Bonus!

Jeg har hatt dette innlegget på fingertuppene noen uker allerede. Men så skjer det så mye annet - og skrivinga ramler nedover lista. Og det har jo egentlig litt med saken å gjøre.

For den uka før skolen startet - da media rant over av "slik kommer du tilbake til hverdagen"-råd. Så hadde noen av oss en bonusuke. En uke full av hverdagsliv rundt oss og uten ekstrordinære aktiviteter her hjemme - men med ro og fri og bonustid til å rusle turer og plaske i vann og ikke smøre matpakker og følge timeplaner. Det merket vi godt. Så ble gjengen klar.

Og så kom skolestart og nye dager - men samtidig kom sommervarmen. Den virkelig virkelig virkelig varme sommervarmen. Og selv jeg som tviholder på at sommer er sommer uansett, og klage bort sommeren skal jeg virkelig ikke, uansett vær - selv jeg kjente jo hvor utrolig godt det var å få denne gjennomvarmen midt i august. Bonus! Ekstra! Shorts og sommerkjoler og middager ute. Og for en mamma uten fast utearbeid - noe som har sine sider - så var de ekstra bonus å kunne ha disse dagene.

Bonus også for bringebærene - med den kalde sommeren så bekymret jeg meg for om vi kom til å få alle modne i år - men med den forlenge sesongen nå, så modnes alt. Jeg plukker fortsatt daglig.

Mer bonus - enda en sommerhelg, mer sommervær - sommerjenta som må feire bursdag med vennene sine en måned etter selve dagen hvert år, fikk sommerstrålende vær på feiringsdagen sin - og vi andre fikk bonusen med å gå med en gjeng 12-årige store jenter på tur i skogen med blåbærplukking og piknik og skravling om livet - så heldige vi er. 

Mer bonus - enda mer sommervær! En tur til sjøen - helt på tampen - men fortsatt varmt både til lands og til vanns - krabbefiske og familietid! Så heldige vi var.

Og så kom regntida og jammen føles det som litt bonus også - for da har jeg fått malt både det ene og det andre innendørs - jess! Og rydda. Til bunns for en gangs skyld. 

Og merkelig nok føles det også som en bonus at jobben jeg har søkt på og vært på intervju på - som jeg også hadde i vår - ikke har fullført prosessene sine ennå og dermed er det fortsatt åpent hva som skjer jobbmessig framover. Åpenhet er bonus. Noen ganger en litt belastende bonus i all sin uvisshet  - men uvisshet og åpenhet gir jo muligheter. Kanskje til noe jeg ennå ikke vet om?

*

Mest av alt - selve livet. Til låns. Nok en dag. Midt i en flyktningekatastrofe som sitter tungt i tankene og engasjementet mitt dagen lang - så er selve livet, mette unger, bringebær i hagen, brød på kjøkkenbenken, venner til middag - selve livet - en stor, stor bonus. Ufortjent. Verdt all takknemlighet.

memento mori - sommerdagene som kommer og går

Sommerdagene kommer og går og vi er midt i det nå. Midt i sommerlivet vårt.

Vant til det - men fortsatt med uendelig mange dager foran oss. Skuldrene nede, tempoet skrudd ned, vant til sommerfrokoster på kjøkkentrappa, og badeturer i all slags vær, samling i en haug på det gamle piknikteppet (den absolutt mest brukte bryllupspresangen vi fikk den gangen for fjorten år sida, med oss overalt hele sommerhalvåret, favner hele familien med to voksne, en langbeinte tenåring, en leseheste på snart tolv og en kosete niåring som må varmes opp med ullgenser og ullue og mammas ullsjal selv etter bading i 23 grader vann). Men ikke så vant at vi ikke stadig gleder oss over det. Jordbærene, nye gulrøtter, blomkål og nypoteter til alle middager, barbeint-tid, badevann, markblomstbuketter, soltørket tøy, ripsen som rødmer, markjordbær i veikanten, sommernetter med lykter og mygg og bøker og et vinglass. Ingen lekser. Nok og nok å være takknemlige for.

Vi skal gripe dagen og øyeblikket, ikke sant. Det vet vi, jo. Det skriver vi som slagord, legger ut på twitter og forteller hverandre. Øyeblikket. Nå. (Det kan være en utfordring i blant. For noen må jo faktisk støvsuge, eller rydde i kjelleren, eller vaske kjøleskapet - noe som ikke er en aktivitet som beriker øyeblikket, men tvert i mot en handling som sikter framover mot at det skal være en framtid der disse aktivitetene teller. På sikt. Mens akkurat nå kunne en jo ha vandret i en blomstereng i stedet. Liksom! Vi kan jo ikke alltid bare nyte the moment! Vi er jo voksne.)

Vi som har vært med en stund vet hvor kort selv en uendelig sommer er, som alt annet går den over, over i noe annet, noe også-bra - men ikke lenger sommeruendelig og barbeint og saktegående. For noen år sida møtte jeg - jeg, hun som bare såvidt holder ut vinteren ved å holde tankene på vår og sommer nede, hun som lengter så utrolig at det ikke går an å tenke på - så møtte jeg våren med en undertone av sorg, nettopp derfor. På grunn av forgjengeligheten. Dette jeg lengter sånn etter - og som jeg vet at bare er til låns - det går garantert over i en sensommer som møter en høst og igjen en kulde-og-mørke-tid. Våren og sommeren fører bare til vinteren, hvordan kunne jeg da møte våren med en slik glede og lykke.

Memento mori følger oss alle. Livet er til låns. Dette livet, disse menneskene, disse blomstene omkring meg og denne grønn-bugnende kjøkkenhagen - disse små glimtene som er våre liv er bare små glimt som ikke kan vare. Men akkurat denne våren og denne forsommeren fikk vi allikevel. Det gir ikke lenger sorg - det gir på ny glede. Nå er alt vi har. Uansett hva framtida bringer. Også når det skal gå over, så fikk vi sitte på trappa også denne morgenen, fikk samle gjengen med egne og andres barn rundt et frydefullt middagsbord, fikk plukket markjordbær med en niåring i pysj før frokost, vannet før regnet kom, sett at flere roser springer ut - og renset enda flere jordbær.
Akkurat nå.

- og store blir de! Noen tanker om å få større barn.

For noen år siden begynte jeg å skrive om "mellomstore barn". For de var jo ikke sååå store ennå, ikke tenåringer og sånn - men jeg måtte jo også innse at det heller ikke var tre små barn vi hadde her i huset. De var rett og slett mellomstore.  Skolebarn. Gående, syklende, lekselesende, aktive, taleføre og forhandlingskompetente barn som både kunne komme seg fra A til B på egenhånd og settes til å klippe plen, vaske trapper og stikke på butikken etter mer melk og løk. Men fortsatt barn. Fortsatt med familien som hovedsentreringspunkt. Et "vi"som favnet oss fem, fellesskapet som definerte hverdager, helger og ferier. Alle med egne aktiviteter og plikter utenfor familien - men fortsatt med familien som den definerende enheten.

På mange måter er det slik fortsatt. De er vel fortsatt "mellomstore", selv om vi er igang med både første tenåring og ungdomsskoletida, har hatt to avgårde på leirskole og opp på Galdhøpiggen og tilbake og jeg i løpet av sommeren  sikkert både blir fravokst i lengden av minst ett barn og ganske sikkert har den minste skostørrelsen i familien - for alltid....

(Og fortsatt er det helt klart slik at det er en minstemann i denne familien som får og tar rom for sin minstemann-tilværelse på en helt annen skala enn de eldste fikk mulighet til noen gang. Noen fordeler skal det da være med å være minst - og takk og pris for at jeg har en jeg fortsatt kan løfte.)

Men vi nærmer oss stadig mer den tida da "alle er store". Det ligger der - foran oss og med oss. Og det er verken skummelt eller fremmed - det er rett og slett akkurat som alle andre faser dette myldrende familielivet gjennom årene har brakt med seg, spennende, krevende og fylt av takknemlighet. Også dette får vi være med på. Følge med disse tre små menneskene vi har fått lov til å leve sammen med, i deres møte med en stadig større verden, i deres utvikling av seg selv, i deres prøving og feiling.

Joda, jeg sover mye mer enn da jeg hadde tre små. Og ja, de er jamt over mye friskere enn da alle var under skolealder.  Og armmusklene mine er slett ikke så fine som de åra jeg bar en (eller to) smårolling(er) på hofta konstant. Men det er ikke "lettere" å være forelder til tre mellomstore, snart store (og hvorfor skulle det være lett?!). Det er på ingen måte mindre tidkrevende (og igjen -hvorfor skulle det være det?) Tida fra siste kveldsprat på sengekanten er over til jeg selv burde stupe i seng er forsvinnende kort. Aksjonsradiusen til de ikke-så-små-lenger øker og øker - og dermed øker også det feltet jeg burde følge med på, det vi trenger å snakke om, forberede, eller trøste og debriefe om.  Det er ikke lett å være ni,ti,tolv, fjorten og sånn... Det er ikke forferdelig heller - men det er mye.

Og da er det mye vi som foreldre skal være landingsplass og avgangshall og omsorgs- og forståelsestasjon for.  Fortsatt.

Og takk og pris for det.
Igjen. Igjen. Igjen.

I dag...

I dag plasker det mot ruta. Dette vinterværet som aldri kan bestemme seg. Pøsregn og issvuller overalt har overtatt etter snøeventyret fra helga. Men det er mer snø og masse kuldegrader i vente. Fortsatt håp for flere flotte skiturer. Mellomstore unger kan gå langt!

I dag er vaskemaskina frisk igjen. Jess!! Etter ei og ei halv uke uten vaskemaskin begynte det å gå ganske kort tid mellom hver gang jeg inderlig uttrykte at jeg gledet meg såånnn til å få vaskemaskin igjen!! Det er jo min kjæreste hobby å bære klær opp og ned, henge opp og sortere..., målt i antall timer i uka i hvertfall. Håndvask av undertøy og ulltøy  har tatt unna litt - men bunkene med olabukser og sengetøy og treningstøy vokser raskt uten maskin. Mellomstore barn skifter ikke tøy like ofte som bittesmå (bortsett fra treningstøy) - men det er mange flere kilo klær per skift...

Og kjære, vene, så takknemlig jeg er for at det går an å reparere på en ti år gammel vaskemaskin! Det er sånn jeg vil ha det. Reparere og ta vare på. (Og nå skal den få gå kontinuerlig et par dager...)

I dag forbereder jeg meg på et møte i byen i morgen som kan bety nye spennende utfordringer for tida framover .........
- og et annet møte om kvelden, som klassekontakt på 6. trinn. Foreldremøtene er den eneste gangen i året hele foreldreflokken møtes og kan snakke på tvers, uavhengig av egne barns vennevalg og fritidsaktiviteter. Vi har en stor skole, det er 60 barn på hvert trinn - og med mellomstore skolebarn som strener avsted i livet er det viktig at vi benytter anledningen til å få snakket med hverandre om det som "foregår" - også utenom skoletid. Det er vi - familiene - som er lokalsamfunnet og oppvekstmiljøet. Skolen er en viktig del, men bare en del. I fjor hadde vi en god samtale om dataspill og bruk av sosiale medier. Som klassekontakt er jeg opptatt av å bidra til at vi får rammer for slike samtaler på tvers på møtene - at de ikke bare handler om at lærerne orienterer om livet på skolen.

I dag vil jeg anbefale en titt på tv-programmet Free-Range Parenting - An International Perspective, som du finner linket opp på den danske bloggen Smilerynker - som også er vel verdt å følge, både for bildene, tekstene og innholdet! Og kanskje du gjør som meg - puster lettet over å leve i en krok av verden der det ikke anses som uansvarlig foreldreskap å lære ungene å greie seg selv. Tvert i mot. - Og samtidig lever både-og- perspektivet i meg. For jeg er 100% for å lære ungene å klare ting sjøl. Gradvis. Tilpasset situasjon og person. Men samtidig synes jeg deler av oppvekstdiskursen i dag i for stor grad etterlater ungene alene, uten veiledere, uten nyttige arbeidsoppgaver, bare med "underholdning og forbruk". (Og dette har jeg skrevet om mange ganger, hvis du vil ha en gjenoppfriskning så sjekk gjerne både her og her og her.)

I dag blir det nybakt brød når ungene kommer fra skolen. Og kanskje vi smeller til med en havrekjeksbakst også etterpå. Litt variasjon til brødmåltidene. (og jadda, som den bakstreverske dama jeg er, så bakte jeg knekkebrød i går. For å ikke snakke om at jeg lagde eget peanøttsmør i helga. Jadda. Gjøre sjøl....)

I dag vil jeg prøve å gjøre ferdig den ulljakka jeg lager til meg selv av en gammel diger (XL - hvordan fant jeg på det!) svart, høyhalset ullgenser. Klipte opp og sydde om i går. Skal stashe litt i dag. Blir nett og fin - i stedet for posete og ubrukelig og nederst i skuffen. Gjenbruk og redesign.

Og kanskje klipper jeg til en lappe-kjøkkengardin til... Litt annerledes enn den første, har jeg tenkt.

I dag leser jeg antagelig mer i Helle Aarnes Tyskerjentene. Og forskrekkes over den fortiede og skammelige historien - og over hvordan kvinners seksualitet gjennom tidene har blitt ansett som en nasjonal eiendom. Brudd på denne eiendomsretten ble straffet umenneskelig hardt og rammet både kvinnene og barna deres - for resten av livet.

I dag plukker jeg fortsatt ikke opp Stoner av John Williams - som jeg har begynt på og begynt på så mange ganger nå - men som er så fylt av tristhet og gjenklangen av et liv som aldri ble forløst - at jeg ikke har godt av å lese videre.

I dag skal jeg høre min yngste (sønn) og min eldste (ekte-) mann spille gitar sammen.

I dag skal jeg sikkert - som alle dager - bistå med oppmuntring, litt masing og høring under tre barns lekselesing midt i middagslaginga.

I dag kommer også den supre 18-åringen vi følger opp med hjelp med videregående-matten. Det er mange språklige uttrykk i matte som ikke er så lett å sjonglere når en kom til Norge først på slutten av barneskolen...

I dag skal vi fylle kjelleren med mer ved.

I dag skal vi igjen samles rundt bordet til måltidene. Og til kveldsmat skal jeg lese videre høyt i Den uendelige historien (Michael Ende).

Og til slutt skal jeg nok sitte litt med stearinlys og mørke kjøkkenvinduer og strikke videre på Valdresgenseren til minstemann og snakke litt med kjæresten min om mylderet og livet.

*

Og i går - skrev jeg en tekst i anledning Holocaust-dagen. Den kan du finne her: Hva kan vi lære av historien? Ord til Holocaust-dagen.

Lillejulaftens mylder og takknemlighet

Lillejulaftensmylderet. Et tre i stua. Tre barn som overlesser et pepperkakehus på kjøkkenet. De fleste hemmeligheter er pakket inn. Reisenissene har vært her og reist igjen. Det er akeføre i hagen og våte votter til tørk.

Pus synes vi ståker og styrer mye om dagen. Det er lett å forstå. En kan jo undre seg selv over alt en legger i vei med midt i vintermørke og førkjølelsestid. 

Samtidig kan vi jo forstå oss selv og våre forfedre - som trengte denne lystida midt på vinteren. Som samlet seg om litt ekstra god mat - og fellesskapet, tida sammen, et brudd med et hverdagsslit som var langt fra våre hverdager.

Vi trenger alle brudd med hverdagene i blant. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg ønsker meg at jula kanskje vel så mye skal kunne overgå hverdagen når det gjelder, tid, ro, tid sammen - enn kanskje på det materielle. Det er en balansegang. Hver familie må finne sin gode vei. Som andre, leter vi etter vår, er underveis. Det er nye balanseganger hvert år ettersom alle i familien vokser til og endrer seg.

(Har du tid midt i julemylderet kan du jo lese det jeg har tenkt og skrevet om juleforbruk og forbrukskarusellen generelt på NRK Ytring i dag. Eller ta det i januar - det er da vi trenger å huske på dette.)

Midt i mylderet er jeg full av takknemlighet for de som myldrer rundt meg med alle sine ønsker, planer, tull og tøys. Vi er de heldige. Jeg ser hvordan tradisjoner og fellesskap og egne påfunn teller for de tre små - og hvordan denne tida gir oss familietid som trengs. Jeg er også takknemlig for at vi har flere rundt oss som trenger oss i blant - det er godt å høre til blant en større flokk. 

Jeg sender de beste ønsker for gode, fredelige juledager til alle lesere. Og så ønsker jeg oss alle krefter, tiltakslyst og -evner til å gå løs på livet og utfordringene rundt oss - i det nye året - og hver dag. Det er nok å ta av.

God jul.

Novemberblues. Kjøkkenbordstakknemlighet.

Novembersølegråvær. 

Noen av dagene mørkner det allerede før det lysner. 

Hagen trenger frost for å falle til ro - men får det ikke. 

Smale øyne rundt frokostbordet. Lysene brenner i vinduskarmene.

Gummistøvler og regndresser. Refleksvest i morgenmørket. Fotballen er med minstemann hver dag.

Landingsplassen rundt kjøkkenbordet når alle skramler hjem med sølete sko og tunge sekker. Tente lys, mye frukt og varme drikker. Strikketøy, sjakkspill og yndlingsbøker, avisene, et donald. Fyre i ovnen. Tørke vottene. 

Kunne bare holdt på denne stunden, denne roen, denne tause, varme landinga -  helt til kvelden. 

Men dagen er ikke over. Uendelige leksebunker for de store hver ettermiddag. Noen på trening, på kor, på gitar, på besøk. Stort sett alle og flere til - til middag. Enda mer lekser. Ungdomsskole er ikke noen spøk. 

Lysene brenner hele tida. Tenne lyktene på trappa hvis noen kommer seint hjem.  Til nok en samling med smale øyne og trøtte folk rundt et kveldsmatbord, varm te, høytlesing. Strikking og tegning - litt kav og kaos (hvor greie orker vi egentlig å være når vi er trøtte, ikke sant...). 

Garn og pinner og tekopp til meg mens pappakjæresten leser høyt for alle. Hvilestund og produksjon, uansett hvordan arbeidsdagen har vært så har jeg strikket, fått til noe, det er godt å lene seg til.

Denne tida er landingstida. Innsirklingstida. Samlingstida. Gråværshøsten, gråværslyset, vintersøla, arbeidsmengdene - det er nok å ta fatt på. Ennå er ikke førjulstida over oss. Ennå er det bare vanlig hverdagsnovember. Og vi merker så godt hvordan påfyllet trengs, roen trengs, fellesskapet trengs. 

Kanskje er lysene aller viktigst for meg. Vårmennesket, frossenpinn-mammaen, mørketidsdepperen. Javel. Kanskje jeg som trenger det aller mest. For å komme meg gjennom, for å tro på at en nok en gang skal kunne leve til våren.

Så blir det da en gjenkjennelig ramme for livet hos oss; hos oss brenner lysene og lyktene hele mørketida igjennom.

Kjøkkenbordstakknemlighet.

Brennende lys-takknemlighet.

Vedstabelstakknemlighet.

Garn- og strikkepinnetakknemlighet.

Familiefellesskaps-myldrelivstakknemlighet.

(etterskoletidskosekaoset ved kjøkkenbordet hos oss. Inkluderer gitarspill.)

innhøsting, takknemlighet

Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........

Min sommerdag

Varm sommergutt som fortsatt sover inntil meg, stille fra de andre rommene, smyger meg ut, trer på en av de gamle sommerkjolene, åpne vinduer og dører nede, tasse ut barbeint, åpne drivhuset, sjekke om det er snegler på gresskarene, klappe katten på kjøkkentrappa, vanne litt, plukke noen bringebær, hente opp en vask og henge opp på verandaen - det beste med klesvask er å henge opp det reine tøyet til tørk, i sola - eller ved ovnen, men det er lenge til... 

Frokost er en fleksibel ordning med alle oss - hverdagsfrokost smøres individuelt - men ofte sitter vi sammen allikevel, sammen på kjøkkentrappa i morgensola, med avisa eller noe annet å bla i - møter dagen rolig. Kanskje har jeg fått unna litt arbeid allerede, litt skriving før alle våkner - eller satt en deig, kan drikke mange kopper te i fred og ro.

Jeg er mamma til en gjeng med fisker. De tilbringer dagen helst under vann. Så hver dag rusler vi til skogs. Jeg har store unger og kan svømme langt og lengre enn langt helt alene. Vi har med lunsj og vannflasker. Vi leser og leker. Og rusler hjem. 

Jeg høster fra den vesle hagen min. Graver poteter og plukker tomater. Den første agurken. Masse grønt. Og alltid bær, hver dag. Mannen snekrer utetrapp - og er tålmodig og spesialtilpasser hvert trinn til berget ved siden av. Kanskje noen hjelper til. Vi lander til middag. Det er fortsatt lenge til kvelds. Ungene orker lengre kvelder nå om sommeren, det er godt at vi har disse kreftene, denne tida. 
(- Her i huset bor det tre eventyrere som legger i vei på dramatiske ekspedisjoner, det er byggeprosjekter og papirdukke-kolleksjoner og mange donaldblader som skal pløyes gjennom, Det er nok å gjøre -- og det er søskentid, når alle kompiser er bortreist)

Og så lander vi til kveldsmat og te og tente lykter og lang Harry Potter-høytlesning og strikketøy og en unge i et tre og en annen inne i et pledd og ingen vil legge seg - men til slutt så er de i seng og vi vasker opp og går ut igjen til lyktene med strikketøyet og vinglass og det er enda en sommerkveld i livet.

Og for de som er opptatt av om ting er perfekt eller uperfekt: Slikt finnes ikke! Glem det. Verden er ikke svart-hvit. Alle har vi vårt. Om det er for mye sand i gangen eller alvorligere bekymringer. Men jeg går videre ved å plukke med meg de gode glimtene. Sommer er godt i livet mitt. 

Sommerens takknemlige melankoli

Det är vackrast när det skymmer

Det är vackrast när det skymmer.

All den kärlek himlen rymmer

ligger samlat i et dunkelt ljus

över jorden,

över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av hender.

Herren själv utplånar fjärran strender.

Allt är nära, allt är långt i från.

Allt är givet människan som lån.

Allt är mitt och allt skall tagas från mig

innom kort skall allting tagas från mig.

Träden, molnen, marken där jag går.

Jag skall vandra ensam -

utan spår.

(Pär Lagerkvist)

...midt i alt....

Vi er de privilegerte. 
Vi har modne bringebær i hagen, det er snart 25 grader i Ulsrudvann, vi har en liten familie som blir tettere og nærere og nærere i slike intense og evige sammenkjedede sommerdager. Vi spiser alle måltider ute, vi har mellomstore barn som orker å surre rundt og være våkne i varme sommerkvelder - slik at det etter en lang dag går an å ende med lykter i trærne, varm te og nyplukkede bær og tranflaske og tepper - kveldsmat og Harry Potterlesing - og slik at også neste morgen blir sein og døsig og med en lang sommerfrokost under trærne en gang på formiddagen... 

Det bugner i hagen og drivhuset, (men tomatene er fortsatt like grønne og når kommer det egentlig gresskar på disse enorme plantene). I morgen graver jeg etter de første potetene. Og neste år skal jeg ha dobbelt så mye kjøkkenhage (hvor da??)

Minstemann, den store, store fotballentusiasten i huset, har fått sett mange fotballkamper og har fått løfte om å få se finalen i pysj i morgen kveld. Stor glede. Vi har hatt en begivenhetsrik rundtur mellom fjord og fjell med vandringer i all slags høyder over havet og all slags vær og i alle slags køyesenger. (Nok av klesvask, snart er alle ullsokkene og vottene ryddet vekk igjen, inkludert de jeg strikket som ekstrautstyr underveis på turen....) 
Pusen holder oversikt over svaleredet over snart-elleve-åringens vindu- og den litt mer oppnåelige drømmen, fuglekassa med kjøttmeisunger foran huset. Vi vokter pusen og krysser fingrene for at ungene berger til fuglen er fløyet. En liten pinnsvinkrabat tusler i buskene til alles begeistring. Melk er satt ut.
Og i morgen skal vi svømme enda mye lenger.

Vi er de heldige. 
Mens i Gaza blir innbyggerne bedt om å evakuere. Hvor skal de dra, liksom?
Syriaflyktningene trenger vår humanitære innsats. Mens vi teller hoder og kroner.
Verden snurrer rundt som før. Vi har vår vesle sommerpause. Men vi vet at vi er de heldige.

Takknemlighet. Og ansvar. Og fortsatt underveis.

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

"Held du av meg?"

Tretten år den dag i dag. Tretten år med gode og krevende dager, med regn og sol og mylder og mas. "Dette er et ordentlig liv" - sier han, mannen min. Vi som valgte hverandre den maidagen. Verdt å feire i dag også, midt mellom jobb, henting og følging, middag, sykkelreparasjon, leksehjelp, treningstransport og vanning i en solvarm hage.

En rabarbrapai for eksempel....

Og med et glimt fra Spelemann på taket, her i engelsk versjon. Tevje - som midt i døtrenes våknende selvstendighet og kjærlighetsvalg, vender seg mot Golde, kona gjennom 25 år - og spør - (på nynorsk): "Held du av meg?" For et spørsmål, mener hun - her har hun vasket og bakt og kranglet og stelt i 25 år, hva er det for et spørsmål å komme med etter alle disse årene!

De to så hverandre første gang under bryllupsbaldakinen. Andre valgte deres ekteskap. De ble fortalt at kjærligheten kom til å komme etterhvert. Nå har tida gått, nå spør Tevje om den kom, den kjærligheten - midt i mylderet.

Det krevende myldrende hverdagslivet dag for dag som virkelig er det store i livet. Forpliktelsene. Ansvaret. Avhengigheten.

Da holder vi av hverandre og holder sammen.

Fredagstanker - kjærlighet, Valentine og andre dager

Det er liksom litt for komisk, litt for rosa, litt for søtt. Alle disse hjertene overalt. Nå, liksom - akkurat i dag - skal du kjøpe en blomst, en hjerteformet konfekteske og erklære din kjærlighet. Helst legge det ut på nettet i en eller annen form også. (Og så kan jo noen igjen enten beundre vakkerheten i det eller kritisere overidylliseringen og så er vi i gang igjen)

Men det er jo et fint formål. Hjerter og kjærlighet. En dag for å vise at vi er glad i hverandre. Hva kan vel være bedre, liksom? Og - som jeg gjentar både til jul og til Halloween og på morsdagen med - akkurat det at handelsstanden ser at de kan tjene penger på noe og kjører på med markedsføring som til alle andre anledninger, betyr jo ikke at vi skal rakke ned på selve markeringen. Oppgjør med kjøping og kapitalisme kan du ta (og bør du!) hver eneste dag. Gjerne i dag også. Det samme med nettformidlingen av livet, live and let live. Men det er ingen grunn til å la det ramme gode formål.

Er det et godt formål å minne om kjærligheten - i dag? Det går jo liksom ikke an å svare nei på et slikt spørsmål heller - det får da være grenser for ironi og distanse til alt. 

Kanskje har det vært godt for oss stivbeinte nordmenn å få importert en slik ekstra hjertedag og plassert den inn i kalenderen, med litt stæsja tilbehør. En anledning til å hoppe i det og faktisk si de innerste tankene høyt eller i hvertfall overlevere et kjøpt eller ikke-kjøpt symbol på noen følelser som ellers ligger der og vaker under alt hverdagsstresset. Mange kulturer har langt mer direkte former for å uttrykke følelser. Den norske snøen og kulda har holdt oss tett innpakka lenge. Kanskje har vi fått en dag å slippe ut noen varme ord, midt i februarsnøen?

La oss si det. Ikke klage og spre sarkasmer. La kjøpmannen og alle som publiserer idyllen sin få leve i fred. Kjenn etter dine egne varme følelser og la noen få vite om dem.

Ulempen med en slik hjertedag - er om vi tror at det bare er denne rosen, dette kortet, denne dagens lille glimt - som er det ekte. At det er det virkelige uttrykket for hva det nå er der inne.

At vi glemmer alt vi har i alle de andre dagene....

At noen har fyrt opp i ovnen før jeg står opp

At det alltid står en av oss på sidelinja når skiløperen går over mål, uansett form og tid

At noen smører de skia. I ett sett.

At neglene på minstemann blir klippet i tide
At en skriver lister sammen - så hverdagene klarer seg

At en har sengekanter å sitte på, til sang og prat

At noen måker snø helt opp til porten med en gang han kommer hjem fra skolen

At det finnes nybakt brød når noen kommer hjem

At det kommer markblomster inn på bordet hver dag fra april til september.

At noen takker deg for det du gjør

At noen takker for maten

At det kommer en sms der du spør hvordan det går med meg

At noen reparerer litt på et klesplagg i full fart før en skal fyke avgårde om morgenen (og at det settes pris på!)

At noen kommer med en kopp te når en sitter og skal fullføre en tekst og det er alt for seint om kvelden

At det er armkroker til trøst.

At det er noen en kan bekymre seg sammen med, når vi ikke vet hvordan det skal gå

At vi tenner lykter ved trappa som lyser når noen kommer seint hjem

At noen trenger deg. Hver dag.

på årets nest siste dag

... så stod den en rødmalt gyngestol på Fretex og søkte et nytt hjem. En ekte Jærstol-gyngestol. Og jeg har ønsket meg en gyngestol så lenge jeg kan huske - men det er jo ikke av verdens nødvendigste ting og vi har jo "alt" - og "ting" er vi jo opptatt av å minske betydningen av og vi går jo igrunnen ikke ut og kjøper "ting" -  og det er tilogmed nettopp vært fullt av pakker under treet ... og alt det der. Alt det der!!!

Men enden på visa er at den ble med hjem. Til vårt hjem der den virkelig hører hjemme. Der den bidrar til å gjøre hjemmet vårt til det det er - et hjem. 

Den  har knapt nok vært tom et minutt! 

(Jeg har allerede gitt beskjed til gemalen at om vi noensinne overhodet finne på noe så dumt som å skulle skille lag - så blir stolen med meg (den, symaskina og ungene!) Men det satser vi på at ikke blir aktuelt....)

På årets nest siste dag er jeg igang med å tenke store tanker om året og livet og tida som har gått - og den tida som vi håper skal komme. Jeg er igang med å tenke og snakke alvorlig om livet, om valgene og verdiene, savn, lengsler og håp. 

Jeg gruer meg til rakett-bråke-sløseriet i morgen natt. Og jeg vasker opp og vasker klær og tenner lys morgen og kveld og steller for mine. Og leser julegavebøkene og de andre bøkene og er i gang med nye strikkeprosjekter og med sensurbunken for universitetet som skal leveres rett over nyttår. 

Jeg er takknemlig for en romjul preget av seine morgener, mange sølete og solfylte turer i skauen, mange gode folk i livet vårt som har samlet seg rundt bordene våre i dag etter dag, mye god mat, mange brettspill og mange bøker.

Sola har snudd. Jeg har nok en gang et håp om å leve til våren, vinter-pysa som jeg er. Jeg skal gå noen skritt og jeg skal gjøre meg selv modig. Håper jeg.

Jeg er i gang. Men det er fortsatt litt tid for ro.

Fortsatt god romjul til deg. Liker du nyttårsaften? Og ønsker du deg en gyngestol?

nå er vi her....

Jula er for alle. Den 24. desember (og den 25. - for dem som har den varianten) - kommer helt av seg selv på kalenderen hvert år. Det er en gave til oss alle, som vi kan ta i mot og bruke som vi vil og kan. Som så mange gaver så bringer den med seg både forventninger, gleder, vemod, minner og savn. Men den er for oss alle. Et pusterom med lys her i den mørke vinteren.

En favorittscene for meg fra Jul i Blåfjell-adventsserien (som jeg jo har sett noen ganger...) er når Mamsen og Lillegutt sitter sammen på julaften og virkelig koser seg. Med lue og boblejakke på - men glade for at de har syltelabber på bordet. At julaften midt i deres ganske rotete liv tross alt ble slik de ønsket seg. Og deres idyll er ganske langt fra mine julaftener gjennom livet - men den er idyllisk fordi de har hverandre og er glade.

Det er så lett å mene så masse om hvordan andre innretter seg. Jeg er ganske mett og lei av alle som skal mene masse om hvordan alle andre gjør det før jul. Forskjellige tradisjoner er viktige for ulike folk - og det må vi kunne være rause i forhold til.

Jeg er så takknemlig for at jeg har en familie å være sammen med alle årets dager - og at vi har et trygt hjem der vi kan fyre i ovnen, tenne lys, pynte med gamle saker hentet fra kassene på loftet, lese sammen og lage god mat. Jeg er så takknemlig for at jeg har tre småstore nissebarn som gjør en stor innsats for å være med og skape den jula de selv ønsker seg. Jeg er så takknemlig for at vi er to voksne som drar lasset og er enig om retningen, i jula og ellers.  Den rammen vi lager, preger det livet vi lever sammen, den barndommen ungene får - og også den jula vi lager. Det er en gave. Jeg er så takknemlig for disse årene jeg får ha dette livet. Det er ingen selvfølge. Gaver er ikke det. Jeg vet det. 

Jeg håper du får den jula du ønsker deg. Vi har alle savn og lengsler og krevende sider ved livet. For deg som sliter, håper jeg at jula gir deg håp om bedre tider og krefter og støtte til å finne nye veier.

Og så håper jeg at vi alle kan være rause nok til å la andre få dele av det gode, vise det gode - uten å fordømme og kritisere. Den andre har også sine tunge tak å ta, tunge ting eller hverdagslig slit som du ikke kjenner til.

Men jula er for alle - som vil. Nå er vi akkurat her. God jul - hos deg - fra meg.

Fredagstanker: En leder for oss alle har forlatt oss

Dette er en sterk dag. Våkne opp til sangene på radioen, og med en gang forstå at nå er han død. Nå er Mandela død. Beretningene og minneordene som fyller radioen og avisene.

Dette må dere vite, - forteller jeg mine sprudlende små som pakker opp dagens adventskalenderpakker og smører matpakker. Nå er Mandela død. Hva vet dere om ham?
Og så ser vi på verdenskartet ved kjøkkenbordet og nøster i historie og begreper. Apartheid. Robben Island. Forsoningsprosess. Tiåringen regner ut når Mandela var født og vi skisserer tidslinjer og forsøker å forestille oss hva 27 år på en fangeøy betyr. Og at det er en svært sterk ting at en da jobber for fred og forsoning, ikke for hevn, når en kommer ut. Vi rekker å se på noen bilder på nettavisene før alle må ut i vind og vær.

Jeg har hørt Kristin Halvorsen fortelle om at Mandela og kampen mot apartheid var hennes start på et politisk engasjement. Og jeg har hørt mange andre i dag berette sine historier om hvordan han har vært fundamental for deres politiske engasjement og arbeid gjennom livet.

Jeg forstår at slik var det for meg også. Det var kamper mot vold og urettferdighet å kjempe her i verden og jeg ville være med! Og jeg gikk med Free Mandela-button og drev min egne vesle kamp der ute på bygda. Og heldigvis fantes det noen å slå seg sammen med - og seinere var jeg så heldig at jeg fikk være med på å organisere den nasjonale Operasjon Dagsverk-aksjonen det året midlene gikk til det sørlige Afrika  (sammen med blant annet nåværende fersk statsråd Helgesen, vi var unge da..) - vi organiserte og forkynte vårt rettferdige budskap for skolebarn og ungdommer over hele landet der vi reiste rundt med 20 lysbilder og en kassett. Da var det handling og virksomhet og rettferdighetskamp - og det er et godt sted å være når en er ung, og livet på bygda og i klasserommet for lenge siden er blitt for trangt.

Takk og pris for at jeg fikk disse mulighetene til å la mitt engasjement og min kunnskap om verden vokse - og at jeg fikk møte alle dem som også ønsket å være del av disse kampene. Jeg tror de mulighetene har vært svært sentrale for mitt videre engasjement gjennom livet. For en bevisstgjøring og et blikk på verden - sikkert i det store og det hele viktigere for min egen utvikling enn for sakene og skjebnene jeg kjempet for - - men tross alt bedre enn passivitet og uvitenhet og likegyldighet, uansett.

Og vi er mange - verden over - som startet våre forsøk på å være bevisste og ansvarlige mennesker i verden basert på antiapartheidkampen og Mandelas inspirasjon.

Vi trodde jo knapt at Mandela noen gang kunne bli fri. Vi var innstilt på den evige kampen. At neste kapittel ga frie valg, presidentembete og en forsoningsprosess som all verden burde ta evig lærdom av - løftet hans posisjon enda høyere. På samme måte har det nesten vært utenkelig at han skulle dø.

Jeg vil vise barna mine hvilken posisjon og hvilken enestående påvirkning denne mannen har hatt på frigjøringskamp, rettferdighetskamp og fredelig forsoning. Og jeg vil fortelle om hvordan hans kamp har inspirert mennesker over hele verden gjennom mange, mange tiår - til selv å engasjere seg for det rette, det gode og det rettferdige.

Og så undrer jeg: Hvem skal tenne mine barn? Ser de hvilke kamper som må kjempes i deres tid? Er verden fortsatt slik at de ser at de kan og kanskje vil bruke krefter på kamp for rettferdighet? Eller er den for uforståelig og forvirrende eller for innsauset i underholdning og forbruk til at de kan se en slik vei?

Det vet jeg ikke. Jeg kan gi dem mine beretninger. Jeg kan dele med dem av mine idealer og mine verdier, mine råd og mine håp for verden.

Men de velger sine liv og sine ledestjerner selv.

Fredagstanker: Foreldre til spesielle barn

Jeg tror det er noen år siden sist. Men i går var mannen og jeg på teater - alene - og det var ikke Hakkebakkeskogen. Vi så Stort og stygt av Olaug Nilsen på Det Norske Teateret. Og lo og gråt. Og gråt litt mer etterpå. Og det var fint med en voksenkveld i byen med kjæresten min.

Vi møter to par som er naboer i samme bygård, Maria og Sverre med barnet Arve på nesten tre år og med et nytt barn på vei, og høygravide Silje og Ole som venter sitt første barn. Silje har lest alt, forberedt alt, kan barneoppdragelsesteori utenat og hun har strøket babystrømpebuksene. Og hun reagerer på måten naboparet håndterer sitt skrikende lille barn. Maria og Sverre er slitne og bekymrede. Barnet Arve er lite tilgjengelig, det er ingen øyekontakt, knapt noe språk, det er repetitive bevegelser, sære vaner, selvskading og slåing av andre. Men helsestasjonen sier at "alt er normalt".

Stykket har gått lenge og jeg har lenge ønsket å se det. På en måte handler det om å være forelder til spesielle barn, barn som en som forelder med en gryende uro i magen og stadig høyere skuldre må se at er ikke helt som alle andre. Så er de vel spesielle da. Kanskje med en diagnose en gang der i framtida. Men her og nå og for alltid ditt barn som trenger deg 24 timer i døgnet, uansett hva som en gang ville vært dine tanker og ønsker om livet ditt. Du kan ikke sove når barnet gråter og slår seg selv natta igjennom. Du kan ikke ta en kaffekopp med en skravlete venninne, du må alltid være på dette barnet.

Ja - på den ene siden handler det om dette. Dette som noen kan kjenne seg sterkt igjen i - og som kanskje andre kan tenke at jaja, det er heldigvis ikke oss.

Men på den annen side handler om det om å bli foreldre - i det hele tatt. Siljes overkontrollerte og bedrevitende tilnærming og lite fleksibilitet overfor det uventede eller det som ikke stemmer overens med bøkene og nettinformasjonen - ja, den kaller både latter og gjenkjennelse. Det er en frigjørende latter, fordi vi jo samtidig ser den uendelige sårbarheten i å tilstrebe en så stor grad av kontroll over dette, livet, det nye livet, familielivet, fødselen, kroppen - og barnet - den nye som kommer og som du ikke kontrollerer, uansett hvor mange bøker du har lest og hvor pent du har brettet strømpebuksene på forhånd.Vi vet det jo, vi sitter der i publikum, et svært voksent og kvinnedominert publikum (kjære vene - ta med mennene deres!) - vi er sikkert foreldre de fleste av oss. Vi vet jo at Silje balanserer på ei tynn tynn line. At hun kommer til å falle. At ingen kan forbli oppe på den lina. (Heldigvis har hun da Ole, som både er raus nok til å si "Da er vi ferdig med det" når hun omsider ber om unnskylding for både det ene og det andre - men som også smeller til og forteller henne hvor sneversynt hun også er. Og så er han der, uansett. Fin fyr.). Og når Silje tredje natta etter fødselen vakler inn på et vaktrom på sykehuset og sier at "jeg har ikke sovet på tre timer..." - så ryster vi, erfarne publikumsmammaer og -pappaer, på hodet. Hva trodde du, da, Silje! Tre timer! Hva med noen år?

Denne sårbarheten for oss alle. Barnet som ikke er slik bøkene sier eller slik drømmene våre var. Barnet som er seg selv. Alle barn er spesielle.Og vi foreldre har dette helt spesielle ansvaret for dem, uansett hvordan de er. Vi skal  forstå dem, kjempe for dem, bære dem og bære dem. Fordi de er våre.

Og der står gravide Maria, og ser på nesten-treåringen- som utfører merkelige ritualer med knekkebrød og pålegg, om igjen og omigjen. Helt utilgjengelig. Uten blikk og respons. Mens radioen bringer debatt om tidlig ultralyd og kvinners valg. Rett til å velge. Rett til å vite.
Og det er en egen debatt. Men stykket viser oss jo denne sårbarheten - at til tross for kontroll og forberedelse og googling og kunnskap, så møter vi det usikre, det avvikende, det ukontrollerbare - det vi ikke kunne forutse og det vi ikke kunne velge (og aldri ville valgt) - alle sammen. Og det er vårt barn. Uansett.

Stykkets tittel kommer av Halldis Moren Vesaas sitt dikt om byttingen. Ut fra gammel folketro var de "umulige ungene" byttinger, forbyttet med det egentlige gode barnet. Oppskrifta på å få tilbake det egentlige barnet ditt, det gode (det du ønsket deg!) var å slå og plage det vanskelige barnet, til det blir byttet tilbake igjen.
Men det gjør jo ikke foreldre. Vi kjemper for de vanlig-spesielle barna våre alle sammen. Og elsker dem. Og lever dette livet som vi fikk.

Voggesang for ein bytting

Halldis Moren Vesaas

Bysse bysse stort stygt barn.

Troll blir du kalla med rette.

Digraste gryta må hengast i jarn

om du skal få din mette.

Vogga du ligg i er snart for trang,

du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.

Tung er du, tung – og natta blir lang

for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,

men eitt som er på meg tvinga.

Mitt barn var lite og vakkert og blidt,

og vermde så mjukt mot bringa.

Alle som ser deg, gir meg det råd

at eg burde plage deg, lugge og slå,

så vart du vel henta, så kunne eg få

tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg

-sjå ikkje såleis på meg.

Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,

og ingen skal ta deg frå meg.

Den andre er kvarmanns gull der han er,

men du, du er hata av alle her,

så trengst det da visst at eg har deg kjær.

- No trur eg du endeleg sovnar…

det lakker og lir

 

  Det har vært en uendelighet av solfylte høstdager her i østkanten av dette landet. Stadig nye helger med gode måltider ute, vaffelsteiking i det fri, varme tekopper og solbriller.

Og eplehøsten bringer oss stadig nye eplekaker, eplesyltetøy og tørkede epler - i tillegg til alle vi bare spiser og spiser...

 Hagekomposten er gravd om og gravd opp - til glede for neste års dyrking. Kanskje til drivhuset som vi venter på!

Og løvhaugene samles til ny runde i komposten.... Det er godt og meningsfylt hagearbeid.

 

Loppemarkedsfunn vaskes og tørkes i sola.

  Og så synker temperaturen. Det er mørke morgener. Det er luer og votter igjen. Noen snufser. Det er midt i oktober. Det er visst omsider ordentlig høst. Vi får leve med det.

Og se at det er gode tider inne ved varmen også. Mange gode sysler å ta fatt på.

 Det er skriving og laging og leking og spilling av så mange slag. Det er alltid noe ny ull som skal til i ungeflokken.  Det er garnkurver til kos og nytte.

 

Det er fortsatt eplekaker å bake, og tekopper som skal drikkes. Det er en ovn som skal fyres i og mange lys å tenne. Og mange mange måneder med  vintertid foran oss. Det er utetid og innetid. Det er det året rundt, jada, joda.

Men det er noe eget med innetida når kulda og mørket kommer. Det er tryggheten og tilhørigheten, lune vegger og sprakende kubber. Tidligere kvelder. Mer ro. Vårens og sommerens åpenhet, muligheter og utferdstrang er avrundet. Nå er vi her - nå lander vi igjen.