doktorkreering og annen feiring

Oppmerksomhet om egen person er ikke alltid lett å håndtere. Fokus på andre, hva andre trenger, hva en kan gi - det er så mye lettere. Der er jeg trygg. Gi og gi. Da vet jeg hva jeg driver med.

Fram til jeg i vinter fikk den endelige innstillingen fra komiteen som hadde vurdert mitt store arbeid, slo jeg fast at doktormiddag - det skulle jeg i hvertfall ikke ha! Feire meg selv, liksom. Veldig.

(Doktormiddag er liksom en helt egen greie, den er fra gammelt av regnet som noe omtrent på linje med konfirmasjon og bryllup, det er fint og fjongt og taler og bordkort. En er så godt som forpliktet til å invitere representanter fra instituttledelsen og selvfølgelig vurderingskomiteen.)

Så ble det disputas og det ble jo fest. Etter lange tanker fant vi ut at det rette for meg og for oss - var ikke å leie lokale og bestille ferdigmat og ordne barnevakt. Det rette for oss var å samle venner og familie og gamle universitetskollegaer - og de formelle representantene - her hjemme - hos oss i det røde huset i den vesle hagen. Med de tre små med på festen. Dette var mammas bok, skrevet hjemme mellom klesvask og lego. Det skulle feires her, jordnært, familienært og riktig.

Det ble fint og fjongt så det holdt. Med vakkert aprilvær og blomstrende kirsebærtre. Med stettglass og mingling i hagen først. Med langbord og småbord i alle rom, uten bordkort, fulle av blomster. Med min mors store kjeler med elg-sodd, varme brød, chorizopølse, fantastiske dipsauser, potetsalat og oliven, godt drikke og litt søtt etterhvert. Familie og gode venner hadde bakt og rørt. Slik ble det riktig. Slik ble det min fest som jeg kunne kose meg med, vippe av meg skoene, holde rundt mine. Og det var taler og taler og huset bugnet av blomster, latter og skravling. Veslejenta holdt sin egenskrevne tale. Jeg takket alle og holdt tale om livet mellom ord og jord. Minstemann sovnet i sofaen under de siste talene og ble båret i seng. De to store ungene danset i hagen. To komitemedlemmene feiret med en sigar på verandaen (til stor forskrekkelse for Storebror - "Mamma, de røyker!").

Lyktene skinte i hagen. Vi glemte å ta bilder. Vi samlet minner i stedet. Dette langvarige prosjektet fikk en personlig og god avslutning og feiring.

I går kveld var det den offisielle og kollektive avslutningen av det hele. Doktorkreering i Universitetets Aula. Serimonielt og formelt. Kreering av de doktorander som har disputert siste halvår. Kor og orkester. Rektor og dekaner i lange kapper. Hver og en ropes opp, presenteres med sitt prosjekt og overrekkes diplom. Erklært som doktor. Synlig så det holder. Nuvel. Av ca hundre "doctores" i går kveld - var jeg den aller siste på lista. Tre blide slitne unger sto i midtgangen (joda - nok en gang valgte vi å ta dem med, det er nå det skjer) og trippet og vinket mens kjærestemannen husket å ta bilde. Etterpå var det mottakelse, kanapeer og stettglass og jordbær med sjokolade (wow - kan jeg ta en til, Mamma) Og i mørket og fakkellyset på universitetsplassen danset tre overtrøtte unger.

Så da var det gjort.

mammaoppgaver

- Hva mammaoppgavene er ....

Det slår meg hvor mye tid jeg fortsatt bruker på at ungene skal spise, ha reine og tørre og varme nok klær, vasking og stelling, sørge for nok søvn... Enda ingen av dem er babyer - langt i fra. Alle kan både spise og kle på seg selv, og til og med femåringen vasker sitt eget hår.

Men - i kontrast til den tida da de var bittesmå, måtte bæres, alt måtte kles på, når jeg matet grøt inn i to munner samtidig med en skje i hver hånd, eller ammet mens jeg matet en toåring, eller hva det nå var - i kontrast til den tida da mammaoppgavene så veldig direkte og praktisk knyttet til mat og klær og stell, bæring og byssing og reine bleier - altså nå.

Nå snakker vi om det i stedet. Jeg kler ikke på. Men jeg drøfter med en sliten skoleunge som skal ut i fem varmegrader om morgenen, - tror du at du trenger en genser til, var du varm nok i går, jeg bestemmer ikke - jeg får ham til å tenke selv... Jeg mater ikke, - men jeg haler inn en åtteåring til å dekke på bordet og en femåring til å skrelle gulrøtter (og det tar sin tid det også). Jeg rydder og vasker klær - fortsatt alt for mye - men jeg bruker også masse tid på å lære opp i hvordan en sorterer innholdet i en brukt gymbag, hva går i skittentøyet, hva henges til tørk, hva gjør en med det våte håndkleet. Og det våte utetøyet som skal tørkes, og de møkkete vottene i sekken, de blir faktisk ikke tørre og reine av seg selv til i morgen nedi der...

Og gjett hva - det virker faktisk! De tenker og ser og tar ansvar selv.

Jeg gjør det ikke selv lenger, men vi snakker -lærer - og øver på å være flere som er selvstendige og ansvarlige her i huset. Det krever en del masing, det krever tålmodighet, det tar tid. Det raskeste - sånn på en gitt dag - ville være å fyke alt unna selv. Jeg er jo direkte superrask til å rydde gangen, dekke bordet, tømme sekker og gymbager og pakke dem riktig pånytt. Superrask. Men det er ikke min mammaoppgave nå for tida. Oppgaven er ikke å få det til å gå fort i dag - men å bidra til at alle kan og tenker og klarer mer og mer i dagene framover.

Mer om andre mammaoppgaver en annen dag. Ha en god og selvstendig dag.

hva vil vi bygge fellesskapet med

"Et slikt forskningsbidrag har sin samfunnsmessige betydning gjennom synliggjøring av diskursive konstruksjoner som konstruksjoner og ikke gitte og uforanderlige faste punkter. Demokrati forutsetter at det finnes rom for debatt, at saker regnes som diskuterbare og foranderlige. Ved å finne og synliggjøre konstruksjoner, kan en kanskje diskutere mer åpent hva slags konstruksjoner for fellesskapet vi vil bygge samfunnet med."

Slik avslutter jeg den korte presentasjonen av hva doktorgradsforskningen min skal tjene til. Hva var poenget med det jeg skrev - hva kan det brukes til?

Til å forstå at de begrepene vi fanger og forstår virkeligheten med også er formbare, historisk foranderlige og politiske. Det er ikke faste fysiske skillelinjer mellom "oss" og "de andre". Vi skaper fellesskapene og grensene for fellesskapene selv. Det er viktig.

Og det tenker jeg at det er på tide at jeg skriver mer om. Etter en sommer som rystet oss alle. Fikk oss til å tenke. Fikk oss til å synge og gå i tog og holde roser og kjenne på fellesskapets verdi. Nå er det høst. Vi må tenke videre.

Gull!

Gutterommene skal males. Gulnet panel kvistlakkes og sparkles - og så er det fram med kostene. Først er det Lillebrors tur. I mellomtida kan han sove hos Storesøster - det setter de begge stor pris på. "Han er så søt" sier hun strålende når hun legger seg ved siden av den sovende femåringen.

Lillebror hadde planen klar for lenge siden: En vegg glitterrosa - en vegg turkis - en vegg sølv og en vegg i gull. Flott plan!

Så har vi justert planene litt - Mamma og Pappa fikk bestemme tre av veggene, egghvit... - og Lillebror fikk bestemme den fjerde - og den skulle være i gull.

Så nå skinner en blank, sterk okerfarge på den ene kortveggen. Kasser med leker står fortsatt over hele huset, Lillebrors dyne er fortsatt i Storesøsters seng. Det har vært gode lange voksenskravlekvelder med malekostene. Snart ferdig!

Hvilken farge ville du valgt på ditt eget rom?

snart?!

Jeg tror det er over en måned siden de tre små helt spontant begynte å snakke om jul og juleforberedelser. Og vinter snakker de om hele tida. Hver dag! De gleder seg jo så veldig, rett og slett. Til å gå på ski, grave snøhuler i den store fonna som alltid ligger hos naboene. De planlegger ruter for skiturene, hvilke bakker vi må få med oss, hvor vi skal ha bål - og ikke minst hva som skal tilberedes av kostelige retter på det bålet.

Og til alt vi skal bake og lage til jul. Og vi skal vel ha adventskalendrene, Mamma. Joda - hadde jo tenkt det.

- men ikke riktig ennå.....

Høsten kom tidlig i år. Men fortsatt er det jo bare høst. Vi fyrer opp om morgenen og går med ull innerst - men ettermiddagene har god solvarme før stearinlysene igjen tennes til kvelden. Det glitrer i trærne, det er jo bare september. Det er vel lenge til vinteren ennå, vel...?

høstens melankoli

Jeg liker jo også høsten, tross alt - den gode høsten, den klare lufta - blå himmel - sterk sol, litt mer orden og fasong på dager og uker, vakkert høstløv, glimtet av fugleflokker som øver til langferd sørover, høstskog med gode lange turer, tid for stearinlys og innekvelder.

Men jeg har alltid også følt at høsten er tida for å innse det som er tapt. Det som ikke ble. Det er noen siste vakre dager og stunder - før det liksom er over. Før alt lukker seg. Alle mulighetene er uttømt - for i år - for alltid? Tida før kulda og mørket senker seg over oss og det er uendelig lenge til vårsola igjen gir oss krefter.

Jeg er ingen klager. Jeg bor her i dette vesle landet am rande der Zivilisation, nesten på Nordpolen, jeg velger jo det - da har jeg ingenting å klage på. Det finnes andre kroker av verden som ikke gir denne årsrytmen, jeg kunne jo valgt meg dit, hvis det var det jeg ville... Og årsrytmen i seg selv er så til de grader en del av meg, av det livet jeg lever og ønsker å leve - at det vil jeg på ingen måte gå glipp av. Kontrastene gjør livet levende, lengselen gir det etterlengtede verdi - og gir dermed også ventetid og lengselstid sin egen verdi. Det er ikke rart vi lever et frydefullt utendørsliv i de få sommermånedene vi har - vi som har den lange lange mørketida å kontrastere lyse sommernetter mot.

Så - ja - vi lever nå dette livet. Her, med alt.

Men allikevel - disse høstfølelsene som kommer gradvis. Det som glipper. Det som ikke ble - ikke i år heller. Ikke i dette livet, kanskje. De tapene og sorgene vi må leve med. For slik er menneskelivet. Det får høstens melankoli meg til å se.

Kanskje gjør dette livet lettere å leve, tross alt. Se det i øynene. Leve dette.

til lykke

Nok en nabobaby har sett dagens lys. Mine barn føles så kjempestore til sammenligning. En gang var de også så nye og små og nettopp og fantastisk nyfødte i verden. Undringen over livets under gjør meg og resten av oss her i huset rørt og berørt. Og så er det godt å være konkret og tilstede også. Babylua har ligget klar en liten stund. Nå er det tid for å bake en eplekake og gå på visitt!

høst-drivhus

- til tomatene, i vinduskarmen rødmer de en etter en de grønne små....

eplelykke

Lykken er - eller - en av lykkene i livet er å ha mat i hagen. For eksempel to store gamle epletrær. Og nå er det tid for innhøsting, mye god matlaging og stor nytelse. Her er to favoritter:

Gode gammeldagse stekte epler. Deilig dessert. Stikk ut kjernehusene på store epler, legg dem i ildfast form, fyll kjernehushullet med store gule rosiner (for eksempel). Dryss litt kanel og sukker over eplene, kanskje litt hakkede mandler. Litt vann i bunnen av formen - og så inn på 200 grader i ca en halvtime. De skal bli myke og moste innvendig - men gjerne ikke sprekke helt utenpå. Spis varme med is.

Vi har begynt å lage vår egen melkefrie is i ulike varianter. Vaniljeis passer til eplene.

En annen favoritt til hverdags - på brødskive og pannekaker - er eplesyltetøy. Skjær epler i biter, ha bittelitt vann i bunnen av kjelen så det ikke svir seg, sett til koking på middels varme på komfyren - til eplene er myke. Rør inn sukker og kanel underveis...

God fredag!

en stemme

Det er en ære å gå til valglokalet. Være med. Det teller. Det er grunnleggende. At vi alle er med. At vi alle tar ansvar og legger vår beste vurdering i å gi vår stemme til dem vi tror vil forvalte best de kommende årene.

Demokratiet vårt består av mye mer, av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, av vern om de svake, av lovstyring og rettigheter. Men i bunnen ligger dette - at vi møter fram - avgir vår stemme og vår røst. Med roser, med ord, med stemmesedler. At vi ikke bare observerer, trekker oss tilbake, klager og vender ryggen til, eller det som langt verre er, slik som denne sommeren har gitt oss brennmerker av eller slik som denne dagens tiårsmarkering minner oss om.

Men at vi deltar. Møter opp. Og gir ryggdekning til demokratiets videre virke.

i min strikkekurv

Nye ullvotter til minstemann, naturbarnehagegutten. Ullvotter er gull - i all slags vær! Og vi får ha noen bunker - det forsvinner jo noen under noen stubber i løpet av året...

Ørevarmer på bestilling fra veslejenta. God i kalde skoledagsmorgener!

Et lite miniprosjekt - en babylue av restegarn til en ventet liten nabobaby. Fullføres i kveld, kanskje...

Dette var et av sommerprosjektene - hekling til en avveksling. Vest til Veslejenta, fullført i dramatiske nattetimer natten til en 8-årsdag i sommer...

Den nye store ullgenseren med flettemønster - til storebror - som ble lagt tilside for mer transportvennlige prosjekter i sommermånedene - men nå nærmer seg slutten. (I bakgrunnen et av svigermors fantastiske vevde Telemarkstepper...)

En ny ullbukse til Lillebror er også underveis.

Strikkekurv og garnnøster følger med meg i hverdagen. Når lekser skal følges opp, når en lite femåring trenger et fang å ligge på under barnetv, når noe "bare" skal koke opp på ovnen, underveis på reise, mens en venter, - når noen skal "bare"... Når Mamma skal være tilstede i så mangt og meget i løpet av dagen - og andre prosjekter må legges på vent - da kan en jo strikke noen masker og få tilført dagene også noe som en lager selv, noe ut over alt det en må, noe ut over det umiddelbare.

Når dagene blir krevende, og en lurer på hva en egentlig driver med - så er det godt å holde fast i noe håndfast, varmt og nyttig.

Og høstkvelder bør fylles med stearinlys, te /vin og masse garn!

ein veljar

Du er ein veljar

Med valrett frå Adams tid.

Kor ofte valde du rett?

Kor ofte gjekk du forbi?

Strøydd bak deg ligg hamane

av feilvalde ja eller nei;

dei rette blir liv av ditt liv

og syner deg lei.

Vel gud, vel kvinne, dine barns mor!

Vel vener og livsmål, gjerning og ord.

Vel høgt eller lågt.

varmt eller kaldt.

Men la ingen lure innpå deg

noko du ikkje har valt.

Og gløym aldri når du vrakar

at no gjer du eit val

no stenger du kanskje ei dør

til ein skinande sal.

Ver vaken og vaksen!

Ver ufødd, ver barn.

La ikkje Vrengja fange deg

i sitt lumske garn.

Gløym aldri aldri:

Når du lever, så vel du!

I di siste stund

tel du og vel du.

Ragnvald Skrede

sylteagurker, de beste til nå

Noen spurte meg om oppskrift - jeg tenker vel denne varianten er den beste til nå.

Til laken: Èn del vann, èn del sukker, èn del 7 % eddik, passe mengde sennepsfrø. Kok opp.

(Jeg høster jo bare en 4-5 agurker i slengen fra agurk-krukka mi, så for meg passet det med 1 dl av hver ingrediens og en liten håndfull med frø.)

Skrubb sylteagurkene med grønnsaksbørste og skjær i skiver. La skivene koke i laken i noen minutter og øs så agurkene over i et rent glass. La laken koke videre en stund til, slik at den koker inn litt. Hell over agurkene i glasset. Avkjøl. Sett på lokk og oppbevar i kjøleskapet...

soneinndeling eller myldremandag

Mandager er ofte melankolske. Familiefellesskapet fragmenteres, huset tømmes, virkelysten burde blomstre, mens mammasavnet og tomrommet når ingen søler på kjøkkengulvet eller krangler på gutterommet overskygger. En må ta seg sammen og si at nå....

Men i dag kan jeg sprudle av energi! For huset er ikke tomt. Vi tar fri fra barnehagen - så lillebror kan farte rundt og perle et kjede til meg, bygge lego-romskip, male et maleri av en melkekartong og et epletre (!!). Og stakkars storebror har feber og ligger på sofaen og hører Charlie og sjokoladefabrikken. Da er det liv og mylder og mangfold i huset og jeg produserer både mammaomsorg og skrivedame-jobb.

Da har jeg rett og slett mer å gi på flere fronter!

Det er ikke alltid slik at vi fungerer best hvis vi deler livet inn i skarpt adskilte soner. Jobb fra klokka x til klokka y. Barn fra klokka z til klokka z. Voksentid (alene) fra z til...

Et slikt liv og et slikt produktivitetsideal bygger på en en fabrikkmetafor, en samlebåndstankegang, der spesialisering, effektivitet og stram systematikk blir framhevet på bekostning av de kreftene og den kreativitet og glede som ligger i det umiddelbare, det intuitive, i det livet der alt det som hører med kan veve seg inn i hverandre og smitte over på hverandre. Vi er sammensatte vesener vi mennesker, takk og pris! Det er er godt med et liv som gir rom for at mangfoldet kan flyte over i hverandre...

Selvfølgelig er jeg priviligert. Men det er også et valg.

mer matauk: mais!

En fast tur hver høst - til en gård med selvplukk av mais. Vi er drevne maisplukkere etterhvert hele gjengen, kan se og kjenne utenpå om det er en fin og fullmoden maiskolbe inni. Så plukker vi kurvene fulle og spyler støvlene for leire og reiser hjem med gullmoden fangst. Det er moro - og deilig!

Det beste med selvplukk av mais er nemlig ikke at det er rimeligere enn butikkjøpt. Men den er nyplukket og derfor mye mye bedre. Sukkeret i maisen endres til stivelse innen 24 timer etter at den er plukket. Den nyplukkede (og den du hiver i fryseren, hel, rå osv med en gang du kommer hjem fra plukkingen) er derfor tusen ganger bedre! Rask koking, masse deilig smør og salt. Nå har vi mange gode lørdags-kose-middager klar i fryseren.

motvirke sentrifugen

Det er så mye som trekker utover. Ulike aktiviteter, venner, timeplaner, trening, jobb, henting, handling, foreldremøter... Det er så godt og det er så viktig å kjenne at det er like mye som trekker oss sammen.

Den store sentrifugen som virvler oss rundt og sender oss til ulike kanter - det gir spenning og opplevelser. Men vi trenger så inderlig dette fellesskapet, dette veikrysset, dette midtpunktet i livet som er familielivet, hjemmet, tradisjonene, pusling og tusling og hjemlige sysler. Vi kjenner det godt. Det gjentas og gjentas. Og i det finner vi ro og fellesskap og nye krefter.

Høsten bringer alltid mye nytt. Det gir vekst og utvikling. Dermed blir det så tydelig for oss hvordan vi ser de rolige helgene i møte, den gode samlingen rundt fredagsmiddagen, lange rolige morgener med lesing på senga og søskenlek og påfunn og den uendelige frokostformiddagen med skravling og mere te og en Aftenpost og en spontankonsert framført av de små.... Husarbeid, tur, småpusling, lage noe godt. Det er jo alltid noe vi pusler med, vi og...

Men mest sentralt er fellesskapet. Og at vi tar det for gitt. Udiskutabelt. Varig. Her er vi.

demokrati!

- Hva er demokrati, Mamma?

- Jeg synes Arbeiderpartiet er best - for de er for skoler og barnehager.

To innspill fra de to eldste i løpet av de siste dagene - innspill som resulterte i lange, finurlige, hyggelige og lærerike samtaler om samfunn, politikk, valg, demokrati og hva som er viktig i verden. For det går an å få med en åtteåring og en niåring og gå tilbake til det gamle greske ordet og spinne videre på hva det betyr at "folket" - demos - skal styre. For hvem er folket? En gang var det menn med eiendom.... var det rettferdig, da....

Og så var det disse partiene da, - forklare at alle partier i Norge i grunnen er for både skoler og barnehager - men de mener forskjellige ting om hvordan disse samfunnsinstitusjonene skal være - se da blir det en mer interessant og krevende samtale.

Og hvor kommer de pengene fra - som vi driver skoler og barnehager og sykehus for - jo skatt er også et artig tema å introdusere for de små. Vi samler penger i en haug fra alle voksne som tjener penger - og så blir vi enige om hvordan vi skal dele de ut igjen, hva det er viktig å bruke penger på. Og når vi stemmer ved valg stemmer vi på de som vi er enige med om hvordan reglene i samfunnet skal være og hvordan en skal fordele pengene.

Vi har alltid tatt med ungene i stemmelokalet på valgdagen, - i vogn og på armen og på sykkel - jeg ønsker å dele med dem denne høytidelige og viktige delen av å være et myndig, voksent menneske i et demokratisk samfunn. De husker dette godt - så det er lett å forklare om valget som er i anmarsj.

Og så nøster vi i de ulike alternativene - prøver å forklare. Trekker opp noen linjer for å forstå norsk partipolitikk - at partier er ulike med hensyn til hvor mye de vil at en skal dele, og så er de også ulike med hensyn til hvor mye som skal være styrt og hvor mye folk kan gjøre som de vil (Kan en for eksempel ha en barnehage akkurat som en vil, førti toåringer og to voksne i et rom, - nei det forstår de to at ikke er greit.)

Så slår jeg fast at Mamma og Pappa nok pleier å stemme på "dele-partier" og "styre-partier". Vi skal dele med dem som trenger det og vi skal lage regler som beskytter de svake.

Jeg ønsker for barna mine at de skal få være lykkelige mennesker. Men jeg ønsker også for dem at de skal være "mennesker-i-verden". At de skal være engasjert i verden omkring seg selv, føle ansvar og ta ansvar, i det nære, for kamerater på skoleveien - og i samfunnet generelt. Barna finner sin egen vei, jeg definerer ikke deres valg og deres framtid. Men en slik samfunnsbevissthet - og kunnskap om hvordan vi kan være ansvarlige samfunnsborgere - ønsker jeg å gi dem med på veien.

Så velger de selv.

(Og så er det skikkelig morsomme samtaler, da!)

- ha en god kveld.

(Bildet: Hagtornen - med sine fantastiske røde bær, lyser opp i høsthagen)

hagens spiskammer

Jeg har skrevet om kjøkkenhagekasser, om epletrær og bringebær. Her er også en bit av hagens spiskammer: Pottene med tomater og agurker. Et frodig lite vilnis.

Det velter fram med agurker - og vi eksperimenterer med ulike måter å sylte dem på. Mer sukker, mindre sukker, mer salt, mer eddik, sennepsfrø og solbærblader. Artig.

Så får vi se hvor stor andel av tomatene som orker å bli røde nå i høstsola...