Alt hører med....

Danse mi vise

Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,

lyset og skuggen er syskjen på jorda.

Sommarn er stutt, og vintern er lang.

Danse mi vise, gråte min sang.

Innunder yta glir moldmørke årer.

Blåveisen blømer i gråbleike vårer.

Livstrua bryt gjennom tela og tvang.

Danse mi vise, gråte min sang.

Friarar er vi om vona er lita.

Nynn om a' Berit så får du a' Brita.

Drøm på en sten at du sit på eit fang.

Danse mi vise, gråte min sang.

Somme er fattige, somme er rike.

Berre tel slutt er vi jamsis og like.

Vegen er lystig og vegen er vrang.

Danse mi vise, gråte min sang.

(Einar Skjæråsen)

(Alt hører med her i livet. Slik blir vi hele.

Dette er også en fast godnatt-sang her i huset.)

lengsel er en del av livet

Uten lengsel og savn, ingen lykke og opplevelse.

I går skrev jeg om mitt nære forhold til årstidenes skiftninger. Og tross alle de krefter jeg bruker på å komme meg gjennom en norsk vinters mørke, kulde og snømengder

- så hører det jo med.

Jeg ville jo ikke hatt min store intense nære glede over at det lysner og grønnes og varmes opp igjen, uten all min frost og lengsel gjennom vinteren.

Slik er det - lengte og treffes - ønske og kanskje få - savne og gjenforenes.

Livet og året er bygd av kontraster.

Slik er livet virkelig og levende.

Ha en god sommerdag!

de fire årstider

Oppvokst på stor Østlandsgård, med store kornåkre og enda større skoger, er det ikke så rart at årstidsrytmen sitter støpt i ryggmargen, at årstidens skiftninger er en del av egen identitet og selvforståelse. Kornbønder har sin årssyklus å leve gjennom, mens dyrehold eller andre primærnæringer kan gi andre slags rytmer.

Vår og høst som de intense arbeidsøktene med onnearbeid mye av døgnet, all forventningen i våronna, alt som skal vel i jorda, alle gode ønsker og håp som forenes med hardt arbeid

- og så all avrunding av årets arbeid om høsten, innhøsting - god eller dårlig avling, men alltid en følelse av lettelse, for noe kom det jo alltid i hus!

Sommeren med vekst, vurdering, venting, oppfølging av sykdom, innsekter, floghavre og framfor alt av været, - vente på regn - vente på at regnet skulle slutte. Sommeren var jo da alt skjedde, men allikevel en ventetid.

Vinter var skogsarbeid, vedlikeholdsarbeid og innearbeid - men også egentlig en følelse av dvale, naturens dvale, svarte plogfurer dekket av hvit snø.

Jeg ble ikke på gården - det er en lang og annen historie. Jeg reiste vekk, studerte, bodde i byen. Nå er livet i lite hus med liten hage grønt og frodig - men allikevel fjernt fra primærnæringsavhengigheten av årstid og vær. Men ferdig med det blir jeg aldri.

Fortsatt er dette et hovedmønster i livet. Og ikke alltid så lett å leve med. Våren er alle forventningene, all gleden over at alt fortsatt er til gode, mange valgmuligheter står fortsatt åpne, mange opplevelser kan fortsatt velges og oppleves, mye liv kan ennå leves, så mye jeg kan ennå bli og være - skrittene er ennå ikke tatt.... Det første vårlyset, de første lange ettermiddagene, den første tørre asfalten - og seinere de første spirene overalt, jeg følger hvert skritt.

Sommeren er intens, så mye liv i hvert døgn, alltid ute, så mye vi kan, barbeint så mye vi kan, utemåltider så mye vi kan, bade, leve. Være i lyset. Alle blomstene, alle bærene, alle turer i skog og mark. Pledd i kalde sommerkvelder på verandaen. Innearbeidet kommer til kort - for vi vil være ute, ute....

Høsten er ofte god, klar luft, skarp sol, mindre sand i gangen, sko og sokker og plutselig tid til å ta fatt på noen forsømte inneprosjekter. Litt opprydning i livet igjen. Og så samtidig - følelsen av et forestående tap, året går mot en avrunding, de tapte sjansenes tid, alle mulighetene som våren åpnet, lukker seg igjen - for vinteren er på vei. Enda et år er gått, enda noen sjanser er tapt.

Og der er det jo - vinteren er i beste fall dvale - "ikke-tid". Men livet foregår jo da også, forpliktelser og krav finnes i fullt monn, så en kan ikke bare krype under dyna. Hver dag opp i mørke og hjem i mørke, hver dag kampen med naturkreftene. Slik føles det. Fylt av lengsel, bare komme meg igjennom det hele, og håpe at jeg lever til våren og til livet begynner igjen.

Jeg gleder meg over at barna gleder seg over vinteraktiviteter og snømoro og gjør mitt for å ikke overføre min egen vinter"depping" på dem. Jeg biter tenna sammen og leverer det jeg skal levere - året rundt.

Men det er i sommerhalvåret jeg tar fullt ut bolig i meg selv og lever som meg selv, sånn er det nok.

Så derfor må mitt sommerstrå være langt og fylles med gode minner og mye lys og lykke. For det skal jeg leve på til vinteren!

frokostsamtale

Fireåring, på sedvanlig høyeste volum:

- Pappa! Hvorfor spiser du alltid pedo-smør?!

- ????

- Hvorfor spiser du pedo-smør?!

.....

- Mener du peanøttsmør?

- Ja, sånn som ser ut som bæsj.

(Bildet: Tellmannkaprifol, ved dokkestua)

øy!

Selv om man bor i skogkanten - så finnes det jo også saltvann i denne hovedstaden, og noen helt utrolige øyer en kan reise til med en trikkebilett, til og med med en haug barn gratis per voksenbilett siden det til og med er søndag. Og i dag har vi kost oss på Hovedøya alle fem, med gjemsel i klosterruinene, krabbefiske og bølgehopping, sandslottbygging og skjellsamling, mange pikniker i løpet av dagen, sol, sommer og glede. Den vesle båtturen i seg selv er fantastisk for en gjeng med landkrabber, vi hojer og heier til alt som er av skumsprøyt og måkeskrik. Alle fem med hver sin sekk, og noen med litt ekstrautstyr som håv, bøtter, krabbe-fiske-snor, kamera, bok osv...

På ferd gjennom mystiske skoger fant vi verdens mest fantastiske - og hemmelige - markjordbærsted - alle fem kunne plukke i evigheter. Det er ikke lov å plukke blomster på Hovedøya, pga sjeldne arter, men bær er det lov å putte i munnen. Så heldige vi er.

For en sommerdag! For et minne å tre på sitt sommer-strå!

- Och smultron det gör jag åt barna,

för det tycker jag dom kan ha,

och andra små roliga saker

som passar när barna är små.

Och jag gör så roliga ställen,

där barna kan springa omkring

då blir barna fulla med sommar,

och bena blir fulla med spring

(siste vers av Idas sommarsong, min jentes favoritt godnatt-sang året rundt, og veldig passende i dag...)

sommerlørdag!

Sommerlørdag, lang frokost, surre rundt hverandre, huske i hagen, klatre i epletrær, henge ut tøy, steke vafler på verandaen, Storebror gjør kjempeinnsats med støvsugeren i stua og koser seg med Donald etterpå, mannen rydder og rydder i kjelleren og dukker opp i blant, snart-sjuåringen skriver bok, mamma nyter kaffe på en snei på trappa, skravle med en nabo, endelig skjære ned alt som vinteren ødela på den flotte klatrerosa ved verandaen, unger ut og inn, grilling og familien samlet rundt bordet, og enda har de ikke vokst fra plaskebassengene og jubler kvelden lang over plask og sprut og glede og en stor popcornbolle som lørdagsgodt, før vi runder av med kveldsgrøt og høytlesning for tre unger i badetøy. Alle dører og vinduer har stått åpne og sommeren har fylt hele livet i dag! Plukke sko og leker strødd i graset her og der, vanne litt, nyte sommerkvelden....

(Bildet: "Lav sommerspirea", som slett ikke er lav og liten, men frodig og stor og flott!)

de strevende barna

Joda, det er ei stri å være menneske, for oss alle - store og små, og så er det jo en stor gave og en stor glede også. Og så veldig annerledes er det ikke å være et lite menneske enn det er å være et stort. En styrer og strever og gleder seg over sitt, lærer og utvikler seg.

Men noen barn strever mer. De er ikke bare sin egen lille variant av den mangfoldige menneskeheten, med sine egne styrker og svakheter. Men de strever litt ekstra med noe, faller utenfor på noe, faller kanskje til og med under de såkalte normalvariasjonene og henger ikke helt med, - kanskje ikke så fullstendig at det er åpenbart for alle at dette barnet her ikke er helt som de andre. Men på noen felter faller de utenfor. Når omgivelsene ser at det meste er på plass, det meste ser helt vanlig ut, forventer de fleste at barnet også skal fungere på disse områdene. Da blir fallet og nederlaget enda større.

Og mestrer en mye, men ramler helt utenfor på noe, så blir bildet for mange voksne, for eksempel på skole og SFO veldig uklart. Barnet får beskjed om å ta seg sammen, det blir masing, det blir strengere ordninger, - og det blir et ulykkelig lite barn som kommer hjem og forstår at det ikke strekker til. Forståelse for det uklare er ikke lett. Selv såkalte hjelpeapparater rygger tildels i møtet med uklare problemer.

Nyt dagen.

Nyt livet.

Nyt menneskene som du har fått som gave

som ledsagere i ditt liv, store og små.

Hjelp hverandre i strevet.

Vær raus og forståelsesfull også når du ikke forstår.

(Bildet: Her skal det bli jordbær, vi gleder oss!!)

skrivende sommer

Min "jobb" er å skrive. Skrive ferdig "mammas store bok", som hvis den blir vurdert til å passere nåløyet faktisk blir og er min doktoravhandling og som bare har litt igjen. Bare litt igjen - alltid. Jeg har hatt dette som betalt jobb noen år, nå har jeg det som min selvdisiplinerte hjemmebaserte ikke-betalte jobb. Og akkurat det er en fase av livet som snart bør ta slutt. Så jeg må bare bli ferdig!

Men så skal jeg bare innimellom sette på en - to - søtten vaskemaskiner, koste gulvet en gang til, vanne det nysådde graset, følge et - to - tre barn, hente et-to-tre barn, steke verdens beste glutenfrie pannekaker med stor deltakelse og ganske god hjelp fra samme tre barn, klippe 60 negler og vaske bak alles ører og synge vent og vakkert hver enkelts godnattsang, smøre matpakker, bake brød, vaske opp en gang til, henge opp en vask til og kanskje bla gjennom avisa....

Men jeg skriver. Jeg skriver hver dag. Jeg går gjennom, sjekker og retter. Holder på. Jeg får dreisen på det. Teksten er jo bra. Jeg har gode observasjoner, gode funn, interessant tema, godt språk. Mangler bare litt småting her og der. Og så står jeg på. I morgen er atter en dag! Krysse av på lista, sjekke avslutningskapitlet en gang til - begynner det å svinge...? Kan det stå sånn....

Lykke til med dine prosjekter - hjemme og borte.

(Bildet: Liljene i hagen blomstrer akkurat nå!)

drøm og virkelighet

Morgenstund,

Storebror er lei seg fordi det ikke ble noen kjærestedrømmer av Sankthans-buketten under puta. - Men du har jo kjæreste, minner jeg ham på. Gled deg over virkeligheten, istedet for å sørge over drømmene!

Men han vil heller sørge. Drømmer har en egen verdi. Sorg har også sin egenverdi i en trøtt morgenstund.

Småtrøtte etter en slett ikke sein Sankthansaften pusler vi sammen morgenstunden, tre barn og en mamma. Frokost, te, lys på bordet. Solkrem og hårfletting. Tannpuss og matbokser. Alle har sine prosjekter i dag.

Ut i virkeligheten. Nye venner, nye opplevelser, nye skrubbsår.

Hva teller mest - drøm eller virkelighet? Det kan vi ikke måle. Drømmene er en del av livet. Dagdrøm og ønsketenkning likeså. Og så må vi gripe dagen og gjøre noe med det vi kan, - og så må vi leve med det vi må. Men ikke slutte å drømme og ønske og lengte!

Alle de intense mammaønskene om det gode livet for mine små, det er virkelighetens drømmer for meg. Hver kveld på sengekanten synger jeg jo "lykke, solskinn og livets gleder - gid jeg kunne dem alltid sprede - over hele din fremtids vei...". Og så vet jeg jo at livet byr på så mangt, av tungt og lett, av vondt og godt. Jeg ønsker for dem at de skal få drømme om alt det gode, det store, det vakre, det som ennå ikke er til, men som kanskje kan bli!

Men jeg må også hjelpe dem til å mestre det strevsomme. Ingen får leve bare i en lykkeboble. Men vi får være med en liten stund - midt i livet, midt i virkeligheten, med drømmer, lengsler, tap og lykke.

den korte, lyse natta - den korte tida

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld

og svaler oss ute på trammen.

Og alt vi ser på har dobbelt liv,

fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt

av sunkne solefalls-riker.

Og blankt som en ting av gammelt sølv

er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt

av nykveikte blomsterkvaster.

Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,

- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg

her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund

vi mennesker er sammen.

Hans Børli

Ja, svinnende kort er tida. Tilgivelse og nærhet gjør livet lettere å leve videre, enn å bare å holde på sitt. Da blir vi så ensomme i denne korte, korte tida vi får være med og sammen....

(Bildet er ikke hegg - det har vi dessverre ikke i hagen, men skogskjegg)

merkedager

Dagliglivet med ganske små barn er mye rutine, mange måltider, mye stell og styr, mange faste poster, og dagene er ganske korte, plutselig var det kveldstell og legging igjen.

Vi har ikke spesielt "natterangler-barn" her i huset, her sovner alle små tidlig, til og med når de prøver alt de kan å holde ut på nyttårsaften...

Men merkedager skal vi ha allikevel. Det skal være noe staselig og ekstra!! Noe vi gleder oss til og snakker om før og etter. Og som vi kjenner igjen - år for år.

I dag er det en slik dag! Det er Sankthansaften. Det er så fint! Det skal vi feire.

(Og så skal underveismammaen prøve å gjemme unna suget i magen over at sola allerede snur, at allerede nå, når sommeren akkurat har begynt så har sola begynt å trekke seg tilbake også. Norsk mørketid er tunge tider for underveismammaen... Men det er lenge, lenge til ennå. La sommeren være lys og fager - og den er lang, lang, fortsatt....)

- og veslejenta minner oss på at vi må plukke sju sorter blomster og legge under hodeputa. Da drømmer vi om den utvalgte.... Det skal i hvertfall hun gjøre, blomsterjenta vår! Vi som allerede er godt gift, bør kanskje la være.....

mammasavn

Jeg har tre små, som vokser til. De er så tette - armer og fang har vært så intenst og pauseløst fulle i mange år, døgnet rundt - og så plutselig, se - de vokser til. Storebror får ta sykkelturer alene etter nøye avtaler om hjemme-tid, Lillebror kan vandre på egenhånd til naboene og se om kompisen er hjemme, det er vennebesøk og sommerskole og utflukter. Og armene og fanget er ikke alltid fulle - og det er merkelig. Og husker de å drikke nå i varmen, og har de egentlig solkrem i nakken, og fikk vi løst opp i alle små og store problemer i en rask morgenstund, og blir barnehagedagen passe lang for lille villmann, og..og...og...???

Så har jo denne mammaen en pc som står og roper full av dårlig samvittighet og korrekturlesning og referansesjekk og se nå å bli ferdig med denne avhandlingen så du kan komme deg videre med livet ditt! Det er jo ikke akkurat så jeg ikke har noe å gjøre de få timene småtrollene er ute av huset.

Men helst vil jeg bare dra og hente dem igjen og fylle armer og fang.

kveldsbok

Hver kveld. Kveldsmat. Hele gjengen. Tente lys. I sommerhalvåret også alltid blomsterbuketter fra hage og veigrøfter. Knekkebrød, brødskiver, frukt og tran. Og høytlesning. Det er vår faste lesestund her i familien. Med tre tette små som skal i hver sine senger og mange slitne kvelder fant vi denne formen for mange år siden, - i stedet for sengekantlesingen leser vi sammen rundt matbordet til kveldsmaten.

Og for noen store opplevelser vi har vært igjennom! Vi gråter og ler, og tipper av stolene.

Ofte leser en voksen for de to største (nå nesten sju og åtte og et halvt) mens minstemann på fire får egen høytlesning. Litt avstand i interesse der... men ofte vil han gjerne følge med på "de stores" bok han også. For tida er det Hobbiten (J.R.R. Tolkien). Underfundig, spennende, krevende språk, store farer, store eventyr. Vi følger med på kartet på de siste sidene, ser at eventyret også skrider framover der.

Er jeg aleine med gjengen leser jeg ofte dikt, rim og regler for alle. Vi har mange favorittersamlinger - Gåsemorvers (gjendiktet av Alf Prøysen og Inger Hagerup), Så rart (Inger Hagerup), Morovers (Andrè Bjerke). Ungene elsker rim og rytme, og lærer reglene utenat og koser seg.

Men den store, store bokserien for oss de siste årene har vært Det vesle huset-bøkene av Laura Ingalls Wilder. Vi leste oss gjennom til midt i sjette bok i første runde i fjor - den vinteren de var fem og sju. Denne vinteren begynte vi på nytt forfra og leste alle sju bøkene som er oversatt til norsk. Dette skal jeg skrive mer om en annen kveld! Ha en god kveld - gjerne med en bok!

størst av alt.....

Store kongelige brylluper er jo en helt egen genre, en eventyrforestilling, der alt er vakkert og kjærligheten skal vare evig.

Jeg husker Charles og Dianas bryllup - i gamle, gamle dager da jeg selv var en prinsesseinteressert skolejente. Mor mente at vårt svart-hvitt-fjernsyn ikke kunne duge på en slik dag, så hun pakket kringle og saft og kaffe i nistekurv, tok med èn gammel bestemor og sine to barn i bilen og kjørte 200 meter til den andre bestemorens hus. Denne var på ferie, huset var tomt, og der var det fargefjernsyn! Så satt vi inne i sommerdagen og spiste hjembakt kringle og så på en blek, rundkinnet nittenåring i bløtkakekjole og fikk være en bitteliten del av det store eventyret vi også....

Den strålende, voksne, modne tronarvingen i Sverige var nok i en helt annen grad hovedperson og hovedaktør i sitt eget bryllup nå i helga. Og måtte det gå dem riktig vel.... Og morsomt er det jo med glitter og stas. Mange har påpekt nå i helgas vrimmel av reportasjer og analyser at i dag med en minimal regentposisjon er det nettopp fest, glitter og stas vi trenger de kongelige til.

Og så kanskje er det dette - dette som er der også når en sitter med lommetørklet som gjest i benkeradene i andres, ikke-kongeliges bryllup - denne gjenkjennelsen, denne inderlige følelsen, nå har noen valgt hverandre og valgt å synliggjøre dette for alle kjente og kjære, virkelig fortelle verden om sin kjærlighet og sitt valg, dette store, store, uvirkelig fantastiske. En kjenner det igjen - som et savn, eller et minne...

Og er det egentlig mulig. Den evige kjærligheten? Den evige inderlige overbevisningen om at dette er det store gode riktige evige?

Ikke som en garanti. Evige løfter møter hverdagen. Sikkert også for de fjernsynsoverførte kongelige. Kjærlighetspoesien møter hverdagsprosaen.

Hverdagen er en oppgave. Kjærligheten er en gave - men også en oppgave. Livet må leves på alvor, løfter og lykke krever en innsats.

Men kanskje kan glimtene fra andres lykke- og evig-løfte-dag gi inspirasjon til videre innsats for lykken og livet.

(Dagens bilde fra hagen.... Kanskje symbolikken kunne være slik: Her kunne det sittet to hånd i hånd i evig, uforpliktende lykke... i stedet står en vannekanne der som symbol på alle hverdagslivets gode og forenende oppgaver....)

god lørdag!!

Gode tider.

Løpetur før frokost - så deilig! Sol og vind og frodig sommerskog.

Lang, lang lørdagsfrokost med den fine gjengen min. Egg og bacon og varme rundstykker, frukt og juice og alle gode saker. Stor te-kanne på deling mellom oss to største. Lillebror har hentet Aftenposten, Storebror har hentet sin egen cd-spiller for å spille musikk for oss. Og så blir det et under av et av av de gode, store måltidene da alle klarer å være virkelig sammen rundt bordet og ha gode samtaler og nyte maten og livet og hverandre. Og så tar det av i fryd og glede i danseopptredener fra de to yngste, mens Storebror koker to egg til og te-kanna tømmes og været veksler mellom sol og regn og livet er godt og helga og sommeren ligger foran oss.

Nå fikser store og små gutter Lillebrors sykkel, vesla vår sitter foran tv-en og oppdaterer seg på kongelig bryllup, og mamma skriver litt på avhandlingen - på en lørdag, ikke verst! Snart skal vi besøke gamle venner. God lørdag!

noe fint

I dag skal jeg få hente ekstra mange barn.

"Alle jentene" skal være med førsteklassingen hjem.

Vi skal lage noe fint, leke og spise pastasalat og rundstykker, og så koker vi ekstra mye kaffe og finner fram frukt og ispinner og tante Bentes kransekake til foreldrene kommer i sekstida for å skravle litt de også...

På en skole som stadig vekk omorganiserer, så er det fint med en ekstra liten sommerfest før alle disse elleve jentene fordeles på seks(!) nye klasser neste høst....

Jeg har tenkt at det fine vi skal lage er en ramme av kartong og dekorpapir og med pynt av paljetter og bånd. Og inni hver gjests ramme blir det et bilde av alle gjestene.

Men ofte når jeg har tenkt ut fine lageplaner - så blir det noe helt annet når barna setter i gang - så vi får se hva det blir! Det er mange kreative frøkner i den gjengen.

Men det er sol ute og passe med støv i krokene inne - og det blir hyggelig!

Det ble kjempehyggelig! Og intenst. For en kreativ og aktiv og hyggelig gjeng! Lille prinsessa mi var overstadig lykkelig over arrangementet - og alle dro glade og fornøyde hjem med flott dekorerte bilder av hele gjengen. Koselig voksenskravling ble det også. Ha en god kveld!

stille opp for hverandre

Vi har da havnet sammen her i dette livet - i dette nabolaget, på denne t-banen, i dette veikrysset, i denne butikkøen, i denne foreldregruppa, i travle ettermiddager, i denne snøføyka eller i denne ferietida. Så får vi rekke ut ei hånd og hjelpe hverandre der det trengs. Ta i et tak for å få en barnevogn opp en trapp, gi andre plass til å sitte, vanne blomster og passe katter, måke fram en bil, følge en vidløftig fireåring hjem, handle for naboen, spørre hvordan det går, invitere det venneløse barnet med på noe, plukke opp småpengene som triller rundt. Bittelittegrann - rekke ut en hånd - så er hverdagen og livet litt bedre for oss alle. Ikke se vekk og tenke at det ikke angår meg. Livet og menneskene angår oss alle.

Ad illustrasjonen: Det skal vel litt mer enn slike håndsrekninger til for at englevinger skal gro. Håndsrekninger er menneskelige og hverdagslige - det burde de være i hvertfall. Men blide engler som smiler er trivelig allikevel....

sommer

Bjørkebladspireaen kommer - dette er den tidligste, den i solkroken ved verandatrappa. Den er så hvit og vakker. Og om høsten kan en glede seg over vakre høstfarger på bladene.

Sommeren er foreløpig kald. Men den er her. Den må tas i mot og tas i bruk!

Neste uke er det St. Hans. Sola snur igjen. Det er nå det er lysest. Tida er kort.

Tull deg inn i pledd og nyt sommernettene!

noe nytt!!

Noe av det strålende med å leve sammen med andre mennesker - særlig med små mennesker - er å oppleve forandringer. Det skjer noe nytt. Med menneskene, og med forholdet mellom menneskene. Og mange ganger er det riktig flott og morsomt!

Som i dag....

På butikken med store, lille jenta, snart ferdig med førsteklasse, blir så lang, er så fin, lange fletter, fregner på nesa. "Jeg trenger egentlig sandaler," slår hun fast på veien forbi skobutikken. Ok, vi titter på sandaler. Og - så går hun forbi det ene rosa paret etter det andre, til og med de med gullkanter og små lyseblå blomster. "Ikke de, - ikke de...." - "Men de var fine, Mamma".

- Og så passet de - og vi vandret ut av skobutikken med et par kjempefine (syntes jeg også) BRUNE sandaler. Riktignok med noen små skinnblomster på utsiden, men allikevel altså rett og slett brune. Det var noe nytt, noe jeg ikke hadde trodd for et år siden...

Til middag, fine gjengen min samlet rundt verandabordet, laks er alltid stor stas her i huset, nypoteter, masse grønnsaker. Og jeg skryter av at vi hadde fått kjøpt ny norsk blomkål i dag, det er jo så godt.... "Det liker ikke jeg," slår naturligvis Lillebror fast. "Ok - du kan få paprika og minimais.... - men du kan jo prøve en liten blomkålbit, for det kan jo hende at du liker det". Og tenk - han smaker - og sier - "Det var kjempegodt" - og spiser flere buketter! Det var noe nytt - en ny grønnsak på Lillebrors liste, slett ikke verst!!

Etter middag, noen har løpt ut igjen, Storebror hjelper meg med ett lass inn fra verandaen, - "Kan du hente litt til for meg også," ber jeg. "Jeg vil helst leke," svarer han. "Vet du hva, det vil jeg også," sier jeg. Og så forklarer jeg at jeg først må rydde ut av oppvaskmaskina, og så inn, og ta inn fra verandaen og ta inn vasketøyet fra tørkesnorene.... "Oi!! Da skal jeg ta det du sa, og jeg skal ta inn alle glassene også, Mamma!" Så flott! Vi snakket om det etterpå, han bekreftet at han virkelig hadde skjønt noe nytt - at Mamma også har lyst til noe annet enn å rydde etter alle hele tida. Og han stilte opp for meg, goingen....

de andre barna

Noen ganger er det noe med "de andre barna", de andre i barnehagen, i klassen, på skolen. Det er en som bråker og ødelegger, det er en som plager og leder mobbegjengen, det er en som tar litt for dypt i andres sekker og tar med seg noe. Og så går historiene mellom barna, det fortelles hjemme, det blir saker som må ordnes opp i.

Og det må ordnes opp. Og vi må være ansvarlig voksne og være med. På vegne av egne og andres barn. Rett og galt må slås fast.

Men vi kan ikke bare ordne opp med fokus på å sette navn og merkelapp på bråkmakeren og plageånden, slik at vårt eget barn kan få det lettere her og nå. Vårt voksne blikk må også rekke videre enn dette. Disse barna skal våre barn vokse opp med. Vi gjør verken våre egnes eller de andre barnas liv og utvikling bedre ved å bidra til stempling og utestenging av barn som gjør gale ting. Vi må være voksne ressurspersoner i nærmiljøet som kan bidra til at disse barna som er på gal vei kan få en litt stødigere ramme videre i livet. Stempling hjelper ikke. Hvordan skal en åtteåring gå videre med stempelet sitt - "han er håpløs", "hun er en tyv" - , hvis alle voksne i nærmiljøet stemmer i?

For noen barn har ikke så gode rammer og muligheter i utgangspunktet, noen mangler stødige rammer og voksentid hjemme. Og noen har spesielle problemer som gjør dem spesielt urolige, spesielt bråkete. Disse barna er våre barns klassekamerater. Vi har ansvar for å lage et best mulig miljø for alle. Slik at de alle sammen kan bli seg selv på best mulig måte.

Gjennom årene i barnehage og småskole begynner det å bli mange slike historier etterhvert. Mange historier og forhold som over tid har vært svært vanskelig for mine egne barn å leve med. Jeg vet noe om den siden av saken. Jeg mener absolutt at en skal gå inn i slike saker, få grep på mobbingen, slå fast rett og galt, beskytte ofrene.

Men jeg ser også hvor lett det er for foreldre som føler at egne barn blir rammet av andre barns uro og plaging, å miste perspektivet på at det andre barnet også er et barn, som trenger hjelp og veiledning for å utvikle seg rett. Dersom vi andre foreldrene gir opp dette vanskelige barnet - hva slags framtid har han eller hun da? Og hva slags oppvekstmiljø og ungdomsmiljø bidrar vi til for våre egne barn da?

Barn må være med!

Aftenposten skriver i dag at norsk ungdom er vant til full service - og det er foreldrenes skyld og ansvar.

Kanskje har de rett. Med tre barn under ni år, vet jeg ikke så mye om ungdommer ennå. Men det kommer jo.

Jeg tror ihvertfall at det er å gjøre barna en bjørnetjeneste dersom de vokser opp med å få levert alt opp i hendene. Riktignok tar det lenger tid å rydde i kjelleren med en fireåring på slep, og kanskje det ikke blir støvsuget i alle krokene når ungene har ansvaret. Men de er med. Og det er viktig.

Og så var det dette med jobb og betaling, da. Ungene her i huset får fem kroner hver lørdag. Det er lommepenger, ikke ukelønn. Stor stas. Men det er ikke "lønn" for å gå med søppel eller rydde ut av oppvaskmaskinen. Det har vi slått tydelig fast. Alle sånne arbeidsoppgaver som hører til dagliglivet i et hus og i en familie - det får vi dele på og samarbeide om som best vi kan, det skal det ikke betales for. En skal ikke få betalt for å være med som familiemedlem og dele på oppgaver i et hjem. (Men det finnes et stående tilbud om å ta på seg den evig aktuelle og ekstraordinære jobben med å vaske og støvsuge bilen innvendig - det er en betalingsjobb for den som har lyst...)

Så - nå har seksåringen støvsuget stua - superdupert! Og fireåringen har "ryddet" i kjelleren og er med pappa på kjøretur til søplefyllinga. (Åtteåringen hviler ut etter nattens oppkastrunde....) Det er lørdag og vi er en familie som hører sammen og hjelper hverandre. Det er et viktig budskap å gi til hverandre.

(Bildet: Barnas kjøkkenhage i en skumringsstund, en forvokst reddik og litt persille, jordbær og mer på tur....)

måle og veie?

Er jeg bra nok?

Er jeg like bra som de andre?

Hva skal et vanlig menneske være?

Hva skal et menneske mestre?

Den menneskelige målestokken er komplisert. Vi kan jo måle høyde og vekt, registrere antall år utdanning eller boligens høyde over havet eller siste skattbare inntekt. Slik kan det regnes gjennomsnitt av og lages normalitetsbegreper av.

Men kan vi måle eller sammenligne menneskets liv, lykke, mestring, selvbilde?

Nei.

Her finnes ingen gitt målestokk. Her finnes ingen måte å sammenligne. Her finnes bare unike, individuelle, enestående liv.

Mange strever. (Strever ikke alle med noe?) Noen har falt og forsøker å reise seg igjen. Mestre livet på ny. Komme seg ut – blant de andre. Der det finnes skole og jobber og slike ting. Når en er nede er det lett å tenke at en ikke er som «de andre». At det finnes et menneskelig «normalnivå» der ute, der en ikke befinner seg selv. At det finnes en menneskelig væremåte, en livsform, med jobb, med kjæreste, med venner og grillfester, med selvtillit, - en livsform som liksom er normal og som er der man burde være.

Slik er det ikke.

Hvert menneske er unikt. Hvert menneskeliv er unikt. Hvert menneske er fullt og helt i seg selv. Med sine styrker og svakheter. Svakhetene våre er også menneskelige, våre egne, er oss selv. Det er ikke en mangel eller en feil. Noen svakheter kan vi jobbe med, andre må vi leve med. Det er livet.

Så kan vi gå framover, utvikle oss, strekke oss, forandre oss, vokse, forandre livet, selvbildet, få det bedre, bli tryggere, ta skrittene. Men vi blir ikke «mer normale», «riktigere» eller noe slikt. For det er vi hele tida.

Da er det ikke bra for oss å sammeligne, måle og veie og måle oss selv opp mot "de andre". Da er i stedet tida inne for å ta plass i seg selv, og la seg selv ta plass i verden.

Og være gode og hele mennesker.

(Bildet: Mine gule liljer, etter regnvær, rett før blomstring)

dagens tekst om å være underveis - til seg selv....?

Jeg tror

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.

Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.

Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.

La natten føre meg bestandig frem.

Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp

et sted hvor selve tiden sier stopp

- der skulle vel mitt hjerte flamme opp -?

Hør ikke på meg. Alle mine ord

er farlige profeter, falske spor.

Jeg er en ganske annen enn du tror.

Inger Hagerup

(Bildet er av en bjørkebladspirea, på nippet til å springe ut i blomst. Underveis den også.)

Livets mangfold...

Livets mangfold

Kl 18 i går kveld.....Høytidelig spent førsteklassing - på sin første av mange skoleavslutninger, synger med stor tyngde og alvor og glede "Idas sommarsong". Hestehaleflette, mørkeblå bluse, hvite knestrømper som sklir ned. Rørt og beveget - og glad over å klatre på klatrestativet etterpå. Hun er så ansvarsfull og stor og liten på en gang. Så sårbar og så sterk.

Midnatt - hulking fra Lillebrors rom, stormer inn, rekker hele oppkastsjauen over hele senga, kosedyrene, gulvteppet, gangen, badet, begge voksne og stakkars vesle Lillebror selv. I dusjen med oversprøytet mor og barn, mens far starter vasking. En time seinere er det meste vasket, vaskemaskina går, Lillebror sover søtt i dobbeltsenga, og jeg dusjer for tredje gang....

Halv fire i natt - Storebror har mareritt. En tiger spiser ham. Vil også inn i dobbeltsenga. Dilemma, dilemma. Han trenger trøsten og nærheten, men kan ikke utsette ham for en ny oppkastsjau fra den vesle vi allerede har der. Trøste i egen seng, øynene glir igjen...

Ny morgen. Ansvarsfulle Veslejenta ordner seg fint, rer seng og grer hår og fikser alt, Lillebror kvikner til, drikker vannslurker, får risskjeks, Storebror har sovet og drømt mer og trenger debriefing. Ny ladning i vaskemaskinen.

Så koker vi te og tenner lys og starter dagen.

(Bildet: Ballblom strekker seg solgule og sommerlige ut av et lurvete og frodig bed)

dagens tekst om stengsler og om å få komme fri

Smi

Kaldhamre jern

fordi du ikkje har esse å gløde det i

kaldhamre livet ditt

fordi du ikkje har opplevd kjærleiken.

Fåfengd er slik kaldhamring

jernet får berre indre spenningar

blir skjørare og kan breste.

Om du berre kunne oppleve kjærleiken

da vil brått livet ditt gløda raudt

hugen bli mjuk så du bøyer han

hamrar han ut i eit gneistregn av lykkestundar

du blir sterk og tåler alt

(Vegard Vigerust)

sommerminner og nye drømmer

Inspirert av Mammadamens sommerboktips -

og Fru Storliens etterspørsel etter godlukter (og utfordringen om å tenke over dette...)

har barndomsrefleksjonene nok en gang fått røre på seg.

For de store sterke minnene - om sommeren - om selve Sommeren - slik sommer er og skal være - de kommer jo fra jeg var lita. Det er barndommens sommer som er den sterkeste, som fortsatt i en alder av en hel masse år - fortsatt representerer selveste SOMMEREN.

Det er det spesielle tjernet i skogen som vi alltid badet i. Hver dag. Noen ganger flere ganger om dagen. Jeg svømte etterhvert rundt. 700 meter. Hver dag. I sol og regn. Det er tørt gras, syrin og hegg, markblomster, duvende kornåker, - og sol - jeg husker bare sol - i tillegg til de store tordenværene! Det er sykkelturene, bare rundt omkring, utover jordene, traktorveiene, rundt i grenda, skulle jo ikke noe sted. Det er jordbærplukking og luking i kjøkkenhagen, det er å ligge i grønt gras i en enorm gammel hage med store trær og lese hele dagen, fordi det var skolefri.... , det er frokost på ei trapp i morgensol, alle andre måltider også ute, barbeint hele dagen, svarte føtter som en glemte å vaske før en krøp under ei soltørket dyne. Det er hele uendeligheten av tid som en sommer alltid var, en hel skoleferie, etter sommeren kom en jo nesten til å være en annen - en 5. klassing for eksempel.... Det var radio og hørespill, gamle ukeblader, kanskje kom besøk... Det var plikter og fritid, hjelpe til på gården og surre rundt og være barn.... Det var mange merkelige barneprosjekter med flåtebygging og skattejakter og hytter i trærne og plantesamlinger og lære-seg-å-sy-dokkeklær eller utstyre papirdokkene med utallige nye antrekk..... Det ble augustkvelder og krepsing ved ei mørk elv med bål og prat gjennom natta. Det ble jakke og sokker på igjen, og så var sommerlivet over og skolen og samfunnet stilte sine krav igjen.

Og så setter jo dette igang de andre tankene også. Akkurat nå skapes mine barns barndom. Dette er barndoms-sommeren deres. Akkurat nå skapes det som vil være med dem for livet, på godt og vondt.

Og - hva gjør jeg med voksenlivet, voksendrømmene - finnes de? Lar jeg min voksensommer egentlig kunne få sjansen til å bli like sterk og god som barndomssomrene? Eller glir det vekk i plikter og voksenansvar uten at jeg, selve jeg, inni alle mamma-voksen-forplikelsene, er med?

En utfordring til meg for i år. Denne sommeren. Den skal også være min.

(Bildet: Alpeklematisen klatrer i alt som er - og strekker seg mot sollyset)

Fylt av blomsterduft

Syriner og liljekonvall, forglemmegei, fenrikshjerter og løvetann, og til og med en pion. Huset fylt av blomsterduft. Og hagen og våren og sommeren og alt på en gang. Ha en god dag!!

videre...

I rørelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst. 
Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd. 
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast. 
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång. 
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.

Karin Boye, 1927

(Bildet: Regnvåt syrinbusk, plantet i år, fortsatt liten og blomsterløs, men kraftig og i fin vekst)

70 %

gjøre alt riktig?

det går vel ikke?

vi må jo kunne gjøre noe på sånn ca 70% nivå også?

det meste i grunnen, burde kunne passere på sånn ca 70 % nivå.

- vi er jo mennesker, ikke maskiner, ikke roboter.

Her er det delvis ryddig, men også et hjem preget av liv og røre - si 75 % kanskje...,

jeg er nesten ganske effektiv i skrivinga (orker ikke dikte opp et nivå....),

jeg er ofte tålmodig og oppfinnsom og ca 70% fantastisk mamma,

maten ligger i overkant av 70% på sunnhet og smak, kanskje et stykke under på variasjon og kreativitet...

treninga godt i underkant,

hagen rundt 70 %,

inneblomstene må greie seg selv....,

husker virkelig så godt som alle skolelapper, ta-med-kake-greier, send med grillmat, svømmetøy til SFO, tur-kakaoer, få regntøyet tørt til dagen etter osv, der er jeg virkelig på høyden,

neglene er ikke lakka, men leggene er barbert for sesongen, håret er det samme gamle (50 % på stil???)

jeg er en ganske god lytter og venn og inviterer oftere enn vi blir invitert, si 70 % der også, da...

i sum - 70 % av perfekt - bra nok? - eller skal en da føle seg konstant mislykket?

vi er jo underveis hele livet

hele poenget med å være menneske er jo å være menneske,

være feilbarlig, underveis, sårbar, utprøvende, følsom, varierende, levende.

Skummelt, vanskelig, virkelig.

livslærdom

"Først må en gjøre det en må.

Så må en gjøre det en burde ha gjort.

Så - hvis det går - kan en tenke på om det er noe en har lyst til."

Dette var livslærdommen fra min far. Dette levde han etter, og dette fortalte han oss. Det hørtes klokt ut, syntes jeg, den gangen. Plikt og nødvendigheter først, lyst hvis det er rom for det. Gleden skal først og fremst ligge i at en har gjort sin plikt.

Store deler av livet har jeg strevd med å frigjøre meg fra denne lærdommen. Den sitter alt for mye i ryggmargen. Det sitter der ennå.

Selvfølgelig skal vi være ansvarlige, pliktoppfyllende, ordentlige mennesker. Vi skal rydde og vaske og betale skatt, pusse barnas tenner, lage sunn mat og levere underskrevne lapper tilbake til skolen i tide.

Men hvis denne tredelte livslærdommen skal styre det hele - så kommer vi aldri lenger enn til de to første punktene. Det har ingen ende, det er alltid mer en må eller i det minste som en burde ha gjort.

Burde-lista er uendelig. Burde male verandaen. Burde rydde på loftet. Burde reparere en haug barnebukser. Burde skrive en doktoravhandling ferdig - NÅ. Burde luke. Burde ringe gamle tanter. Burde vaske under barnesengene.

Lysten, lystene, den umiddelbare gleden knyttet til noe som ikke er nyttig, noe en ikke må, noe en ikke bare burde, men som en bare vil - ER HELT NØDVENDIG for å leve, være, være seg selv. Luke i staudebedet i solskinnet fordi jeg har lyst! Løpe i skogen fordi jeg har lyst. Være til. Være meg selv.

(Bildet: Alpeklematis klatrer i busker og trær langs gjerdet.)

andres drømmer

Naboen har motorsykkel. Det tror jeg han er veldig glad for. Jeg tror han gleder seg hele vinteren til at snøen skal smelte og veiene bli tørre og tilgjengelige for sykkelkjøring igjen. Jeg tror han drømmer om det om natta til og med. Så står han opp grytidlig for å kjøre seg en tur før familien hans våkner, før jobb og strev og mas - så realiserer han drømmen sin og lever livet og er ung igjen.

Sånn tror jeg det er når han durer igang og vekker hele nabolaget, hver tidlig vår- og sommermorgen, i sekstida for eksempel.

- Og så tror jo mine søte små at det virkelig er morgen, for sola skinner jo som bare det og motorsykkelmannen har jo stått opp.

Min drøm er at han kunne sove til klokka sju en gang i blant, så kunne vi også!