barnearbeid!

Christine Koht er en makeløs observatør - to the point - veldig ofte. (Jeg husker "Koht i familien" der to av hennes sentrale observasjoner om livet i familien var at det gjaldt å være ajour, hele tida - og at en aldri beveget seg fra A til B i huset uten å ta med seg noe, sokkene derfra til dit, koppene med tilbake, den veska ut i gangen igjen, vaskebalja opp trappa på veien til do osv... Jepp, gjenkjennelig, - så hverdagslig-gjenkjennelig at vi ikke ser det selv.)

I gårsdagens A-magasin skriver hun en liten sak under tittelen Barnearbeid. Og reflekterer over det enorme arbeidet det er å drifte en familie med en rekke familiemedlemmer med behov for klær og mat og transport, you name it, ved siden av jobber, holde et hus ok, osv osv. Og så peker hun på det åpenbare - behovet for å gjeninnføre barnearbeid. Ikke i kullgruvene, men ved støvsugeren og med oppvaskkosten.

Og hun har så rett. Jeg har skrevet om dette før - og vi prøver å leve så godt vi kan etter dette her i huset. Tilpasset alder og annet, har vi alle oppgaver som skal gjøres. Daglige oppgaver, generell orden og for eksempel hver lørdag. Og dette er ikke betalt. Husets beskjedne ukelønn til de små er ikke relatert til deltakelsen i ordinært husarbeid. Ingen voksne får betalt for å holde orden i sitt eget hjem. Det er en felles innsats som vi alle gjør og hjelper hverandre med. Det mener jeg er et grunnleggende prinsipp, som er viktig å formidle til ungene. Vi er en familie og vi har ansvar her hjemme alle sammen. Det er ikke mamma og pappa sin jobb, som vi hyrer inn ungene til nå og da.

For som Koht påpeker - "før" var det helt vanlig at alle unger gjorde en god del hjemme. Da vi voksne var små var det jo sånn. Men - "samtidig med at mammaene begynte å jobbe, ble det slutt på barnarbeidet i huset. Rart!" Skriver Koht - og påpeker videre: "For to fulle jobber og barn foran skjerm går ikke sammen med driften av et noenlunde trivelig hjem. Dagens løsning er polske kvinner."

Sammenhengen mellom at mammaene og barnearbeidet forsvant ut av hjemmene på samme tid er jo ganske klar. Barna forsvant jo også ut samtidig. De er jo heller ikke hjemme lenger... de er jo i barnehagen og på SFO og på trening osv. Og det er klart at en ikke med noen rimelighet kan be en åtteåring om å støvsuge, når han kommer hjem kl fem-halv seks etter en ti-timers arbeidsdag og forsatt ikke har fått gjort lekser eller spist middag og kanskje skal på fotballtrening også. Da er det for travelt til å delta.

Så hva får vi da? Barn som vokser opp uten å kunne grunnleggende husarbeid som skal til for å klare seg selv. Og punkt to - som har blitt lært opp til at dette er noe vi setter bort til et underbetalt tjenerskap.

(Og dette er jo en stor og annen diskusjon i seg selv... )

Tidene skifter. Vi gjør individuelle valg for oss selv, våre barn og våre familier og våre liv. I all hovedsak i aller aller beste mening. Og vi må ha respekt for ulike valg - og for de begrensninger som ligger på andres valg.

Men vi kan prøve å gjøre bevisste valg selv. Hva slags ballast våre små skal gis med på veien. Jeg tenker det er grunnleggende verdifullt å kunne klare ting selv, og se på seg selv som del av et fellesskap der alle bidrar.

Og vi kan reflektere over samfunnsnivået, den samlede effekten av alle de individuelle valgene.

Bildet: Jeg bare måtte få med et sommervakkert bilde! Det er gråvær og mørke og regn og november rundt hjørnet. Lengselen strømmer på allerede!

ro, ro, ro - mitt hjem....

Dette ønsker jeg for mitt og vårt hjem, for det hjemmet barna våre vokser opp i. At her skal det være godt å være. Her skal en kunne falle til ro og hente seg inn og ha det godt.

Vel er det mye action her til tider og folk som fyker hit og dit. Men det som hjemmet skal stå for, det som hjemmet skal representere - er først og fremst der vi er sammen og der vi kan finne ro og trygghet.

Det kommer ikke helt av seg selv. Verden er så stor, så stor, inntrykkene, mulighetene og valgene er så ufattelig mange. Det kribler i små kropper etter en dag ute i verden.

Da må vi samle oss. Og vi har glede av å ha rutiner og ritualer, knyttet til tider på døgnet, dager i uka, årstider og merkedager. Vi tenner lys og kjenner varmen fra vedovnen. Blafrende flammer gjør noe med oss, gir oss roen.

Hjemmet er ikke en opplevelsespark, der det skal være mest mulig program.

Det skal være tid og rom for å hente inn roen. Til og med tid til å kjede seg, hvis en absolutt vil....

Barn lever i den familien vi voksne velger å bygge.

Selvfølgelig, selvfølgelig formes vi som fellesskap av oss alle, naturligvis også av disse små med sine egne personligheter og sin egen livskraft til å skape sitt eget liv. Men vi voksne gjør valg. Prioriterer. Bygger rammer for fellesskapet.

Det er noen ganger krevende å finne sin egen vei, vite hva en egentlig står for - og så eventuelt gå mot strømmen, mylderet, mulighetene der ute i verden utenfor. Vi deltar - men vi skal også alltid, alltid komme hjem.

Og her velger vi roen. Tiden. Rommet. Roen.

God helg.

Halloween

Jepp. Det nærmer seg.

"Da skal man være noe skummelt. Dracula eller noe sånt," sier Storesøster. "Åååå, kan jeg se på?" spør Lillebror. "Du kan jo være med!!" slår Storsøster raust fast. Storebror er i sin egen tidlig-morgen-verden og følger ikke med... "Da vil jeg være bjørn!" sier Lillebror, "for det er skummelt, det!"

(Enig!)

Halloween har hatt skjebnen som dagen som mange elsker å hate. Det har vært erklært som "unorsk", "kommersielt", "grådighet", "tillatelse til ugang" - og jeg vet ikke hva. Jeg har vært skeptisk sjøl.

Men

- tradisjoner endrer seg. Tradisjoner vandrer over landegrenser. Ingen tradisjoner er helt norske. Heldigvis er livet, kulturen og tradisjonene i bevegelse. Og vi har valg og påvirkningsmulighet underveis

- uansett hva slags historie og forankring tradisjoner og festdager har, så finnes det en potensiell markedsverdi i det, det kommer handelstanden alltid til å oppdage. Det er handelsstandens jobb og kapitalismens funksjon. Det er ikke et argument mot å ha det moro. En trenger faktisk ikke kjøpe alle de oransje effektene på Nille for å ha det gøy. Vi kjøper ingenting. (Parallell: Jul. Du trenger ikke kjøpe hele jula heller, lag den selv. Mer om det seinere!)

- hva er vel artigere for unger enn å kle seg ut, gå ut i mørket, og få godteri!! For en fantastisk oppfinnelse, ville vel alle unger synes.

- vi har ikke for mange feiringer og merkedager i denne enden av året, denne gråeste, mørkeste, tristeste (?) biten av årshjulet. La det nå være litt moro.

- selvfølgelig skal det foregå på en ordentlig måte, Det tar litt tid for nye tradisjoner å feste seg på en ålreit måte. Skikk og bruk. Ring på hos kjente. Gå med en voksen. Vær høflig. Si takk. Og "knepene" bør være av den humoristiske sorten, - snu dørmatta opp ned eller noe på det nivået....

Til alle motstanderne - bare slapp av. Det er ikke farlig med noen nye tradisjoner. Det er ikke farlig for unger å kle seg ut og få godteri. Det er ikke farlig at ting er annerledes enn da vi var små. Det er ikke skummel amerikansk kultur og kjøpekultur som kommer på døra di. Det er bare noen småskumle barn i nabolaget som har det litt gøy. Slapp av...

Og se deg omkring på søndag kveld. Her i nabolaget lusker det rundt små følger i mørket, med utkledde små skikkelser i følge med en voksen, lykter i hendene, flirende begeistret over godteri på en ikke-lørdag.

tid for varme luer

Tid for små fine strikkeprosjekter som varmer i høst- og vinterkulde. En lue til jenta mi, skulle matche fjorårets strikkegenser... Kan brettes opp eller brukes med lang topp slik som her.

En lue med oppbrett til Lillebror....

Og en til Storebror, innpakket til niårsdagen nettopp. Hans er i ekstra fin alpakka-ullblanding - siden det "klør".... - han har lovet å prøve å venne seg til den.... Blir det krise får jeg fore den.

Flere luer til jul!

Ha en varm dag!!

"for priviligert"?

En ung jente snakker om likestilling på radioen. Hun opplever det ikke som noe relevant tema i det hele tatt. Hun opplever at hun nesten er "for priviligert". Feminisme oppfattes som noe litt latterlig og ihvertfall tilbakelagt 70-talls... noe med å brenne bh-er og sånn....

Jeg tenker - i hvertfall - to ting om dette.

Jeg kan godt forstå begrepet om å være "for priviligert". Jeg har ofte skrevet om nødvendigheten av å ha et slikt perspektiv på vår posisjon her i dette hjørnet av verden og på dette tidspunktet i historien. Se for eksempel her og her og her.

(Og for å være helt sikker på å føye til det: Alle har sitt, alle har sitt å slite med. Materiell velstand og et utbygget velferdssamfunn gir ikke i seg selv et godt liv. Det vet jeg, det vet vi alle...).

Men altså - jeg kan godt støtte hennes beskrivelse - av å være "for priviligert". Også når det gjelder likestillingsordningenes bit av tilværelsen er dette hjørnet av verden langt, langt framme.

Men så - neste ledd i dette resonnementet - er jo å løfte blikket videre - og som kvinner og menn i den priviligerte delen av verden og historien se om det er kamper å føre for, sammen med og på vegne av mindre priviligerte.....

Så det andre. Jeg tenker, jeg gjetter, ut fra stemmen på radioen at hun er ganske ung, - i forhold til meg, da.... Kanskje student, uten barn... - Og så tenker jeg - bare vent, kom tilbake når du ha fått barn... Når du skal kombinere familieliv og arbeidsliv. Er likestilling like irrelevant for deg, da?

For jeg tenkte som henne. Som skoleelev på 70- og 80-tallet, som student på 90-tallet, - jeg tok det som en selvfølge at jeg var på linje med gutta, at det var hva jeg kunne, mestret, sa og gjorde som telte. Og jeg kunne mye og var ikke redd for å ta ordet. Og var med.

Men så ble det et arbeidsliv og et møte med systemer som var innarbeidet og innkjørt. Og med mannlige sjefer av ulike aldre. Og med de uskrevne mønstrene mellom linjene. Og det var annerledes. Og jeg var ikke på linje lenger.

Og så ble det baby - og permisjon - og ny baby og permisjon (0g etter det tilogmed enda en baby....). Og - helt uavhengig av vår hjemlige gode og likeverdige arbeidsdeling, deling av permisjoner og likeverd og likestilling oss kjæreste-foreldre i mellom - og midt i verdens beste foreldrepermisjonsordninger - fikk jeg se nye begrensninger og mønstre som jeg ikke hadde ventet. Og som var mer krevende enn vi til tider klarte å hamle opp med.

Kanskje likestilling er et foreldet begrep, slik den unge jenta kanskje mener.... Men da er det kanskje slik at vi trenger nye begreper og nye forståelser. Hvis vi alle er så selvfølgelighetsbasert enige om at likestilte er vi og skal vi være, så er kanskje tida moden for å tenke enda lenger. Også tenke på rommet for forskjellighet. For forskjellige måter å ordne livet på og være på. For eksempel også på den bittelille forskjellen det er mellom å være gravid forelder og ikke-gravid forelder, tross alt....

Og så burde vår priviligerte og likestillingsgaranterte debatt favne et fenomen til - nemlig barna. For det har jeg lurt på en stund - om ikke barna falt litt mellom alle stoler i denne kampen, som mange mener er i mål, der likelønn og lik posisjon i arbeidslivet for kvinner og menn, understøttet av en enorm satsing på barnehageutbygging - har stått i fokus? Jeg lurer på om dette har vært for ensidig? For fokusert på at det er èn generell god modell for å leve som familie med voksne i yrkesaktiv alder. For lite rom for forskjellighet, og ulike måter å tenke godt for ulike barn i ulike familier. Rett og slett - hvor ble barna av i likestillingskampen? Tida med barna?

mørketid i vente....

De store små må på med refleksvestene om morgenene. Det er iskaldt. Storebror har fått ny dyne og varmeflaske i senga, han er den mest frosne av dem

Det er langarmet og langbeinet ullundertøy og varme sokker og ullgensere og alt som er på alle tre små. Og enda er det fortsatt oktober. Og det er bare noen få små kuldegrader om morgenen. Og det er bare litt mørkt, ikke helt mørkt når de to skal ut med skolesekkene, og slett ikke mørkt ennå når de kommer hjem. Så hvordan skal dette gå, det skal mørkne og mørkne og det skal bli kaldere og kaldere... - og vanligvis skal vi få "metervis" med snø her oppe i kroken også... Rett og slett vinteren går vi nå i møte.

Og underveismammaen fryser og fryser og pakker seg inn i ull og sjal og pulsvanter og tøfler og alt som er hun også. Og fryser fortsatt.

Og gruer seg.

For vinteren er ikke min tid. Jeg fryser for mye og lengter for mye etter lyset og varmen. Litt vinter er helt fint. Årstidsskiftninger er fint. Men 6-8 måneder er veldig mye lengsel å leve gjennom.

Men så får en løfte fram det gode.

Alt det gode. Et trygt og tett og varmt hus, med tykke, etterisolerte vegger og verdens beste kleberstensovn og kjelleren full av ved. Og vi har gode varme dyner og tykke ullgensere og varme støvler. Vi skal ikke klage.

Og ingen klager. Ungene bare gleder seg - til snøhuler og aking og skiturer. Det er bare mamma-jenta, jeg, som alt kjenner lengselen etter våren, og angsten for mørketid og kalde kalde måneder.

Men jeg skal tenne lys. Og lovprise tøfler og varme gensere og kose meg med strikketøyet. Og vi skal glede oss over gode måltider og innekvelder med spill og lesing og tegning og juleverksted og mye mer....

Og hver morgen når de smaløyde, trøtte små skal pusle seg opp og jeg skal motivere og oppmuntre og få frokost på bordet og dagen i gang - skal jeg være takknemlig for at kjærestemannen har vært oppe før meg og tent opp i ovnen.

Gyllent skinn i den mørke stua, gjenskinn i mørke vinduer - og den gode varmen som går inn i kroppen og gir trygghet og glede....

dugnad

Dette er en oppfølger fra formiddagens innlegg.

For jeg er så glad i dugnader. Det er en sånn skikkelig og ansvarsfull og gammeldags fellesskapsbyggende aktivitet.

Loppemarked for korpset. Vedlikeholdsarbeid i barnehagen. Stelle bakgården i borettslaget. Steke vafler og selge lodd. Kakelotteri og innsamling til gode formål... Eller venne-dugnads-gjengen som stiller opp på flyttesjau eller oppussing.

Dette har jeg vokst opp med og dette vil jeg føre videre. Jeg vil at det skal være en selvfølge for oss i denne familien at vi er med, at vi bretter opp ermene og stiller opp. Vi bidrar til fellesskapet, bygger fellesskapet og hører til i fellesskapet.

For barna skal være med. Dugnader er ikke bare effektive arbeidsøkter. De er det også, selvfølgelig, men det skal også nettopp være aktiviteter som binder oss sammen. Noe vi gjør sammen. Fordi vi drar lasset sammen. Barn er ikke på siden av dette, eller i veien for dette. De er i fellesskapet, - og om noen år er det de som drar fellesskapslasset alene. Hvis de ser verdien av det, da.... Det er det vår oppgave å formidle og understreke - i tide. Nå.

Vi må - i vår tid og i vårt hjørne av verden - der mye kan kjøpes fint og flott for penger, og der vi har en samfunnsordning der mye og mangt ivaretas av det mer anonymiserte fellesskapet, velferdsstaten,(og vel og bra det...) - men altså, vi må passe på at rommet i mellom stat og marked også fortsatt kan finnes. Rommet for frivillig og ideell aktivitet. Rommet for innsats som ikke primært måles i kroner og øre eller følger fastsatte regulativer.

Vi er så heldige, så priviligerte, relativt sett i verden så vanvittig rike, og også relativt sett i verden så enormt godt forsørget av stat og velferd - at det kan være fristende å bare lene seg til bake med fjernkontrollen og glemme at en kan ta et ansvar omkring seg, et ansvar for å brette opp ermene, ta i et tak, steke noen vafler, være med....

Vær med. Vær glad for at din innsats trengs.

takk for at vi kan delta!

TV-aksjonen er gjennomført. I årets mest hektiske helg her i familien (med masse bursdagsfeiringer for egen storegutt, korøvelser i ett sett, dekkskiftdugnad, kafe-dugnad, to kor-konserter, overnattingsgjest - med mer....) - så fikk vi gått med bøsse i år også. Rettere sagt, jeg sto med bøsse ved døra under en fantastisk konsert der skolekor fra tre skoler framførte jublende, festlige, glade og alvorlige sanger - og pengene strømmet inn - hurra!

Og jeg blir alltid så glad -og så takknemlig for å kunne være med!!

Dette er en så stilig tradisjon. En nasjonal dugnad. Alle vet hva det er.

-"Hei, jeg er fra TV-aksjonen"

- "Å, så bra. Nå skal du se...." - og så kommer mynter og sedler og alle er glade - for at jeg kom, for at bøssa var der, for at vi fikk være med å dra lasset i år også.

Over hele landet finnes en grasrotorganisasjon som tar seg av denne innsamlingen hvert år, uansett hvilket formål det går til. Solid og lokalbasert.

Det meldtes om for få bøssebærere i de store byene, nuvel - her lokalt var det for mange, de som ikke hadde meldt seg på forhånd fikk trekke kølapp og vente og se om de fikk en ledig rode.

Legg nå til side diskusjonen om dette er billig samvittighetsredning eller ikke! ("God samvittighet for en femtilapp?!")

Folk får gjøre opp med seg selv om samvittighetene sine. En trenger ikke ha dårlig samvittighet for å gi til et godt formål, i hvertfall. Og pengene kommer godt med uansett hvordan samvittigheten din er - og uansett om du har innsikt i de store linjene og sammenhengene, om du gir ellers i året også eller hva som helst. Femmeren fra småskolelevene og femhundrelappen fra en bestefar - det er med. Det er dugnad. Det er å gi. Det er stilig.

Takk for at vi får være med!

Ha en fin dag!

tid for trøst

Det er nå sånn med dette livet med menneskene. Særlig de små og de tette forholdene, vi som er familie - alltid, alltid, alltid - herfra til evigheten og til toppen av fjellet og i tusen år (som jeg sier til Lillebror på sengekanten...alltid, alltid er jeg mammaen din og alltid, alltid er jeg glad i deg)

- nuvel - altså - her finnes altså alt. På godt og vondt.

Der ute i verden tar vi oss nå en del sammen, presterer og presenterer. Lærer doble konsonanter, øver til kor-konsert, har FN-dag med salg av selvprodusert kunst og kaker i barnehagen, leder seminarer og går på allidrett og dramagruppe og finner ut av hvem som er hvem i skolegården. Alt det der. Og passer klokka og holder orden.

Og så kommer vi oss hjem, da. Og ofte henges det faktisk opp jakker og vaskes hender og flinke skolebarn drar fram leksehaugen og vi middager og ordner og ordner. Og det kan være ren idyll og kos.

Eller - andre dager - er det rett og slett litt for mye, litt for mye bagasje og slitasje fra dagen der ute på litt for mange familiemedlemmer. Så blir det tårer og scener og trøst og kaos og mer gråt, - og så var det sannelig noe med en til.... For sånn er livet. Her hjemme skal vi ikke bare prestere og presentere. Her er vi hjemme. Her senkes skuldrene og prestasjonsnivået, og da kan det da strømme på med både det ene og det andre - og da skiftes rollene noen ganger - lille bajas-Lillebror kan måtte være den overbærende og store med to slitne storesøsken. Og vi tar på fang og bærer på rygg og synger og steller og koser og kommer oss i mål. I dag også....

Da de to store var barnehagebarn var de fast hjemme to hverdager i uka. Det var ikke alltid kos og idyll, slik en gjerne kunne tenke seg det. Og det ga en mulighet for meg til å forstå dette: Ute i verden tar vi oss mye sammen og viser "framsida". Dette gjelder også små barn, i hvertfall mine to største. De trengte virkelig å få gå hjemme og surre og sutre og klage og krangle med Mamma (eller Pappa) noen dager i uka. Det var viktig at vi ikke skulle "prestere" noe spesielt disse dagene. Det var hverdagsliv. Bygge lego, leke i hagen, spise brødskiver og vaske opp. Det var tid sammen med de nærmeste. Hele hverdager uten storartede begivenheter. Og rom for å få ut frustrasjoner. Få tid på fanget. Få tid til å slappe av.

Det var viktig lærdom i denne tida. For vår familie har det vært viktig å ta med videre - også nå når de store må avgårde på skolen hver dag. Tid må skjermes for at vi bare skal være sammen. Selv om denne tida noen ganger blir preget av at det er frustrasjoner og slitenhet som råder. Spesielt da. Spesielt da trengs det.

Noen sånne kvelder kan en kjenne på utilstrekkeligheten som forelder. En vil jo så gjerne at alle skal ha det så godt. Overskriften på dette innlegget var opprinnelig "utilstrekkelighet". Men etterhvert som jeg skrev ser jeg jo at det ikke passer helt - for dette er jo egentlig noe av min grunnfilosofi: at vi må føle at det er rom for å ikke greie alt, det må være rom for å være grinete og uttafor. Jeg er ikke en utilstrekkelig mor fordi jeg har barn som har en sliten kveld da alt tipper over.

Da har vi jo nettopp en familie og et hjem der en kan "lande" - også med vonde magaplask - der en kan være seg selv - der en kan få trøst. Det er et godt ideal. Det er noe en kan leve med.

Og i morgen er atter en dag...

(Og bildet - dette forfriskende bildet - er fra våre høstferietur ut til koia i skogen, for vi kom oss jo avgårde, bare noen dager forsinket, og sommerens sildrebekk var blitt en stor, flommende flod!!)

kreativ høst!!

Høsten har sine sider.

Men - så lenge vi har solskinn på gyldne bjørketrær, raslende løv å sparke gjennom, så lenge det ikke er tre gjørmete regndresser å vaske hver kveld, så lenge det forstatt finnes høstasters som skinner lilla og sommer-minne-vakkert i bedene - så er det slett ikke så verst.

Og hver morgen tusler vi oss opp i mørket og kjæreste-pappaen har fyrt opp i ovnen på morgenen før vi andre sto opp og det gyldne lyset i stua varmer oss alle. Så heldige vi er, så godt vi har det som har verdens beste vedovn!

Vi finner ullgensere og varme tøfler og tenner lys i vinduskarmene og på bordet. Lillebror tegner en motorsykkel og dikterer billedteksten til meg (han innså at det ble veldig mange ord å skrive selv): "Jeg er Barratoby! ÅÅÅÅ, jeg har tom tank!! IIIIOOOOIIII!"

Og det er vel de tomme tankene vi får passe oss litt for på denne tida. Krysse fingrene for at vi har ladet opp med sol og varme fra den årstida som har vært. Sørge for mye innendørs lys og varme og varme gode høstgryter. Få med oss de solstrålene som er. Huske at vi trenger mer søvn framover... (...og tran...)

Og så kan en nyte at det er tid for å pusle med å lage både dette og hint. Vi har tegnekvelder og tegnemorgener - og strikke-kos. Symaskinen står framme - og durer rett som det er, vi pusser opp loppemarkedsfunnene, maler i trappa og planlegger juleverksteder og selvlagede presanger til alle (!?) i år

- og henter krefter fra å være kreative sammen.

lage lampe

I vinter byttet alle rom. Tilbygget sto ferdig, og vi flyttet rundt til alle våre nye rom. Jenterommet trengte lampe. Da laget vi to denne sammen.

Kjøp en rislampe for kroner veldig lite på Ikea. Klipp og lim i gamle stoffrester, bånd, en remse med papirblomster, hva nå hjertet begjærer....

Ledning og lampefeste - og heng opp....

lappegardiner med lys og gode minner

Så kan en skrivedame underveis og midt i livet og mellom hva-vet-vel-jeg av faser akkurat nå - være litt sydame-lagedame-kreativ-dame og fullføre et prosjekt som har ligget på vent.... Se mine ferske - deilige, morsomme, minnerike, lyse - soveromsgardiner!

Her er det gammelt og nytt om hverandre - (akkurat som alle formulerer det så fikst og "originalt" i interiørbladene...), det er gamle heklede brikker fra bestemødre, nye og gamle blonder og restestoffer fra ulike andre prosjekter. Lyset skinner vakkert gjennom blonder og brikker, mens blomster og striper hindrer innsyn. Deilig og muntert og lyst å våkne opp til!

Ingen svenneprøve i søm akkurat, men et morsomt lite prosjekt.

dette må jeg bare vise...

Nå i helga var det slutt. De siste kvastene måtte pakkes sammen. Vasene er pent vasket.

Det var overveldende. Dagene rundt 17. september. Huset var fylt av blomster. Naboer og venner og blomsterbud kom. Og jeg var en skjelvende skrivedame som tok til tårene og lurte på hvordan jeg kunne fortjene dette.

Men det er og var verdt å nyte.

Og jeg er glad for at jeg tok bilder av alt. Så kan jeg minnes og så kan jeg dele noe vakkert med de som er innom her!

Nå står bare orkideene igjen.

Ha en god søndag!!

(Fra gjengen min - mine egne her hjemme!)

(og disse plukket Lillebror i hagen!)

høsttur og FN-foredrag

Det er vakker høst. I barnehagen lærer de om FN og FN-dagen, og forbereder seg grundig på markering av dette. Til vår ukentlige lande-for-helga-fredagsmiddag rundt det store stuebordet slo Lillebror, fire og et halvt år, høytidelig på glasset og holdt en like høytidelig tale for verden og fellesskapet:

- Alle skal få nok mat!

- Alle er like bra!

- Jeg vil ha venner over hele verden!

Stor applaus!

Så forkynte kveldens taler at nå skulle vi synge "den om stjernene" - og så sang vi alle "En himmel full av stjerner" - så vakkert vi bare kan, - og Lillebror nøt sangen og høytideligheten så til de grader at han måtte kaste seg om Mammas hals og kroe seg i fanget mitt.

Dette er den vesle skogen vi går gjennom til barnehagen vår. Her er tunnel-treet. Om vinteren har vi dratt småbarna på akebrett gjennom skogen her. Babyvintrene har jeg slept vogn over snøskavlene her for å komme fram. En vinter var det ett barn i magen, ett i vogna og ett barn på slep. Da var det greit at veien var kort og at vi hadde valgt at de to barnehagebarna våre hadde tredagersuke.... - for vinteren var evig lang det året fram til lillebroren endelig kom og våren reddet oss....

Men nå er Lillebror blitt så stor og det er han og jeg som forserer lilleskogen fram og tilbake. "Og jeg sykler alltid til "bavehaven", jeg!" forkynner han stolt til alle som er interessert. Jepp.

Vi har det godt.

Jeg ønsker alt det gode for mine barn.

Men av dette gode er også ansvarsbevissthet,

bevissthet om fordeling og rettferdighet

og bevissthet om vårt felles medansvar som verdensborgere -

noe av det jeg ønsker for mine barn

og deres framtid.

ikke klage....

Dette er ikke en klageblogg. Ikke en blogg der det skal samles støtte om det negative, der det skal harseleres over det heseblesende -på-halv-tolv-livet i familien, der det skal lages solidariske furteaksjoner over dette og hint.

Men det er ikke slett ment som noen Polyanna-blogg heller, der alt skal vises i sitt mest barbie-rosenrøde skjær.

For livet er virkelig. Og livet er utfordrende. Og livet er til tider svært tungt. Og en kan tvile og famle og fortvile. Og føle at en aldri kommer til overflaten, til oversikten, til innsikten, til roen, til de rene krike-krokene og den tomme skittentøykurven. Neida, vi kommer vel aldri helt dit. Vi som er underveis.

Noen dager er det mest tårer. Noen dager blir det for mye en ikke strekker til på. Og det er sykdom. Og det er savn. Og det er kamper mot dumhet og tunge hindre.

Men slik er livet.

Og i de fleste biter av livet finnes også noen gyldne øyeblikk, noen glimt, noen biter av innsikt. Noe som styrker det verdifulle i livet blant menneskene på jorden. Eller det kan finnes en annen synsvinkel. Der en i hvertfall kan være takknemlig for å få være med.

Så blir det godt å fokusere på dette. Da blir det en styrke. Da kan det hjelpe over kneika. Denne dagen også.

Gode dager og god helg til dere som er innom.

Men våre barn, som vi vilde beskytte

- beskytte mot hvad?

Mot livet? - Hvad gir vi dem da i bytte,

- dem vi vil verne og vil bevare

mot nød og fare

og angst og strid?

- mot våkne netter og trengsels tid,

mot kjærlighets rus og kjærlighets kval

og sorgen, når den er tyst og sval?

- mot fryden ved å få bruke krefter

i kamp mot dumhet og dårskaps makt,

så treg og kompakt,

så seig massiv -

og all den gode trettheten efter.

Det er jo vårt liv!

Ikke klage!

Ikke engstes for kommende dage

og hvad der skal skje:

Fulle blir de av plikt og plage,

uro og lengsel, lyst og ve;

mere enn det,

mere enn alt du kan forutse,

inntil du endelig har forstått,

at slik må det være: ondt og godt.

Arnulf Øverland

(Fra diktet En dag og alle dage)

må barna være borte hele dagen?

Dette er kontroversielt.

Dette er egnet for misforståelser.

Dette er egnet for dårlige samvittigheter og forsvarsreaksjoner og såre tanker.

Det er politisk ukorrekt. Det er nesten ikke lov til å si...

Derfor kommer mitt forsvar først:

• Jeg vet ikke best for andre. Jeg har min fulle hyre med å gjøre best mulige valg for mitt eget liv og for den familien jeg selv har ansvar for. Folks liv er forskjellige. Valgmulighetene varierer.
• Jeg mener at barnehager er bra.

Men....

Jeg undrer meg....

• Hvor stor andel av ukas våkentid er egentlig en gjennomsnitts norsk toåring i barnehagen - i forhold til tid med familien?
• Hvorfor har det på kort tid blitt det nærmest eneste "normale" - "riktige" - at barn mellom 1 og 6 år er fem fulle dager i uka i barnehage?
• Selv om barnehager er bra - for mangt og meget - må det være 40 timer i uka for å være bra (for språkutvikling, sosial trening - hva det nå skulle være)? Hver hverdag?
• Hvor ble alternativene av? Det er mange måter å være menneske på, leve et familieliv på, være barn på, utvikle seg godt både språklig, sosialt, emosjonelt osv...

Jeg sitter i høstskogen og ser mine tre turbo-propper klatrer i berg og trær. Det er fem grader og tåke. Jeg fryser. Men ungene holder varmen. Det vet jeg. De har ullundertøy og ulike lag av det som trengs. Noen har votter, noen har ikke. Jeg kjenner disse tre kroppene. Jeg vet hvem som blir kald på føttene og hvem som trenger jakke utenpå ullgenseren. Dette er taus kunnskap, den sitter i kroppen min, jeg trenger ikke tenke meg om for å vite. Fordi de alltid har vært nær oss. Alle småbarnsårene var de alltid mer sammen med oss enn vekk fra oss.

Det slår meg hvor underlig det hadde vært, hvor sårt det hadde vært om det fantes et annet menneske - ansatt, lønnet for det - som visste bedre enn meg at barnet mitt trengte doble votter når hun skulle sove i vogna.... at det meste av hverdagslivet foregikk langt vekk fra meg...

Mine blir store nå. Nå er tida for å slippe taket innimellom. Men toåringene? 11-måneders-småtassene? Fulltid? Borte? I andres ansvarlige omsorg, jovel - men må en - virkelig? Må virkelig "alle"?

Jeg undrer meg...

Den politiske debatten har vært enormt sterkt fokusert på full barnehagedekning. Jeg støtter utbygging. Jeg støtter økt satsing på utdanning av førskolelærere. Jeg støtter kvalitetskrav til barnehagen og makspris. Og så videre.

Men disse politiske tiltakene, disse samfunnsmessige rammene forplikter oss ikke som foreldre. Det legger tilrette for valgmuligheter. Man kan i dag velge barnehageomsorg fulltid for sitt barn fra før det kan gå. Man kan. Men man må ikke. Dette går det an å mene forskjellig om. Fortsatt.

Det er mange måter å leve på. Det er mange måter å ha en god oppvekst på. Mange våkentimer sammen med mor eller far de første tre-fire årene er en mulighet det også. Ikke skadelig. Helt i orden det også.

Ha en fin dag!

nye dager

Det er litt før og etter.

Men mest likt. Livet før og etter henger sammen.

Det er bare jeg som henger litt i løse lufta.

Godt å ha en solid gjeng rundt seg som er den samme, som er håndfast og mangfoldig og sprell levende og krevende. Småtroll som varmer kalde ben på min mage under en varm vinterdyne. Fletter som skal flettes. Pannekaker som skal stekes. Lange fabuleringer om global oppvarming som skal håndteres og landes så en kan gå ut i verden og tro at ikke jorda eksploderer akkurat i dag. Strikke nye varme luer. Finne vottene. Fyre i ovnen.

Godt, levende, stort, konkret.

Og småskummelt. For nå er det min tur. Min tur til å lete etter noe nytt. Få fast grunn under føttene. Reise meg. Være meg. Bli meg. Tør jeg det?

Litt "førtiårskrise" dette. En ser hvor en har kommet. De valgene som er gjort. Og at skal en gjøre nye og andre valg - ja da er det ikke en uendelighet av tid foran en lenger. Slik det var da en var tjue og student og barnløs og tenkte tre måneder fram til eksamen og ikke lenger. Nå er så mye fast og forankret. Hvilke valg står igjen...?

"Folk er friere enn de tror". Pleier underveis-damen å slå fast. Jeg må bruke dette slagordet på meg selv. For jeg er underveis. Jeg er midt i livet.

Våge å drømme.

Min tur.

by og land - konstruksjoner hand i hand

Det er vel en "yrkesskade"... Etter å ha forsket og skrevet om konstruksjon av begreper i årevis, så er det lett å se verden på den måten. Rett og slett ofte slå til med med noe slikt som at "Det kommer jo an på hva man mener med... - det ene og det andre". Begreper, redskapene vi griper verden med, forstår verden med, er ikke så stødige og stabile som vi gjerne ofte kunne ønske. De er skapt, av mennesker gjennom samfunnsutvikling, språkbruk og språkutvikling, i kulturens liv og virke.... Dette blir det nok noen drypp av innimellom på denne bloggen, kjenner jeg meg selv rett.

Så nå til dagens tema, en oppfølger av gårsdagens anekdote - og refleksjon over en hverdagslig men opplevelsesrik høstferieutflukt fra hovedstadens yttergrenser til selveste "byen", Nationaltheteret stasjon, Saga kino og sjøsiden av Rådhuset....

For min refleksjon var todelt. Tildels over mine Oslobarns uvanthet med selve sentrums-storbyens liv - og også min egen uvanthet - og naivitet, tross at jeg nå har passert punktet da halve livet faktisk har vært levd i denne byen.... Et oppdrag til oss selv om å bli litt mer byvante, kanskje. Litt mer i hvertfall.

Og så tildels over definisjonen av "byen". Vi som bor her i skogkanten, med postnummer i Oslo, vi sier også at vi skal dra TIL byen.

Men treffer jeg folk fra hjemtraktene - fra de store jorders og store skogers land... - og de spør hvor jeg holder til med familien min - så er det "åja, dere bor i byen, dere" - "og dere bor i Oslo, dere vel...". Og assosiasjonene går nok først til Karl Johan og Oslo City, men de innser jo at vi antagelig ikke bor akkurat der - så da er en blokk med utsikt til en parkeringsplass den nærmeste assosiasjonen. Trafikkfarlig sikkert, og mye kriminalitet, og hvordan er det egentlig for ungene - "og så er det vel veldig mange sånne... utlendinger der, vel...?"

For slik er "byen" - sammenlignet med "landsbygda".

Slik konstrueres begreper via kontraster. Bor man i Oslo, altså i byen, er det byens kontrast til landsbygda som er de fremste assosiasjonene.

(Og hva er "landsbygda" da - hva er kontrasten til blokker, trafikk, forurensning og kriminalitet - det blir vel for eksempel store hvite våningshus, store hager, store skoger, ren luft, nærhet til naturen...)

Dette går på flere plan, det kan være begrepet om "byen" som er fylt av kulturtilbud, konsertmuligheter, kafeer, parker og lekeplasser der livet leves og folk møtes - og kontrasten "landsbygda" med sin avstand mellom husa og folka, med bingo og videosjappe og ensomhet....

Og så er det clashet med den ikke bare "såkalte virkeligheten" - men selve virkeligheten, den erfarte dagligdagse empirien vi bor i - den kan også oppfattes så forskjellig, og begrepsfestes på ulike måter - men altså - vi bor alle i hybrider, i urene, blandede, lokale, unike manifestasjoner av lokalsamfunn, med elementer av "byen" og "landsbygda" om hverandre.

Ikke lett å formidle til de gamle naboene på bygda - at jeg bor i ei lita landsby-preget grend i hovedstaden og har egne bringebær og epletrær og unger som sparker fotball i gata... (Forbi gården jeg vokste opp durer bilene i 80 km/h), at barnas nærhet til stubber og steiner i skogen vår like ved er tusen ganger sterkere enn nærheten og forståelsen av gatelivet i sentrum... (men det er jo morsomt å ta t-banen inn og se en film en gang i blant!)

Vi trenger begreper og klassifiseringer for å forstå, kommunisere, organisere virkeligheten. Vi trenger også en bevissthet om det konstruerte og dermed det midlertidige og begrensede i alle begreper.

Mange grenseoppganger er større og viktigere enn by-land-skillelinjene. De kan vi la surre rundt.

Og så lever vi våre liv og nyter fordelene av hybridene....

bønder i byen - og hjemme best!

Feriedagene stokkes om. Alle står på beina og mor og tre barn slår til med det fantastiske prosjektet - kinotur "til byen". Joda, vi bor faktisk i hovedstaden. Men såpass perifert i forhold til alt som har med sentrum og by å gjøre, at barna noen ganger lurer på om vi bor i byen eller "på landet"....(og hva er egentlig definisjonen på at noe er "på landet" - at man bor ved en 80-km/h-vei i stedet for i bedagelige enveiskjørte og stille grendegater som her i kroken....? - nuvel).

Joda - vi bor i Oslo. Men skal vi på kino eller stille i 17.mai-tog, så må vi "til byen". Og det er altså et helt annet sted. Vi må vandre av sted til vår lokale t-banestasjon, gjennom kjente småveier med alle sine begivenheter. Så kjøper vi biletter og stempler - og så kjører vi en makeløs t-bane, og det er heller ikke dagligdags, men en stor og fantastisk begivenhet. Og så er vi "i byen".

Og underveis-mammaen - som også er fra det virkelige "landet", langt ute på "landet"... - men som har bodd veldig mange år i hovedstaden - også i selve "byen"... og i sin tid, i den barnløse fortida da man fartet mye mer rundt, var veldig kjent rundt omkring "i byen" - merker jo at vi kommer litt "utenfra".... - vi er visst litt "bønder i byen".

Det er mye å se på og passe på. Lillebror erklærer at han "eksploderer snart" - hvis jeg må holde ham i hånda mer - men det må nok til her mellom trikker og biler og tusenvis av mennesker. Mine selvstendige, forstandige to store små vandrer trygt avgårde og tror de har oversikten og det har de jo ikke.

Vi er lure og har med noe så hverdagslig som matpakker og kan slå oss til på bryggene og se på båter mens vi spiser lunsj - og løper litt, for løpes må det jo og det er slett ikke så enkelt "i byen". Og så løper vi litt. Og så snur jeg meg - og der står sannelig en dame og graver i storebrors røde tursekk.... Så naive er vi bønder i byen...!! - tror at vi kan løpe trygt rundt med ungene 20 meter fra en rød tursekk som ikke inneholder noe annet enn niste og bukseskift til minstemann... Ungene blir nok mest forskrekket av at Mamma skjeller ut en annen dame!! Jeg forteller ekstremt tydelig - på engelsk - at hvis hun trenger noe så får hun jammen spørre om penger, ikke stjele fra barna mine. Etterpå gråter Lillebror, fordi damen sikkert var sulten, vi må gi henne noe....Vi blir enige om at vi skal se etter henne og spørre om hun trenger penger...

Det er slitne skogkant-drabantby-bakkebygrenda-beboere som kommer hjem etterpå. Trafikk, reising, kinomørke, mye å passe på, lærdom om forskjeller og fattigdom og forskjell på tigging og stjeling

- det er mye en opplever om en "drar til byen"! - Og så godt å kunne slippe gjengen "løs" igjen, her hjemme. Løpe fritt, slenge seg i huska, klatre høyest i trærne.

Borte bra - og hjemme best....

høstferie - sånn kan det gå...

Alle sekker ferdig pakket. Soveposer. Fiskestenger. Pølser og frossen suppe på melkekartonger (lettere å bære gjennom skogen). Sjuåringen har laget turlogg. Kosedyrene er med. Regndresser. Ekstra ull til alle. Kortstokk. Til og med mark har vi gravet. Sekkene står på trappa. De store løper i bilen med sine sekker. Vi gleder oss så veldig. Dette er vårt lille hytteprosjekt enn så lenge. En liten markastue inne i skogen. I passe gangavstand for de minste beina i familien. Alt bæres inn - og så har vi køyesenger, stearinlys, gassbluss og skogens ro. Og en liten bekk til stor glede året rundt. Markastua deles med andre med turistforeningsnøkkel. Det er et godt system. Men nå har vi reservert sengeplassene - så nå leker vi at det er vår hytte. Vår faste hytte i marka. Med gode minner og gode opplevelser.

Så skal vi avgårde. Og så ser vi plutselig hvor forferdelig blek Lillebror er. Og så kaster han opp.

Og det var det. Inn med sekkene igjen. Storesøster hulker. Lillebror ligger blek på sofaen med bøtte. Storebror tar ansvar og rydder matvarer på plass i kjøleskap og fryser igjen. Alle skjønner at dette er - var - vår tur sammen. Ingen tenker på at noen skal ta turen alene. Nå blir vi hjemme i stedet. Det er familien som teller.

Sånn kan det gå. Men en annen gang blir det hyttetur igjen. Og storesøsken og pappa gikk i vår "egen skog" her hjemme og grillet pølser allikevel - så fikk Lillebror og jeg slumre på sofaen med bøtte, bok og strikketøy.

ny forkynnelse av latskapens budskap

På en søndag - en hviledag - så passende. Og det er jo ikke latskapens budskap jeg forkynner - men roens - og den uplanlagte tidens budskap. Der frokoster varer evig - det er fyr i ovnen - og aviser og bøker leses og strikketøy kan finnes - og søsken får den gode tida til å finne på nye leker sammen. Der nye tegne-klippe-lime-kunstverk kan komponeres. Der nye legobyggverk konstrueres. Der høstvinder blåser - og vi skal nok ut - men det haster ikke - for vi har fri.

Fri er ikke prestasjon, fri er ikke lengst mulig turer og mest mulig arrangement. Fri er fri.

Barna våre er lekere. Av barne-forstå-seg-påerne som har sett våre barn gjennom tidene - i barnehage og andre steder - har det alltid blitt påpekt "så flinke de er til å leke!". For oss her i familien er jo det slett ikke noe oppsiktsvekkende - her er vi jo vant til at det lekes - uavbrutt, - bygges romskip i sofaen, bibliotek med selvlagede lånekort på jenterommet, hytte under trappa, jungel i klatrestativet.... Og først og fremst har det vel med de kreative artige småfolka som bor her i huset. Men kanskje - kanskje - (en skal ikke overdrive foreldres innflytelse...) - har det noe med rammene de er gitt også - at det ikke er overorganisert her - det er ikke alltid noe vi "skal". Det er rom for å finne på noe selv. Det er svært begrensede rammer for data og tv (joda vi har det, men vi er vel noen av de strengeste vi kjenner) - desto romsligere rammer for kreativ kaos forøvrig.

De må finne på noe selv. Og det gjør de til gangs. Og det nyter de. Og det er moro - og ro - i huset.

Ikke latskap - men moro og ro....

akkurat i tide!

Det virker som om helga kommer akkurat i tide hver uke. Akkurat når vi trenger en liten pause, en kveld med gullrekka og et glass vin, en fredagskveld med hele to dager fram til det blir mandag igjen, en kveld da vi ikke trenger å være ajour, ikke trenger å dekke frokostbord, tine brød, smøre matpakker, tørke regntøyet, for det er jo rolig i morgen - det er lørdag!

Og feriene kommer akkurat i tide. I dag får mine skolebarn høstferie. Og heldige arbeidsløse meg kan kose meg sammen med dem. Og det virker veldig som om de flittige små er veldig klare for noen morgener uten vekking og noen ettermiddager uten lekser - akkurat nå. De siste morgenene har det vært tungt å komme seg ut av dynene.

Høstferien kommer alltid akkurat i tide. En liten pustepause - og så klarer vi løpet fram til julekosen kommer....

Ha en god dag, en god helg og kanskje også en god høstferie!