Kronikk om ansvarsvakuum i europeisk flyktningepolitikk

Se gjerne min kronikk med kritikk av ansvarsvakuum i europeisk flyktningepolitikk, trykket i Dagbladet 10. mai.

"Akkurat nå skaper vi i Europa en villet krise, en villet humanitær, menneskerettslig og moralsk krise. Og den skjer i vår egen «hage» – ikke engang i en litt mer fjerntliggende «bakgård» som vi kanskje med finurlige retoriske grep kunne ha distansert oss fra. Det er her. Og det er på vår vakt."

Du finner kronikken her.

Reisebrev fra Chios III

Jeg skrev små reisebrev på Facebook mens jeg var på Chios. Nå er det en uke siden jeg kom hjem. Mye forandrer seg dag for dag på øyene - så øyeblikksbildene mine er allerede fortid. Det er nye ting som må fortelles. Men de er jo en del av virkeligheten allikevel. Ordene jeg deler nedenfor er i hvertfall gyldige fortsatt. (Bildet ovenfor er fra frokostkø en tidlig solmorgen i Souda leir)

Reisebrev fra 16. april:

Arbeidet som frivillig i flyktningeleir innebærer så mye tilkortkommenhet! Noen ganger går vi tomme for mat før alle har fått. Maten vi deler ut er ikke tilstrekkelig å leve av over tid. Går vi rundt i leiren er det alltid noen som spør om noe vi må si nei til eller "kanskje tomorrow?". Deler vi ut sokker så spør noen etter solkrem... Vi jobber blant mennesker som har mistet og forlatt alt og som trenger alt. Det er ikke rart det blir en uendelighet av tilkortkommenhet. Og verst er det jo at vi ikke kan gjøre noe med det grunnleggende problemet her, at alle disse menneskene sitter fast her i Hellas i et svært haltende system.

Så, ja, jeg går rundt og føler meg utilstrekkelig. Det er klart.

Men de gangene jeg føler jeg gjør noe helhetlig og komplett her er i samtalene. Samtalene er ikke mangelfulle. Samtaler er helhetlige i seg selv og gir noe til alle parter. Vi er samtalende mennesker i et fellesskap.

Reisebrev fra Chios II

Jeg skrev små snutter på Facebook mens jeg var der. Knotet på telefonen rundt midnatt - da jeg egentlig burde sove - men jeg sov jo ikke allikevel....

Reisebrev fra 19. april.
Flyktningeleirene vrimler av barn. Noen av dem er født her i Hellas. Båret fram av en mor på flukt, født flyktning.

Ganske mange barn i leirene er enslige mindreårige, barn på flukt alene, uten foreldre og foresatte. Alene må de klare utfordringene med et liv på flukt, en uviss framtid og et daglig ansvar med å ta vare på seg selv. Andre har familien rundt seg.

Alle bærer med seg flukten og bakgrunnen for den, noen utenpå, alle inni seg. Vi har en ettåring døv av bomber, et annet barn med gamle skuddskader i magen.

Glimt fra barna rundt meg i dag:

En liten jente hadde laget dokkehus av en pappeske, en liten baby fikk sin første seng i en tilsvarende eske. Småtrollene som tigger engangshansker av oss og blåser dem opp som ballonger, de bittesmå toåringer som klarer å bære med seg både en kopp suppe og en kopp med salat med en brødbit balanserende på toppen. 
Rampungene som alltid sniker i matkøen og svarer med et stort smil når jeg tar fatt i dem for tiende gang og sender dem bakerst i køen (det er jo en lek, se om en kan lure de voksne - og selv om jeg kniper dem, så tenker jeg også at hun her, hun kommer til å greie seg.) 
Jenta som kom og ville gi bort en papirbåt hun hadde brettet, men lot seg overtale til å vinke den fri på havet i stedet. Og så de som roper navnet mitt og kommer løpende med blomster fra strandkanten.

Her løper de i strandkanten. I Vial er barn fengslet.

Reisebrev fra Chios

Arbeidet i flyktningeleirene dreide seg om å gjøre dagene og livet littegrann bedre for alle de som nå er nødt til å oppholde seg der - på ubestemt tid. Dette er mennesker som har falt mellom alle stoler - ikke ved en tilfeldighet eller et uhell, men basert på bevisste politiske beslutninger.

Det humanitære arbeidet i leirene, det å sørge for mat, klær, sko, hygienesaker osv., hviler i all hovedsak på frivilliges innsats og donerte midler. Uten dette ville nøden vært enda større...

Dette er et reisebrev fra 14. april.

Det siste store teltet. Vi går fra teppe til teppe. Noterer familiemedlemmer og skostørrelser. Vurderer andre behov. Lover ingenting. Men kanskje kan vi komme tilbake med sko.
Kanskje.

"Ikke gå videre. Sitt her. Dere spør alle om hva jeg vil ha. Jeg vil ikke ha ting, jeg vil ikke ha mat. Jeg vil at dere skal høre på meg. Hør min historie, og bruk innsatsen deres på å få meg ut herfra! Påvirk Europa!"

Han snakker i nesten en halvtime uten stans. Vi lytter. Nikker. Lytter. Toåringen sover mellom oss. De to andre barna klatrer over voksenbein og bager, på dette trekvadrats teppehjemmet deres, i midtrekka, rett foran teltinnngangen, den dårligste plassen, uten noen skjerming. Kona, matematikklæreren, er blank av tårer.

"Vi er begge lærere. Vi solgte alt, flyktet fra dødstrussel etter dødstrussel. Her er vi ingenting. Vi bare sitter her. Barna mister alle muligheter. Gjør noe!"

Jeg hilser på broren som fikk taleproblemer etter bombeangrep. Ettåringen i nær familie som mistet hørselen av bombene. 

Lytter. Lytter. Lover å fortelle deres historie.

Underveis, underveis

Det er kald vår. Snø i lufta. Fortsatt bare krokus og scilla som titter fram i hagen. Alt har stått stille siden før jeg reiste - tenker jeg. Snart må varmen komme. Vårlengselen min skal få fullt rom i år også!

Det er første skrivedag. Det er opprydning i tanker og tekster. Det er en sovende pus inne og en utforskende pus ute. Det er en tiåring som skal hentes til tannlegetime om en times tid. Fram til da kan jeg drikke så mange tekopper jeg vil.

Ti bittesmå - men døgnetrundt-dager i Hellas som frivillig i flyktningeleir. Nettopp kommet tilbake. Jeg har skrevet glimt på Facebook, jeg skal dele mer her også. 

Det viktige er å løfte blikket. Se enkelterfaringer og enkeltglimt i en større kontekst. Og samtidig bevare blikket for den enkeltes skjebne og historie. 

Jeg starter med et overblikk - og en oppsummering av noe av vinterens arbeid her hjemme. En kronikk fra Dagbladet et par dager før jeg reiste. Vi lever i verden. Vi skal verdsette tekopper og krokus og kattunger og vente på våren. Men vi lever også i en større verden. Det henger sammen.

Teksten er skrevet av meg og mine gode aksjonistvenner i Refugees Welcome to the Arctic, Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg og Linn Herland Landro, første gang publisert i Dagbladet her:


EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov.
Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem. 

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til. 

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere. 

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  - vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.  

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland. 

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk. 

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» - eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører. 

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt - umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.

Hjem til jul

Denne høsten har jeg reflektert mye over begrepet "hjem".

En lillejulaftenskveld som denne, er det dette jeg vil skrive noen få ord om.

Mirakuløst nok har nok en gang julenissens mest kaotiske verksted blitt forvandlet til et noenlunde reinvaska og småpynta julehus - med de vaska golva, det pynta treet, ved som er stablet og båret og til og med et skakt julenek der ute i sommervinden i den grønne hagen. De siste trådene er festet på den digre genseren som en fjortenårig tenåringssønn med verdensmesterskap i tørrvittige kommentarer skal få, ferdig i siste øyeblikk. Treet lyser. Mahalia Jackson med Silent Night på radioen. Tre unger i seng. For første lillejulaftensgang bare en av dem i nissepysj, så store har de blitt...  En katt som er lettet over at den skumle støvsugeren er borte og det er fred og ro i heimen. 

I hjemmet.

Det er tre ting jeg vil si her i kveld.

Den første er spørsmålet om hva som gjør en bolig til et hjem. Og dette finnes det ikke noe svar på. For svaret er personlig. Et hjem er noe som tilhører deg.

For meg vil det først og fremst være folka, familien min. At ungene er trygge. At det er her vi hører til. Her vi senker skuldra. Får trøst. Deretter måltidene, maten, lysene, samtalene, samlingen rundt bordet. Ovnen der vi varmer oss og fyrer med veden fra skogene der jeg vokste opp. Katten - og hans enestående demonstrasjon av at livet og hjemmet er til for å kose seg og at vi er til for å behage ham! Gitarene og pianoet som lar oss skape musikk i hjemmet. Alt vi lager, strikker, syr, maler, snekrer - og henger opp og tar i bruk her - hjemme.

For deg er det sikkert noe annet. Det er ditt. Det gjør hjemmet til ditt hjem. Ta vare på det.

Den andre er den private refleksjonen over hva hjemmet betyr når livet er hektisk og kreftene trekker en til mange kanter. En slik høst har det vært for meg. Det er mange årsaker til det. Men mest det å starte opp igjen i en krevende jobb jeg trodde jeg kjente, men som var annerledes allikevel - midt oppe i  en flyktningesituasjon både nasjonalt og internasjonalt, der jeg ikke kunne velge annerledes enn å gjøre mitt for både å delta og bevisstgjøre rundt det internasjonale - og å delta praktisk og organisatorisk for å motarbeide en humanitær katatstrofe i Oslo sentrum. Det var mye. Jeg var mer borte enn jeg har vært noen gang etter at jeg fikk en ungeflokk å være tilstede for. Jeg sluttet å sove om natta. Det ble mye. Men det var alltid et hjem å komme hjem til. Det vi har - er her. Det er varm te, en ovn som varmer, et dagligliv som går rundt, en katt som kroer seg i "stolen sin" - det er lykter på trappa når noen kommer seint hjem og middagsrester å få og armer til trøst.

Det var det private. Men det viktigste kommer nå.

Den tredje er den julerelevante og evige relevante tanken knyttet til alle tiders - og vår tids folkevandringer. Folk har vært på vandring og søkt ly - og eventually et hjem -  siden tidenes morgen. En bitteliten familie med et ventende barn vandret en gang for to tusen år siden fra dør til dør et sted der det ikke fantes rom i herberget. Vi husker det, ikke sant? Ingen hadde plass for dem og deres behov.  Den dag i dag vandrer folk - noen også med barn på armen eller i magen - med drømmer og frykt - med lengsel og smerte - og med ønske om et liv som kan leves, et sted man kan høre til. Og samtidig stenges grensene , murene bygges, lovene endres i rekordfart - og godhet erklæres som en tyrrannisk egenskap. Det er dystre tider. Jeg spår at vår tids restriksjoner og stengte grenser og fordømmelse av "de andre" vil bli noe vi vil skamme oss over resten av våre og våre barnebarns tid.

Og så må jeg - at the end of the day, literally, - få avslutte med dette: Håpet. Det som forener disse punktene - og som får livet til å gå videre. Hva denne høsten har vist meg av engasjement og godhet. Av vanlige folks ønske og lengsel etter å bidra. Gjøre godt. Gå gode skritt i denne historien som ruller avgårde rundt oss. Jeg har opplevd hvordan alle slags folk har strømmet til for å løfte pappesker og servere middagsporsjoner. Jobbe dag og natt for godhet og omsorg og menneskeverd. Sørge for at folk på vandring blir mottatt som mennesker med verdighet.

Rett oppunder jul arrangerte jeg med noen andre i denne gjengen av folk som stadig strømmer til og vil tilhøre dem som sier Welcome - noen stuntinnsamlinger for å skaffe klær, sko (nok en gang) - og julegaver. For å gjøre det enkelt for oss sjøl i julestria tok vi innsamlingen hos hver og en av oss. Hjemme. Og folk strømmet til. På glatt førjulsis. Midt i travelheten. Med tegnesaker og vinterstøvler. Og hver og en takket for å få lov til å hjelpe til.

Det er slik vi er, tror jeg. Det er slik folk egentlig er. Da kan vi tro på ei framtid.

God jul

- og 

fred på jord, håper vi.....

Videre som før?

Jeg ville skrive et blidt og enkelt innlegg om hverdagen som klatrer seg på plass. Tittelen var klar - "Og jorden snurrer videre som før...." Legge mine egne bekymringer til side. Fokusere på hverdag og oppgaver og det store bildet. Jorden snurrer, januarlyset varer lenger for hver dag, det er nok å gjøre.

Så smalt det i Paris. Jorden snurrer ikke videre som før. Jeg måtte lete etter ord.

Men taushet kan ikke være svaret når ytringsfriheten trues.

Her er den andre teksten jeg skrev: Snurre videre som før? - Alltid nye kamper!

Godt nytt år! - om å gjøre noe viktig

Et nytt år er gitt oss. En ny dag hver dag - så lenge vi får lov til å henge med.

Jeg er ikke særlig glad i nyttårsaften, jeg liker ikke rakettsløseriet med tilhørende fare for skade og brann. Jeg synes det er masete at det liksom skal være så stor fest. Og jeg tror det sitter igjen fra alle småbarnsåra at jeg virkelig misliker at jeg på en koselig frikveld ikke kan bestemme når jeg selv skal legge meg, rett og slett fordi det dundrer rundt huset av fyrverkeri.

Men det jeg liker ved nyttårsaften er nettopp markeringen. Overgangen. Det å kjenne etter, tenke etter, kanskje formulere noen ønsker eller mål for seg selv. Avslutte noe. Begynne noe. Egentlig er det lettere å ta disse overblikkene i disse tidlige januardagenes tydelighet -i stedet for midt i nyttårsaftens styr og forventningspress....

Vi hadde tross alt en deilig nyttårsaften sammen vi fem i år. På forhånd hadde alle fem valgt ut noen småretter hver som vi ønsket å lage. Etter en sein ettermiddagstur i våt solnedgangsskog - med akebrett på slep - samlet vi oss med forklær på kjøkkenet og lagde virkelig all verdens av retter - om hverandre. Lillebror tok seg av akkompagnementet på gitar. Det tar sin tid når fem mennesker skal lage så mye - men så ble vi virkelig fornøyd også da vi samlet oss rundt bordet; så mye godt! Så lyttet vi til en klok konge som talte til sitt folk og var så tydelig og politisk at vi nikket fornøyd til hverandre - og vi mestret det meste av den lange ventetida med ganske rolige aktiviteter, hver våre bøker, legobygging og litt spill. Lillebror sovnet på sofaen og ble vekket igjen før tolvslagets bråk og ståk. Så var det overstått...

Hvis jeg skal formulere et nyttårsmål for meg selv - så er det ønsket om å gjøre "noe viktig". For folk jeg møter direkte, for dem jeg har rundt meg og for andre jeg kommer til å møte i år - og i større sammenhenger, direkte - og indirekte gjennom å "si i fra". Jeg er ei utrolig privilegert jente - født i denne kroken av verden og på denne tida av verdenshistorien, da utdanning og opplysning og ytringsfrihet og publiseringsmuligheter gjør samfunsdeltakelse mulig - og ytringsansvaret stort. Nettroll og misforståelser er baksida av medaljen - og jeg merker at det preger måten jeg tenker på hver gang jeg skriver noe for publisering. Men jeg fortsetter. (Jeg håper du fortsetter å lese. Nye debattekster kommer først og fremst på den andre bloggen min. - Mens hverdagsglimtene finner du mest av på denne bloggen)

Hva er det så som er "viktig"? At vi alle teller som noe mer enn en som sørger for seg selv. At vi setter spor etter oss der vi går. At noen føler seg sett og lyttet til - av oss. At det merkes at vi levde disse få dagene på jorda. Det er et ønske og et mål.

*

Helt på tampen av fjoråret ble mitt innlegg til Radikal Portals skrivekonkurranse om Klasse-Norge publisert på nettmagasinets sider. Det heter Fattigdommens usynlighet - og tematiserer både hvordan vi tenker om fordeling, rettferdighet og fattigdom i Norge, og hva det er vi kanskje ikke ser. Og så forteller jeg en historie.

Godt nytt år!

Fredspris for barnas framtid

I dag er det dagen for utdelingen av Nobels fredspris. 

Dette har jeg skrevet litt om her.

Er du og dine barn engasjert i fredsprisen? Har dere snakket om årets utdeling? 

Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Vi har snakket mye om det delte Tyskland, Berlinmuren og 9. november i det siste.

På skolens jubileumskonsert sist uke sang 11-åringen solo på Beethovens An die Freude - på tysk. Samme symfoni ble framført under markeringen av Berlinmurens fall på søndag. Vi har sett på bilder, snakket, husket og tenkt.

Murer faller. Verden endres. Vi kan påvirke. Det ønsker jeg å fortelle mine barn.

Og det har jeg skrevet om her: Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Les gjerne!

Verden er vanskelig - hva kan vi si til barna?

Det finnes ingen allmengyldige oppskrifter på hvordan en skal snakke med barn. Men vi trenger allikevel å reflektere over hvordan vi skal la ungene våre møte verdens vonde sider. Klokskap og forståelse av det enkelte barn er nødvendig.

Ungene våre skal lære å mestre verden. Det går gradvis. Vi må være med dem.

Les min tekst om dette her. Og husk å følge med på den nye bloggen min.

Denne  teksten inngår i et tema jeg er sterkt engasjert i, nemlig det å snakke med barn om politikk, foreldrenes ansvar for politisk oppdragelse og danning.

Er du opptatt av din egen rolle i barnets utvikling som ansvarlig samfunnsborger?

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

Fredagstanker: "lurt" eller "rett"?

Det er sterke røster i samfunnsdebatten som forteller oss hva som er strategisk lurt, hva vi bør velge for å oppnå bestemte mål og goder. Den enkle målestokken på hva som er lurt, er som regel økonomi. Rett og slett egen vinning, på individuelt eller kollektivt nivå. Spørsmålet blir hva som lønner seg i kroner og øre; hva gir størst avkastning her og nå eller eventuelt på sikt i form av pensjonspoeng - eller for eksempel handelsavtaler med - la oss si et tilfeldig land som Kina. Eventuelt kan man tenke seg andre kostnader og vinninger, f.eks. å unngå kritikk, bruke minst mulig krefter eller tid.

Alle bør jobbe fulltid, fordi det gir størst Bnp. Alle barn bør være i fulltidsbarnehage - av samme grunn - siden ulønnet barnepass ikke genererer Bnp-overskudd, i motsetning til lønnet barnepass. Vi bør kjøpe det vi trenger - i stedet for å lage og reparere dem selv - for da sysselsetter vi flere, øker samlet overskudd og samlede skatteinnbetalinger - og tenk da sikrer vi til og med velferdsstaten dersom vi kaster sokkene våre og kjøper nye i stedet for å reparere dem!

Når de samme resonnementene blir gjentatt mange nok ganger av mange nok debattanter - så skapes sannhetsforståelser. Det høres sant ut - både at dette er lurt - og det høres til og med rett ut.

Og så har vi rett og slett en regjering som standhaftig har hevdet om igjen og om igjen de siste ukene - i møtet med en nesten samlet opinion og kritisk presse - at det er lurt å ikke hilse på en tibetansk munk som kommer på besøk til Norge, at det er lurt for Norges interesser. Økonomiske interesser.

Og de forteller oss at dette er så lurt at det til og med er rett.

Det er ikke noe galt å gjøre noe som er målrettet og lurt.

Men det er ikke sant at lurt alltid er rett. Eller at egen vinning er målestokk på rette valg.

Det er klart at det ikke er "lurt" for oss som land å ta i mot flyktninger med krigstraumer og skader. Det er klart at det innebærer utgifter og stor usikkerhet med hensyn til hvorvidt disse noen gang kommer i skattebetalende jobber. Det betyr imidlertid ikke at det er rett av oss å sette så strenge grenser for hvor mange og hvem vi vil ta imot som Norge gjør i dag, i en verden full av konflikter og dramatiske flyktningesituasjoner.

Det er klart at det ikke er "lurt", rent økonomisk sett, at det fødes barn med merkelige syndromer som kanskje innebærer store helse- og omsorgskostnader. Dette betyr ikke at det på noen måte tilsier at det er rett å sortere barn.

Det er klart at det ikke er "lurt" å jobbe deltid for å være tilstede for egne barn. Det betyr økonomisk tap, karrieremessige tilbakeskritt, og så disse pensjonspoengene da. Det betyr ikke at det ikke kan være rett valg for den som har omsorg for barn i en konkret situasjon. (Og hvis noen regner ordentlig på kostnadene så tror jeg nok at regnestykket faktisk også kan peke på at det sparer samfunnet for mange utgifter. Men det er allikevel ikke det avgjørende.)

Det er klart at det ikke er "lurt" å ha et offentlig system som ivaretar at det finnes norsk matproduksjon og et levende norsk landbruk, hvis vi skal se helt kortsiktig, nærsynt og rent pluss-og-minus-økonomisk på det. Men det betyr på ingen måte at det er rett å nærme seg landbruksforhandlingene uten å også ha vektlegg matvaresikkerhet, miljøspørsmål og ren mat.

Og det er klart det ikke er "lurt" for en tiåring å stille seg vedsiden av klassens mobbeoffer og stå i mot trykket fra flertallet. Men det er rett. 

Det kan være krevende å stå for det rette. For tiåringen - og for oss voksne. Også for oss som nasjon kan de rette valgene være krevende og ha omkostninger. Det er mange rette valg som har store kostnader. Det gjør ikke valgene gale.

Det er jo egentlig ganske enkelt, da:  Dersom lurt og rett står i motsetning til hverandre - i våre egne små liv - eller i det politiske liv - så skal vi velge det som er rett. Det er det som står seg på sikt. Selv når det koster.

Første mai!

Da jeg vokste opp var det alltid våronn og hagearbeid på 1. mai. Ved de mindre brukene og husene rundt omkring ble det flagget. Antagelig trakk karene også i blådress og samlet seg til markeringer. På storgårdene - som mitt eget barndomshjem - sto flaggstengene nakne, det var kjeledress og felleskjøplue og durende traktorer.

Det er ikke så rart. Hver tids ideer må forstås ut fra sine premisser. De gamle klasseskillene sto fortsatt sterkt på østlandsbygdene på 1970-tallet. Eiendomsbesitterene på bygda var jo fra gammelt av nettopp storgårdsfolket. Skillelinjene basert på forlengst forlatte motsetninger og tilbakelagte forskjeller i levekår, satt fortsatt i folks forestillinger og preget de valgene en gjorde. (Og i tillegg måtte jo våronna faktisk gjøres hvis været la til rette for det, det hendte da at såmaskina gikk på 17. mai også, - men da var flagget heist....)

Og slik var det selv i ei tid uten både husmenn eller ansatte gårdsgutter, ei tid da små søttitallskjernefamilier med nok av møkk under negla, et nedarvet forvalteransvar for jorda - og lange arbeidsdager for å dyrke og drive gamle gårder som sine egne arbeidsfolk. Selv i denne nye tida var det gamle klasseskillet så tydelig tilstede at 1. mai ikke framsto som vår dag, en dag vi kunne og skulle delta i.

I dag flagger jeg. Selvfølgelig. I dag regner jeg 1. mai som min dag, som samfunnsborger og verdensborger med nok av kampsaker på agendaen. Alle frigjørings- og rettferdighetskamper har sin berettigelse. Alle slike kamper angår oss alle. Og klassekampens kamp til alle tider har vært nettopp en slik kamp - for rettferdighet, anerkjennelse og likeverd, for å få en lønn til å leve av, rimelige arbeidsvilkår og et levelig liv. Og mest av alt for alle menneskers likeverd, at livet og mulighetene ikke skulle være bundet til uoverstigelige og medfødte klassekategorier.

Vi har andre sentrale kamper som er kjempet gjennom tidene. Kampen for at kvinner skulle være like mye verdt og ha like muligheter som menn. Kampen mot rasediskriminering, mot etnisk og religiøs diskriminering eller diskriminering basert på seksuell orientering, alder eller funksjonsnivå. Alle kampene er verdt å kjempe og ingen av dem er over. Klassekampen viste på mange måter vei for andre frigjørings- og rettferdighetskamper og gir oss sentrale lærdommer for å se og kjempe for fortsatt rettferdighet og likeverd.

Det er fortsatt klasseskiller og stor urettferdighet i verden. Mest av alt mellom oss i den rikeste kroken av verden og alle med dårligere vilkår både med hensyn til helsestell, inntektsmuligheter, utdanning og demokratiske rettigheter. Vår velstand og våre muligheter forplikter.

Uansett hvor du kommer fra og om du heiser flagget, stiller i tog eller raker i hagen, så er denne dagen din. Vi deler en kalender der noen dager er markert og gitt et innhold. Men ingen eier bestemte dager. Alle dager er for alle. Du kan alltid fylle alle disse dagene med ditt innhold, det du mener er viktig.

Uansett vil jeg hevde at rettferdighetskamp alltid angår alle. Også resten av året.

God 1. mai!! Tro på noe viktig og kjemp for det.

Fredagstanker: Om oppgjør med skam

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer

                              och det som stänger.

Mestring gir anerkjennelse - fra både en selv og andre. Dagens samfunn byr på mange mestringskrav, mange slags mål, mange hindre som skal passeres. Nåløyet er ikke bare trangt - det er en hel nålepute full av ulike nåler med ulike øyne. Vi har alle felt vi faller igjennom på. Og i vår nettpubliserte hverdag så blir både fallene og seirene synlige. Det vakre. Det smertefulle. Livet på en scene. Livet som burde fungere. Livet med alle sine mangler og alle sine gyldne små øyeblikk.

Skammen er mestringens motstykke. Ikke-mestringen. Feilingen. Bomme på målene. De synlige seirene viser at det er mulig - for de andre. For alle? Da burde også du klare det! Vi lever liv preget av muligheter og valg. Med fokus på individenes prestasjoner og seire. Feilene er dermed også dine egne. Den som ikke mestrer kan skamme seg. Det er du som feiler.

Veien mot målene er en vei for alle. Med humper, sperringer, tilbakeskritt og fall. Få går en glatt mestringsvei som glitrer fra start til mål. 

Det norske samfunnets tradisjon for å forstå seg selv som homogent og likhetsvektleggende medfører en bevaring av Janteloven som like verneverdig som Grunnloven. Du skal ikke skille deg ut. Du skal ikke tro at din alternative vei, dine trinn på en liten sti utenom allfarvei, eller aller minst dine feiltrinn og fall på veien gjør deg verdt noe som helst. Skam deg. Du skiller deg ut. 

Ønsket for denne fredagen og alle andre dager: La skammen tilhøre ondskapens gjerninger alene - ikke menneskelivets variasjoner, valg og vrimmel av alternativer, seire og fall. 

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

                              som skapar världen.

(Karin Boye)

Fredagstanker: Kritikk redder verden!

Nå har vi snakket om ros noen uker. Heldigvis er ikke den debatten kjørt helt i personifiseringsgrøfta - fordi den bærer med seg mye fruktbart og interessant.

Men verden er ikke firkanta og enkel. Det er ikke slik at enten så roser vi - eller så kritiserer vi. Og enten er ros bra og kritikk dumt - eller så er det omvendt. Du lurer deg sjøl og forflater debatten om dette blir innfallsvinkelen.

Og på en strålende fredag med sol så langt jeg kan se - så vil jeg heie på kritikken.

Kritikk redder verden - rett og slett.

Jeg fortsetter med en blanding av huskeregler og slagord:

• Det er ingen overdrivelse å påstå at det er mange hundre tusen ting i verden som vi trenger å kritisere og lage bråk om
• Kritisk evne er en grunnleggende viktig egenskap for individ og fellesskap

• Kritikk er ikke det samme som surmuling og klaging. Klaging er passivt, ut i lufta (og noen ganger er det det vi trenger + en skulder å hvile mot, jada) - kritikk er formålsretta for å forbedre.
• Kritikk er ikke det motsatte av ros og løsningsformuleringer. Kritikk er et nødvendig fundament som gjør ros meningsfylt og løsningsformuleringer mulig. 
• Kritikk er problemidentifikasjon. Vi kan ikke løse problemer uten å identifisere dem, sette navn på dem, skille dem ut fra andre saker.
• Kritikk handler om sak. Men noen ganger gjør personer noe kritiserbart. Da er det handlingen som er saken som kritiseres. Det  er fortsatt kritikk av sak. Det er opp til alle parter å la kritikken være på det nivået.

Generelt lever vi i en svært polstra tilværelse i dette hjørnet av verden. Metthet og travelhet kan gjøre oss blinde for problemer. En velfungerende velferdsstat er vel verdt å være takknemlige for - men fratar oss ikke ansvaret for å reise kritiske røster og kjempe for og mot. Både nasjonalt og internasjonalt er det nok å ta av. Det er ikke kritiserbare forhold i verden vi mangler.

Det er klart at det er koseligere om vi alle bare fokuserer på det som går bra. Hver og en av oss kan være hjelpesløse i forhold til store og sammensatte problemer. Handlingslammelsen kan gripe oss alle - men vi bør i hvertfall ikke forsvare den med å kritisere kritikk. 

Kritiske røster og kamp mot det kritiserbare har brakt verden framover til alle tider. Kamp mot slaveri, undertrykkelse og diskriminering - har samtidig vært en kamp for menneskerettigheter, rettferdighet, ytringsfrihet og diskrimineringsvern. Kamp mot barnearbeid og overgrep mot barn har samtidig vært en kamp for bedre rettigheter og større beskyttelse for barn. Underveis i disse kampene mot kritiserbare forhold har en vært nødt til å identifisere og navnsette problemer. Synliggjøre det usynlige. Snu opp ned på det selvfølgeliggjorte. Lage nye sannheter. Dette hadde ikke vært mulig uten menneskets evne til kritikk, kamp, bråk og håp.

Kritikk er en svært nødvendig og ansvarlig handling. Jeg heier nårsomhelst på solskinn, vår, hestehov og snille mennesker. Men jeg gir meg aldri med å kritisere og lage bråk når det trengs. 

God helg.

Fredagstanker: Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål - frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester - hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne - eller hoppe i Holmenkollen - ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge - og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige - til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar - når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen - da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet - langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser - så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt - vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn - alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges - og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle - og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering - nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være. 



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel "Mer biologi. Mindre frihet." i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.




(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Fredagstanker: Frykt og fremmedfrykt

Vi leser mye her i huset. (Tiogethalvtåringen ligger nok høyest på statistikken i antall bøker i uka....) Nettopp avsluttet mannen Alle dør alene av Hans Fallada, som var en presang fra meg - mens jeg er midt i I dyrets buk. Beretningen om en amerikansk diplomatfamilie i Hitlers Berlin av Erik Larson. Vi får mye å snakke om og bytter bøker etterpå. Intern bokklubb og litteraturtips og litteraturrefleksjoner under kveldsoppvask og tannpuss er supert!

Fallada (Rudolf Dietzen) er nok aller mest kjent for Hva nå lille mann, fra 1932som handler om livet under inflasjonen i Tyskland i mellomkrigstida. (Den la jeg opp som selvvalgt pensum på et tyskkurs da jeg bodde i München høsten 1989, mens murer falt og verden endret seg rundt meg.)

Handlingen i Alle dør alene finner sted i 1940 til 1942. Den gir et detaljert bilde av livet i Berlin i disse årene, knyttet til et arbeiderklassepars motstand mot Hitler. Det sterkeste budskapet er den frykten alle bærer på. Frykten for å trå feil, frykten for å bli avslørt og straffet. De trange rammene for rett og galt under det tredje riket satt under huden på alle. Straffene var reelle og grusomme. Tortur, fengsling, konsentrasjonsleir og død.

Boka er basert på rettsdokumenter og Gestapodokumenter om virkelige personer. Vi ser et avfotografert postkort med en håndskrevet oppfordring til å stå i mot Hitlers regjering. Slike anonyme postkort ble lagt i oppganger og trapper med oppfordring til å levere videre fra hånd til hånd. Men de fleste ble umiddelbart levert inn til politiet eller Gestapo; det var farlig å bli påtruffet med et slikt kort, bekymringen startet umiddelbart, hvorfor har det gått to minutter fra jeg fant kortet uten at jeg har levert det inn, jeg kan jo bli tatt for det..! Frykten lammet alle.

Min bok  handler om en amerikansk diplomatfamilie som kommer til Berlin i 1933. Det er også en dokumentarroman, basert på skriftlige kilder og the real story. Med amerikansk liberalisme i kofferten, og med hovedmål om å bidra til at Tyskland skulle betale krigsgjelden sin etter første verdenskrig - og med et ønske om å oppleve Tyskland i en spennende omveltningstid, reiste familien Dodd med historieprofessor-ambassadør-far, frue og to voksne barn til Berlin i 1933. Gradvis stiger alvoret fram. Alle enkeltepisodene med overfall på utlendinger som ikke viser Heil-hilsen eller ikke stiller seg opp når SA-troppene marsjerer - til slutt kan de ikke avvises som tilfeldige enkeltepisoder. Frykten for avlytting, overvåking og truende situasjoner øker. Truslene mot befolkningen og intrigene innen maktapparatet blir synligere og synligere. Alle vokter sine skritt og sine ord. Frykten og forståelsen av at alt kan skje, at forutsigbarhet og rettssikkerhet ikke kan regnes med, siger også inn over alle.

Jeg synes det er svært sterkt å se hvordan jødenes truede og stadig forverrede situasjon her tidlig på 1930-tallet blir bagatellisert, for eksempel i diplomatiet og i USA. "Jødeproblemet" blir faktisk til en ganske stor grad anerkjent som et reellt problem, også av amerikanerne. (Ambassadøren var selv opptatt av at det var for mange jøder ansatt på ambassaden.) USA la også effektive sperrer mot jødisk utvandring fra Tyskland til USA gjennom strenge innvandringsrestriksjoner. "Vi" og "de andre"-tankegangen gjennomsyrer også tenkningen til de maktene vi sympatiserer med i denne tida. Det er noe å ta med seg.

Gleichschaltung var nazistenes politikk for å få folket på linje. Likhet, enhet, ufravikelig lojalitet til nazistyret var det sentrale og gjennomføring av Gleichschaltungspolitikken var totalitær og total. Kritikk, alternativer og annerledeshet ble ikke bare skremt vekk, men også utryddet. Frykt og lojalitet gikk hånd i hånd.

Igjen sto samfunnet med - frykten for å mene annerledes, frykten for at det overhodet skulle kunne mistenkes at du bar på en kritikk eller en annerledes tanke. Frykten som gjør at en ikke stiller opp for de som er truet, for de som i seg selv ble definert som annerledes. Frykten som gjør at en aksepterer, tilpasser seg, for å overleve selv.

Det er sterkt å lese om disse endringene som kom så fort, og endret folks tankegang, liv og kultur og la til rette for at skrekken tok fullstendig over.

Jeg er stor motstander av at lesing først og fremst skal være nyttig for noe, at det skal være et middel til noe. Men - på den annen side: Alt en leser, lærer en noe av. Lesningen gir deg noe du ikke hadde fra før.
Disse beretningene minner oss på  - og lærer oss om et samfunn i nær fortid. Jeg suger til meg av lærdom om et land jeg jo egentlig synes jeg kjenner ganske godt - men fra en fortid og en vinkel jeg ikke kjenner så godt. Beretninger fra tysk mellomkrigstid og krigstid gir meg større forståelse for europeisk historie - enn de klassiske norske og engelsk/amerikanske beretningene. Historisk og kulturell forståelse beriker - også når de skremmer.

Det er litt for lett å si at vi skal "lære av historien". Det slenges ofte ureflektert ut - som et mantra for at noe fælt vi har bak oss ikke skal skje igjen. Det viktigste vi lærer av historien er faktisk det motsatte: At alt skjer bare en gang. Tysk mellomkrigstid og Hitlers fryktkultur kommer ikke tilbake. Det skjedde én gang. Men lærdommen må strekkes videre: Vi skal ikke bekjempe fortida - men nye skrekkelige fenomener, ny frykt og ny fremmedfrykt i egen samtid og framtid. Det er det vi skal bruke historien til.



God helg! Leser du noe bra for tida?

Fredagstanker: Fred og lek

Femteklassingen skal ha samfunnsfagsprøve om antikken. Kan alt på rams, tidsperioder, bibliotek i Alexandria, Homer, Sokrates, agora, demokrati. Slaver og kvinner som ikke var en del av demokratiet. Og så litt om olympiske leker, med nakne menn. 

- Da var det fred. For da hadde de jo olympiske leker. 

Ja - når en leker sammen, så kriger en ikke.
Men ellers kriget de vel litt - Sparta og Athen. Slik har nå menneskene holdt på.

Det er ikke så mange nasjoner som er i krig med hverandre for tida - men noen har vi. Og interne konflikter, også av de mest blodige og grusomme, har vi mye av på denne kloden i vår tid.

De tar visst ikke fred de neste fjorten dagene heller, såvidt jeg har forstått.

Denne OL-en er i gang. Media er generelt preget av terrorfrykt, milliardkostnader, uferdige hoteller og anlegg, rapporter om tvangsflytting av innbyggere for å gjøre plass til anlegg, uverdige forhold for arbeidere - og homohets.

Det blir vel litt idrett også etterhvert.

Men leke-og-fred-aspektet virker fjernt.

Jeg må jo bare si - i all min naivitet og ikke-så-inmari-sportsinteresserthet (utover lokale skirenn og fotball gutter 8): 
Hva skal vi som verdenssamfunn med dette her?! Hva gavner det kloden! Hva med litt leking og fred i stedet, rett og slett.

Det var nå bare det. God helg!
I morgen er det skirenn oppi skauen. Eller kanskje litt aking. Hvis det ikke blir for mye regn....

Vær utålmodig menneske!

Det er så mange ord, så mange debatter, så mange feilskjær - så mange omveier, så mye støy. Det er så mange løse tråder og så mye å ta fatt på. Det er lett å gå seg vill i vrimmelen.

 Derfor gir jeg dere denne teksten omigjen i dag - hentet fra en bloggpost fra 2010 - men allermest fra Inger Hagerup kloke, kloke ord. 

"Vær utålmodig menneske, Sett dine egne spor."

Og les gjerne Per Fugellis kamprop til oss i dag om mer bråk og mot!

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.

Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi, at vi er med på å skape

det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi en gang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt og makten vold. Og mennesker

trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.

Det haster, det haster i dag!

Vær utålmodig, menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige korte liv.

Det gjelder vår jord.

Inger Hagerup

Våre evige, korte liv. Vi må leve dem. Fullt. Leve. Ikke bare fylle tidens og andres krav. Vi lever i en krevende tid. Vi er så altfor rike på ting i denne kroken av verden. Vi går oss bort i pengemas og fokus på ting. Jeg vil ikke sitte fast i dette lenger.

Jeg har vel alltid skilt meg ut. På russekortet mitt sto ingen festlige vitser, men derimot dette utdraget fra dette diktet:

"Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor."

Det var mitt oppdrag til meg selv på vei ut i verden den gangen. Det er fortsatt et oppdrag. Leve et selvstendig liv, kjenne mine egne verdier. Og ledsage mine barn til å velge, være sterke, være tydelige og ansvarlige i sine egne liv.