Jeg vil sy!

Jeg vil sy!

Jeg har verdens fineste sykrok - og masse morsomt stoff - og det er bare å slå til og gripe de minuttene som er, mellom alt det andre. Kanskje får en til og med selskap der i sykroken - av en liten modell-og-design-spire som spiser gulostbrødskive og leser Donald og gir gode råd innimellom

Så da kan frøkna spise kveldsmat i ny bluse!

hva skal det være til...?

- alt dette som vokser, alt dette solskinnet og den blå himmelen og de lange dagene og lyse nettene - alt dette jeg har ventet og lengtet sånn etter!

Det er en stor glede å være midt i det - soltørket tøy, kaffe på trappa, jord under neglene, barn som husker og synger og sykler med strålende fregnefjes....

Men hva skal det bli - "bare" enda en vår, enda en livlig og sommerlig sommer - og så.... - hva skal det bli alt dette som en lengter etter, hva skal en bruke all denne gleden og sola og energien til? Til å overleve en ny vinter?

Altfor dystre tanker på slik en dag. Våren og livet er vel bare der for å leves her og nå....kanskje...

vekst

Sånn kan det gå! -Nå fråtser vi i vår egen basilikum hver dag.

Men alt starter i det små -- slik så det ut i april....

Så var det den menneskelige veksten, da - har vi noen sjanse til å bli modne og kloke om våren, tro - eller bare våryre og lettsindige og klar for frihet?

skynd deg...

- å nyte alt som vokser fram!

Det er noe nytt å glede seg over hver dag på denne tida. For kort tid sida så hagtornen slik ut - overstrødd av hvite blomster. Nå flagrer blomstene som snø over oss.

Men syrinene har vi fortsatt med oss - både ute og inne.

Gårsdagens lærepenge

Gårsdagens lærepenge: Man skal ikke rømme fra barnehagen. Det er ikke lov, det er ikke lurt, det er faktisk litt skummelt.

Dette gjelder også for verdens kuleste og mest selvstendige femåring.

Altså: Man skal ikke rømme!

Ok?

Ha en fin dag!

Ti år å være takknemlig for

Ti års bryllupsdag....

Det var en stor stor vakker dag - den dagen for ti år siden. Større enn jeg hadde forestilt meg, jeg har aldri vært en bryllupsdrømmer med store planer for serviettbretting og buketter. Men så ble det virkeliggjøringen av en drøm allikevel. Den store synliggjøringen av det store valget. Alle de kjente og kjære som var samlet til fest rundt oss. Bli pyntet som brud med mormors myrt i håret, den gamle amuletten som smykke (hadde jeg noe blått... jeg hadde vel det?). Være samlet på gården der jeg vokste opp - til stor fest, sang, taler og latter -til brudevals på tunet - gode, glade mennesker rundt oss - men mest av alt oss to, som måtte gjemme oss unna innimellom, holde rundt hverandre, la tårene trille av glede og bevegelse....

Men det store store store er alle hverdagene deretter. De vi har båret og levd sammen. Mange tunge tak. Et virkelig liv. Og vi er her fortsatt. Det er mye å være takknemlig for.

lykke er...

- å komme småskravlende og lykkelig hjem fra skolen i solskinnet - sammen med bestevenninnen - med armene fulle av løvetann og syriner - og flette kranser, spise hjembakt brød - en med gulost - en med brunost, som alltid - for det er lenge til middag ennå - og ha en hel ettermiddag sammen til hemmeligheter, lekselesing, fnising og leking....

- og lykke er en ungeflokk som myldrer rundt i hage og hjem, et hjemmearbeidsliv som faktisk går rundt, en femåring som friskner til, en brødbakst til som dufter i ovnen nå når det nærmer seg midnatt og sensurbunken er ferdig

- og mye mye mer å være takknemlig for...

dagens dag

Dagens dag. To hjemmearbeidende foreldre, en forkjølet femåring på fanget foran sensurbunken, Lotta i Bråkmakergata på lydbok i bakgrunnen, en ny kanne te til de voksne, en grønn ballong til den lille, kaldt solskinn ute, mange varme koser inne.

Det blir en god dag.

ro

Det er hektiske dager, uansett hvor vanlige og jevne de er. Vi er fem mennesker, ofte flere utover dagen... Vi skal opp om morgenen og i sving - på forskjellige steder og med så mange slags oppgaver, læring, leking, løping, veiledning, møte-ing, trening, sensurering, vasking, følging og omsorging og så videre.

Og vi skal ordne alt det praktiske og organisatoriske i et slikt lite minisamfunn som vi er, daglig drift, rett og slett. Og vi skal samles igjen om ettermiddagen.

Da er det også så mangt som skal skje - lekser og krangling og matlaging og snuble over sekker i gangen og besøk og mer lek og litt mas.

Og vi samles rundt middagsbordet og hvis dagen og skjebnen og de fleste av oss er ganske gode - så er det en god samling. Vi har jo savnet hverandre og det er godt å sitte sammen, være sammen, lande sammen.

Og noen ganger klarer vi det - bære med oss denne felles landingen inn i en felles kveld - med småpuslerier og fellesskap, en bygger lego, to spiller spill eller leser sammen, vi rydder litt, mamma får sydd ferdig et småfrøken-skjørt, mens småfrøkna selv perler armbånd til bestevenninnen. Det er fred i huset. Ingen krangler, ingen hyler, vi lander og forblir landet og sammen.

Litt ro. Litt. Hver dag. Det trenger vi.

lagarbeid

Familieliv er lagarbeid. Uansett. Når det krangles så busta fyker her i huset og minstemann vil flytte hjemmefra og ihvertfall ha en ny mamma... - så ender vi alltid der allikevel - vi er på lag, vi er glad i hverandre - når vi er glade og når vi er lei oss, de gode dagene og de strevsomme dagene.

Lagarbeid betyr ikke at alle gjør akkurat det samme, men at vi deler det arbeidet som skal gjøres, så vi får gjort alt best mulig. Gulvvask teller med, henting av barn tar sin tid, holde foredrag krever at en får tid til forberedelser, tannlegetimer for sjuåringer tar også en formiddag. Vi drar lasset sammen.

Det kan være en utfordring for en familie der den ene voksne etterhvert har tatt aller mest av hjemmeoppgavene - og den andre har stått for det meste av kroner og øre. Det er bra lagarbeid, men noen ganger krevende.

Blant folk utenfor vårt familielag står hjemmearbeid ikke alltid så høyt i kurs, det har ikke alltid vært lett å si at jeg "ikke jobber". (Og så er det ikke helt sant heller - for jeg jobber, i familiekabalen, der alle drar lasset med hver sin innsats, - og så har jeg jo hatt skrivingen også - men altså minimalt med inntekt, som jo ofte er selve definisjonen på "jobb"....)

Uten tvil føles alt så mye lettere nå, etter å ha brakt det store skriveprosjektet i land. Selv om skattbar inntekt overhodet ikke har økt, så har jeg faktisk greid det - her hjemme i familiekabal-livet - å fullføre - med stil og verdighet. Det har hjulpet mye på å rette ryggen og se framover.

Men så sitter jeg her med eksamensbunkene, sensurerer, deler ut D-er og B-er og C-er til unge håpefulle. Fulltidsjobb på skrivedama i noen uker. Mye på kveldstid, dagene er allerede ganske fulle - av omsorg, tilstedeværelse, disse tannlegetimene og alt det andre...

Så drar vi lasset sammen nok en gang, - en pusler på kjøkkenet og vasker over gulvene i kveldstimene (og popper popkorn til meg klokka elleve om kvelden) - og en rynker pannen over besvarelsene

- til øya går i kryss og det er tid for en natt og en ny dag....

leve et annet liv i vår tid?

Jeg skulle vel vært født i en annen tid?

En tid da naturalhusholdning og hjemmeværende foreldre med synål, brødbakst og potetdyrking var normalt. En tid da unger kunne henge opp ned i et tre halve dagen og deretter bygge en hytte under et tre, uten å måtte rekke mer enn et måltid i ny og ne, en tid da en ikke måtte kjempe mot all verdens underholdningsindustri om fokuset i hverdagen, en tid da ikke "alle andre" hadde kjøpt så mange ting at nøkternhet ble noe rart....

Men jeg er ikke det. Riktignok født i forrige årtusen og vokst opp med hjemmesydde unisex snekkerbukser og snauklipt lugg. Men i en tid da det - takk og pris - er like normalt for jenter som for gutter å gå årevis på skole og bli hva de vil, en tid da jenter kan skrive i aviser og snakke om hva de vil. En tid da mediesamfunnet og teknologien gir massive utfordringer - men samtidig mange muligheter for å søke innsikt, finne forbundsfeller og formulere et budskap. En tid der selve det å ønske seg andre liv er en av mulighetene, det er en av vår tids friheter.

Og jeg har gått på skole og jeg kan skrive og snakke - så jeg får leve i min tid og gjøre mine valg og bygge mitt liv og snakke og skrive om alternativer, også i dag. Også i vår tid.

sidespor

"Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene

som beriker ens liv"

sitat: Nils Kjær

- på en lørdagskveld, et apropos til mitt innlegg i går om barndom og tid og rom for surr og somling og fellesskap uten plan og program....

lørdagsrapport

Lørdagskveld, solskinn og vind i kinnene på alle. En pappa-kjæreste som rydder på kjøkkenet, stearinlys som blafrer mens sola fortsatt skinner ute, tre ungetroll med lørdagssjokolade og filmkveld, - i kveld var det sjuåringens tur til å velge - Mamma Mia fenger oss alle. Jeg sensurer eksamensoppgaver i bakgrunnen.

Lørdag etter en hektisk uke. Tid for å samles, surre, ha tid, ha prosjekter, ha fri. Lang lang frokost med aviser og to tekanner på kjøkkenet - vaffelunsj på verandaen. Ola-bilkjøring og sandkassekonstruksjoner og en sjuåring som leser under et pledd på sofaen og finner ut at hun har fri. Klesvask og dyner til lufting. Male ferdig gjerdet. Endelig så ferdig i den siste kjøkkenhagekassa, - mais, bønner og sukkererter. Skravle med naboene. En kaffekanne til. Grille inne når vinden ble for kald. En deilig middag når alle lander og ser hverandre og har tid til å sitte i ro for en gangs skyld - middagen går over i en quiz ledet av en stødig og raus storebror som sorterer poengene med stor nennsomhet.

Bare litt krangling. Mye sol. Livet er godt.

En oppvekst i offentlighet?

A-magasinet skriver i dag om stressede ungdommer, som alltid skal prestere, alltid presentere, alltid være online, være perfekte, svare på alle meldinger umiddelbart, være pene, trene, få gode karakterer, oppdatere Facebook, aldri slå av mobilen.... Når får de mulighet til å roe ned og finne seg selv, bli seg selv? - spør artikkelen. Ungdomstid er en krevende tid, det har det alltid vært, det er en tid for å lete og finne og bli og være. Men hva da - når en hele tida skal presentere seg selv offentlig, umiddelbart, døgnet rundt?

Ja, hva da? Alltid online - alltid offentlig...? Hva da?

Vi har også de første generasjonene med barn som vokser opp med en nesten altomfattende institusjonalisering av omsorgen. "Alle" går i barnehage, "alle" går på SFO. Dette er også en "offentlig" sfære - der mye av barnelivene foregår.

(Og for å ta dette med det samme - jeg påstår her ikke at barnehager ikke er bra, at unger ikke trives, at ikke mange SFO-er rett og slett er både kreative og positive oppholdssteder for småskolebarn. Dette sier jeg altså ikke.)

Men - jeg peker på at når noe foregår i så omfattende målestokk så er det et samfunnsfenomen som vi må se, tenke over, følge med på - og faktisk også noe vi kan ta stilling til - individuelt og samfunnsmessig.

Når så mye av livet foregår "der ute", offentlig, i tilrettelagte barneinstitusjoner - og etterhvert online i sosiale medier - hva skjer med det "indre"?

Jeg mener at barn i dag lever svært krevende liv. Svært mye av hverdagen er forhåndsplanlagt og organisert. For mange gjelder dette også helger, som fylles opp av program. Det er et krevende system å følge opp for små i utvikling - og det gir ganske lite rom for å surre, prøve ut noe for seg selv, gå noen bomturer og omveier, somle, være uproduktivt-kreativ-uorganisert.

Så kan man se forskjellig på dette. På den ene siden kan en fokusere på alt barn får av å få være med på dette og hint, at det er positivt å lære seg å følge planer, rekke avtaler, øve, delta i organisere aktiviteter, være "der ute".

Jepp - vel og bra - men til et visst punkt kanskje? Kanskje ikke hele tiden? Sånn som disse ungdommene som aldri kan slå av, aldri la være å svare umiddelbart på en melding...?

For - på den andre siden - kan en stille spørsmålet om hva barndommen - og til en viss grad ungdomstida også - mister ved dette.

De åpne rommene,

de uplanlagte timene,

de tingene som kanskje kan skje, som en kan håpe på, vente på, savne...,

stundene med bustete hår og kanskje en bok en blir borte i og glemmer verden og de andre,

de begivenhetene en kan finne på og ha tid til å skape selv.... - en ola-bil, en butikk i veien, et drømmetårn i epletreet, en bok som kan skrives, en dagdrøm som kan bli sann...

Finne seg selv - ta ansvar - bli og være et helt menneske - det krever også åpenhet og rom for feil, utprøving, noen kjedelige ettermiddager - noe tid til å surre og somle for seg selv.

Og så må jeg jo få si - at det trengs for en barneliv at en familie er sammen. At ikke all tiden er planlagt i bolker for den enkelte. Surre sammen - ikke nødvendigvis hjemme - men som familie. Det tetteste nettverket på godt og ondt. De nærmeste relasjonene må få være basis for livet. Mer om det en annen gang.

God fredag!

slik skal det være

- Vet du hva, Mamma.... Akkurat sånn som jeg er - det er akkurat passe!

(Storebror i en morgenstund)

Tenk å være helt riktig, helt passe! Det burde være et selvbilde å trakte etter for de fleste!

17. mai-tanker

Mitt forhold til 17. mai har vel gått i pendel gjennom årene. Fra en barndom der 17. mai var blant livets gitte faktorer, med speiderdrakt og flagghilsen om morgenen, hjemmesydd fantasibunad i barnetog på støvete landeveier, en skolegudstjeneste som ingen stilte spørsmål ved og garantert vakker sang ved sykehjemmet før vi skulle hoppe i sekker og spise boller på skolen.... Erklært som en fin dag.

Som ungdom falt en mellom stolene, ikke lenger en gitt plass i toget, ikke helt moro å tusle med mor og far...

Og så mange år med å finne ut av 17. mai som ung voksen uten egen familie og uten en avklart lokalsamfunnstilknytning. Student og Osloboer - men hva gjør man liksom... Det var venner og lange 17. maifrokoster - men jeg savnet også det offentlige fellesskapet - 17. mai kan ikke bare feires i en leilighet, - en må se litt tog og være en del av folkelivet også

Men et år gikk jeg langt og lengre enn langt i solskinnet i Nordmarka, kom steder jeg ikke hadde vært før - fant ikke veien tilbake før jeg endte opp på et 17. maipyntet Årvoll, svett i shorts og ryggsekk en halvtime før jeg skulle møte til 17. maifest på Røa.

Og en gang møtte jeg en dame som målte meg opp og ned og lurte på om jeg var en slik som "feiret" 17. mai, - det lå en klar undertone av mistenksomhet mot en slik nasjonalistisk og overdreven feiring. For hennes del var det eneste moralsk forsvarlige å holde seg unna, dvs. reise en uke til syden hvert år. Vekk fra slikt overdreven søtmomsing og bunadsframsyning og hurramasing..

(og jeg - jeg hadde vel ikke tenkt så mye over om jeg "feiret". Men 17. mai kommer jo hvert år på samme dag, og vi kan jo ikke alle reise til syden den uka, vel - så jeg er nå her, og noe må en jo gjøre. Gå til Årvoll eller noe. Dagen er jo der.)

Nuvel.

Nå er vi på en måte tilbake til det gitte. 17. mai kommer, ungene gleder seg skakke, vi voksne forbereder det som skal forberedes, - og gjennomfører programmet slik det er. Vi har jente ferdig til korsang ved flaggheising om morgenen, vi har verandaflagg og pene bed og småflagg ved porten og blomsterpottene. Når vi har 3. klassing (og det blir jo rett som det er) stiller vi på arrangementsdugnad på ettermiddagen - kakesalg og sekkeløp osv, og når vi ikke har det er vi tog-følgere og passer skolebarn som skal gå den lange festvandringen på Karl Johan og hilse på kongen. Vi ordner is til alle og hyggelig sammenkomst med god mat om kvelden. Det er syriner på bordet og jordbær i skåler og en ekstra skjorte til minstemann kommer godt med...

Og filosofien rundt? Som med det meste ellers - en får være med og prøve å påvirke i den retning en ønsker og mener selv. Dagen har sine tradisjoner - det betyr ikke at en ikke kan skape sine egne og fylle dagen med sitt eget. Jeg synes jo at noe sånt som én eneste felles festdag for et land er noe vi godt kan ta med oss, noe særlig mindre burde det jo ikke være. Det å være med på å påvirke dagen gjelder på alle nivåer, på den overordnede tanken om hva dette dreier seg om - og den mer praktiske konkrete, hva gjør vi, hva velger vi i dag.

Dagen er jo der. Ungene gleder seg. Jeg vil bidra til at det blir en god dag, en feiring for fellesskap. Jeg stryker gjerne noen skjorter og selger vafler på skolen for å støtte opp om en god ramme rundt dette. Det kunne vært noe annet vi styrte og stelte med - noe annet vi sang, noe annet vi kledde oss i - men det er jo ikke det viktigste - det er form, det er pynt, det er utenpå.

Men så hører vi skolekoret synger så tårene spretter, så fotograferer vi pyntede barn på trappa, så samles vi slitne rundt bordet til et fellesskap, så må vi juble med en femåring som klarer å hoppe i sekk, så ser vi syriner og frukttrær blomstre og så skravler vi med naboer og kjente ved potetløpet på skolen, så skuer vi et barnetog og ser en trompetist som får det til - og en utholdende russ som har vært våken i fjorten dager, men allikevel tar korpsjakka over den møkkete russedressen og spiller med i Gammel Jegermarsj...

- Og så er det vår og deilig grønt.

festfint

Hagen pynter seg jo selv til nasjonaldagen....

(nuvel - en sannhet med modifikasjoner. Det er mye jord som skrubbes vekk under neglene på både meg og mine små hjelpere hver eneste dag - vi bidrar jo litt da...)

Alpeklematis i store mengder...

Bugnende pæreblomster

Såvidt utsprunget syrin i lekehusveggen

God 17. mai.

Her bor vi!

en annen strålende oppdagelse

Sitat samme strålende, men gjespende, femåring som i forrige innlegg, tidspunkt: ca halvåtte om kvelden:

- Vet du hva, Mamma, det passer så bra å gjespe om kvelden! For da skal man jo sove!

(tenk å leve i en verden som er så i orden! - Alt passer liksom)

En strålende oppdagelse!

- Vet du hva, Mamma?! Det passer så bra

- vet du at søttendemai kommer akkurat på den 17. mai!!!

mangesysleri

Aftenposten skriver i dag om tradisjonen med mangesysleri blant bønder i Norge. Selve arbeidet med gården er i seg selv en allsidig og skiftende virksomhet som krever mange slags forskjellig kompetanse og mange ulike slags aktiviteter døgnet og året igjennom. Fordelt på gårdens beboere blir det stor variasjon på hver. Samtidig har det i de fleste deler av landet vært vanlig å supplere arbeidsdagen med andre inntektsbringende aktiviteter - snøbrøyting, vedsalg, vaktmestertjenester, utleie av hus og rom, - eller kanskje som lærer. Dette er det vanlige. Ikke en jevn arbeidsdag som begynner og slutter til faste tider året rundt - men ulike aktiviteter som går om hverandre, med ujevn belastning og ulike topper og rolige perioder, der familie må trå til og dra lasset sammen, der grensa mellom fritid og arbeidstid kan bli vanskelig å trekke opp.

Slik har jeg jo vokst opp sjøl. Riktignok på en gård som var stor nok til at arbeidsdagen i stor grad var knyttet til selve gårdsdrifta, men der livet og arbeidet alltid varierte med vær og årstid. Der vinter var vedlikehold, videreutdanning, møter og planlegging - i tillegg til skogsarbeidet, der vår og høst var intense arbeidsøkter med hele familien involvert for å få onnearbeidet og alt som hørte til til å gå rundt. Og etterhvert med gårdsturisme og serverings- og museumsvirksomhet i gamle bygninger. Hver dag full av oppgaver - men også full av frihet til å styre selv. Hele sommeren kunne vi dra avgårde med mor og far på badetur med lunsjkurv midt på dagen hver dag - det var det tid og rom til. Mens arbeidsdagen strakk seg til arbeidet var gjort - uansett.

Bildet av at det "normale" voksenlivet innebærer en fulltidsansettelse hos en arbeidsgiver, med regulert arbeidstid, definerte oppgaver og klare grenser mellom "nå drar jeg på jobb" - og "nå kommer jeg hjem, så nå er det fritid" - er en nyere oppfinnelse i menneskehetens historie. Det er ikke gitt at dette er den eneste veien til et godt og rikt liv.

Mangesysleriet har mange fordeler. Det å integrere arbeid og fritid, for eksempel ved å utøve en del inntektsbringende arbeid hjemmefra - gir en fleksbilitet i hverdagen som er gull verdt for et myldrende familieliv, der det også er noen vaskemaskiner å sette på - og noen skolebarn å ta i mot lenge før vanlige arbeidsdager er over. Det er et ensidig perspektiv å bare si at det "forstyrrer" å jobbe hjemmefra der det også er annet å ta fatt i, - det er også en rikdom å klare å få gjort litt av hvert om hverandre...

Det å drive med litt av hvert gir deg kanskje mindre grad av spesialisering - men gir på den annen side en bredde i livet som gjør at du får bruke mer av deg selv. Det blir arbeidstopper - og roligere perioder (men det gjør det sannelig i slike "faste hele jobber" også) - og det kan en utnytte positivt. Tider med mange muligheter for å ta et ekstra tak på andre fronter (fordi det er rolig, få oppdrag) - og tider der familien kanskje må trå til ekstra for at vi sammen skal få dratt lasset rundt.

Det moderne samfunnets normalmodell med to utearbeidende foreldre stiller store krav til barns disiplin, organiseringsevne og samarbeid for å få denne modellen til å fungere. Det er mye bra med det. Men det er også mye bra å si om at barn kan være mer hjemme - fordi en større del av de voksnes aktiviteter også foregår der. Det er et poeng om nærhet og tilstedeværelse i dette som kan være verdt å ta med seg.

Det er mange måter å innrette seg godt på her i livet.

Mangesysleri - også utenom bondestanden - er også en av disse måtene.

love, love

Så fint - jeg har fått en I love your blog-award - fra Skolelyst-Benedicte.

Det er jo veldig veldig stas å få en award. Noen har lest meg og vil sende kjedebrevet videre til akkurat meg. Jeg takker og bukker hver eneste gang.

Og så skal en jo skrive noe - og ofte er det en artig utfordring. Her synes jeg nok at spørsmålene blir litt vanskelige - det er så mye om make-up og klær og sånn som jeg vel ikke har så mye å tilføye og opplyse menneskeheten om... Men jeg skal do my very best:

- hvorfor startet du å blogge?

Fordi jeg er en skrivedame som trengte et sted å slenge ut tekster. Jeg holdt på med et stort, langvarig og dominerende skriveprosjekt på den tida, jeg trengte også å skrive korte og raske tekster om livet og lykken og hagen og ungene og meninger underveis...

- hvilke blogger følger du?

Omtrent de som står på bloggrollen min.

-favorittmake-up-merke?

Har ingen favoritt. Jeg går inn i parfymeriet og spør etter en svart maskara når den forrige er tom. Så blir det det merket de velger for meg... Sorry...

- favorittklesmerke?

Det er også litt avansert for meg. Men - i hvertfall - jeg finner alltid masse jeg ønsker meg på Indiska! (og hadde jeg hatt mer penger skulle jeg handlet på Noa Noa...)

- må-ha-make-up?

Bruker stort sett maskara og lepestift og litt skygge på øyelokka...

- favorittfarge

Generelt: Blå og grønn-turkis.

Klær: Mye svart om vinteren. Mye hvitt og blått om sommeren. Med litt grønn-turkis innimellom....

- parfyme

Veeeldig sjelden. Sorry her også...

- favorittfilm

Å, det kunne sikkert vært mange. Men - for eksempel - jeg gleder meg og sipper fortsatt over gode gamle Sound of Music. Har frelst sjuåringen på denne gamle klassikeren også. Ellers er det lite film og tv her i huset - men jeg gleder meg til kjæresten og jeg kan skaffe en ny sesong av den gamle serien Den tredje vakten. Da skal vi ha noen langkvelder.

- hvilket land vil jeg besøke

Danmark til sommeren. Irland neste sommer kanskje. Ingen spesielt eksotiske planer eller ønsker for tida. Men Italia igjen en gang kanskje - og New York hadde vært spennende - men helst som "voksentur".

- still det siste spørsmålet selv: ( Åååå, da må jeg litt ut av klær-og-make-up-opplegget her altså...)

For eksempel - nevn noen saker du er opptatt av for tida:

Dugnadsdebatten. Det er grunnleggende for et samfunnsfellesskap at en tar i et tak sammen!

Barndom. Jeg mener at barn må få mer uorganisert hverdag, med tilgjengelige, tilstedeværende voksne. Tid til fantasi og lek og fellesskap.

Barnearbeid. På denne siden av kloden betyr dette å la barna få gjøre noe viktig. Barn skal ikke bare serveres og kjøres hit og dit. Familieliv er dugnadsliv, det er grunnleggende å få oppleve at en både hører til og trengs i det lille nære fellesskapet i familien.

Valg. Folk er friere enn de ofte tror. Det er mange måter å leve på. Det er mange mulige valg å gjøre her i livet. Ta ansvar for egne valg og eget liv. Og så får vi leve med de begrensningene og rammene vi har, det hører også med til virkelige liv....

Og - helt privat - jeg er opptatt av en "ny vår" - for meg og kjæresten min og våre tre små - en framtid som åpner seg, håper jeg....

Jeg har inntrykk av at "alle" har hatt denne awarden før - så jeg sender den rett og slett videre til den som vil ha den

hva skal du nå?

For meg ble doktorgraden etterhvert langt fra et mål som jeg søkte å nå. Det ble en hindring. Kjæresten min formulerte det så fint - det har jeg skrevet om før.

Nå er den hindringen borte.

Hva skal du nå? Søker du jobb? Spør folk. Såklart at de spør. Jobb, dvs inntektsbringende fast arbeid ute av hjemmet - er det vanlige, det normale.

Tja - hva skal jeg...

Jeg skal fortsette å være en tilstedeværende mamma og voksen i hjem og lokalsamfunn.

Jeg skal fortsette å lese og skrive.

Jeg skal ta på meg free-lance oppdrag, som sensor og veileder - og gjerne skrive hvis noen vil gi meg spalteplass noe sted.

Jeg skal være en voksen med tid og plass til livet og det som skjer.

Jeg skal bidra med mitt praktisk og økonomisk i en familie som myldrer og med små og store mennesker som trenger plass og tid. Noe av dette innebærer naturligvis også å hjelpe den av oss voksne som for tida er i fast jobb til å få gjort sine ting. (I andre faser av livet er det annerledes, dette er lagarbeid!)

Jeg skal og vil bruke tid på å lage - og å "hage". Dyrke mat. Sy til ungene. Strikke til alle...

Men jeg vet ikke om jeg skal "søke jobb". Jeg er vel redd for hva jeg og vi eventuelt kan miste dersom jeg skal bindes til en fast arbeidsgiver dag for dag. Nå har jo friheten kommet. Den kan brukes til noe annet enn å tjene penger....

det vokser, det vokser

Nå er det grønt og frodig nesten overalt - og blomstrer gjør det jammen også. Veggene rundt den lille hagen vår tettes igjen - med løvverk og blomster. Det er godt, når disse veggene kommer igjen - med all min utetid kan jeg rusle rundt og være litt i min egen verden her inne blant buskene.

Og det gjør jeg! Det gjødsles og klippes og plantes og vannes og stelles. Mange av småplantene som jeg har drevet fram inne er plantet ut - og nye frø blir sådd. Og til helga lager vi kasse-kjøkkenhage!

Men inne vokser det også. Barna har sine potter med frø på rommene. Forrige kveld hørte jeg lyder fra Lillebrors rom, lenge lenge etter vanlig sovetid. Der lå han - høyt stablet på puter og jobbet hardt med å holde øynene åpne - for potta med solsikkene hadde han flyttet bort til senga og nå skulle han ligge og se på at de vokste hele natta!

bursdagsmiddag

Favorittfestmat til fem-ti-femten-tjue mennesker - nesten så mange du vil... Hel kylling (så mange som trengs), krydderurter, olje, salt og pepper, svak varme lenge nok i ovnen. Kokte nypoteter steker med de siste minuttene. Enkelt, ordner seg selv i ovnen, relativt rimelig, lett å lage til mange.

Vi var bare sju - da holder med to store gode kyllinger og en salatbolle - og enda blir det rester til en god restemiddag dagen etter.

Årets første rabarbrapai til dessert. Glutenfri - servert med fløteis -og risis til den som trenger det...

Og siden Lillebror hadde vært superkjøkkensjefsassistent her hjemme den dagen, så slo vi til med en porsjon rosa marengs!

vakkert!

Se!

Matsøtmispel og alpeklematis.

Mengder og mengder!

Til å nyte seg skakk og glad av!

plukkeblomster

De to minste småtrollene her i hagen er så glade blomsterplukkere. Da gjelder det å lære sorter og å lære hva som er plukkeblomster - som en kan plukke så mye en vil av - og hva som kan "plukkes etter avtale" - og hva vi lar stå. Det er litt trist hvis alle tulipanene plutselig blir plukket hodet av...

Men scilla som fyller haven i april - det er virkelig plukkeblomster. Og nå kommer forglemmegeiene overalt - de frør seg og er jo ville vekster - som vi er så glad i, plukkebomster. Så tenker vi litt over hva navnet på denne blomsten betyr, dikter et eventyr om å evig-huske-aldri-forglemme. Og når barna rusler til skolen om morgenen roper de høyt "Forglemmegei, Mamma".

Nei, glemmer aldri noen....

min dag!

Kommer hvert år.

En får jo være glad en får være med i leken.

Et vårbarn, ei vårjente, en vårmamma er jeg nok for alltid...

- og så får jeg tre små og en stor kjær på sengekanten om morgenen med tegninger og kort og egensnekrede hemmeligheter

og sang og flagg.

Takk for at jeg levde til våren ennå en gang.

Så får en ta de årene en er blitt - med ro og glede.

(Bildet: Matsøtmispel, i min blandede hekk langs gjerdet. Alltid noe som blomstrer. Nå er det mispel og tulipaner, snart kommer alpeklematisen - følg med!)

myldrehelg

Denne gode tida! Disse ukene og månedene i året - da vi bare myldrer ute-inne-ute. Sand over hele gulvet, solkrem i håret og en kaffekopp på trappa...

Og særlig nå når våren ennå er ung og ny og alt oppleves for første gang - enda en gang! Vi kaster skoene og t-skjortene og fryder oss!

Og det er smoothie og grilling og salater og frydefulle sommerdrikker blandet av juice og farris. Ungene tar ansvar, blander og organiserer. Og innimellom får jeg bakt opp en haug med brød, selv om sola skinner...

Og det spirer og gror overalt. Og vi luker og graver og gjødsler og sår, og planter om fra små såpotter til litt større potter.

- Og snekrer kjøkkenhagekasser! Det skal bli riktig fint. Her vi bor er det skrinne forhold for god kjøkkenhage, så vi får bygge den selv. Det tar bare litt lenger tid enn en tror...

Og vi kan plukke blomster og flette kranser, og legge dem i vann - og vi kan finne vannsprederen og ha tre hylende glade barn som løper ut og inn av vannspruten og henger i epletrærne og blir dusjet og kaster seg ned i solskinnet og jubler "dette er livet!"

(Det skal ikke mer til....)

Og vi kan ha gode kveldsstunder på en veranda med sovende barn inne og lyktelys og frukttrær som blomstrer ute og og et glass vin og en voksen og kjær som en deler livet med.

God søndagskveld til deg.

hver dag er den første

- slik var tittelen på min første bloggtekst for nøyaktig et år siden. Siden da har jeg skrevet 333 blogginnlegg, fått 33 følgere - og mange kommentarer.

Bloggens navn - "er underveis" - gir mye mening. Dette er en blogg som er med på veien underveis i livet, i hverdagens smått og stort. Det å være underveis er en livsfilosofi som gir krefter til å møte motgang, gir tålmodighet til å tåle daglig tilkortkommenhet, sprer lys over de gullkantede stundene i livet og gir et lite himmelsveip over enhver morgendag. Hver dag er påny den første - på veien videre. Prøysens blanke ark og fargestifter kan vi alle trenge.

Det har vært godt for en skrivedame å ha et slikt skrivested. Dette året har blant mye annet, også vært året jeg fullførte et stort og krevende skriveprosjekt som har hengt over meg i mange år i livet - et prosjekt jeg lenge har måttet venne meg til å være underveis med, leve med å ikke få realisert...

Ved siden av et slikt stort skriveprosjekt, med mange formelle krav, har det vært så befriende og skrivegledestimulerende å ha et sted der småtekster om syrinblomstring og myldrende barn, om likestilling og barns oppvekstvilkår, om materialisme, rettferdighet og det store og det små, - kan skrives fort og lett og "hives ut".

Og så blir de lest også! Så gøy!

Så avslutningsvis - takk til alle dere leserne, følgerene og kommentatorene her inne. Følg med videre underveis!

dugnad

Javel, så har vi en dame på Snarøya som skriver i vei i Aftenposten i dag om at hun hater dugnader. Ytringsfriheten er for alle - så det er fritt fram å skrive i vei. Og hun stopper ikke med det- hun mener visst også at kunnskapsministeren "bæljer" om dugnad for bærekraftig utvikling i fattige land. "Nå får hun gi seg. Akkurat som vi ikke gjør nok allerede". Skriver fru Pettersen på Snarøya altså - og får det på trykk...

Hovedargumentet er visst allikevel ikke at vi "gjør nok allerede" - men at vi i dag visstnok har råd til å betale for arbeid som skal gjøres i dag, - hvorfor skal da dress-pappaer male barnehagebenker og korpsunger selge lodd. (Og tenåringen til fru Pettersen vil visst heller ikke ta i et tak, merkelig nok, hvor kan hun ha lært det fra...)

Jeg får jo slå det fast først som sist: Jeg er skikkelig FOR dugnader -lokalt og globalt. For den som har lest her før er det vel ingen overraskelse. Jeg tar gjerne litt mer Gerhardsen-ånd, og steker vafler og vasker vinduene i barnehagen en vårkveld. Jeg er for å bruke tid og gjøre ting sammen - framfor å bruke all tida på å tjene mer og mer penger hver for oss - og betale oss ut av fellesskap og fellesansvar.

Og jeg mener at det er veldig veldig veldig viktig å lære barna mine dette. At vi hører sammen i et lokalsamfunn, at vi tar i et tak sammen og stiller opp og gjør ikke-lovpålagte, ikke-privatøkonomisk-gunstige ting sammen. Samler lopper, steker vafler, er løypevakt på skirenn og selger lodd. Dette er et ansvar jeg vil at barna mine skal se at Mamma og Pappa tar - og at de skal forstå at dette er en selvfølge i et fellesskap. Vi stiller opp.

Verden skal ikke bare bestå av to sektorer - det statlig-juridisk-lovpålagte-regulerte - og det private-tjene-mest-mulig-for-seg-selv. Vi trenger det sivile samfunn i mellom. Vi trenger organisasjonsnivået, fellesskapet, frivillighetssektoren, - der vi engasjerer oss nettopp frivillig (ikke sant, fru Pettersen, korpset og håndballen, ja til og med barnehagen er jo frivillig....), ikke for å hente økonomisk gevinst, ikke fordi vi er lovpålagt.

Der engasjementetet bygger fellesskapet - og der dugnadsaktiviteten gjør at vi drar et lass sammen, skaper og vedlikeholder noe sammen, både de som har dress og de andre... - og kjenner hverandre rett og slett.

Et samfunn trenger fellesskap. Ikke bare pengebytte.

(Bildet: Mer syrin, som strekker seg mot vårhimmelen.)

vårtegn

Det er mye vakkert å fryde seg over om dagen! Alle grønnfarger - og alle lyse knopper og mørke knopper, på bristepunktet....

Alpeklematisen i knopp

Småbladlind i knopp, med alpeklematis omkring. Småbladlind brukes ofte som hekk. Jeg har en enkeltstående i min blandede og blomstrende hekk mot veien,

den skal få vokse seg til et stort tre.

Syrinblomstene er på tur.

I fjor kom de ikke før i juni - i år kommer de nok helt sikkert i mai. Denne gamle syrinbusken reddet vi sommeren før vi bygde på huset, klippet ned, gravde opp og flyttet til en trygg plass. Den trives og vokser - hurra!

Scilla har blomstret i plena lenge nå.

Det er en gave med en gammel hage med scillatepper i april-mai....

Grønn-røde blader på rosespireaen. Det er lenge til blomstene kommer her - men da har en bare enda mer å glede seg til!

verdt å minnes...

Verdt å minnes i en kjølig vårkveld....

Kloke ord - fra en samfunnsbevisst fireogethalvtåring som vil ta ansvar for overbefolkningen.

- og samme fireogethalvtårings solidariske og ansvarlig tale for FN og verdenssituasjonen

- og helt tilbake til sommerens varme og en frokostsamtale med spenstige formuleringer.