Den magiske tida. Hva prioriterer vi?

Jeg har gjennom tidene skrevet mye om tid. For det er jo helt magisk dette med tida. At den går og kommer og må fordeles og når den er brukt er den brukt. Og vi bruker det som unnskyldning og forklaring for så mye. For vi har jo "ikke tid". Eller vi har såkalt "dårlig tid". Det betyr omtrent det samme. Det betyr at når tida allerede er disponert til noe så kan vi ikke bare bruke den til noe annet. Når det er fotballkamper for minstemann hver eneste lørdag - så går det ikke å bare plutselig finne på at vi skulle vært en sykkeltur rundt Nøklevann hele gjengen. Når du har ligget der og lest donald i hele ettermiddag så har du jo ikke vasket rommet ditt samtidig. Når alle mennesker her i huset trenger mat NÅ - så må det lages mat, en kan ikke luke i kjøkkenhagen samtidig. Hvis alle skal noe hele tida og trenger hjelp av meg, så kan jeg vel ikke stikke en løpetur i skauen en tre kvarters tid akkurat nå, da. Neivel. For slik er den magiske tida. Den brukes.

Samtidig er jo den magiske tida så magisk at den fortsetter å komme. Enn så lenge i hvertfall. Nye minutter, timer og dager. Igjen og igjen. Nye sjanser. Nye muligheter til å sose rundt, somle, prioritere, være effektiv og målretta, eller øyeblikks- og carpediem-orientert. 

Og så kan en jo ta et overblikk innimellom. Og se hva en velger. Hvis jeg velger å bruke dagene på å vanne og luke og bake brød, ta en tekopp eller ti på trappa og gå gjennom skogen  med ungetrollene mine og svømme lengre enn langt  og plukke en kilo eller to med blåbær og gå hjem og lage masse langtidslagd, sikkert sunn mat, og dra med meg ei bok og et strikketøy overalt og sjekke hvordan det går med ripsen og bringebærene - ja, så prioriterer jeg jo ikke akkurat å bli en verdenberømt forfatter som graver meg ned i min isolerte elfenbenshule og tenker ut fantastiske nobelaspirerende formuleringer - akkurat nå ihvertfall. Men kanskje en annen dag? Om nye dager kommer - så finnes nye muligheter. 

Men sommer - det får vi bare akkurat nå.

Hva driver du med om dagen?

på en fredag i februar

På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg

Godt nytt år! - om å gjøre noe viktig

Et nytt år er gitt oss. En ny dag hver dag - så lenge vi får lov til å henge med.

Jeg er ikke særlig glad i nyttårsaften, jeg liker ikke rakettsløseriet med tilhørende fare for skade og brann. Jeg synes det er masete at det liksom skal være så stor fest. Og jeg tror det sitter igjen fra alle småbarnsåra at jeg virkelig misliker at jeg på en koselig frikveld ikke kan bestemme når jeg selv skal legge meg, rett og slett fordi det dundrer rundt huset av fyrverkeri.

Men det jeg liker ved nyttårsaften er nettopp markeringen. Overgangen. Det å kjenne etter, tenke etter, kanskje formulere noen ønsker eller mål for seg selv. Avslutte noe. Begynne noe. Egentlig er det lettere å ta disse overblikkene i disse tidlige januardagenes tydelighet -i stedet for midt i nyttårsaftens styr og forventningspress....

Vi hadde tross alt en deilig nyttårsaften sammen vi fem i år. På forhånd hadde alle fem valgt ut noen småretter hver som vi ønsket å lage. Etter en sein ettermiddagstur i våt solnedgangsskog - med akebrett på slep - samlet vi oss med forklær på kjøkkenet og lagde virkelig all verdens av retter - om hverandre. Lillebror tok seg av akkompagnementet på gitar. Det tar sin tid når fem mennesker skal lage så mye - men så ble vi virkelig fornøyd også da vi samlet oss rundt bordet; så mye godt! Så lyttet vi til en klok konge som talte til sitt folk og var så tydelig og politisk at vi nikket fornøyd til hverandre - og vi mestret det meste av den lange ventetida med ganske rolige aktiviteter, hver våre bøker, legobygging og litt spill. Lillebror sovnet på sofaen og ble vekket igjen før tolvslagets bråk og ståk. Så var det overstått...

Hvis jeg skal formulere et nyttårsmål for meg selv - så er det ønsket om å gjøre "noe viktig". For folk jeg møter direkte, for dem jeg har rundt meg og for andre jeg kommer til å møte i år - og i større sammenhenger, direkte - og indirekte gjennom å "si i fra". Jeg er ei utrolig privilegert jente - født i denne kroken av verden og på denne tida av verdenshistorien, da utdanning og opplysning og ytringsfrihet og publiseringsmuligheter gjør samfunsdeltakelse mulig - og ytringsansvaret stort. Nettroll og misforståelser er baksida av medaljen - og jeg merker at det preger måten jeg tenker på hver gang jeg skriver noe for publisering. Men jeg fortsetter. (Jeg håper du fortsetter å lese. Nye debattekster kommer først og fremst på den andre bloggen min. - Mens hverdagsglimtene finner du mest av på denne bloggen)

Hva er det så som er "viktig"? At vi alle teller som noe mer enn en som sørger for seg selv. At vi setter spor etter oss der vi går. At noen føler seg sett og lyttet til - av oss. At det merkes at vi levde disse få dagene på jorda. Det er et ønske og et mål.

*

Helt på tampen av fjoråret ble mitt innlegg til Radikal Portals skrivekonkurranse om Klasse-Norge publisert på nettmagasinets sider. Det heter Fattigdommens usynlighet - og tematiserer både hvordan vi tenker om fordeling, rettferdighet og fattigdom i Norge, og hva det er vi kanskje ikke ser. Og så forteller jeg en historie.

Godt nytt år!

Høstbalansering

Det er høst, kalde netter, varme dager, stua er full av kasser og korger med eplehøsten, vi spiser ti epler hver om dagen og det vanker eplekake på en helt vanlig tirsdag. Jordskokkblomstene lyser blant røde epler i treet, de høster vi seinere - men jordskokker til middag vanker det også ganske ofte nå om dagen. Jeg tørker nyper, sylter nyper, sylter epler, skal snart henge snorer under kjøkkentaket til epletørking. Drivhuset bød på færre tomater enn jeg håpet - men det gir vel lærdom til nye år. Og endelig, endelig blomstrer erteblomstene!

 Det er fortsatt rett etter skolestart, det er fortsatt mange nye rutiner å bryne seg på, det er ettermiddager med lange lekser, det er en storebror på ungdomsskolen, det finnes bestevenner som skal flytte, det er noen dager som er for lange og kveldene er blitt mørke igjen. Vi kjenner alle fem hvor mye søvn vi trenger i denne tida, hvor lite det plutselig er å gå på. Snart må vinterdynene fram. Vi lengter etter helgene og tar i mot alle timene vi får.

Midt i mylderet leter jeg etter mine høstrutiner og min plass i dette mangesyslerilivet mitt. Balansen mellom jord og ord - de praktiske oppgavene, det skapende fysiske arbeidet - og arbeidet med ordene, formulere dem, nå fram med dem. Alt krever sin egen porsjon med innsats, balansene går fort i ubalanse. Organisasjonsarbeid krever sitt, orden, referater lister og møter. Samtidig kjenner jeg at omsorg og tilstedeværelsen for folka rundt meg - det er det som ikke kan balanseres, det er og skal alltid være der, og det er en styrke og en trygghet for alt det andre.

Høsten byr på to invitasjoner til boklanseringer der jeg har bidratt med fagartikler, skrevet i fjor, ting tar tid. Sommerens sensorjobb ble avsluttet i august. Jeg er fornøyd med å ha laget en ny blogg. Jeg får løpt i skogen. Jeg har endelig begynt å sy på en bluse til 6.-klassingen.  Jeg skriver lister med oppgaver til meg selv, praktiske og teoretiske, hver dag skal ha en liste å holde seg fast i. Særlig mandager! Jeg skriver tekster, jeg utvikler prosjekter, jeg sender avgårde, jeg venter på svar,  jeg er underveis.

Det er sol og tjue grader på ettermiddagene, tøyet kan fortsatt tørke ute. Shortsene er ikke ryddet bort. Vi suger soltimene til oss før vi går løs på ei ny uke.

Hvordan er dine høstdager?

Jeg er underveis på ny blogg!

"Underveis er vi alle. Mens vi er underveis kan vi alle bli litt klokere, gjøre noen gode gjerninger, snuble og kravle oss opp igjen og gå noen skritt til. Fortsatt underveis, ufullstendige, på vei."

Slik introduserer jeg min nye blogg. Den er fortsatt underveis - og du finner den her .

Målet mitt har vært å lage en litt strammere og mer faglig og samfunnsdebatterende blogg. Men  - det er den samme skribenten (meg!), de samme grunnideene, det samme myldrelivet, de samme frustrasjonene, samfunnskritikken og synet på livet - som ligger til grunn der som her. Jeg kommer til å republisere en rekke innlegg som tidligere er publisert her. I tillegg kommer det nye - under disse seks hovedkategoriene:

• Likestilling og familiepolitikk
• Oppvekst og utdanning
• Barn og demokrati
• Debatt og debattanalyse
• Religion - nasjon - identitet

og

• Klare selv. Moderne selvberging. 

Her har jeg mye spennende jeg ønsker å skrive om og utvikle videre.

Moderne selvberging er et spennende tema. Jeg er sterkt opptatt av vårt kulturelle tap av praktiske ferdigheter og kunnskap knyttet til dette i vår tid der vi kan kjøpe oss varer og tjenester i stedet for å "klare selv". Jeg tenker vi trenger en gjenerobring av praktisk kunnskap. Dette arbeider jeg en del med.

Feltet Religion - nasjon - identitet har vært mitt forskningsfelt og faglige arbeidsfelt i mange år. Her har jeg mange meninger og analyser å komme med.

Debattanalyse er også knyttet til mitt faglige arbeid - men først og fremst ser jeg på det som et veldig sentralt demokratisk bidrag. Ord skaper forståelser av hva som er virkelig, viktig, sant og sentralt. Det å kunne vise og avsløre hvordan slike forståelser bygges opp gir oss alle en større tilgang til å diskutere sentrale samfunnstemaer. (Og avsløring av hersketeknikker er jo både artig og viktig, da.)

Barn og demokrati er et sentralt interessefelt for meg. Ut fra mine mange samtaler med mine egne tre nysgjerrigper-er har dette gjennom de siste åra blitt et viktig tema på bloggen og i andre ting jeg skriver. Jeg er opptatt av hvordan barn oppdras og dannes som demokratiske aktører, deltagere i samfunnet - og skriver en del om dette.

Under "Oppvekst og utdanning" kommer en del saker knyttet til livet i familien generelt - pedagogiske spørsmål og temaer knyttet til barnehage og skole - også på politisk nivå.

Likestilling og familiepolitikk omhandler nettopp dette - debattemaer knyttet til familiepolitikk og likestillingsspørsmål også utenfor familiepolitikken.

Det er spennende og moro å sette igang med denne nye bloggen - men det har også vært en del avveininger knyttet til dette valget. Jeg har vært glad i den rytmen og stemningen som jeg har hatt på denne gamle bloggen min og har ønsket å ta vare på også dette - og den kontakten jeg har med mange gjennom denne bloggen.
Samtidig har jeg et ønske om å få en tydeligere stemme ut i samfunnsdebatten, forhåpentligvis også i flere fora enn på bloggen. Den nye bloggen vil være en tydeligere plattform for nettopp dette. Det har også blitt nødvendig etterhvert å gjøre noe med den gamle på grunn av manges problemer med å kommentere på denne bloggen.

Så - derfor - fra i dag - en splitter ny blogg underveis. Dagens innlegg handler om etterlysningen av en  offentlig samtale  om de store barna - se her.

Jeg håper du som kjenner meg herfra vil følge med på hva som skjer på den "nye" underveis-bloggen!

Og - så fortsetter faktisk denne gamle også!
Enkelte tekster som faller litt utenfor den "nye" - vil jeg fortsatt poste her. Jeg vil også lenke herfra når jeg legger ut på den nye. Så du kan rett og slett få TO underveisblogger! Bargain! Bli med!

Den aller lyseste tida

Det er den lyseste tida. Jeg sier det gjerne igjen - det er en gave til oss her i dette hjørnet av verden. Jeg suger til meg av lyset - og av alt som vokser og lever, jeg vet jeg trenger det i november og februar! Det har vært barbeint-tid i mange mange uker. Rosene kommer. Det er så tørt at vi må vanne. Vi høster grønt i kjøkkenhagen hver dag og det spretter fram grønne små tomater i drivhuset. Det ser ut til å bli masse bringebær - i år også. Og rabarbraen høstet jeg og kokte fantastisk rabarbrasirup på for en liten stund siden, den står og glitrer i kjøleskapet og smaksetter gode drikker jevnlig...

Og midt i det hele denne ettermiddagen sovnet jeg på et teppe ute.

Det har - som alle forsommere vært et løp og en kabal. Skolebarn som skal fullføre så mye før de går over målstreken for nok et skoleår, sommeravslutningsstafetten, alle fotballkampene - som endte med ei natt på tannlegevakta med 8-åringen etter den siste kampen - en vår med noen lange reiser i dette landet til konfirmasjoner og 70-årsdager, reiser som skal planlegges og gjennomføres på et par helgedager mellom alt det andre - og takk og pris mange badeturer - og nesten bare utendørsmiddager - allerede denne varme våren. Jeg har hatt intens skriving på et skriveprosjekt - som fortsatt innebærer mye usikkerhet og tanker om hva som skjer videre -  og deretter direkte overgang til veldig håndfast og like intens sensurering på bunker med universitetseksamener. 

Innimellom og hele tida opprøres jeg over smålighet og urettferdighet, bråker om flyktningespørsmål og tigge(r)forbud, havner i Twitterdebatt med statsministeren og står nå på. Tidsfrister og kveldsarbeid, familieliv, luking og brødbakst, skribentaktivisme og seriøs sensurering - alt går om hverandre. Det er nå et liv.

Denne uka byr på sommerskole for de tre mellomstore - det er spennende og krevende og nye opplevelser og nye venner. Jeg starter dagene med en sykkeltur gjennom småveier og skogstrekninger sammen med minstemann for å følge ham til en skole noen kilometer unna, det er en flott start på sommerdagen.

 I dag ble sensurmøter avholdt og protokoller undertegnet og karakterer fordelt - og fristene er overholdt og jeg rakk både t-banen hjem og sykkelturen til sommerskolehentingen - og premien for å komme i mål ble Lillebrors etterlengtede pannekaker (det er ikke så ofte han får det) - og nye norske jordbær. Og så sovnet jeg altså.

Jaja, i mål og i mål. Det er vi vel aldri. Underveis, underveis. Sola har snudd - men det meste av sommeren gjenstår. Snart har alle her fri. Det er etterlengtet. Vi trenger sentrering, at vi samler oss, roer oss, finner fellesskapet, er familien som en virkelig kjerne. Vi merker det allerede når vi lander sammen på ettermiddagene, vi kommer fra alle kanter - men lander sammen - og skal ikke videre. Ingen lekser, ingen møter, ingen organiserte fritidsaktiviteter som lager kveldskabal, roen øker - selv hos de største uro-proppene i gjengen, som jo egentlig så intenst trenger denne roen, denne landinga, denne sentreringa. 
Påfyll. Etterlengtet. Gir krefter til den hverdagen som nå ligger så langt foran oss på den andre siden av den lyse tida.

Og så ligger jo alltid denne undringen der. Burde vi ikke hatt denne roen, denne sentreringa mer også resten av året? Hører vi egentlig til i dette løpet? Er ikke egentlig vi en gjeng som burde endre noen av rammebetingelsene og få en annen grunnrytme inn, mer i takt med det vi store vet at vi står for - og som vi ser at de små trenger. 
Får vi tid til å snakke om dette, tenke på dette -  nå når rytmen roer seg ned noen lyse sommeruker?

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

Fredagstanker: Om tida, mangesysleri og hva som styrer oss

(Jeg har jo vist noen knopper av alpeklematisen ved porten de siste ukene - nå må dere få se hvordan den er i full blomst. Folk stopper jo opp her når de går forbi, den dekker et helt lindetre med sine blå blomster)

I dag har jeg spurt folk på twitter om hva som styrer tidsbruken deres, hvor stor andel av tida deres er basert på inngåtte forpliktelser, hvor mye er avhengig av det som skjer her og nå, hvor mye opplever du at du velger, hvor mye må du bare la styres av annet og andre?

Det er ikke et lett spørsmål å besvare. De fleste klarer ganske godt å svare på hva de bruker tida på - men ikke så lett på spørsmålet om hvorfor. 

Statistisk Sentralbyrås tidsbruksundersøkelser viser oss hvordan nordmenns timer fordeles mellom ulike typer virksomhet - også fordelt på kjønn og over tid. Hvor mye brukes på husarbeid, transport, fjernsyn, lesing, lønnet arbeid osv.

Slike oversikter kan vi sette opp selv også. Men hvorfor fordeler vi virksomheten vår slik? Hvem eller hva styrer og velger?

Min utfordring med å skulle sette opp en slik fordeling selv, ville være å klare å skille de ulike oppgavene. Hverdagen min kan best betegnes som kontinuerlig mangesysleri. Mange oppfatter det som hjemmekontorets felle at en sitter midt i hjemmets mylder av andre krav og oppgaver. Jeg velger å se på det som et privilegium. Rett og slett en av grunnene til å ha en slik hverdag. Jeg får gjort mange ting om hverandre. Noe blir halvveis, mye blir avbrutt, mange baller må holdes i lufta samtidig. Det er ikke noe markert skille mellom (potensielt) lønnet arbeid, familieliv og familieomsorg, organisasjonsarbeid og frivillig arbeid, hage- og husarbeid - alt er ting jeg gjør. Helst når det trengs. Tilsammen har jeg mulighet til å være borti mye av det jeg har ansvar for i løpet av en dag, fordi jeg ikke trenger å sortere dagen strikt etter skillet "jobb" og "fritid". Jeg kan sette på en vask innimellom skrivinga, jeg kan henge ut samme vaska i solskinnet et par timer etterpå og tilogmed berge den inn igjen når ei regnskur kommer  -(slik at svart-grønne fotballstrømper faktisk blir hvite igjen til neste kamp samme ettermiddag) --- eller sette på vanning i hagen hvis jeg ser at det er for tørt. Jeg har to minutter å løpe til skolen hvis det trengs akutt - eller det er et møte. Jeg er her for min gode flyktningevenn når hun trenger en prat. Og det er ingen arbeidsgiver som stiller spørsmål om tidsbruk om jeg ordner klassekontaktgreier og organiserer sommeravslutninger eller kordugnader eller-jeg-vet-ikke-hva av alle mine lokalsamfunnsverv midt i den såkalte arbeidstida. Jeg kan "nyte" det store privilegiet det er å plukke onde brunsnegler i hagen min en morgenstund før pc-en er skikkelig i sving, men også ta meg en tekopp på trappa omkranset av syriner. Og jeg kan pusle rundt skoleunger som kommer og går i ett sett hele ettermiddagen, fange opp kriser i tide, få minstemann tidlig hjem når jeg vet han er sliten og det er fotball i kveld igjen - mens jeg multitasker mellom skriving og husmorjobbing. Jeg har noen grenser for hva jeg gjør på dagtid, noen grenser som skjermer skrivetida mi - jeg vasker ikke huset (det gjør mannen og jeg sammen en kveld i uka), jeg vasker ikke opp etter frokosten før ungene kommer tilbake fra skolen (det er en ideell oppgave å ta mens en skravler om skoledagen og smører ei skive etter skoletid), jeg gjør ikke storhandling på dagtid, og begrenser andre ærender ut av huset så mye som mulig. Jeg holder meg nær skrivinga og det andre hjemlige. Men jeg løper meg en tur i skogen noen morgener i uka, rett etter at ungene har dratt på skolen. Og ettermiddagene og kveldene - vel de er nå en salig blanding av lekser, matlaging, fotballkamper, unger avgårde på trening og tilbake, mer brunsnegler, planting, gjødsling og hagestell, kveldsmat, høytlesning, strikking, klesreparasjoner, oppvask, sengekantsamtaler og -sanger, mer klesvask, brødbakst, og så alle disse møtene i lokalsamfunnet som henger sammen med at vi tar på oss (for mye?) ansvar.. - og i blant, i blant lander vi sammen og får skravla litt på en snei ved kjøkkenbordet før vi legger oss. Innimellom kveldspusleriet gjør jeg ganske sikkert noe som tilhører skrivejobbinga mi. Tenker. Leser. Diskuterer med mannen. Skriver til og med. Bak i hodet modnes en tekst eller en tanke. Mens jeg bærer ei vaskebalje til eller flytter vannsprederen i hagen. Mangesysleri.

Men det er nå meg.

Kanskje er det lett å se på en slik mangesysleri-frilansvirksomhet som relativt fri? Jeg er jo det. Jeg er min egen arbeidsgiver. Men jeg er også min eneste arbeidstaker, prosjektleder og sekretær i mine egne prosjekter. Det kan være ensomt, sårbart og bundet og mye ansvar alene. Jeg kan godt savne tryggheten ved å ha en arbeidsgiver, fellesskapet ved å ha kollegaer. Det gir muligheter - men mangler en del individuelle sikkerhetsnettfaktorer. Det passer ikke for alle. Kanskje passer det for meg. Jeg har vanskelig for å legge fra meg og dele opp livet i bolker. Jeg trenger mylderet.

Og en kan også tenke at livet alltid innebærer en del valg som får konsekvenser for tidsdisponeringen dag for dag. Har du en fast jobb - eller en frilansjobb - eller har du barn, har du et styreverv, har du en forpliktelse i forhold til noen som trenger deg - så binder det tida di. Har du høy gjeld, så binder det tida di. Du kan gjøre valg som innskrenker framtidig valgfrihet mye. Så kan det oppleves som om det er rammene som styrer deg,og du glemmer at noen av disse rammene valgte du selv en gang i tida - og med rammer følger forpliktelser og bindinger.

Og det kan skje ting i livet ditt som du ikke har valgt - men som også gjør valgmulighetene få og små. Din sykdom, eller dine barns eller andre familiemedlemmers sykdom eller krevende liv. Sorg. Tap. Savn. Det er risikabelt å leve. Menneskelivet innebærer avhengighet og sårbarhet. Alt kan ikke velges og kontrolleres. 

Mens jeg tuslet rundt i skumringen i kveld og drev sneglekrig, etter fotballkamp, middag, kveldslesing og klesvask og oppvask og sengekanter  - og mannen var vandret avgårde som lokalsamfunns-Natteravn (vandring fra 22 til 0100, noen må stille ) - møtte jeg en nabo over gjerdet. En nabo med mye yngre barn enn mine mellomstore. "Jeg tenker jo at det blir lettere", sa hun. "Men jeg skjønner jo at det ikke er helt sånn." 

Nei - mylderet og oppgavene forsvinner ikke, selv om alle kan stå og gå og spise og kle på seg selv og vi voksne rekker å drikke teen før den blir kald. På mange måter øker de - fordi barnas radius øker, og våre voksenoppgaver spres tilsvarende. 

Men idealet er vel ikke å ha det lettere.

Tida fylles hver dag. Det meste er meningsfylt og godt. Det er godt å høre til og ha oppgaver, å trengs, å gjøre noe som teller. Det er godt at forpliktelsene krever noe av meg. Et liv med forpliktelser og ansvar er et liv jeg har valgt.

Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)

Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)

Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?

Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.

Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

Lurer du på hva som er problemet med KRLE-forslaget?

En av kompromissene som ble inngått i regjeringsavtalen i høst, dreier seg om å endre navnet på skolens religionsfag til KRLE - og fastsette andelen av undervisningen som skal dreie seg om kristendom (altså K-en i navnet) til 55 %.

Hvis du lurer på hva som er problemet med dette - så kan du lese min kronikk på Dagsavisen Nye meninger her!

Skal det være så enkelt? På NRK Ytring nå.

På NRK Ytring akkurat nå ligger min tekst om "Lettvint og fredelig for de voksne" - om at barns økte nett- og skjermbruk er nettopp dette - lettvint og fredelig for oss voksne. Lite bråk, lite rot, lite styr. Alle ved hver sin skjerm.

Det er ikke noe galt i at noe er behagelig.
Men vi kan godt sette ord og søkelys på det.

God torsdag.

Nok av tid!

Jeg pleier å understreke at tida er det mest demokratisk fordelte godet vi har - 24 timer i døgnet til hver, gratis levert så lenge det pågår dette livet. Nok av tid, altså!

Allikevel strever vi mange av oss med å få kabalene til å gå opp, med å få tid til det vi skal og vil

Det vi da egentlig strever med er å klare å forvalte disse 24 tildelte timene slik at vi blir tilfreds med innsats og produktivitet og måloppnåelse selv. Og før jeg pådrar meg kritikk for disse veldig tekniske termene - så vil jeg fortsette med å understreke at jeg naturligvis mener måloppnåelse i svært vid forstand. Nå de målene, ønskene, drømmene du har - eller redusere de frustrasjonene du har. Uansett om det dreier seg om å rydde mer i gangen, få mer tid til å snakke med kjæresten eller skrive ei bok.

Det er vel første poeng. Respekter dine egne mål og verdier. Ikke la deg forvirre av alt alle andre tilsynelatende mener om hva som er verdt innsatsen eller ikke. Dette er ditt liv.

Vi er friere enn vi tror. Det er også noe jeg pleier å påstå. Det er ikke like lett å erkjenne denne friheten alltid. Kravene, oppgavene, tilkortkommenheten kan stige noen og enhver over hodet. Utilstrekklighetsfølelse er en større stressfaktor enn anstrengelser som faktisk når målet, oppnår resultatet du ønsker.

Jeg er ganske forvirret sjøl for tida. Jeg er ikke fast ansatt noe sted. Det gir mye frihet og fleksibilitet - og mye ansvar for å ta riktige valg og gjøre riktige prioriteringer selv. Jeg skriver på ulike prosjekter. Noen er bestilt, andre søker jeg etter publiseringsmuligheter for og vet ikke hvordan de vil utvikle seg. Hjemmebasert skribenttilværelse er gunstig for familielivet - men det er lett å la det gli ut når små og store utfordringer dukker opp. Jeg tviholder også på at nyttig virksomhet omfatter mer enn det en tjener penger på og mer enn (i mitt tilfelle) skrivinga. Jeg baker brød, reparerer klær, syr nye klær, lager ordentlig mat fra grunnen av. Det tar tid, det skal det gjøre. 
Forvaltningen av mine egne timer er en daglig utfordring. Kan jeg snu ryggen til pc-en og finne symaskina, selv om det er pc-arbeidet som ligner mest på "jobb"? Den buksereparasjonen er jo også viktig. Kan jeg ta en skitur, jeg som er så fri og frank, og flytte på de uklare skriveprosjektene mine som jeg ikke får fasong på allikevel? 

Så - jeg trenger
a) Å virkelig anerkjenne betydningen av de tingene jeg sier at jeg vil, ønsker, synes er viktige. Respektere meg selv. Uansett om andre ikke legger opp livet slik eller om den ene og den andre uttaler seg offentlig om at det er bortkastet tid. Se i øynene at jeg synes det er verdifullt å kunne være i huset når tre skolebarn tramper inn på ettermiddagen, ta en prat når det trengs, mase om rydding av våte votter når det trengs. At jeg synes det er viktig at vi gjør ting fra bunnen av selv, at praktisk mestring er en del av hverdagen -  selv om vi aldri baker cupcakes (som visstnok er det ulitimate, lett kritiserbare bildet på hjemmearbeid).
OG
b) En plan. basert på egne prioriteringer og eget realistiske blikk på hva som er mulig. Langsiktig og overordnet - og detaljert for uke og dag. Noen ambisjoner som hjelper meg å løfte blikket, etablere rett og slett produksjonsmål for meg selv, frister, dagsplaner - uansett om et forlag biter på en krok eller ikke. Jeg må virkelig være min egen sjef! Juhu!

Så det har vært formiddagens produksjonsmål: Lage PLANEN. Så skal det bli sving på sakene, tenker jeg. For vi har jo nok av tid....?

Ha en god dag - med nok av tid!

Livet leves i gråsonene

Det hadde vært så enkelt om det fantes rette og gale svar på alle spørsmål. At all tvil kunne lukes ut - hvis du overhodet ønsket å gjøre det rette, så var det bare å velge det. Media selger godt på slike tabloide svart-hvitt-oppslag. Ekspertuttalelser ser tilsynelatende sterkere og tryggere ut jo klarere og tydeligere råd det gis.

Men vi som lever våre virkelige liv trenger gråsoner, avveininger, kontekstorientering, verdiorientering og klokskap. Kloke løsninger for den enkelte situasjon. Entydige svart-hvite svar gir ikke nødvendigvis klok veiledning i den situasjonen du nettopp nå står midt i.

Jeg fikk en tekst til på trykk i dag - i Dagbladet. Tema - klokskap versus såkalte klare kjøreregler. Nettdebatten som følger er forholdsvis nyansert - ikke verst når temaet er nettopp det det er. Overskriften og illustrasjonen har Dagbladet valgt. Her kan du også lese den:

Klokskap heller enn rigide regler.

Det er alltid enklest med svart-hvitt. Og i blant er det ikke bare enklest, men også riktigst. Men ofte må vi velge en vanskeligere vei, ta vurderingene og gå for det som er minst feil. Så vanskelig er det virkelige livet.

Mange debatter før jul utløste krav om klare kjøreregler. Vi så en merkeklærdebatt, - som gled over i en skoleuniformsdebatt. For noen tenker at hvis det er likt for alle, slipper vi hele merkeklærpresset. Én regel skulle løse alt! Vel. Kanskje ikke. Norge er et ekstremt årstidsland. Hvis vi ikke utruster skolebarn med uniformsbobledress så blir det en variert gjeng allikevel. I tillegg er det mye individualisme og mye penger ute og går, så et sted tas nok individualiteten ut. Så kanskje er det ingen enkle løsninger. Kanskje må foreldre og barn jobbe med tematikken klær, penger, ansvar, valg - og tenke klokt - uansett?

Og så har vi Oslo kommune som så seg lei på halvtomme klasserom hver fredag og et par elever til halv pris på Tenerife til enhver tid, og som dermed innførte en regel om at ingen skal få fri til noe. Unntatt begravelser. Én regel for alle. Men livet leves uavhengig av Oslostandarder; også barn i grunnskolen hører til i levende liv. Skole er viktig og forplikter. Men akkurat som for voksne, så finnes det dager for skolebarn da det er viktigere å være et annet sted, ved bestemors sykeseng en tirsdag før begravelsen eller med en lang hjemreise mandag etter å ha møtt slekta i konfirmasjon. Klokskap, hos foreldre og skole, kan løse slike situasjoner, ikke rigide regler. 

Og så var det bursdagene. For da to åtteåringer ventet på gjester som ikke kom, så kom krav om faste regler for invitasjoner og obligatorisk oppmøte. Og her er det risikabelt å nyansere, fordi vi alle ville berge disse to. Men barn, familier og nabolag er ikke like. Noen barn ligger bak sofaen i to timer hvis "alle gutta" kommer og gruer seg et år til neste gang.  Noen (base-)skoler organiserer slik at en ikke kan si hvem som er «alle jentene». Bursdag skal være fint for bursdagsbarnet. Og bursdager skal aldri brukes til å utestenge. Men basert på de to prinsippene er det flere kloke måter å løse feiringer på.

Svart-hvite oppslag skal selge. Vi andre skal leve liv. Vi trenger gråsoner og klokskap. Og det er slitsomt og tidkrevende og ofte er vi ikke kloke nok og gjør "feil". Men vi kan ikke klare oss uten heller. Mennesker har nå denne vidunderlige evnen til å tenke; vi må nok ta sjansen på klokskapen. Og så er det jo ikke slik at vi må velge mellom regler eller klokskap. Klokskap tilsier at noen ganger velges standardiserte regler, andre ganger brukes skjønn. Men klokskap må ligge i bånn. Uansett.

bok til jul

En ettermiddag denne uka fikk jeg anledning til å heve et glass og dele et måltid for å feire ferdigstillelsen av en bok - just in time for Christmas. New Voices in Norwegian Educational Research, utgitt av Sense Publishers, akkurat nå. Og jeg er en av de nye norske stemmene.

Artikkelen min,  Beliefs, Education and Pluralism: A Discussion of Concepts  - and the Importance of who "We" are - in a Public Debate, tar opp saksfelt og analysevinkler jeg har jobbet med i mange år - og det er artig å få det med i en slik artikkelsamling. Bokas artikler spenner forøvrig over et vidt felt; - motivasjon og strategier, digital kompetanse, språklig mangfold og demokrati - for å nevne noe.

Så, hvis du mangler en presang eller jule-lesestoff til deg selv - eller (mer sannsynlig marked antagelig....) har ansvar for å sette opp pensumlister for studenter - så kan det jo hende du finner noe interessant her.

Skriving er ganske ensomt. Min skrivetilværelse foregår i stor grad innenfor hjemmets fire vegger. Det er også en lang prosess fra en skriver og leverer en artikkel til den endelig havner innenfor stive permer. Noen av mine egne skriveprosjekter har møtt hindringer denne høsten, det har slitt litt på motivasjonen. (Vi får håpe på nye tider i det nye året...)

Desto hyggeligere er det da å møte andre skribenter og forskere og markere at akkurat dette bokmålet er nådd!

denne dagen

Vekker unger og tar en tekopp før jeg sklir avgårde på hålka med bagen full av utstyr, har husket te-lysestakene og fyrstikkene og serviettene fra fjorårets arrangement. Møter resten av julegjengen i morgenmørket foran den låste døra til aulaen (låst!)- heldigvis kommer en tidlig lærer forbi og slipper oss inn. Så flytter vi bord og stoler og dekker med serviettduker og tenner lys og demper taklysene og finner kontakten til juletreet og med ett er klokka åtte og resten av foreldregjengen og disse store sjuendeklassingene våre og en god del småsøsken kommer inn med kurver og poser fulle. Vi har fordelt oppgaver og noen har med brød og noen har med pålegg og det er juice og te og kaffe og vi har tusen pepperkaker på lur og to modige langsmale våkne store jenter fra klassen ønsker velkommen og leder hele arrangementet smooth og ryddig. Det er julefrokost og skravling og entusiastisk underholdning fra denne store langbeinte gjengen av snart-tenåringer som vi har fulgt siden en augustdag for seks og et halvt år siden. Jeg får si noen pene ord til lærerne og så blir det rydding og mere skravling og nå er det jammen snart jul igjen.... og vi tørker bord og gulv og glemmer de store fatene mine (får hente dem på luciaarrangementet i morgen...) og sklir hjem igjen på hålka. Og jeg teller (en gang til!) over lucialysene og resten av utstyret og korantrekkene til 75 barn til kveldens julekonsert og mikser en glutenfri kake til konsertkafeen og tar utskrift av medlemslista med telefonnummer til alle foreldre (det kan jo skje noe...) og klapper katten og starter kokingen av en linsesuppe til mine egne som vi får spise i etapper i ettermiddag, vi vet jo hvordan det blir. I mens drikker jeg te og leser korrektur og korrektur og sjekker småting og sender omsider denne artikkelen avgårde (yess!!), som er blitt ganske fiks, og litt for lang, og hvem vet hva de mener de som skal vurdere den ("du hører fra oss medio februar..."), men nå er den i hvertfall sendt og innimellom ligger et hemmelig strikketøy på fanget, hver gang jeg venter på denne pc-en som visstnok har tenkt å ta seg juleferie allerede, så kan jeg i hvertfall få til noen masker til... Om en liten stund skrur jeg av plata til suppa og drar i kirka for å ta i mot ivrige korbarn og servere frukt og knyte 75 røde skjerf og glede meg til vakker sang.
Og vaske gulvet - det får vi ta i morgen. Da er det meste av arrangemenstkarusellen over. Da skal det bli reine gulv og mer juleverksted og noen julebrev. Trur eg. 

Dagens tekst. Om hvorfor vi blir så opprørt over pengebruk og barn.

Min kommentar og analyse av debatten om pengebruk, merkeklær og barn. På "trykk" på NRK Ytring i dag. 

Her er den opprinnelige teksten. Den er littegranne lenger - Ytring kortet litt og delte opp litt, greit nok. Og så du det flotte bildet de brukte - av han kjekke femtitallsgutten i nye bukser!

Løft blikket! Hvorfor blir vi så opprørt over pengebruk og barn?

Noen har oppdaget at det finnes kjempedyre barneklær å få kjøpt, og at dyre merkeklær til barn faktisk går unna i butikkene.

Dermed er debatten i gang. Er det galt eller greit med dyre merkeklær til barn? Og folk mener og mener. Noen mener at dette er forkastelig og bortkastet og noen mener at dette burde ikke andre mene noe om, for de som har råd kan vel bruke penga sine som de vil. Og det kan de jo; det har de alltid gjort. Men vi kan vel snakke om det allikevel?

(Straks får vi også årets debatt om adventskalendrene, om de er for store, for dyre, for hjemmelagede eller for kommersielle – eller om de påfører andre foreldre dårlig samvittighet.)

Det grunnleggende spørsmålet her er jo hvorfor vi blir så opprørte av slike saker?  Hva kommer det av at pengebruk eller annen form for ekstrainnsats på barnerelaterte saker blir så omstridt, så kritisert, her i et land som er preget av så stor overflod og velstand sammenlignet med bortimot alt annet både historisk og globalt? Der voksne stadig bytter telefoner og betaler dyrt for andre forbruksgoder. Der det brukes penger på alle kanter i bøtter og spann. Det burde jo være logisk at i et slikt land, fylt av melk og honning, så drypper det både honning og dyre boblejakker på de søte små.

Vi opplever ingen tilsvarende intens debatt om utslag av voksenforbruk, om biler og vinflasker og weekendturer og dyre støvletter. Men når det gjelder barna, så tar vi av. Noen angriper og noen forsvarer seg, og stor intensitet er det fra begge sider. Til dels kan vi forklare dette med den evige Janteloven som vi visst aldri kan frigjøre oss fra; individualisme, velstand og valgmuligheter til tross – så skal du fortsatt ikke tro at du er noe, du er ikke bedre enn oss som kjøper billige boblejakker! Så kom ikke her!

Men det er faktisk et enda mer overordnet perspektiv her. Vi trenger å løfte blikket og ta inn over oss at nettopp denne synlige uroen, forsvaret og angrepene i forhold til ekstravaganse og «for mye» for våre barn, den representerer en mer grunnleggende uro. Det er vår uro overfor framtida. Barna representerer framtida for oss alle. Den framtida som ungene våre og naboens unger skal leve i og ta ansvar for også om femti og seksti år. Den måten vi oppdrar barna våre på i dag, både som foreldre og som samfunn, marked, kultur og demokrati, den preger de perspektiver og de valgmuligheter og den etikk disse barna møter framtida og sitt eget voksenansvar med.

Derfor reagerer vi så sterkt. Fordi vi bærer på denne grunnleggende uroen.

Denne uroen er ansvarlig. Den er nødvendig. Når vi er urolige for framtida til dagens unger – så er det noe viktig på gang. Da kan det virkelig være på tide å stoppe opp og tenke seg om en gang til. Når vi blir så opprørte og urolige – eller eventuelt så defensive på forbrukets vegne - så mener jeg at dette stammer fra en slags felles uro over hva slags utrustning vi egentlig gir barna våre for å håndtere ei ukjent framtid. Ei framtid der vi jo alle forstår at det kan stilles flere krav enn at de kan dra kort og handle på nett.

Noen mener det er moralisme å diskutere barn og forbruk. Gjerne det. Moral er til for å brukes. Og vi kan faktisk godt diskutere det moralske ved høyt forbruk. Fråtseri var som kjent en av de opprinnelige dødssyndene. Mange av oss i dette hjørnet av verden ligger dårlig an, hvis det er tilfellet. Men da må vi naturligvis diskutere forbruk totalt sett, ikke bare knyttet opp mot barn.

Det er ansvarlig å være skeptisk til det høye forbruket vi ligger på i dag her i vårt rike hjørne av historien og kloden. Både for voksne og barn. Det å vasse i rikdom gir på ingen måte en moralsk rett til å forbruke mer og mer til seg selv. Vi må som foreldre og som samfunn ta stort og tungt ansvar for å skape både en barndom og en framtid som er bærekraftig for våre egne og resten av verdens barn.  Den veien går ikke gjennom de dyreste boblejakkene og rekordstore julepresanger.  Men heller ikke gjennom det enda større voksenforbruket. 

Løft blikket! Hvorfor blir det så mye bråk om pengebruk og barn?

Det brukes penger i bøtter og spann her på berget. Men når det dreier seg om barn, for eksempel merketøy eller kalendergaver - da reises det bust og debatteres for harde livet. Hvorfor? Hva ligger under? Er det bare Janteloven som aldri slipper taket - eller er det et mer grunnleggende spørsmål, en mer grunnleggende uro som gjør dette så betent?

Det skriver jeg om på NRK Ytring i dag - les her.

småplukk

Jeg leser nøye, hver bokstav på linja. Sjekker tegnsetting. Ser på margene. Småplukk. Dobbeltsjekker hvordan en staver "supression". Et langvarig prosjekt - der jeg har mitt lille bidrag på seksten sider - skal snart i trykken.

Det er lett  å overse småfeil når sidene ser så flotte og ferdigtrykte ut. Det er morsomt å se hvordan wordsidene jeg sendte fra meg for mange måneder siden nå er proffe boksider. Til og med på engelsk, you see. Men bokstavene og tegnene skal fortsatt være korrekte, uansett hvor profft oppsettet er, så jeg har tunga rett i munnen. Diskuterer med redaktørene om jeg kan legge inn en lite fotnote med en oppdatering på situasjonen etter regjeringsskiftet i høst.

Jeg har sjonglert med mange små og noen litt større prosjekter denne høsten. Jeg er fri og velger selv mine prosjekter. Det gir mange fordeler - men også mye usikkerhet. Ingen lover meg lønn eller spalteplass i morgen. Og selv de som forespeiler meg noe - kan trekke seg. Slik er det når jeg nå for tida har valgt bort fast jobb. (Men noen faste oppdrag hadde jo vært artig å ha! )

Noen ganger kan en bli motløs av å jobbe lenge med noe som ikke får napp. At jeg ender opp med bare småplukk. Jeg kan trøste meg og klappe meg på skuldra og si at det blir jo sikkert noe av det seinere. Men jeg vet jo ikke.

Så skriver jeg, og leser jeg og tenker jeg. Og så får vi se.

Da er det moro å i hvertfall være i siste fase med en helt ordentlig fagartikkel i en antologi som straks kan tas og føles på. Og neste antologiartikkel skal leveres i desember.

Slik går nu dagan.

skrive og gjøre - mangfoldet beriker

 

Da jeg startet opp bloggen min - og trengte å presentere meg selv - så ga jeg meg selv betegnelsen "skrivedame". Jeg leste andre blogger skrevet av for eksempel sydamer - så jeg tenkte dette var en grei betegnelse på meg, skrivedama, som satt der og fullførte en doktoravhandling og som innerst inne hadde så mye annet som også skulle vært skrevet. 

Jeg er fortsatt skrivedame. Det synes ikke alltid så mye her på bloggen at jeg skriver andre ting enn bloggtekster. Men det gjør jeg altså. Noen av de tingene jeg skriver skal vurderes grundig av andre før jeg vet om det blir noe av. Jeg har jobbet intenst med flere slike prosjekter nå i høst - og levert fra meg til ulike tider - og så får vi bare se hva reaksjonene blir. Jeg jobber og drømmer videre uansett. Andre skriverier skal bli artikler i bøker - disse er avtalt på forhånd og jeg har frister og tidsplaner å forholde meg til.

Og så står jeg på og skriver og leverer - og skal videre med neste prosjekt, og så går det litt sakte. Jeg har vært gjennom dette før. Skrivesperra som stopper arbeidet, jeg har ideer - men har ikke helt knekt koden til gjennomføringa. Drøyer og drøyer. Og timene går og det blir lite produsert. Slik er status i den artikkelen jeg hadde tenkt å komme igang med denne uka. (Men det går bra, jeg skal ikke levere før i desember, det er en fagartikkel der jeg må gjør endel empirisk research og arkivarbeid - da kommer det til å løsne... I know...)

Da er det godt å løfte blikket og minne meg sjøl om det mangfoldige livet jeg lever. Vekk fra pc-en - og la dagene fylles av alle de andre viktige og spennende oppgavene jeg kan ta meg av. Det er ikke bare skrivedame jeg er. Jeg er og kan mye.

På mange måter tenker jeg at det er dette skarpe skillet mellom jobb og fritid som industrisamfunnet brakte med seg som har tullet det litt til for oss. Jobb får en mye høyere status, og det som er "ikke-jobb", det vil si ikke betalt av andre, blir regnet inn i denne mye mindre viktigere kategorien "fritid". Og der er det som kjent mye fjas og stas og unødvendig - ikke sant.... - eller? Og så underkjenner vi betydningen av både alt det viktige husarbeidet og familieliv-tida som fritida vår skal innebære. Det får ikke nok plass i timeplanen, det er noe vi skal greie på "ikke-tid" - den tida som er til overs. Og da blir vi stressa fordi oppgavene hoper seg opp, for alt vi aldri rekker, for samtalene vi aldri tar, for roen vi aldri finner. Det er ikke slik at alt er mulig å gjøre etter ni om kvelden. Det får vi ikke til.

Så får jeg - i min frie frilansertilværelse med lite penger og pensjonspoeng - i hvertfall ta dette på alvor. Ta fatt på praktiske oppgaver midt på blanke formiddagen når pc-en ikke er det mest produktive stedet (i stedet for å sitte og surfe og "liksom-jobbe".) Skrubbe badet. Høste eplene. Sylte og tørke epler (åå - det er mye gode eplesaker i vente.). Ta en tur på Fretex (hurra - enda flere gamle bokkupp og to flotte ullskjørt til meg!). Bake nyttige saker. Sy ferdig - endelig - den bestilte kanintunikaen til tiåringen.  Reparere enda flere olabukser. Synlig og usynlig.
Det hjelper - jeg gjør nyttige ting, jeg føler meg produktiv - og samler krefter og ideer til neste skrivedameøkt. Avveksling er bra - og lar oss få være allsidige mennesker.

(Denne har blitt skjøvet nedover i bunken i så mange uker. Nesten ferdig og så måtte den gjøres litt mindre - da havnet den ned i bunken igjen. Men nå! Stoff fra Stoff og Stil. Kombinasjon av et par mønstre fra Ottobre.)

Og så var det disse ferdighetene da. Jeg har tenkt å lære meg noen nye. Så jeg legger i vei. Denne fredagens læringsprosjekter er
- lage havremelk
- lage melkefri yogurt (Vi har et barn som ikke tåler melk)
- lage epleeddik
- lage sitrus-vaskemiddel

Det er læring. Jeg vet ikke hvordan det går.

Takk til alle som har vært innom forrige innlegg, det har vært mange - og takk for mange reflekterte kommentarer. Oppfølger kommer!
God fredag.

hva kan du som...

Hva kan du som hadde vært nyttig for 200 år siden?

Mange av skriveprosjektene mine dreier seg om kunnskap i en eller annen form. Jeg er opptatt av den posisjonen praktiske ferdigheter og praktisk mestring har i vårt samfunn i dag. (Jeg er litt bekymret for den lave statusen som jeg tror dette har.) Jeg er opptatt av forholdet mellom teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter - et forhold som jeg tenker at "i praksis" er nærmere og mer gjensidig avhengig av hverandre enn vi ofte oppfatter det som - men samtidig et forhold som preges av at teori ofte framheves som noe som er av høyere rang enn det praktiske og konkrete. Jeg synes det er spennende å se på hvordan vi oppfatter visse former for kunnskap eller visse ferdigheter som nyttige - og andre ferdigheter eller kunnskaper som  noe vi driver med "bare for moro skyld". Som den kvasihistorikeren og kvasidiskursanalytikeren jeg er - så synes jeg det er spesielt moro å se på dette med nytte i et tidsperspektiv. Hva som regnes som nyttig - og hva som regnes som ren overskuddsbeskjeftigelse (moro...) har endret seg sterkt gjennom historien.

(Jeg minner om at selve ordet skole - fra gresk - betyr "fritid". Det var jo når en var fri fra arbeidet for det daglige brød at en kunne ta seg tid til noe slikt som skole...)

Men tilbake til spørsmålet som jeg sender ut til dere i dag: Kan du noe som hadde vært nyttig for deg om vi her og nå plasserte deg to hundre år tilbake i tid?