Livet leves i gråsonene

Det hadde vært så enkelt om det fantes rette og gale svar på alle spørsmål. At all tvil kunne lukes ut - hvis du overhodet ønsket å gjøre det rette, så var det bare å velge det. Media selger godt på slike tabloide svart-hvitt-oppslag. Ekspertuttalelser ser tilsynelatende sterkere og tryggere ut jo klarere og tydeligere råd det gis.

Men vi som lever våre virkelige liv trenger gråsoner, avveininger, kontekstorientering, verdiorientering og klokskap. Kloke løsninger for den enkelte situasjon. Entydige svart-hvite svar gir ikke nødvendigvis klok veiledning i den situasjonen du nettopp nå står midt i.

Jeg fikk en tekst til på trykk i dag - i Dagbladet. Tema - klokskap versus såkalte klare kjøreregler. Nettdebatten som følger er forholdsvis nyansert - ikke verst når temaet er nettopp det det er. Overskriften og illustrasjonen har Dagbladet valgt. Her kan du også lese den:

Klokskap heller enn rigide regler.

Det er alltid enklest med svart-hvitt. Og i blant er det ikke bare enklest, men også riktigst. Men ofte må vi velge en vanskeligere vei, ta vurderingene og gå for det som er minst feil. Så vanskelig er det virkelige livet.

Mange debatter før jul utløste krav om klare kjøreregler. Vi så en merkeklærdebatt, - som gled over i en skoleuniformsdebatt. For noen tenker at hvis det er likt for alle, slipper vi hele merkeklærpresset. Én regel skulle løse alt! Vel. Kanskje ikke. Norge er et ekstremt årstidsland. Hvis vi ikke utruster skolebarn med uniformsbobledress så blir det en variert gjeng allikevel. I tillegg er det mye individualisme og mye penger ute og går, så et sted tas nok individualiteten ut. Så kanskje er det ingen enkle løsninger. Kanskje må foreldre og barn jobbe med tematikken klær, penger, ansvar, valg - og tenke klokt - uansett?

Og så har vi Oslo kommune som så seg lei på halvtomme klasserom hver fredag og et par elever til halv pris på Tenerife til enhver tid, og som dermed innførte en regel om at ingen skal få fri til noe. Unntatt begravelser. Én regel for alle. Men livet leves uavhengig av Oslostandarder; også barn i grunnskolen hører til i levende liv. Skole er viktig og forplikter. Men akkurat som for voksne, så finnes det dager for skolebarn da det er viktigere å være et annet sted, ved bestemors sykeseng en tirsdag før begravelsen eller med en lang hjemreise mandag etter å ha møtt slekta i konfirmasjon. Klokskap, hos foreldre og skole, kan løse slike situasjoner, ikke rigide regler. 

Og så var det bursdagene. For da to åtteåringer ventet på gjester som ikke kom, så kom krav om faste regler for invitasjoner og obligatorisk oppmøte. Og her er det risikabelt å nyansere, fordi vi alle ville berge disse to. Men barn, familier og nabolag er ikke like. Noen barn ligger bak sofaen i to timer hvis "alle gutta" kommer og gruer seg et år til neste gang.  Noen (base-)skoler organiserer slik at en ikke kan si hvem som er «alle jentene». Bursdag skal være fint for bursdagsbarnet. Og bursdager skal aldri brukes til å utestenge. Men basert på de to prinsippene er det flere kloke måter å løse feiringer på.

Svart-hvite oppslag skal selge. Vi andre skal leve liv. Vi trenger gråsoner og klokskap. Og det er slitsomt og tidkrevende og ofte er vi ikke kloke nok og gjør "feil". Men vi kan ikke klare oss uten heller. Mennesker har nå denne vidunderlige evnen til å tenke; vi må nok ta sjansen på klokskapen. Og så er det jo ikke slik at vi må velge mellom regler eller klokskap. Klokskap tilsier at noen ganger velges standardiserte regler, andre ganger brukes skjønn. Men klokskap må ligge i bånn. Uansett.