Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

årlig-vårlig identitetskrise?

Før opplevde jeg alltid våren som et nytt håp, at alle dører åpna seg påny, at det igjen var mange muligheter å ta av, at en kunne gjøre nye valg, gå nye skritt, få nye krefter, realisere nye drømmer.

Noe sånt. Slik våren selv glitrer lysegrønn, med bristende knopper. Vekst. Muligheter. Håp.

Og så går nå åra, og jeg har livserfaring nok til å innse at våren alltid bare leder mot en sommer som rett og slett til slutt bare ender i en ny høst og vinter. Ny istid, ny stillstand, dører som lukkes, sorg over ikke-realiserte muligheter. 

Hva skal en med våren da? Er det bare lureri? Håp som ikke fører noe steds hen? En livsløgn, en illusjon?

Så blir våren en tid for uro i stedet for håp. Identitetskrise i stedet for tro på vekst og muligheter. Rynker mellom brynene, bekymringer, undringer, forkasting av egne prosjekter og drømmer som meningsløs sløsing med tid i dette livet som raser så fort avsted og på veien har så mange middager som skal på bordet og fotballkamper som skal heies på og regndresser som skal tørke til i morra...

Jeg stiller sikkert for vanskelige spørsmål til livet og for store krav til meg selv. Jeg vil få til noe, jeg vil ikke bare få dagene til å gå rundt mens åra løper sin vei. Det hadde sikkert vært enklere om jeg lot meg suge inn av alle normer og forventninger i omgivelsene, ikke hele tiden søkte min egen alternative vei som jeg både skal tro på og faktisk mestre. 

Det er jo for mye forlangt, ikke sant? Både forme min egen vei og klare å gå på den? Hvem tror jeg egentlig at jeg er?

Det er jammen godt at selve våren der ute ikke lar seg styre av en førtiårskrisedame som vakler på sin underveisvandring. For tross ulltrøyer og ullsokker, snøfall i går og to plussgrader på morgenen i dag, så står i hvertfall våren på med all sitt håp og all sin vekst og all sin forberedelse til hva-det-nå-er-som-skal-komme.

Og jeg får nok en gang holde meg fast i identiteten som hun som er underveis. Det kan vel hende hun kommer seg noe sted...

håpet?

En kan jo alltids håpe - ny måned, enda en vår, vi er med fortsatt, lever fortsatt, håpet er lysegrønt - enda en gang møter vi lyset og våren. Og kanskje håpet?

Hagen - og kjøkkenbordet - bugner av scilla, knoppene på buskene grønnes, det er sykler og joggesko, katten fryder seg over at det spennende hagelivet med graving og beskjæring og fallende kvister og annet staselig er i gang.

Karusellen svinger, programmet har vært tett de siste ukene -  og jeg vil gjerne hoppe av og bare grave i hagen og få ting til å gro. Jeg skriver fagartikkel om lyst og nytte fordelt på arbeid og fritid (hva hører sammen med hva), leverer i tide og setter en brøddeig.

Lyst og nytte - hva motiverer dine daglige gjerninger og hvem vet hva som er nyttig i det lange løp?

Vi har et drivhus som reiser seg gradvis, vi har to av fire kjøkkenhagekasser klare, vi har sådd i potter inne og har mer som straks skal ned i nye potter.

Dette er selvfølgelig fritid. Matauk-fritid. Nyttig matauk-fritid - som vi har lyst til å drive med.

Summen av forpliktelser i lokalsamfunn og organisasjoner stiger oss over hodet. Vi som mener vi prioriterer tid, merker at vi savner tid. Karusellen svinger, kabalene er tette. Arrangementene står i kø. Vi har ansvaret, koordinerer, stiller opp, sender mailer, purrer på andre, tar i alle takene, fyller våre egne forventninger - og er slitne og travle.

Det er fritid, forstått som den ulønnede tida vår. Men er det "lystbetont"? Først og fremst preget av forpliktelse. Det er slike folk vi gjerne vil være. De som sier ja og stiller opp. De voksne og ansvarlige.

Vi er nok ikke helt på plass. Det er litt for mye. Balansen bikker. Samtidig leter spesielt jeg etter mer. Rom for mine prosjekter. Noen flere som etterspør mine ord, vil trykke dem, lytte til dem. Plass for det jeg både har lyst til og mener jeg kan bidra med. Lyst og nytte.

Men arbeidet med jorda forankrer og forsikrer i hvertfall. Det er våren igjen. Håpet. Lyset.

Fredagstanker: Om mot og stengsler

"Ja visst gör det ont när knoppar brister

ont för det som växer och det som stänger"

Grunninnføringen i motivasjonspsykologi som jeg fikk for mange år siden, lærte oss om to skalaer for tilnærming til utfordringer - en skala for mestringsorientering, - og en skala for frykten for å mislykkes. Disse tilnærmingene må tenkes uavhengige av hverandre - og også av personens kunnskaper og ferdigheter forøvrig.

Så kan vi jo understreke at dette er en modell, dette er begreper utviklet for å forstå mennesker - ikke for å beskrive den reelle indre konstruksjonen av oss. Videre må vi huske at alle slike egenskaper befinner seg på en skala - få befinner seg på ytterpunkter, ingen av oss er like, alle forsøk på begrepsfesting blir mer firkantet enn livet og menneskene selv er. Men det kan jo gi litt mat til ettertanke allikevel. Slik kan det for eksempel se ut:

Den mestringsorienterte med lite frykt for å feile kan vi jo se for oss at suser fram. Tror på seg selv, er konkurranseorientert og har også ressursene til å mestre og seire, få overskrifter og suksess og applaus. Kanskje.

Selv med middelmådige ressurser kan den sterkt mestringsorienterte med liten frykt for mislykkethet vinne mye på sin pågåenhet. Dette kan i stor grad veie opp for begrensninger i evner. Og der personen allikevel faller igjennom har han sin mestringsorientering og pågangsmot i behold, og setter ikke seg selv tilbake på grunn av midlertidig motgang. Han går på igjen! Og kanskje faller han igjen, og igjen også. (Er det stort sett en "han"?)

Den fryktbaserte med liten mestringsmotivasjon kan slite mye - men kan også finne sin plass ved å sette ambisjoner til et realistisk nivå basert på egne evner og begrensede behov for å sprenge grenser.

Hva så med den fryktbaserte som samtidig er sterkt mestringsmotivert? Den som ønsker å få til mer - men som møter begrensningene ikke først og fremst i sine egne ressurser eller i rammebetingelser lagt av andre - men i sin egen frykt, sin egen mangel på mot, sin egen manglende evne til å stå på beina i motgang. Hva skjer med ham - eller henne? Hen kan legge lista lavt for seg selv for å minske fryktnivået, legge lista langt lavere enn egne ressurser tilsier. Det kan være bra, det kan sikre trygghet og stabilitet - og det kan på den andre sida oppleves tapspreget, at trygghetssøkingen fratar en muligheter. Det er en utfordrende balansegang.

"Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla."

Vi er oss sjøl. Ingen av oss er fullt og helt disse stereotypiene. Men vi kan være ulikt preget av slike varierende kombinasjoner av ressurser, frykt for fall og motivasjon for seier - og dette kan slå ulikt ut på forskjellige felt i livet. Noen felt kan du være suveren, trygg og vekstmotivert på - mens andre områder slår frykten beina vekk under deg og hindrer deg i både å stå og gå videre.

Det kan være vondere å leve med mye frykt enn med urealistiske høye vurderinger av egen evne til mestring, selv om det siste kan føre til flere reelle fall enn et liv med selvpålagte stramme rammer basert på frykt.

Derfor - mot slutten av ei uke der verden fortsatt er full av alvorlige utfordringer, hverdagen og menneskene rundt oss fortsatt trenger oss alle - og vi alle er skrudd litt ulikt sammen - så vil jeg si sånn litt høyt og lavt:

Vi trenger mot. 

Mot er bra. Kobla til klokskap og medmenneskelighet er mot det vi trenger.

Noen blant oss trenger mot til å leve. Noen blant oss trenger mot til å stå mot frykten for å mislykkes. Noen blant oss trenger mot for å være seg sjøl. Noen trenger mot for å reise seg etter motgang. 

Noen ser kanskje ut som de har fått for mye Møllers-tran-mot og durer fram uten hindringer - men hva vet du om hva de har kjempet med? Og får de til noe bra uten å være redde - så er det da verdt å heie, uansett. 

Og samtidig med å være rause i møtet med seire - så la oss også være rause i møtet med dem som sliter med stengslene og frykten. Se. Anerkjenne. Det fjerner ikke frykten - men kan kanskje gi litt mer mot til å leve med seg sjøl.

Noen ganger må en leve livet slik det er - med mot og frykt - hånd i hånd. Stengsler og kamp for å sprenge grensene. Hele livet. 

Slik Karin Boye skriver. 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.

Når kvinnene får stemmer

Overskrifta kunne vært "Når forkledamene får stemmer". Men mitt poeng er enda bredere - så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål - de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn - og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) - og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre.... Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt - hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently - omtrent i fjor på denne tida - dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser - så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten - at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil - men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer....)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer - og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen - men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så - hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer - men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet - pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer - så blir det tydelig at vi er mange - og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere - så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg - også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie - på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

Lurer du på hva som er problemet med KRLE-forslaget?

En av kompromissene som ble inngått i regjeringsavtalen i høst, dreier seg om å endre navnet på skolens religionsfag til KRLE - og fastsette andelen av undervisningen som skal dreie seg om kristendom (altså K-en i navnet) til 55 %.

Hvis du lurer på hva som er problemet med dette - så kan du lese min kronikk på Dagsavisen Nye meninger her!

Fredagstanker: Tro på familien!

Det svirrer så mange debatter i sosiale og tradisjonelle medier for tida. Det lanseres skolestart for femåringer, det foreslås obligatorisk barnehage for femåringer - for språkutvikling, sosial utvikling og maksimal innlæring og utnyttelse av kompetanse. Det diskuteres ikke-eksisterende - eller eksisterende glasstak for kvinners vei mot den såkalte toppen. Det diskuteres læringsmiljø og rommet for forskjellighet og hvilken plass utfordrende elever skal ha i klasserommene. Vi vasser jevnlig i ekspertutalelser om hvordan barn skal oppdras. I Oslo skal ikke foreldre lenger få vurdere behovet for enkeltfridager for et skolebarn; felles regler for alle.  Det lanseres stadig kategoriske regler for hvordan kompliserte sosiale situasjoner for eksempel i et barneliv skal løses. På den annen side diskuteres det hvor firkantet unger egentlig skal måles og vurderes i skoler både her og der, blant annet  i den kommunen jeg selv bor og mottar hjem vurderinger av tre skolebarn (Og innimellom slår noen festelig fast at cupcakes er meningsløst, noe som virkelig er å slå inn åpne dører.)

Samtidig sitter vi alle i våre liv, med våre små eller store flokker - og skal få det til å henge sammen, få hverdagen til å gå rundt, ta vare på store og små, betale regningene våre, få maten på bordet, rekke møtene våre, måke snøen, yte våre jobbforpliktelser, bistå med brøkregning, klippe noen barnenegler og følge til tannlegen og ta det ansvaret vi har og tar i verden. Smått og stort.

Jeg tenker at det er noe jeg savner i disse debattene. Jeg savner mer tydelig og anerkjennende refleksjon om familiens posisjon. Troen på hva familien er, kan være og kan få til - og anerkjennelsen av hva familielivet faktisk betyr. Betyr for oss alle - på godt og vondt. Både når det fungerer - og når familiens betydning innebærer et savn eller en mangel.

Og for å slå det fast - med familie mener jeg de som lever et liv sammen, ofte i et felles hjem. Kanskje er du rett og slett din egen familie. Kanskje er dere to. Eller åtte. Kanskje er dere i slekt, gift, foreldre og barn - eller noe annet. Men en familie er en grunnleggende forpliktelse, en grunnleggende enhet, mennesker som hører sammen med bånd som ikke brytes av en krangel. Det er mer enn et tilfeldig bofellesskap for en periode. Du vet selv best hvem du regner som din familie. Din flokk. Dine.

Og det jeg vil si nå på en fredag kveld er vi trenger alle sammen  å oppvurdere familiebegrepet. Oppvurdere anerkjennelsen av familielivet. Det er ikke så dårlig eller så lite det som foregår der. Det er rett og slett svært verdifullt. Har vi glemt det?

Tidlig læring er viktig hevdes det, for eksempel - fra alle kanter. Ja, klart det! Tidlig læring er viktig. Barnet lærer fra første sekund. Livet er læring. Det meste vi lærer både tidlig og seint i livet skjer utenom institusjonene. Vi kan fint stå for tidlig læring - uten å innføre verken obligatorisk barnehage eller tidligere skolestart som stramme rammer rundt alle barn og alle familier. Vi må oppvurdere familielivet og den fleksibiliteten som ligger i at vi lever ulike liv - også ulike familieliv - som arena for læring, trygghet og utvikling.

Det er hjemme vi starter. Og det er der vi fortsetter å starte dag for dag resten av livet. Og der vi vender tilbake etter våre ytelser ute i verden.

Men fokuset i alle debatter er i så stor grad alt det flotte og fine og viktige (for det er det jo) som vi skal få til "ute i verden". Jeg ser en fare i at familie og hjem blir en restkategori, det som blir til overs når alle de andre oppgavene og postene på programmet er utført. Livet som en kabal, som et orienteringsløp - der post etter post "der ute" kvitteres ut - uten at vi gir en tilsvarende primærposisjon til familielivet. Ikke ser at vi må sette av tid, sette av ressurser også til familie og hjem. Gjentatte cupcakesparodier eller harseleringer med vakre utskjæringer på matpakkemat - eller gjentatte utsagn om at det er ikke så farlig med litt rot og møkk - forteller hvor meningsløst eller bortkastet et hjemmearbeid eller hjemmeengasjement er. Som om tilstedeværelse for sine egne bare dreier seg om rene gardiner eller utskjærte agurker....!

Dette er ikke et enten-eller. Vi lever alle med en balansegang mellom våre ytre engasjementer og våre hjemlige behov og ansvar. Jeg vil aldri oppfordre til å stikke hodet i egen sandkasse eller la egen myke sofakrok få oss til å snu ryggen til verdens oppgaver og krav. Vi skal da stå på, for all del!

Men balansegangen må nettopp balanseres. Ikke gjøres så skjev at vi gjør narr av vår egen innsats for tryggheten, tilhørigheten og tilstedeværelsen i flokken vår - eller mister helt vår tro på at familie og hjem faktisk kan bety noe, kan få til noe, er en viktig basis både for individer og for samfunnet som helhet.

Både som individer og som samfunn må vi få opp troen på familiens betydning. Tro på det vi selv har å gi i det hjemmet vi bygger - at det er verdt å bruke tid på det også - ikke bare alt annet... At institusjoner og eksperter bare strekker til til en viss grad; familien er grunn-byggesteinen uansett. Og familier kan finne ulike løsninger; det er ikke en vei for alle. Nettopp forskjelligheten er en grunnleggende verdi ved å tilhøre en familie.

Vi vet at dysfunksjonelle familier finnes. Tragedier og vonde liv finnes. Noen barn må berges fra de familiene de er født inn i. Det er vårt alles ansvar.
Men det er ingen løsning å tilsidesette familiens betydning på generell basis.

God helg! 

(Jeg bare sier det, sjekk snølaget på fuglebrettet! Og dette var i går - nå er det enda mer!)

Nok av tid!

Jeg pleier å understreke at tida er det mest demokratisk fordelte godet vi har - 24 timer i døgnet til hver, gratis levert så lenge det pågår dette livet. Nok av tid, altså!

Allikevel strever vi mange av oss med å få kabalene til å gå opp, med å få tid til det vi skal og vil

Det vi da egentlig strever med er å klare å forvalte disse 24 tildelte timene slik at vi blir tilfreds med innsats og produktivitet og måloppnåelse selv. Og før jeg pådrar meg kritikk for disse veldig tekniske termene - så vil jeg fortsette med å understreke at jeg naturligvis mener måloppnåelse i svært vid forstand. Nå de målene, ønskene, drømmene du har - eller redusere de frustrasjonene du har. Uansett om det dreier seg om å rydde mer i gangen, få mer tid til å snakke med kjæresten eller skrive ei bok.

Det er vel første poeng. Respekter dine egne mål og verdier. Ikke la deg forvirre av alt alle andre tilsynelatende mener om hva som er verdt innsatsen eller ikke. Dette er ditt liv.

Vi er friere enn vi tror. Det er også noe jeg pleier å påstå. Det er ikke like lett å erkjenne denne friheten alltid. Kravene, oppgavene, tilkortkommenheten kan stige noen og enhver over hodet. Utilstrekklighetsfølelse er en større stressfaktor enn anstrengelser som faktisk når målet, oppnår resultatet du ønsker.

Jeg er ganske forvirret sjøl for tida. Jeg er ikke fast ansatt noe sted. Det gir mye frihet og fleksibilitet - og mye ansvar for å ta riktige valg og gjøre riktige prioriteringer selv. Jeg skriver på ulike prosjekter. Noen er bestilt, andre søker jeg etter publiseringsmuligheter for og vet ikke hvordan de vil utvikle seg. Hjemmebasert skribenttilværelse er gunstig for familielivet - men det er lett å la det gli ut når små og store utfordringer dukker opp. Jeg tviholder også på at nyttig virksomhet omfatter mer enn det en tjener penger på og mer enn (i mitt tilfelle) skrivinga. Jeg baker brød, reparerer klær, syr nye klær, lager ordentlig mat fra grunnen av. Det tar tid, det skal det gjøre. 
Forvaltningen av mine egne timer er en daglig utfordring. Kan jeg snu ryggen til pc-en og finne symaskina, selv om det er pc-arbeidet som ligner mest på "jobb"? Den buksereparasjonen er jo også viktig. Kan jeg ta en skitur, jeg som er så fri og frank, og flytte på de uklare skriveprosjektene mine som jeg ikke får fasong på allikevel? 

Så - jeg trenger
a) Å virkelig anerkjenne betydningen av de tingene jeg sier at jeg vil, ønsker, synes er viktige. Respektere meg selv. Uansett om andre ikke legger opp livet slik eller om den ene og den andre uttaler seg offentlig om at det er bortkastet tid. Se i øynene at jeg synes det er verdifullt å kunne være i huset når tre skolebarn tramper inn på ettermiddagen, ta en prat når det trengs, mase om rydding av våte votter når det trengs. At jeg synes det er viktig at vi gjør ting fra bunnen av selv, at praktisk mestring er en del av hverdagen -  selv om vi aldri baker cupcakes (som visstnok er det ulitimate, lett kritiserbare bildet på hjemmearbeid).
OG
b) En plan. basert på egne prioriteringer og eget realistiske blikk på hva som er mulig. Langsiktig og overordnet - og detaljert for uke og dag. Noen ambisjoner som hjelper meg å løfte blikket, etablere rett og slett produksjonsmål for meg selv, frister, dagsplaner - uansett om et forlag biter på en krok eller ikke. Jeg må virkelig være min egen sjef! Juhu!

Så det har vært formiddagens produksjonsmål: Lage PLANEN. Så skal det bli sving på sakene, tenker jeg. For vi har jo nok av tid....?

Ha en god dag - med nok av tid!

Nyttårstanker - litt mer privat

Så da går vi fra en hyllest av kongen i forrige bloggpost - til en hyllest av familien, flokken, livet, øyeblikket - og moren min spesielt - i denne

For i dag har vi vært samlet store og små i det store huset på hjemgården min der jeg vokste opp - og feiret moren min som fyller søtti omtrent på denne tida. Og det er godt å møte slekt og la ungene mine nok en gang få se hvilken flokk de hører til. Det er godt å møte den aller minste tremenningen til mine små som ble født i høst og som vi ennå ikke hadde sett. Og det er godt å møte de gamle-gamle tantene som har vært der bestandig og som det nå ikke er så mange igjen av. Og de ikke-så-gamle tantene som også har vært der bestandig. Og så alle oss i mellom. Det er tilhørighet og minner, fortid og framtid og mest av alt så er det litt akkurat-nå-nåtid.

Og det var det jeg snakka om i talen min til jubilanten også - og det er det jeg vil dele med dere litt akkurat nå.

For disse merkdagene som ramler på oss - nyttårsaftener og bursdager og jubileer og sånt - jada, joda det er anledning til både kake og fest - men det har også sine tyngre og sårere sider, for eksempel tyngden over at tida går. At noe er forbi. At tida ikke bare går - men den har gått. 

Mor og jeg har i blant snakket om at det ikke alltid er så lett å identifisere seg med dette tallet som til enhver tid representerer alderen vår. At en er søtti. Eller førtifire, for den saks skyld. At det ikke helt føles som meg. Og at en med dette undres over og griper etter den tida som bare går og går. Hvor ble tida av - og hvor ble jeg av, midt i det hele? Det er det sårbare ved merkedagene. At vi ser at noe er over.

Men akkurat nå er vi her. Nåtida er alltid alt vi har. Akkurat nå. Og i dette nåtidsglimtet, så bærer vi i oss alt vi er. Den jenta som ble født en vinterdag på Sørkammerset på gården under krig og okkupasjon, drøyt tretti år etter at kvinner fikk stemmerett her i landet, den storesøstra som tok ansvar og som elleveåring alltid bar med seg minstesøstra av de fire på hofta, den jenta som dro ut i verden og kom tilbake og drev gård og egen bedrift og tok seg av lag og foreninger og skapte et hjem med varme og vidsyn som jeg fikk vokse opp i. Hun er jo ikke borte selv om tida har gått og gått. Hun er der og i dag var hun midt i flokken sin, Moren min.

Og jeg da. Som slett ikke, overhodet ikke liker nyttårsaften og at tida går. Som lengter etter våren, men med en bismak, for når den kommer har jo enda mer tid gått!

Mitt nyttårsløfte til meg sjøl må være enda mer bevissthet om å bruke dagene, bruke nåtida. For det er alltid alt vi har. Minnene teller bare når vi bærer dem med oss og minnes dem - nå. Framtida teller som håp og drøm og plan - men bare nå.
Det er nå jeg kan nå deg, det er nå jeg kan være en som regnes med. Det er nå jeg kan gjøre en forskjell.

(Her er bildet av en annen som ikke var særlig begeistret for nyttårsaften og bråket utenfor - i seks timer!, og stort sett tilbrakte den under en sofa eller i tiåringens armer - og som derfor hvilte godt ut det meste av første nyttårsdag. Forøvrig en stor nyter av ethvert nåtidsmoment...)

Nyttårstanker - de offentlige (Kongens Tale)

- og det var det jeg tenkte og twitret i går kveld: At dette er det vi har konger for. Holde en tale som ber folket løfte blikket og feste fotfestet og stå støtt og ta ansvar for verden og forandringer. Talen skulle handle om fundamentet vårt, innledet han - og jeg skjerper ørene og sansene - for dette er sentrale ord som brukes og misbrukes rett så ofte i offentlig diskurs. Og så talte han. Om Grunnloven og Kjærligheten.

That's it. Det er fundamentet. Verken mer eller mindre. Godt sag!

Det ligger mer makt enn folk ofte tenker over i å definere "vårt" felles fundament, "våre" felles verdier - hvem "vi" er og hvem vi burde være. Det som erklæres som sant og riktig oppfattes ofte som nettopp sant og riktig og de stadig gjentagne utsagnene bekrefter seg selv.

Forskjelligheter har alltid vært til. Mange kamper har blitt kjempet gjennom århundrene om å nedkjempe menneskeskapte regler om ulike vilkår for ulike folk. Kvinners stemmerett, fattigungers rett til skolegang, arbeideres rett til forhandlinger og rimelige arbeidsvilkår, eiendomsrett til naturressurser, tale- og ytringsfrihet, jøders adgang til riket, homofiles rett til et legalt samliv, romfolks rett til å overhodet synes i gatebildet...

Kampene er ikke over. Stadig, stadig behandles forskjeller på mennesker som om de skulle være rimelige årsaker til forskjellsbehandling, diskriminering, utestengelse.

Alle slags forsøk på å definere et folks felles identitet som en definert og avklart folkesjel, historisk og kulturelt forankret, etnisitetsfundamentalistisk videreført og sammensydd - alle disse forsøkene, uavhengig av velmenthet og referansegrunnlag - bærer med seg denne muligheten for maktovergrep, utestengelsen, undertrykkelsen, utelatelsen. Ethnos rekker ikke fram. Aller minst i vår mobile, globale, trådløse tid. Skal vi berge et fundament, så er de demos som teller. Folket som demos. Som et folkestyre-folk, med regler vedtatt av folket og folkets representanter, regler som styrer og regulerer og som igjen kan endres, demokratisk. En sikring av ytringsfrihet, livssynsfrihet og forsamlingsfrihet. Det sikrer ikke fred og fordragelighet. Ytringsfrihet er fundament for mangt slags bråk. Men det er et fundament vi kan bygge både bråk og fordragelighet på.

Et fundament å bygge et mangfold på. Mangfoldet og forskjellighetene som alltid har vært der og som gir oss trøbbel, utfordringer, fargerikdom og kreativitet.

- Så - på årets første dag heier jeg på Kongens tale. Og jeg ønsker deg en god start på 2014. 

anonymitet på nett?

Jeg har skrevet blogg i flere år. Det ser ut som om folk er her og leser rett som det er. Men jeg har jo ikke sett dere i øya. Så - her er jeg.

Jeg var helt sikker på at jeg skulle ha en anonym blogg da jeg begynte. Uten navn og bilder. Bare ordene i sentrum. Og så har det rett og slett blitt en del pene bilder av blomstene i hagen min - for å få noen fargeklatter. Om igjen og om igjen. Jaja, det er vel til å holde ut med noen blomster. Anonymt er det i hvertfall!

Poenget med anonymiteten har blitt mindre med tida, synes jeg. Jeg er jo meg - både i bloggen og i andre tekster jeg skriver under fullt navn. Det er jo meg som skriver dette, ikke en fiktiv person. Gjemselsleken blir litt rar i lengden. Det er jo ikke noen hemmelig kjendis bak tekstene mine. Det er jo bare meg. Jeg skriver jo på nett fordi jeg vil at noen skal lese - det er et budskap fra virkelige meg. Da trenger jeg jo ikke gjemme meg.

Men jeg synes fortsatt at anonymitet og vurderinger av og begrensninger i hva en deler og hvordan en deler er viktige spørsmål. 

Det vil alltid være sider ved livet og ved vår identitet vi ikke deler med andre. I tekster, på nett, eller overfor naboer og folk vi møter på gata. Ingen av oss er forpliktet til å utlevere alt, ingen av oss kan utlevere alt. Noen ganger møter jeg argumenter om at de som ikke på lik linje forteller om dårlige dager og vonde sider ved livet ikke har troverdighet i sine beretninger. (For eksempel når folk bare viser disse pene bildene sine av pene barn og vellykka kaker.) 

Jeg synes det er noe tull. Dette er en form for "bekjennelsesplikt" som egentlig bare slår ut i løse lufta. Sannheten blir ikke mer fullstendig av slike "krav". Ingen av oss viser eller deler alt. Alt er et utsnitt. (Men at rene glansbildeblogger og -beretninger uten dybde og nyanser ikke er særlig interessante - for meg - det vil jeg jo bekrefte. Kanskje andre har glede av det.). Alle har noe som går bra og noe som går mindre bra. Det kan noen ganger være godt og givende å dele med andre om det en strever med i livet, og det kan være godt å se at andre er i samme situasjon. Men vi gjør alltid valg og vi sorterer hva og hvordan vi beretter og viser -  basert på ulike vurderinger.

Vi lever ikke alene. Våre liv er ikke bare oss selv. Sider ved livet som er utfordrende eller vanskelige - involverer ikke bare enkeltpersonen - meg, men også andre nær oss.  Andre som vi har større ansvar overfor og forpliktelser i forhold til enn leserne der ute. Sannheten er ikke bare min. Få av oss er Knausgårder som skriver ut hele livet til alle rundt seg - eller tar bilde av alt. Det er absolutt diskuterbart om noen av oss egentlig har rett til det. Kan man dele et bilde av en illskrikende og rasende treåring - kan man berette om en opprørsk og "håpløs" femtenåring - kan man dele barnas historier når de har det vanskelig - eller egen frustrasjon over andre voksne rundt oss. 

Har vi rett til det?

Anonymitet kan kanskje gi et rom for å dele mer enn en gjør under fullt navn. Men vi må alltid gjøre vurderinger og ta hensyn allikevel. 

Dette er en vanlig dag. Tidlig opp. Husmor- og mammasysler på morgenen. Brødbakst og annen matlaging på tur før jeg vekker ungene. Lang frokost - men allikevel litt masing før alle er avgårde - og det bare er katten og jeg som steller hjemme. Skrivedame som bør være litt effektiv på pc-en i stua. Repeterer litt om levekår på 1860-tallet. Reflektere over danning, nytte og nødvendighet før og nå. Skrive litt mer om det samme. Få fasong på en artikkel. Få den bedre. Sjekke referanser. 

Innimellom sjekker jeg om ulike fjernadopsjonsordninger. Og Filippinene. 

Og koker litt mer te. Og tar altså disse avslørende bildene. Og snart må jeg gå en tur for ryggens skyld og til ære for det fine været. Og snart kommer første skolebarn hjem. Og seinere skal jeg skrive mer fag, ta i mot flere unger, følge opp lekser, bake vanlig brød (det glutenfrie lagde jeg i dag tidlig, jadda), lage potetsuppe til middag og få noen på fotballtrening og fyre opp for kvelden, følge på dansetrening, sette på vask, fryse ned brød, lese høyt, synge på sengekanten og finne min egen sengekant.... Interessant liv, ikke sant...

Hvilke vurderinger gjør du med hensyn til billedbruk av deg selv og familien på nettet? Hvordan vurderer du anonymitetsbehov og/eller bekjennelseskrav?

(Og - hvis du har vært innom her før - jeg ser vel akkurat ut som du tenkte ikke sant?)

Ha en fin dag!

ingen av oss er normale

Ingen av oss er "normale"!

Fordi normalitet ikke finnes. Det finnes ikke én enkeltstående måte å være menneske på - være mann eller kvinne på - være voksen, være forelder på - være barn på. Det normale finnes ikke. Det normale er variasjon. Variasjon og forskjellighet er det normale for menneskene.

Du kan godt slå til med statistikk. Bare kom igjen! Det kan komme mye fornuft (og ufornuft) ut av det. Vi kan sikkert slå fast at de fleste mennesker i Norge har både to armer og to øyne. Og så kan vi si at det - DET - er normalt det!

Men holder det for oss?

For vi kan være vriene - sånn som diskursanalytikere og samfunnsforskere og vriompeiser som meg - og minne om at alle disse armene er korte og lange og hårete og glatte - og i alle farger - og sterke og svake og neglelakkede og gipsede og skrubbsårede og fregnete og kalde og varme og tynne og tjukke og pløsete og stramme - og noen har sikkert seks eller fire fingre. Dette er langt utenfor SSBs område. Men da blir det plutselig ikke den enarmede som er unormal - det er variasjonen som er det normale!

Og så kan vi gå videre og se på mer kompliserte saker og forhold enn å telle kroppsdeler.

For hva er det normale livet,  liksom?! Hva er malen - hva er normen - hva er vanlig?
(og når er det vi skal begynne å føle oss unormale - eller når er det vi virkelig skal se ned og kanskje skamme oss - fordi vi er så unormale?!)

Skal vi begynne med statistikken - så kan vi gjøre det enkelt for oss - vi kan se på aldersfordeling, siviltilstand, bosted, utdanningsnivå og inntektsnivå og antall barn og sikkert på antall alkoholenheter per uke, antall digitale dingser per bolig og antall sydenturer per liv.

Men finner vi et bilde av det normale da? Viser statistikken oss hva det normale livet er? Ja, hvis vi igjen bygger på min tolkning: Vi ser variasjonen. Vi ser at det er variasjon som er det normale.

Normalitet kan forveksles med norm. Gjennomsnitt kan forveksles med ideal.

Jeg advarer igjen: Dette er feil.
Det rette kan (i teorien) finnes alle steder (både du og jeg vet at det er noen steder det rette ikke er. Det finnes ting som er helt spinnvilt feil og galt). Det rette og gode og ansvarlige livet finnes ikke bare i flertallsløsningene eller i gjennomsnittene eller i det du har hørt om fra før. Det rette og gode og ansvarlige livet er basert på de kloke løsningene du finner i ditt eget liv - innenfor en samfunnsramme der vi tar ansvar ut over oss selv.

Jeg leser om og jeg møter daglig mennesker som tar disse ansvarlige valgene i sitt eget liv. Tilpasser sine valg til det som fungerer best for dem selv - og for familien. Som trapper ned og trapper opp, endrer ambisjoner og prosenter og tar grep. Ofte snakker vi ikke så høyt om det. Ofte holder vi det for oss selv, når vi gjør valg som vi tror er litt utenom dette såkalte "normale". Bøyer hodet litt, er litt stille.

Men det må være lov å snakke om disse ulike valgene, alle disse variasjonene av liv. På den måten viser vi hverandre at det er en stor verden av normalitetsvariasjoner å velge blant.

Det er ikke noe å skamme seg over at vi tar egne ansvarlige valg - i våre ugjennomsnittlige, unike, fantastiske liv!

Vi er alle mislykka!

En av mine hovedkjepphester her i verden, som fagperson, samfunnsborger og privatperson, er å utfordre forsteinede normalitetsbegreper. 

Hør her: Det er ikke et argument i seg selv at noe er "normalt" eller "vanlig"!

Vanlig betyr ikke "riktig". Det kan selvfølgelig være at det vanlige er helt ok, helt supert til og med - for noen. Men kanskje er det akkurat i ditt liv det trengs en uvanlig, en ugjennomsnittlig, en helt spesiell løsning! Da er det det rette for deg - eller for ditt barn  - eller for din familie. Normalitet har ingen ting med det å gjøre. Det er ikke unormalt  å være spesiell. Det er ikke unormalt å tenke selv. Det er helt normalt at folk er forskjellige og lever forskjellige liv og finner ulike gode og ansvarlige måter å innrette seg på.

For eksempel - (og ikke helt tilfeldig valgt eksempel!) - hvordan innretter man seg som en familie med et eller annet antall barn og voksne, hvordan lever vi - sånn når det kommer til hjemmetid og bortetid, inntektsnivå og prosentandeler lønnet jobb og ulønnet virksomhet, aktivitetsnivå for de ulike familiemedlemmene, oppholdstid i ulike institusjoner for små, hjemme-alene-om ettermiddagentid for mellomstore, hvem gjør husarbeidet og hvem smører matpakkene - alt det der.

Hvordan gjør vi det - alle sammen?

Jo - her er svaret: Vi gjør det forskjellig! Det er helt normalt.

Jeg er så lei av at vi alle skal måles opp mot en konstruert ferdig normalitetsforestilling av hvordan dette skal være. En slik ensidig målestokk har bare en eneste effekt: At vi alle er mislykka! (Fordi vi er så unormale liksom, alle sammen!). Så blir vi tause og skamfulle. Fordi vi ikke matcher mønsteret....

At alle voksne er fulltidsarbeidende i inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet fem dager i uka samtidig med barnehagens åpningstider, for eksempel. Det er millioner av helt forsvarlige og normale avvik fra den modellen. Massevis av slike jobber som en faktisk tjener helt normale penger på, er delt inn på en helt annen måte, innebærer helt andre døgn eller uker. Folk jobber turnus og vakter, driver egen gård seint og tidlig, skriver en artikkel om natta, kjører flytoget eller holder kveldskurs tre dager i uka. Det er normalt.

Og i tillegg finnes det massevis av ikke-inntektsbringende svært viktig vokseninnsats som gjøres til alle mulige slags tider. Folk tar seg av idrettslag og kor og FAU og dugnader og syke og gamle og er støttekontakter og får eget hjem til å gå rundt. Og midt oppe i dette så tar vi oss av unger og nærmiljø - på mange forskjellige måter. Kanskje ved å jobbe deltid en periode. Kanskje med au pair, eller med naboen som bakvakt når du må gå fra ungene lenge før skolen starter. Kanskje ved å holde de kveldskursene i stedet for å ha dagjobb i en periode. Kanskje ved å finne en måte å flytte noe jobb hjem noen dager, slik at tiåringen slipper fem aleneettermiddager i uka. Kanskje ved at tiåringen henter treåringen i barnehagen eller får middagsansvaret to dager i uka. Det er helt normalt.

Se deg rundt. Vi lever ulike liv. Det er ikke et uttrykk for at vi "ikke har greid det", at vi er mislykka alle sammen. Det er nettopp et uttrykk for at vi er kreative og ansvarlige mennesker.

Det er absolutt forskjell på rett og galt, men det er en lang skala fra "helt feil og forferdelig" til "helt perfekt". (Det sistnevnte tror jeg forøvrig ikke finnes. Det er en annen diskusjon.) Vi har ansvar for å ta bevisste og ansvarlige og gode nok valg for våre små liv.

Men vi har ikke ansvar for å følge noen ferdige modeller for "normalitet".

shoppestopp - eller ei?

Jeg synes det er morsomt å lese om shoppestopperene. Noen lager et skikkelig prosjekt av det, setter seg mål og spilleregler - ett år uten shopping - med eller uten unntakstilfeller. Noen lager heiagjenger og lag - eller konkurrerer mot en venninne.

Og det kommer mange bra erkjennelser og opplevelser ut av dette. For eksempel oppdager noen at det finnes mye allerede der i skapene. Eller en får låne og arve av venner og naboer. Kanskje kan en se hvor mye tid en sparer. I hvertfall hvor mye penger en sparer.

Alt dette er både bra, lærerikt og vel verdt å applaudere.

Men jeg er ikke en shoppestopper. (Jeg er vel veldig langt fra en shopper også, det må vel innrømmes.)

For meg - når jeg skal tenke over kjøping og ikke-kjøping og alle alternativene i min administrasjon av eget og familiens liv -  blir shoppestoppinga for mye en lek eller et stunt - en kortvarig prestasjon. Se om en greier det. Se hva som skjer. Få det til! (og som sagt, det er bra det!)

Jeg jakter på en mer langsiktig modell, en mer bærekraftig løsning - en måte å tenke på som kan vare. En måte jeg - og vi - kan tenke på og leve etter på sikt. Også hvis vilkårene blir endret og begrensninger i kjøpinga blir mindre selvvalgt, enten pga endringer som påvirker tilbud og muligheter omkring oss - eller endringer som gjør kjøpekraften her i huset betydelig redusert.

Det jeg er opptatt av i dag - i et liv med mange muligheter er:
- ikke kjøpe for "å kjøpe". Kjøping er en nødvendighet - ikke en hobby. Det er ganske lett å innarbeide som vane. Og det er deilig. Bare gå og gå forbi alt mulig. Rett fram til det jeg egentlig skulle ha.

- ikke la oss lure av "siste modell-er bedre-argumentasjonen". Har vi noe - så har vi. (Vi har Norges eldste og minste tv - påstår vi, 14 tommers fra 1996. Men den virker... så vi har...)
- Hele tiden vurdere om det finnes løsninger på våre behov som vi kan løse ved å lage selv, reparere noe, skaffe oss noe brukt - eller kanskje greie oss uten.
- sette ønskene på en ønskeliste. Det kommer juler og bursdager for oss alle. (Jeg ønsker meg nå et tørkestativ som går i høyden. Et som kan plasseres ved siden av klebersteinsovnen og stå der hele vinteren!)

Men jeg kjøper når vi trenger noe. Jeg skal greie dette hele livet. Da må det noen ganger kjøpes noe.

Jeg har unger som vokser som uvær og vi bor i Norge med allslags vær. Det blir noen skopar og støvlepar i året. Det står jeg for. Ungene mine går i vinterstøvlene sine halve året, og de arver videre i søskenflokken så godt det går. Vi voksne har stort sett stabil størrelse og kan bruke det vi har.
Jeg stopper ullsokker og ullundertøy så lenge det går. Så bruker jeg de mest fillete trøyene og klipper lapper til albuehullene til de nest mest slitte trøyene. Og syr om resten til tynne ullhalser som varmer godt. Men til slutt en gang - så trengs det noen nye stillongser og trøyer, faktisk. Og da kjøper jeg det. Boblejakker og boblebukser og regntøy også.Og så reparerer vi og arver videre på det også.

Vi finner fine ting på loppemarked og Fretex. Og da kjøper vi. Ingen stopp gjelder da. Men vi prøver å ikke ha for mye av noe. (Bortsett fra bøker - men det blir det vel egentlig aldri for mye av, hvis vi ikke bryr oss om at det står dobbelt i bokhyllene.)

Jeg syr og strikker. Jeg strikker alt av ull-småtøy til alle, luer, votter, halser, leggvarmere, ullsokker... Jeg har sydd mye barnetøy de siste åra. Mest til datteren i huset. Det gjør jeg fordi det er moro og fordi det gir meg viktig kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke gratis - jeg kjøper jo stoff og garn. Men det er stort sett rimeligere enn kjøpeklær uansett. (og ja - det er fordi jeg mener at det er feil å regne "jobb-timelønn" inn som et vurderingskriterium i forhold til hjemmeproduksjon. Det er en annen bloggpost.... kommer, kommer.)

Så ja - vi kjøper. Men vi prøver å organisere kjøpinga vår slik at det dekker våre nødvendige behov, på en måte vi synes vi kan stå for - over tid, nøkternt, bevisst, forsvarlig. Det er ikke et kortvarig prosjekt.

Har du prøvd noen shoppestoppeprosjekter - eller shoppebegrensninger?

nøkkelen til å komme forbi "skal-bare-barrieren"

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om hvordan "skal-bare..."-holdningen hemmer noen av oss, særlig om hvordan jeg selv sliter med å komme forbi alle de barrierene som jeg på en eller annen måte synes jeg bør passere før jeg kan sette av tid til egne prosjekter.

En del kommentarer pekte på betydningen av å fokusere på "livet her og nå" og nyte øyeblikkene tross øyeblikkenes kaos. Det er jeg så enig i - og jeg er også enig i at det å få barn for mange av oss nettopp har denne gode bonuseffekten at vi lærer å gripe øyeblikkene mye bedre enn i voksenlivet før barn. Her-og-nå-gleden er viktig og grunnleggende, og det er så bra at vi minner hverandre på dette. Det er også mye av grunntanken min i det livet jeg lever og det jeg prøver å skrive om i tekstene mine her på bloggen. At vi er underveis alle sammen - og at det på mange måter er livet nettopp underveis, i alle øyeblikkene underveis, som er selve poenget. Leve i det mylderet som et liv med andre mennesker  innebærer. Være takknemlig for at en ikke kontrollerer alt, men rett og slett får være med og oppleve mer enn en noensinne kunne skapt og tenkt ut selv. 

Så ja - det er et budskap jeg absolutt vil støtte!

(og det var altså ikke det jeg prøvde å skrive om i innlegget mitt, så da var jeg kanskje litt uklar. Men uansett er det godt å minne hverandre på det å få med oss livet underveis, uavhengig av de store eller små målene...)

Budskapet mitt i skal-bare-innlegget var først og fremst knyttet til de prosjektene som jeg er fristet til å kalle mer egoistiske prosjekter, mine egne prosjekter, de jeg har lyst til å drive med. Det som på en måte føles som "det som er meg". Ikke å ta en tekopp på trappa i solskinnet - det er vi gode på, men et prosjekt er det knapt nok. Det jeg - underveismammaen, underveisjenta her midt i livet,  på en eller annen måte, selv gjerne gjerne vil bruke mer tid på - men ikke vet om jeg kan eller bør eller har tid til eller noe sånt. Så derfor skyves det gjerne vekk fordi det alltid er noe annet en må eller bør.

For meg er dette først og fremst knyttet til det å skape. Til å skape tekster og tekstiler og andre ting. Skrive, sy, strikke. Med mer... Det vil jeg så gjerne. For det er sånn jeg er, egentlig.


Og nå har jeg skjønt noe. Skjønt noe om hva som er barrierene som gjør at jeg skyver disse prosjektene vekk. Og dermed hva som er nøkkelen til å gi disse prosjektene plass. Det er ganske enkelt faktisk.

Mange av de tingene jeg ønsker å gjøre er nemlig ikke umiddelbart definert som "jobb". Men - som jeg har skrevet om før - dette skillet mellom "jobb" og "ikke jobb" er et historisk og kulturelt variabelt skille, som ikke burde brukes til å avgjøre hva som er nyttig eller verdifullt eller ikke. Mange aktiviteter som i dag regnes som fritidsaktiviteter var for ikke så mange år siden regnet som helt nødvendige arbeidsoppgaver for å holde hverdagslivet i gang i en familie, som å sy klær til familien, eller bake familiens brød. Varene og tjenestene som disse aktivitetene frambringer er fortsatt nødvendige i en eller annen forstand i våre liv, men vi har gjort oss selv avhengige av å selge egne spesialiserte arbeidstimer for å kjøpe alle disse varene og tjenestene ferdiglaget. Dermed defineres eventuell egeninnsats på slike områder ofte som unødvendig - og eventuelt også unyttig.

I tillegg så er det jo dette med å ha lyst til noe. Da er det jo kanskje gøy. Og da burde jo en pietistisk nordmann skyve det langt ned på lista, for gøy - det hører til fritid, etterjobb, etter hard innsats. Dette er et resonnement som knapt nok passer hjemme i vår tid (hvor det tydeligvis skal være så veldig gøy på de fleste jobber...), men det sitter nok i kroppen på mange av oss allikevel.

Så der er barrierene. Det som er definert som fritid og som lystbetont har ikke en berettigelse i den ordinære tidsplanen. Det kan bare skje dersom det av seg selv åpner seg en tidsluke i løpet av dagen. Det gjør det jo knapt nok. Jeg har stor glede av å ha et strikketøy tilgjengelig for små luker, mens jeg hjelper med lekser eller venter på noen. Men noe seriøs skriving eller store syprosjekter blir det jo ikke uten å sette av litt tid. Og anerkjenne kreativt arbeid som viktig. Viktig nok, i hvertfall.

Og der ligger nøkkelen. Nøklene:

Punkt 1. Anerkjennelse av egen virksomhet, som noe som er viktig nok til at "det burde bli gjort". Det å sy barneklær, reparere familiens klær, sy et lappeteppe for varme og trivsel - er noe virkelig, og "viktig nok". Det å skrive noe som noen kan lese er jo også "viktig nok". Selv om det ikke blir penger av alt....
Punkt 2. Sette av virkelig tid. Ikke bare forhåpningstid - "hvis det blir noe tid til overs" - "hvis jeg orker i kveld...". Bestemme at dette kvarteret, eller denne timen, eller denne formiddagen skal jeg skrive. Eller sy ferdig dette prosjektet. Det er 24 timer i døgnet. Det finnes tid.


Det er bra å erobre litt mer innsikt og klokskap for min egen del. Jeg synes jeg har kommet noen skritt videre med dette. Kanskje er dette enkelt for alle andre....?

hva kan jeg vise fram - og beholde min troverdighet

Vi er alle sammensatte mennesker. Og forskjellige mennesker. Og i våre offentlige presentasjoner vil det alltid være slik at vi siler og velger hvilke aspekter ved oss selv og våre liv vi tar med og lar andre få innblikk i.

Blogg er en slik offentlig sfære, der vi selv er både skribenter og redaktører og ofte også en form for hovedpersoner i det som formidles. Det er klart at vi gjør et utvalg. Uansett hvor ekte og ærlig vi forteller - så er det aldri "alt". (Og drar vi dette langt nok havner vi jo i en filosofisk refleksjon om hvorvidt "alt" eller en helhetsforståelse noensinne kan forstås eller formidles, all forståelse er i glimt... )

Jeg har en kategori her på bloggen som heter "lage". Der er det i grunnen ganske tynt. I hvertfall i forhold til hva det kunne ha vært. Bloggpostene her står overhodet ikke i forhold til mengden av sy-, strikke-, hekleprosjekter (osv) som faktisk foregår in real life her i huset.

Jeg har i lang tid har kjent på ambivalensen min knyttet til å fotografere og fortelle om laginga mi. Ambivalensen holder meg tilbake. Jeg har stor glede av mine kreative prosjekter, men jeg viser det sjelden fram her. Hvorfor - fordi jeg er litt feig?

Gjennom de siste åras mange slags angrep på folk (damer) som publiserer glansede bilder av glaserte kaker og lignende, all kritikk av folk (damer) som bare går hjemme og driver med pynt og fjas - (og ikke "kommer seg på jobb") - så blir jeg forbeholden og forsiktig. For jeg vil jo bli tatt alvorlig! Jeg vil være en klok røst som kan regnes med.
Hvorfor skulle det da være et problem å vise fram litt. Jeg er en erfaren skribent med doktorgrad om å analysere debatter. Det burde jo være seriøst nok til at jeg kunne tillate meg å vise fram noe barnetøy jeg har sydd eller penalet jeg lagde til skolestart eller sonjakappa jeg sydde til jul og bunaden jeg sydde til 17. mai. Eller?

Men så tør jeg ikke alltid. Og jeg orker liksom ikke la min personlige sokkestrikking eller buksesøm bli rammet av cupcakes-kritikken. Jeg orker ikke bli møtt med at jeg svikter hele det feministiske frigjøringsprosjektet fordi jeg kan strikke ullvotter - for jeg ønsker jo å være en seriøs debattant i selve denne debatten. Jeg vil ikke bli tilsidesatt som en som ikke har mer å fare med enn litt amatørsykunster eller noen heklegreier. Og denne feigheten min synes jeg jo er veldig dum!

For det jeg mener er jo nettopp dette: Vi er sammensatte mennesker. Vi er hele mennesker. Vi har alle vår intellektuelle kapasitet, vårt samfunnsengasjement og vår rettmessige plass i offentlig debatt  - og vi har alle våre praktiske liv og våre kreative sider. Det å være i stand til å løse praktiske oppgaver i eget liv er en stor styrke for et menneske - og ikke en hindring for å være et samfunnsengasjert menneske. Det å få bruke egen kreativitet til ikke bare utføre praktiske oppgaver - men også å skape noe nytt - er en stor rikdom i et menneskeliv.
Det som er til styrke, nytte og berikelse gjør verken meg eller andre mindre berettiget i samfunnsdebatten.


(bildet er noen år gammelt og viser minstemann i fint driv med julepynten)

Finne retning?

En kan jo lure. Om det er et krav for å være voksen at en har en tydelig retning på alt. Fasong og form og retning. At livets små byggesteiner legger seg sammen til et presentabelt verk. At skrittene fører til et sted. Så kan en svare på en ordentlig måte når alle og enhver på død og liv skal spørre om hva en driver med. For da skal en visst ikke svare med å peke på disse småskrittene og byggesteinene - en skal vise en retning. Noe litt stort og flott, gjerne. Noe som har bygget seg opp gjennom åra og som er der og kan pekes på og vises fram.

Og så lurer jeg da. For vel har jeg drevet med mye, svært mye - både stort og smått. Og virksom og arbeidssom og fulltidssysselsatt med mye meningsfullt er jeg nesten til enhver tid. Men jeg vet ikke alltid hva retningen er, eller jeg klarer ikke forklare det til folk som etterspør karriereplaner og framtidsperspektiver. 

Jeg kan peke på verdier. Jeg kan peke på mening. Jeg kan peke på tilstedeværelse og tilhørighet og ansvar. Jeg kan peke på uendelig mange skritt og byggesteiner som jeg har gjort, skapt, vært med på - og slik vil jeg sikkert fortsette. Og ja - det er en fasong på dette. Fordi jeg vet noe om hva som er riktig for meg. Men jeg får det ikke alltid til å passe sammen med det folk forventer at jeg skal svare når de spør.

Og så kan jeg jo lure videre. Vet egentlig alle de andre hvorfor de har fått den retningen på livet som de har fått, hvorfor de etterstreber de målene de gjør, går den veien? Eller er det slik at hvis en har begynt, så er det lett å bare fortsette - fordi det da gir seg selv hva som er veien videre.

Jeg graver i det uendelige etter begrunnelser og motivasjon for valg og handlinger og meninger. For det er slik jeg blir klok på livet, klok på meg sjøl, klok på hva jeg driver med.

Høsten nærmer seg. Daglige regnskyll. Modne tomater. Kaldere netter. Vått i graset hver morgen. I dag ordnet vi bokbind og nye blyanter og en del sko til ungeflokken. Og jeg sydde et bestilt nytt penal til snart-femteklassingen. Snart skolestart. Ny start. Klar retning for de små. Mannen er igang med høstens utfordringer og sprengt kalender. Nye utfordringer for å finne retning for meg. Så får jeg gruble, over meningen og begrunnelsene.

kjenner vi hverandre?

De ringer fra Norstat og vil ha en liten undersøkelse. (Hvor liten da - spør jeg - for ofte sier de liten og så tar det 20 minutter... - da kan dere heller si lang undersøkelse, sier jeg.)

De spør hvor gammel jeg er og jeg har ikke lyst til å tenke meg om og finne det ut. (Det vanskeligste spørsmålet). De spør hva jeg jobber med. (Nest vanskeligste).  Og antall hjemmeboende barn. (Lett)

Så spør hun litt om partier - og jeg svarer det jeg tror jeg mener nå (jeg får lov til å si flere heldigvis...) og det jeg vet jeg stemte sist. Og om bilbruk. Og hvilke pålegg vi pleier å ha i huset. Ja, vi har vanligvis tubeost, fordi ingen spiser den opp - så den ligger bare der... Nei, vi har ikke sjokoladepålegg i huset. Ja, vi har syltetøy, hvis hjemmelaget teller? Jo, det teller, mener hun. Veldig hyggelig dame.

Nå vet hun omtrent alt om meg, tror jeg. Ikke sjokopålegg og bare hjemmelaget syltetøy og vurderer å stemme De Grønne. Jepp. Tydelig bilde. Vi har henne nå.... 

Jeg er innom noen faste blogger jevnlig. Noen lesere er innom meg jevnlig. Kjenner vi hverandre? 

Vi vet vel lite om de tubeostene som bare ligger der i kjøleskapet (men nå vet dere det!!) - men vi leser tanker og refleksjoner, meninger om mangt, bastante utsagn og brede nyanseringer hos hverandre. Jeg har en slags forståelse av hver og en av dem jeg leser jevnlig eller ser spor etter jevnlig her hos meg. Et bilde - my impression, i hvertfall, av bloggpersonligheten. 

Sannhet og identitet er ikke entydig. Det er ikke ett sant og gyldig bilde av hvem jeg er (selv om jeg følte meg ganske satt i boks i telefonsamtalen i kveld). 
Det sanne er det sammensatte. Det samme gjelder dem jeg møter og dem jeg leser (det må jeg minne meg selv om - ikke sant, alle er like sammensatte, vi ser ikke alt, vi vet ikke alt.) 
Det sanne er det sammensatte - men også det sammensatte har røde tråder. Nyanser og mangfasetterte bilder gir også helhet og tydelighet - gjennom de røde trådene som organiserer framstillingen, som gjenfinnes her og der og gir et mønster.

Så da kan vi kanskje kjenne hverandre - litt - allikevel?

Hva tror du? Kjenner vi hverandre?

norsk nok

Jeg synes historie og antropologi er artig. Særlig de analysene og de uviklingslinjene som gjør at jeg forstår mer av de små mønstrene, rytmene og ritualene som vi kan kommet til å ta som så selvfølgelige omkring oss selv. Når analyser åpner blikket mitt for å se det ikke-gitte, det ikke-selvfølgelige, det ikke-opprinnelige, det foranderlige, det kultur- og menneskeskapte i mønstrene omkring meg.

Da forstår jeg mer.
Og jeg blir klokere og myndigere som menneske - som samfunnsmenneske og som den som går skrittene og tar vurderingene i mitt eget liv. For det samfunns- og menneskeskapte - og det historisk foranderlige - det er i vår makt. Det kan vi ta fatt på. Diskutere. Forme. Velge. Skape. Føre videre. Endre. Det er kultur og det er demokrati og det er et meningsfylt og reflektert menneskeliv, som individ og som fellesskap.

Dette er min innfallsvinkel til norskhetsdebatten som grep debattarenaen her rundt årsskiftet. Det er jo artig å tenke over og skissere hva som er "norsk". For all del. Det gir oss forståelse og valgmuligheter. Men det er ikke en politisk oppgave å avgrense og definere dette som et gitt eller udiskutabelt verneverdig grunnlag for verken den enkelte av oss, fellesskapet eller statskassa for den saks skyld. Vi skal da være fri! Kultur, verdier og livets mening skal da virkelig være formbart og i utvikling og gi rom for at vi kan reise oss opp og si at -dette vil jeg ikke ha mer av, dette må vi forandre på! For eksempel.

Kultur og livsmønstre omkring oss gir ressurser til refleksjon og forståelse, det kan gi perspektiver som åpner for å leve liv i vekst og utvikling - men kan også holde nede, tilbake, sperre for frihet og tanke. Den norske likhetstankegangen (hvis vi skal si at den finnes..) er slik - på godt og vondt. Den gir oss i utgangspunktet like muligheter, - men holder samtidig igjen - "du skal ikke tro at du er noe....".
En gang i tiden var en nordmann en mann. Og en bemidlet mann måtte han også være. Utdanning og stemmerett var forbeholdt  menn. Som kvinne i dagens Norge nyter jeg godt av at dette er en tilbakelagt tid, en tilbakelagt normalitetsoppfatning - en tilbakelagt kultur, om du vil - og at likhetsidealet er vokst fram til å gjelde både kvinner og menn. Men samtidig kan det samme likhetsidealet legge hindringer for å kunne se at det også kan være et stort mangfold av gode og ansvarlige måter å leve på.

Jeg er glad jeg har gått noen skritt i livet og sett at jeg har valg. At jeg ikke trenger å videreføre de "norske" bygdedyr-rammene som var for trange i oppveksten, de som holdt meg nede, hindret meg i livet, hindret meg i å vokse. At jeg kan kjempe for friere luft og bedre kår for ytringer, valgfrihet, livsfrihet.

Demokratiet gjelder oss alle. Ytringsfriheten gjelder oss alle. Tros- og livssynsfriheten gjelder oss alle. Det må da sannelig være kulturfrihet for oss også. At vi kan delta, forme, utvikle og velge i forhold til det mangfoldet som vi lever i. At det kan være mange måter å være norsk på.

det jeg vil? - Det jeg vil!

Jeg gjør det fordi jeg vil.

Det tenker jeg mye på disse dagene. Jeg vil så gjerne få laget julepresangene selv - i hvertfall mange av dem. Jeg finner meg en fristund og skaffer enda mer stoff. Jeg starter økta med å sette nye hemper i badehåndklærne - ikke fordi jeg må (håndklærne kan jo fortsette å ramle på gulvet, selvfølgelig) - men fordi jeg vil. Jeg vil reparere klær og håndklær og sengetøy og sånt her i huset. Jeg sitter og stopper ullsokker og andre klær nesten hver kveld mens ungene spiser kveldsmat.

Fordi jeg vil. Ingen krever det av meg. Vi har råd til å kjøpe nye sokker. Men jeg vil være et menneske som reparerer sokker.

(og seinere skal det bli tid til å sy - det nye, det jeg vil!)

Jeg vil ha en krans på døra når det er desember. En jeg har laget sjøl. Jeg vil ha svibler som vokser i vinduskarmen. Jeg vil bake pepperkaker med ungene - av deig jeg har laget. (Og for ordens skyld - det er mye jeg ikke prioriterer, både vindusvask og skapvask og rydding og julekonserter - om ikke mine egne barn opptrer, da)

Er jeg sikker på at jeg vil - eller er jeg bare styrt av en forestilling om at det er dette som skal til i desember? Lurer jeg meg sjøl? Er det et ytre prestasjonspress, en gammeldags forestilling om hva en kvinne skal og bør - eller et indre press som jeg pålegger meg selv for å være "flink pike" - noe som egentlig ikke kommer fra at jeg vil alt dette - jeg vil bare være bra nok? 

Men skal jeg virkelig lure på dette? Tvile på meg sjøl? Hvorfor det? Fordi mange av de tingene jeg vil er gammeldagse lage-sjøl-ting? Hadde det vært nødvendig å lure på dette dersom det jeg ville var å dra på spa ei helg?

Jeg vil jo dette resten av året også. Jeg vil lage klær til ungene. Jeg vil strikke alt familien min trenger - og til og med en fin jakke til meg selv som jeg ikke kan påstå at jeg trenger - men jeg vil! Jeg vil dyrke mat og plukke bær og ta vare på alle eplene i hagen.
Jeg vil bake brød. Med og uten gluten. Noen ganger putter jeg til og med noe annet enn brødskiver i ungenes matbokser - fordi jeg vil og fordi de blir glade. Ikke for å imponere verken meg sjøl eller noen andre.

Og jeg vil skrive, lese, løpe i skogen om sommeren og krype under et teppe og spise sjokolade om vinteren.
Jeg vil mye. Også en del skikkelig gammeldagse husmorting som handler om å lage ting familien trenger fra grunnen av - og reparere det som går i stykker. Det er jo ikke så rart.

Jeg er ei privilegert jente - ei voksen jente av min tid. Jeg har utdanning så det holder og en økonomi som går rundt. Jeg har valgmuligheter. Jeg lever i  et velferdssamfunn i det rikeste hjørne av verden, der ungene mine får vaksiner og skolegang og gratis helsetjenester - og der jeg alltid kan sørge for sunn og nok mat til dem. Jeg lever i en tid og i et samfunn der det meste av både varer og tjenester kan kjøpes. Jeg har valgmuligheter - langt flere enn tidligere generasjoner og mange andre som lever samtidig med meg. Det å reparere, lage selv, bake selv, vaske selv - det er et valg. Og det er et valg jeg ønsker å ta. Det tar tid. Det tar plass. Det blir mye rot av å drive med mye rart.. For meg er det et riktig valg i hverdagen - og et valg som gir mye glede når det skal stelles til jul...