Hjem til jul

Denne høsten har jeg reflektert mye over begrepet "hjem".

En lillejulaftenskveld som denne, er det dette jeg vil skrive noen få ord om.

Mirakuløst nok har nok en gang julenissens mest kaotiske verksted blitt forvandlet til et noenlunde reinvaska og småpynta julehus - med de vaska golva, det pynta treet, ved som er stablet og båret og til og med et skakt julenek der ute i sommervinden i den grønne hagen. De siste trådene er festet på den digre genseren som en fjortenårig tenåringssønn med verdensmesterskap i tørrvittige kommentarer skal få, ferdig i siste øyeblikk. Treet lyser. Mahalia Jackson med Silent Night på radioen. Tre unger i seng. For første lillejulaftensgang bare en av dem i nissepysj, så store har de blitt...  En katt som er lettet over at den skumle støvsugeren er borte og det er fred og ro i heimen. 

I hjemmet.

Det er tre ting jeg vil si her i kveld.

Den første er spørsmålet om hva som gjør en bolig til et hjem. Og dette finnes det ikke noe svar på. For svaret er personlig. Et hjem er noe som tilhører deg.

For meg vil det først og fremst være folka, familien min. At ungene er trygge. At det er her vi hører til. Her vi senker skuldra. Får trøst. Deretter måltidene, maten, lysene, samtalene, samlingen rundt bordet. Ovnen der vi varmer oss og fyrer med veden fra skogene der jeg vokste opp. Katten - og hans enestående demonstrasjon av at livet og hjemmet er til for å kose seg og at vi er til for å behage ham! Gitarene og pianoet som lar oss skape musikk i hjemmet. Alt vi lager, strikker, syr, maler, snekrer - og henger opp og tar i bruk her - hjemme.

For deg er det sikkert noe annet. Det er ditt. Det gjør hjemmet til ditt hjem. Ta vare på det.

Den andre er den private refleksjonen over hva hjemmet betyr når livet er hektisk og kreftene trekker en til mange kanter. En slik høst har det vært for meg. Det er mange årsaker til det. Men mest det å starte opp igjen i en krevende jobb jeg trodde jeg kjente, men som var annerledes allikevel - midt oppe i  en flyktningesituasjon både nasjonalt og internasjonalt, der jeg ikke kunne velge annerledes enn å gjøre mitt for både å delta og bevisstgjøre rundt det internasjonale - og å delta praktisk og organisatorisk for å motarbeide en humanitær katatstrofe i Oslo sentrum. Det var mye. Jeg var mer borte enn jeg har vært noen gang etter at jeg fikk en ungeflokk å være tilstede for. Jeg sluttet å sove om natta. Det ble mye. Men det var alltid et hjem å komme hjem til. Det vi har - er her. Det er varm te, en ovn som varmer, et dagligliv som går rundt, en katt som kroer seg i "stolen sin" - det er lykter på trappa når noen kommer seint hjem og middagsrester å få og armer til trøst.

Det var det private. Men det viktigste kommer nå.

Den tredje er den julerelevante og evige relevante tanken knyttet til alle tiders - og vår tids folkevandringer. Folk har vært på vandring og søkt ly - og eventually et hjem -  siden tidenes morgen. En bitteliten familie med et ventende barn vandret en gang for to tusen år siden fra dør til dør et sted der det ikke fantes rom i herberget. Vi husker det, ikke sant? Ingen hadde plass for dem og deres behov.  Den dag i dag vandrer folk - noen også med barn på armen eller i magen - med drømmer og frykt - med lengsel og smerte - og med ønske om et liv som kan leves, et sted man kan høre til. Og samtidig stenges grensene , murene bygges, lovene endres i rekordfart - og godhet erklæres som en tyrrannisk egenskap. Det er dystre tider. Jeg spår at vår tids restriksjoner og stengte grenser og fordømmelse av "de andre" vil bli noe vi vil skamme oss over resten av våre og våre barnebarns tid.

Og så må jeg - at the end of the day, literally, - få avslutte med dette: Håpet. Det som forener disse punktene - og som får livet til å gå videre. Hva denne høsten har vist meg av engasjement og godhet. Av vanlige folks ønske og lengsel etter å bidra. Gjøre godt. Gå gode skritt i denne historien som ruller avgårde rundt oss. Jeg har opplevd hvordan alle slags folk har strømmet til for å løfte pappesker og servere middagsporsjoner. Jobbe dag og natt for godhet og omsorg og menneskeverd. Sørge for at folk på vandring blir mottatt som mennesker med verdighet.

Rett oppunder jul arrangerte jeg med noen andre i denne gjengen av folk som stadig strømmer til og vil tilhøre dem som sier Welcome - noen stuntinnsamlinger for å skaffe klær, sko (nok en gang) - og julegaver. For å gjøre det enkelt for oss sjøl i julestria tok vi innsamlingen hos hver og en av oss. Hjemme. Og folk strømmet til. På glatt førjulsis. Midt i travelheten. Med tegnesaker og vinterstøvler. Og hver og en takket for å få lov til å hjelpe til.

Det er slik vi er, tror jeg. Det er slik folk egentlig er. Da kan vi tro på ei framtid.

God jul

- og 

fred på jord, håper vi.....

Lillejulaftens mylder og takknemlighet

Lillejulaftensmylderet. Et tre i stua. Tre barn som overlesser et pepperkakehus på kjøkkenet. De fleste hemmeligheter er pakket inn. Reisenissene har vært her og reist igjen. Det er akeføre i hagen og våte votter til tørk.

Pus synes vi ståker og styrer mye om dagen. Det er lett å forstå. En kan jo undre seg selv over alt en legger i vei med midt i vintermørke og førkjølelsestid. 

Samtidig kan vi jo forstå oss selv og våre forfedre - som trengte denne lystida midt på vinteren. Som samlet seg om litt ekstra god mat - og fellesskapet, tida sammen, et brudd med et hverdagsslit som var langt fra våre hverdager.

Vi trenger alle brudd med hverdagene i blant. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg ønsker meg at jula kanskje vel så mye skal kunne overgå hverdagen når det gjelder, tid, ro, tid sammen - enn kanskje på det materielle. Det er en balansegang. Hver familie må finne sin gode vei. Som andre, leter vi etter vår, er underveis. Det er nye balanseganger hvert år ettersom alle i familien vokser til og endrer seg.

(Har du tid midt i julemylderet kan du jo lese det jeg har tenkt og skrevet om juleforbruk og forbrukskarusellen generelt på NRK Ytring i dag. Eller ta det i januar - det er da vi trenger å huske på dette.)

Midt i mylderet er jeg full av takknemlighet for de som myldrer rundt meg med alle sine ønsker, planer, tull og tøys. Vi er de heldige. Jeg ser hvordan tradisjoner og fellesskap og egne påfunn teller for de tre små - og hvordan denne tida gir oss familietid som trengs. Jeg er også takknemlig for at vi har flere rundt oss som trenger oss i blant - det er godt å høre til blant en større flokk. 

Jeg sender de beste ønsker for gode, fredelige juledager til alle lesere. Og så ønsker jeg oss alle krefter, tiltakslyst og -evner til å gå løs på livet og utfordringene rundt oss - i det nye året - og hver dag. Det er nok å ta av.

God jul.

vemodets og gledens tid

Adventstid. Med mer ro enn kav. Vi har lært å legge lista og forventningene lavt. Og nyter gjenkjennelsens fryd og forventning hos ungene over livets små gleder. Minner fra tidligere år gjør gledene doble. Gløgg når vi kommer inn fra tur. Pepperkakene. (Den første baksten er snart spist. Vi tar en ny runde til helga). Være den som monterer mandelkverna eller den som tenner det tredje lyset først. At adventskalendrene henger der i trappa med den nøkterne gråpapirstasen sin hver morgen. Lillebror gleder seg til nissepysjen og ønsker seg ei nisselue til kose-tigeren. Vi snakker om at vi skal til Mormor og Morfar og hogge juletre i skogen. Som alltid. Og noen kan smugspise noen brente mandler mens vi har hemmelig juleverksted. 

Vi gleder oss over reisenissene fra fjern og nær som kommer innom med hilsener - og pusler sammen våre hilsener som sendes ut tilbake. Vi bretter stjerner og skriver kort. Strikker og snekrer. Og sender med en flaske eplemost fra sommerhagen.

Nå runder vi svingen. Om få dager snur sola. I natt kom snøen.

 Kreftene vender tilbake etter lange uker med sammenhengende sykdom. Det er slitenhetens, vemodets og gledens tid. Varme supper, nok tran, mange tekanner.

Presset utenfra avtar. Tentamener er avsluttet. Juleavslutninger avholdt med smil og sang og glede. Konserter er gjennomført - så tårene trillet og stoltheten bruste hos oss som lyttet og så. Så store barn vi har nå! Og fortsatt små, i flokken, i fellesskapet, i det vi skaper sammen. 

Som sagt, vemodets og gledens tid.

(Jeg har startet en "trilogi" med samtidsanalyse via en fortidig framtidsvisjon (Aldous Huxleys Brave New World, fra 1932) på den andre bloggen min. Følg med, følg med - den starter her. - Og les gjerne boka i jula!)

Lage eller kjøpe jula?

Om ei drøy uke er det første søndag i advent.

Som et innspill i førjulstida kan du jo lese mitt innlegg om "Et enklere liv: Lage eller kjøpe jula?"

God helg!

på årets nest siste dag

... så stod den en rødmalt gyngestol på Fretex og søkte et nytt hjem. En ekte Jærstol-gyngestol. Og jeg har ønsket meg en gyngestol så lenge jeg kan huske - men det er jo ikke av verdens nødvendigste ting og vi har jo "alt" - og "ting" er vi jo opptatt av å minske betydningen av og vi går jo igrunnen ikke ut og kjøper "ting" -  og det er tilogmed nettopp vært fullt av pakker under treet ... og alt det der. Alt det der!!!

Men enden på visa er at den ble med hjem. Til vårt hjem der den virkelig hører hjemme. Der den bidrar til å gjøre hjemmet vårt til det det er - et hjem. 

Den  har knapt nok vært tom et minutt! 

(Jeg har allerede gitt beskjed til gemalen at om vi noensinne overhodet finne på noe så dumt som å skulle skille lag - så blir stolen med meg (den, symaskina og ungene!) Men det satser vi på at ikke blir aktuelt....)

På årets nest siste dag er jeg igang med å tenke store tanker om året og livet og tida som har gått - og den tida som vi håper skal komme. Jeg er igang med å tenke og snakke alvorlig om livet, om valgene og verdiene, savn, lengsler og håp. 

Jeg gruer meg til rakett-bråke-sløseriet i morgen natt. Og jeg vasker opp og vasker klær og tenner lys morgen og kveld og steller for mine. Og leser julegavebøkene og de andre bøkene og er i gang med nye strikkeprosjekter og med sensurbunken for universitetet som skal leveres rett over nyttår. 

Jeg er takknemlig for en romjul preget av seine morgener, mange sølete og solfylte turer i skauen, mange gode folk i livet vårt som har samlet seg rundt bordene våre i dag etter dag, mye god mat, mange brettspill og mange bøker.

Sola har snudd. Jeg har nok en gang et håp om å leve til våren, vinter-pysa som jeg er. Jeg skal gå noen skritt og jeg skal gjøre meg selv modig. Håper jeg.

Jeg er i gang. Men det er fortsatt litt tid for ro.

Fortsatt god romjul til deg. Liker du nyttårsaften? Og ønsker du deg en gyngestol?

nå er vi her....

Jula er for alle. Den 24. desember (og den 25. - for dem som har den varianten) - kommer helt av seg selv på kalenderen hvert år. Det er en gave til oss alle, som vi kan ta i mot og bruke som vi vil og kan. Som så mange gaver så bringer den med seg både forventninger, gleder, vemod, minner og savn. Men den er for oss alle. Et pusterom med lys her i den mørke vinteren.

En favorittscene for meg fra Jul i Blåfjell-adventsserien (som jeg jo har sett noen ganger...) er når Mamsen og Lillegutt sitter sammen på julaften og virkelig koser seg. Med lue og boblejakke på - men glade for at de har syltelabber på bordet. At julaften midt i deres ganske rotete liv tross alt ble slik de ønsket seg. Og deres idyll er ganske langt fra mine julaftener gjennom livet - men den er idyllisk fordi de har hverandre og er glade.

Det er så lett å mene så masse om hvordan andre innretter seg. Jeg er ganske mett og lei av alle som skal mene masse om hvordan alle andre gjør det før jul. Forskjellige tradisjoner er viktige for ulike folk - og det må vi kunne være rause i forhold til.

Jeg er så takknemlig for at jeg har en familie å være sammen med alle årets dager - og at vi har et trygt hjem der vi kan fyre i ovnen, tenne lys, pynte med gamle saker hentet fra kassene på loftet, lese sammen og lage god mat. Jeg er så takknemlig for at jeg har tre småstore nissebarn som gjør en stor innsats for å være med og skape den jula de selv ønsker seg. Jeg er så takknemlig for at vi er to voksne som drar lasset og er enig om retningen, i jula og ellers.  Den rammen vi lager, preger det livet vi lever sammen, den barndommen ungene får - og også den jula vi lager. Det er en gave. Jeg er så takknemlig for disse årene jeg får ha dette livet. Det er ingen selvfølge. Gaver er ikke det. Jeg vet det. 

Jeg håper du får den jula du ønsker deg. Vi har alle savn og lengsler og krevende sider ved livet. For deg som sliter, håper jeg at jula gir deg håp om bedre tider og krefter og støtte til å finne nye veier.

Og så håper jeg at vi alle kan være rause nok til å la andre få dele av det gode, vise det gode - uten å fordømme og kritisere. Den andre har også sine tunge tak å ta, tunge ting eller hverdagslig slit som du ikke kjenner til.

Men jula er for alle - som vil. Nå er vi akkurat her. God jul - hos deg - fra meg.

Reisenisser

Førjulstida er - nesten - den eneste tida da folk rett og slett bare stikker innom. Med et julekort, en pakke til ungene, en liten hilsen. Og alle synes det er helt greit at vi er midt i mylderet og serverer pepperkaker på kjøkkenbordet mens vi fortsetter å stryke duker. Og vi sender ungene rundt i nabolaget med små hilsener og har med våre pakker og brev når vi skal avgårde. Den ene posen etter den andre ble levert utover dagen på lørdag på vei til juletrehogging i barndommens skoger.

Og så - lørdag kveld - mens det var på det aller mest spennende i den nye Reisen til Julestjernen-filmen - mente Storebror at det kanskje ringte på. Jeg hørte ingenting, men gikk for å slippe katten inn. Og så skreik jeg høyt for der blant tente lykter og med en forundret katt ved sin side sto selveste nissen med maske, skjegg og lue og spurte om det var noen snille barn her. Og jeg skjønte ingenting for denne nissen var det noe kjent med, men hun skulle jo overhodet ikke være her i Oslo nå! Men det var hun - kjære gode venn som hadde tatt morgenfly fra Bergen for å raide rundt som overraskelsesnisse blant slekt og venner i Oslo hele helga. Fantastisk! Og ungene fikk være lenge oppe og nissen tok seg av pianoet mens Lillebror og Pappakjæresten tok gitarene og vi alle fikk sunget oss gjennom en haug med julesanger, - for en kveld!

Så takk og pris for reisenissene før jul. Vi får nok noen innom i dag også - og slik som værmeldinga er så er det nok best å gjøre unna det meste av reisinga og pakkeleveringa i dag.

Fredagstanker: Respekt for at ting tar tid

Hva er stress?

Noe av det er følelsen av utilstrekkelighet. At uansett hvor fort vi løper så er det alltid så mye vi ikke rekker. At vi alltid bare rekker det som haster akkurat nå, det som må være klart om ti minutter  (eller for ti minutter siden).
At vi hele tida må riste på skuldrene og hodet og hva-det-nå-er, - og smile og si at neida-joda-det er da ikke så nøye da - når vi egentlig synes at det er noe vi gjerne skulle gjort og er lei oss for at det ikke går. Men vi må altså blåse det bort og si at detgårsåbraså. Og det går jo sikkert bra, bortsett fra at du blir stressa.

Jeg tenker at mange merker dette nå på denne tida. Når vi kjenner på at det er ganske mye som er ganske koselig både å gjøre og ha gjort. Og at dette ikke bare er urimelige pålegg fra avlegse tradisjoner eller forgange husmoridealer, i hvertfall ikke bare. Det er også fint. Fint å lage pepperkakehus med ungene. Eller en julekurv. Eller få vasket inni det kjøkkenskapet. Eller tent en lykt. Eller tatt en aketur i mørket eller sydd en julekjole for den saks skyld. (Og for all del, jeg sier ikke at DU SKAL verken gjøre eller like noe av dette, men det kan jo hende at det er noe julete, eller noe beslektet med en annen tid på året eller noe som helst, som du faktisk liker og verdsetter og trives med. Da er det det jeg mener, bytt det ut med eksemplene her, stryk det som ikke passer og les videre....)

Veldig mange av disse tingene som hadde vært fint, er knyttet til den såkalte fritida vår, altså den ikke-lønnede delen av tilværelsen. Vaske huset er en kjent fritidsaktivitet. Baking og kurvlaging også. Eller sy en presang. Det er fritid alt sammen. Og fritid er vi vant til å rangere lavere i verdi enn arbeidstid.

For jeg tror at mye av problemet bunner i at vi ikke høylydt og tydelig og markert i våre egne liv respekterer at ting tar tid, også i fritida vår. At en del av det vi verdsetter må prioriteres. Det må settes av tid, dersom vi skal få det til.

Arbeidsdagen din tar kanskje åtte timer av dagen din. Kanskje mer. Kanskje pluss nødvendig reise. Det vet vi. Den tida setter vi av og det gjør vi først - og så kan vi se på hva vi har igjen. Det føles ofte ikke som så mye. Derfor trøster vi hverandre med at det er ikke så greit, og det er ikke så nøye. Du trenger ikke gjør det, gjentar vi til oss selv og hverandre.

Jeg mener ikke at du skal prioritere noe du ikke verdsetter selv. Men jeg mener samtidig at det er en mulig nøkkel til  mindre stress og større følelse av tilstrekkelighet at vi begynner å respektere vårt eget ulønnede arbeid, vår egen aktive virksomhet  og realisering av mål uavhengig av lønn og ansettelsesforhold. Dermed må vi også opparbeide oss en respekt og raushet i forhold til oss selv basert på erkjennelsen av at ting tar (faktisk) tid. Det tar ikke dermed nødvendigvis urimelig mye tid. Det er helt mulig å få bakt en ladning med brød fra kl åtte til kl ti en tirsdags kveld, hvis hjembakt brød er noe du synes "hadde vært fint å få til". Men du må respektere din egen innsats, sette av tida som trengs og gi deg selv rom for å gjøre noe du selv verdsetter - selv om det verken er betalt, skattelagt eller glanset og markedsført.

Ved å være mer bevisst på å respektere vår egen innsats blir det lettere å sette av den tida som trengs.
Det er to hjelpetriks til: Det ene er å legge fullstendig til side enhver sammenlignende analyse av om innsatsen egentlig lønner seg, dersom en beregner timelønn. Slik er det ikke rimelig å tenke. Dette er fritida di. Den er ikke betalt. Egeninnsats er på en annen skala. Du "tjener ikke mer" på å sjekke sosiale medier i stedet for å bake det brødet, i hvertfall.
Det andre trikset er - planlegging. Når du vet hva du verdsetter, - OG har forstått at ting kan ta tid - så sett av tida. Finn den tirsdagskvelden.
Jeg tror på mindre stress både ved å bli ærlig med seg sjøl om hva som egentlig skal prioriteres  - og ved å verdsette egen praktiske innsats.

God siste adventshelg.

Du er voksen når du har ansvaret for at det blir jul!

Når er du voksen? Når du blir 18? Når du fyller ut selvangivelsen selv? Når du får barn? Når du blir 40?
Vanskelig å si. En gang i tida var konfirmasjon kriteriet for voksenhet, for å kunne bli gift eller avtjene militærtjeneste eller andre voksenting, så måtte en først være konfirmert. (Derfor måtte vi også ha en skole her i landet, for å lære katekismen - slik at vi kunne få voksne, konfirmerte borgere.)

Men nå - vi tøyer begrepene og er unge langt og lenge - og pusher samtidig voksenutfordringer nedover i barneskoleklassene. Så blir vi litt forvirra da - når er vi egentlig voksne?

I blant spør barna mine meg - om når de blir voksne. Eller de vil ikke bli voksne. Mitt svar er at de bestemmer selv når de opplever seg som voksne. At det kommer når de er klare selv. Derfor er det ingenting å grue seg til. (Og at de alltid er barna mine - selv når de blir 60 år!)

Jeg kobler det å være voksen til å ha ansvaret. Ansvaret. Når du ikke ser deg rundt etter om det kommer "noen voksne" og ordner opp. Du ordner opp.

Og et godt eksempel på terskelen til å være voksen - det er nettopp jul. Den som sørger for at det blir jul. Den som ordner det. (Hva det nå er som skal til - der er vi så forskjellige - det er ikke EN oppskrift på "ekte jul").
Som barn hjelper man til. Her i huset er det tre virkelig aktive julehjelpere i sving. Men barnet hviler i tryggheten på at det er noen andre, de voksne, som sørger for at det faktisk blir jul til slutt. At trådene sys sammen og lysene (og kanskje magien...) tennes og maten er varm og skjortene strøket og mandelen er gjemt - og en til og med har klart å velge vekk det en ikke ønsker å inkludere som del av julemarkeringen - eller lever godt med alle slag som ikke er bakt eller pusset... . Altså ikke bare gjør... - men velger og viser. Og står for at "dette er jula her hos oss".

Når du er den som har ansvaret for at det blir jul - da er du voksen, da!

Så en liten tilføyelse. Alt til sin tid. Du blir voksen når du er klar, som jeg sier til egne unger.

Jeg har skrevet litt om dette før - se denne om "hjem til jul" fra i fjor.

denne dagen

Vekker unger og tar en tekopp før jeg sklir avgårde på hålka med bagen full av utstyr, har husket te-lysestakene og fyrstikkene og serviettene fra fjorårets arrangement. Møter resten av julegjengen i morgenmørket foran den låste døra til aulaen (låst!)- heldigvis kommer en tidlig lærer forbi og slipper oss inn. Så flytter vi bord og stoler og dekker med serviettduker og tenner lys og demper taklysene og finner kontakten til juletreet og med ett er klokka åtte og resten av foreldregjengen og disse store sjuendeklassingene våre og en god del småsøsken kommer inn med kurver og poser fulle. Vi har fordelt oppgaver og noen har med brød og noen har med pålegg og det er juice og te og kaffe og vi har tusen pepperkaker på lur og to modige langsmale våkne store jenter fra klassen ønsker velkommen og leder hele arrangementet smooth og ryddig. Det er julefrokost og skravling og entusiastisk underholdning fra denne store langbeinte gjengen av snart-tenåringer som vi har fulgt siden en augustdag for seks og et halvt år siden. Jeg får si noen pene ord til lærerne og så blir det rydding og mere skravling og nå er det jammen snart jul igjen.... og vi tørker bord og gulv og glemmer de store fatene mine (får hente dem på luciaarrangementet i morgen...) og sklir hjem igjen på hålka. Og jeg teller (en gang til!) over lucialysene og resten av utstyret og korantrekkene til 75 barn til kveldens julekonsert og mikser en glutenfri kake til konsertkafeen og tar utskrift av medlemslista med telefonnummer til alle foreldre (det kan jo skje noe...) og klapper katten og starter kokingen av en linsesuppe til mine egne som vi får spise i etapper i ettermiddag, vi vet jo hvordan det blir. I mens drikker jeg te og leser korrektur og korrektur og sjekker småting og sender omsider denne artikkelen avgårde (yess!!), som er blitt ganske fiks, og litt for lang, og hvem vet hva de mener de som skal vurdere den ("du hører fra oss medio februar..."), men nå er den i hvertfall sendt og innimellom ligger et hemmelig strikketøy på fanget, hver gang jeg venter på denne pc-en som visstnok har tenkt å ta seg juleferie allerede, så kan jeg i hvertfall få til noen masker til... Om en liten stund skrur jeg av plata til suppa og drar i kirka for å ta i mot ivrige korbarn og servere frukt og knyte 75 røde skjerf og glede meg til vakker sang.
Og vaske gulvet - det får vi ta i morgen. Da er det meste av arrangemenstkarusellen over. Da skal det bli reine gulv og mer juleverksted og noen julebrev. Trur eg. 

førjulsvirvelvinden

Vinden uler rundt hushjørnene. Sliten rekonvalesent-katt hviler. Underveismamma skriver artikkel, organiserer arrangementer, blir telefonintervjuet mens jeg vandrer rundt i sokkelesten, sender mailer, henger opp vask, stikker ut etter fruktinnkjøp til ettermiddagens korøvelse, venter skoleungene hjem nårsomhelst. 

Og - midt i alle disse virvelvindene av førjulsarrangementer, øvelser og opptredener, kostymeforberedelser og ta med lykt og pepperkaker og lage innkallinger og invitasjoner og møte tidlig og rydde etterpå.. - så kjenner jeg på to tanker:

De ene er: Takknemlighet. Takknemlighet over tilhørighet og trivsel. Ja, det er travelt å fyke rundt og få det til å gå opp (jeg hvisker i fleng - tre skoleavslutninger, en todagers korhelg og to korkonserter og to kor-kirkeopptredener i tillegg, en luciadings, mange oppsetninger av minstemanns skuespill - de fleste på dagtid, men husk kostyme, muligens en gitaravslutning, og visstnok en julefotballturnering på SFO (husk leggskinn), julemarked på SFO, kutter ut skigruppas juledings, men det blir en danseoppvisning og mannen skal på julebord og synge i rockebandet sitt - hehe, og kanskje skal jeg på en boklanseringsmiddag, eller egentlig kanskje ikke...).

Men den store, stolte, selvlysende glade lillegutten min i går kveld på 2. trinns juleavslutning - som avleverer alle sine replikker og alle sine sanger med stødighet og stolthet foran en fullsatt aula - det er noe å takke for!
 - eller forrige helg da jeg var på sammenhengende "julekonsert" hele helga med 70 barn på korøvelse både lørdag og søndag (og da har vi selve konserten fortsatt til gode)  - jeg kjente sangen i meg i dagesvis etterpå!
- og det jeg vet kommer med tidlige morgener med julefrokoster i aulaen, stor korkonsert i kirka, luciaarrangement - og alt det andre - det er jo alt sammen til det gode. Tenk at jeg og mine får oppleve å være med på alt dette, så mye sang og glede.

(Og overlevelsestriksene er disse: Velg vekk det som kan velges vekk. Planlegg godt. Husk også å planlegge at vi må spise ordentlig middag og gjøre lekser - og ha rolige kvelder de fleste kvelder....)

Og det det andre jeg tenker på er jo ikke like storartet - men det er knyttet til at vi har en tendens til å ta på oss mye her i huset. Vi tar den og vi tar den. Setter oss i komiteer og skriver oss på lister og sier at det kan vi jo sikkert ordne - og det også. Så da blir det mange tråder å nøste i. Kostymer til hele koret. Koordinere avslutninger. Stille foreldrevakter. Kjøpe inn. Komme tidlig. Og dette er jeg jo også takknemlig for - at vi gjør og at vi klarer. Men noen ganger føler jeg jo at det godt kan legges merke til. Det er vel litt smålig av meg, men tross alt menneskelig. 

Men jeg jeg der for dine unger også. Det er noen der seint og tidlig og tar i mot, rigger og rydder og trøster, hjelper med kostymer og lykter og skjenker saft og tørker neseblod og ordner allergimaten til riktig barn og sørger for at ditt barn også får en god opplevelse. Det er fint å få være en av dem som er med. Men det hadde noen ganger vært greit å bli møtt med en forståelse av at vi er jo "bare" vanlige foreldre vi også. Vi gjør en jobb  som vi alle egentlig godt kunne dele på. Så noen ganger blir jeg litt matt når tilbakemeldinger bare går på at nei, vi har ikke tid til å komme - og kunne dere ikke heller hatt gul saft eller flere druer i stedet for epler og hvorfor skal de komme før konserten begynner, og hvorfor ditt og datt... 

Det var bare det. Sukk. Så bretter vi opp ermene og går videre. Ha en fin femte desember!

hvilken vei?

Gamle tekster er til for å leses. Les denne, skrevet en sen lillejulaften for nesten to år siden, midt mellom strykebunker og pynting av tre. En liten undring over hvorfor vi gjør alt dette - og om det er rett vei...

Mange av de tradisjoner og skikker vi knytter til julefeiringen oppsto i ei tid da dagligliv og året ellers var preget av langt mer smalhans og nøkternhet og snuing på både skillinger og annet. Julens overdådighet med rikhet på mat og drikke, lys og pynt, duker og kranser og nisser og gaver og gjester, sukker og fløte og ribbesvor og mye saus på toppen - er lett å forstå i en slik kontekst.

Det er ikke gitt at det er rett vei å gå å prøve å la jula overgå hverdagen på samme måte i dag.

I vår krok av verden er hverdagen for de fleste full og rik på materielle goder og nok mat og nok av det meste.

Det vi kunne trenge jula til - som kontrast til hverdagen, som det som overgår hverdagen og uthever jula til virkelig det vi lengter etter og trenger - det er jo ro og tid. Virkelig la både førjulstida og juletida bli nettopp tida da vi roer ned. Det er det vi trenger, vi i denne kalde, mørke kroken av verden. Litt mer hviletid, litt mer pusletid, litt mer tid i ovnskroken. Mindre tid kjasende fra senterbutikk til senterbutikk eller arrangement til arrangement. Tid til å håndtere livet og tid til å være hos hverandre. Og - faktisk - det gir også mer tid om vi nå gjerne vil lage noen presanger selv eller stryke noen duker eller lage brente mandler en helt vanlig tirsdag i desember, hvis vi ønsker det. Eller spille Kina-sjakk. Tid har vi jo, faktisk. Bare vi bruker den.

Og verden er fortsatt full av dem som trenger vår gammeldagse overdådige jul langt mer enn oss.

Fortsatt underveis og undrer meg over veien videre. Julekrybba og stjernene er på plass. Takknemlig for å ha vært på "julekonsert" en hel helg med korøvelser for 70 korbarn. Takknemlig for at det er frost og gode turer å gå i skogen. Takknemlig for at vi er friske. Tror at jeg snart er ferdig med en artikkel. Er godt i gang med strikkepresanger. Skal snart begynne med sypresangene. Har juleverksted med de minste hver kveld til høytlesningen. Synger og tenner det første lys. Hverdag hver dag. Og førjulstid.

Ha en god tredje desember!

Tid for kalenderprat

Jeg har jo unger som følger med og er taleføre så det holder. Og jul har vi snakket om (har de snakket om) i et par måneder. Og de sørger for å få bekreftet at vi skal ha kalendere i år også. Ikke sant, Mamma.?

De aner nok ikke hvilken stor debatt de relaterer seg til. Tenk de aner ikke konsekvensen av det de sier! De tenker rett og slett på en hyggelig tradisjon - uten å relatere dette til barnepsykologens vurderinger av om dette er skadelig for barn -  eller om dette fører til at deres travle mor blir a) utslitt - eller b) uglesett i Blogglandia fordi jeg lager en pakkekalender selv og dermed ødelegger for de som ikke gjør det. (Ikke en. Tre.)

De bryr seg slett ikke om dette der de sitter og fjaser. De bare liker at det er som i fjor. Og året før. (Og de bryr seg slett ikke om dette er dyrt, for det tror jeg de skjønner at det faktisk ikke er og ikke kommer til å bli her i huset.)

Og slik har jeg tenkt å forholde meg til de fleste av våre juletradisjoner. I år også. Vi gjør våre små og store greier fordi vi synes det er koselig. Og noen ganger snur vi om og dropper noe eller lager nye tradisjoner. Og noen ganger er det litt mye og litt strevsomt også, eller det blir noen litt for seine kvelder på Nissemor selv. Det kan jeg godt innrømme. Men det blir det mange ganger ellers i året også.

Vi hadde adventskalender da jeg var barn også. En liten sjokolade pakket inn i rød serviett og festet på hver av de 24 hønseringene sydd oppover den grønne strieløperen. Den samme hvert år, men nye sjokolader! Annenhver dag til Lillebror og meg. Og en vakker pappkalender med små krybbefigurer av plast, gjetere, dyr, konger og Maria med Jesusbarnet. Også der den samme hvert år. Tradisjon og hyggelig i mørke morgenstunder. Som mellomstort barn laget jeg en liten stall der alle de små figurene kunne plasseres inn underveis i desember. Det var kjempefint. Men samtidig var jeg bittelitt misunnelig på klassekamerater som hadde pappkalender med sjokoladefigurer kjøpt på Samvirkelaget. Det fikk jeg ikke før jeg var 25 år og bodde i kollektiv og studievenninna mi forbarmet seg over meg....

Og jammen er jeg så vanskelig at jeg ikke kjøper ferdigkalender til ungene mine heller. Stakkars små. Enda det finnes alt mulig der ute - har jeg hørt...

En stund etter at det hadde blitt tre unger her i huset så hadde jeg så lyst til å lage det som skulle være disse ungenes faste minneverdige adventskalender - Selveste Kalenderen. Til hvert barn. Så da sagde mannen og jeg malte og lakka og ordna og spikra. Og vi hang opp og pakkene ble pakket. Så nå har vi den tradisjonen. Slipper å tenke på det. Før disse kalendrene flyttet inn hos oss hang det småpakker på snor under ei bokhylle for eksempel. Det var også stas.

(Denne skrivedamevarianten av adventskalenderne ble realisert for to år siden, du kan lese om det her. Den blir kanskje gjentatt - men ikke i år...)

Men litt tanke på innholdet er det jo. Og selv om det bare er småtterier å få - så har jeg altså ordnet meg slik at det finnes 72 småspikre å henge disse småtingene på. Så da gjør jeg jo det - selv om det er litt mye. Fordi jeg gjorde det i fjor. Og det er jo litt koselig også. Det er kanskje en blyant eller et viskelær, det må skolebarn ha uansett. En klinkekule eller et glansbilde er jo en fin skatt å starte dagen med. En liten sjokoladebit er stor lykke. Hvis jeg vet at noen trenger nye vanter, så kan jeg jo pakke inn en om gangen i to pakker. I fjor var det en del diktstrofer og ordspråk med noen dager, fint rullet sammen.

Pakkekalender betyr ikke at det må være dyrt eller at en må kjøpe masse fjas. Det slår jeg bare fast. Vi legger terskelen selv i eget hjem. Det er vi som lærer ungene hvordan det skal være.

Det er fritt valg om man har adventskalender. Men det er lov. Og det er lov å kose seg med å lage den - og det er lov å kose seg med å åpne den. Og det er lov å være like bevisst i forhold til innhold og pris osv som en er med andre ting resten av året.

Og jeg gjentar: Det er lov å kose seg. Det er lov å lage små magiske øyeblikk med småtroll. Før jul og ellers i året. Det er lov å tenne lys og skrelle en klementin og være takknemlig. Det er lov å la det kile i magen over en bitteliten pakke med en glitrende klinkekule i en mørk desembermorgen.

Glede seg til jul! Med god samvittighet.

Tiåringen har sagt det i sikkert en måned allerede - Jeg gleder meg sånn til jul. Begge de minste har begynt å telle ned dagene allerede. De er i gang. De er så godt som aldri innom noe kjøpesenter - stakkars barn - så de er overhodet ikke påvirket av handelsstandens tidlige julesalg - dette finner de rett og slett i sine egne hjerter, de gleder seg til jul. 

De sitter rundt middagsbordet og snakker om jul, de minner hverandre om hva vi pleier å gjøre, de forsikrer seg om at slik skal det være i år også, de spør om og om igjen om Mormor og Morfar kommer til julemiddagen eller til grøten i år (og jubler når de hører at i år kommer de på kvelden, ikke til grøten - jubelen er fordi de ser sjansen til å få mandelen selv; når Morfar er her til grøten midt på dagen så får han alltid mandelen!). For noen uker siden var ei venninne av tiåringen her en hel søndag - og frøkna mi satte igang, spurte den andre om hva de pleide å gjøre - og begynte å fortelle selv en minutt-for-minutt-beretning om hvordan julaften er hos oss -  "Først våkner vi..."

Jeg synes det er godt å høre. Det er en bekreftelse på at det er noen tradisjoner i livet deres som teller for dem. Vi som familie har skapt og valgt noen tradisjoner - og vi har tre små tradisjonsbærere som tar i mot og bærer dette videre. Og som setter stor pris på det.

Vi har valgt vår egen jul. Vi satte for mange år siden strek for å farte land og strand rundt med babyer og julepresanger og reiseseng og bleier og alt utstyr for å feire jul et annet sted. Vi så at vår lille familie trengte og ønsket roen rundt å feire jul i eget hjem, der vi jo gjorde i stand i hele desember. Det ble helt feil å forlate alt og ha jula et annet sted. Og vi ville at ungene nettopp skulle ha denne opplevelsen av at jula og juletradisjonene - den er her hos oss. 

Noen år har vi to besteforeldre med oss på julaftens kveld. Noen år er det "bare" oss fem. Vi var spente første året det var nettopp bare oss fem. En baby, en treåring og en femåring og oss to voksne. Ville vi klare å få det til å føles som "ekte jul" - litt høytid - noe som skilte seg fra en vanlig hverdagsmiddag med bleieskift midt i måltidet og noen som sitter under bordet og noen som heller vil løpe rundt...? Jo - det gikk. Det var jul og det var oss og alt vel.

Og nå har vi altså disse framvoksende tradisjonsbærerne - som husker alt vi skal og må og ønsker og selv vil være med på alt og gjøre alt - akkurat som i fjor. Og som gleder seg til det hele - i lang tid.

Og poenget mitt her er: Det er jo flott. Det er aldri for tidlig å glede seg!

Det er jo en fast tradisjon her i landet at noen skal klage over at jula starter altfor tidlig i butikkene. Joda, det gjør den vel. Men det er mye annet som har helt skrudd timing, det er jordbær i januar og "lørdagsgodt" hver dag - og alt for mye året rundt. Det oppgjøret og den kritikken må vi virkelig veldig gjerne ta - men ta det året rundt. Og ikke la butikkene styre hva du får lov til å glede deg over, - og ikke la kjøpesenterkritikken hindre deg i å glede deg.

For det er aldri for tidlig å glede seg. 

Det er aldri for tidlig å tenne lys i mørketida.

Det er heller aldri for tidlig å være godt forberedt. Vi kan godt strikke varme votter i mai - for å ha dem til neste vinter. Det er heller ingen grunn til å ikke ha juleverksted i god tid før jul. November er den beste juleverkstedtida. Da kan vi jo rekke å lage ekstra mye.

Mye av tida før jul handler - også fra gammelt av - om forberedelser. Hvis en er en familie som liker å lage mye selv, så er jo dette mye av kosen med jula - alle forberedelsene og glede-seg-tida.  Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å kose seg med juleforberedelser i lang tid.

Særlig nettopp nå i mørk november.

Jula kommer til jul. Jeg er i grunnen glad ungenes telling viser at det er ganske lenge til. Men førjulstida er også en tid. Den kommer i hvertfall snart.

(og slapp av, vi har ikke flettet kurver ennå i år, bildet er gammelt... Men vi har laget noen hemmeligheter...)

God jul!

Det er lille julaften. Tre små har sovnet - nok et år med nissepysjer med luer trukket langt ned over øynene. Det ble én nellikappelsin i vinduet, det holder det -. Vi ble  - til slutt - fornøyd med pepperkakehuset. Det ble aking i bakken og røde kinn i dag. De fleste har fått julehilsenen sin. Siste syprosjekt ble fullført i går kveld. Jeg fikk strøket alt det jeg måtte før barnetv (å, så mange lillejulaftensnetter jeg har stått ved strykebrettet) - så jeg fikk til og med strøket min egen kjole, som "kan" være krøllete.... nå i kveld. Vi har blåst i vindusvasken og mye annet. Fuglene har fått sitt - av både nek og annet.

 To av tre barn har ledd seg skakke av grevinnen og hovmesteren, mens den travle vesle Lillebror heldigvis hadde klart å sovne... Tre ivrige barn pyntet selv treet for første gang (men lysene skulle ikke tennes, og stjerna skulle ikke på, noe ville de spare til julaftens morgen) - tradisjonene endrer seg - og det gir jammen foreldre litt mer armslag, kanskje vi kommer oss i seng før midnatt.

Snøen laver ned. Lyktene brenner ute. 

Det blir jul hvert år. Det er så mange tradisjoner. Mange år bruker vi på å bygge dem opp og forankre dem i egen familie - nå er vi også klar til å velge og fornye - og beholde. De små bærer det hele videre. 

Det er mye en kan ønske seg. Gi folk brød og fred i Syria. Gi barna trygge netter i Gaza. La oss lære å dele bedre på denne kloden. La oss alle bli litt klokere - nærmere det gode og rette. Gi at barna mine klarer å leve gode liv i en krevende verden.

God og fredelig jul til deg og dine.

Hjem til jul

- Det blir jo ikke ordentlig jul hos svigerfamilien! - sa en av lærerne da hun hastet forbi og ønsket god jul i mørket i dag tidlig. Hun måtte jo hjem til sine foreldre - så det ble riktig.

Mange har det slik. Det er barndommens jul som er den "ekte". Slik det "egentlig" skal være. Slik det en gang var.

Jeg dro også med meg småbarn og bleier og vogn og pakker og nok hvite strømpebukser og utetøy og pentøy og pensko og vinterstøvler og voksiposer  og gaveposer  og tåteflasker og jeg vet ikke hva... - i noen år. "Hjem" - til der min barndoms juler var - den store gården, de mange stuene, det høyeste treet, alle barndomstradisjonene - alle minnene mine.
Men så satte vi strek. Vi ville ikke være på reise, være gjester, på besøk på julaften. Vi ville hjem til jul. Hjemme er der vi bor. Dette er barnas hjem. Det er her vi steller i stand til jul i hele desember. Det er her vi har livet vårt. Det er her vi feirer jul. Det er her vi tenner lys og faller til ro - og tar i mot de julegjestene som kommer.

Dette er mine barns barndoms jul. Det er nå deres bilde av "den egentlige ekte jula" dannes. Jeg vet ikke hva som blir det varige, det de sitter igjen med om tjue-tretti år, hva de kommer til å lengte tilbake til - hva de kommer til å ønske å gjenskape - eller hva de vil ønske å ta avstand fra. Det er deres valg og deres liv. Men jeg kan ikke - og vil ikke - prøve å gjenskape min barndoms jul for dem. Dette er deres barndom. Jeg vil videreføre og bygge ut de tradisjonene og verdiene som jeg vil prioritere - sammen med resten av flokken her i huset. Men det er her vi er. Hjemme.

Slik velger vi. Andre gjør sine gode valg.


(Bildet er fra vår julekrybbe, hjemme hos oss, laget i desember for to år siden.)

Jula er for alle

Folk har jo meninger om så mangt - og det skal de jo jammen få ha. Det er demokrati og ytringsfrihet her på berget. I år har jeg ikke hørt eller lest så mange som klager over tidlig julemarsipan eller tidlige julegater - men det er nok av andre problemstillinger folk mener det er viktig å drøfte. Vi har alle vårt.

For tidlig er det ingenting som er lenger i hvertfall, i overimorgen snur sola - som vi sier - og på mandag er selveste julaften.  Det kommer, det kommer. 

Både julefeiring og juleforberedelser er fenomener som er preget av hvor forskjellige folk er, hvor forskjellig vi lever og hva vi legger vekt på. På en naboveranda borti veien blinker neonlys som skifter farge hvert minutt, Lillebror blir drømmende i blikket hver morgen når vi går ut i morgenmørket for å gå til skolen - og han kan se at "nå ble det blått, det er sååå fint". Neonblinking er ikke min julestemning - men den passer fint inn i min sønns desembermorgen - og er sikkert fint for dem som bor der. Jeg er glad for at de gjør det slik de ønsker det. Jula er for alle.

Jula i Norge kommer den 24. desember. Den 24. desember står på kalenderen - og gjelder for alle. Samme hvor mye du har vasket golvet, samme hvor for tidlig du pyntet - eller ikke - hvor hvitt og sølvskimrende - eller rødt eller neonfarget du vil prege feiringa. Denne datoen kommer - og kaller seg jul - uansett om du markerer barnet i krybba, lyset som kommer tilbake - eller rett og slett setter pris på en fridag, alene eller i fellesskap. Ingen har monopol på den rette jula - eller den rette julestemningen eller de rette juleforberedelsene. Det er en kristen grunnfortelling som har preget julebudskapet i dette landet - men det gir ingen rett til å sette grenser om julefeiringen. Jula er for alle.

Og det kan gjerne - veldig gjerne - være en tid for raushet, forsoning og forståelse.

litt ro

Vi søker ro i adventstida. Det er så mye som skal skje. Vi virvles rundt. Vi har drømmer og ønsker og vil så mye - og noen ganger vil vi bare ha litt ro.

Og så kommer feber og omgangssyke og streikende vaskemaskiner og snur på de planene og kabalene vi allerede har lagt for å komme oss gjennom dagene. Men det går det også.

Og så blir det ro. Med to pjuske små på sofaen med dyner og tepper - en lydbok - lys vi tenner - gløgg til den ene og varm melk med honning til den andre - et hus vi fortsatt sikkert burde både rydde og vaske - juleverksted i hver en krok - en friskmeldt vaskemaskin som skal få stå på det neste døgnet 
- så blir det ro for nå er det bare her vi er, nå er det bare dette vi rekker.

 Pust ut - pust inn - fyr opp i ovnen - stell med de små - det er ro nå...

luciasjåfør, fridag

En fridag er fint. Da kan man være sjåfør i nabolaget, hente skolens luciakapper og lucialys i mange kartonger og kasser - stappe inn i bilen (som noen ikke har tømt for gamle rustne hjulkapsler og nyinnkjøpt veeldig stor snøskuffe; svært praktisk å transportere sammen med hvite kapper), få vært på postkontoret og sendt en del av det som skal sendes før Posten sier at vi må, få kjøpt mer gråpapir, få kjørt hjem og dratt ut den snøskuffa, få hentet skolebarn tidlig, få strøket egne luciakapper og funnet batterier til lysene, få lagd en gryte som kan stå på ovnen resten av ettermiddagen, kjørt skolebarn omdannet til korbarn til kirka til halv fire, kle på nitti barn luciadrakter til første akt og svarte antrekk med røde juleskjerf til andre akt, se en sikkert fantastisk konsert og etterpå klare å samle sammen nitti drakter og lys og få de levert til bake riktig sted.
Og så kan jeg sikkert slippe å vaske huset i kveld også.

Og jeg rakk å klippe stoff til et og et halvt hemmelig sydame-juleprosjekt før sjåførjobben startet. Det går seg til...

desembergleder

Når en bor i et permanent juleverksted - med visse innslag av legoverksted og bakeri - så må det være greit at det aldri er ryddig. Det er jo bare å slå fast som en glede og en fordel.

En glede ved å ha defekt vaskemaskin er at en får mer fritid - et par dager, før en må begynne med håndvask....

En glede ved å ha defekt oppvaskmaskin - som vi har hatt fra august til desember - er at en kan bruke alle de morsomme og vakre loppemarkedstallerknene som ikke kan vaskes i maskin - hele tida! Og de koseligste koppene. Og det er deilig å varme seg på varmt oppvaskvann. (og så er det litt deilig når maskina nå endelig er reparert igjen, også da...)

En glede ved å være en liten frossenpinnmamma som selv har en klok mamma - er at en får en førjulspresang med en varm og vakker ullogsilketrøye, svart med blonder i kantene - og en bunke nye kjøkkenhåndklær.

En glede når en kommer hjem fra en for lang arbeidsdag i byen, med nok en skriveinnspurt og det er kald og isende vinter oppover bakkene - er at en ekstra godt kjenner varmen fra tre små og en stor og en varm vedovn og Julekongen på barnetv og en varm tekopp i hånda og kalde gode rester av en fiskemiddag på kjøkkenet...

En glede ved å ville lage julepresanger selv er at en aldri trenger å lure på hva en skal finne på en kveld... (Jaja - da er det jo bra jeg slipper å henge opp tøy, jamfør punktet nest øverst...).

Og jeg kan føye til litt til - etter runder med oppkastsyke barn, så er det deilig at alle igjen  har en frisk og storspisende dag med masse frisk luft og røde kinn. Og jeg er virkelig glad for at jeg har et varmt bad med innedo og varmt vann der jeg kan sitte oppe med syke barn i nattemørket....

Litt kjøkkenarbeid, litt hemmelig strikking, litt varmt i kroppen - og så er det desembernatt - og en ny dag venter.