Spelemann på taket!

For tida går den kjente musikalen Spelemann på taket på Det Norske Teatret i Oslo. 

Hvis du overhodet har mulighet til det, så få det med deg!

Musikalen handler om den fattige jødiske melkemannen Tevje i landsbyen Anatevka i nåværende Ukraina. Året er 1905. Tevje og kona Golde har fem døtre. De må giftes bort for å få en trygg framtid. Giftemål ordnes etter tradisjonen, det er parmakeren som kobler parene og fedrene som gjør avtalene om giftemål. Alt etter gammel skikk. Landsbylivet leves etter den jødiske schtetl-kulturen. Tradisjonen forteller folket hvordan de skal leve. Og musikken, den gjennomtrengende, rytmetunge, mektige musikken - og dansen - preger det hele.

Tittelen Spelemann på taket er en metafor. En spelemann - som står oppe på et tak, til og med på ett bein - gir et tosidig bilde. På den ene sida er det gleden og det gode livet, knyttet til musikken - på den andre sida er det balansen, usikkerheten, det som faktisk kan gå galt der en står øverst på taket. Slik er dette balanserende landsbylivet, fylt av glede og tilhørighet til den gamle tradisjonen, samtidig ytterst på balanselinja, truet både av moderne tider og av russernes pogromer og jødeutryddelser.

Moderne tider innebærer blant annet at døtre ønsker å gjøre egne valg, på tvers av farens avtaler - eller til og med på tvers av tradisjonene. Hvordan skal den tenkende, tradisjonstilknyttede, religiøse og godhjertede Tevje håndtere det...?

Vi lurte på om vi kunne ta med ungene. Dette er ikke et spesielt barnetilpasset stykke. Ble det for mye for dem. Kom spesielt minstemann til å kunne sitte i ro og henge med på 2,5 timers musikkteater? Men vi ville så gjerne. Jeg har gledet meg til dette i hele vinter. Og i går kveld var vi der. Med vår 8-åring, som satt ytterst på stolen i pur entusiasme og musikkglede hele forestillingen til han endte storgråtende i armene mine under applausen "fordi det er så fint", med vår 12-åring som lente seg tilbake for å slappe av før det startet, men som jammen havnet ytterst på stolen han også, lo av alle humoristiske poenger og gråt over tapene og truslene mot det vesle landsbysamfunnet, - og med 10-åringen som har religioner som stor interesse og hang med på alle jødiske ritualer, og spesielt engasjerte seg i de fem døtrenes valg og skjebner og sto på setet sitt til stående applaus. Og jeg -jeg satt nå med musikken i magen, og tårene i øynene - hele kvelden jeg også. 

Søndagsfrokosten i dag gikk til nye samtaler og tanker om alt vi opplevde i går. Vi blar i programmet, husker og tenker. Om mennesker, slekt, tilhørighet og identitet - om kultur, religion og sivilisasjon, om varighet og brudd, om enkeltmenneskets valg, og andres aksept, respekt eller avstand. Om makt og undertrykkelse. 
Og vi har sunget og sunget og gjenskapt dialoger vi husker fra i går.

Vi har virkelig delt en stor, stor opplevelse. Anbefales!

Glimt fra galleriet

Denne uka har det vært mange tanker og lange tekster. Ukas halvfaste post - Fredagstanker - går derfor ut til fordel for en mer visuell post. For her ser dere hvordan trappa opp til andre etasje ser ut for tida.

Jeg har jo mange ganger skrevet om hvor glad jeg er i den høytlesningsritualet vi har lagd oss her i huset. Da det etterhvert ble tre små og tre sengekanter og bittelitt aldersforskjell, så ble det nødvendig med en samordning av kveldslesinga. Det som har passet godt for oss er å samle alle i sjutida hver kveld til felles kveldsmat med grynblanding til barna og tekopp til de voksne - og lese høyt sammen. Minstemann er ofte ferdig stelt og i pysjen da. Noen kvelder i uka er et av barna borte på trening, da legger vi vekk den boka vi holder på med sammen og leser noe annet for de barna som er igjen.

Men når en er sliten om kvelden, så er det ikke alltid så greit å sitte rolig når en er ferdig med å spise. Det som er mye bedre enn å hysje og mase - det er jo at en får drive med noe annet som er trivelig og går godt sammen med å lytte til boka.

Før jul var det gave- og pyntproduksjon det gikk i. Littegrann juleverksted hver kveld. Nå går det mest i tegning. Vi har akkurat startet å lese femte bok i Harry Potter-serien (å, det er så stas for oss alle sammen!), før det leste vi Mio min Mio, av Astrid Lindgren (gjenhør for de to store, første gang for snart-åtteåringen). Men før det igjen opplevde vi et spennende eventyr sammen ved å lese Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øy. 

Og vi lagde oss et prosjekt med å illustrere boka, leseøkt for leseøkt. (Nå er også den utgaven vi leste fra illustrert med noen flotte bilder - men her tok altså husets kunstnere blyanten i egen hånd.). Målet var å lage en utstilling. Etterhvert ble det så mange bilder at vi vurderte å sette det sammen til en liten bok. Men altså først - trappegalleri

Boka handler om fem krigsfanger fra den amerikanske borgerkrigen som flykter med en luftballong. En hund har de også med seg på ferden. De strander på en øde øy i Stillehavet. Her bygger de opp fra grunnen av det de trenger. Det er en enorm tro på menneskets muligheter og vitenskapens potensiale i denne boka. De lager en mursteinsfabrikk, bygger telegraflinje, en mølle, bygger et skip, dyrker mat, bygger ulike bolighus, lager møbler, har en stor samling husdyr til matproduksjon osv osv. 

Nybyggerlivet er spennende nok som det er. Men boka byr også på mye annen dramatikk. Les den gjerne - passer godt for mellomstore barn. Og kanskje får dere et like flott galleri som vårt! 

Her er forresten en annen heldig fyr som har sitt helt eget lille galleri rundt kurv og matplass på kjøkkenet. Med noen portretter av seg selv. Og en eske som er veldig koselig å krype inn i også.

God helg!

Fredagstanker - kjærlighet, Valentine og andre dager

Det er liksom litt for komisk, litt for rosa, litt for søtt. Alle disse hjertene overalt. Nå, liksom - akkurat i dag - skal du kjøpe en blomst, en hjerteformet konfekteske og erklære din kjærlighet. Helst legge det ut på nettet i en eller annen form også. (Og så kan jo noen igjen enten beundre vakkerheten i det eller kritisere overidylliseringen og så er vi i gang igjen)

Men det er jo et fint formål. Hjerter og kjærlighet. En dag for å vise at vi er glad i hverandre. Hva kan vel være bedre, liksom? Og - som jeg gjentar både til jul og til Halloween og på morsdagen med - akkurat det at handelsstanden ser at de kan tjene penger på noe og kjører på med markedsføring som til alle andre anledninger, betyr jo ikke at vi skal rakke ned på selve markeringen. Oppgjør med kjøping og kapitalisme kan du ta (og bør du!) hver eneste dag. Gjerne i dag også. Det samme med nettformidlingen av livet, live and let live. Men det er ingen grunn til å la det ramme gode formål.

Er det et godt formål å minne om kjærligheten - i dag? Det går jo liksom ikke an å svare nei på et slikt spørsmål heller - det får da være grenser for ironi og distanse til alt. 

Kanskje har det vært godt for oss stivbeinte nordmenn å få importert en slik ekstra hjertedag og plassert den inn i kalenderen, med litt stæsja tilbehør. En anledning til å hoppe i det og faktisk si de innerste tankene høyt eller i hvertfall overlevere et kjøpt eller ikke-kjøpt symbol på noen følelser som ellers ligger der og vaker under alt hverdagsstresset. Mange kulturer har langt mer direkte former for å uttrykke følelser. Den norske snøen og kulda har holdt oss tett innpakka lenge. Kanskje har vi fått en dag å slippe ut noen varme ord, midt i februarsnøen?

La oss si det. Ikke klage og spre sarkasmer. La kjøpmannen og alle som publiserer idyllen sin få leve i fred. Kjenn etter dine egne varme følelser og la noen få vite om dem.

Ulempen med en slik hjertedag - er om vi tror at det bare er denne rosen, dette kortet, denne dagens lille glimt - som er det ekte. At det er det virkelige uttrykket for hva det nå er der inne.

At vi glemmer alt vi har i alle de andre dagene....

At noen har fyrt opp i ovnen før jeg står opp

At det alltid står en av oss på sidelinja når skiløperen går over mål, uansett form og tid

At noen smører de skia. I ett sett.

At neglene på minstemann blir klippet i tide
At en skriver lister sammen - så hverdagene klarer seg

At en har sengekanter å sitte på, til sang og prat

At noen måker snø helt opp til porten med en gang han kommer hjem fra skolen

At det finnes nybakt brød når noen kommer hjem

At det kommer markblomster inn på bordet hver dag fra april til september.

At noen takker deg for det du gjør

At noen takker for maten

At det kommer en sms der du spør hvordan det går med meg

At noen reparerer litt på et klesplagg i full fart før en skal fyke avgårde om morgenen (og at det settes pris på!)

At noen kommer med en kopp te når en sitter og skal fullføre en tekst og det er alt for seint om kvelden

At det er armkroker til trøst.

At det er noen en kan bekymre seg sammen med, når vi ikke vet hvordan det skal gå

At vi tenner lykter ved trappa som lyser når noen kommer seint hjem

At noen trenger deg. Hver dag.

En fin dag!

Vi smyger oss stille opp i mørket. Pus blir - som alltid - med på badet, enormt lykkelig over at den stille natta er over og det endelig igjen er kosete mennesker å smyge seg inntil. Minstemann kommer inn med olebrummpysj og et strålende smil og øyne som går i kryss (han prøvde seg klokka elleve i går kveld også  - trodde det var morgen da også... har gledet seg så veldig). Vekker jenta vår, sier hun kan få fem minutter til - så skal vi være klare. Alt ligger klart.

Og så blir det helt mørkt. Virkelig helt mørkt. For klokka er enda ikke halv sju - så morgenlyset er langt unna. Og ute er det ikke lys i en eneste gatelykt eller fra en eneste nabo. Hele byen er mørk.

Vi putter den minste i storesøsters seng og famler oss fram til trappa, passer oss for åpne dører. Hvorfor har vi ikke lommelykter klare på soverommene... Og hvorfor er det ikke batterier i alle lyktene... Men vi finner både fyrstikker og lys, en sykkellykt og noen hodelykter og kan se hvor vi går. Og samler troppene og lyktene og lysene og åpner døra. Og synger.

For Storebror. Vår storegutt. Som er 12 år i dag!

Og som tross vennefeiring på fredag, og slekt på besøk på søndag - absolutt holder på selve dagen som selve dagen. Det er jo akkurat i dag han er tolv. Og litt stor - men ikke større enn at det var vanskelig å sove i går kveld, spenningen var så stor!

Det første barnet. Det var uvirkelig. Jeg bar på den store og større og større magen. Jeg telte spark og holdt rundt ham. Vi hadde et guttenavn og et jentenavn klart. Vi hadde satt opp den gamle sprinkelsenga fra jeg selv var baby, og hadde arvet små klær. Jeg hadde strikket en liten jakke. Til og med bleier og ammeinnlegg hadde vi. Men det var fortsatt uvirkelig - at det faktisk, virkelig, på virkelig-ordentlig skulle komme et barn til oss. Selv midt under den uendelige fødselen (for ja, det var en lang jobb) - var det vanskelig å forstå. Inntil det plutselig slo meg, så tårene spratt - der - mellom riene - "Vi skal visst kanskje få et barn i dag!"

"For du skjønner, mammaen din har ikke alltid så lett for å tro på at gode ting kan skje for henne," fortalte jeg den store snart-tolvåringen-som-ikke-kunne-sove - i går kveld, da han spurte igjen om hvordan det var, da han kom.  Til akkurat oss. Akkurat han! Uvirkelig-virkelig!

Gode ting kan skje!

Og så er det gaver og kos på senga og en lykkelig gutt og en ivrig pus og strømmen kommer tilbake, og vi skal ha frokost og klærne må på og bursdagsbarnet skal først i vei og rekke å stå skolepatrulje før skolestart og til og med ha med seg en stor langpannesjokoladekake han lagde i går kveld - og overtales til å droppe sykkelen i dag - og det skal visst regne så alle må ta med regnfrakker og støvler og pus må ikke ut nå for jeg rekker ikke finne ham igjen akkurat nå og pappakjæresten skal på kurs og må visst finne en eller annen buss siden strømmen har rotet til t-banen i hele byen - og jeg skal på MR med den slitne skulderen min og må kjøre i morgenrush og løpe før de andre - og alle kommer seg avgårde

og dagen i dag er i gang.

den fine plassen

 

 Å - denne sommeren bare varer og varer. Og hver dag kan vi spise ute på denne fine plassen.  Det er jeg så veldig, veldig glad for. 

Glad hver eneste dag.

Vi lempet ti tonn gammel betong og stein i fjor og snekre og snekra. Og fullførte "innramminga" tidlig i vår. Nå vokser det grønt rundt på alle stolper. Og vi kan bare kose oss. Spise, leke, grille, ligge på et teppe og lese. Ha langbord eller bare familiebord. Spille yatzy med Lillebror. Kveldsmat hver kveld i juli - med Lillebror oppe i et tre.

Og det blomstrer og gror.

 Da passer det bra at sola fortsatt leker sommer!

 

Her er forresten noen glimt fra anleggsarbeidet i fjor- Skikkelig familiedugnad...

Betonglaget var bare det øverste. Så var det jo en meter med stein under... Bra styrketrening...

 

Men nå er det sol og blomstring i stedet... Takk....

det gode mylderet

I går kveld, pust ut -pust inn. Nyvaskede gulv over hele huset, ingenting er så effektivt som en barnebursdag - da er en jo nødt, etterpå, sjokoladekake og ketchup på alle gulv... Kjæresten vasker opp, alle de rare koppene våre og de blomstrete loppemarkedskaketallerknene som ikke går i oppvaskmaskina. Jeg ser  bursdagsvimplene under taket og i porten ute - 

og klessnora med alle påskemaleriene. Syrintreet på kjøkkenet fullt av malte egg. Mellom huset og lekehuset henger en snor med ballonger.  Sånn er det hos oss.

Lyktene brenner. Vi glemmer å ta inn flagget før det blir mørkt.

20 klassekamerater - alle guttene og alle jentene, alle må med -  til vår strålende sjuåring har vært samlet til pølser og kaker og lek. Alle foreldre invitert på hentekaffe midt i kakesmulene en halvtime før selskapsslutt. Folk blir kjent, får skravlet litt, noen vil ha mer kake - alle kan være med i mylderet. Det er rebus og en skatt som finnes i stekeovnen.... Det er tegnebord på kjøkkenet og langbord i stua. Alle er med. Dagen før var det slekt og andre venner. Gode dager da en kan fylle huset.

Og jeg er så glad for at dette er livet vårt. Det er ikke styla og stilig. Det er myldrete og fargerikt og romslig. Vi har kopper og plass til alle. 

Det ble malt noen påskeegg i år også. Tre syke barn brettet opp ermene, jeg blåste egg, og etterpå stekte vi pannekaker. 

Og mannen malte kjøkkengulvene. Sjokoladebrune. Nå blir det sjokolade hver dag....

Tre syke små har holdt oss litt i ro. (Med mange bøker, med maling, med strikketøy og brettspill. Og sånn.) Men ikke bare inne. Vi har fått vårsol og fregner så det holder. Sol hver dag, uansett hvor vi var! 

(Vårtur til Huk - vi som holder til i skogkanten fryder oss over en tur til sjøen - og har lagd oss denne påsketradisjonen. For to år siden satt jeg her på Langfredag og skrev prøveforelesning om Foucault. Det glemmer jeg vel heller ikke....)

Alle de gamle påskekyllingene er framme, det er en skokk med gule isoporkuler som fortsatt pryder hver en krok... Og litt ny karse. Og pelargoniar som spretter ut.

Mylderet er på plass. Nå er hverdagen tilbake også. Og april. Det skal bli bra, tenker jeg.

Ha en fin etter-påske-dag.

(Disse bittesmå harepusene var skatten som bursdagsgjestene fant i går...)

- noen ganger er det ålreit...

Det var strofen jeg kjente klang i meg og rundt meg denne helga.

- Noen ganger er det ålreit - 

Kjære Odd Børretzen - takk til deg - som sang seg inn i min studenttid og ble der for resten av tida -  med din rustne røst og tunge og lette hverdagsvisdom - rett i hjertet og til å leve etter. 
Ikke alle ganger - men noen ganger - er det ålreit. Og da rusler vi videre. Fordi det noen ganger er ålreit, i livet. 

Utfordringer og motgang og uro finnes i bøtter og spann. det er nok for oss alle. Men noen ganger er det ålreit - allikevel. Og det må også være lov og mulig - å lete etter og kjenne etter denne følelsen, denne rytmen, denne tilstedeværelsen - av at nå, nå, nå er vi i takt med noe, kanskje oss selv, kanskje hverandre, kanskje dette øyeblikket, denne stunden, kanskje denne helga. 

Slik var det. Vi skulle ingenting, vi var nære, vi var rolige, vi var nedpå. Vi landet på fredagen - og ble der. Vi fikk snakket sammen, vi fikk alle måltidene sammen, vi fikk litt oversikt og litt rom for tanker og gjerninger. Alle kunne få realisert noen små drømmer, sy- og strikkedag var bestilt av frøkna, finne de vekkryddede bilkassene på loftet sto på ønskelista til Lillebror. Sy- og strikkeønsket var høyt på min liste også. Symaskin på kjøkkenbordet, stoffbiter overalt. Niåringen sydde stolt ørevarmer og skjerf av fleecestoff til seg selv. Regnvær ute - stearinlys og durende radio inne, pizzasaus kokende på ovnen, epleskiver som blir hengt til tørk, eller kokt til syltetøy. Og nye og gamle lekebiler nok til alle. Storebror fant ståltråd og begynte å finne opp ekstrautstyr til bilene. (og jeg orker ikke forsvare den kjempetradisjonelle kjønnsrolleinndelinga disse aktivitetene våre representerer, vi gjorde bare det vi hadde lyst til...). Og pappakjæresten satt og skrev foredrag "hele helga", men han var midt iblant oss, alt henger sammen. Det er en gjeng rundt bordet, den faste og hverdagslige, tre små og to litt store, som alle er store nok og rolige nok til at vi kan sitte lenge, for det er bare det vi skal - og både kose oss med maten - drømme om noe, tulle med noe, leke "20 spørsmål" og drøfte amerikansk politikk eller forbruksmentalitet - for eksempel. (Det er så moro med så "store og tenkende barn"!) Vi fikk vært en liten skogsrunde i søleværet på søndagen (liten - sånn man egentlig tar med toåringer - men alle regndressene fikk havne i vaskemaskina etterpå ihvertfall). Ovnen glødet og det ble kake til dessert.
Det var en god helg. Noen ganger er det ålreit.

Jeg strever med søndagskvelder. Mandagsangsten kommer farende når ungene er i seng. Adskillelsen, kaballeggingen, prestasjonspresset, tidspresset - jeg vet at det kommer. Og det setter seg rett i mellomgulvet og i skuldrene. The week must go on.

Men noen ganger er det ålreit. Jeg tviholder på det.
Fortsatt god uke til verden. Det blir en spennende natt for internasjonal politikk....

Noe som er fint

Noe som er fint - det er når vi to voksne som har ansvaret her i huset - som styrer og ordner og trøster og bærer og henter og fikser og fyker hit og dit - når vi to, vi som valgte å bygge dette livet sammen - når vi etter foreldremøtene og nattasangene, midt i oppvaska og klesvaska og resten av bokbindinga for i dag, og forberedelsene til i morgen og et brød som skal bakes og enda mer oppvask (for oppvaskmaskina er syk og sliten og det drøyer nok litt før vi får gjort noe med det)

- altså midt i alt - så finner vi hverandre. Så sitter vi på en snei ved kjøkkenbordet. Lysene brenner. Vi har tid til å snakke mens vi vasker opp. Det er te. Eller vin. Det er også lov på en tirsdag. Og vi tenker høyt og lavt og deler med hverandre og strekker oss framover og bakover i tid - og mot hverandre. Og hører sammen og bygger fundamentet for enda en dag og livet som går videre.

basics

Jeg tilbringer mye tid som skrivedame. Forsøker å skrive vesentlige tekster. Har til og med jobb og lønn og pensjonspoeng og de greiene der som skrivedame om dagen. Skriver og leser og tenker - forsøker å gjøre en klok jobb. Grubler og strever. Kommer i land innimellom. Kan levere og gå videre. Nye skriveøkter.

Bloggen er også et skrivested for meg. Jeg vil gjerne at lesere skal sitte igjen med noe når de har vært innom her. At dette skal være et sted en "får" noe. Gjerne en tanke eller to. Om livet. Om alvor. Om mening. Om hverdag. Det lette og hverdagslige har også sin vesentlige plass i livet. Alt kan ikke være tungt og alvorlig.

(Men det blir jo ikke så mye neglelakk-tips her, da...  )

Jeg gruer meg til i morgen. Jeg vet at mange gjør det. Denne rettssaken - denne saken - er fylt av skrekk og gru. Det er verst for dem som har levd med sorgen i alle disse månedene. Vi andre har "bare" skrekken. Vi må hjelpe hverandre denne tida. Jeg kommer til å skrive om det.

Men også om resten av livet, det livet vi skal og må og vil leve. Holde på det grunnleggende. Må holde oss fast.

Helgene er "back to basics" her i huset. Det grunnleggende. Det gitte fellesskapet. Oss nærmeste. Den rolige tida, med færre frister, mer ro. De lange måltidene. Prosjekter i hus og hage. En tekanne til. Hver sin bok og arm-i-bein-langflate i sofaen. En tur. Vi har hverandre og vet hvor vi hører til.

Og loppemarked! Vårt eget lokale her i grenda. Den halvårlige store begivenheten. Denne helga! Småtassene med lommepengene sine - kjøper skatter for sine opptelte kroner, småbiler til storebror, pyntedillogdall for vesla, et spill i tusen biter til lillebror. Treffe kjente. Lokalsamfunnsskravling på hjørnet.

Og nyttige og festlige funn. En stor haug med nygamle barnebøker, spesielt til de to lesehestene på ti og åtte. Hardygutter og frøken Detektiv, Kulla-Gulla og Bobseybarna. Evi Bøgenæs og Annik Saksegaard. Det er en gullgruve - en leseskatt å glede seg til framover. Det trengs. Her leses det enormt!

Her er vi vel på typen "festlige  funn". Jeg bestemt meg for at det er morsomt. Seks frukttallerkner og et fat. Fargerikt i underveis-heimen...

Og så dette funnet, da. Et fantastisk skrivebord - så gull-retro som det kan være. Og siden ingen av ungene trenger eller har plass til det akkurat nå - så er det til meg. Som sybord. Erstatning for vaklevorent bord med bukk og plater. Skuffer og hyller er det også.

Og så litt nygamle stoffbiter til nye syprosjekter. Og en vinterjakke til mor, noen barneklær, noen klær til omsøm, to par skøyter å vokse inn i.

Basics. Ting vi trenger og bruker. Ting som har vært andres og kan resirkuleres i våre liv. Vi tar vare på og fører videre. Dette liker vi. Det er enkelt og hverdagslig. Men det teller. Og det er en stor glede for meg å registrere at denne tankegangen er en selvfølge for ungene mine. Ting tas vare på. Gis videre. Sirkuleres og resirkuleres.

skuddårshurra

Gratulerer til alle skuddårsbarna - endelig er det bursdag!!
Og til oss andre - vi kan for eksempel glede oss til syriner - i morgen er det jo mars - og da er det bare to-tre måneder til de kommer....

den fjerde adventshelga - pust ut, pust inn

Etter en maratonuke med tre tusen juleavslutninger, luciaarrangementer, korkonserter, korøvelser, store beslutninger å ta, seine kvelder og tidlige morgener - kom fredagen som en velsignelse av en annen verden. Her er det en gjeng som er klar for å dale ned i skjul any time!

Lista lå lavt og listene for helga lot vi være. Nå var det hvile, ro, hente seg inn og samle krefter som var viktigst. Maratonuker synes godt i et hus, her flyter det meste... - men det fikk bare være. Det kommer nye dager.

Men en ting har vi fått gjort. I tillegg til å tenne lys, synge for det fjerde lyset, leke ekornsisten hele familien i solnedgang, og se Blåfjell arm i arm... Vi har fått bakt, montert og pyntet et pepperkakehus. Denne gangen en pepperkakekirke. Med klokketårn, halvmåneformede takvinduer, engel og stjerne på taket.

Takket være vår nye fantastiske glutenfrie pepperkakeoppskrift har vi klart å lage noe vi er skikkelig fornøyd med (- i kontrast til de to foregående årenes smuldrete, takras-prosjekter....). Svært lykkelige barn sleiket melis av fingrene og strålte over resultatet.
Nå skal jeg bare sy et nisseskjegg til barnehagegutten.....

Gull!

Gutterommene skal males. Gulnet panel kvistlakkes og sparkles - og så er det fram med kostene. Først er det Lillebrors tur. I mellomtida kan han sove hos Storesøster - det setter de begge stor pris på. "Han er så søt" sier hun strålende når hun legger seg ved siden av den sovende femåringen.

Lillebror hadde planen klar for lenge siden: En vegg glitterrosa - en vegg turkis - en vegg sølv og en vegg i gull. Flott plan!

Så har vi justert planene litt - Mamma og Pappa fikk bestemme tre av veggene, egghvit... - og Lillebror fikk bestemme den fjerde - og den skulle være i gull.

Så nå skinner en blank, sterk okerfarge på den ene kortveggen. Kasser med leker står fortsatt over hele huset, Lillebrors dyne er fortsatt i Storesøsters seng. Det har vært gode lange voksenskravlekvelder med malekostene. Snart ferdig!

Hvilken farge ville du valgt på ditt eget rom?

det er så godt innrettet

- det er så godt innrettet her i verden, den ene blomstringen avløser den andre, hagen bugner av grønnfarger og blomstrende kvister, - og mer er det i vente...

Juli og fullsommer! Nyt dagen!

(Bildet: Hurdalsrose)

festfint

Hagen pynter seg jo selv til nasjonaldagen....

(nuvel - en sannhet med modifikasjoner. Det er mye jord som skrubbes vekk under neglene på både meg og mine små hjelpere hver eneste dag - vi bidrar jo litt da...)

Alpeklematis i store mengder...

Bugnende pæreblomster

Såvidt utsprunget syrin i lekehusveggen

God 17. mai.

Her bor vi!

vakkert!

Se!

Matsøtmispel og alpeklematis.

Mengder og mengder!

Til å nyte seg skakk og glad av!

glede i kjøkkenvinduet!

Det spirer og gror! Og malte påskeegg er så fargesprakende og festfylt pynt!