tirsdag 14. september 2010

effektiv tålmodighet og raushet med seg selv

Jeg har aldri gjort noe annet i livet som har forandret livet mitt så mye, forandret meg så mye og gitt meg så mye som det å få barn, ha barn, leve med barn.
For det ble et annet liv. Mitt liv. Men annerledes.

Og det har gitt meg så mye, lært meg så mye, trent meg på egenskaper som kommer godt med i livet.

For eksempel effektiv tålmodighet.
For Ting Tar Tid. Og det skal ta tid.
Det tar tid for en treåring å kle på seg selv, det tar (ofte) tid å samle en hel familie til middagsbordet, det tar tid å amme, det tar tid å gå 300 meter fra barnehagen med baby og toåring og plaskedammer, det tar tid å få hjem hele gjengen-motivere til-lekser-hjelpe-med-lekser-henge-opp-vått-tøy-legge-puslespill-med-lillebror-lage-middag-sette på en vask-bake-brød--ta ut en flis-megle-fortsatt lage middag-tørke snørr og annet som skal tørkes...-oppmuntre-trøste-snakke om alt-fortsatt lage middag..... en sånn helt vanlig myldre-ettermiddag hos oss. Det er ikke mye. Ikke noe å snakke om i det hele tatt. Men. Det tar tid. Og det skal ta tid, for vi kan ikke skynde oss hele tida, vi må ta den tida det tar. Hvis voksne stresser og går på stramme frister hele tida, så blir det masing og stress for de små også. Slik skal ikke hverdagen være. Utfordringen er å være effektiv og organisert selv - samtidig som jeg bidrar til ro - og ikke maser og stresser småtrollene rundt meg.
Jeg har alltid vært effektiv, men kombinasjonen med tålmodighet har livet med barna lært meg.
For vi har jo tid. Alle har tid. Dette er livet. Dette er barndommen.

Og så bruker vi tida. Rolig. Effektiv tålmodighet. Og prioriterer fortløpende. Og så ble ikke klesvaska hengt opp før morgenen etter, eller det ble ikke stekte epler til dessert, for det ble for kort tid mellom middag og foreldremøte-trening-kjøring, eller så ble det ikke så lang kveldsmat-høytlesning som vi pleier, for alle var for slitne og noen "ville" heller krangle, - og så ble ikke alt som vi tenkte.
Hver dag ble det ikke helt slik det kunne vært. (Helt ryddig blir det aldri. Vinduene kan vi pusse et annet år..)
Men mye ble bra allikevel.
Det gjelder å være litt raus. Ikke bare med hverandre, men også med oss selv. Fokusere på det vi fikk til.
Vi fikk lest og tegnet sammen, fordi vaska fikk ligge, vi fikk til både storebrors trening og foreldremøtet (og eplene kan vi ta i morgen..), vi fikk tre slitne små i seng med kos og klem og sang og godord. Og så har vi mål og idealer og ønsker, det er lov - og da er det faktisk slik at det blir en dag i morgen også. Vi får nye tegneark og fargestifter og nye sjanser.
En kan ikke legge seg med mislykkethetsfølelse hver dag. For det er alltid noe som ikke går.

Raus med seg selv. Det tror jeg ikke hadde falt meg inn før jeg fikk barn. Men vi trenger det alle sammen. Ikke bare strenghet og idealer. For å leve disse myldrende, tålmodighets-effektivitets-dagene - og stadig møte nye dager med løftet hode
- og stor glede over å få være med i mylderet....

7 kommentarer:

  1. Så godt skrevet! Og jeg er veldig enig - man forandrer seg veldig etter at man får barn, og fokus blir noe helt annet enn perioden før-barna.
    Mislykka føler jeg meg absoultt ikke, selv om vi i løpet av en dag ikke rekker så mye. For vi rekker faktisk masse.
    Å være raus, å ta seg tid og å innse at ting tar tid, er viktig. Har du tid og er du raus, styrer man unna mye som mange klager sånn over ved å ha barn. Du unngår ikke trass, krangling, skrik og styr. Men du verden så mye lettere ting går når man tar seg tid til å vente, megle, forstå, ikke bry seg med absolutt alt.

    SvarSlett
  2. Takk! Dette er ord jeg trenger. At ting kan vente til i morgen, jeg må ikke være så flink at jeg har kontroll på ALT, alltid ... men jeg er veldig flink til å stresse meg selv med slikt. Nå skulle jeg ha ... jeg må, jeg skal og burde. Man knekker for slikt! Lurer på når jeg skal lære? Håper det faktisk er lært og bare må gåes til i ny situasjon. Men teksten din er en tankevekker, en god påminnelse :) så takk! Klem på deg :)

    SvarSlett
  3. Å, som jeg kjenner meg igjen. Jeg er også en sånn effektiv dame, liker jeg å tro selv, men mangler tålmodighet...Og akkurat i dag ga dette meg et stort vondt stikk av sårlig samvittighet for vi hadde en unødvendig hektisk morgen hvor jeg "piska avgårde" seksåringen fordi jeg måtte rekke bussen og ble irritert over barnet som ville bytte bukse etter at vi kom oss ut døra og vi måtte inn igjen og gjøre det...ja, du skjønner tegninga. Ikke akkurat "kos".

    SvarSlett
  4. Her vil eg fylgja med. Fint det du skriv. Fant deg inne hjå Pia. ;)

    SvarSlett
  5. Pia - ja, vi lærer og lærer. "Mange" barn (for eksempel 3-4 osv....)gir jo også en ekstraerfaring - en må la en del passere - en må innse at de voksne er i mindretall i familien, selv om vi har ansvaret, så har vi ikke hele kontrollen... Å få barn - og deretter flere barn - er jo også å si ja til "det ukjente" - det skjer nye ting med livet.
    Embla - du har jo lært, vet du... Det er bare ikke alltid så lett å praktisere det en "vet". Det er da en må være raus med seg selv, ikke sant "- ok - jeg stressa meg opp der, men nå går jeg videre og tar neste dag så bra jeg kan"
    Elisabeth - hei på deg! Ja, det er jo sånt stress som sliter på store og små. Og noen ganger blir det sånn. Så da var det rausheten med seg selv, da - og så gir jo morgendagen nye sjanser...
    Mamma My - hei - så fint at du vil være med - hurra!!

    SvarSlett
  6. Åh, så godt beskrevet! Godt å høre en 3-barnsmor fortelle dette og vite at jeg bør senke kravene. Ja, for det er bare jeg som har disse dumme kravene i familien. Barna (foreløpig 2 stk)bryr seg ikke om jeg har tørket støv eller støvsug, de vil jo mye heller ha en blid mamma som har T-I-D. Tid til å bruke en halvtime på å gå 400 m, tid til å lese ørten bøker om lastebiler, tid til å være sammen. Og det er jo etter slike dager, jeg virkelig føler at det har vært en god dag også. Når jeg henter tidlig i barnehagen, når 3-åringen kan se på "alt" på veien hjem, når vi kan spise middag i god TID før barne-TV og vi har masse TID etterpå- og jeg ikke har kjeftet noen verdens tid, for vi har tatt oss TID.

    SvarSlett
  7. Hei. Så fint at du kom innom!
    Det er en konstant utfordring det der med å senke kravene. For en vil jo ikke ha det alt for lavt heller - det er jo noen ting en vil få til - men så er det det med å bli litt klar over hva det egentlig er. Ørten lastebilbøker mens en strikker en sokk på si er jo noe en vil det også!

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)