Klar for nye hverdager: Klare mer sjøl!

Jeg vil bare fortelle deg om at du kan lenke deg over på den andre bloggen min og lese teksten

Klare sjøl - en enkel start.

Jeg gir enkle nyttårstips til å komme i gang - skritt for skritt - med å gjøre ting sjøl, kjøpe mindre, klare mer. Du trenger ikke si opp jobben og flytte til småbruk - eller gi bort alt du eier og bo i jordhytte. Begynn akkurat der du er.



(Den gang pus var mye mindre.... - men han klarer fortsatt å stappe seg ned i disse kurvene når han skal kose seg.... Klarer sjøl....)

Praktisk arbeid. Ikke bare for moro skyld

Et av skrivearbeidene mine som er publisert i bok det siste året, er min artikkel til Folkeuniversitetets 150 års jubileum - i boka Folkedanningens vandringer. 

Det har vært et artig arbeid - og det har gitt en mulighet for meg til å sette fokus på et temafelt jeg er sterkt  engasjert, nemlig praktiske ferdigheters status i vår tid. Det er haugevis av praktiske kurs innenfor dagens kursportefølge - i kontrast til den opprinnelige vektleggingen av teoretiske skolefag. Men hva bruker vi de praktiske kursene til i dag - er det bare for å fylle fritida med noe artig? Kunne de likegjerne vært byttet ut med noe annet?

Vi er fysiske skapninger med fysiske, praktiske behov. Det må også gjenspeile seg i måten vi forvalter kunnskap og ferdigheter på i vår kultur. Les mer om dette her.

Skjer det mye praktisk rundt deg om dagen - nå før jul?

Lage eller kjøpe jula?

Om ei drøy uke er det første søndag i advent.

Som et innspill i førjulstida kan du jo lese mitt innlegg om "Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?"

God helg!

Hva er moderne selvberging?

Vil du lese om moderne selvberging? Skal vi alle tilbake i tømmerkoier og leve på saltsild og gammel kålrot?

Les det jeg skriver om begrepet moderne selvberging på bloggen min i dag.

Ble du skremt - eller inspirert?


Jeg har også lagt ut et nytt tekstutdrag fra Åse Gruda Skards "Ungene våre" - denne gang om å gå på kino. Relevant for dagens elleville mediebruksdebatter.

Ha en god dag!

Høstbalansering

Det er høst, kalde netter, varme dager, stua er full av kasser og korger med eplehøsten, vi spiser ti epler hver om dagen og det vanker eplekake på en helt vanlig tirsdag. Jordskokkblomstene lyser blant røde epler i treet, de høster vi seinere - men jordskokker til middag vanker det også ganske ofte nå om dagen. Jeg tørker nyper, sylter nyper, sylter epler, skal snart henge snorer under kjøkkentaket til epletørking. Drivhuset bød på færre tomater enn jeg håpet - men det gir vel lærdom til nye år. Og endelig, endelig blomstrer erteblomstene!

 Det er fortsatt rett etter skolestart, det er fortsatt mange nye rutiner å bryne seg på, det er ettermiddager med lange lekser, det er en storebror på ungdomsskolen, det finnes bestevenner som skal flytte, det er noen dager som er for lange og kveldene er blitt mørke igjen. Vi kjenner alle fem hvor mye søvn vi trenger i denne tida, hvor lite det plutselig er å gå på. Snart må vinterdynene fram. Vi lengter etter helgene og tar i mot alle timene vi får.

Midt i mylderet leter jeg etter mine høstrutiner og min plass i dette mangesyslerilivet mitt. Balansen mellom jord og ord - de praktiske oppgavene, det skapende fysiske arbeidet - og arbeidet med ordene, formulere dem, nå fram med dem. Alt krever sin egen porsjon med innsats, balansene går fort i ubalanse. Organisasjonsarbeid krever sitt, orden, referater lister og møter. Samtidig kjenner jeg at omsorg og tilstedeværelsen for folka rundt meg - det er det som ikke kan balanseres, det er og skal alltid være der, og det er en styrke og en trygghet for alt det andre.

Høsten byr på to invitasjoner til boklanseringer der jeg har bidratt med fagartikler, skrevet i fjor, ting tar tid. Sommerens sensorjobb ble avsluttet i august. Jeg er fornøyd med å ha laget en ny blogg. Jeg får løpt i skogen. Jeg har endelig begynt å sy på en bluse til 6.-klassingen.  Jeg skriver lister med oppgaver til meg selv, praktiske og teoretiske, hver dag skal ha en liste å holde seg fast i. Særlig mandager! Jeg skriver tekster, jeg utvikler prosjekter, jeg sender avgårde, jeg venter på svar,  jeg er underveis.

Det er sol og tjue grader på ettermiddagene, tøyet kan fortsatt tørke ute. Shortsene er ikke ryddet bort. Vi suger soltimene til oss før vi går løs på ei ny uke.

Hvordan er dine høstdager?

innhøsting, takknemlighet

Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........

Hagevandring, uke 24.

Denne utrolige varme forsommeren er jo en ren gave. Allerede for et par uker siden var det så grønt og frodig og blomstrende som en fullsommer-Sankthans-hage. Og med all denne sola og varmen så får vi jo faktisk denne lyseste tida med oss - for vi er jo ute hele tida!
Mange kjøligere forsommere har jeg så smått kjent på uroen til Sankthans når jeg vet at sola allerede har snudd og det skal bli mørkere igjen, uten at jeg egentlig har kommet i gang med sommeren.

Men i år får jeg det med meg, døgn for døgn. Gripe hver dag med sine blomstrings- og frodighetsgaver. Hver dag skifter det i hagen, hver dag er det noe nytt.

I går kom Hurdalsrosene og skjærsminene. Med all fare for å bli for naivt poetisk: Det dufter fantastisk. Buketter overalt inne sprer sommer i alle rom.

Snart kommer alle de andre rosene. Kjøkkenhagen og drivhuset flommer over av grønnfarger. Hvert middagsmåltid blir innledet med å plukke inn salat og annet grønt.

Det er bare å nyte - og vanne... -  og plukke snegler...
- og stikke i skogen og bade når vi kan!

(Tilsammen fire kasser for skiftdyrking; her ser du tre av dem. I tillegg et bed med squash, gresskar og jordskokker og to kasser til med potetdyrking. I bakgrunnen er bringebærhekken; til venstre ulike andre bærbusker. Over - skyggene fra epletrærne)

(bondebønner og erteblomster og litt spinat innimellom. Poteter i kassa i bakgrunnen. Skråkantene på kassa er spesialdesignet av underveismannen for å holde sneglene unna. De virker sånn passelig....)

(gulrot, ringblomst, gressløk, luftløk)

(gresskar og squash, eldorado for brunsnegler)

(En krukke med bladpersille i forgrunnen - )

Tross all luking og vanning - så har vi også noen stoler midt i alt det grønne. Nesten alle måltider utendørs. 

Sommerliv.

Jeg er så glad jeg har hage! Jeg liker møkk under negla og å følge med på alt som gror.

 Er hage en god ting i livet ditt?

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)

Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)

Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?

Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.

Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

shoppestopp - eller ei?

Jeg synes det er morsomt å lese om shoppestopperene. Noen lager et skikkelig prosjekt av det, setter seg mål og spilleregler - ett år uten shopping - med eller uten unntakstilfeller. Noen lager heiagjenger og lag - eller konkurrerer mot en venninne.

Og det kommer mange bra erkjennelser og opplevelser ut av dette. For eksempel oppdager noen at det finnes mye allerede der i skapene. Eller en får låne og arve av venner og naboer. Kanskje kan en se hvor mye tid en sparer. I hvertfall hvor mye penger en sparer.

Alt dette er både bra, lærerikt og vel verdt å applaudere.

Men jeg er ikke en shoppestopper. (Jeg er vel veldig langt fra en shopper også, det må vel innrømmes.)

For meg - når jeg skal tenke over kjøping og ikke-kjøping og alle alternativene i min administrasjon av eget og familiens liv -  blir shoppestoppinga for mye en lek eller et stunt - en kortvarig prestasjon. Se om en greier det. Se hva som skjer. Få det til! (og som sagt, det er bra det!)

Jeg jakter på en mer langsiktig modell, en mer bærekraftig løsning - en måte å tenke på som kan vare. En måte jeg - og vi - kan tenke på og leve etter på sikt. Også hvis vilkårene blir endret og begrensninger i kjøpinga blir mindre selvvalgt, enten pga endringer som påvirker tilbud og muligheter omkring oss - eller endringer som gjør kjøpekraften her i huset betydelig redusert.

Det jeg er opptatt av i dag - i et liv med mange muligheter er:
- ikke kjøpe for "å kjøpe". Kjøping er en nødvendighet - ikke en hobby. Det er ganske lett å innarbeide som vane. Og det er deilig. Bare gå og gå forbi alt mulig. Rett fram til det jeg egentlig skulle ha.

- ikke la oss lure av "siste modell-er bedre-argumentasjonen". Har vi noe - så har vi. (Vi har Norges eldste og minste tv - påstår vi, 14 tommers fra 1996. Men den virker... så vi har...)
- Hele tiden vurdere om det finnes løsninger på våre behov som vi kan løse ved å lage selv, reparere noe, skaffe oss noe brukt - eller kanskje greie oss uten.
- sette ønskene på en ønskeliste. Det kommer juler og bursdager for oss alle. (Jeg ønsker meg nå et tørkestativ som går i høyden. Et som kan plasseres ved siden av klebersteinsovnen og stå der hele vinteren!)

Men jeg kjøper når vi trenger noe. Jeg skal greie dette hele livet. Da må det noen ganger kjøpes noe.

Jeg har unger som vokser som uvær og vi bor i Norge med allslags vær. Det blir noen skopar og støvlepar i året. Det står jeg for. Ungene mine går i vinterstøvlene sine halve året, og de arver videre i søskenflokken så godt det går. Vi voksne har stort sett stabil størrelse og kan bruke det vi har.
Jeg stopper ullsokker og ullundertøy så lenge det går. Så bruker jeg de mest fillete trøyene og klipper lapper til albuehullene til de nest mest slitte trøyene. Og syr om resten til tynne ullhalser som varmer godt. Men til slutt en gang - så trengs det noen nye stillongser og trøyer, faktisk. Og da kjøper jeg det. Boblejakker og boblebukser og regntøy også.Og så reparerer vi og arver videre på det også.

Vi finner fine ting på loppemarked og Fretex. Og da kjøper vi. Ingen stopp gjelder da. Men vi prøver å ikke ha for mye av noe. (Bortsett fra bøker - men det blir det vel egentlig aldri for mye av, hvis vi ikke bryr oss om at det står dobbelt i bokhyllene.)

Jeg syr og strikker. Jeg strikker alt av ull-småtøy til alle, luer, votter, halser, leggvarmere, ullsokker... Jeg har sydd mye barnetøy de siste åra. Mest til datteren i huset. Det gjør jeg fordi det er moro og fordi det gir meg viktig kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke gratis - jeg kjøper jo stoff og garn. Men det er stort sett rimeligere enn kjøpeklær uansett. (og ja - det er fordi jeg mener at det er feil å regne "jobb-timelønn" inn som et vurderingskriterium i forhold til hjemmeproduksjon. Det er en annen bloggpost.... kommer, kommer.)

Så ja - vi kjøper. Men vi prøver å organisere kjøpinga vår slik at det dekker våre nødvendige behov, på en måte vi synes vi kan stå for - over tid, nøkternt, bevisst, forsvarlig. Det er ikke et kortvarig prosjekt.

Har du prøvd noen shoppestoppeprosjekter - eller shoppebegrensninger?

skrive og gjøre - mangfoldet beriker

 

Da jeg startet opp bloggen min - og trengte å presentere meg selv - så ga jeg meg selv betegnelsen "skrivedame". Jeg leste andre blogger skrevet av for eksempel sydamer - så jeg tenkte dette var en grei betegnelse på meg, skrivedama, som satt der og fullførte en doktoravhandling og som innerst inne hadde så mye annet som også skulle vært skrevet. 

Jeg er fortsatt skrivedame. Det synes ikke alltid så mye her på bloggen at jeg skriver andre ting enn bloggtekster. Men det gjør jeg altså. Noen av de tingene jeg skriver skal vurderes grundig av andre før jeg vet om det blir noe av. Jeg har jobbet intenst med flere slike prosjekter nå i høst - og levert fra meg til ulike tider - og så får vi bare se hva reaksjonene blir. Jeg jobber og drømmer videre uansett. Andre skriverier skal bli artikler i bøker - disse er avtalt på forhånd og jeg har frister og tidsplaner å forholde meg til.

Og så står jeg på og skriver og leverer - og skal videre med neste prosjekt, og så går det litt sakte. Jeg har vært gjennom dette før. Skrivesperra som stopper arbeidet, jeg har ideer - men har ikke helt knekt koden til gjennomføringa. Drøyer og drøyer. Og timene går og det blir lite produsert. Slik er status i den artikkelen jeg hadde tenkt å komme igang med denne uka. (Men det går bra, jeg skal ikke levere før i desember, det er en fagartikkel der jeg må gjør endel empirisk research og arkivarbeid - da kommer det til å løsne... I know...)

Da er det godt å løfte blikket og minne meg sjøl om det mangfoldige livet jeg lever. Vekk fra pc-en - og la dagene fylles av alle de andre viktige og spennende oppgavene jeg kan ta meg av. Det er ikke bare skrivedame jeg er. Jeg er og kan mye.

På mange måter tenker jeg at det er dette skarpe skillet mellom jobb og fritid som industrisamfunnet brakte med seg som har tullet det litt til for oss. Jobb får en mye høyere status, og det som er "ikke-jobb", det vil si ikke betalt av andre, blir regnet inn i denne mye mindre viktigere kategorien "fritid". Og der er det som kjent mye fjas og stas og unødvendig - ikke sant.... - eller? Og så underkjenner vi betydningen av både alt det viktige husarbeidet og familieliv-tida som fritida vår skal innebære. Det får ikke nok plass i timeplanen, det er noe vi skal greie på "ikke-tid" - den tida som er til overs. Og da blir vi stressa fordi oppgavene hoper seg opp, for alt vi aldri rekker, for samtalene vi aldri tar, for roen vi aldri finner. Det er ikke slik at alt er mulig å gjøre etter ni om kvelden. Det får vi ikke til.

Så får jeg - i min frie frilansertilværelse med lite penger og pensjonspoeng - i hvertfall ta dette på alvor. Ta fatt på praktiske oppgaver midt på blanke formiddagen når pc-en ikke er det mest produktive stedet (i stedet for å sitte og surfe og "liksom-jobbe".) Skrubbe badet. Høste eplene. Sylte og tørke epler (åå - det er mye gode eplesaker i vente.). Ta en tur på Fretex (hurra - enda flere gamle bokkupp og to flotte ullskjørt til meg!). Bake nyttige saker. Sy ferdig - endelig - den bestilte kanintunikaen til tiåringen.  Reparere enda flere olabukser. Synlig og usynlig.
Det hjelper - jeg gjør nyttige ting, jeg føler meg produktiv - og samler krefter og ideer til neste skrivedameøkt. Avveksling er bra - og lar oss få være allsidige mennesker.

(Denne har blitt skjøvet nedover i bunken i så mange uker. Nesten ferdig og så måtte den gjøres litt mindre - da havnet den ned i bunken igjen. Men nå! Stoff fra Stoff og Stil. Kombinasjon av et par mønstre fra Ottobre.)

Og så var det disse ferdighetene da. Jeg har tenkt å lære meg noen nye. Så jeg legger i vei. Denne fredagens læringsprosjekter er
- lage havremelk
- lage melkefri yogurt (Vi har et barn som ikke tåler melk)
- lage epleeddik
- lage sitrus-vaskemiddel

Det er læring. Jeg vet ikke hvordan det går.

Takk til alle som har vært innom forrige innlegg, det har vært mange - og takk for mange reflekterte kommentarer. Oppfølger kommer!
God fredag.

klare sjøl!

Det er treåringens kamprop! Klare sjøl. Ta på strømpebukse, helle i melkeglasset, låse opp inngangsdøra. Viljen til å klare kjemper seg fram. Og ungen vokser med oppgaver og utfordringer og lærer av motgang og klarer mer og mer. Går løs på det nære og praktiske rundt seg. Vil og vil - og klarer - og vokser.

Seksåringene som snur ryggen til barnehagen og går mot skoleporten vet at de er blitt store. De har vært størst i barnehagen et helt år. De skal i gang med det nye livet. De kjenner ennå ikke utfordringene ved å plutselig være de minste igjen. Men vi vokser videre. Lærer og klarer. Svømme, sykle, lese, stupe, steke pannekaker helt alene, handle melk på nærbutikken, klippe plena.

Vi fortsetter jo. Vi lærer hele livet. Utdanning og kursing er et livslangt prosjekt. Men jeg lurer i blant på voksenverdenens holdning til å "klare sjøl". Er vi i vår bedagelighet, vår travelhet og vår økonomiske overflod blitt for vant til at alt kan kjøpes, alt kan deles opp i spesialistoppgaver som vi kjøper og selger til hverandre, og eventuelt transporterer verden rundt...? Er vi så vant til det at de praktiske oppgavene outsources av livene våre at vi har glemt å "klare sjøl"? Så kjøpes varer og tjenester og det vurderes ikke om dette er noe familien kunne klare sjøl....
Fordi alle er så travle, med egne spesialistoppgaver og all den øvrige logistikken rundt moderne arbeidsdeling og fordeling og transport av familiemedlemmer på ulike institusjoner. Eller fordi den praktiske kompetansen faktisk gradvis går tapt....

Mister vi noe på dette?
Mmmm....

gjøre det sjøl!

Det er godt å gjøre ting sjøl. Det gir en valgfrihet og uavhengighet.

Det gir en mulighet til å velge tid (tid ganske fylt av   nettopp disse gjøre-sjøl-oppgavene, riktignok) - framfor penger - i en del situasjoner. Dette valget gjør det også mulig å velge tilstedeværelse, et familieliv som ikke bare er en kabal der alle tidspunkter og alle steder alle skal og må være  strever med å få plass i døgnets og ukas timer.

Vi er sterkt integrert i en kapitalistisk økonomi, der spesialisering og kjøp av varer og tjenester står sentralt.
Men selv i denne situasjonen, sterkt integrert, med lett tilgang til Rema og Biltema og XXL og mye annet - så er dette en vei vi ønsker å gå. Vi ønsker å klare mer sjøl. Lære oss grunnleggende ferdigheter. Lage selv og reparere selv. Øke dette feltet i livet vårt. Og formidle det videre til ungene. At de ser at dette er vanlig - at en gjør ting sjøl.

Det blir mindre handling av det. Det blir mindre forbruk av det. I perioder blir det kanskje mindre skatteinnbetaling også, fordi vi kan greie oss på lavere stillingsprosenter. (Sorry, finansminster.)

Men det gir oss ferdigheter. Det gir oss valgfrihet. Det gir oss  hverdagsprodukter vi står for selv. Det gir mindre belastning på miljøet.

Og så tror jeg på at det gir ungene mine en valgfrihet i ei ukjent framtid, ei framtid som ikke bare kan dreie seg om å taste koder og dra kort....

privilegert

Jeg tenker på det hver eneste gang jeg tar en varm dusj - og vet at den kan vare så lenge jeg selv ønsker. Jeg tenker på det nesten hver gang jeg ser mine tre små gå ut i vinterkulda i mange lag ull og vinterdresser og varme luer og votteskift i sekkene. Jeg tenker ofte på det når jeg fyller middagsbordet med noe som er både godt og sunt og allsidig, og vi kan skrelle appelsin på appelsin til dessert. Jeg glemmer det kanskje litt når jeg snubler over alle støvler, skistøvler og alt annet i gangen. Men jeg vet det jo.

Jeg tenker på hvor utrolig privilegerte vi er. Som kan være varme og mette. Som kan gi barna våre nye vinterstøvler når føttene vokser. Som kan skru på en kran og bruke så mye varmt vann vi vil. Som har boliger med sengeplass og varme dyner til alle - og til og med kan danse og leke sisten innendørs i tillegg.

Og så tenker jeg på om det kan vare. Alt jeg vet om historie og alt jeg vet å sammenligne med globalt sett, tilsier at det er vi som lever i en annerledestilværelse, en boble av utrolig velstand og overflod. Jeg klarer ikke se for meg at all denne velstanden skal vare. At mine barns liv skal bli like lett og fylt av materielle goder og enkle tekniske løsninger. 

Og så er jeg glad for at jeg selv på denne vesle plassen her i skogkanten også kan dyrke noe mat. Det er i hvertfall en rikdom som kan vare.

Lønner det seg å gjøre ting selv?

Jeg er jo litt opptatt av dette skillet mellom såkalt "jobb" og "andre ting". Som generelt er et skille mellom det en blir betalt av andre for å gjøre - og det en ikke blir betalt av andre for å gjøre. Men det er ikke et skille som sier noe om betydningen av de tingene en gjør, eller noe som helst annet om hva en gjør - altså - dersom jeg skriver noe og får betalt for det, så er det jobb, hvis ikke så er det "noe annet". Hvis jeg skulle finne på å vaske et gulv og  få betalt for det - så er det jobb. Hvis jeg ser etter andres barn for penger, så er det jobb. Hvis jeg syr en bukse og får betalt for det, så er det jobb. Osv. Jeg både skriver og syr og vasker og er mye sammen med unger for tida. Men det er ikke jobb akkurat nå. Og det er fint  - det er mitt valg, akkurat nå.

En vinkling på dette er "lønner det seg"? Altså - lønner det seg i kroner og øre å gjøre ting selv - i stedet for å ha en såkalt "jobb" (altså gjøre noe for penger) og så betale noen for å vaske, sy bukser, passe barn osv....
Svaret i kroner og øre er stort sett at det IKKE lønner seg. De fleste av oss vil tjene mer - i kroner og øre - på å jobbe med det spesielle vi selv kan - og så betale noen andre for varer og tjenester. Timelønna for å strikke en genser er ekstremt lav.....

Men så sier jeg to ting til dette. For det første - det er ikke gitt at det er arbeidstid en bruker til å gjøre disse tingene selv. Vaske huset for eksempel - det er en velkjent fritidsaktivitet. Det er jo ikke sånn at jeg vasker i stedet for å jobbe. Vaske gjør jeg uansett. 

Og den andre tingen jeg vil si - det er det viktigste: Penger er ikke det eneste vurderingsgrunnlaget. Nemlig. Det er ikke sånn at når vi skal tenke over hva vi skal gjøre, med livet, dagene, minuttene våre - så skal vi gjøre alle disse vurderingene opp mot målestokken "hva får jeg mest penger for". Opp til en viss grense må vi naturligvis alle sørge for at vi har "nok" (men hva er nå det i vårt velstandshjørne av verden, når synes folk det er "nok"?). Men så - må det være rimelig å bruke flere målestokker når vi skal gjøre våre valg. Samle gods og gull er ikke det eneste. 

Det å gjøre ting i livet sitt selv er viktig av mange grunner. Det ligger mye kunnskapsbevaring og sjølbergingsgrunnlag i å mestre grunnleggende ting i livet selv. Det ligger mye miljøansvar i å ta vare på og lage ting selv. I mitt lille liv vil jeg si at det ligger en stor, stor verdi i å rett og slett kunne være tilstede (mens jeg nå skriver en liten avhandling eller artikkel eller baker brød eller syr eller måker snø eller hva det er). Jeg er der når noen kommer gråtende fra skolen fordi alt er dumt. Det kan ikke måles i penger.

Jeg gidder ikke tenke timelønn på det arbeidet jeg gjør hjemme. Jeg har moro av å sy og strikke klær - og jeg får denne tilleggsverdien av tilstedeværelse. Jeg er ganske sikker på at det jeg gjør av klesreparasjoner faktisk svarer seg også økonomisk - og miljømessig er det det rette valget, mener jeg (jeg reparerer ikke for moro skyld, jeg stopper sokker fordi de har hull og lapper bukser fordi de har hull og da ordner jeg opp). Men alt går inn i totalen - der den ene oppgaven kjeder seg sammen med den andre, det er et liv med ting som trengs og skal gjøres fra morgen til kveld, med og uten lønn - og sånn er det. 

det jeg vil? - Det jeg vil!

Jeg gjør det fordi jeg vil.

Det tenker jeg mye på disse dagene. Jeg vil så gjerne få laget julepresangene selv - i hvertfall mange av dem. Jeg finner meg en fristund og skaffer enda mer stoff. Jeg starter økta med å sette nye hemper i badehåndklærne - ikke fordi jeg må (håndklærne kan jo fortsette å ramle på gulvet, selvfølgelig) - men fordi jeg vil. Jeg vil reparere klær og håndklær og sengetøy og sånt her i huset. Jeg sitter og stopper ullsokker og andre klær nesten hver kveld mens ungene spiser kveldsmat.

Fordi jeg vil. Ingen krever det av meg. Vi har råd til å kjøpe nye sokker. Men jeg vil være et menneske som reparerer sokker.

(og seinere skal det bli tid til å sy - det nye, det jeg vil!)

Jeg vil ha en krans på døra når det er desember. En jeg har laget sjøl. Jeg vil ha svibler som vokser i vinduskarmen. Jeg vil bake pepperkaker med ungene - av deig jeg har laget. (Og for ordens skyld - det er mye jeg ikke prioriterer, både vindusvask og skapvask og rydding og julekonserter - om ikke mine egne barn opptrer, da)

Er jeg sikker på at jeg vil - eller er jeg bare styrt av en forestilling om at det er dette som skal til i desember? Lurer jeg meg sjøl? Er det et ytre prestasjonspress, en gammeldags forestilling om hva en kvinne skal og bør - eller et indre press som jeg pålegger meg selv for å være "flink pike" - noe som egentlig ikke kommer fra at jeg vil alt dette - jeg vil bare være bra nok? 

Men skal jeg virkelig lure på dette? Tvile på meg sjøl? Hvorfor det? Fordi mange av de tingene jeg vil er gammeldagse lage-sjøl-ting? Hadde det vært nødvendig å lure på dette dersom det jeg ville var å dra på spa ei helg?

Jeg vil jo dette resten av året også. Jeg vil lage klær til ungene. Jeg vil strikke alt familien min trenger - og til og med en fin jakke til meg selv som jeg ikke kan påstå at jeg trenger - men jeg vil! Jeg vil dyrke mat og plukke bær og ta vare på alle eplene i hagen.
Jeg vil bake brød. Med og uten gluten. Noen ganger putter jeg til og med noe annet enn brødskiver i ungenes matbokser - fordi jeg vil og fordi de blir glade. Ikke for å imponere verken meg sjøl eller noen andre.

Og jeg vil skrive, lese, løpe i skogen om sommeren og krype under et teppe og spise sjokolade om vinteren.
Jeg vil mye. Også en del skikkelig gammeldagse husmorting som handler om å lage ting familien trenger fra grunnen av - og reparere det som går i stykker. Det er jo ikke så rart.

Jeg er ei privilegert jente - ei voksen jente av min tid. Jeg har utdanning så det holder og en økonomi som går rundt. Jeg har valgmuligheter. Jeg lever i  et velferdssamfunn i det rikeste hjørne av verden, der ungene mine får vaksiner og skolegang og gratis helsetjenester - og der jeg alltid kan sørge for sunn og nok mat til dem. Jeg lever i en tid og i et samfunn der det meste av både varer og tjenester kan kjøpes. Jeg har valgmuligheter - langt flere enn tidligere generasjoner og mange andre som lever samtidig med meg. Det å reparere, lage selv, bake selv, vaske selv - det er et valg. Og det er et valg jeg ønsker å ta. Det tar tid. Det tar plass. Det blir mye rot av å drive med mye rart.. For meg er det et riktig valg i hverdagen - og et valg som gir mye glede når det skal stelles til jul...

egentlig vil jeg ha det sånn!!

Det er følelsen av at det er sånn jeg egentlig vil ha det. Sjaue ute, grave og bære og stelle, legge planer for en vår og en sommer som skal komme. Møkk under negla. Unger som henger opp ned i trærne, skaper egne små "verdener" av pinner, jord og steiner innimellom busker og trær - eller sykler rundt i finværet. Ei helg full av dette - det er en gave til en tidvis småmotløs skrivedame.
Våren, sola, ungene, jorda, spirene, skuddene og fregnene som spretter fram! Takk og pris.

Vi har raka, og klipt og gravd fram hagemøblene. Vi har spadd opp og skrudd ned en av de gamle sandkassene (vi har fortsatt en igjen, den får få stå...). Vi har sådd mer til vinduskarmspiring. Vi har drømt og planlagt. Vi har hatt mange måltider og mange kaffekopper ute. 

Maten må enten lage seg selv der inne, der som vi ikke er....(dvs gode gryter som får god tid i stekeovnen mens vi holder ute), eller vi lager den ute. Gutta tok seg av vaffelsteikinga på verandaen på lørdag. (Den utekontakta kostet flesk og er gull verdt.)

Og så fyrer vi opp inne om kvelden etter en lang solskinnsdag, skurer jorda av never og neser og putter i seng  rister grus ut av joggeskoene og kjører fem-seks jordete bukser i vaskemaskina. 

Og litt av våren vokser videre i vinduskarmen. Så får en bake brød og rydde litt etter dagens mylder....

Og så kommer vel mandagen, som den pleier. Det skal skrives og leses og utredes og følges frister. Det er ikke fristende akkurat nå.
Er jeg nå egentlig en skrivedame? Hva med grave-i-jorda-dama og lage-dama?

Jeg skulle vel hatt det småbruket, egentlig, og så enda et par-tre unger til til å myldre rundt. Skrive og sy litt halve året - og så sjaue ute og dyrke nyttig og vakkert for resten.... Myldreliv og masse matsjau og utesjau - og så en vedovn til kvelden. 


Drøm eller virkelighet?

gjøre selv!

Sett at vi skiller mellom tradisjonelle kvinnesysler og tradisjonelle mannssysler. Bare for resonementets skyld. Ikke fordi det er enkelt eller mulig - eller for å på noen måte hevde at det er forskjell på hva menn og kvinner kan gjøre. Men altså - la oss nå si rent teoretisk - at det finnes en haug med praktiske oppgaver som det tradisjonelt, gjennomsnittlig osv har vært vanligst at kvinner drev med - og tilsvarende for menn...

Enklest er det med kvinneoppgavene. Vask. Matstell. Småbarnsstell, og i stor grad også sykestell. Strikke, sy, veve - klesproduksjon. I stor grad også klesreparasjon - stoppe og lappe, sy i en knapp, legge opp en bukse. Og så de oppgavene som kan knyttes til pynt og utsmykking, - gjøre det koselig i hjemmet, sette opp blomster, legge på en duk, hekle en hyllebord eller en pen grytelapp til både pryd og nytte. I sum er slikt ordentlig hjemmearbeid fra bunnen av noe en burde få være stolt over å prestere.

Hvis nå den teoretiske motsatsen til disse tradisjonelle kvinneoppgavene skulle være for eksempel jakt- og fiske (for overlevelse, ikke for gutteturen), vedhugst, bygge eget hus osv. - så er det noe som blir tydelig: Utviklingen har i stor grad fjernet de tradisjonelle mannsoppgavene. De har gått ut på dato. Få lever av egen jaktfangst, få driver direkte naturalhusholdning på den måten.

Men kvinneoppgavene (de tradisjonelle, teoretiske - husk jeg sier ikke at bare kvinner kan gjøre dette....) - de har vi der fortsatt. Husene våre må fortsatt vaskes, maten lages, småbarna stelles og klærne repareres. (Lage klærne er nok en annen sak i vår tid). Går vi i en retning der også disse kvinneoppgavene outsources og fjernes fra folks egne liv? Er det noen andre som vasker, kjøper vi maten ferdig, tilbringer småbarna dagene i andres omsorg, kaster vi i stedet for å reparere? Hva gjør denne fjerningen av sentrale praktiske oppgaver i så fall med oss?

Kvinneoppgaver har ofte gjennom historien vært lavere rangert enn menns oppgaver og prestasjoner. Vi ser at de tradisjonelle praktiske mannsoppgavene er blitt erstattet av jobber der vi bytter innsats mot penger, slik at varer og tjenester igjen kan kjøpes på et marked. Dette er noe som har arvet nettopp preget av å ha høyere rang og verdi. For både kvinner og menn ser det ut til at det som regnes som av høyest verdi, er å selge vår arbeidskraft på et marked og tjene penger for å kjøpe mer på markedet. Dette rangerer over å ta fatt på oppgavene direkte selv, stoppe en sokk selv, bake brød selv.

Slik holdes markedet, pengekarusellen, tredemølla, tidsklemma, institusjonaliseringen av barndommen og kapitalismen i gang....

Vi trenger å opparbeide en ny respekt for det grundige og ordentlige hjemmearbeidet. Gjerne både kvinne- og mannsvariantene av disse. Hvem som gjør hva er underordnet ( - men viktig nok i den enkeltes liv...). Reparasjoner er bærekraftig og miljøriktig. Ordentlig mat er viktig både for miljøet og oss. Være sammen med egne barn trenger ingen ekstra begrunnesle.

Disse oppgavene er ikke overflødige eller verdiløse. Vi trenger dem - og vi burde ikke alltid gå via et marked for å løse disse oppgavene. Det har en egen verdi å holde i livets oppgaver selv.

Mer om dette - se for eksempel denne om jobb og fritid....

Det er framtida!

Noen av oss har jo en tendens til å gruble over både egen motivasjon og ideologisk grunnlag for de valg vi gjør og det livet vi velger å leve. Vi vil jo gjerne både forstå oss selv - og kunne stå for det vi gjør. Og så leter en etter ordene og forståelsesformene, grepene, hva er det egentlig jeg driver med... (er jeg lat, for eksempel...?)

Så kan en lure på - om det bare er ren naiv fortidsnostalgi en driver med. Alt var mye bedre før, liksom. Naivt tilbakeskuende til en tid som faktisk var preget av mye mer daglig fysisk strev for livets opprettholdelse, og helt andre bekymringer for den oppvoksende slekt enn mine bekymringer for oppveksten i et samfunn preget av forbruksoverflod og underholdningsindustri.

Jeg vil jo ikke være naiv! Jeg er da vel ikke naiv? Men hva er jeg da?

Så slår det meg. Min lengsel og streben etter "noe annet". Det er slett ingen naiv fortidsidyllisering. Det er ikke et fortidsperspektiv. Det er et framtidsperspektiv. Jeg bruker fortida komparativt, som noe å sammenligne med. Men livet leves framover. Valgene vi gjør skal prege det livet vi skal og vil leve framover. Det er et ansvarlig framtidsperspektiv, der jeg ønsker å leve i og bidra til et samfunn nettopp preget av noe annet enn deltakelsen i forbrukskarusellen og det konstante sløvende tilbudet av underholdning.

Jeg nyter godt av min tids goder. Jeg er en kvinne med alle borgerrettigheter, med lang utdanning, med barn som vokser opp med alle vitaminer og vaksiner og all slags utdanning tilgjengelig.

Vi som nyter godt av vår tids goder har et ansvar for ansvarlige og gode valg for den framtida som ungene våre skal bli voksne og gamle i. Ei framtid de skal kunne mestre - sjøl. Dette er to av verdiene knyttet til sjølberging som jeg vil gi mine med på veien inn i sin framtid:

Ferdigheter - det å kunne og klare og mestre mye av det som er verdifullt og nyttige i deres eget liv. Livet krever mer enn å kunne dra et kort eller bestille på nettet.

Nærhet - til mennesker - det krever tid og fysisk nærhet. Og til produkter og prosesser som har praktisk betydning i deres liv. En nærhet til hvor maten kommer fra, en nærhet til hvordan hjemmet holdes i orden, - og, for barnet spesielt, en nærhet til ansvaret for sin egen lek, sin egen kreative dag. En dag der tomrommene ikke bare fylles av ferdiglagd underholdning.

Dette er ikke fortidsnostalgi. Det er framtidshåp.