Bonus!

Jeg har hatt dette innlegget på fingertuppene noen uker allerede. Men så skjer det så mye annet - og skrivinga ramler nedover lista. Og det har jo egentlig litt med saken å gjøre.

For den uka før skolen startet - da media rant over av "slik kommer du tilbake til hverdagen"-råd. Så hadde noen av oss en bonusuke. En uke full av hverdagsliv rundt oss og uten ekstrordinære aktiviteter her hjemme - men med ro og fri og bonustid til å rusle turer og plaske i vann og ikke smøre matpakker og følge timeplaner. Det merket vi godt. Så ble gjengen klar.

Og så kom skolestart og nye dager - men samtidig kom sommervarmen. Den virkelig virkelig virkelig varme sommervarmen. Og selv jeg som tviholder på at sommer er sommer uansett, og klage bort sommeren skal jeg virkelig ikke, uansett vær - selv jeg kjente jo hvor utrolig godt det var å få denne gjennomvarmen midt i august. Bonus! Ekstra! Shorts og sommerkjoler og middager ute. Og for en mamma uten fast utearbeid - noe som har sine sider - så var de ekstra bonus å kunne ha disse dagene.

Bonus også for bringebærene - med den kalde sommeren så bekymret jeg meg for om vi kom til å få alle modne i år - men med den forlenge sesongen nå, så modnes alt. Jeg plukker fortsatt daglig.

Mer bonus - enda en sommerhelg, mer sommervær - sommerjenta som må feire bursdag med vennene sine en måned etter selve dagen hvert år, fikk sommerstrålende vær på feiringsdagen sin - og vi andre fikk bonusen med å gå med en gjeng 12-årige store jenter på tur i skogen med blåbærplukking og piknik og skravling om livet - så heldige vi er. 

Mer bonus - enda mer sommervær! En tur til sjøen - helt på tampen - men fortsatt varmt både til lands og til vanns - krabbefiske og familietid! Så heldige vi var.

Og så kom regntida og jammen føles det som litt bonus også - for da har jeg fått malt både det ene og det andre innendørs - jess! Og rydda. Til bunns for en gangs skyld. 

Og merkelig nok føles det også som en bonus at jobben jeg har søkt på og vært på intervju på - som jeg også hadde i vår - ikke har fullført prosessene sine ennå og dermed er det fortsatt åpent hva som skjer jobbmessig framover. Åpenhet er bonus. Noen ganger en litt belastende bonus i all sin uvisshet  - men uvisshet og åpenhet gir jo muligheter. Kanskje til noe jeg ennå ikke vet om?

*

Mest av alt - selve livet. Til låns. Nok en dag. Midt i en flyktningekatastrofe som sitter tungt i tankene og engasjementet mitt dagen lang - så er selve livet, mette unger, bringebær i hagen, brød på kjøkkenbenken, venner til middag - selve livet - en stor, stor bonus. Ufortjent. Verdt all takknemlighet.

Jeg - og vi. Fri til å bestemme sjøl. Sommerutfordringer.

De siste tre somrene har jeg kjent sterkt på akkurat dette dilemmaet.

Jeg - og vi - her i huset mener jo veldig sterkt at en av våre oppgaver som foreldre er å beskytte barnas frie tid, tid som ikke er ferdigdisponert, tid som kan brukes til surr, påfunn og egne ideer. Henge opp ned i et tre, lese på toppen av lekehuset, sparke rundt på sparkesykkelen og se om en kompis er hjemme eller snekre mer på olabilen. Eller ligge strak på kjøkkengulvet og trille klinkekuler mellom beina på meg som prøver å balansere rundt der. Sånne viktige ting.
Og vi mener videre sterkt at nettopp sommerferien er den tida da dette virkelig skal slå til. Ungenes sommerferie bør være lang og ganske fri. Det er en viktig modningsfase mellom to skoleår - det er en tid for endring, vekst, tanker og læring som tilhører en annen del av livet enn den ferdigstrukturerte skoleuketida som dominerer resten av året. Etter en sommerferie vender ungene tilbake - flere centimeter høyere og mange erfaringer rikere. Det er verdifullt.

Så ja, - jeg er en sterk forkjemper for ungenes frihet til å finne på ting sjøl. Og mine tre er gode på nettopp det. Hvorfor kjenner jeg da i så stor grad på et dilemma knyttet til dette?

Jo. For med mellomstore unger - som kan klare alt mulig sjøl. Og som vil masse. Og kanskje i tilsvarende grad ikke vil en del andre ting - så kommer utfordringen: Hva så med fellesprosjektene? Nå går vi på tur! Nå skal vi plukke blåbær! Hvem vil spille et spill i kveld? Nå drar vi og bader! I morgen sykler vi til Nøklevann, dere..., eller....?

For da kan det lett skje at ... "Jammen, jeg hadde tenkt meg til Pelle..." - "Jeg har ikke lyst - jeg vil helst sitte inne og lese." "Jeg tenkte å sykle meg en tur alene." "Ikke akkurat nå...." Og - Så - Videre!

Sånn var det jo ikke før. Da kunne jeg ta tre unger under armen og stappe et par av dem i vogna og ta med niste i sekken og dra avgårde på det jeg tenkte og alle var glade og fornøyde og plukket pinner og steiner og blåbær og lekte at de var sjørøvere/nybyggere på prærien/lavamonstre etc - og tok dagen som den kom. Fortsatt frie unger med masse påfunn - men jeg kunne sette rammene. 

Nå er det ikke så enkelt lenger. Alle fem i familien har - som de alltid har hatt, naturligvis, - sin rett til å være med og påvirke hva som er familiens fellesprosjekter. Men samtidig er vi minst fire nå - og en femte som også gjerne ønsker samme posisjon - som alle er i stand til å helt på egen hånd håndtere dagen på egen hånd og lage sine helt individuelle rammer og ta ansvar for egne valg. Og som faktisk også har rett til å gjøre dette. Det er klart at nesten-7.-klassingen og nesten-9.-klassingen kan bestemme seg for at i dag er dette min plan og sånn er det. (Hvis det ikke er bestemors 70-års dag naturligvis, eller et fly som skal rekkes og slikt noe.)

Men hvordan sørger da jeg - mater familias - for fellesprosjektet, familien, familiesommeren? Tja!

Hvis alle skal bestemme så inmari mye sjøl hele tida - så får vi - VI - jo ikke gjort noen ting!

Svaret er vel - vi gjør så godt vi kan, holder på noe - og slipper løs på noe, med så mye stødighet og raushet vi har. Drøfter individuelle og felles planer for dagen. Avtaler måltider og hvem som har ansvar for disse. Fordeler arbeidsoppgaver. Avtaler i fellesskap når det er badetur og hvem som er med. (De fleste blir jo med uansett, da...) Tar med oss gamle tradisjoner i familien - men fornyer og løser opp der det trengs. Nyter og beundrer den framvoksende selvstendigheten og de valgene disse mellomstore gjør. Gir råd og oppfordringer i blant - slik vi jo alle trenger. Og forventer faktisk, nemlig, fortsatt frammøte til felles måltider.

Og lever så godt vi kan - midt i mylderet - med de dilemmaene det alltid innebærer for oss mennesker - å være både enkeltindivider og tilhøre et fellesskap.


I dag starter skolen igjen. Rutinelivet tar seg opp igjen. Friheten innskrenkes og dermed også en del av dilemmaene - det er ikke lenger hele tida et valg hva en skal finne på. Skole, lekser, trening, aktiviteter, møter, plikter definerer det meste. 

Og nettopp det er jo også et dilemma....

sommermat....

Jeg lager rett og slett mye mat. Året rundt. Noe av gleden med sommeren er nettopp sommermaten! Og det går med mye. Vi er mange og vi er glad i mat, glad i å ha gjester, glad i å ta med god mat på tur.

Sommermat er sesongmat på flere måter. Det er å nyte alt det gode som vokser fram på denne tida - men det er også å være orientert mot det denne varme, lyse tida legger av rammer forøvrig - hva sommeren rett og slett gi oss lyst til å spise! Ikke så mange tunge gryter, akkurat nå. Og ikke timesvis innendørs for å lage maten - men godt skal det være! Og gjerne noen nye påfunn med alt det gode som sommeren bringer. Og vi spiser jo utendørs så mye vi kan, både her hjemme og på tur. Noe skal transporteres i kurv til tjernet i skogen - og noe i sykkelkurv til det større vannet lengre inne.

Noe av det beste med sommermat er jo også at det ikke haster! Det er ikke slik at middagen MÅ stå på bordet til en bestemt tid, fordi noen skal på trening, møte, ditt og datt. Vi har god tid til både å lage og spise!

Ny blomkål og nypoteter står på menyen gang på gang hver eneste uke. Lettdampet blomkål gratinert med ost. Kokte egg og spekeskinke. All slags grønt fra hagen. Og enda mer blomkål!

Tomatkurven må aldri gå tom. Og snart står våre egne tomater i kø! Og annenhver dag kan vi plukke en liten agurk i en av pottene. Det er tomater på alle brødskiver (nesten, Lillebror nekter) Tomater i salaten. Og gjerne en form med stekte tomater til annenhver middag, i ovn med godt krydder, litt olje og balsamico.

Eller en form med squash, løk og tomater og godt med krydder. Nam!

Salater av alle slag. Grønne med god dressing. Matsalater med kylling, bacon og egg og kokte eller stekte nypoteter - og masse gressløk. Gode, gode kjøkkenhagen vår som sørger for kryddergrønt og salat hele sommeren!

Nye gulrøtter er alltid med som snaks på tur! Og nesten alltid et piknikbrød, nybakt, med salt på, i en tøypose midt mellom oss på piknikteppet ved tjernet.

Ikke så mange store gryter, skriver jeg - men gjerne noen chilikrydrede bønnegryter innimellom, med naturris og fetaost.

Baker gjør vi jo uansett årstid. Det daglige brød. Noen rundstykker og boller må til. Gode suppebrød passer også godt til salat. Og bærpaier! Nå med blåbær - tidligere på sommeren med rabarbra - og om en måneds tid blir det eplepaier.

Kanskje vi slår oss løs med vafler til kveldsmat. Særlig når det er nylaget ripsgelé å få!

Sensommeren betyr alltid noen timers innsats med bærplukking og sylting, frysing, gelekoking etc hver dag. Vi har hagen full av bringebær og rips - og noe solbær og stikkelsbær. Og vi har skogen full av blåbær. For en rikdom! Jeg er oppdratt med at alt skal høstes og tas vare på og dette følges naturligvis her hjemme i egen hage - men ungene blir litt utålmodige når jeg mener at jeg må ta med meg ALLE blåbærene på vei til bading hver dag... Fryseren fylles med gleder som skal komme. Bringebærsyltetøy. Tørrsukret blåbær til masse blåbærpaier til søndagsdesserter. Rips til dessert med vaniljesaus. Og i boden står glass på glass med rips- og solbærgelé.

Og det er varm te og frokost i morgensola på trappa hver morgen.

Sommermatstellet innebærer også mye vanning og stell med det som vokser og gror - og høsting, vasking og tilberedning av det vi har i egen hage. En neve sukkererter daglig. Squashen som snart er klar. Gresskarene og jordskokkene venter vi på.

Sommermat innebærer jo også å reise vekk fra eget kjøkken og egen matlaging. Og inspirasjonen fra andres kjøkken andre steder er god å ta med seg hjem for nye påfunn i eget kjøkken. Hver eneste sommer de siste åra har vi tilbrakt noen dager - eller opptil en ukes tid på Djursland i Danmark, på gode strender og trivelige små landsbyer - og tilholdsstedet vårt er som alltid vandrerhjemmet i den vesle landsbyen Gjerrild. Det drives av Torben og Dorthe - som tar oss i mot som gamle kjente og med åpne armer hvert år - og Dorthes kjøkken burde være verdensberømt. Fulle av gode matopplevelser og inspirasjon til egen kjøkkenkunst kommer vi hjem hver sommer - også i år.

Besøk hos andre gode venner i inn- og utland gir også inspirasjon til andre retter og andre matskikker. Det er godt å få andres mat  og sette seg ved andres bord - og jeg er alltid veldig klar for å lage masse egen mat når jeg trår inn på eget kjøkken igjen.

Ennå er det sommermattid i flere uker her hos oss. Hagen er på sitt mest gavmilde akkurat nå. Vi har verdens beste sensommervær. Sommeren og sommermaten er fortsatt her!

Hva spiser du om sommeren?

Den magiske tida. Hva prioriterer vi?

Jeg har gjennom tidene skrevet mye om tid. For det er jo helt magisk dette med tida. At den går og kommer og må fordeles og når den er brukt er den brukt. Og vi bruker det som unnskyldning og forklaring for så mye. For vi har jo "ikke tid". Eller vi har såkalt "dårlig tid". Det betyr omtrent det samme. Det betyr at når tida allerede er disponert til noe så kan vi ikke bare bruke den til noe annet. Når det er fotballkamper for minstemann hver eneste lørdag - så går det ikke å bare plutselig finne på at vi skulle vært en sykkeltur rundt Nøklevann hele gjengen. Når du har ligget der og lest donald i hele ettermiddag så har du jo ikke vasket rommet ditt samtidig. Når alle mennesker her i huset trenger mat NÅ - så må det lages mat, en kan ikke luke i kjøkkenhagen samtidig. Hvis alle skal noe hele tida og trenger hjelp av meg, så kan jeg vel ikke stikke en løpetur i skauen en tre kvarters tid akkurat nå, da. Neivel. For slik er den magiske tida. Den brukes.

Samtidig er jo den magiske tida så magisk at den fortsetter å komme. Enn så lenge i hvertfall. Nye minutter, timer og dager. Igjen og igjen. Nye sjanser. Nye muligheter til å sose rundt, somle, prioritere, være effektiv og målretta, eller øyeblikks- og carpediem-orientert. 

Og så kan en jo ta et overblikk innimellom. Og se hva en velger. Hvis jeg velger å bruke dagene på å vanne og luke og bake brød, ta en tekopp eller ti på trappa og gå gjennom skogen  med ungetrollene mine og svømme lengre enn langt  og plukke en kilo eller to med blåbær og gå hjem og lage masse langtidslagd, sikkert sunn mat, og dra med meg ei bok og et strikketøy overalt og sjekke hvordan det går med ripsen og bringebærene - ja, så prioriterer jeg jo ikke akkurat å bli en verdenberømt forfatter som graver meg ned i min isolerte elfenbenshule og tenker ut fantastiske nobelaspirerende formuleringer - akkurat nå ihvertfall. Men kanskje en annen dag? Om nye dager kommer - så finnes nye muligheter. 

Men sommer - det får vi bare akkurat nå.

Hva driver du med om dagen?

Hva er det å ha "fri"? Sommerferierefleksjoner

Jeg skriver om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer - dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet "fri" - i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late...

Jeg har skrevet om begrepene "arbeid", "jobb" og "fritid" mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av - for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som "jobb" og "fritid" opp som en dikotomi - som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen - så starter fritida. Når du har ferie fra jobb - da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar "jobb" stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør - og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i "fri"-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av "fri" så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er "fri" - dersom "fri" betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt - dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for "fri" - så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di - sikkert fint for deg - men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid - altså det jeg her kaller "jobb" -  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn - helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet - gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold - har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri - uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet - ulønnet arbeid - har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig - og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb - av cup-cakes-baking, og lattedrikking - overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv. En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb - så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie - og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner - så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet - men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

memento mori - sommerdagene som kommer og går

Sommerdagene kommer og går og vi er midt i det nå. Midt i sommerlivet vårt.

Vant til det - men fortsatt med uendelig mange dager foran oss. Skuldrene nede, tempoet skrudd ned, vant til sommerfrokoster på kjøkkentrappa, og badeturer i all slags vær, samling i en haug på det gamle piknikteppet (den absolutt mest brukte bryllupspresangen vi fikk den gangen for fjorten år sida, med oss overalt hele sommerhalvåret, favner hele familien med to voksne, en langbeinte tenåring, en leseheste på snart tolv og en kosete niåring som må varmes opp med ullgenser og ullue og mammas ullsjal selv etter bading i 23 grader vann). Men ikke så vant at vi ikke stadig gleder oss over det. Jordbærene, nye gulrøtter, blomkål og nypoteter til alle middager, barbeint-tid, badevann, markblomstbuketter, soltørket tøy, ripsen som rødmer, markjordbær i veikanten, sommernetter med lykter og mygg og bøker og et vinglass. Ingen lekser. Nok og nok å være takknemlige for.

Vi skal gripe dagen og øyeblikket, ikke sant. Det vet vi, jo. Det skriver vi som slagord, legger ut på twitter og forteller hverandre. Øyeblikket. Nå. (Det kan være en utfordring i blant. For noen må jo faktisk støvsuge, eller rydde i kjelleren, eller vaske kjøleskapet - noe som ikke er en aktivitet som beriker øyeblikket, men tvert i mot en handling som sikter framover mot at det skal være en framtid der disse aktivitetene teller. På sikt. Mens akkurat nå kunne en jo ha vandret i en blomstereng i stedet. Liksom! Vi kan jo ikke alltid bare nyte the moment! Vi er jo voksne.)

Vi som har vært med en stund vet hvor kort selv en uendelig sommer er, som alt annet går den over, over i noe annet, noe også-bra - men ikke lenger sommeruendelig og barbeint og saktegående. For noen år sida møtte jeg - jeg, hun som bare såvidt holder ut vinteren ved å holde tankene på vår og sommer nede, hun som lengter så utrolig at det ikke går an å tenke på - så møtte jeg våren med en undertone av sorg, nettopp derfor. På grunn av forgjengeligheten. Dette jeg lengter sånn etter - og som jeg vet at bare er til låns - det går garantert over i en sensommer som møter en høst og igjen en kulde-og-mørke-tid. Våren og sommeren fører bare til vinteren, hvordan kunne jeg da møte våren med en slik glede og lykke.

Memento mori følger oss alle. Livet er til låns. Dette livet, disse menneskene, disse blomstene omkring meg og denne grønn-bugnende kjøkkenhagen - disse små glimtene som er våre liv er bare små glimt som ikke kan vare. Men akkurat denne våren og denne forsommeren fikk vi allikevel. Det gir ikke lenger sorg - det gir på ny glede. Nå er alt vi har. Uansett hva framtida bringer. Også når det skal gå over, så fikk vi sitte på trappa også denne morgenen, fikk samle gjengen med egne og andres barn rundt et frydefullt middagsbord, fikk plukket markjordbær med en niåring i pysj før frokost, vannet før regnet kom, sett at flere roser springer ut - og renset enda flere jordbær.
Akkurat nå.

innhøsting, takknemlighet

Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........

familiefellesskap på tur

Vi drar på tur hele året. Men den uendelige lange sommerferien (som akkurat nå merkbart ikke er uendelig lenger....) - med alle sine lange, lyse - også uendelige - dager - da er tur nesten et daglig innslag. Aller, aller mest fast er den vesle rusleturen forbi barnehagen og opp den bratte steinskrenten i skogen (der lillebror knakk to fortenner da han løp nedover i full fart da han var fem...) - litt innover der og ned den stien der, til badeplassen "vår" - bergene, vannet, endene, skogen.

Og i blant har vi andre ekspedisjoner, i kjente og ukjente områder.

Noen ganger lurer vi voksne på om vi egentlig skal gjennomføre disse turene i det hele tatt. Det virker som om ingen egentlig har lyst. Og alle driver med noe annet. Og ingen har på noen måte tenkt å løfte en finger for å pakke sammen badetøyet som har hengt til tørk siden i går, eller fylle de vannflaskene. For alle "skal bare...". Med fem familiemedlemmer med nok av påfunn, så krever det sitt å få alle klar til avgang samtidig.

Hvis en ikke skal være helt firkantet og kjempestreng, da - og det har vel ingen lyst til.

Allikevel klarer vi det jo, med bittelitt masing, en del lirking og sterk jobbing med å ansvarliggjøre store og små om å dra dette bittelille lasset sammen, at vi faktisk gjør oss klare samtidig - og - rett og slett går.

Og da er det gjort.
Da er vi på tur. Og da vil vi igrunnen bare være på tur. Og roen ved å være på tur faller over oss alle sammen. Vi skal plutselig ikke noe annet. Det er ikke noe som bare skal ordnes, leses, finnes, fikses først. Vi har ikke hver våre planer som stritter i hver sin retning. Vi er bare på tur. Det er så enkelt. Og det binder oss sammen.

Det er godt å være ute. Det er godt å bruke kroppen. Men det aller, aller viktigste med å være på tur er dette bittelille tette fellesskapet som det lager for oss fem i de få timene vi er avgårde. Vi gjør det samme, vi deler en opplevelse, det er ingen distraksjoner, venner, oppgaver osv som trekker oss vekk fra hverandre (men mange små og store opplevelser og ting å se og gjøre sammen innenfor turens rammer). Det er en fellesskapstid og en fellesopplevelse som vi virkelig, virkelig trenger - i den vrimlende hverdagen der så mye trekker oss fra hverandre.

Vi gjør jo ikke alt sammen på tur heller. Noen av oss er svært mye mer opptatt av å klatre rett opp steinskrenter eller bygge landsbyer av pinner og leire enn andre. Vi voksne har ofte med avisa eller ei bok. Men vi er på tur sammen.

Og det er godt å kunne se tilbake på en sommer der dette har vært det daglige. Det lader familiebatteriene for en krevende høst.

Min sommerdag

Varm sommergutt som fortsatt sover inntil meg, stille fra de andre rommene, smyger meg ut, trer på en av de gamle sommerkjolene, åpne vinduer og dører nede, tasse ut barbeint, åpne drivhuset, sjekke om det er snegler på gresskarene, klappe katten på kjøkkentrappa, vanne litt, plukke noen bringebær, hente opp en vask og henge opp på verandaen - det beste med klesvask er å henge opp det reine tøyet til tørk, i sola - eller ved ovnen, men det er lenge til... 

Frokost er en fleksibel ordning med alle oss - hverdagsfrokost smøres individuelt - men ofte sitter vi sammen allikevel, sammen på kjøkkentrappa i morgensola, med avisa eller noe annet å bla i - møter dagen rolig. Kanskje har jeg fått unna litt arbeid allerede, litt skriving før alle våkner - eller satt en deig, kan drikke mange kopper te i fred og ro.

Jeg er mamma til en gjeng med fisker. De tilbringer dagen helst under vann. Så hver dag rusler vi til skogs. Jeg har store unger og kan svømme langt og lengre enn langt helt alene. Vi har med lunsj og vannflasker. Vi leser og leker. Og rusler hjem. 

Jeg høster fra den vesle hagen min. Graver poteter og plukker tomater. Den første agurken. Masse grønt. Og alltid bær, hver dag. Mannen snekrer utetrapp - og er tålmodig og spesialtilpasser hvert trinn til berget ved siden av. Kanskje noen hjelper til. Vi lander til middag. Det er fortsatt lenge til kvelds. Ungene orker lengre kvelder nå om sommeren, det er godt at vi har disse kreftene, denne tida. 
(- Her i huset bor det tre eventyrere som legger i vei på dramatiske ekspedisjoner, det er byggeprosjekter og papirdukke-kolleksjoner og mange donaldblader som skal pløyes gjennom, Det er nok å gjøre -- og det er søskentid, når alle kompiser er bortreist)

Og så lander vi til kveldsmat og te og tente lykter og lang Harry Potter-høytlesning og strikketøy og en unge i et tre og en annen inne i et pledd og ingen vil legge seg - men til slutt så er de i seng og vi vasker opp og går ut igjen til lyktene med strikketøyet og vinglass og det er enda en sommerkveld i livet.

Og for de som er opptatt av om ting er perfekt eller uperfekt: Slikt finnes ikke! Glem det. Verden er ikke svart-hvit. Alle har vi vårt. Om det er for mye sand i gangen eller alvorligere bekymringer. Men jeg går videre ved å plukke med meg de gode glimtene. Sommer er godt i livet mitt. 

Sommerens takknemlige melankoli

Det är vackrast när det skymmer

Det är vackrast när det skymmer.

All den kärlek himlen rymmer

ligger samlat i et dunkelt ljus

över jorden,

över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av hender.

Herren själv utplånar fjärran strender.

Allt är nära, allt är långt i från.

Allt är givet människan som lån.

Allt är mitt och allt skall tagas från mig

innom kort skall allting tagas från mig.

Träden, molnen, marken där jag går.

Jag skall vandra ensam -

utan spår.

(Pär Lagerkvist)

...midt i alt....

Vi er de privilegerte. 
Vi har modne bringebær i hagen, det er snart 25 grader i Ulsrudvann, vi har en liten familie som blir tettere og nærere og nærere i slike intense og evige sammenkjedede sommerdager. Vi spiser alle måltider ute, vi har mellomstore barn som orker å surre rundt og være våkne i varme sommerkvelder - slik at det etter en lang dag går an å ende med lykter i trærne, varm te og nyplukkede bær og tranflaske og tepper - kveldsmat og Harry Potterlesing - og slik at også neste morgen blir sein og døsig og med en lang sommerfrokost under trærne en gang på formiddagen... 

Det bugner i hagen og drivhuset, (men tomatene er fortsatt like grønne og når kommer det egentlig gresskar på disse enorme plantene). I morgen graver jeg etter de første potetene. Og neste år skal jeg ha dobbelt så mye kjøkkenhage (hvor da??)

Minstemann, den store, store fotballentusiasten i huset, har fått sett mange fotballkamper og har fått løfte om å få se finalen i pysj i morgen kveld. Stor glede. Vi har hatt en begivenhetsrik rundtur mellom fjord og fjell med vandringer i all slags høyder over havet og all slags vær og i alle slags køyesenger. (Nok av klesvask, snart er alle ullsokkene og vottene ryddet vekk igjen, inkludert de jeg strikket som ekstrautstyr underveis på turen....) 
Pusen holder oversikt over svaleredet over snart-elleve-åringens vindu- og den litt mer oppnåelige drømmen, fuglekassa med kjøttmeisunger foran huset. Vi vokter pusen og krysser fingrene for at ungene berger til fuglen er fløyet. En liten pinnsvinkrabat tusler i buskene til alles begeistring. Melk er satt ut.
Og i morgen skal vi svømme enda mye lenger.

Vi er de heldige. 
Mens i Gaza blir innbyggerne bedt om å evakuere. Hvor skal de dra, liksom?
Syriaflyktningene trenger vår humanitære innsats. Mens vi teller hoder og kroner.
Verden snurrer rundt som før. Vi har vår vesle sommerpause. Men vi vet at vi er de heldige.

Takknemlighet. Og ansvar. Og fortsatt underveis.

Den aller lyseste tida

Det er den lyseste tida. Jeg sier det gjerne igjen - det er en gave til oss her i dette hjørnet av verden. Jeg suger til meg av lyset - og av alt som vokser og lever, jeg vet jeg trenger det i november og februar! Det har vært barbeint-tid i mange mange uker. Rosene kommer. Det er så tørt at vi må vanne. Vi høster grønt i kjøkkenhagen hver dag og det spretter fram grønne små tomater i drivhuset. Det ser ut til å bli masse bringebær - i år også. Og rabarbraen høstet jeg og kokte fantastisk rabarbrasirup på for en liten stund siden, den står og glitrer i kjøleskapet og smaksetter gode drikker jevnlig...

Og midt i det hele denne ettermiddagen sovnet jeg på et teppe ute.

Det har - som alle forsommere vært et løp og en kabal. Skolebarn som skal fullføre så mye før de går over målstreken for nok et skoleår, sommeravslutningsstafetten, alle fotballkampene - som endte med ei natt på tannlegevakta med 8-åringen etter den siste kampen - en vår med noen lange reiser i dette landet til konfirmasjoner og 70-årsdager, reiser som skal planlegges og gjennomføres på et par helgedager mellom alt det andre - og takk og pris mange badeturer - og nesten bare utendørsmiddager - allerede denne varme våren. Jeg har hatt intens skriving på et skriveprosjekt - som fortsatt innebærer mye usikkerhet og tanker om hva som skjer videre -  og deretter direkte overgang til veldig håndfast og like intens sensurering på bunker med universitetseksamener. 

Innimellom og hele tida opprøres jeg over smålighet og urettferdighet, bråker om flyktningespørsmål og tigge(r)forbud, havner i Twitterdebatt med statsministeren og står nå på. Tidsfrister og kveldsarbeid, familieliv, luking og brødbakst, skribentaktivisme og seriøs sensurering - alt går om hverandre. Det er nå et liv.

Denne uka byr på sommerskole for de tre mellomstore - det er spennende og krevende og nye opplevelser og nye venner. Jeg starter dagene med en sykkeltur gjennom småveier og skogstrekninger sammen med minstemann for å følge ham til en skole noen kilometer unna, det er en flott start på sommerdagen.

 I dag ble sensurmøter avholdt og protokoller undertegnet og karakterer fordelt - og fristene er overholdt og jeg rakk både t-banen hjem og sykkelturen til sommerskolehentingen - og premien for å komme i mål ble Lillebrors etterlengtede pannekaker (det er ikke så ofte han får det) - og nye norske jordbær. Og så sovnet jeg altså.

Jaja, i mål og i mål. Det er vi vel aldri. Underveis, underveis. Sola har snudd - men det meste av sommeren gjenstår. Snart har alle her fri. Det er etterlengtet. Vi trenger sentrering, at vi samler oss, roer oss, finner fellesskapet, er familien som en virkelig kjerne. Vi merker det allerede når vi lander sammen på ettermiddagene, vi kommer fra alle kanter - men lander sammen - og skal ikke videre. Ingen lekser, ingen møter, ingen organiserte fritidsaktiviteter som lager kveldskabal, roen øker - selv hos de største uro-proppene i gjengen, som jo egentlig så intenst trenger denne roen, denne landinga, denne sentreringa. 
Påfyll. Etterlengtet. Gir krefter til den hverdagen som nå ligger så langt foran oss på den andre siden av den lyse tida.

Og så ligger jo alltid denne undringen der. Burde vi ikke hatt denne roen, denne sentreringa mer også resten av året? Hører vi egentlig til i dette løpet? Er ikke egentlig vi en gjeng som burde endre noen av rammebetingelsene og få en annen grunnrytme inn, mer i takt med det vi store vet at vi står for - og som vi ser at de små trenger. 
Får vi tid til å snakke om dette, tenke på dette -  nå når rytmen roer seg ned noen lyse sommeruker?

Ferieprestasjonene?

Skoleferien er rett rundt hjørnet. Skoleavslutningsstafetten går mot slutten. De vanlige skoledagene har gått i oppløsning og blitt til turer, rydding og sommershow. Universitetsensurbunkene mine synker side for side. Andre prosjekter er en stund i tenkeboksen.

Det er en tid full av frister, fester og arrangementer som kaller på kakebakst, piknikkurv, tursekk og vemod og blanke øyne. For litt siden satt jeg og fant fram bilder fra sju skoleår til kavalkade for eldstemanns høytidelige  avskjed med barneskolen. Så bittesmå de var, den høsten de startet, denne langbeinte gjengen med nesten-ungdommer.

Og jeg har tre mellomstore som både er slitne, klare og også litt i vemodighetshjørnet over at skoleåret er over. Det går jo så fort!

Men ferie er vi glade for. Ferie er bra. At vi (fortsatt) har åtte ukers skolesommerferie her i dette vinterlandet er en gave til barnekropper som trenger å løpe i sola, samle fregner og D-vitaminer og myggstikk - og barnesjeler som trenger å ha en mellomfase i livet sitt, mellom femte og sjette klasse for eksempel - en overgang, en endringstid som både teller i erfaringer og opplevelser, men samtidig ikke teller med i det vanlige timeglassrennende tidsregnskapet som året ellers er fylt av. Fordi det er en annen slags tid. Blåklokkevikua, en gave.

Åtte uker er en hel liten evighet. En kan både lande etter det som har vært, oppleve noe nytt og noe kjent- og til slutt være ganske klar for det nye som skal komme. Men ennå, ennå er det lenge til.

Lang barne-sommer-ferie passer visstnok ikke inn i vår tids effektivitetsregnskap med voksenjobber og krav om resultater. Svime rundt og klø myggstikk og glemme gangetabellen og gjenoppdage gamle donaldblader slår ikke an hos dem som skal telle og beregne. Og hvert eneste år får vi høre klagesanger fra voksenverdenen om hvordan en i alle dager skal få sommerferiekabalene til å gå opp. Men jeg gir meg jo ikke - jeg kan ikke gå med på å vri ungers gavepakke av en sommerovergangstid i årets lyseste måneder til noe negativt, noe vi skal klage på.

Det er en gave - jeg tror den er et stort gode for små mennesker med så mange krav og rammer og planer rundt seg i livene sine - og så får vi bruke den gaven som best vi kan.

"Jeg liker best når vi ikke skal noen ting" - sier en av de små her i huset. "Det er den beste ferien."

Her lar vi liksom den pågående prestasjons-ferie-debatten gå litt forbi oss. Vi har for lenge siden funnet ut av vi virkelig nyter fri-feriedager- dager uten program og forpliktelser. Det er de dagene som virkelig gir oss både nye krefter, tid til hverandre og sommerfølelse langt uti tærne. At ungene har denne lange ferien legger grunnlaget. Vi voksne har både jobbeting og andre ubetalte arbeidsoppgaver vi trenger å få gjort. Men fri fra skole, lekser og fritidsaktiviteter gir dager med mye fleksibilitet og mange muligheter for oss alle fem.

Men - allikevel noen ord om denne feriedebatten: Den må deles i to, mener jeg. For det første må vi slutte å se ned på hverdagsferie-fridagene, de prestasjonsløse, presentasjonsfrie, pretensjonsløse bare-fri-dagene. Det er ikke synd på verken store eller små som skal "ingenting", dvs rett og slett ha fri!

At folk har ulike preferanser i ferien bør være en grei sak. Også i vår tid med personlige promoteringer på sosiale medier. Noen lengter etter en sydenstrand - andre lengter etter en joggetur i en mørk granskog - eller en kopp te på egen balkong. Live and let live. Og la deg sjøl leve med dine egne prioriteringer og preferanser - og muligheter. For de fleste av oss har noen økonomiske begrensninger - både med hensyn til ferie og andre ting - men vi har ikke vondt av å ha drømmer om ferier som vi ikke har råd til. Det er ikke mer synd på de ungene som bruker sommeren på å fiske i det lokale tjernet og lære kortkunster av en onkel på en campingplass enn det er på de som er på rundreise i Kenya. Det er tull å tro at folk er lykkeligere over det som er dyrt enn det som er billig og lett tilgjengelig. (og snur vi det rundt - så er det ikke gitt at en er lykkeligere om en bader i Mjøsa enn om en bader i Stillehavet heller, jeg har vel bare gjort det siste faktisk av akkurat de to alternativene - og det var jo fantastisk..., men da har jeg jo Mjøsa til gode)

Men, den andre siden, den faktisk alvorlige siden av denne feriedebatten, er det som gjelder dem som lever i en materiell - eller på andre måter så stor ressursfattigdom - at barna virkelig lider. Men da snakker vi ikke om de som ikke har råd til å dra på safari eller til Sverige. Da snakker vi om de som ikke har mulighet til å ta med seg ungene på tur til stranda, på biblioteket, på besøk til slektninger. Det kan være materiell nød - men antagelig også sterke begrensninger på krefter, overskudd og kunnskap. For det er ikke slik at vi lever i et samfunn der alt koster. Svært mange av de viktigste ferieaktivitetene for både mine unger og mange andre er så godt som gratis. Det er naturen, friheten, fridagen, leken, ta med maten ut, plukke blomster, lete etter skjell, bygge ei hytte i et tre. Hvis barn også hindres i tilgangen til dette, så vitner det om en ressursfattigdom som er alvorlig og der det trengs hjelpetiltak.

Dette handler da ikke bare om ferie - men om hele livssituasjonen og antagelig om voksne som trenger hjelp til mye for å håndtere livet. Det er et solidaritetsansvar som vi alle bør ta.

Men når det gjelder ferie forøvrig - så la humla suse - la naboen reise dit han vil og finn egen fri-ferie-modus slik du vil.

Hagevandring, uke 24.

Denne utrolige varme forsommeren er jo en ren gave. Allerede for et par uker siden var det så grønt og frodig og blomstrende som en fullsommer-Sankthans-hage. Og med all denne sola og varmen så får vi jo faktisk denne lyseste tida med oss - for vi er jo ute hele tida!
Mange kjøligere forsommere har jeg så smått kjent på uroen til Sankthans når jeg vet at sola allerede har snudd og det skal bli mørkere igjen, uten at jeg egentlig har kommet i gang med sommeren.

Men i år får jeg det med meg, døgn for døgn. Gripe hver dag med sine blomstrings- og frodighetsgaver. Hver dag skifter det i hagen, hver dag er det noe nytt.

I går kom Hurdalsrosene og skjærsminene. Med all fare for å bli for naivt poetisk: Det dufter fantastisk. Buketter overalt inne sprer sommer i alle rom.

Snart kommer alle de andre rosene. Kjøkkenhagen og drivhuset flommer over av grønnfarger. Hvert middagsmåltid blir innledet med å plukke inn salat og annet grønt.

Det er bare å nyte - og vanne... -  og plukke snegler...
- og stikke i skogen og bade når vi kan!

(Tilsammen fire kasser for skiftdyrking; her ser du tre av dem. I tillegg et bed med squash, gresskar og jordskokker og to kasser til med potetdyrking. I bakgrunnen er bringebærhekken; til venstre ulike andre bærbusker. Over - skyggene fra epletrærne)

(bondebønner og erteblomster og litt spinat innimellom. Poteter i kassa i bakgrunnen. Skråkantene på kassa er spesialdesignet av underveismannen for å holde sneglene unna. De virker sånn passelig....)

(gulrot, ringblomst, gressløk, luftløk)

(gresskar og squash, eldorado for brunsnegler)

(En krukke med bladpersille i forgrunnen - )

Tross all luking og vanning - så har vi også noen stoler midt i alt det grønne. Nesten alle måltider utendørs. 

Sommerliv.

Jeg er så glad jeg har hage! Jeg liker møkk under negla og å følge med på alt som gror.

 Er hage en god ting i livet ditt?

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

sårbarheten har våknet, høsten er her

Det har vært en nærmest uendelig sommer. Sommertøyet fyller fortsatt skuffene, barbeinte unger, solvarme ettermiddager med middag ute. Til og med bading! I september! På lørdag svømte hele familien lange turer i skogstjernet vårt. Valgdagen på kvelden stakk de to store ungene og jeg opp for en ny dukkert. Da var det blitt ordentlig kaldt. Da var det nok siste gangen i år.

Og nå er morgenene kalde. Storebror fant lue og vanter da han syklet tidlig avgårde for å ta skolepatruljejobben sin lenge før skolestart i dag. Vi finner ullpledd om nettene. Vinterdynene venter fortsatt. Regntøyet vet vi jo nesten ikke hvor er lenger. Kanskje trengs det større gummistøvler til noen. Denne høsten har vi liksom ikke trengt å være i beredskap - vi har bare dratt med oss denne uendelige sommeren.

Men med høsten kommer sårbarheten. Sommerens uendelighet gir et frihetsrom som vi lever i så lenge. Det er stadig nye muligheter, det er stadig tid. Høsten strammer rutinene igjen, tidsplanene, kabalene, karusellene snurrer raskere - og vi må henge med, alt må være klart i tide. Vi er flinke og hardtarbeidende folk, både store og små, men det er mange krav og mange frister og så mye å huske på og i blant er det lite som skal til før det rett og slett er for mye.

Mine små er ikke så små lenger. Det er mye de må klare, huske og mestre alene. Samtidig er det mye erfaring og ferdigheter de rett og slett ikke har ennå; det er lett å tråkke feil, glemme, misforstå - og så blir det vanskelig og dumt og leit. Så blir det tårer og stive skuldre eller korte lunter i gjengen.  Og jeg kjenner på utilstrekkeligheten min. Jeg vil så gjerne hjelpe over kneiker. Ikke at livet ikke skal være krevende og utfordrende - det tror jeg jo at gode liv er. Men jeg vil så gjerne klare å hjelpe dem i tide, hjelpe dem å få til dager som går opp, se de ulike behovene til de tre kjempeforskjellige ungene mine samtidig og klare å være nok tilstede for alle. Bistå med den styrken og selvstendigheten som de må erobre. Være bakkemannskap når de letter og ha åpne mottaksarmer når de krasjlander innimellom.

Det er ikke lett. Men hvem har sagt at det skulle være lett? Sårbarhet er å være åpen for livet. Å leve tett på små oppvoksende mennesker er jo virkelig livet.

(- Og solsikka som skinner over her, er vel mer et eksempel på sommerens robusthet i møte med høsten - enn en illustrasjon av sårbarhet. Det henger vel sammen...)

den fine plassen

 

 Å - denne sommeren bare varer og varer. Og hver dag kan vi spise ute på denne fine plassen.  Det er jeg så veldig, veldig glad for. 

Glad hver eneste dag.

Vi lempet ti tonn gammel betong og stein i fjor og snekre og snekra. Og fullførte "innramminga" tidlig i vår. Nå vokser det grønt rundt på alle stolper. Og vi kan bare kose oss. Spise, leke, grille, ligge på et teppe og lese. Ha langbord eller bare familiebord. Spille yatzy med Lillebror. Kveldsmat hver kveld i juli - med Lillebror oppe i et tre.

Og det blomstrer og gror.

 Da passer det bra at sola fortsatt leker sommer!

 

Her er forresten noen glimt fra anleggsarbeidet i fjor- Skikkelig familiedugnad...

Betonglaget var bare det øverste. Så var det jo en meter med stein under... Bra styrketrening...

 

Men nå er det sol og blomstring i stedet... Takk....

Mitt beste Danmarkstips!

- Dere skal vel til Legoland, da, spurte folk før i tida når vi sa at vi skulle en tur til Danmark i sommerferien. Stort sett skulle vi jo ikke det. Danmark har mye mer å by på.

Og det området vi alltid drar tilbake til - ser det ut til - det er Djursland. Det er "nesa på Danmark" - den lille tuppen som stikker ut på østsiden midt på Jylland. Her er det små landsbyer og dansk landbrukslandskap - og gode strender rundt det hele.

Og så drar vi til den vesle landsbyen Gjerrild og tar inn hos Torben og Dorthe på vandrerhjemmet der - og blir hjertelig mottatt som alltid.

Vandrerhjem kan være så mangt. Dette vandrerhjemmet er i særklasse. Å joda - det er enkle køyesenger og enkle rom.(Men det finnes også noen større rom, hvis en ønsker det - vi velger det enkle, mindre å holde orden i, rett og slett mer ferie....).

Hvis du vil kan du også overnatte i en gammel jernbanevogn!

Torben og Dorthe legger stor vekt på at alle skal føle seg vel og hjemme og at det skal være mange muligheter for aktiviteter for både store og små,. Spesielt flott er det at tilrettelegging for barn her ikke betyr at det er masse dataspill eller tv-tilbud tilgjengelig, tvert i mot er alle andre slags aktiviteter vektlagt. Peisestua har lesestoff for alle aldre, lekekrok og masse brettspill. Ute finnes det sykler, sparkesykler og lignende til alle aldre av barn - til å farte rundt med ved selve vandrerhjemmet. Og sykler du kan leie for å sykle til stranda. Hvis en ikke vil spille volleyball, fotball, badminton - eller leke i sandkassa. Det finnes også et stort lekerom for barn under 12  - fullt av lego (naturligvis) og puter en kan bygge hytte av. Og overalt er det mulig å finne seg en ny venn...

Vandrerhjemmet er tilrettelagt for selvhusholdning - med et kjekt felleskjøkken, vaskemaskin og tørketrommel. Men - ikke finn på å lage maten selv på dette stedet! Dette er det vandrerhjemmet i verden der du absolutt må spise husets mat - både til frokost og til middag. Du finner ikke noe lignende noe sted - til den prisen og til den kvaliteten. Og for en som er vant til å lage masse skikkelig mat selv hver eneste dag året rundt er det stor luksus å gå rett til bords - til slik fantastisk mat - både morgen og kveld.

Det serveres en rikelig frokostbuffet hver morgen - og middagsbuffet til en svært rimelig penge hver kveld kl 1830. Da kommer vi susende fra stranda - får vasket hendene og hengt opp badetøyet og stiller oss opp og hører Dorthe berette hva hun har laget i stand i dag. Hver kveld har et eget tema - og det er alltid store valgmuligheter enten du er vegetarianer, storspist kjøttelsker, en småspist treåring med sære vaner eller for eksempel må ha gluten- og melkefri kost, slik som et av våre barn. Det er økologisk og kortreist og hjemmelagd og velsmakende så det holder. Spis og nyt. Våre tre unger - som er vant til allsidig og hjemmelaget mat - kan finne på å dagdrømme om disse oppdekningene midt på mørke vinteren og be om at vi må love å dra til Danmark igjen neste sommer.... (Les noen av menyene her....)

Og vil du ha en flaske vin eller noe slikt til - så selges det til svært rimelige priser også. Eller en økologisk juice til de små.

Vi drar tilbake om igjen og om igjen. Fordi det er en avslappende ferie på en enkel måte. Fordi det er dansk landsbygd og strandliv. Fordi vi er kjent - vi vet at vi trives. Vi vet mye om ulike aktiviteter en kan delta i. Mest drar vi rundt og bader  og hopper i havet og plukker uendelige mengder med steiner og skjell og titter innom små garasjesalg og loppemarkeder langs veiene. Men vi passer også alltid på å dra til Gammel Estrup med Herregårdsmuseet og Dansk Landbrugsmuseum - det er en stor og verdifull opplevelse hvert år.

En del ganger har vi vært på Kategatsenteret som lar deg møte både haier og seler og stort sett alt annet som lever i havet. Eller du kan dra til Skandinavisk Dyrepark - en dyrepark der du selv vandrer rundt blant dyrene som alle stammer fra Skandinavia. Vi har ikke valgt å dra til Djurs Sommerland - men der er det sikkert også artig. I år tok vi en tur til Ebeltoft for å se den gamle fregatten Jylland, det var også en flott opplevelse. Men så på stranda!

Reisa dit er enkel. Vi pleier å ta ferje fra Göteborg. Så er det drøyt to timer å kjøre fra Fredrikshavn. Hjem igjen passer det godt med ferje fra byen Grenaa på Djursland, bare et kvarter fra vandrerhjemmet - over til Varberg i Sverige.

Enkelt liv passer oss. Køyesenger og spisesal er ganske deilig. Ungene møter nye danske venner. Vi kan sitte rolig med et glass vin og en bok om kvelden - eller spille badminton med minstemann før vi får spylt av sand og solkrem på de små før leggetid. Vi liker å være en gjeng på farten i egen bil, med bøtter og spader og våte håndklær. Regntøyet får alltid ligge i fred når vi er der.

Det ble en liten tur i år også. Den var fin, som alltid!
Har du noen fine Danmarkstips?