på en fredag i februar

På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg

Hvor fort skal jentene (og gutta) bli store

(Sparket bak for å skrive dette i dag er at jeg har sett overskriften til VG om at jenter idag blir voksne tidligere enn før. Temaet har imidlertid opptatt meg lenge. Og det hører godt med i mitt ønske om å sette mer fokus på mellomstore barn i bloggverdenen. )

I gamle Agatha Christies romaner med store herskapshus befolket av ymse, lett beslektede mennesker, Miss Marple pluss minst en morder - der er det så godt som alltid en kvinne rundt tjue år som omtales som en "ung pike". Altså pike/jente, ikke kvinne. Hun er klossete og unett kledd, liker best å løpe på heia med bukser på eller henge rundt i stallen og sier rett som det er noe upassende. I hvertfall insisterer hun enormt på å være et barn, ikke føye seg etter voksne oppførselsregler, og i hvertfall ikke bli en velkledd og dannet ung dame. Foreldre er oppgitt og strenge og skjønner ikke hva de skal gjøre med en slik vill "pike".

Mot slutten av boka kan det hende at den 15-20 år eldre legen eller advokaten eller noe sånt har brutt gjennom hennes barnslige udannethet og han skimter den kvinnen hun er der inne. Noe sånt. Men hovedpoenget er naturligvis oppklaringen av mordet. Det er ikke love-stories dette her, det er klassisk krim med klassisk persongalleri - og dermed altså disse unge barnejentene på cirka tjue. 

Det har jo alltid forundret meg. På samme måte som eldstedatteren i Sound of Music, den sekstenårige Lisel, ble behandlet som et barn på linje med sine yngre søsken, med samme leggetid som femåringen Gretl, samme slags klær som de andre, med løping og leking og ramling i vannet. Vel har hun sin forelskelse i telegrambudet og det er riktig så vakkert, men budskapet etterhvert er jo at hun skal vente litt med sånt også... "wait a year or two". 

Jeg ser ingen tjueåringer eller sekstenåringer omkring meg som går rundt og er barn og blir behandlet som barn. Jeg ser dessverre i stedet mange ti-til-tolvåringer som folk tydeligvis synes er ungdommer. De kan kle seg som kule ungdommer, de utstyres med dyre smarttelefoner og annet utstyr. Utstyr som kan mistes og stjeles - og som er krevende sosiale instrumenter som kaster dem ut i krevende sosiale voksenutfordringer svært, svært tidlig.

Mange har ansvar selv for å ordne seg om morgenen og går hjem til timesvis med tomt hus hver ettermiddag. Det inviteres til klassedisco der åtte-ni-tiåringsjentene kommer sminket med paljettopper og bare skuldre De omsluttes med reklame og påvirkning fra sosiale medier som sender et budskap om å henge med i moteverden, med et snevert  og krevende kroppsfokus -  og i popkultur og kjendisverden.

Og jeg ser de jentene på 15-16 også - og de ser slett ikke ut som Lisel løpende rundt i lekeklær lagd av gamle gardiner med småsøsknene. De er jo så fancy og velsminkede, med pelskantede boblejakker av merker jeg ikke har greie på. On top of the world. Muligens, hva vet vel jeg. I hvertfall ikke barn.

Jeg ser mye annet også. Heldigvis. Jeg blir alltid så glad når ungene mine finner venner som fortsatt har lyst til å leke. Bygge snøhule, leke sisten eller spille et brettspill. Jeg ser andre tiåringer enn min som går i bobledress og polvotter til skolen og er klar for å hive seg i en snøhaug. (Men tolvåringer med boblebukse - det er nok for drøyt...)

Det handler ikke bare om jenter. Gutteverdenen er en parallell. Det er ofte et større rom for fysisk lek i forventningene rundt gutter - enn rundt jenter. Fotballen gir rom for herjing. Men voksenpresset, motepresset, kjøpepresset, kulhetspresset - er på mange måter det samme. Kanskje slipper de litt lenger unna det seksualiserte blikket, som stadig når yngre jenter. Motsatt er det gutter som i størst grad havner foran dataspill med voksen aldersgrense og dertilhørende voldsscener, i det voksentomrommet som etterskoletid-tida innebærer.

"Du blir voksen når du selv vil" - pleier jeg å si til mine barn. Det skal få være en prosess. Det er ikke en fast terskel som skal overstiges, det er en lang vei å gå. En skal få vokse seg gradvis større, modnes gradvis, stadig ha voksne rundt seg som backup. Slik vi alle trenger å ha støttespillere livet igjennom. 

Og det skal ta tid å være barn. Livet mister mye når vi som voksenverden pusher voksenhet på tiåringer.

Morsdagstanker

Morsdagstanker fra meg i dag har jeg fått æren av å få publisere som gjesteblogger hos selveste Lammelårtanker. Takk for at du spurte, Anne Helene!

Les innlegget Ansvar, kontroll, idyll og virkelighet her.

God morsdag - og  andre gode dager ønsker jeg deg.

Nok av tid!

Jeg pleier å understreke at tida er det mest demokratisk fordelte godet vi har - 24 timer i døgnet til hver, gratis levert så lenge det pågår dette livet. Nok av tid, altså!

Allikevel strever vi mange av oss med å få kabalene til å gå opp, med å få tid til det vi skal og vil

Det vi da egentlig strever med er å klare å forvalte disse 24 tildelte timene slik at vi blir tilfreds med innsats og produktivitet og måloppnåelse selv. Og før jeg pådrar meg kritikk for disse veldig tekniske termene - så vil jeg fortsette med å understreke at jeg naturligvis mener måloppnåelse i svært vid forstand. Nå de målene, ønskene, drømmene du har - eller redusere de frustrasjonene du har. Uansett om det dreier seg om å rydde mer i gangen, få mer tid til å snakke med kjæresten eller skrive ei bok.

Det er vel første poeng. Respekter dine egne mål og verdier. Ikke la deg forvirre av alt alle andre tilsynelatende mener om hva som er verdt innsatsen eller ikke. Dette er ditt liv.

Vi er friere enn vi tror. Det er også noe jeg pleier å påstå. Det er ikke like lett å erkjenne denne friheten alltid. Kravene, oppgavene, tilkortkommenheten kan stige noen og enhver over hodet. Utilstrekklighetsfølelse er en større stressfaktor enn anstrengelser som faktisk når målet, oppnår resultatet du ønsker.

Jeg er ganske forvirret sjøl for tida. Jeg er ikke fast ansatt noe sted. Det gir mye frihet og fleksibilitet - og mye ansvar for å ta riktige valg og gjøre riktige prioriteringer selv. Jeg skriver på ulike prosjekter. Noen er bestilt, andre søker jeg etter publiseringsmuligheter for og vet ikke hvordan de vil utvikle seg. Hjemmebasert skribenttilværelse er gunstig for familielivet - men det er lett å la det gli ut når små og store utfordringer dukker opp. Jeg tviholder også på at nyttig virksomhet omfatter mer enn det en tjener penger på og mer enn (i mitt tilfelle) skrivinga. Jeg baker brød, reparerer klær, syr nye klær, lager ordentlig mat fra grunnen av. Det tar tid, det skal det gjøre. 
Forvaltningen av mine egne timer er en daglig utfordring. Kan jeg snu ryggen til pc-en og finne symaskina, selv om det er pc-arbeidet som ligner mest på "jobb"? Den buksereparasjonen er jo også viktig. Kan jeg ta en skitur, jeg som er så fri og frank, og flytte på de uklare skriveprosjektene mine som jeg ikke får fasong på allikevel? 

Så - jeg trenger
a) Å virkelig anerkjenne betydningen av de tingene jeg sier at jeg vil, ønsker, synes er viktige. Respektere meg selv. Uansett om andre ikke legger opp livet slik eller om den ene og den andre uttaler seg offentlig om at det er bortkastet tid. Se i øynene at jeg synes det er verdifullt å kunne være i huset når tre skolebarn tramper inn på ettermiddagen, ta en prat når det trengs, mase om rydding av våte votter når det trengs. At jeg synes det er viktig at vi gjør ting fra bunnen av selv, at praktisk mestring er en del av hverdagen -  selv om vi aldri baker cupcakes (som visstnok er det ulitimate, lett kritiserbare bildet på hjemmearbeid).
OG
b) En plan. basert på egne prioriteringer og eget realistiske blikk på hva som er mulig. Langsiktig og overordnet - og detaljert for uke og dag. Noen ambisjoner som hjelper meg å løfte blikket, etablere rett og slett produksjonsmål for meg selv, frister, dagsplaner - uansett om et forlag biter på en krok eller ikke. Jeg må virkelig være min egen sjef! Juhu!

Så det har vært formiddagens produksjonsmål: Lage PLANEN. Så skal det bli sving på sakene, tenker jeg. For vi har jo nok av tid....?

Ha en god dag - med nok av tid!

Nyttårstanker - litt mer privat

Så da går vi fra en hyllest av kongen i forrige bloggpost - til en hyllest av familien, flokken, livet, øyeblikket - og moren min spesielt - i denne

For i dag har vi vært samlet store og små i det store huset på hjemgården min der jeg vokste opp - og feiret moren min som fyller søtti omtrent på denne tida. Og det er godt å møte slekt og la ungene mine nok en gang få se hvilken flokk de hører til. Det er godt å møte den aller minste tremenningen til mine små som ble født i høst og som vi ennå ikke hadde sett. Og det er godt å møte de gamle-gamle tantene som har vært der bestandig og som det nå ikke er så mange igjen av. Og de ikke-så-gamle tantene som også har vært der bestandig. Og så alle oss i mellom. Det er tilhørighet og minner, fortid og framtid og mest av alt så er det litt akkurat-nå-nåtid.

Og det var det jeg snakka om i talen min til jubilanten også - og det er det jeg vil dele med dere litt akkurat nå.

For disse merkdagene som ramler på oss - nyttårsaftener og bursdager og jubileer og sånt - jada, joda det er anledning til både kake og fest - men det har også sine tyngre og sårere sider, for eksempel tyngden over at tida går. At noe er forbi. At tida ikke bare går - men den har gått. 

Mor og jeg har i blant snakket om at det ikke alltid er så lett å identifisere seg med dette tallet som til enhver tid representerer alderen vår. At en er søtti. Eller førtifire, for den saks skyld. At det ikke helt føles som meg. Og at en med dette undres over og griper etter den tida som bare går og går. Hvor ble tida av - og hvor ble jeg av, midt i det hele? Det er det sårbare ved merkedagene. At vi ser at noe er over.

Men akkurat nå er vi her. Nåtida er alltid alt vi har. Akkurat nå. Og i dette nåtidsglimtet, så bærer vi i oss alt vi er. Den jenta som ble født en vinterdag på Sørkammerset på gården under krig og okkupasjon, drøyt tretti år etter at kvinner fikk stemmerett her i landet, den storesøstra som tok ansvar og som elleveåring alltid bar med seg minstesøstra av de fire på hofta, den jenta som dro ut i verden og kom tilbake og drev gård og egen bedrift og tok seg av lag og foreninger og skapte et hjem med varme og vidsyn som jeg fikk vokse opp i. Hun er jo ikke borte selv om tida har gått og gått. Hun er der og i dag var hun midt i flokken sin, Moren min.

Og jeg da. Som slett ikke, overhodet ikke liker nyttårsaften og at tida går. Som lengter etter våren, men med en bismak, for når den kommer har jo enda mer tid gått!

Mitt nyttårsløfte til meg sjøl må være enda mer bevissthet om å bruke dagene, bruke nåtida. For det er alltid alt vi har. Minnene teller bare når vi bærer dem med oss og minnes dem - nå. Framtida teller som håp og drøm og plan - men bare nå.
Det er nå jeg kan nå deg, det er nå jeg kan være en som regnes med. Det er nå jeg kan gjøre en forskjell.

(Her er bildet av en annen som ikke var særlig begeistret for nyttårsaften og bråket utenfor - i seks timer!, og stort sett tilbrakte den under en sofa eller i tiåringens armer - og som derfor hvilte godt ut det meste av første nyttårsdag. Forøvrig en stor nyter av ethvert nåtidsmoment...)

på årets nest siste dag

... så stod den en rødmalt gyngestol på Fretex og søkte et nytt hjem. En ekte Jærstol-gyngestol. Og jeg har ønsket meg en gyngestol så lenge jeg kan huske - men det er jo ikke av verdens nødvendigste ting og vi har jo "alt" - og "ting" er vi jo opptatt av å minske betydningen av og vi går jo igrunnen ikke ut og kjøper "ting" -  og det er tilogmed nettopp vært fullt av pakker under treet ... og alt det der. Alt det der!!!

Men enden på visa er at den ble med hjem. Til vårt hjem der den virkelig hører hjemme. Der den bidrar til å gjøre hjemmet vårt til det det er - et hjem. 

Den  har knapt nok vært tom et minutt! 

(Jeg har allerede gitt beskjed til gemalen at om vi noensinne overhodet finne på noe så dumt som å skulle skille lag - så blir stolen med meg (den, symaskina og ungene!) Men det satser vi på at ikke blir aktuelt....)

På årets nest siste dag er jeg igang med å tenke store tanker om året og livet og tida som har gått - og den tida som vi håper skal komme. Jeg er igang med å tenke og snakke alvorlig om livet, om valgene og verdiene, savn, lengsler og håp. 

Jeg gruer meg til rakett-bråke-sløseriet i morgen natt. Og jeg vasker opp og vasker klær og tenner lys morgen og kveld og steller for mine. Og leser julegavebøkene og de andre bøkene og er i gang med nye strikkeprosjekter og med sensurbunken for universitetet som skal leveres rett over nyttår. 

Jeg er takknemlig for en romjul preget av seine morgener, mange sølete og solfylte turer i skauen, mange gode folk i livet vårt som har samlet seg rundt bordene våre i dag etter dag, mye god mat, mange brettspill og mange bøker.

Sola har snudd. Jeg har nok en gang et håp om å leve til våren, vinter-pysa som jeg er. Jeg skal gå noen skritt og jeg skal gjøre meg selv modig. Håper jeg.

Jeg er i gang. Men det er fortsatt litt tid for ro.

Fortsatt god romjul til deg. Liker du nyttårsaften? Og ønsker du deg en gyngestol?

nå er vi her....

Jula er for alle. Den 24. desember (og den 25. - for dem som har den varianten) - kommer helt av seg selv på kalenderen hvert år. Det er en gave til oss alle, som vi kan ta i mot og bruke som vi vil og kan. Som så mange gaver så bringer den med seg både forventninger, gleder, vemod, minner og savn. Men den er for oss alle. Et pusterom med lys her i den mørke vinteren.

En favorittscene for meg fra Jul i Blåfjell-adventsserien (som jeg jo har sett noen ganger...) er når Mamsen og Lillegutt sitter sammen på julaften og virkelig koser seg. Med lue og boblejakke på - men glade for at de har syltelabber på bordet. At julaften midt i deres ganske rotete liv tross alt ble slik de ønsket seg. Og deres idyll er ganske langt fra mine julaftener gjennom livet - men den er idyllisk fordi de har hverandre og er glade.

Det er så lett å mene så masse om hvordan andre innretter seg. Jeg er ganske mett og lei av alle som skal mene masse om hvordan alle andre gjør det før jul. Forskjellige tradisjoner er viktige for ulike folk - og det må vi kunne være rause i forhold til.

Jeg er så takknemlig for at jeg har en familie å være sammen med alle årets dager - og at vi har et trygt hjem der vi kan fyre i ovnen, tenne lys, pynte med gamle saker hentet fra kassene på loftet, lese sammen og lage god mat. Jeg er så takknemlig for at jeg har tre småstore nissebarn som gjør en stor innsats for å være med og skape den jula de selv ønsker seg. Jeg er så takknemlig for at vi er to voksne som drar lasset og er enig om retningen, i jula og ellers.  Den rammen vi lager, preger det livet vi lever sammen, den barndommen ungene får - og også den jula vi lager. Det er en gave. Jeg er så takknemlig for disse årene jeg får ha dette livet. Det er ingen selvfølge. Gaver er ikke det. Jeg vet det. 

Jeg håper du får den jula du ønsker deg. Vi har alle savn og lengsler og krevende sider ved livet. For deg som sliter, håper jeg at jula gir deg håp om bedre tider og krefter og støtte til å finne nye veier.

Og så håper jeg at vi alle kan være rause nok til å la andre få dele av det gode, vise det gode - uten å fordømme og kritisere. Den andre har også sine tunge tak å ta, tunge ting eller hverdagslig slit som du ikke kjenner til.

Men jula er for alle - som vil. Nå er vi akkurat her. God jul - hos deg - fra meg.

- skal bare...

Albert Åberg skulle hele tiden "bare".

Det skal mine barn også. Bare lese ut dette donaldbladet før leksene. Bare huske litt mer før håndvask og middag. Bygge ferdig denne legoen. Tegne ferdig. Sjekke om det fortsatt er bringebær nederst i hagen. Leke litt med katten.  Skal bare....

Og som den strenge og kloke mor - sier jeg at "først må du gjøre det du må gjøre". Leksetid, middagstid, på tide å gå på skolen, puss tennene først... osv.

Men nå lurer jeg virkelig på: Hvor mye er det man egentlig må gjøre "først"? Når begynner tida for å gjøre det andre? For lista over ting en må eller burde "først" har egentlig ingen ende.

Jeg har vært så inmari flink jente hele livet. Jeg har gjort leksene først og ryddet rommet og lest til prøver og eksamener og stilt opp i alle styrer og råd og skrevet alle referatene fra alle møtene og ryddet etter alle arrangementene. Sagt "ja" og tatt tunge oppgaver.Og stått på for å få det gjort. "Først". Jeg vet at jeg har vært flink. Men jeg vet også at det til tider har kostet meg for mye. Fordi "først" aldri gikk over.

Og lista på hjemmefronten er alltid uendelig. For gulvet burde alltid vaskes. Og det er alltid mer klesvask. Og kjøleskapet burde tas. Og barneklærne merkes. Og kjellergangen ryddes. Først.

(For å ikke snakke om alle de andre "først"-greiene jeg hører fra andre folk  - "bare vi blir ferdig med å pusse opp, til sommeren, etter ferien, etter neste ferie..., når ungene blir større, når vi har kjøpt ny sofa, når jeg er ferdig med dette jobbprosjektet..". Etterpå skal det visst bli tid til så mangt. Folk skal invitere oss på besøk og greier har jeg hørt - bare de får malt alt og kjøpt den sofaen.... da blir det så mye tid...visstnok. Akkurat sånne ting har jeg hatt mitt eget oppgjør med for mange år siden. Nå er nå. Kom midt i rotet og livet...)

I mange år av livet mitt hang det en uferdig doktoravhandling over meg som jeg "burde fullføre først". Før "det andre". Før det andre livet begynner. "Det andre" som jeg ikke engang orket å tenke på eller lengte etter, fordi det ble for sårbart å si eller tenke høyt om noe annet enn det jeg måtte. (Men da avhandling og disputas var tilbakelagt sildret motløsheten over meg igjen. For det var jo fortsatt fullt på "må først"-lista. Jeg ble ikke så fri som jeg trodde. Eller jeg grep ikke friheten slik jeg skulle ha gjort...)

Det er jo en enkel leveregel: Før jeg kan velge - så må jeg gjøre det jeg må. Det er bare det at lista aldri blir tom. "Først" går aldri over. "Må" og "burde" går aldri over.  Etterpå kommer aldri. Tida for å velge, for å utfolde seg, for å finne mine egne prosjekter kommer aldri - hvis jeg alltid "først" skal tømme listene for må-oppgaver.

Det krever organisering og disiplin  å håndtere dette. For veien å gå for flinke piker på over førti med arbeidsplass midt i familiemylderet er ikke bare å blåse i alt og la alle må-oppgaver seile og si at det gjør ikke noe om alt er på halv tolv. For det gjør det jo. Men det hjelper å organisere. Gi oppgavene tidsfrister og det som ikke er ferdig til klokka x får vente - for da har jeg nye prosjekter. Presisere når "etterpå" er - hver dag. Gi ikke-må-prosjektene som er viktige for meg status og plass i timeplanen og ukeplanen.

 Og bli tydeligere og flinkere (!) til å si høyt - minimum til meg selv -  at dette vil jeg.


For det er noe som er vel så viktig som organisering og disiplin for å få dette til. Det er livsglede og vilje. Ikke slutte å drømme og lengte og ha lyst til å gjøre noe. Gjerne nå.

Livet er for kort til å hele tida vente på at alt er gjort. Vi må få det viktige med oss underveis.

Bli oss selv i tide.

(Og inviter oss gjerne på middag før kjøkkenet ditt er ferdigmalt....)

vitner om kjærlighet...

 

"Det forteller jo om et sterkt kjærlighetsforhold."

Sa hun. Gjesten vår. Vennemiddag med alle ungene. Innendørs i høljregnet. Fyr i ovnen. Lys på bordet. Har ikke sett hverandre hele sommeren. Snakker om livet nå og til høsten og hvordan kabalene skal legges i deres familie og i vår. For dette vet vi jo - det er mange slags kabaler og valg. Bosted, jobb, prosenter, hjemme, borte, fast og frilans, aktivitetskabalene for barna, tilstedeværelseskabalene, økonomien, framtida, her og nå....

Og så slår hun dette fast. Det sterke kjærlighetsforholdet. 

Og vi blir jo litt stumme, fordi vi tror vi jo at vi snakker om kabaler og prestasjoner og hvordan vi skal få til mest mulig best mulig, for det er jo det folk vil høre om - er det ikke det... Og vi er vel ikke vant til å bruke k-ordet høyt, egentlig. Det er jo ikke noe en snakker om, vel? Ikke midt i kavet og blomkålspisingen og med barn til stede... 

Kjærligheten, liksom?

Fundamentet, hele poenget og det som gjør det hele mulig. 

At kabalene vi legger ikke handler om meg og deg (eller deg mot meg) - men om oss. Ikke om jeg får nok ut av det for meg, om jeg - eller du -  tjener nok penger og poeng og prestisje for seg selv, eller hvem som vinner martyrkonkurranser om å ha det mest strevsomt og stressa akkurat nå. Det deltar vi ikke  i. Livet sammen er sammen. Det er vårt og vi vil få det til. Dele goder og byrder. Bygge sammen. Se på det vi får til. Jobbe med det vi vil forandre.

Det er jo sånn det er, det er jo det vi kjenner oss igen i. 

Så bra at noen tør å sette det store ordet på det hele!

stor - og liten

Plutselig er de så store! Det er et lite blaff - og så er de så store. Alle svømmer som fisker og hopper uti fra berget - og jeg kan dukke ned i boka mi - eller ta meg lange svømmeturer selv uten at noen drukner mens jeg er borte.

Den vesle turen gjennom skogen går som en røyk - ingen klager over lang vei og tung sekk. Storebror har gressklippersommerjobb hos naboer. De store kan stikke på biblioteket selv og bestille og hente enda mer etterlengtet sommerlesning. Eller sykle bort på butikken og kjøpe en sitron for meg. De leser avisene - og grubler over togulykker i Europa. Vi diskuterer fattigdom og fordeling. Plutselig får jeg høre hva de vil studere ("Kinesisk, arabisk og russisk, Mamma, det er bare tre språk - det blir gøy!")- og om Storebrors planer om bilkjøp....

Men jeg klipper fortsatt noen negler og renser sår. Jeg tar på fanget når tårene spretter, synger på sengekanter og maser om rydding. Tiåringen svinser i den blomstrete kjolen fra i fjor, med lange brune bein, for kjolen har visst blitt så kort -  og vil slett ikke bli særlig stor, vil være barn, lenge lenge. Minstemann prøver å hyle seg til sjokolademelk og danser ute i  Olebrummpysj  hele formiddagen og holder rockekonsert med fluesmekkeren som mikrofon. Joda, de er fortsatt små også.

Og så deler jeg av menneskeerfaringen - at vi alle er både små og store - at slik er det å være menneske. Slik er det lov å være som menneske - være både liten og stor. Samtidig. Mestre og ta ansvar - og være den lille som trenger støtte og hjelp. Begge deler samtidig. Det ligger ikke en skummel voksenframtid der framme der en må greie alt helt alene, aldri tøyse og ha konsert med fluesmekkeren, aldri mer løpe barbeint og glemme å rydde opp etter seg, eller der en aldri mer får trøst og hjelp når alt blir dumt. Vi skal ha mennesker rundt oss og hjelpe hverandre og gi hverandre utviklingsmuligheter - til å vokse og bli store og sterke og flinke - og til å være nære, støttende og trøstende. Stor og liten.

glad for i dag

Det er mye å være glad for midt i virvelvinden. Solskinn og varm te. En bunke med eksamensoppgaver til sensurering, som synker gradvis ved siden av meg. Det intenst grønne omkring meg på alle kanter ute - vi er fortsatt tidlig på sommeren, vi har fortsatt vårens energiske grønn-grønne rundt oss, før sommerblekingen av alt. At jeg kan være sammen med ungene mine hver morgen, morgentrøtte, tøysete, treige, sammen... - og hver ettermiddag når de ramler inn døra en etter en. At jeg har unger som gleder seg til så mye. Unger som har venner. At det kan myldre her i huset. At det kan være fred og ro innimellom. At jeg og vi har tatt noen valg som har gjort at vi har fått vært tilstede og kommet over noen kneiker. At klesvaska tørker på noen timer i solskinnet. At jeg har en gammel og solid sykkel som skal holde resten av livet. At jeg fikk ryddet en del på kjøkkenbenken i gårkveld. At noen mener at jeg er en dyktig fagperson. At mange forvirrende og krevende valgsituasjoner denne våren hjelper meg på vei til å forstå meg selv og hva jeg vil - litt mer.

At vi skal noe spennende i sommer og at jeg snart tror vi har planlagt nok. Og at vi skal mye hverdagslig og kjent og sommerfint. At jeg har en skog å løpe i. At jeg har en kjæreste som vil være på lag med meg i tykt og tynt. At jeg har tre kreative små som har så mye de vil dele med meg og som er så artige å snakke med  og som fortsatt søker fanget mitt når de trenger det.

endelig?

- Ja, det er vel godt å ha fått alle tre på skolen?!

Jeg tar sjansen - selv om jeg ikke kjenner denne med-mammaen:
- Vet du, jeg tenker liksom ikke sånn jeg. Jeg tenker ikke på at de skal fortest mulig over i nye faser og at det er "så godt å være ferdig med ditt og datt". Jeg er opptatt av hvordan vi har det her og nå.

- Åja, du vil helst at de skal være så små som mulig for alltid? Hun smiler.

- Nei. Ikke det heller. Ikke statisk. Jeg vil bare ikke alltid sammenligne faser og mene noe liksom "utenfra" om hva som er bedre eller verre. Alle tider har sine sider. Nå er vi her.

Og så får vi en fin samtale. Om faser og livet og her-og-nå og sånn.

Og jeg tenker videre.

Med førstemann leste jeg babybøker og grublet over alt. Tenkte i faser, slik alt jeg leste om barn og babyer ble formidlet. Lengtet etter noe. Lengtet etter sammenhengende søvn. Lengtet etter å forstå mer av barnet mitt. Redd for å feiltolke, redd for å gjøre feil. Trodde på påstandene om at med fast føde kom nattesøvnen (neida!). Var litt lettet da jeg kunne sette på ham sko og plassere ham i en sandkasse - et mer håndterlig barn, liksom. 
Neste baby - 21 måneder etter førstemann - innledet kompromissets tid. Jeg fikk slutte å være redd - for feil og mellomløsninger ble det vanlige. To å bære - to å mate - to å legge i hver sin vogn på dagtid og hver sin seng (gang på gang) om natta - to med bleier - en som løp og klatret mens den andre måtte støttes under nakken - to som gråt og skrek. Det var knallhard læring i å være flerebarnsmamma og erkjennelsen vokste i meg: Dette er mitt liv. Det er ikke noe utenfor meg som jeg skal måle og vurdere. Det er det livet jeg lever nå, og jeg håndterer det. En unge under hver arm og albuen på dørhåndtaket. Mate to i kryss med hver sin skje. Amme i sandkassa. Jeg ventet ikke lenger på at strevsomme faser skulle gå over. Jeg landet midt i det hele. 
(Med tredjemann var vi jo bare der. Og sykdommene og bekymringene hadde krevd så mye at friske og krevende småbarn var en gave. Og jeg priste meg uendelig lykkelig over å ha en ny levende liten baby å bære på igjen, mens toåringen og fireåringen bidro med sitt mylder og ståk.)

Jeg har visst lite på forhånd om alle faser. Det ser jeg nå. Det er ikke sånn at "alt blir så mye lettere" når de begynner på skolen. Barna blir større og greier mer - og det stilles også større krav til dem. Bakkemannskapet - foreldrene - trengs like mye som før. Det er spennende å være med på ferden.

Jeg lengter ikke tilbake - og jeg er i hvertfall ikke opptatt av å få ungene større fort, kjære vene. Men jeg skulle gjerne hatt en større flokk. En liten en til på hofta og en som stabber rundt. Jaja. Og så tenker jeg i blant - med litt sorg - over hvor mye en glemmer så fort. De intense småbarnsåra - glipper de fra meg i minnet også? Fordi hver ny dag som kommer også er så full og rik og krever sitt. Det blir litt som svarthvite bilder, eller de falmede 70-tallsbildene fra egen oppvekst. Glimt.

Mens vi er her og nå.

(Der og da, sju år sida. Nyfødt Lillebror, og to andre på fanget)

Flink nok!

Menneskelivet er krevende og bør kreve tanke og omtanke. Ikke bare følge opptråkkede stier og fastlagte mønstre - men tenke sjøl. Bruke valgmuligheter. Ta ansvar. Gjøre en innsats. 

Reaksjonene på gårsdagens innlegg har vært interessante. Det er et sjansespill å hive ut et innlegg som forsøker å nyansere prestasjonsbegrepet. Det er så lett å bli misforstått. Havne blant de ikke-anerkjennende, de som ikke forstår hvor krevende livet er. Hvor mye ansvar det er å ta vare på de små her i verden.

Jeg argumenterer alltid tungt for ansvar. Ansvar som menneske i verden. Ansvar som voksen.

Ansvaret som forelder dreier seg om mer enn å fokusere på mine prestasjoner. Det er ikke slik at jeg står opp om morgenen og begynner å "prestere" som mamma. Jeg ER mamma, uansett, alltid. Det er en gave og en grunnleggende (og utfordrende) del av livet mitt. Barna er mennesker jeg lever sammen med og har ansvar for - de er ikke gjenstander som jeg forbedrer med mine prestasjoner, de er ikke produkter av mine prestasjoner. 

Jeg argumenterer også sterkt for raushet. Raushet og anerkjennelse. Det er mange måter å leve gode og skikkelige og ansvarlige liv på. Og jeg skulle ønske vi alle delte mer ros og raushet. Men livet skal leves - ikke bare presteres. Det er ikke alltid det synlige som er det mest krevende. Det er ikke gitt at de (tilsynelatende) harmoniske og flinke barna har de "flinkeste" foreldrene, de som gjør størst innsats.... 

Jeg argumenterer også for det å være underveis. Ikke alltid måle seg selv og livet opp mot et eller annet ferdig perfeksjonsmål. I dag er vi her, underveis, midt i mylderet - med all vår innsats og alle våre utfordringer. Livets mål - når når vi egentlig dit - når er det fullendt og perfekt? (Og hva gjør vi da?).

Livet med nære mennesker, spesielt med barn som er avhengige av deg, er et slikt liv - underveis. Det har verdi her og nå. Vi er på vei, vi jobber med utfordringer, vi knekker lesekoder og slutter med bleier, får malt en vegg, får ryddet litt mer, lærer å lage eggerøre eller lappe sykkelen.... Men jeg kan ikke måle mitt daglige døgnet-rundt-liv og ansvar med barn opp mot ett "mål". Hva skulle det vært? Når de klarer alt som jeg har tenkt ut? Når de flytter hjemmefra? Er det målet med barnelivet?? Livet må også leves, skritt for skritt.

Det er mye innsats og mange enkeltstående prestasjoner her i livet. Mye å være stolt av og mye å gi anerkjennelse for. Men selve livet - er det også en prestasjon? Hva slags liv lever vi da?

Det er ikke en prestasjon å ha barn

Det er ikke en prestasjon å ha barn. Det er ikke noe å skryte av eller vise fram. Det er ikke noe å være "flink til".

Det betyr ikke at det er lett. Eller at det er likegyldig. Langt i fra. Livet som menneske i verden er krevende for mange av oss. Ansvar for små mennesker er langt fra likegyldig. Det å få bli foreldre og få denne gaven og dette ansvaret er for mange av oss det største som skjer i løpet av livet. Det forandrer livet, det gjør noe med egen identitet, det gjør noe med hverdagene og prioriteringene. Det er viktig. Og det krever sitt.

Og det bør ta tid. 

Men det er allikevel ingen sensasjon eller prestasjon. Det er et liv som leves. Som mye annet som tilhører menneskelivet, det å leve, det å leve sammen med andre mennesker.

Skillet mellom det å leve med andre voksne, selvstendige mennesker - og det å leve med barn som du har ansvar for - er nettopp dette; du har ansvaret. Det er noen i din nærhet som er ditt ansvar, og de har i utgangspunktet ikke de samme ferdighetene, erfaringene og forutsetningene som du har til å håndtere ditt og datt her i livet. Derfor er de ditt ansvar. Når en av dere er syke, eller det er nattevåk og uro, når det er vondt i magen og høye skuldre og noen som mobber og vanskelig matte og snørr og blod renner. Så er det du som har ansvaret. Ikke for å ordne alt. I høy grad også for å lære og gjøre barnet i stand til å ta mer og mer ansvar selv. Dette foreldreansvaret for barnets utvikling og gradvise adgang til og mestring av verden er krevende og spennende og bør være tankevekkende. Men det er heller ikke en prestasjon.

Barnet er ikke et produkt av de voksnes prestasjoner. Barndommen skal heller ikke være det. Det er en sum av det livet vi lever - ikke noe vi viser fram til andre for at de skal se hvor "flinke vi er". 

I bloggverdenen og i medieverdenen forøvrig handler det ofte om å vise fram. Vi skriver og fotograferer - glimt fra det gode eller pene i livet, ofte. Og så kommer kritikken - om at dette blir for glanset, for overfladisk, det er et narrebilde av det reelle livet, nattevåket, hybelkaninene, snørr og oppkast. Så skal en heller vise fram det tunge, være solidariske i slitet, vise hvor strevsomt det er - og få klapp på skulderen og skryt for det, for at en holder ut og holder på. 

Da er vi jo tilbake ved livet som en prestasjon vi viser fram - igjen....

Det kan høres utakknemlig ut. Skal en ikke få skryt? Skal en ikke føle seg flink? Etter seks-sju år uten sammenhengende søvn? Eller verdensrekord i antall vaskemaskiner på et døgn. Eller etter en fantastisk flott sjørøverkake eller luciakjole - eller hva det nå er. Joda. JODA! 

Verden burde være rausere. Både med å unne folk med fine bilder litt skryt og å anerkjenne det tilnærmet usynlige evighets-hverdags-slitet (som bare må gjøres omigjen i morgen) som grunnleggende for alle. Alle trenger anerkjennelse, - for mattelekser og gulvvask og et nesten ryddig rom...

Men - ich wiederhole - det er ikke en prestasjon å ha barn. Å ha barn er ikke noe jeg presterer som forelder.

Det er en gave. Det er krevende. Det er utfordrende. Det er et liv. Et liv sammen med mennesker - barn - i utvikling. Ikke noe jeg presterer - noe jeg "får til" eller "ikke får til". Barna mine er selvstendige individer - mitt (vårt) ansvar - men med egne valg, egne rettigheter, egne veier å gå.

Når vi har det fint - så er det vårt. Det er oss. Det er vårt liv. Ikke noe jeg presterer. 

Når jeg bærer de tyngre mammabyrdene, så er det bare sånn det er. Ikke en prestasjon. Bare slik livet nå en gang er.

(Men jeg legger til noen skrytebilder allikevel, da. Tunika - designet av fjerdeklassingen - sydd av meg. Buksene ble sydd tidligere i vinter...)

Andre tekster om noe av det samme - om å klage eller idyllisere eller noe annet... og om barn er noe "vanlig" eller noe "ekstraordinært.....

få noe ut av tida! - eller....?

De goder som det er knapphet på, må en forvalte godt.
Bevissthet om de valgene en gjør øker - sannsynligvis - med bevissthet om knapp tilgang og dermed om nødvendigheten av klok forvaltning.

Det er i stor grad ikke materielle goder det er knapphet på i vårt lille hjørne av verden. Og det merkes.
Kanskje trenger ikke folk å ta vare på matrester og lage nye retter av gårsdagens. Kanskje trenger de ikke stoppe sokker, for nye kan kjøpes. Kanskje trenger ikke folk å lete etter den tapte votten på SFO (eller til og med boblebuksa!), for skapet hjemme er fullt.. La eplene falle i bakken... Kanskje...

Men ett gode er det tydeligvis knapphet på også hos oss - og der finnes det mange meninger og drøftinger om hvordan dette godet bør forvaltes. TID - er vår tids  knappe gode. Derved øker også bevisstheten - og prestasjonspresset med hensyn til hvilke valg vi gjør og hvordan vi forvalter denne tida, denne såkalt knappe ressursen.
(og - ja - jeg kan jo ikke dy meg, men må jo minne om at tid er det absolutt mest demokratisk fordelte godet  noensinne - 24 timer i døgnet tildeles hver og en, Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, før og nå....)

Så vi "vet" at vi må forvalte tida godt. Vi "vet" at det teller hvilke valg vi gjør. Vi vet at vi "burde få noe ut av tida". Det er vår tids bevissthet. At vi burde være målrettede og utnytte tida, velge det som er det beste, for voksne og barn. Og det er samtidig en grunnleggende kilde til dårlig samvittighet - påstår jeg  - når vi føler at vi kanskje prioriterer feil, ikke får nok ut av tida, ikke forvalter rett....

Jeg lurer noen ganger på hva jeg skal svare når folk spør "hva vi skal" (i helga, i dag, til sommeren, når jeg henter minstemann tidlig ... ) Man skal liksom alltid "skulle noe". Vi burde skulle gjøre noe som heter noe. Et skikkelig svar er "vi skal i svømmehallen" - eller "vi skal på teater" - "vi skal på hytta, kommer igjen natt til mandag.." Vi har ikke alltid sånne svar. Vi skal liksom bare "hjem". Ha fri.

Her i huset har vi ikke alltid en sånn plan som heter noe. Men vi gjør jo noe hele tida. Masse. Mye gøy, mye nyttig. Om hverandre, sammen, hver for oss. Her og der. Og ungene bygger den teppehytta i stua eller graver ut den fantastiske snøhuleborgen i hagen, eller drar fram planker og spiker, eller alle papirdukene eller hva det nå er. Jada, de krangler også i blant. Men de kjeder seg ikke. Og de gjør ting vi aldri hadde klart å planlegge. De utnytter tida til fulle til det som er av verdi for dem her og nå, det deres kreativitet skaper her og nå. Det er en fryd å se. Må jeg virkelig si. Og er takknemlig for at de kan boltre seg slik i barndommene sine.

Det er ikke enten eller. Eller, det bør ikke være enten eller. Selvfølgelig skal en kunne forhåndsplotte inn begivenheter og opplevelser i programmet. De teaterbilettene. Turen til Mormor og Morfar. Snekre ferdig sykkelskuret. Korøvelsen. Skirenn på søndag. Alt det der. Men det trenger jo ikke være fullt!  Vi trenger ikke alltid vite på forhånd hva vi skal gjøre. Tvert i mot så trenger vi også tid da vi ikke skal noe spesielt, tid vi kan fylle. (Dette innebærer også en anerkjennelse av at det finnes et hverdagsarbeid som skal gjøres i en familie - det er ikke en strålende begivenhet som krysses av i kalenderen eller som vi forteller om, men det er en trygg og traust hverdagsrutine som involverer alle og som tar tid.)

Behovet for å ha åpen tid som kan fylles, brukes, skapes, gjelder spesielt barn, som skal surre rundt og finne ut av livet og seg selv - det tar faktisk tid! Det hadde ikke vært dumt om vi voksne gjenoppdaget denne kunsten også. Kanskje en kan få mer ut av livet - totalt sett...

("Det er omveiene, sidesporene og forsinkelsene der beriker ens liv" - Nils Kjær) 

sårbarhet og styrke

Gjennnom hele jula har jeg hatt et blogginnlegg på fingrene (man har det jo ikke "på tunga"...) - et innlegg om sårbarhet. Jula som sårbarhetens tid.
Desembertida, mørketida, ventetida, fryse- og varme seg-tida, utslitt-tida, vente på snø-tida, stearinlystida, forventningstida, prestasjonspresstida, bli-ferdig-til-jul-tida, lengselstida...  

For mange av oss lengter - og mange venter - og vi ordner og styrer og prioriterer og velger. Og så er vi der. Og tenner lysene og er der. Ikke i vår egen barndoms jul - men i denne tidas jul. Med egne voksne valg og sammen med dem vi har valgt eller dem som valgte oss eller bare var der..., eller i lengsel etter dem vi savner, den som aldri kom. Og det er fortid med idealer og minner bak oss - og en framtid vi ikke kjenner, men vet at vi må skape foran oss. Det er noen tårer - over det som er der og over det som ikke er der.
Og så vil vi så gjerne ha det bra og gjøre det bra og godt - og trenger dette lysstreifet midt i vintermørket, det fellesskapet som kan være mulig, kanskje litt stas og noe ekstra, et brudd med hverdagen - hvordan det nå går til, - og kanskje vi trenger å oppfylle noen idealer vi har skapt eller føyet oss inn under - om det nå er den svoren alle snakker om eller gråpapir på pakkene eller å slå fast at en ikke følger noen tradisjoner - noe trenger vi alle.

Og vi greier noe og noe annet greier vi ikke - og det er sårbarhet igjen. Lengsel, sårbarhet, noe nært, noe godt, noe langt vekk. En underlig tid.

Så avrundes det hele med fyrverkeri og ståk - og en ny dag og et nytt år kommer og jeg begynner å rydde vekk de røde dukene og gjøre dagene klare for det nye, det vinterhvite og januarblanke, vi går en kald tur og det blir brødbakst for det nye årets matpakker og varm fiskesuppe og en tidlig kveld. Så er vi kanskje klare. Møte verden igjen - etter disse juledagenes avbrekk og rom for sårbarhet, lengsel og annerledeshet. Bære det med oss - og hente styrken i sårbarheten og i de nye dagene.

ja eller nei til kos?

Jeg fikk en interessant kommentar på sist blogginnlegg. Kommentaren kobler kos opp mot forbrukskulturen og fremmer en kritikk mot at alt skal være kos. For eksempel omtrent på denne tida...

Dette har jeg tenkt mye på i dag. For jeg lever daglig med en uro og skepsis i forhold til den forbrukskulturen jeg også ser rundt meg - og også i mitt eget liv. Og jeg forsøker å finne veier i livet som er i samsvar med den  skepsisen jeg har. Men disse veiene og denne skepsisen rammer ikke "kosens" plass i livet mitt. Det som er koselig, det vi koser oss med, det som representerer kos her i huset er i all hovedsak helt andre aktiviteter og  situasjoner enn det som er koblet til forbruk og forbrukskultur. For meg er dette en motvekt, et holdepunkt, noe som viser meg at vi har noe annet å holde oss fast i enn forbruk og mediestyrt underholdning. For den opppveksten mine tre barn skal ha - og for det familielivet vi fem her i huset søker - så er det rett og slett noe annet som er basis. Det er sang som samler oss til måltidene. Det er lys som tennes når det skumrer. Det er høytlesning til kveldsmaten. Det er frukt og søskensamling om leksene ved kjøkkenbordet hver ettermiddag mens middagen lages. Det er spillkvelder og juleverksteder. Det er to voksne og en kanne te og et strikketøy. Det er når Lillebror drar igang en runde med "20-spørsmål" til lørdagspizzaen. Det er nysnø og en lykt på trappa til den som kommer seint hjem. Det er tre barn med hver sin bok i Storebrors seng en lørdag morgen. Det er de uendelige helgemorgenene. Det er turene våre- året rundt - det er bålene vi tenner, badeplassene, de kjente utfluktene. Og det er minnene og forventningene og ritualene knyttet til alle livets spesielle dager, måter vi pynter på, ting vi gjør, noe godt vi gleder oss til - til jul og nyttår, søttendemai og sankthans, alle bursdagene, første skoledagene. Og mye mer. 

Livet er selvfølgelig mye mer enn kos. Livet innebærer krav og plikt og nødvendighet. Det vet vi alle og dette er også gode holdepunkter for livet. Når presset fra verden omkring blir for stort - så kan jeg kjenne på det gode ved at jeg har praktiske og nødvendige arbeidsoppgaver i et hjem - oppgaver som inngår i en evig rundgang, alltid nye måltider, ny vask, ny runde med dagens rutiner. Jeg trengs. Jeg hører til. Jeg er ikke en tilfeldig forbipasserende. Jeg kan la kveldsradioen gå mens jeg vasker opp og rydder - og lysene brenner i vinduskarmen - og plikten og rutinene blir en del av min kveldskos, i mitt eget hjem. Noe jeg må - og noe som er trygt - og koselig.

Vi lever i et hjørne av verden sterkt preget av en forbrukskultur. Jeg er helt enig i det. Men motvekten mot dette er ikke bare å holde ut, tenke tunge tanker og unngå kos. Motvekten er - blant annet - å finne ro og rytme og trygghet i nødvendig praktisk arbeid, - og å finne det gode (kall det kos om du vil) som er knyttet til fellesskap, nærhet, opplevelser, kultur, ritualer - eller tente lys.

Vi finner alle vår egen vei. Jeg føler ikke at min kos - eller den kosen og barndomshjemstryggheten jeg ønsker å gi mine barn - er truet av noen kritikk eller at den stimulerer et forbrukssamfunn som jeg gjerne kritiserer selv. Jeg føler meg ganske trygg på at dette - det gode og trygge - i den grad jeg kan bidra til å skape og videreføre dette i livet til mine nærmeste - det bidrar med en liten dråpe av det gode i en vanskelig nok verden.

Angst og vennlighet

Venner

lad os drikke

og se på hinanden.

Spar ikke på vennlighed.

Vi ved ikke hvem av os

der først vil blive til ingen

eller noget ufatterligt andet,

men i dag kan vi nå hinanden

og høre hinandens latter.

Det må vi benytte os af.

Drik ud

men langsomt

oppmerksomt.

Spar ikke på angst og vennlighed.

(Dette er Benny Andersens dikt. I kveld har noen lest det høyt, mens vi var samlet rundt et bord, rundt lys og mat og drikke og det var fullt av ord og tanker og liv - og det er viktig å huske at en er midt i alt - og at nå kan vi nå hverandre, akkurat nå i livet kan vi nå hverandre...)

inn i mørketida

Det er mørke morgener og mørke kvelder. Det er viktig å tenne lysene. Det er kalde netter og kalde morgener. De små trer refleksvestene utenpå de varme jakkene. Jeg kjenner varmen fra ulltøy og vedovn - og løper ut i mørket jeg også. Kanskje jeg kan holde meg fast i dette - varmen, lysene, veden, ulla, strikketøyet, tekoppene - så kan jeg ha nok til å komme meg gjennom disse mørke månedene...

Det er et mammaliv som er fullt og rikt. Med en kjærlig seksåring i armene om natta - og en seksåring med frigjøringskamper som skal kjempes til the bitter end om dagen. Med en elleveåring som faktisk virkelig virkelig fyller elleve år og viser meg hvor enormt fort tida går siden han som baby gjorde meg til mamma - og huset fyltes i går kveld med andre ti-elleve-tolvåringer til feiring - og det er en fantastisk alder og en fantastisk gjeng som shower og skravler og spiser som en ulveflokk og storkoser seg med gammeldags hjemmebursdag med masse mat og rollespill rundt bordet. Det er et utejobbemammaliv med lange intense møtedager - for jeg har ansvar for et stort prosjekt som skal landes nå - og teksten skal fullføres og alle skal mene sitt om alle avsnitt og alle modale hjelpeverb og jeg-vet-ikke-hva - og jeg noterer og sørger for flyt og informasjon og litt mer kaffe og synes at det er litt gøy faktisk når adrenalinet svinger seg og jeg får det til - og rekker hjem på slutten av kveldsmaten og får tatt to av tre barn på fanget og hørt hvordan dagen har vært. Så synges alle i seng og noen kommer opp igjen og har mer å fortelle. Og jeg kommer på at jeg ikke har spist, setter på en vask, henger opp en vask, og spiser og skravler med ham som vasker gulvet og spanderer et halvt glass vin på meg.

Og jeg har en artikkel som burde skrives og femti skuffer som burde ryddes og masse ulltøy som burde stoppes og en haug barnebukser med hull på knærne og en halvdårlig krimbok som jeg drar med meg rundt.... - og jeg skulle gjerne ha ordnet alle julepresangene allerede og sånt...

Men jeg er underveis - og underveis inn i mørketida - og da er det godt gjort å være på beina i hvertfall.

dette livet

Det er en fredag ettermiddag når en sliten mamma vakler hjem fra byen og ikke orker noen ting og ikke tåler jakker på gulvet og uryddede skolesekker og ingenting ellers heller og synker sammen på kjøkkenet og gråter og synes verken hun får til jobb eller mammaliv for tida. Og så får hun varm te. Og tre små og en stor som trøster og steller.
Og så tenner vi lys og lager fredagsmiddag og det roer seg i huset.

Det er en lørdag full av sol og blå himmel og modne epler og tre unger som ivrig høster kurvene fulle, en pappakjæreste som snekrer og snekrer, en Lillebror som virkelig ønsker seg å vaske opp og gjør det så gullende rent og en niåring som vil ta på seg klesvasken framover og henger opp og rydder tørre plagg og lærer seg ullvask og en Storebror som alltid har en hjelpende hånd... og det er en god gjeng som hjelper hverandre og steker lunsjvafler sammen ute på den nysnekrede uteplassen, mens eplesyltetøyet koker inne og det finnes håp for slitne mammaer i solskinnet - det finnes til og med varm kaffe og en stol å sitte på i blant. I sola. Med solbriller og glitrende høstfarger.

Og det blir en lørdagskveld, med alltid mer oppvask og klesvask og god mat og tre unger som samles rundt en film og det er brennende lys og god varme i ovnen og en pappakjæreste som fortsatt snekrer der ute og en mamma som får et glass vin og orker å holde det hele sammen - for det er jo dette livet som teller.