Sentripetale krefter. Holde familien sammen.

Dette er en oppfølger av gårsdagens gråsteinsinnlegg med fokus på familiens funksjon som produksjonsarena, som fellesskap også basert på det å skape noe nyttig sammen.

Kampsaken i dag er et økt fokus på sentripetale krefter i familien! Krefter som holder oss sammen.

Vi vasser jo i sentrifugale krefter alle sammen. Vi kan boltre oss i alt dette som slynger oss fra hverandre (som sentrifugen i vaskemaskina, ikke sant), alle aktiviteter og forpliktelser og fornøyelser som ulike familiemedlemmer gjør hver for seg utenfor hjemmet og som deler opp livet, dagen og fellesskapet i bittesmå biter, med fokus på forbruk og fravær. Mellomrommene fylles med transport og logistikk. Det er ingen mangel på krefter som deler opp og trekker oss fra hverandre.

Og den store utfordringen er jo at det jo så mye bra og viktig og artig som foregår. Så mye å si "ja" til. Så mye vi allerede har sagt "ja" til. Ganget opp med en fire-fem familiemedlemmer, så blir ukeplanene fulle, kveldskabalen krevende - og hjemmet risikerer å bli redusert til et veikryss der man bare kaster fra seg sekken og griper treningsbagen eller brødskiva.

En grunnleggende verdi ved familie er selvfølgelighetsaspektet. Familien er jo der - uansett. Den er gitt. Den har du alltid. Der kan du alltid vende tilbake. Dette mener vi jo.

Men det betyr ikke at det ikke tar tid - eller bør ta tid - å ha familie. Familien er der - men for å fungere trengs også familietid. At vi faktisk er sammen. Ikke bare møtes i veikrysset og deretter fyker til hver vår kant igjen for å levere alt det superviktige og superinteressante som omverdenen krever av oss og tilbyr oss.

Så da trenger vi altså motsatsen til det sentrifugale - vi trenger noe som trekker oss mot sentrum, som holder oss sammen - ikke bare som den gode og vennlige idéen om "familien som alltid er der" - men også som noe faktisk, rutinemessig, fast, innarbeidet og fysisk. Vi trenger å være der. Vi trenger tid. Det tar faktisk tid å ha familie, ha kjæreste, ha barn. Det er ikke så selvfølgelig at vi kan ta det som en ren "restkategori", som det vi eventuelt får tid til når alt det andre, alt det vi slynges ut til og involverer oss i i resten av verden, er gjort.

For å unngå misforståelser: Jeg er sterkt for et engasjement som rekker langt lenger enn egen nese, egen dørstokk og eget land. Det vil jeg aldri gi opp, verken på egne vegne eller som horisont for de barna jeg har fått lov til å leve sammen med i dette livet. Jeg vil aldri argumentere for å snu ryggen til verden for å bare sitte hjemme og "kose"!

Men det ytre engasjementet må få ha sin base. Vi må ha tid og rom for et fellesskap, et familiedugnadsliv og for små ritualer som skaper identitet, gjenkjennelighet og trygghet. Det som er oss. Det gir landingsplasser etter dagens innsats og nye krefter til nye oppgaver der ute.

Men det gir noe mer. Familielivet er - like lite som skolen eller barnehagen - til for bare å serve verden forøvrig med dyktighet og innsats. Familielivet har en egenverdi og må ivaretas som nettopp dette. Det kan ikke bare tas for gitt og avspises med det som måtte bli igjen av rester...

Så da er vi ved de sentripetale kreftene. Det som holder oss sammen. Mer enn som en idé. De arbeidsoppgavene vi deler og der vi trengs alle sammen. De tradisjonene og "sånn-pleier-vi-å-gjøre-det-hos-oss"-ritualene som vi ønsker og trives med.

Det er krevende i vår tid - men det er verdt det.


Hva tenker du om disse kreftene - det som trekker oss utover, og det som trekker oss innover?