fredag 31. august 2012

myldremamma



I den jobben jeg har akkurat dette året - så har jeg mye å gjøre og mye fleksibilitet. Det er deltid og hjemmedager og nattskriving og alt det der. Og i blant er jeg bortreist et par dager. Og de dagene er så intense og fylt av møter og koordinering at jeg nesten ikke rekker å tenke på alle der hjemme - det er helt helt merkelig. OG så pluselig er jeg midt i mylderet igjen - en storsmilende seksåring kommer stormende nedover bakken og inn i armene mine, veslejenta bestiller ekstra lang snakkestund på sengekanten, storebror har store klemmer - og kjæresten har varm te klar. Og jeg fyker rundt og er midt i mylderet igjen. Setter på en vask, sjekker en lekse, har mange armkroker ledig. Og med en hjemmearbeidsdag dagen derpå er det helt strålende. PC og jobbtelefoner, en gjærdeig og klesvask, alt om hverandre - det er så godt å være midt i alt. Og snart skal minstemann hentes og deretter kommer de en etter en og så er det helga.

Og så kjenner jeg på det - at en av grunnene til at jeg storkoser meg her i mylderet og mangesysleriet og multitaskinga og hva det nå er - er jo at jeg nå også har kontrasten. At jeg noen dager reiser til den store byen og går i gater og korridorer og møterom og kantiner. At jeg noen ganger reiser bort og er på møter og voksenmiddager både dag og kveld. Og kommer jeg hjem i mylderet der jeg hører aller mest hjemme. Balanse? Ja takk, begge deler?

God helg.

tirsdag 28. august 2012

Noe som er fint



Noe som er fint - det er når vi to voksne som har ansvaret her i huset - som styrer og ordner og trøster og bærer og henter og fikser og fyker hit og dit - når vi to, vi som valgte å bygge dette livet sammen - når vi etter foreldremøtene og nattasangene, midt i oppvaska og klesvaska og resten av bokbindinga for i dag, og forberedelsene til i morgen og et brød som skal bakes og enda mer oppvask (for oppvaskmaskina er syk og sliten og det drøyer nok litt før vi får gjort noe med det)

- altså midt i alt - så finner vi hverandre. Så sitter vi på en snei ved kjøkkenbordet. Lysene brenner. Vi har tid til å snakke mens vi vasker opp. Det er te. Eller vin. Det er også lov på en tirsdag. Og vi tenker høyt og lavt og deler med hverandre og strekker oss framover og bakover i tid - og mot hverandre. Og hører sammen og bygger fundamentet for enda en dag og livet som går videre.

mandag 27. august 2012

kreativ bursdag!

- Ja, det var kreativt, sa en pappa som kom og hentet.

Ja-tja-sierdudet. Sa vi. (Og la til noen ord om hvor koselig det hadde vært, med denne vesle jenteflokken - fem niåringer - på besøk både ettermiddag og kveld og natt og morgen - og med diktskriving og halstørkle-laging, og utkledning og fjolling og fnising og kryssord-rebus-skattejakt en tidlig morgen og masse salat-tapas-pastamat  en lys augustkveld og kake og lys og til slutt popkorn foran gamle Saltkråkanfilmer og soving og fnising på samme rom - koselig og fint og svært tilfredsstillende for sommerens niåring.)

For vi tenkte vel at det var overnattinga som pappaen mente var kreativt her.

Det var det ikke.

Det kreative var rett og slett at vi feiret barnebursdag hjemme. Han føyde til at sjuåringen i huset hos dem nå skulle på sin tredje hoppeloppelekelandbursdag på rad. Med de samme barna hver gang. Sikkert stas. Men kanskje ikke kreativt lenger...

Jepp - kanskje det er oss standhaftige hjemmebakte hjemmebursdagsfolka med de trauste hjemmesnekra rebusene og adjektivhistoriene som representerer det kreative alternativet. Kanskje vi har stått i mot trendene og presset om bursdag-i-lekeland så lenge at det vi som har blitt spesielle. Wow! Kreative. Så originalt - feire hjemme rett og slett.

Så da holder vi fram. To måneder til neste barnebursdag. Hjemme.

onsdag 22. august 2012

huset på landet - hvordan går det egentlig?


Dette skal nok aldri bli en interiør- og oppussingsblogg - men noen glimt fra det svenske sommerhuset vi har gått løs på -  kan dere jofå. Dette kan jo bli bra etterhvert? Jeg har vært ganske (veldig!) usikker til tider...
Her er kjøkkenet. Rensket for masse dill og dall - og med påbegynt malingsstrøk og ferdigmalt tavlevegg. Og avdekket plankegulv etter å ha revet av alle beleggene. Det blå spiskammerset som skal bli foreldresoverom i bakgrunnen. Dette kan jo bli bra. Vi skal jo få tilbake noen stoler og sånn  når vi er ferdige med å skure gulvene - og lage en "kosekrok" rundt tavleveggen. Og fyre i ovnen.
Her er mer slik det var da vi overtok. Med hjort i solnedgang og uendelige mengder med pyntetallerkner og tresleiver osv. Mørke gardiner. Og tepper. Og seig, seig gammel linoleum... (Og det er det i alle de andre rommene også. Vi har ikke fått av alle gulvene ennå. Men vi har gitt bort et lastebillass med "stuff" til en veldedig stiftelse i Sverige. Så nå er det plass for oss også.)

Det var et skikkelig oppløft da vi fant de fine gamle tregulvene under alle lagene med belegg.

Det som er litt verre er at det er litt mye fukt og litt mugg og greier som må bort. Ikke akkurat her - men fukt under huset og mugg i et snekkerbod-rom. Det var vi ikke forberedt på. Det har bekymret meg mye. Vi var forberedt på sjauing og arbeid, men akkurat fukt og mugg var det vi ikke skulle kjøpe oss. Men nå har alle fagfolk vært der og avsagt dommer og det er ingenting som er farlig for mennesker - og det er realistiske tiltak som kan gjøres for å løse problemene. Så da skurer jeg videre. Og planlegger - og drømmer bittelittegrann

For det er jo fint der. Og kan bli enda finere.
Tuntreet er 18 meter i diameter. Og 200 år eller noe sånt.
Badeplassen er fantastisk.
Jeg er fortsatt i tenkeboksen. - Er dette a dream come true - eller et feilgrep? Vi får se. Foreløpig fikser og ordner vi.

takknemlighetsrunde


Jeg er takknemlig for
- tre friske barn med skolesekker og matbokser
- en skole som tar i mot dem med omsorg og ambisjoner
- at det finnes nye og gamle venner
- at varmtvannstanken igjen fungerer
- at det ble enda en badetur for hele gjengen i går kveld
- at jeg kan ha hjemmearbeidsdager innimellom og være tilgjengelig og nær og hente en fersk førsteklassing tidlig
- at det finnes stearinlys og vin
- at det finnes trøst og tilgivelse
- at jeg får sovne og våkne midt i en familie som trenger meg og som jeg trenger
- at det finnes varme tekanner
- at det fortsatt er bringebær på buskene og snart kommer eplene
- at jeg fortsatt går barbeint i skoene
- at vi har mange valgmuligheter - selv om mange valg er krevende

tirsdag 21. august 2012

hverdag igjen

Jeg er et hverdagsmenneske så det holder. Holder meg fast i rytmer og ritualer og hverdagslivets krav. Det holder meg oppe og i gang og gir mening i tilværelsen.

Nå er skolen igang. Denne gode lange sommerferien er over (- selv om sommeren ikke er over, selv i dag fikk vi oss en kveldsbadetur til skogstjernet vårt.) I går fulgte vi minstemann til sin aller første skoledag - i plaskregn. I dag gikk jeg i solskinnet med tre opplagte skolebarn til skolen; de store får jo også følge nå som minstemann skal følges. For en gjeng!! (Og for en stolt mamma.)

Det er godt med de lange somrene - at på slutten er en jo klar. Klar for timeplaner og nye viskelær og sokker i skoene og til og med å pakke regnfrakken med i sekken for sikkerhets skyld.

Kanskje er jeg klar jeg også? Det ble en lang og innholdsrik sommer. Jobben har vært langt vekk. Det kjennes godt å møte den gode rytmen med hverdagsfrokoster og tidlige morgener - og den store skravle- og påfunnsentusiasmen rundt middagsbordet når vi "endelig" samles igjen alle fem etter en dags eventyr. Dobbelt så mye brødbakst som i ferien (hvordan går det til?) Navning av klær. Litt mer system på handling og husvask.
Det er helt greit. Det er mer enn greit - det er en god og kjent rytme å vende tilbake til.

Litt mer usikker er jeg på den t-banereisa til byen og denne jobben og sånn.... Men det går seg vel til det også. Jeg får lære av verdens mest entusiastiske seksåring, han som er vår førsteklassing av året. Han går offensivt og gledesfylt løs på utfordringene og tar for seg av de gode sider livet har å by på. Skolestart i plaskregn - da kan man jo få ha paraply og la regntrekket på sekken få sin debut - hurra! 

onsdag 15. august 2012

tilvenning..?



Mange er i en fase preget av "tilvenning" om dagen. Det er mye å venne seg til for både store og små i overgangen fra sommer og ferie til seinsommer, høst - og noe annet... kanskje noe helt nytt. Et nytt klassetrinn, starte i barnehage, begynne på skolen, kanskje bytte skole. I hvertfall begynne med sokker i skoene og jakke sånn smått om senn. Det blir fastere tider, og flere matpakker og mer tidskabal igjen. (Men det er jo ikke så nytt, det er gammelt kjent fra et par måneder siden...)

Det er mye å venne seg til her i livet. Livet er fullt av overganger og endring - og heldigvis ofte også noen røde tråder og litt stabilitet. Mange endringer er krevende. Noen er vonde. Noen stritter vi i mot - for vi lengter heller bakover og framover - til noe annet enn det vi er i akkurat nå. (Jeg har hatt én dag på jobben - og det var ikke en endring jeg så fram mot med forventning - jeg holder meg gjerne i feriemodus og husmorlivet og skurebøtte-bringebærhekk-tilværelsen en god stund til... - heldigvis skal jeg det også nesten en uke til...)

Men overgangene kommer. Og vi må venne oss til noe nytt - rett som det er. Men det jeg vil argumentere mot her, er den store troen på at "tilvenning" er en form for egen fase, som liksom gjør alt så meget bedre. Hver sommer møter jeg kommende førsteklasseforeldre som forteller at poden skal begynne ekstra tidlig på SFO - for å "venne seg til det" før skolen begynner. Ok. Men da har han allerede begynt, mener jeg. En begynner - i barnehagen eller skolen eller hva det er - og da begynner en å venne seg til det hele. Det går ikke nødvendigvis "bedre" eller "glattere" eller med mindre gråt om en bare begynner tidligere. For noen barn - og voksne - tar ting tid. Den tida starter når en begynner. Den blir ikke nødvendigvis kortere ved å starte før en må.

Kanskje kan det være omvendt noen ganger. At det kan bli vanskeligere - og mer langvarig - å takle overgangene fordi vi presser de fram i tid, tar det før vi - menneskene, store og små - er klare. Kanskje kunne en også la overgangstida, mellomfasene, får fylle sin egen tid - at modning kan skje - før en starter - at en kan leve for eksempel gjennom en hel lang sommer og vite at er jeg mellom disse to fasene, -og så lærer en kanskje å sykle eller svømme, eller kanskje overnatter i telt for første gang eller lærer å rense fisk eller bruke en drill og en kjeder seg litt og får nok myggstikk - og så blir en litt mer klar for det nye - rett og slett ved at tida og livet går og tar tid - og en nærmer seg det å faktisk bli en skolegutt, eller en sjetteklassing - eller en barnehageklar smårolling - eller for den saks skyld litt moden og klar for å slutte med amming, smokk, bleie, sove hos de voksne, flytte for seg selv... hva det nå er. I sin egen rytme. Og starter en på det nye og venner seg til det.

Jeg vet at det ikke er så lett. Folk er så travle. Voksenferiene er korte. Tidsklemmene presser. Alt det der. Alt det som gjør at en kanskje må rushe barna framover i kalenderen, starte før, starte tidlig. Men da får en jo si at det er derfor. Fordi vi har "dårlig tid". Ikke oppheve tidlig tilvenning til et så enormt ideal.

mandag 6. august 2012

mammablogging



Jeg har ikke lest alle innlegg om mammablogging i sommer. Veldig få egentlig - jeg har vært opptatt med sommer. Men jeg vet at det har vært en debatt. Både på nett og på papir. Tydeligvis er det for mye lykke og unyanserte innlegg om uproblematiske liv i mammabloggsfæren.

Og - ja - dette minner meg om koppekakedebatten i vinter. Bombardementer av kritikk av for mye baking, for pent, for mye husstell og for enkel vei til å vise fram alt det pene og velstelte.

Her er noen av mine tanker om denne debatten.

- Jada, joda - en blogg er offentlig og i må alle tenke over hva vi legger ut. Men vi kan ikke kreve av damene med hvitt interiør og vakre kaker at de skal ta hensyn til følelsene til "oss andre" med hybelkaniner og grovbrød. Det må jo virkelig være innenfor det vi alle kan være rause nok og ha selvstyrke nok til å forholde oss til. Jeg interesserer meg ikke så veldig mye for folks hvite rom og koppekaker - men det skal mer til for å knekke meg.

- Blogg er et lavterskeltilbud med hensyn til publisering for mange. Mange av oss som ellers er vant til å skrive og få ting på trykk fra tid til annet - er vant til at terskelen er høy og nåløyet trangt. Vel preges bloggosfærens lave terskler av at det blir mye rart som publiseres - og mye som er totalt uinteressant for mange - men der har du ytringsfriheten og nye medier, da. Det er langt, langt større trusler i bloggverdenen enn mammablogger med selektiv presentasjon av virkeligheten.

- Og så det da - med den selektive presentasjonen. For mye lykke. For unyansert. Ja - sikkert. Vi er alle selektive med hensyn til hva vi vil dele med verden, jeg tenker mer over hva jeg kler på meg når jeg skal ut på veien her i "offentlige strøk" enn når jeg på tredje dagen skrubber gamle treplanker med salmiakkvann og skurekost i et hus langt inne i svenske skoger. Tar på meg maskara til og med, det dropper jeg der inne skauen med salmiakken min. Og jeg forteller ikke alt til alle.  Slett ikke. Det er sikkert mange som bruker bloggen som en skrytearena - det er mange som bruker mange andre arenaer også til skryt og ensidighet. (OG så må en jo også huske alle de mammabloggerne som pøser på med sjølironi og glimt i øyet og nok av rå virkelighetsbeskrivelser med både oppkast og trassaldre og mislykka kakelotterikaker. De er også der.)

- Meg selv oppi dette - jeg har jo faktisk en tag som heter "lykke" - og det ligger litt under den kategorien (mye om fyr i ovnen, blomster i hagen, sovende barn og sånn... man henter lykke der man kan). Jeg gjorde et valg da jeg begynte å blogge - at jeg ville at dette ikke skulle være en klageblogg. Jeg er heller ikke så god på festlig ironi. Jeg ønsket at dette skulle være en blogg der en kunne hente noe godt, sitte igjen med noe etter lesing - en idè, noe å tenke over, noe som var godt og viktig å lese. Det er selvfølgelig selektivt. Og i tillegg - jeg bruker bloggskrivingen noen ganger til å fokusere på det gode, gi meg selv et tema - en overskrift og fokusere tanker og skriving rundt dette, få fram det gode når livet kan være strevsomt - for jammen har jeg nok av det. Kanskje er det sånn for noen andre også. At en trenger et sted å fokusere på det fine, det gode. Det må jo også være lov.

- Så til slutt er det alt det som blandes sammen. Det å stille spørsmål ved en organisering av samfunnsliv og familieliv der alt deles opp i kategorier og tidssoner - og der hjemmesysler og barnepass outsources - er ikke det samme som å idyllifisere og glasurpynte det å stelle hjemme. Det er heller ikke umiddelbart et tilbakeslag for feminismen (men det er en stor debatt). (Og dette kan jeg skrive mer om en annen dag.)

Nå får jeg sette igang å skaffe dagens lykke - med unger i pysj, brødbakst, uendelig mengder klesvask og en bringebærhekk full. Og litt te på trappa





torsdag 2. august 2012

sommertakknemlighet


Jeg har så mye å være takknemlig for!!

At jeg får leve enda en sommer. Det er ingen selvfølge. Livet er en gave for oss alle.
At jeg har en familie omkring meg som trenger meg og kjenner meg og tåler meg og er glad i meg.
At jeg har fått gå barbeint mange mange dager i sommer. At jeg har svømt og løpt og syklet og sparket fotball med ungene.
At hagen min er full av blomster.
At bringebærhekken gir kilovis med bær til magen og fryseren.
At jeg får en energisk seksårings fulle kjærlighet og omfavnelser og betroelser i dynevarmen hver eneste morgen.
At vi passerte 22. juli uten at noe forferdelig skjedde.
At veslejentas sommerbursdag ble en god dag. For henne og oss andre.
At jeg får ha "husmorferie" for tida - og ståke rundt med unger og hus og hage og fylle dagene med slikt som en liksom ellers skal greie å gjøre "innimellom" på tid som ikke eksisterer.
At det er solskinn mange dager i sommer. (Det er det, se rundt deg - det er det.)
At vi hadde mange mange gode stranddager i Danmark i sommer. Selv om vi trengte ullgenser og sjal til tider... (se hjertesteinene over - som jeg fant..)
At vi orker å gå løs på et gammelt og stort rødmalt 1890-talls hus i Sverige - og gjøre det til vårt.
At jeg har en langhåret og fregnete kjæreste som oppmuntrer meg og holder ut med meg her i livet.
At jeg fortsatt - passert 40 og med tre barn - er en sterk og frisk jente - som liker å løpe og svømme.
At jeg får lest bøker - sånn på en snei innimellom.
At jeg er voksen og bestemmer selv.
At jeg vet noe om hva jeg synes er viktig og riktig.
At sommeren er lang. Det er den. Det bestemmer jeg meg for.




sommersøm


Det blir jo sydd litt i sommer - sånn sett under ett. Her vandrer unger rundt i shortser og tunikaer fra den kjære mor - og noen kjoler og skjørt og sånn...

Og så hadde jeg så lyst til å sy en overraskelses-bursdagskjole til sommerens niåring. Så da ble det nattarbeid den nest siste natta mellom Danmarksferien og selve bursdagen. Så ble den ferdig halv ett - rett før en av de andre ungene begynte å bli syk... - så slapp man å sova den sumarnatta også. Mammaliv. Godt at man trengs her i verden. Dag og natt.

Og frøkna ble strålende fornøyd. Vi slo til med et lite underskjørt innimellom kakepyntinga på selve dagen - så var antrekket perfekt.


onsdag 1. august 2012

den nye husmorferien!


Jeg har riktig husmorferie om dagen! Jeg har armene fulle med ferieunger - egne og andres - og ubegrenset med klesvask og jeg baker og sylter masse bringebær og jordbær og plukker bær og sopp hver dag og baker mer og vasker mer og lufter ulltepper og bytter sengetøy og plastrer noen knær og leser en historie høyt for minstemann -  og rett som det er så sitter jeg i sola på trappa med en tekopp. Og kanskje sender jeg en unge ut med grasklipperen og en inn med støvsugeren. Og kanskje får jeg strikket litt - i hvertfall litt sokkestrikk til kvelden....
Og så pakker vi piknikbrød og nye gulrøtter til lunsj og går gjennom skogen til vannet vårt, til bading og lek - ungene og jeg. En god liten tur oppover bakkene med ryggsekker og kurv. Blant blåbær og og granskog - og masse kantareller som blir med hjem til middagen....

Jeg synes det er så godt å fylle dagene med nyttige og hjemlige verdifulle aktiviteter - nært på og sammen med ungene. Vi har vært på langfart hit og dit i denne ferien - og det blir sikkert mange nye helgeturer til det nye stedet i livet vårt - men hverdagsferie med hverdagsaktiviteter er virkelig gull. Langt fra kontorarbeid og frister. Det er hverdagsrytmen som gjelder - og det er skikkelig husmorferie. Jeg kjenner at jeg har savnet slike dager - så glad jeg er for å få disse dagene nå. Og enda er det lenge igjen av sommeren. Nemlig.