Jeg - og vi. Fri til å bestemme sjøl. Sommerutfordringer.

De siste tre somrene har jeg kjent sterkt på akkurat dette dilemmaet.

Jeg - og vi - her i huset mener jo veldig sterkt at en av våre oppgaver som foreldre er å beskytte barnas frie tid, tid som ikke er ferdigdisponert, tid som kan brukes til surr, påfunn og egne ideer. Henge opp ned i et tre, lese på toppen av lekehuset, sparke rundt på sparkesykkelen og se om en kompis er hjemme eller snekre mer på olabilen. Eller ligge strak på kjøkkengulvet og trille klinkekuler mellom beina på meg som prøver å balansere rundt der. Sånne viktige ting.
Og vi mener videre sterkt at nettopp sommerferien er den tida da dette virkelig skal slå til. Ungenes sommerferie bør være lang og ganske fri. Det er en viktig modningsfase mellom to skoleår - det er en tid for endring, vekst, tanker og læring som tilhører en annen del av livet enn den ferdigstrukturerte skoleuketida som dominerer resten av året. Etter en sommerferie vender ungene tilbake - flere centimeter høyere og mange erfaringer rikere. Det er verdifullt.

Så ja, - jeg er en sterk forkjemper for ungenes frihet til å finne på ting sjøl. Og mine tre er gode på nettopp det. Hvorfor kjenner jeg da i så stor grad på et dilemma knyttet til dette?

Jo. For med mellomstore unger - som kan klare alt mulig sjøl. Og som vil masse. Og kanskje i tilsvarende grad ikke vil en del andre ting - så kommer utfordringen: Hva så med fellesprosjektene? Nå går vi på tur! Nå skal vi plukke blåbær! Hvem vil spille et spill i kveld? Nå drar vi og bader! I morgen sykler vi til Nøklevann, dere..., eller....?

For da kan det lett skje at ... "Jammen, jeg hadde tenkt meg til Pelle..." - "Jeg har ikke lyst - jeg vil helst sitte inne og lese." "Jeg tenkte å sykle meg en tur alene." "Ikke akkurat nå...." Og - Så - Videre!

Sånn var det jo ikke før. Da kunne jeg ta tre unger under armen og stappe et par av dem i vogna og ta med niste i sekken og dra avgårde på det jeg tenkte og alle var glade og fornøyde og plukket pinner og steiner og blåbær og lekte at de var sjørøvere/nybyggere på prærien/lavamonstre etc - og tok dagen som den kom. Fortsatt frie unger med masse påfunn - men jeg kunne sette rammene. 

Nå er det ikke så enkelt lenger. Alle fem i familien har - som de alltid har hatt, naturligvis, - sin rett til å være med og påvirke hva som er familiens fellesprosjekter. Men samtidig er vi minst fire nå - og en femte som også gjerne ønsker samme posisjon - som alle er i stand til å helt på egen hånd håndtere dagen på egen hånd og lage sine helt individuelle rammer og ta ansvar for egne valg. Og som faktisk også har rett til å gjøre dette. Det er klart at nesten-7.-klassingen og nesten-9.-klassingen kan bestemme seg for at i dag er dette min plan og sånn er det. (Hvis det ikke er bestemors 70-års dag naturligvis, eller et fly som skal rekkes og slikt noe.)

Men hvordan sørger da jeg - mater familias - for fellesprosjektet, familien, familiesommeren? Tja!

Hvis alle skal bestemme så inmari mye sjøl hele tida - så får vi - VI - jo ikke gjort noen ting!

Svaret er vel - vi gjør så godt vi kan, holder på noe - og slipper løs på noe, med så mye stødighet og raushet vi har. Drøfter individuelle og felles planer for dagen. Avtaler måltider og hvem som har ansvar for disse. Fordeler arbeidsoppgaver. Avtaler i fellesskap når det er badetur og hvem som er med. (De fleste blir jo med uansett, da...) Tar med oss gamle tradisjoner i familien - men fornyer og løser opp der det trengs. Nyter og beundrer den framvoksende selvstendigheten og de valgene disse mellomstore gjør. Gir råd og oppfordringer i blant - slik vi jo alle trenger. Og forventer faktisk, nemlig, fortsatt frammøte til felles måltider.

Og lever så godt vi kan - midt i mylderet - med de dilemmaene det alltid innebærer for oss mennesker - å være både enkeltindivider og tilhøre et fellesskap.


I dag starter skolen igjen. Rutinelivet tar seg opp igjen. Friheten innskrenkes og dermed også en del av dilemmaene - det er ikke lenger hele tida et valg hva en skal finne på. Skole, lekser, trening, aktiviteter, møter, plikter definerer det meste. 

Og nettopp det er jo også et dilemma....