novemberskriving

Litt stiv rygg og ganske stiv høyreskulder. Sånne voksne skrivedamer må vel regne med litt sånt... På denne koselige spisestuestolen fra min Farmor og ved dette skatollet her i stua, midt i mylder og rot, skrev jeg en doktoravhandling for et drøyt år siden. Nå skal jeg jo bare skrive tre bøker (!) innen i morgenkveld sånn omtrent.. (forklaring følger en annen dag....) Det må jo kunne gå - og det gjør det jo. Selvvalgt er det også.

Dagens unge tirsdagskokk imponerte både seg selv og familien og ble lykkelig glad over resultatet. Nå er det mørk kveld, novembervinden uler rundt hushjørnene, vi lar lysene brenne, kokken og de to andre ungene sover, pc-ene (jada begge to!) knitrer, brødene dufter i ovnen, klesvaska tørker vel og livet går rundt.

God novemberkveld til deg.

adventsløfter

Den første av fire søndager. Vi tenner lys og synger lyssang og undres over at denne tida er her allerede. Ute møter vi advent med ti varmegrader og sterk sol. Vi går tur i grønn eventyrskog, klatrer over bekker, juv og skrenter og er på spennende ekspedisjon.

Adventsløfter og adventsambisjoner, note to self, dette året:

• Tenne lys hver dag, tidlig og seint. La dem skinne.
• Synge - hver dag. Øve på julesangene. Alene og med de som vil være med. Bringe julesangene inn i godnatt-sang-ritualet.
• Gjøre unna det som må gjøres tidlig. Og huske at det som står igjen på lista faktisk godt kan droppes. Det viktigste er at vi har hverandre. Tidligere juler har lært oss dette.
• Gjøre streng prioritering av hva en egentlig må møte opp på av adventsarrangementer og juleavslutningstilstelninger. Noe er fint. For mye er for mye. Vi må ha tid til å stelle og stulle her hjemme.
• Pynte gradvis i desember. Litt nå og da når vi har lyst. Kose oss med det. Jamfør punktet om å gjøre ting unna når en kan (Men full jul blir det først når treet kommer i hus seint den 23. desember, vi venter med det, altså)
• Fortsatt jakte på en god glutenfri pepperkakeoppskrift
• Lage julegodsaker med lite/mindre sukker
• Være ute hver dag, i all slags vær, suge til meg dagslys hver dag.

• Ha tid til hver av de tre små. Dette er den slitneste tida hvert år. Lite lys, lite krefter, mange forventninger, mange arrangementer. Da trenger vi alle å bli sett og ha en armkrok å krype inn i.
• De fleste julepresangene hjemmelaget? Kanskje. Tror det blir rundt 50% i hvertfall.

• Vise og leve i det at jul og juleforberedelser er noe vi først og fremst gjør selv, ikke noe vi stresser rundt og kjøper.

treige og fornøyde

Pappakjæresten maler vegger og trappestolper i trappa. Den har stått halvmalt i snart to år. Det er jo slikt man venner seg til.

Det er en koselørdag etter en strevsom uke. Det er langvarig "kafé" på kjøkkenet - hele formiddagen, voksne med avis og varme kopper og tid til å prate. Det er noen timer ute i solskinnet, stelle med fuglebrett, henge opp lyslenker i trærne. Tenk allerede! Den første søndag er i morgen! Det er leting etter den hvite advensstjerna og vasking av staker og jammen lager vi noen småkakedeiger. Mormor og morfar er innom og tar en kopp te. Og pappakjæresten maler altså litt innimellom.

Og dette er i grunnen noe jeg er skikkelig fornøyd med i livet vårt - selvstendig og sært som det er - vi maler når det passer, vi lar ikke halvmalte vegger stresse oss. Vi prioriterer varme kaffekopper og juleverksted og tur i skogen og folk på besøk - og da tar det sin tid å få malt ferdig det vi har tenkt.

Sånn går det an å prioritere, sånn velger vi. Og tenk - det blir jeg så glad av.

At vi er treige til å få malt ferdig - hurra!

jentestund før første advent

Vi er mye sammen her i huset. Mye alle sammen. Noen ganger trenger vi litt tid bare to og to. Jentene for eksempel. Hente fine jenta mi på skolen, sliten og blek etter ei uke med så mangt. "Jeg trenger å tenke litt på ingenting, jeg Mamma."

Så er vi stille sammen, går hjem sammen. Og det er neste to timer til de tre kjekke mannfolka her i huset kommer hjem - så da har vi en rolig pusle-lage-stund sammen. Vi tar til og med sjansen på å finne fram jule-cd-ene.

I år kjøpes det ingen pakkelapper her i huset. Og inspirert av den fine bloggen Alt godt - så ble det pakkelappverksted for oss to jentene i dag.

God første adventshelg!

strikke seg gjennom dagene

"Du strikker alltid, du Mamma," sier min eldste sønn smilende. "Det liker du."

Ja, jeg liker å strikke. Jeg liker mye annet også og det er jo faktisk mye annet jeg skulle ønsket meg mer tid til. Men slik som vi har lagt opp livet her i huset, så dreier min dag seg mye om tilstedeværelse og oppfølging av mange andre aktiviteter. Det passer ikke alltid å være skrivedame eller sydame eller ut-på-tur-dame parallelt med alt det andre. Men strikketøyet kan jeg dra med meg overalt. Mens ungene spiser kveldsmat - og vi leser høyt, mens jeg maser og hjelper med lekser, mens jeg venter på et barn som skal hentes, mens jeg venter på at noe skal koke opp på ovnen, mens Lillebror gjør seg i stand til barnehagen, mens jeg leser gjennom noe på pc-en. Jeg har små og store arbeider liggende, så det alltid er noe passende å ta med hit og dit. I blant blir noe ferdig også!

Tilsammen blir det noe. Maske for maske. Jeg skaper noe selv, midt oppe i alt det andre. Midt i all tilstedeværelse, all venting, all tålmodighet, og alt uendelighetsarbeid - så blir det noen resultater som er mine. Det er mange ting jeg må utsette og mange ting jeg må og velger å klare meg uten. Men strikking får jeg til og det gjør meg godt og det gjør folk rundt meg varme!

Strikking er et godt grunnlag for å holde meg i balanse - og for å komme meg gjennom dagene.

Det er framtida!

Noen av oss har jo en tendens til å gruble over både egen motivasjon og ideologisk grunnlag for de valg vi gjør og det livet vi velger å leve. Vi vil jo gjerne både forstå oss selv - og kunne stå for det vi gjør. Og så leter en etter ordene og forståelsesformene, grepene, hva er det egentlig jeg driver med... (er jeg lat, for eksempel...?)

Så kan en lure på - om det bare er ren naiv fortidsnostalgi en driver med. Alt var mye bedre før, liksom. Naivt tilbakeskuende til en tid som faktisk var preget av mye mer daglig fysisk strev for livets opprettholdelse, og helt andre bekymringer for den oppvoksende slekt enn mine bekymringer for oppveksten i et samfunn preget av forbruksoverflod og underholdningsindustri.

Jeg vil jo ikke være naiv! Jeg er da vel ikke naiv? Men hva er jeg da?

Så slår det meg. Min lengsel og streben etter "noe annet". Det er slett ingen naiv fortidsidyllisering. Det er ikke et fortidsperspektiv. Det er et framtidsperspektiv. Jeg bruker fortida komparativt, som noe å sammenligne med. Men livet leves framover. Valgene vi gjør skal prege det livet vi skal og vil leve framover. Det er et ansvarlig framtidsperspektiv, der jeg ønsker å leve i og bidra til et samfunn nettopp preget av noe annet enn deltakelsen i forbrukskarusellen og det konstante sløvende tilbudet av underholdning.

Jeg nyter godt av min tids goder. Jeg er en kvinne med alle borgerrettigheter, med lang utdanning, med barn som vokser opp med alle vitaminer og vaksiner og all slags utdanning tilgjengelig.

Vi som nyter godt av vår tids goder har et ansvar for ansvarlige og gode valg for den framtida som ungene våre skal bli voksne og gamle i. Ei framtid de skal kunne mestre - sjøl. Dette er to av verdiene knyttet til sjølberging som jeg vil gi mine med på veien inn i sin framtid:

Ferdigheter - det å kunne og klare og mestre mye av det som er verdifullt og nyttige i deres eget liv. Livet krever mer enn å kunne dra et kort eller bestille på nettet.

Nærhet - til mennesker - det krever tid og fysisk nærhet. Og til produkter og prosesser som har praktisk betydning i deres liv. En nærhet til hvor maten kommer fra, en nærhet til hvordan hjemmet holdes i orden, - og, for barnet spesielt, en nærhet til ansvaret for sin egen lek, sin egen kreative dag. En dag der tomrommene ikke bare fylles av ferdiglagd underholdning.

Dette er ikke fortidsnostalgi. Det er framtidshåp.

ukens tirsdagskokk

Nytt påfunn i underveis-familien: Ukens tirsdagskokk. Kokken, som er ment å være en av de tre under myndighetsalder her i familien - etter tur - legger planer, skriver handleliste og er sjef på kjøkkenet.

Lillebror på fem og et halvt var førstemann ut - og planen hans var klar: Pannekaker og eplekake med hjemmelaget is. Rett hjem fra barnehagen, vaske hender, finne forkle og i sving. Halvannen times intenst arbeid fra en målbevisst ung mann. Måle, veie, knekke egg, vispe, dele epler. Litt hjelp med å sette inn i en varm stekeovn - der blir armene litt for korte. Med tre stekepanner i sving på ovnen var det også greit med en assistent - men det har jo sjefskokker alltid.

Og så varm velkomst til en sulten familie. Lillebror selv måtte legge seg nedpå litt før desserten - det tar på å være kokk.

novembertirsdag

Ulltøy til tørk foran ovnen. Hver dag. Takk og pris for ovnen og veden.

Strikketøy på gulvet ved siden av pc-en. Hvis det skulle bli lange leseøkter....

En student som trenger tilbakemelding på hundre sider fra veileder-skrivedama - nå, med en gang. Andre oppgaver får vente. Jeg leser og skriver tilbake. Men litt tid må jeg bruke på de hundre sidene...

Tekopp etter tekopp. Ullsjal i halsen. En liten sjokoladebit - siden huset er tomt og stille.

Det drypper fra takrenna. Noen tørre kuldegrader hadde gjort seg.

God novembertirsdag til deg.

hvordan definerer man "jobb" og "fritid" - en start...

Hva er jobb og hva er fritid? Er det formålet med aktiviteten, resultatet av aktiviteten, tidspunktet for aktiviteten eller stedet som avgjør hva som danner skillelinja mellom jobb og fritid?

Og neste spørsmål: Må vi absolutt skille mellom disse begrepene? Begge deler tilhører livet.

Et veldig vanlig kriterium for å kalle noe jobb er at det blir lønnet av "noen andre". Altså formålet med aktiviteten er primært å få lønn. Selvfølgelig er det nyttig og bra det en gjør på jobb, men det som gjør at dette er jobb akkurat for deg - er at du får lønn for det, ikke sant. Om du baker kaker, passer barn, synger eller transporterer noe rundt i en bil OG får penger for det - da er det jobb. Vaske andres gulv for penger er jobb - men vaske ditt eget kjøkkengulv, det er fritid, hurra. Resultatet er det samme, et reint gulv - men definisjonen er forskjellig.

(Husarbeid er nok i det hele tatt en av de viktigste fritidsaktivitetene for folk flest - fortsatt, tross alle svarte vaskehjelper...)

Sted og tid som definisjonsgrunnlag er problematisk. Når jobb-pc'en skrus på i sofakroken etter barnas leggetid - så er det jo jobb. Og å gå til tannlegen midt i arbeidstida er jo bittelittegrann fri...

Det overordnede kriteriet for å benevne noe som "jobb", er nok nettopp hvorvidt aktiviteten er lønnet. Får jeg betalt for det jeg gjør, så er det "jobb". Står jeg på dag og natt - med meningsfylte aktiviteter til nytte, gavn og glede for mange - så jobber jeg altså ikke. Det kan jo føles litt rart. Går en virkelig rundt her og bare har "fri".... mens andre jobber og får pensjonspoeng og feriepenger og whatever....

Denne måten å analysere og benevne aktiviteter på tilhører en bestemt tid, en bestemt samfunnsform og et bestemt økonomisk system. Det er ikke den eneste måten å se på menneskelige aktiviteter på. Tjene penger ved å bytte inn sin egen arbeidskraft er ikke den eneste målestokken på voksne menneskers aktiviteter.

Vi trenger penger som byttemiddel i det samfunnet vi lever i. Men vi blir mindre avhengige av å bytte inn arbeidskraft i byttemiddelet penger -(som så igjen skal byttes inn i andre varer og tjenester) - dersom vi bruker mer av vår "frie tid" til å utføre arbeidsoppgaver og produserer produkter direkte selv, som vi trenger i våre liv. Hoppe over noen ledd i kjeden. Gjøre det selv. Gammeldags sjølberging, ikke målt opp mot fiktive alternative "timelønner", men med fokus på å gjøre det en kan, klare seg mer selv. Dermed blir dette et arbeid - om det nå ikke kan kalles "jobb" - et grunnleggende nyttig arbeid for egen familie, på siden av det generelle økonomiske systemet.

Dette strider mot en samfunnsøkonomisk modell der noen av grunnelementene nettopp er utyttelse av relative fordeler, stor grad av spesialisering og arbeidsdeling - på globalt nivå - og med tilhørende ekstreme mengder av miljøskadelig transport av alt mulig verden rundt. Jepp. Det strider mot det. Og det står jeg for.

Ha en fin dag med dine aktiviteter!

puter under armene

En kan jo lure på om en må slutte å ta bilder av det en lager. Sånn for sikkerhets skyld. For å ikke ramme feminismen, kampen for likeverdighet og en bedre verden. (For denne kampen trues visst av baking og håndarbeid.)

Jeg skriver seriøst og skikkelig om dette en annen dag. I dag er det søndag, fridag, sove lenge, frokost helt til lunsj, lange samtaler med den fine, likestilte og likeverdige mannen min, juleverksted med den kreative jenta mi, tur i sølevær og tåke med hele gjengen, familieliv så det holder. Jeg fører visst ingen store kamper i dag - jeg bare lever livet mitt, midt i mylderet.

Så da viser jeg fram noen puter. Det blir litt sytid nå og da for tida. Julepresanger. Og litt annet. Tre vinterputer til sofaen, gjenbruk av gamle heklebrikker. Blomsterputene får hvile til våren lokker...

Og en pute som er sendt over fjellet til en ballettdansende ung frøken som fyller år hvert år på denne tida.

takk og pris

Så stuper en verdens mest robuste femåringer på vei hjem fra friluftsbarnehage-lavvoen, rett i en stein så blodet og tårene spruter og jammen det er godt å bare ha et minutts løping til barnehagen når de ringer og den vesle tøffingen bryter sammen en gang til og vil løpe hjem, men kan ikke snakke fordi leppa er større enn nesa og blod og sikkel renner og jeg kan såvidt skimte at tennene er blodige og befinner seg et helt annet sted enn de pleier å være.

Og så kommer det en dag derpå, når tannlegen har konkludert og gjort sin jobb og hevelsene er på vei tilbake og to brukne og deretter uttrukne tenner ligger vel forvart til tannfeen og en blek men fattet og svært tapper liten kar ligger oppstablet på puter og venter på at bedøvelsen skal gå ut.

"Og du skal være her og kose." Så klart. Og vi koser. Og tenner lysene og strikker. Så får en jo fullført noen prosjekter og holdt en liten kar og så samles kreftene og så samles familien når mørket kommer og beundrer det gapende tomrommet i overmunnen og en liten forslått tøffing stiger mot nye høyder og storesøsken viser all sin gripende omsorg for lillebror og foreldre er takknemlige for at det tross alt gikk så bra.

"Det er deg fortsatt, ikke sant Lillebror, selv om du ser helt annerledes ut." Takk og pris. Alle er her.

(Votter til friluftsgutten - umiddelbart døpt "Blåfjellvotter" - ja, greit det. En hemmelig lue som matcher en tiårsgenser. Et hjerte klippet av en liten tapper gutt til en glad mamma.)

kaker som er lette å angripe

(Det er jo litt gøy med cupkakesdebatten. Jeg har lovet oppfølgingsinnlegg. Her er det mange temaer å ta fatt i. Ha en fin dag - med eller uten kaker....)

Det er lett å angripe rosa cupcakes. (Sukker, mel, pastellglasur, kalorier, høykarbo, jålete, utenlandsk navn, i det hele tatt helt overflødig og unødvendig og lett å kritisere. Tenk å ta bilde av slikt no, da dere...) Slik er det lett å framheve koppekakene - eller muffins - som et symbol. Ved å angripe et slikt lett bytte, så blir det også lettere å angripe noe av det nettopp disse kakegreiene er blitt opphevet til å symbolisere. Det blir slik: - Jålekaker på stettefat er dumt og unødvendig- dermed er de liv, de valg, de verdier, de skjebner, de menneskene som jålekoppekakene blir symbolet på også mulig å framheve som dumt - og unødvendig. Noe vi ikke trenger.

Men det finnes så mange slags liv. Mange slags valg. Og mange slags begrunnelser for de valgene som gjøres.

Det at det finnes noen kakedamer der ute som tar fine bilder av sukkerbombene sine, det skader da ingen. Andre tar bilde av støvletter eller rosene i hagen. Det er da en hobby - kjære vene. La dem få holde på med sitt. Vi skjønner jo alle dypt der nede at vi ikke kan holde på med "alt" alle sammen, vi kan ikke la oss dupere av at noen har flottere roser eller kaker eller mer spennende langhelger enn oss selv.

Men de stakkars koppekakene, de har jo blitt belemret med å symbolisere selveste husmorlivet - som dermed også blir framstilt som like meningsløst og overfladisk og unødvendig som de rosa kakene.

Og litt urimelig er vel dette - for både kakenes og husmortilværelsens del.

Jeg er mor - til tre - og jeg har et hus. Jeg tror dette gjør meg til en husmor, uavhengig av min noe varierende tilknytning til arbeidslivet. Såkalte husmoroppgaver preger dagliglivet i et omfang som jeg ikke helt hadde fantasi til å forestille meg før jeg fikk denne rollen. Det er ikke særlig glamorøst eller pastellfarget og mye egner seg ikke for vakre bilder. Enkelt og greit. Ikke et problem, ikke noe å klage på, men en forståelig virkelighet hvis en tenker seg litt om.

(Jeg tenkte ikke så langt da jeg var yngre og singel og jobbet masse timer i uka og reiste og farta og var i vinden.) (Jeg tenkte egentlig ikke så langt da jeg satt døgnet rundt og ammet førstemann heller, da var jeg helt oppslukt og tenkte bare på ham og var forberedt på at babytida sikkert var spesiell og krevende.)

Slike "husmoroppgaver" er jo på den ene sida alt det praktiske. Folk (og barn i særlig grad) må jo ha mat - opptil flere ganger om dagen, regndresser og gjørmestøvler må vaskes og jammen må ikke gjørmegangen og klærne og ymse annet også det. Selv om det ikke ser sånn ut.... Jeg tar ikke bilde av badegulvet eller av gummistøvlene... Det er praktisk og nødvendig. Det er mye av det.

På den andre sida er det de oppgavene som ikke engang er slike koste-gulvet-selvomdetikkesynes-uendelighetsoppgaver - nemlig foreldretilstedeværelsesoppgavene. Det ser ikke veldig produktivt ut. Tilstedeværelse, liksom. Være sammen. Parallelt med litt oppvask og lekser, kanskje, eller mens noen hviler med en bok mens Mamma fullfører en artikkel på pc-en. Da kunne jo ungene like gjerne vært i barnehagen noen timer til, eller på SFO.... Outsourcing av barnepass er en av løsningene for å opprettholde ideen om at husmora (eller -faren) er overfladisk og unødvendig. For noen er jo sammen med barna, ikke sant.... Det skal liksom bare ikke være foreldrene....

Det må da være lov å framheve dette som også et mulig valg, i et av verdens mest priviligerte hjørner - at en kan være en del tilstede sammen med sine egne unger over babystadiet - "i tide" - før de mister interessen...

Det er selvfølgelig mange spørsmål vi som fellesskap og samfunn trenger å diskutere på systemplan knyttet til dette. Likestilling som et bredt samfunnsmessig tema (altså ikke banalisert ned på "hvem-tar-oppvaska"-nivå, det får vi ta hjemme) er et av disse spørsmålene. Det er sentralt og viktig. Hjemmetilværelse og pensjonspoeng og hvorvidt kvinner maler seg inn i et (tomt) pensjonshjørne med sine valg i småbarnsfasen - dette er også spørsmål som gjelder både den enkelte familie og oss alle på samfunnsplan.

Men jeg vil minne om to andre spørsmål vi bør klare å ta like alvorlig i fellesskap - ikke for å kritisere hverandres valg, hverandres glitrende kaker eller mangel på glitrende pensjonspoeng - men fordi vi trenger å snakke om dette også:

Nemlig

- Hvor er barna hele dagen i denne debatten. Hvor og sammen med hvem og hvorfor har vi valgt det slik. Velger vi den barndommen vi ønsker for ungene våre på denne måten.

Og

- Hvor har de praktiske arbeidsoppgavene havnet i livene våre. Har vi nok respekt for de arbeidsoppgavene som skal gjøres i et hjem? Det er jo ikke primært jålekaker, vi driver med....

Grovbrød framfor cupcakes

Kjære Mammadamen løfter fram et spennende tema - midt i blinken for bloggosfæren - hva skjer med kvinnerollen og feminismen og likestillingen og alt dette her - når damer rett og slett velger å bake og ta bilde av det! Hun skriver om "Er cupcakes farlige?" - og vi kan jo lure. Løp og les!

Her i huset er det svært lite cupcakes - og svært lite av matchende lyslykter på sølvbrett eller hva det nå skal være for noe... Vi er mye hjemme. Og det synes. Vi har mye å drive med. Akkurat ryddig er det sjelden.. Det er garn og stoffbiter og lego på de merkeligste steder. Togskinner i oppvaskkummen. En defekt traktortilhenger på badet, hvor lenge skal den stå der... Klesvask til tørk. En balje til som burde henges opp. En gang full av støvler. Et kjøkkentak med snorer med epler til tørk og snorer med tegninger til pryd. Brødbakst og mat som ikke kommer fra poser. Hverdagsliv.

Jeg - dama med doktorgrad og en CV som støver ned - lengter etter sytid og strikketid og nyter synet av egne unger som traver avgårde om morgenen i "mine luer". Så er jeg hjemmebasert skrivedame og veileder og frilansakademiker noen timer - og kanskje kan jeg sy mer i kveld. Det er lite pensjonspoeng i dette, det er lite prestisje i dette, det er lite å putte i selvangivelsen. Men det er mye liv, det er mye tilstedeværelse, det er en sjanse til kreativitet, det er en sjanse til å være den som kan stille opp i nabolaget på kort varsel når noen trenger en utstrakt hånd.

Jeg skal skrive mer om dette. Det kommer, det kommer.

Om

- hva som skjedde da tradisjonelt kvinnearbeid (som selvfølgelig også menn kan gjøre) ble nedgradert - til noe vi outsourcer til underbetalt arbeidskraft, eller i hvertfall bare gjør som fritidssyssel

- om spørsmålet om hva som har verdi - er det bare det vi kan måle i penger?

- om hvor barna havner i dette regnestykket - der alt skal måles i pengebetalt arbeidsinnsats, og til og med omsorg for egne barn skal enten outsources eller betraktes som ren fritidsaktivitet..

- om hvilken framtid det ligger i dette - i at vi som samfunn i så stor grad nedvurderer den innsatsen som ligger i å utføre praktiske arbeidsoppgaver knyttet til eget liv og omsorg for sine egne...

Men først må jeg være skrivedame noen timer!

Fredagsfabuleringer

Fin fredag.

Fredag er en god dag. Løfterik - som våren. Så høst-november-fredager er ekstra velkomne.

Og når en prøver å gå for de enkle gleder her i livet - så kan en jo glede seg ganske ofte!

Over en femåring som har frydet seg stort over en fridag med Mamma i dag.

Over at vi har halt hjem både fulle poser fra grønnsaksbutikken og mye fint fra biblioteket.

Over at tida ved symaskinen har økt de siste ukene, ettersom skrivedameoppdragene fullføres...

Over at det sikkert er lov med litt sjokolade siden det er fredag.

Over en god kanne te.

Over en Storesøster som tar Lillebror i armkroken og leser høyt fra de nye biblioteksbøkene.

Over at de gamle Stompa-hørespillene som gledet meg i min egen barndom, nå ruller og går på CD-spilleren daglig.

Over at jeg gjorde et ordentlig innhugg i stoppekurven med ulltøy i går kveld. En må jo reparere litt også - ikke bare strikke og sy nytt, selv om det er mye morsommere... (og nå har jeg reparert litt - så nå har jeg fri til å lage mer!)

Over en Storebror som gjerne vil være ut og leke med Lillebror i skumringen etter skoletid.

Over at det skal være en rolig ettermiddag - uten henting, uten lekser, da lysene kan tennes tidlig...

Over at jeg har en familie, at vi hører sammen. Det er ikke en enkel og liten glede. Den er STOR.

God helg.

han kan være hos meg!

- Han kan godt sove hos meg, Mamma.

Lillebror trenger noen å sove hos. Det er alltid best å være sammen, mener Lillebror. Dag og natt. Fellesskap og nærhet. Noen å dele med, noen å leke med, noen å krangle med, noen å kose med. Lille lykkeklump.

Det er ennå noen timer før underveismammaen skal krype til køys. Så godt da med en storesøster. Lykkelig Lillebror hentes, pute og kose-hund er med.

- Han kan ligge innerst, Mamma. Jeg passer på.

som natt og dag

Helga er jo tid for det andre. Kontrasten til hverdagen. Samles - vi som driver med så mangt på hver vår kant til vanlig. Roe ned, med færre punkter på timeplanen. Ta igjen noen av oppgavene i hus og hage som blir skjøvet på i hverdagene. Senke skuldrene. Ikke alltid mestre... Være slitne og ha lov til det...

Og da kan det jo bli for eksempel en lørdagsmorgen og -formiddag da litt mange familiemedlemmer på en gang står opp altfor tidlig, slitne etter uka og med galt bein og har lite tålmodighet og kort vei til tårene. Det blir krangling og megling og korte lunter og mye brannslukking og Lillebror hyler at "Jeg trodde det skulle bli koselig med lørdag, jeg". Og jeg kan bare tømme ut tekopp på tekopp, for denne dagen skal det da virkelig aldri la seg gjøre å drikke en varm kopp sammen med Aftenposten, - visst...

"Men vi greier dette" - smiler pappakjæresten til meg i min frustrasjon utpå dagen. Og jeg tar roen hans til meg, vi gjør livet og kravene til oss selv enda enklere, senker lista enda litt mer, koker kaffe, perler med Veslejenta og Lillebror på kjøkkenet, lar lysene skinne og lander i god lørdagsharmoni, med pizza og et rødvinsglass og en drømmemengde av overlevende Halloweengodteri og hele familien i armkrokene til hverandre foran Alladin-film

gode venner - allikevel.

Og heldigvis finnes det flere dager i en helg - så kan en få være så heldig at en får en helt nyutklekket søndag da alle sover langt og lenge og våkner til kos og fred og Storebror kryper under Søsters dyne for kollektiv Donaldlesing og Lillebror har flere minutters tålmodighet med oss alle og jeg kan drikke teen min uten å megle mellom kranglefanter og føle meg på beina allikevel....

Forskjeller. Som natt og dag...Det hører vel med alt i hop. Livet er det som skjer underveis.

lys i mørket

Tekopp, radio, vaskemaskin-skytteltrafikk, gråvær, hemmelig skrivetid for mammaen.

Fredag. Snart samles flokken. Da skal vi tenne alle lysene, i det mørke gråværet, det knitrer i ovnen, kanskje er det på tide med varm gløgg allerede...

Novembermørket og vintertidsklokka merkes på store og små. Luntene er korte og kreftene strekker ikke alltid til.

Skole, ukeplaner, fritidsaktiviteter, arbeidsliv og faste tider er lagt opp på akkurat samme måte som i lyse og løfterike våruker eller i energiske oppstarts-august. Det er ikke sikkert vi kan henge med i svingene like raskt og like flinkt nå når mørket senker seg.

Vi som lever i denne lille kroken av verden, der årstidene, lyset, varmen og livet forandres så enormt etterhvert som årets gang går rundt og rundt - vi trenger også å kompensere litt for mørket og gråværet og søla som aldri tørker opp. Ikke klage, slett ikke - årstider er liv og endring og vekst og muligheter. Men vi trenger en motvekt mot det grå, mens vi venter på at snøen kan lyse opp. (Og vente på våren må mammaen vente med, det skjønner jeg jo...)

Litt ekstra kos og varme, små skolebarn som finner hverandre i tidlig morgenmørket og bygger en verden av klosser foran en sprakende ovn, Lillebrors faste rutine med å krype under et pledd på sofaen og høre en lydbok i pysjen hver morgen. Alltid lys på bordet. En varm tekanne. Lyslykter som får brenne. Litt tidligere til sengs. Nok ull. Pusle- og lagetid rundt bordet.

God helg og mye lys og varme til deg.

et nytt skrivedameprosjekt

Oppdrag blir fullført og levert ut i verden. Andres tekster er blitt bearbeidet. Egne artikler på trykk. Veiledning pågår. Skrivedamen rydder pulten og ser framover - og ser på kalenderen! Her er det hjemlige oppdrag på gang framover....

Det blir adventskalendere for de tre små i år også. Men med en skrivedame-vri. (Hemmelig foreløpig... hysj, hysj...)

Og neida, "julemaset-kommer-altfor-tidlig-skeptikerne" - det er ikke for tidlig å begynne - hvis en vil kose seg og ikke stresse.

høyt henger de og gode blir de!

Med vår fantastiske eplehøst i år, så er det så mye godt man kan finne på. Slike flotte eplegirlandere i taket, for eksempel! Etter 4-5 dagers luftig tørking der oppe er det supersunne tørkede eple-godteri-ringer å få.

Det går unna, på frokostblandinger, i matbokser og til småsnacks - og så lager vi en runde til.

(og nå er det bare sju uker til jul, minner veslejenta meg på - nå må vi i gang med juleverksted og gaveplanleggingslister! Ok - vi skal jo ha noe å kose oss med!)