Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)

Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)

Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?

Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.

Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

Glimt fra galleriet

Denne uka har det vært mange tanker og lange tekster. Ukas halvfaste post - Fredagstanker - går derfor ut til fordel for en mer visuell post. For her ser dere hvordan trappa opp til andre etasje ser ut for tida.

Jeg har jo mange ganger skrevet om hvor glad jeg er i den høytlesningsritualet vi har lagd oss her i huset. Da det etterhvert ble tre små og tre sengekanter og bittelitt aldersforskjell, så ble det nødvendig med en samordning av kveldslesinga. Det som har passet godt for oss er å samle alle i sjutida hver kveld til felles kveldsmat med grynblanding til barna og tekopp til de voksne - og lese høyt sammen. Minstemann er ofte ferdig stelt og i pysjen da. Noen kvelder i uka er et av barna borte på trening, da legger vi vekk den boka vi holder på med sammen og leser noe annet for de barna som er igjen.

Men når en er sliten om kvelden, så er det ikke alltid så greit å sitte rolig når en er ferdig med å spise. Det som er mye bedre enn å hysje og mase - det er jo at en får drive med noe annet som er trivelig og går godt sammen med å lytte til boka.

Før jul var det gave- og pyntproduksjon det gikk i. Littegrann juleverksted hver kveld. Nå går det mest i tegning. Vi har akkurat startet å lese femte bok i Harry Potter-serien (å, det er så stas for oss alle sammen!), før det leste vi Mio min Mio, av Astrid Lindgren (gjenhør for de to store, første gang for snart-åtteåringen). Men før det igjen opplevde vi et spennende eventyr sammen ved å lese Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øy. 

Og vi lagde oss et prosjekt med å illustrere boka, leseøkt for leseøkt. (Nå er også den utgaven vi leste fra illustrert med noen flotte bilder - men her tok altså husets kunstnere blyanten i egen hånd.). Målet var å lage en utstilling. Etterhvert ble det så mange bilder at vi vurderte å sette det sammen til en liten bok. Men altså først - trappegalleri

Boka handler om fem krigsfanger fra den amerikanske borgerkrigen som flykter med en luftballong. En hund har de også med seg på ferden. De strander på en øde øy i Stillehavet. Her bygger de opp fra grunnen av det de trenger. Det er en enorm tro på menneskets muligheter og vitenskapens potensiale i denne boka. De lager en mursteinsfabrikk, bygger telegraflinje, en mølle, bygger et skip, dyrker mat, bygger ulike bolighus, lager møbler, har en stor samling husdyr til matproduksjon osv osv. 

Nybyggerlivet er spennende nok som det er. Men boka byr også på mye annen dramatikk. Les den gjerne - passer godt for mellomstore barn. Og kanskje får dere et like flott galleri som vårt! 

Her er forresten en annen heldig fyr som har sitt helt eget lille galleri rundt kurv og matplass på kjøkkenet. Med noen portretter av seg selv. Og en eske som er veldig koselig å krype inn i også.

God helg!

høstmelankoli og høst-trøst

Det er meldt frost om nettene framover. Vi har fylt opp kjelleren med ved, og høstet alle eplene vi rekker fram til fra toppen av stigen. Uteplassen er nesten ferdigsnekret - så kan vi glede oss til soldager der igjen til våren. Fryseren er full av bær. Ungenes boblejakker fra i fjor passer fortsatt. Strikkevotter og ullsokker har vi også. Det er alltid brennende lys. Vi bor i et varmt hus og har mat og trygghet. Kleberstensovnen er husets sentrum og holder oss alle varme og tørker alle våte votter - hele vinteren.
Sommeren som vi har lagt bak oss brakte med seg et spennende og virkelig ikke akkurat i orden sommerhus  -  som vi kanskje kan glede oss over i årene framover og der vi finner skatter når vi leter - både ute og inne - slik som gamle lykter i verkstedet og forvokste rosebusker og spennende trær å klatre i - og vi har holdt varmen der om nettene i høstferien.

Det er håp - selv om det mørkner. Det blir vår igjen en gang.

treige og fornøyde

Pappakjæresten maler vegger og trappestolper i trappa. Den har stått halvmalt i snart to år. Det er jo slikt man venner seg til.

Det er en koselørdag etter en strevsom uke. Det er langvarig "kafé" på kjøkkenet - hele formiddagen, voksne med avis og varme kopper og tid til å prate. Det er noen timer ute i solskinnet, stelle med fuglebrett, henge opp lyslenker i trærne. Tenk allerede! Den første søndag er i morgen! Det er leting etter den hvite advensstjerna og vasking av staker og jammen lager vi noen småkakedeiger. Mormor og morfar er innom og tar en kopp te. Og pappakjæresten maler altså litt innimellom.

Og dette er i grunnen noe jeg er skikkelig fornøyd med i livet vårt - selvstendig og sært som det er - vi maler når det passer, vi lar ikke halvmalte vegger stresse oss. Vi prioriterer varme kaffekopper og juleverksted og tur i skogen og folk på besøk - og da tar det sin tid å få malt ferdig det vi har tenkt.

Sånn går det an å prioritere, sånn velger vi. Og tenk - det blir jeg så glad av.

At vi er treige til å få malt ferdig - hurra!

Gull!

Gutterommene skal males. Gulnet panel kvistlakkes og sparkles - og så er det fram med kostene. Først er det Lillebrors tur. I mellomtida kan han sove hos Storesøster - det setter de begge stor pris på. "Han er så søt" sier hun strålende når hun legger seg ved siden av den sovende femåringen.

Lillebror hadde planen klar for lenge siden: En vegg glitterrosa - en vegg turkis - en vegg sølv og en vegg i gull. Flott plan!

Så har vi justert planene litt - Mamma og Pappa fikk bestemme tre av veggene, egghvit... - og Lillebror fikk bestemme den fjerde - og den skulle være i gull.

Så nå skinner en blank, sterk okerfarge på den ene kortveggen. Kasser med leker står fortsatt over hele huset, Lillebrors dyne er fortsatt i Storesøsters seng. Det har vært gode lange voksenskravlekvelder med malekostene. Snart ferdig!

Hvilken farge ville du valgt på ditt eget rom?

glede i kjøkkenvinduet!

Det spirer og gror! Og malte påskeegg er så fargesprakende og festfylt pynt!

årstidskrans

På veggen i stua henger en krans laget av mispelgreiner fra hagen. Et blondebånd og noen hvite fugler henger der fast. Resten av pynten skifter med årstidene. Nå er det vinter.

Gamle heklede snøkrystaller. Jeg har nok laget dem selv som småjente.

En "dusk" fra alpeklematisen sist sommer...

Her høstkransen, slik den var nå i høst.

En mer sommerlig variant - fra i sommer.

Jeg plukker ned og henger opp. Små saker fra skuffer eller fra naturen. Det liker jeg.

lage settekassehyller selv

- eller nesten, i hvertfall.

Til en ung dame som fikk eget rom som følge av den store rombyttekabalen og påbyggingen i fjor, og som har ufattelig mange småting som skal pryde dette rommet - så er hyller helt nødvendig. Og småhyller til småting er i tillegg veldig morsomt!

Så da tager man (det vil si datterens kjære mor, altså jeg) et par gamle bestikkskuffer i tre, funnet i kjelleren. Skuffene ble malt. Deretter koste jeg meg med serviett-decoupage, limte på pyntebånd og glassmosaikk og små knapper - her og der.

Hyllene ble godt mottatt og innholdet i de ulike småhyllene skiftes stadig ut.

Og sammen pryder de veggen over frøknas seng.

kunst - hos oss!

Vi har flotte kunstverk på veggene her hos oss! På kjøkkenet er det mye dagsaktuelt festet opp med teip, - og med klesklyper på en snor under taket, joda. Her er imidlertid et glimt fra en av stueveggene. Tegnet av en svært kjent kunstner her i huset - nemlig husets datter. Nå sju - dengang fem. Det øverste er et selvportrett. Det nederste er et portrett av den kjente gamle barnebok-heltinnen Milly Molly Mandy.

Så har mamma fått klippe og lime og montere i rammer. Det er så fint - synes jeg!

benkeplass

(Dette bildet tok Lillebror forleden - nå passer det jo bra!)

For et år siden var tilbygget på huset ferdig. Et svært sentralt ledd i tilbyggsplanene var det å få et STØRRE kjøkken. Med mer benkeplass.

Vårt gamle bittelille femtitallsidylliske kjøkken var garantert fantastisk for en ny liten familie da huset vårt var nybygget for første gang i 1954. Med skap og hyller av heltre, solide for evigheten, overskap med skråstilte skyvedører, hjørneskap i nordveggen med lufteluker slik at det fungerte som et kaldskap i en kjøleskapsløs tid. Fantastisk. Sikkert. Og vi malte skapdørene mintgrønne og trivdes godt.

Men det ble etterhvert fantastisk trangt. I en tid da en faktisk har kjøleskap (og må finne plass til det). Og spikker hull i den fantastiske heltreskuffeinnredningen for å få plass til en oppvaskmaskin når en venter sitt tredje barn og har bodd i et vidunderlig museumskjøkken i fire år. Og i en tid da en skal gjøre lekser, bygge lego, danse ballett og hvem-vet-hva i selvsamme kjøkken.

Femtitallshusmoren, som regjerte alene, og med alle saker og ting pent lagret bak gjenlukkede og gjenskjøvede dører - hun er jo ikke her. Her er en slags husmor, riktignok, men hun liker å ha ting framme - og underveis - og være midt i mylderet.

Så - det nye kjøkkenet. Fortsatt er det litt sånn tre strøk der, bare grunning der, og der er det jammen ikke malt i det hele tatt. Men det er plass til et STORT bord, med lekselesing og lego og puslespill.. Det er et STORT gulv med danseplass og mer legoplass og bilbaneplass og whatever...

Og det er BENKEPLASS. Og det har en vel ikke for at denne nye, store, fantastiske benken skal være tom hele tida, vel?

Hos oss er benkene til for å brukes. Til krukker og kar med gode greier. Til papirer fra skolen og tegninger fra i dag og i fjor. Til noe som skal i kjelleren - og noe på loftet. Til bilder og blader og aviser. Til noe som skal ryddes. Til noe fint som ble laget i dag. Til utstilling. Til noe som venter på noe vi ikke vet hva er! Til baking og rister fulle av nybakst. Til liv og røre.

Jeg pleier å si at vi har fått mer plass å rote på når jeg snakker om det vesle - men vesentlige - tilbygget til huset vårt. Det er en fleip. Men det har med øynene som ser.

Jeg mener vi har fått mer plass å leve på!!

Hva gjør du med din benkeplass?

vi har et tre på kjøkkenet!

"Dere er rare - dere er de eneste jeg kjenner som har et tre på kjøkkenet!" sa bestevenninnen til sjuåringen en av de første gangene hun satt her på kjøkkenet.

Ja - vi har et tre på kjøkkenet. En to-meters grein fra en syrinbusk fra hagen. Fjorårets byggevirksomhet medførte at vår store, store, fantastiske gamle lilla syrin måtte flyttes for å reddes. Å grave opp en stor busk skader røtter. Da må man beskjære tilsvarende. Derav en stor haug med syringreiner - og da tilbygget sto ferdig og kjøkkenet kunne tas i bruk, fikk en av de flotteste greinene flytte inn i en stor potte på kjøkkenet.

(Og den omplantede syrinbusken ute - den overlevde - den fikk til og med blomster sommeren som var! Nå skal den vokse seg stor og frodig igjen, på et trygt sted!)

Det er et årstidstre. Jeg liker så godt årstidspynt! Vi pynter ikke bare til jul - men også til vinter - og vår og sommer og høst. Og til påske kommer det jo noen egg... I blant kommer det små vakre lapper med små dikt fra husets mange små skribenter...

Treet nå i desember er preget av vinter og juleforventninger.

Men vi er litt rare. Og vi liker det - det gjør bestevenninnen også!

"nytt" skap på en dag

En dag forrige uke ble brukt til å lage et nytt skap i gangen. Det ble så fint! Med de nymalte hvite panelveggene var det gamle, kjedelige bjørkefolie-pax-skapet fra Ikea en nedtur å se på. Men så praktisk innvendig. Plass til alle uteklærne til fem folk. Og har man skap, så har man skap. Men vi har også en kjeller full av malingsspann som burde brukes!

Slik var de blanke, kjedelige skapdørene før jeg startet.

Pusset over alle flater Malte tre strøk med fargen Skumring. Brukte Sens-maling som tørker superraskt, slik rekker man tre strøk på noen timer. Eneste investering var nye knotter.

Skru på alle dører og skuffefronter igjen. Veldig kjekt med Ikea da, dette kan vi. Og så var det nytt skap!

Maling er i likhet med strikking en veldig deilig, selvtillitsskapende, produktiv aktivitet. Enkel å gjennomføre - og raskt tydelig fysisk resultat. Og så blir man ferdig og da er det gjort! En gang for alle. Ikke som gulvvask (som straks er usynlig - og må gjentas i det uendelige) eller avhandlingsskriving (som i stor grad også er usynlig og som tar ufattelig med tid).

Ha en fin dag.

nytt liv til gammel settekasse

Denne settekassa er "ekte". Den er så ekte at den er fra min svenske onkels eget gammeldagse trykkeri, som hadde vært i familien i alle år - og som han til slutt måtte legge ned etter at gammeldags trykking ikke lenger kunne hamle opp med konkurransen fra alt som kan gjøres på data....

Det var alltid så fint å komme i trykkeriet. Spennende lukter. Store maskiner. Og alle bokstavene. Og så fine papirer han hadde. Jeg har forsatt bunkevis av de ulike papir og papptypene som jeg fikk som gave, til tegning og annen konstruksjon. Nå er vi mange - både store og små her i huset som nyter godt av disse gamle restene fra trykkeriet.

Og så settekassa. På håndtakssida står det "12 MIMOSA". Så det var den skuffen. Vi fikk den som bryllupspresang. En ekte gammel settekasse.

Nå har den fått nytt liv. På innsida av kleberstensovnen er en lekekrok. Her er bokhyllene - fulle av bøker og spill. Her er et tykt teppe på gulvet. Her er duplo-klossene og treklossene. Og på veggen i barne-sitte-på-knærne-høyde har vi skrudd opp settekassa. Her kan smådyrene og småmenneskene og andre småting bo, og forflytte seg rundt og gå på besøk til hverandre. Vi har også malt og kledd på noen små tremennesker som kan bo her.

Sjuåringen er den store systematikeren, som mener at like dyr må være sammen, insekter for seg, dinosaurer for seg... Og ingen skal egentlig flytte på seg. Ikke så lett i samarbeid med en fireårig aktiv lekegutt...

Orden og leking hånd i hånd. Og koselig i ovnskroken, så kan jeg sitte med strikketøyet ved siden av....

Ha en fin dag.

lage lampe

I vinter byttet alle rom. Tilbygget sto ferdig, og vi flyttet rundt til alle våre nye rom. Jenterommet trengte lampe. Da laget vi to denne sammen.

Kjøp en rislampe for kroner veldig lite på Ikea. Klipp og lim i gamle stoffrester, bånd, en remse med papirblomster, hva nå hjertet begjærer....

Ledning og lampefeste - og heng opp....

lappegardiner med lys og gode minner

Så kan en skrivedame underveis og midt i livet og mellom hva-vet-vel-jeg av faser akkurat nå - være litt sydame-lagedame-kreativ-dame og fullføre et prosjekt som har ligget på vent.... Se mine ferske - deilige, morsomme, minnerike, lyse - soveromsgardiner!

Her er det gammelt og nytt om hverandre - (akkurat som alle formulerer det så fikst og "originalt" i interiørbladene...), det er gamle heklede brikker fra bestemødre, nye og gamle blonder og restestoffer fra ulike andre prosjekter. Lyset skinner vakkert gjennom blonder og brikker, mens blomster og striper hindrer innsyn. Deilig og muntert og lyst å våkne opp til!

Ingen svenneprøve i søm akkurat, men et morsomt lite prosjekt.