Da jeg vokste opp var det alltid våronn og hagearbeid på 1. mai. Ved de mindre brukene og husene rundt omkring ble det flagget. Antagelig trakk karene også i blådress og samlet seg til markeringer. På storgårdene - som mitt eget barndomshjem - sto flaggstengene nakne, det var kjeledress og felleskjøplue og durende traktorer.
Det er ikke så rart. Hver tids ideer må forstås ut fra sine premisser. De gamle klasseskillene sto fortsatt sterkt på østlandsbygdene på 1970-tallet. Eiendomsbesitterene på bygda var jo fra gammelt av nettopp storgårdsfolket. Skillelinjene basert på forlengst forlatte motsetninger og tilbakelagte forskjeller i levekår, satt fortsatt i folks forestillinger og preget de valgene en gjorde. (Og i tillegg måtte jo våronna faktisk gjøres hvis været la til rette for det, det hendte da at såmaskina gikk på 17. mai også, - men da var flagget heist....)
Og slik var det selv i ei tid uten både husmenn eller ansatte gårdsgutter, ei tid da små søttitallskjernefamilier med nok av møkk under negla, et nedarvet forvalteransvar for jorda - og lange arbeidsdager for å dyrke og drive gamle gårder som sine egne arbeidsfolk. Selv i denne nye tida var det gamle klasseskillet så tydelig tilstede at 1. mai ikke framsto som vår dag, en dag vi kunne og skulle delta i.
I dag flagger jeg. Selvfølgelig. I dag regner jeg 1. mai som min dag, som samfunnsborger og verdensborger med nok av kampsaker på agendaen. Alle frigjørings- og rettferdighetskamper har sin berettigelse. Alle slike kamper angår oss alle. Og klassekampens kamp til alle tider har vært nettopp en slik kamp - for rettferdighet, anerkjennelse og likeverd, for å få en lønn til å leve av, rimelige arbeidsvilkår og et levelig liv. Og mest av alt for alle menneskers likeverd, at livet og mulighetene ikke skulle være bundet til uoverstigelige og medfødte klassekategorier.
Vi har andre sentrale kamper som er kjempet gjennom tidene. Kampen for at kvinner skulle være like mye verdt og ha like muligheter som menn. Kampen mot rasediskriminering, mot etnisk og religiøs diskriminering eller diskriminering basert på seksuell orientering, alder eller funksjonsnivå. Alle kampene er verdt å kjempe og ingen av dem er over. Klassekampen viste på mange måter vei for andre frigjørings- og rettferdighetskamper og gir oss sentrale lærdommer for å se og kjempe for fortsatt rettferdighet og likeverd.
Det er fortsatt klasseskiller og stor urettferdighet i verden. Mest av alt mellom oss i den rikeste kroken av verden og alle med dårligere vilkår både med hensyn til helsestell, inntektsmuligheter, utdanning og demokratiske rettigheter. Vår velstand og våre muligheter forplikter.
Uansett hvor du kommer fra og om du heiser flagget, stiller i tog eller raker i hagen, så er denne dagen din. Vi deler en kalender der noen dager er markert og gitt et innhold. Men ingen eier bestemte dager. Alle dager er for alle. Du kan alltid fylle alle disse dagene med ditt innhold, det du mener er viktig.
Uansett vil jeg hevde at rettferdighetskamp alltid angår alle. Også resten av året.
God 1. mai!! Tro på noe viktig og kjemp for det.
Ja, tenk det, på 70-tallet. Det var jo rett før min adkomst, altså er det jo ikke lenge siden (kremt) :) Fine tanker fra deg, som vanlig. Vi har brukt dagen til å rydde vekk vinterklær, rake i hagen, bygge litt mer trehytte ved lekestativet og sette opp hestegjerde. Men det må jo gjøres det også :)
SvarSlettJa, og så har vi hatt flagget oppe! :)
SlettJa, jeg er også oppvokst på gård uten flagg. Nå flagger jeg 1. mai, og synes det er underlig med fork som ikke på noen måte kan identifisere seg med arbeiderklassen. Jeg tenker at vi er alle arbeidere, eller burde stikke fingeren i jorda og forstå at vi er det.
SvarSlett