torsdag 30. september 2010

sometimes...



- noen ganger er det noe sånt som en helt vidunderlig ettermiddag.

Vi er alle slitne, men vi hjelper hverandre, snakker pent til hverandre, ler sammen, forteller fra dagen vår, alle har gjort sitt - alle har sitt å fortelle. Vi er hjemme og sammen.

Storebror kommer først hjem, for han har stor skrivelekse - han skravler og smiler og ler og går offensivt løs på en skikkelig faktatekst om "Jorda". Miljøspørsmål skal det handle om. Oljesøl. Vulkanutbrudd. Regnskogvern. Han er så flink. Ringer meg på vei til barnehagen - skrives regnskog i ett ord...?
Lillebror er nestemann, sliten og møkkete fra en vidunderlig barnehagedag, helst ville han leke der hele natta, altså - men så er det jo så deilig å komme hjem også - og være kosegutt og beundre storebror - og være Mammas kjøkkenhjelper. Pannekaker! Og nylaget eplesyltetøy. Vi rører og steker og koser oss.
Til sist kommer Pappa og Søster. Jenta vår har vært på kor etter skoletid. Det er ukas høydepunkt, hun synger og synger korsangene helt til hun sovner....

Og det er lys på bord og i vinduskarmer. Vi skravler og koser oss. Ingen krangler. Vi søler bare sånn middels. Vi har god lang tid sammen etter middag - ingen skal noen steder - lav sol gjennom støvete vinduer - kaffekoppene kan tømmes uten kriser - Storebror skriver og skriver, hvordan blir egentlig olje til... - Mamma strikker lue til Lillebror av restegarn - Søster vil lære å strikke, vi øver maske for maske på et lite dokkeskjerf - og Lillebror og Pappa spiller spill etter spill, Lillebror styrer, Pappa er med. Vi glemmer nesten barne-tv, ikke verst. Vi samles til kveldsmat. Vi leser. Det er mørkt ute.

Så er det kveld. Alle synges i seng og søvn. Skrivelekser er lastet opp. Sekkene er tømt for dagens rot. Matboksene er vasket og skal fylles igjen. Vaskemaskinen gjør sin jobb. Gulvet burde vaskes. Lysene brenner fortsatt.
Det er et hjem og en kveld.

onsdag 29. september 2010

kvinner og jobb og sånn

Kvinnepanelet har lagt fram sin rapport.
I gårsdagens Aftenposten gir journalist Inger Anne Olsen sin kommentar til rapporten. Selve rapporten kan og bør diskuteres i stor grad. Nå vil jeg bare gi noen kommentarer til en liten bit av Inger Anne Olsens gjennomgang.
Inger Anne Olsen er en dyktig og reflektert journalist og kommer ofte med svært klargjørende og gode analyser og velplasserte kommenterer til saksforhold. Jeg heier ofte på det hun skriver.
I sin gjennomgang her prøver hun på en halv side å gå gjennom det meste av det Kvinnepanelet har sagt og skrevet. Det blir veldig kort om ganske mye... Men vi får i hvertfall et klart inntrykk av at IAO ikke er direkte imponert. Kvinnepanelet kommer tydeligvis med lite nytt. Lite ut over hva 70-talls kampen allerede kjempet for. I tillegg har jeg inntrykk av at hun etterlyser større innsikt i 70-tallets kvinnekamp fra Kvinnepanelets side. Kanskje det. Kanskje har ikke verden gått særlig videre. Kanskje må de samme kampene kjempes på nye måter. Da er det jo bra at det settes ord på.

Helse, vold, klassespørsmål er av de mest sentrale feltene IAO drøfter. Her trengs klargjøring, - og kamper. Her må vi ikke gi oss.

Men så dette med pensjonspoeng, hjemmearbeid, fordeling av ulike typer arbeid i en familie... og alt det der.... Her hadde Kvinnepanelet et av sine få utspill underveis i prosessen, som jeg har kommentert tidligere - se her.
Inger Anne Olsen skriver blant annet dette "Samtidig er en norsk bolig anno 2010 langt på vei renset for tradisjonelle husmoroppgaver. Foreldre som er hjemme for å passe barn er hjemmeværende, sjelden hjemmearbeidende. Omsorg for barn som er ute av bleiestadiet er med respekt å melde ingen heltidsjobb, med mindre det er en hel hærskare av dem. Så hvorfor skal den som deltar i arbeidslivet dele sine pensjonspoeng med den som "går hjemme"?"

Javel.
Jeg kunne gi mange festlig formulerte eksempler på hvordan min bolig, anno whatever..., slett ikke steller seg selv. Til tross for vaskemaskin og oppvaskmaskin, så tror jeg de fleste småbarnsfamilieforeldre faktisk står på hodet hver eneste kveld over klesvask og matpakkesmøring og gulvvask og tørking av regnvotter og støvler og tømming av grus ut av lommer og joggesko og hva det nå er. Muligens ikke tradisjonelle husmoroppgaver -men fullt opp allikevel. Og vasker opp. Og rekker Rema.

Men er man godt voksen og bor i en leilighet med kun en annen voksen eller en katt, er på jobb hele dagen, kan spise rolig voksenmiddag klokka åtte uten at noen tisser på seg eller tørker saus på gardinene eller velter melk i sofaen... Da kan en sikkert la huset stelle seg selv, det forstår jeg.
Eller hvis en har polsk vaskehjelp som usynlig farer rundt mens en selv er ute av huset. Eller hvis alle alle alle i huset er ute fra halv åtte til halv seks - og så er det mat og barnetv og rett i seng. Da blir det kanskje ikke rotete en gang da - jeg vet ikke...

Og så de barna da? Nei, det er ikke en heltidsjobb - men et heltidsliv - å ha barn. Det er ikke jobb. Det er ikke en kjempeinnsats. Men det er liv. Og det krever faktisk en viss grad av tilstedeværelse. Det er et valg - om den tilstedeværelsen skal være en selv, som forelder - eller noen andre - og eventuelt i hva slags blandingforhold.... For disse treåringene som er ute av bleiestadiet - eller åtteåringene for den saks skyld.. - de er jo ikke mutters alene hele dagen, vel? Mens de venter på at foreldrene kommer fra jobb... Det er jo noen voksne der. Barnehagen, SFO, au pairen, bestemor, you name it....
Det kan også være foreldrene - deler av tida, ikke sant? Ikke fordi det er en jobb, et offer eller en slitsom kjempeinnsats. Men fordi det er et liv.
Og en verdi å være sammen. Det må være mulig å snakke om og prioritere det også i livet.

Og det er noe av det som jeg lurer på om 70-tallskampen - med all all all respekt å melde, og det mener jeg, det var en viktig kamp - kanskje glemte, eller ikke rakk - fordi det var så mange andre saker - det var barna. Tida med barna. Kampen var for å få barnehageplasser og likelønn. Men hvor ble vektlegginga av tida med egne barn av?

Nei, det er ikke en jobb. Men noe i livet er verdifullt uten å være en jobb.

tirsdag 28. september 2010

vakker!

Tusen takk! Her strømmer det på med vennlige hilsener fra gode lesere! Takk til Mia i Myra, Fru Storlien og Flinke Pike - som alle - tenk det - har tenkt på meg når de skulle sende videre denne fantastiske utmerkelsen "Beautiful blogger".

Takk for at dere leser og trives her inne! Det er fint å skrive for seg selv - men det er jammen ganske flott å bli lest og kommentert av noen der ute i verden også.

Så skal jeg visst skrive sju ukjente fakta om meg selv. Det er mye om livet underveis som ikke er fortalt før på denne bloggen. Så det skal nok la seg gjøre....

- jeg har dykkersertifikat (svært pent brukt...)
- jeg har bodd et år i en campingvogn i et halvørkenområde langt, langt vest i USA. (17 år, utvekslingsstudent....)
- jeg har reist mye - mye alene. (Nå reiser jeg lite og er nærmest aldri alene....)
- jeg liker å lese i badekaret (noen ganger kommer det en kjekk mann jeg kjenner godt og serverer et glass vin på badekarkanten også!
- jeg har vært odelsjente på en stor østlandsgård (det er altså fortid)
- jeg har diplom på at jeg har spist isbjørn på Svalbard (lovlig felt, godkjent av sysselmannen)
- jeg er ofte redd - men jeg kommer meg opp på beina igjen, alltid!


Så vil jeg nevne en vakker blogg som jeg liker å lese. SouleMama, skrevet av Amanda Blake Soule i Maine, USA. Hun er mamma til fire, og skriver om livet i familien, om å være en kreativ familie, livet med å skape og leve i hverdagsglede - "and the beauty in everyday life..." Og hun tar svært vakre bilder. Les og enjoy!

mandag 27. september 2010

vær velkommen og vær en god gjest!


Det er hyggelig å ha besøk, kaffe på en snei eller stor middag til fullsatt bord. Det er hyggelig å gjøre i stand og være vert og ta i mot.
Men det er også en kunst å være en god gjest. En god gjest tar imot og setter pris på å være gjest. En god gjest sier ja takk - i stedet for "å det er ikke så farlig" - "ikke noe bry for min skyld".
(Det er noe av det verste jeg vet - på det enkle spørsmålet - "vil du ha kaffe eller te" - så begynner folk å gjøre et stort nummer av at det får bli det som er enklest for meg! Kan de ikke bare velge. Jeg har besøk fordi jeg vil ha "bry" - jeg koker da mer enn gjerne både kaffe og te og åpner vinflasker - jeg skal da merke at jeg har besøk!!)

Gjester skal merkes. Gjester kan gjerne hjelpe til, men de skal faktisk ta plass - og ta imot vertskapets omsorg og opplegg. Det er velkomment med mer oppvask og mer smuler på gulvet. Det er helt i orden. Det er mer liv. Ta i mot og ta plass - og sett pris på å være gjest.

Noen gjester overkjører. De skal hjelpe til så mye at du ikke får sjansen til å være den rause verten selv. Og det skal så til de grader ikke være nødvendig med verken det ene og det andre, så du skal nesten få dårlig samvittighet for den gode sausen eller eplepaien du har laget....

Jeg er raus. Jeg er en god vert. Men gjesten må også stille opp. Skravle, nyte, ta i mot.


fredag 24. september 2010

søvn og småbarnsfamilier


Søvn er ikke oppskrytt. Det er en vidunderlig gave. Jeg er svært takknemlig for at jeg for tida kan legge meg og stort sett regne med at jeg kan sove noen timer uavbrutt. For slik har det jo ikke alltid vært.

Søvn er ingen selvfølge. Ikke i stressede tider, ikke i bekymringstider, ikke i småbarnstider...

Det vrimler av bøker og artikler om barn og søvn (og dermed om foreldre og søvn). Helsestasjoner har stort fokus på søvn. Det finnes råd og oppskrifter i fleng.

Vi er mange som etterhvert i babyårene lærte oss å bare smile og nikke "det går så bra, så" når helsesøster skakket på hodet og spurte om hvordan nettene var. For ellers fikk vi et oppkopiert ark med Ferberkur og standardisert sove-oppskrift. Noe vi faktisk ikke ville ha.

For jeg sov jo ikke. Ikke noe særlig. Ungene sov vel nok - babyer har søvnøkter døgnet rundt. De hadde det bra. Jeg tror det var en god del år da jeg sov ca 4 timer i døgnet, fordelt på ganske mange økter i løpet av natta, opp og ned... Det er ikke et ideal, ikke noe jeg anbefaler. Men det er heller ikke så mye å klage over. Noen ganger er det mye her i livet. Nyfødt baby, toåring og syk fireåring for eksempel. Det er bare sånn.


Mine råd:
  • Godta det. Du er forelder hele døgnet. Du kan ikke vente at det skal være stilt fra barnesengene fra sju til sju. Det er halve døgnet til barnet ditt. Det er mye som skjer for barna også om natta.

  • Legg vekk alle oppskriftene. Bli kjent med ditt eget barn. Finn ut av ditt barns behov. Husk at alle barna dine er forskjellige.

  • Det går over. Overhør alt det som alle sier om at du lager dårlige vaner av det ene og det andre. Barn blir ikke båret i søvn til de blir ti år, det er ikke farlig å bysse babyen. Barn bruker ikke smokk til de blir ti år heller. De blir heller ikke liggende i foreldresenga resten av livet. Barn er i mye større grad enn oss voksne gira på vekst og forandring. Du merker når de er klare for neste fase. (Jeg har ett barn som måtte holdes i armene for å makte nattesøvnen fra 5 til 10 måneders alder. Det var stritt. Men jeg er i ettertid svært glad for at jeg gjennomførte det og ikke presset gjennom at barnet skulle skrike alene eller noe annet... Jeg har fortsatt minst en fireåring og ofte en sjuåring i senga mi når jeg våkner om morgenen. Det viktigste er at alle sover. Og, det går nok også over. Og da kommer jeg sikkert til å savne den nærheten....)

  • Mål nr 1: (over alle andre mål og standardiserte regler): Mest mulig søvn for flest mulig i familien i løpet av natta. Viktigere at man sover enn hvor det foregår, for eksempel. Hvis urolige unger sover bedre tett inntil mamma/pappa - så hvorfor ikke, da får også foreldrene sove bedre fordi vi ikke må stå opp hele tida.

  • Og så - prøv å huske, der du står og bysser og trøster eller leter etter smokk for femte gang den natta eller hva det er... at det er en gave. At dette barnet finnes og er i dine armer og ditt ansvar. Jeg har stått foran vinduet en vinternatt med en skrikende baby og visst at i et hus hundre meter nedover veien mistet de rett før sin jevngamle baby. Vær takknemlig for at noen roper på deg om natta! Alternativet er mye verre...


Jeg mener ikke at alt skal flyte ut - at alle innfall fra alle trassigpropper i full leggetidsprotest skal følges - Leggetid forgår stort sett best etter faste og koselige rutiner og med småprat og synging og pysjing. Her legges alle i egne senger. Men når det er mørkt og natt og drømmer og tisseturer og indre uro kommer - da er det ikke tid for så mye regler. En oppdrar ikke barn midt på natta. Da er det kos og stell og trøst og armkroker og dyner og mest mulig søvn for alle som gjelder.

Jeg vet at mange opplever at disse skrikekurene "virker". Sannsynligvis. Mennesker er laget for å lære. Små barn lærer av de erfaringene de får. Spørsmålet er da hva de lærer, hva de sitter igjen med - og hva er det som egentlig har "virket".

Jeg er veldig i mot slike "kurer". Det er nå meg. Men noen er for, det vet jeg.

Mitt budskap er at det finnes alternativer. Det finnes andre måter å forholde seg til søvn og netter på. Først og fremst ved å ikke regne det som en krise at en ikke sover slik som før en fikk barn....




torsdag 23. september 2010

myke og melankolske morgener



Alle tusler seg opp fra varme dyner. Ute er det fortsatt litt mørkt. Høstmorgen. Ingen må mases på. Det er myk morgen. Finner fram, søvnige øyne, pysjekropper og bustete hår, tusler rundt hverandre. Ingen krangler. Smyger seg under armer og finner sine klesbunker. Storesøsken hjelper Lillebror. Lillebror er en løvebjørnetiger-baby og får stell og kos. Pappaen er hjemme - vi er alle rundt bordet en liten morgenstund - det er varm te og lys på bordet og grålysning og gråvær ute. Det er lave stemmer og myk start på dagen. Vi forteller om ting som skal skje og ting som har skjedd. Om drømmer som fortsatt er med. Det er eplesyltetøy fra i går og fortsatt blomster på bordet. Vi fletter hår og pusser tenner og flinke skolebarn pakker sekker og finner jakker og luer. Lille tiger-bjørne-baby vinker fra Mammas arm. "Vi kommer snart tilbake" roper storesøsknene.

Melankolske Mamma rydder frokostbord og drikker te og møter dagen.

mandag 20. september 2010

klokt om å leve med barn


Les i dag:

Jesper Juul om at foreldre får være foreldre og ikke profesjonelle pedagoger.

og
Vera Michalsens råd om å være foreldre og familie.

Begge deler finner en i dag på NRKs nettsider - og dermed sikkert også på tv osv hvis man følger med på slikt...

Alle gjør sine egne erfaringer. Også familieterapeuter og supermamma-Michalsen har sine begrensninger. Vi kunne sikkert også alle supplert med våre egne gode råd..

Men jeg har svært stor sans for grunntonen i det de formidler: Familieliv er et liv. Ikke et prosjekt. Ikke en prestasjon. Et myldrende liv. Vårt liv. Og livet hjemme - selve familielivet - skal ikke være best mulig strukturert og polert og pedagogisert. Det skal være frirom for store og små - så alle kan få surre med sitt og vi også kan få vært sammen uten så mye stress og organisering.


Jesper Juul slår fast at "Barn tåler maks 6-7 timer pedagogikk om dagen. Så må de ha et samvær med voksne der det er mye mer kontakt, omsorg og varme og mye mer irrasjonalitet."
Michalsen hevder at det er "en menneskerett for barn å kjede ræva av seg i sammenlagt flere års tid, da får hjernen hvile og må rydde og romstere litt rundt på egen hånd.."

Og i et hjem må alle bidra med sitt og dra familielasset sammen. Les!



I tillegg synes jeg at det er svært bra at det i en liste over gode råd til familieliv faktisk blir tatt med at det å spise skikkelig og sunn mat for både store og små faktisk får det meste til å fungere bedre.



lørdag 18. september 2010

over en terskel - men den samme

En er den samme gamle. Det er like mye klesvask. Like mye oppvask. Like mange måltider å stelle i stand til og rydde opp etter. Like mange godunger å stelle for og leve med. Og så littegrann tid til en kopp kaffe på trappa.
Vi høster eplene. Vi nyter høstblomstene. Vi rydder litt inne, maler en vinduskarm og spiser lunsjen ute. Lillebror blir med og lager eplesyltetøy og lørdagspizza.
Det blir kveld. Sovende barn. Brennende lys. Huset fylt av gratulasjonsbuketter - hvordan går det an, tenk alle som har tenkt på meg! Skrivedamen er matt og rådvill.
Godt å ha klesvasken å holde seg fast i, tenker jeg.

fredag 17. september 2010

levert

- levert.
- slik det skal leveres.
- nå er det opp til dommen.
- og det tar tid.
så jeg er underveis....

torsdag 16. september 2010

fikse leggetidsforhandlinger


Leggetid.
Storebrors tid til å gå på badet.

- Nå må du komme!
- Men jeg skal bare...
.....
....bare teste dette bilhoppet her (bygd av lego, rampe oppå tripptrappstolen som ingen bruker lenger bortsett fra til klatring og bygging...)
.....
- Men nå har du vel testa det.
- Jamen.. jeg skal bare... det tar bare ti sekunder...

..... (mange minutter....)

- Du - nå har det gått mye mer enn ti sekunder, altså.

- Men Mamma, det er jo i sakte film, jo!

bortskjemte tider?


Samtale med andre småskoleforeldre. "Ja, dette blir noen bortskjemte unger!" Humre, humre.

Jeg snakker med andre foreldre med barn på alder med mine som ikke vet hva de skal gi sine egne barn til bursdager. For de har jo "alt" allerede.

Og da undrer jeg meg litt.... Det er sikkert mulig å bruke uttrykket "bortskjemt" om både den ene og andre gruppen eller generasjonen av barn. Vi lever i grunnen i en bortskjemt tid og i et bortskjemt - og tildels naivt - hjørne av verden og historien. Slik sett er det ikke rart at barna er som det samfunnet de vokser opp i. Men hvem sitt ansvar er nå det? Vi kan vel ikke lempe det ansvaret på barna riktig ennå. Det er faktisk vårt...

Så da er jo motspørsmålet - vil vi dette? Vil vi at barna skal være "bortskjemte" (hva nå det betyr, da!)? Eller betyr den litt beklemte humringen at dette synes vi egentlig er litt feil... Det er ikke et ideal i hvertfall.
Men da må vi gjøre noen andre valg for våre barn.
Det er vi som velger.

Som jeg pleier å si til mine når de faller i staver over leketøyskataloger - "Det er lov å ønske seg alt, men en kan jo ikke få alt". Og det synes de jo er rimelig.

Jeg forstår ikke hvordan det er mulig at en sjuåring har "alt", slik at ikke en gang foreldrene klarer å finne på noe dette barnet kan få til bursdagen sin.
Men det er nå ikke opp til meg å forstå alt heller.
Men jeg tror at dette er nok en av utfordringene ved å leve i en tid preget av en (i historisk og global forstand) ufattelig rikdom. Der så mange valg er mulig. Der så mange ønsker kan realiseres.
Det er utfordrende å oppdra barn i en slik velstand. Oppdra til ansvarlig forvaltning, etisk bevissthet, nøkternhet og ansvar. Hvis det er et ideal, da....

Og - så fortjener barna våre at vi skjenker framtida en tanke - barnas framtid - tror vi virkelig at den vil være preget av fortsatt økonomisk vekst inn i uendeligheten? At alt fortsatt kan kjøpes. At en kan ønske og kjøpe og holde på? Eller vil framtida kunne stille andre krav til våre barn, kreve andre evner og ferdigheter for å mestre livet sitt.

Er det noe annet vi skulle gitt dem på veien?
Vil vi velge det?
Eller er vi så begeistret for vår egen velstand og vår egen voksne bortskjemthet at vi glemmer at andre tider kan komme?

onsdag 15. september 2010

"det er vel mye styr, tenker jeg"

For noen år siden - med tre små på 11 måneder - tre - og fem år, barnevogn og åtte kolli bagasje var vi noen uker i Italia. I full og krevende idyll i lite gammelt steinhus i stor hemmelig hage, ved et borglignende herskapshus omgitt av høye murer på en høyde utenfor den vesle landsbyen. I Toscana. I mars. Mens det lå snø hjemme gikk vi i shorts og joggesko og spiste pasta og plukket blomster. En familieopplevelse å minnes.
Og vi hadde utflukter til små og store steder. Med våre søte små på rekke og rad - eller oftest en i vogn og to i hånd. (Amming av vår 11 måneders godklump i snekkerbukse og joggesko måtte skje så diskret som mulig... svært oppsiktsvekkende aktivitet!)
Og oppsikt vakte vi med de tre små. Alle ropte og samlet seg sammen og telte til tre og gratulerte med den store barneflokken.
I blant kom vi i snakk med engelsktalende småbarnsforeldre - alltid med bare ett barn. I Nord-Italia er fødselsraten svært lav. Foreldrene fortalte oss at de som får barn, får bare ett. Det er mangel på passende boliger og barnehagemangel. Kvinner har utdanning og ønsker jobb - og det lar seg ikke kombinere med barn, i hvertfall ikke mer enn ett.

Alle reiser har en ende. Vår returreise var klokka sju en morgen. Innsjekking klokka seks. To timers kjøring og i tillegg tid til å levere leiebil og takle eventuelle kriser. Så vi tok de tre søte små opp klokka tre og kjørte avgårde fra vår idyll. Stilte opp til innsjekking for første fly til Torp med åtte kolli, en barnevogn og tre små med smale øyne. Og møtte andre nordmenn for første gang på flere uker. Og gjett hva de sa: "Oi oi, det er vel mye styr, tenker jeg". Da slo det meg at den kommentaren på det å ha barn hadde jeg ikke hørt på disse ukene. All oppmerksomheten vi hadde fått i Italia for vår vesle barneflokk hadde vært utelukkende positiv.

Men en veldig vanlig kommentar i Norge er altså å vektlegge at det er mye styr, stress, strev med barn - tre må jo være veldig mye, hva...
Jeg er sikker på at det er godt ment, medfølende, støttende... I tillegg faller det inn med en norsk praksis med at small-talk er lik småklaging ("Uff, dette været du... - og nå er det blitt så dyrt, vettu...")

Men det er et veldig ensidig fokus.

Alle mennesker styrer med et eller annet. Barn eller golf eller pengene sine eller støvtørking eller hva det nå er. Det er ikke noe mer styr med barn enn med annet. Alle har 24 timer i døgnet, mer styr er det ikke...
OG
Barn er i tillegg først og fremst ikke en hobby for voksne mennesker, eller noe annet brysomt noe som vi kan og skal klage over når det passer. Barn er mennesker. Mennesker vi lever sammen med.

tirsdag 14. september 2010

effektiv tålmodighet og raushet med seg selv

Jeg har aldri gjort noe annet i livet som har forandret livet mitt så mye, forandret meg så mye og gitt meg så mye som det å få barn, ha barn, leve med barn.
For det ble et annet liv. Mitt liv. Men annerledes.

Og det har gitt meg så mye, lært meg så mye, trent meg på egenskaper som kommer godt med i livet.

For eksempel effektiv tålmodighet.
For Ting Tar Tid. Og det skal ta tid.
Det tar tid for en treåring å kle på seg selv, det tar (ofte) tid å samle en hel familie til middagsbordet, det tar tid å amme, det tar tid å gå 300 meter fra barnehagen med baby og toåring og plaskedammer, det tar tid å få hjem hele gjengen-motivere til-lekser-hjelpe-med-lekser-henge-opp-vått-tøy-legge-puslespill-med-lillebror-lage-middag-sette på en vask-bake-brød--ta ut en flis-megle-fortsatt lage middag-tørke snørr og annet som skal tørkes...-oppmuntre-trøste-snakke om alt-fortsatt lage middag..... en sånn helt vanlig myldre-ettermiddag hos oss. Det er ikke mye. Ikke noe å snakke om i det hele tatt. Men. Det tar tid. Og det skal ta tid, for vi kan ikke skynde oss hele tida, vi må ta den tida det tar. Hvis voksne stresser og går på stramme frister hele tida, så blir det masing og stress for de små også. Slik skal ikke hverdagen være. Utfordringen er å være effektiv og organisert selv - samtidig som jeg bidrar til ro - og ikke maser og stresser småtrollene rundt meg.
Jeg har alltid vært effektiv, men kombinasjonen med tålmodighet har livet med barna lært meg.
For vi har jo tid. Alle har tid. Dette er livet. Dette er barndommen.

Og så bruker vi tida. Rolig. Effektiv tålmodighet. Og prioriterer fortløpende. Og så ble ikke klesvaska hengt opp før morgenen etter, eller det ble ikke stekte epler til dessert, for det ble for kort tid mellom middag og foreldremøte-trening-kjøring, eller så ble det ikke så lang kveldsmat-høytlesning som vi pleier, for alle var for slitne og noen "ville" heller krangle, - og så ble ikke alt som vi tenkte.
Hver dag ble det ikke helt slik det kunne vært. (Helt ryddig blir det aldri. Vinduene kan vi pusse et annet år..)
Men mye ble bra allikevel.
Det gjelder å være litt raus. Ikke bare med hverandre, men også med oss selv. Fokusere på det vi fikk til.
Vi fikk lest og tegnet sammen, fordi vaska fikk ligge, vi fikk til både storebrors trening og foreldremøtet (og eplene kan vi ta i morgen..), vi fikk tre slitne små i seng med kos og klem og sang og godord. Og så har vi mål og idealer og ønsker, det er lov - og da er det faktisk slik at det blir en dag i morgen også. Vi får nye tegneark og fargestifter og nye sjanser.
En kan ikke legge seg med mislykkethetsfølelse hver dag. For det er alltid noe som ikke går.

Raus med seg selv. Det tror jeg ikke hadde falt meg inn før jeg fikk barn. Men vi trenger det alle sammen. Ikke bare strenghet og idealer. For å leve disse myldrende, tålmodighets-effektivitets-dagene - og stadig møte nye dager med løftet hode
- og stor glede over å få være med i mylderet....

mandag 13. september 2010

søndagsfest og søndagsvisdom


En vakker høstsøndag - og et stort jubileum for en flott herre i grå dress og sølvfarget hår. Familie og gamle venner kommer til gårds. Medbrakte kaker og gaver overleveres og barnebarna får være midtpunkt og ønske velkommen. Det er stor oppdekning, taler og sanger og trivsel og gamle tømmervegger og høstsol...

Gamle studievenner - gråhårede og værbitte de også - humrer og minnes. Studietid og delte hybler med "kjøleskap" til melka mellom yttervinduet og innervinduet. De som var heldige nok til å ha dobbeltvindu, da... Gamlegutta "skryter" av sin egen kokekunst i de gamle studiedagene, havregrøt og kokt egg i samme kjele var frokostspesialen... Vi skåler for dagen, synger "Alltid freidig", og barnebarna og jubilanten stråler...

Jubilanten selv avrunder - takker for gode ord og alle bidrag til en trivelig samling. Og takker for et godt liv. Og blir blank i øynene avrundingsvis - sier at han har ett ønske - at etterkommerne også skal kunne feire en slik dag, når den tid kommer - uten å ha for mye å bebreide tidligere generasjoner for for hva de har gjort mot miljø og samfunn, lokalt og globalt.
"Det er jeg mer usikker på" avsluttet han.

Ansvarsfull og tenksom som alltid.
Min far. 70 år.

lørdag 11. september 2010

Ellevte september


Denne dagen er en spesiell dag. Det er en dag med et spesielt navn.
Ellevte september.
Denne dagen for ni år siden bød på hendelser så skrekkelige at vi knapt trodde at det var virkelig det vi så. Da vi hørte meldingene, da vi skrudde på tv-apparatene, - da det ble sendt om igjen og omigjen. Røyken, tårnene som falt, de små skikkelsene som falt sakte gjennom luften. "De gjorde det med vilje!" sa en skrekkslagen seksåring jeg kjente den gangen.

Og selv var jeg høygravid med førstemann og skrekken tok meg. Hva slags verden hadde jeg å tilby dette barnet! Hva var i ferd med å skje?! Jeg flyktet ut i hagen, orket ikke lenger forholde meg til det helt ekstreme nyhetsbildet som radio og tv plutselig var fullt av.


Så og slik og på hvert vårt vis - men også med en beretning om det skrekkelige som vi deler med mange - slik bærer vi med oss historien om det som skjedde, slik at denne historien nettopp former "ellevte september" til slik en spesiell dag.

Men også med alt som skjedde videre, hvilke politiske beslutninger som ble truffet, hvilke videre analyser som ble gjort, hvilke fortellinger om grensene mellom det onde og det gode som ble fortalt. Slik vokste historien. Og rammene for videre beslutninger. Om krig. Om behandling av terrormistenkte. Om hvem som var med "oss" og mot "oss".

Ellevte september 2001 var en skrekkens dag - og med en etterfølgende historie som også har vært preget av mye skrekk og lidelse. Det var en skjellsettende dag i vesten, og spesielt for USA. Dagen og historien som fulgte har også rammet og vært skjebnesvangert for menneskene i områdene der krigen mot terror er blitt ført. Som alltid er det sivile, vanlige folk som bare ønsker å leve sitt vanlige liv og gjør sitt beste for å skape en trygg tilværelse for seg og sine som er blitt hardest rammet.

Skjellsettende begivenheter skaper kollektive identiteter, kriser binder "oss" sammen til et fellesskap. Men slik også grenser mot "de andre". Ellevte september har vært et dramatisk eksempel på dette, en hendelse og en etterfølgende historie som har dratt opp dramatiske skillelinjer mellom "oss" og "de andre".

Disse skillelinjene lever vi med. Minnet om den skrekkelige dagen og disse skillelinjene holder hverandre gjensidig oppe.
Kan vi fortsette å huske det skrekkelige, sørge over ondskap og lidelse, ta avstand fra det onde - men frigjøre oss fra tviholdingen på evige grenser mellom "oss" og "de andre"? Er det mulig? Evige skillelinjer leder ikke til fred og framtid.

Fortida er full av skrekkelige dager og/eller hendelser. Ellevte september var ikke det første. Det onde og skrekkelige kan ikke rangeres i seg selv. Lidelse er lidelse.
En av forskjellene er at vår tids teknologiske nivå skaper enorme konsekvenser av onde gjerninger på svært kort tid - et fly inn i en skyskraper - og at vår tids globale kommunikasjonskultur formidler begivenheter, analyser og historier til "alle", instantly, altså også på svært kort tid.

En forskjell til er hvilke historier vi fortsetter å fortelle om det onde som har skjedd - etterpå... Hva blir historien? Hvem av oss er det som forteller, hvem av er det som har makt til å velge hvilke fortellinger som gis størst rom i vår felles historie, vår historie om "oss", hvem "vi" er, hva vi vil og hva vi vil ta avstand fra.

La oss minnes og forskrekkes av det onde - men fortsatt tro på og leve for og strebe for det gode.

fredag 10. september 2010

skrivedame lander og skjelver og lever

Etter en dag uten skriving (!!) -etter å ha ryddet hele skrivekroken - båret bort bunker med bøker, ryddet pent i hyller, kastet hauger med utskrifter, vasket hele skrivebord-skatollet pent og rent - og resten av stua også - og plukket nye blomster i hagen - og så ramlet sammen i en skjelvende liten haug....

- så kommer jo gjengen min og det er fredag og helg og fredagsmiddag - og helt ut av det blå begynner ungene å slå på glassene og holde taler for "verdens beste mamma" - så kommer jo tårene og tenk så heldig jeg er. Og da gråter Lillebror en skvett også, for han blir så rørt over sin egen tale. Og så vil han gjerne spille noe fint for meg - så da setter han på "Grevling i taket" og danser for meg.

Så livet er godt. Og det er her det virkelige livet er. De får nå gjøre hva de vil og vurdere som de vil på Blindern!

En skrivende fe


Siste kvelden - så leser en korrektur for hundrede gang, retter enda noen små feil som sikkert skulle vært rettet før, men nå er det på plass, hjertet i halsen, kjæresten pusler rundt meg og oppmuntrer og tåler hissige utbrudd.
Og så er alt overført til pdf. Alt er lukket og låst, vedlegget lastes opp. 234 sider. 169 fotnoter. 8 kapitler. Mange timers arbeid. Så lite det er til slutt...

"Skal jeg sende nå?". "Ja, nå skal du sende det".
Trykke på 'send'.
Borte. Ferdig.
Og klokka er halv elleve om kvelden. Det er høst.

Og så går jeg skjelvende på kjøkkenet og vasker opp. Stearinlys i vinduene. Musikk fra radioen.
Og vi vasker opp og smører matpakker til sovende unger og åpner en god vinflaske. Og kjæresten smiler og vasker kjøkkengulv, det er nesten midnatt og jeg tar noen dansetrinn.

Og så våkner jeg klokka fem og husker at jeg midt i det hele har glemt å være tannfe!! Storebror mistet jo en tann midt i kveldsmaten. Ligger blodig og liten i et glass i bokhylla. Må ikke glemmes. Illusjonene om flyvende feer må opprettholdes selv for tøffe fjerdeklassinger. Og jeg svever rundt og finner en blank mynt og svever videre og er mamma-fe-forsker-skrivedame - underveis - i mørkt morgengry....

Og nå er det en ny dag.

torsdag 9. september 2010

ferdig!

har sendt til trykking!

velge et liv - hele livet


Vi er gitt ulike utgangspunkt. Vi vokser opp under ulike betingelser. Vi har ulike ressurser og begrensninger og møter ulike hindringer eller ulike støttende og hjelpende mennesker og omstendigheter underveis.

Men vi er ikke levende roboter styrt av våre gener og vår arv, vi er heller ikke skjebnestyrte eller miljøbetingede planter. Vi er mennesker med egen kraft og vilje. Selv med alle våre rammer og begrensinger. Selv med alt vi kan "skylde på".
Selv med alt dette - så har vi muligheter. Til å velge.

Og så er vi voksne. Styrer våre liv. Styrer rammene for barnas liv. Og det er denne ene sjansen vi har (man kan jo aldri vite, men det er jo dristig å satse alt på det hinsidige eller reinkarnasjonen - nå er i hvertfall nå!).

Hver dag er din egen. Hver dag kan du skape ditt liv.

For noen dager siden skrev jeg om mine refleksjoner etter å ha lest frustrerte foreldres innlegg i Aftenposten. Et av spørsmålene mine var "hva hadde de egentlig tenkt å drive med?" - Bare bake boller og vente på at barna ble fornøyd? Voksne må faktisk ta ansvar selv for å gi livet og hverdagen et innhold som de selv mener noe med. Boller og puslespill er bra og fantastisk. Men var det det de selv tenkte at livet skulle dreie seg om? Også for barn blir dette merkelig over tid. Barn trenger å leve i en sammenheng der noe er viktig, ikke bare kos og tidsfordriv. Livet er viktig. Fellesskap er viktig. Arbeidsoppgaver er viktig.

Inkluder barna i det viktige. Det trenger ikke bare foregå på den fjerne "jobben", som barna ikke ser, eller etter leggetid. Barns liv skal heller ikke være bare "tidsfordriv". Det skal være viktig. Og da må voksne selv synes at det er viktig. Da må vi velge.

Jeg søker selv et liv der mye av hverdagens tyngdepunkt er knyttet til hjemmet. Men det forutsetter at jeg som voksen fyller dette med et innhold som er tungt nok og meningsfylt nok for meg som voksen. For meg - men dermed også for de som vokser opp omkring meg, i mitt hjem, i mitt fang. De fortjener å se at voksne tar ansvar - i verden og hjemmet, at voksne har selvstendige prosjekter. Og så kan de være med. Og så er vi sammen.




onsdag 8. september 2010

kveldsforedrag

Kveldsstund på sengekanten, en runde med hvert barn. Slå fast at nå er det leggetid, ferdig med lesing, lyset av, alltid litt av hvert å snakke om - og så kos og god natt og natta-sanger. Hvert barn har sine favoritter. Godt og nært hver kveld.

Og er jeg heldig får jeg jo noen kveldsforedrag med på kjøpet. I kveld vartet Storebror opp med masse om jernalderen, - - og Titanic var faktisk en veldig stor ulykke, - og om dampmaskiner som muligens var besatt av onde ånder, men så var de ikke det, da...., - å, du Mamma, skal jeg fortelle deg om hvordan man har funnet ut om sorte hull.....- og så slo han fast at han faktisk ikke var så bekymret for sola lenger, det kom til å ta en fem milliarder år eller noe sånt før den slukker, så det var han ikke så bekymra for lenger. Så bra. Da er ikke jeg det heller, nei....


hvem er vi, hvem er jeg

Mitt forskningsarbeid, som nå i sin avslutningsfase er nede på et banalt nivå som dreier seg om kommaer, korrekturlesing, bestemme marger, sette inn sidetall.... - har som et hovedtema begrepet "identitet".

Hvem er'vi'. Hvem er 'jeg'.

Jeg ser på hvordan forståelser av dette oppstår i bestemte sammenhenger, ser på hvordan fellesskap er et historisk foranderlig fenomen, og noe som i stor grad er avhengig av "hvordan vi snakker om det".

Fellesskap gir ansvar. Definisjoner og oppfatninger av fellesskap er grunnleggende for hvordan vi lever som mennesker. Hvem vi inkluderer, hvem vi stenger ute, hva som angår oss...

Samtidig har vi alle rett til å definere oss selv, vår egen identitet, som individer, på tvers av eller integrert i ulike fellesskapsidentiteter.

Dette er et ansvar: Å være seg denne refleksjonen, dette ansvaret og disse valgene bevisst, både som individ og som fellesskap. Å se at fellesskap, inkludering og ekskludering, er menneskeskapt og dermed politisk og etisk sentralt. Grensen mellom "oss" og "de andre" er ikke a-historisk og a-politisk gitt. Det er vårt ansvar å skape og endre.
Og det er vårt ansvar å velge oss selv som individer. Velge vår vei blant det mulige. Ikke sette oss ned og klage, men reise oss opp og gjøre mulige valg. Være. Leve.

tirsdag 7. september 2010

velge et liv


I går kunne vi lese følgende anonyme (!) innlegg i Aftenposten. Innlegget forteller historien om en familie som ville være hjemme med barna, men som endte opp med fulle barnehageplasser allikevel - og som er frustrerte.... - og de avslutter slik "Vårt klare budskap er: Gi oss mulighet til å være foreldre, eller gjør barnehagen obligatorisk for alle – med den økonomiske støtten som trengs, eller senk skolepliktig alder til fire år."

Særlig klart er vel ikke dette budskapet. Det ramser opp en rekke sprikende alternativer og det ser tilsynelatende ut som om disse foreldrene i sin frustrasjon ønsker seg rett og slett en felles løsning - lik for alle småbarnsfamilier.
Jaja. Det handler vel i bunn og grunn om et foreldrepars usikkerhet om hvordan de skal legge opp familielivet sitt. Usikkerhet om familieliv, hva som er best for barn og hvordan en skal være voksen i dette samfunnet kan jo være gjenkjennelig for mange.

Men min store undring er: Hva hadde de egentlig ventet? De forteller at de har bakt boller og greier, men så var ikke ungene helt fornøyde allikevel. Og de forteller at etter en måned i barnehage så var ikke ungene riktig innkjørt, og ikke helt fornøyd da heller. Men kjære vene - hvor fornøyde og harmoniske trodde de at barna skulle være, da?
(Og hva var det egentlig de selv hadde tenkt å drive med i denne hjemmetida? Hva var de voksnes prosjekt? Et evig lørdagsliv vil bli frustrerende for enhver. Og det smitter over på barna.)

Livet er nå så mangt. Det er opp og ned og gleder og frustrasjoner. For store og for små. Selv fulltidsbarnehagebarn har faktisk oppturer og nedturer og gråtetokter og frustrasjoner, tro det eller ei. (Men foreldrene ser jo mindre til det, når de ikke er så mange timer sammen med dem...). Livet er komplisert. Små barn gir direkte uttrykk for det i større grad enn voksne.
Og det er faktisk mulig å se på det som en egenverdi at vi er sammen med de nærmeste vi har - også når vi er frustrerte, lengter, sutrer, undrer... At vi finner ut av ting sammen, lever sammen, hjelper hverandre innenfor en fellesskapsramme som ikke er en institusjon, men rett og slett et hjem og et liv - uten helt faste mønstre og løsninger. Åpenhet kan være frustrerende. Men fullt av muligheter....

Jeg tror
- vi må jobbe for at det skal være rom for mange måter å løse livet, småbarnsfamilielivet og resten av livet - på.
- vi er forskjellige, barn er forskjellige, ulike mennesker har ulike behov. Det er vårt ansvar som voksne å treffe gode valg for oss selv og våre barn

Ikke etterspør pålagte fellesløsninger for alle. Ulike balanser i hverdagen er mulig og ulike løsninger er gunstige for ulike familier. Barnehage er bra, hjemmeliv er bra, andre løsninger er også bra. Men fordelingen og balansen kan være forskjellig. Ta egne valg.
Folk er friere enn de tror!

søndag 5. september 2010

velge i overfloden


En av de største utfordringene ved å ha barn i dag - og også ved å være barn og vokse opp i dag - i dette historisk og globalt sett ekstremt velstående hjørnet av verden.... - er å forholde seg til den enorme overfloden av tilbud, muligheter, aktivitetstilbud og underholdningstilbud, alle informasjons- og kommunikasjonsmuligheter og alt som finnes av potensielle ting som kan kjøpes og eies - og alt annet som det renner over av...

Det er en slik uendelighet av mulige valg. Og det er naturligvis et stort privilegium, men samtidig også et stort ansvar. Det er et stort ansvar å være menneske og være forelder til små mennesker som skal vokse opp og lære seg å forvalte og håndtere overflod og valgmuligheter i et slikt omfang.

Vi kan ikke si ja til alt. Det er ikke et gode å gi barna alt. Det er ikke et gode å være med på alt, eie alt, se alle filmene, ha vært i alle opplevelsesparkene.

Jeg tror en hovedutfordring og en hovedoppgave for oss foreldre i denne situasjonen er å tørre å holde igjen. Tørre å gjøre valg. Si at vi velger dette og dette - men ikke alt det og det.

Alle velger sin vei. Jeg vet ikke det rette for andre. Jeg tror vi her i huset er en familie som "holder igjen" mer enn gjennomsnittet. Det er en vanskelig balansegang til tider. En vil jo heller ikke at egne barn skal føle seg utenfor.

Men vi er alle med på å lage normene for hva som er riktig - og hva (og hvem...) som "faller utenfor". Dette er ikke gitt en gang for alle. I dagens mangfold og overflod må det derfor være en unik historisk mulighet for oss som fellesskap å definere mangfold som en felles norm!

Det er mange måter å leve på, det er mange ulike valg som alle er helt ok. Vi har mange valg - og vi gjør mange valg. Det gjør oss til en viss grad forskjellige, og livene våre varierte, og deler av oppvekstvilkårene til barna våre varierte - men det behøver ikke bety at noe er riktig og normalt - og noe er utenfor. I stedet gjør det våre egne liv tydeligere.

lørdag 4. september 2010

vi er ikke late


- vi bare liker så godt å "surre rundt". Gode, gode lørdager - unger i pysj lenge om morgenen med bøker og lego, dorme litt til, en løpetur for mamma før frokost, en supermann som varter opp med stor frokost med rundstykker og egg og bacon og alle slags hjemmelagde syltetøyer (nuvel - de har vel jeg stått for selv....) - og den store tekanna. Aftenposten og lys og blomster - yeah .. - og så tar vi fatt og hjelper hverandre og noen støvsuger og alle surrer mer og pappa skal male litt og radioen surrer med og det glitrer i høstsola og vi har ingen store prosjekter eller utflukter i dag - bare små - alle små prosjekter som kan hektes sammen til en dag og et liv og en familie som altså rett og slett "surrer rundt". Og så er det jo en barnebursdag for minstemann - og husets datter vandrer avgårde for å lete etter kastanjer og får besøk av en venninne fra barnehagetida (store andreklassinger nå begge to), storebror raider nabolaget på sykkel, det er vafler til lunsj, vi vifter vekk vepsene og klipper gresset for siste gang i år og lillebror vil spille spill, for han er sliten etter bursdagen, og jentene tegner og sola skinner og mamma skriver to fotnoter og eplene modnes. Vi koker mer kaffe og lørdag er deilig.

Det er nok alle andre som har så mye ordentlige planer drar på tusenmoro-land og seriøse museer og sånne ting. Vi er ikke late - vi bare har det så godt sånn med surret vårt....(og i morgen skal vi gå langt inn i skogen vår og finne et troll, "for det har jeg aldri sett," sa Lillebror alvorlig ved frokosten....)

fredag 3. september 2010

ikke alene




Da jeg skrev ferdig hovedoppgaven min for femten år siden, var jeg en singel student som sto på hodet i min egen skriving, jobbet med forskning og skriving 7 dager i uka, spiste bortimot alle måltider i døgnet på Blindern og tenkte forskning og skriving døgnet rundt. Ikke sunt. Men det ble en bra oppgave...

Så slo jeg fast - at hvis jeg noensinne - noensinne! - skulle finne på å skrive en doktoravhandling, så skulle jeg ihvertfall få meg mann og barn først, så jeg ikke ble så selvsentrert og druknet meg selv i arbeid, så til de grader. Så ensidig skulle jeg aldri leve mer!

Så gikk åra. Og her er jeg. Ingen sjanse for å drukne seg i skriving, mer enn noen timer av dagen i hvertfall. Takk og pris. Her er det liv og leven. Og slik blir skrivingen min til. Slik holder jeg ut å levere time etter time med presist uttenkte linjer og fotnoter og referanselister. For jeg vet at ute skinner sola på epletrærne mine, jeg skal lage eplesyltetøy og bake brød og lage fredagsmiddag. - og om noen minutter kommer to fine skoleunger ruslende med store opplevelser å fortelle om - og jeg løper i barnehagen etter veslegutt, gangen fylles av sko og sekker, og huset og hagen er full av liv og jeg henger opp en klesvask og tømmer sko for grus og har mange å holde rundt og skravle med og stelle for.
Da går det rundt - da går det bra.

God helg!

torsdag 2. september 2010

et nytt og et gammelt menneske


Jeg balanserer om dagen.

Jeg er midt i alt det faste. Alle rutinene som har falt på plass igjen nå da høsten kom så plutselig. Lekser og middagsstyr og middagskos om ettermiddagen. Matpakker og skoleskjemaer og rydding og mere klesvask om kvelden. Morgener med vekkerklokke og morgenstell og kos til små trøttinger, støtte flinke små skolebarn igang med dagen, ut i verden på skoleveien, jakker og vanter i kalde morgener. Ny frokostrunde med minstemann - "Nå koser vi oss, Mamma" - rampunge, hjerteknuser... Ut i verden med matpakke og sekk med ham også. Alt det faste. Hente, følge, bake, lage, rydde, vaske, henge opp ny vask. Ikke mye å skryte av eller skrive om, bare dagligdags og jevnt, trygt, ordentlig... Det holder hjulene igang - og er det usynlige rammeverket om dagene.

Og så er det mine timer midt på dagen. Det er balansegang, det. For jeg gjør meg ferdig med et stort prosjekt. Så sakte det går. Et komma feil der, flytte om litt på referanselista der, sjekke sidetallene der, ble overskrifta nederst på sida igjen, - så ordner vi det. Og en referanse til den historikeren der får vi inn der.... Sakte, smått. Balansegang.

For det er disse små skrittene som fullfører det store. Og jeg må ikke trå feil akkurat nå! Nå skal jeg balansere skritt for skritt i mål.

Og hvor havner jeg da? Det er jo den virkelige spennende-skumle balansegangen akkurat nå. Kommer jeg et sted med dette? Hvem er jeg etterpå? Balanserer jeg meg over til noe annet?Klarer jeg å skape noe nytt etterpå? Noe nytt for meg... Når dette prosjektets tyngde letter...

Eller er det alt det gamle faste så innvevd i alt at ingenting forandres. Alle rutinene, alt uendelighetsarbeidet. Det skal jo fortsatt gjøres.

Jeg er jo det "gamle mennesket" forsatt. Jeg er mamma. Jeg er meg. Men jeg drømmer om et skritt inn i det nye. En balansegang inn i noe nytt...

Vi er - men vi kan også bli. Vi er mennesker - i vekst, med historie og ballast - men også med utviklingsmuligheter. Vi er og vi kan bli...


onsdag 1. september 2010

sommeren - her hos oss...


Første september, kalde netter, solfylte dager med overraskende regnskurer. Innse at sommeren er over for i år? Pakke vekk shortsene... jo, jo.
Men for en sommer! Virkelig årets beste!!

Inspirert av bloggen Mia i Myra - som gir mye god inspirasjon - til å være fornøyd med det en rakk, i stedet for å gruble over hva som ikke ble gjort, til å være midt i hu og hei, der en er, og til å tenke over hvorfor ikke voksne klatrer i trær.... - så kommer her min svært fornøyde liste over noe av det denne sommeren ga. Denne sommeren. Denne fantastisk rike sommeren som var sommer hver eneste dag, uansett vær, for sommer er sommer. Og da rekker en jo fulle flotte dager hver dag.
Sånn er nå dette livet. Vi er alltid på vei. Men vi må være der vi er og oppleve veien.

Vi har
- lest så mange bøker!
- vært på uendelig mange badeturer, piknikturer - i skogen og ved sjøen og ved tjernet, med spennende piknikkurver og bøker og Donaldblader, og badetøy og tepper og tid nok..
- svømt så masse. Jeg har svømt mange mange kilometer, slik jeg alltid gjorde før jeg fikk barn. Sommerjenta har lært seg å svømme, såvidt, storebror har svømt masse og krysset tjernet for første gang, og Lillebror tror uansett at han kan alt. Pappa-kjæresten har skjønt at han også er glad i lange svømmeturer - tror han er inspirert av meg.
- løpt i skogen
- lagd den store tekanna full hver morgen. Deretter en kaffekanne. Hatt tid.
- hatt uendelig mange dager der vi våkner opp hjemme og vet at vi skal ha en hel fin sommerdag og gjøre hva vi vil...
- vært på Fram-museet, Folkemuseet, Zoologisk Museum, Paleontologisk Museum, Frognerbadet, Hovedøya
- hatt besøk og vært på besøk
- grillet mange mange ganger
- lagd masse god mat
- plukket sikkert 20 kg bringebær i egen hage og rørt og fryst
- syltet to kasser jordbær
- hatt kjøkkenhage med fine blomster og persille og mikro-gulerøtter og søte sukkererter
- malt - utemøbler og litt av gjerdet og en del annet som skulle vært gjort i fjor....
- stelt i en frodig blomstrende hage
- sykkelturer
- raskt improvisert fantastisk tur til Danmark, vandrerhjem og sandstrand og bølger og store opplevelser
- vært på hytte i skogen og funnet skogens ro
- en kveld med barnevakt hjemme og to voksne en sommerkveld i byen!
- plukket 20 kg mais, selvplukk
- feiret en fantastisk sommer-7-åring mange ganger
- reist til Sverige og tittet på torp til salgs
- mange mange kvelder på verandaen med kjæresten og lykter og litt hvitvin
- snekra ola-bil
- stekt masse vafler
- plukket blomster, skjell og steiner og fylt vaser og krukker og hemmelige steder
- vært familie og kjærester og søskenflokk og masse sammen og hatt god tid....

- og enda er det meget mer....
hurra!