Underveis, underveis

Det er kald vår. Snø i lufta. Fortsatt bare krokus og scilla som titter fram i hagen. Alt har stått stille siden før jeg reiste - tenker jeg. Snart må varmen komme. Vårlengselen min skal få fullt rom i år også!

Det er første skrivedag. Det er opprydning i tanker og tekster. Det er en sovende pus inne og en utforskende pus ute. Det er en tiåring som skal hentes til tannlegetime om en times tid. Fram til da kan jeg drikke så mange tekopper jeg vil.

Ti bittesmå - men døgnetrundt-dager i Hellas som frivillig i flyktningeleir. Nettopp kommet tilbake. Jeg har skrevet glimt på Facebook, jeg skal dele mer her også. 

Det viktige er å løfte blikket. Se enkelterfaringer og enkeltglimt i en større kontekst. Og samtidig bevare blikket for den enkeltes skjebne og historie. 

Jeg starter med et overblikk - og en oppsummering av noe av vinterens arbeid her hjemme. En kronikk fra Dagbladet et par dager før jeg reiste. Vi lever i verden. Vi skal verdsette tekopper og krokus og kattunger og vente på våren. Men vi lever også i en større verden. Det henger sammen.

Teksten er skrevet av meg og mine gode aksjonistvenner i Refugees Welcome to the Arctic, Ask Håkon Ebeltoft, Evy Ellingsvåg og Linn Herland Landro, første gang publisert i Dagbladet her:


EN AKSJON SOM MÅ FORTSETTE

April 2016. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, forfølgelse og lidelse. De fleste i nærområdene, uten tilstrekkelig ivaretakelse av rettigheter og humanitære behov.
Europas grenser er stengte. Og den norske regjeringen sier seg fornøyd med at midt i en historisk flyktningkrise er ankomsttallet av nye asylsøkere til Norge rekordlavt og legger fram innstrammingsforslag til utlendingslovgivningen som skal gjøre Norge strengest i Europa.

I januar startet aksjonen Refugees Welcome to the Arctic som en reaksjon på uansvarlig, uverdig og urettmessig behandling av asylsøkere som var kommet over Storskoggrensa fra Russland. Vi slo fast at Norge bryter menneskerettslige forpliktelser ved å sende asylsøkere tilbake til Russland uten individuell realitetsbehandling. Vi krevde umiddelbar stans i hasteutsendelser og vi krevde fullt demokratisk innsyn i prosesser rundt vedtak og utsendelser. Demokratisk innsyn og åpenhet er nøkkelord. De første utsendelsene av Storskogflyktningene skjedde i skjul av julas fred og ro i desember 2015. 231 Storskogflyktninger ble sendt ut i denne første runden, Operasjon Vinter 1. De som bare hadde midlertidige visum og studentvisum i Russland har ingen krav på å få bli i landet og risikerte utsendelse. Dette skjedde med flere. Russland har ikke et fungerende asylsystem. 

At Russland tidligere har sendt syriske flyktninger tilbake til Syria er en skremmende bakgrunn. Både UNHCR, Amnesty International og Human Rights Watch advarte mot å tro at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til. 

I januar startet Operasjon Vinter 2. Igjen som en hasteaksjon, uten innsyn fra offentligheten. Dette kunne vi som dannet Refugees Welcome to the Arctic ikke akseptere. 

Vi gikk til aksjon. Vår kamp for åpenhet og innsyn bar frukter. Verdens og Norges søkelys ble rettet mot en liten grensestasjon og et lokalsamfunn på russergrensa. Vi samarbeidet tett med journalister, asyladvokater og andre organisasjoner på feltet. Vi informerte sentrale politikere om hva som foregikk og hadde tett kontakt med asylsøkere som var internert i Vestleiren og etter hvert også med utsendte personer.

Da informasjonen om hva som foregikk kom fram, lot ikke kritikken — både fra norske politikere og fra verdenssamfunnet  - vente på seg.  Statsråd Sylvi Listhaug ble hasteinnkalt til Stortinget for å forklare seg om utsendelsene. Den første transporten i Operasjon Vinter 2 klarte vi ikke å stoppe. 13 personer ble sendt ut med buss 19. januar. Det var ned mot 30 kuldegrader, flyktningene ble sluppet av i Nikel og Murmansk, uten mat og uten midler til å komme seg videre.

Noen solgte telefoner for å få kjøpt togbilletter videre. To av de utsendte var i direkte fare for videre utvisning, siden de hadde visum som gikk ut samme dag som utsendelsen fra Norge. Disse to kom fra Jemen, et av verdens mest krigsherjede land, som Norge selv ikke sender ut personer til. Mens de to måtte sove utendørs, uten penger, i frykt for hva som kom til å skje, drev våre aksjonister et intenst arbeid med å få fram dokumentasjon og få omgjort vedtaket om bortvisning. Resultatet ble heldigvis at begge i tolvte time fikk komme tilbake til Norge for ordinær asylbehandling.  

Ved varsel om neste uttransportering grep noen av aksjonsgruppas lokale representanter inn, noen hjalp flyktninger med å komme i kirkeasyl, noen forsøkte å transportere en syrisk småbarnsfamilie vekk for å komme i dekning. Disse flyktningene skulle også sendes ut til Russland, men hadde alle ugyldige visum som ville ført til utvisning videre fra Russland. 

Modig sivil ulydighet, som for flere av de involverte førte til arrestasjon og forelegg, var med på både å stanse utsendelser og skape nasjonal og internasjonal oppmerksomhet om den panikkartede og fullstendig uakseptable praksisen på grensa. Vår aksjon i nord var dessverre nødvendig. Vaktsomheten omkring premissene for og gjennomføring av norsk utlendingspolitikk er viktigere enn noensinne. Vi lever i en tid der det bygges nye murer, innføres nye restriksjoner, lages nye skillelinjer og rangeringer mellom mennesker — og der Europa bryter med sine egne fundamentale verdier ved å ikle politikken et språk som benekter disse bruddene. Kampen for verdighet, demokratisk innsyn og forsvaret av individenes rettigheter er viktigere enn på lang, lang tid.

Vi har en statsråd på innvandringsfeltet som gang på gang i vinter klarte å uttrykke at «Russland er et trygt land for de fleste». Det er jo en artig formulering — og ganske meningsløs når man snakker om enkeltmennesker på flukt. Det eneste som er relevant er hvorvidt et område er trygt for nettopp dette mennesket. Når Russland i tillegg har en praksis på asylfeltet som kritiseres av alle menneskerettighetsorganisasjoner, så blir et utsagn om «Russland som et trygt land» bare tom retorikk. 

Trygghet oppstår ikke av at en norsk statsråd gjentar ordet «trygt». Trygghet oppstår heller ikke av at et presset og desperat EU nå for få uker siden erklærer Tyrkia som «trygt land» - eller av at vår egen utenriksminister slår seg med i dette selskapet og sier seg fornøyd med EU-Tyrkia-avtalen om tilbakesendinger av båtflyktninger fra Hellas. Vår kamp fortsetter derfor. Blikket er ikke bare mot grensa i nord. Som ansvarlige norske borgere må  oppmerksomheten være rettet mot både intern lovgivning og praksis og mot det globale perspektivet.

Denne uka kom regjeringens innstrammingsproposisjon til Stortinget. Endringene etter høringsrunden er knapt nok merkbare. Høringsforslaget ble radbrukket av organisasjoner og aktører på asyl-, flyktninge- og migrasjonsfeltet, på grunn av innstrammingsforslagene som vil vanskeliggjøre ministerens andre stillingsledd, integreringen. Videre på grunn av forslag som vanner ut beskyttelsen folk gis, og som har til uttalt hensikt å ikke gjøre oss «mer attraktive enn andre land i Europa». Et åpenlyst jag mot bunnen, med andre ord.

Dette er bakgrunnen for at denne politiske kampen må opprettholdes gjennom Stortingsbehandlingen nå i vår. Mange dramatiske feil ble gjort ved Stortingets hastebehandling av lovendringer høsten 2015. Dette kan ikke gjentas ved behandlingen i vår. Rammen om den norske utlendingspolitikken kan aldri være snevert norsk. Når Norge velger å stenge den arktiske ruta, som av mange flyktninger ble valgt som en tryggere rute for flukten enn å legge over havet i små gummiflåter, så er ikke dette noe som bare angår Norge.

Land etter land stenger sine grenser. Hellas er oversvømmet av flyktninger strandet i klemma mellom stengte grenser og det havet de flyktet over. Den humanitære situasjonen for disse er katastrofal og den rettslige situasjonen er svært uklar. I Nord-Hellas lever 15 000 mennesker i limbo på  den stengte grensa. Barn, gamle, funksjonshemmede, gravide og nyfødte bor her i kulde, søle og leire, uten mulighet til å komme seg videre. Likeledes er tusenvis av mennesker strandet på havnen i Pireus.

Båtflyktninger ankommet etter 20. mars holdes fengslet, uten tilstrekkelig mat og vann, på de greske øyene. Deres eneste forbrytelse er at de flyktet, for å overleve. Ved retur til Tyrkia risikerer de tilbakesending til krig og forfølgelse der de kom fra, noe Amnesty dokumenterte i sin helt ferske rapport. Tyrkia er ikke et trygt land, og blir det heller ikke av at et desperat Europa ønsketenker seg til det. Alle store humanitære organisasjoner, inkludert FN har trukket seg ut av hjelpearbeide i interneringsleirene på de greske øyene i protest mot avtalen. Konsekvensene for menneskene på flukt er ekstreme. Vi er alle midt i det.

Norge er ikke EU-medlem, men Norge støtter opp om EUs avtale med Tyrkia. Norsk utlendingspolitikk og -lovgivning må vurderes og drives innenfor en bred internasjonal ramme. Norge må ta sin del av ansvaret, både humanitært,  men også for å opprettholde og beskytte folkeretten og våre menneskerettslige forpliktelser. Dette skal være fundamentet, ikke noe vi forhandler bort og setter i parentes når det er krevende tider. Vi vil fortsatt kreve og arbeide for demokratisk åpenhet og innsyn i både vedtak og prosesser — og i konsekvensene for de enkeltmenneskene vedtakene berører. 

Vi krever at asylretten vernes, både i Norge og i Europa for øvrig. Og vi krever — fortsatt - umiddelbar stans av returer til tredjeland som ut av lufta bare kalles «trygge», fordi det visstnok er mest behagelig for oss i Europa.

Fredag!

Så er det fredag og sola skinner og syrinene blomstrer og jeg har hjemmekontor og løper runden min i skogen før jeg setter i gang. Sol og kaldt. Ulltrøya trengs. 
Klesvaska tørker i sol og vind. Pus nyter at det finnes hjemmearbeidende folk.

Ungene strømmer på utover dagen - der er den lange, smale fyren med dun på overleppa, han som var og er min første baby - ferdig med den siste av vårens tentamener og fornøyd med egen innsats. Der kommer hun som naturligvis har vært en runde på biblioteket for å laste opp livsnødvendigheter etter skolen og som faktisk var på vinnerlaget på 6. trinns kokkekamp på skolekjøkkenet i dag! Enstemmig beslutning fra juryen, faktisk. Og en fregnete minstemann som fryder seg like mye over fredagsettermiddagen som de andre og som fyker videre på gitartime. 

Fredager er det lov å blande seg sjokolademelk når en kommer fra skolen. Jepp - her skeier vi virkelig ut, altså. Og han store, tynne tenåringen min, som jeg øser opp ekstra porsjoner til hver eneste dag - smiler fornøyd - "Dette er det jeg gleder meg til - Fredag - Sjokolademelk og A-magasinet." Det er tenåringen sin det! (Eller min, da...) Etterpå går han ut og rensker sykkelskuret for gammelt løv og rot og rask. Kjekk kar.

Jeg fyller vasene med syriner - det er sånne mengder at jeg har råd til det - det bugner ute også. Rekker jeg å skrubbe verandagulvet før det begynner å regne? Klesvaska blåser nesten bort. Helga skal by på mer regn. Men snart er det juni - da blir det vel sommervarmt, kan vi tro og håpe - kanskje....

Det stunder mot sommerferie. Det merkes. Kreftene er liksom bare porsjonert ut akkurat så det rekker. Vi er ganske klare for sommerlivet vårt nå, ja. 
Men først helg. Og først fredag. Beste dagen i uka. 

God helg til deg!

.. den draumen

Det er vel bare sånn noen av oss er. Streifer ordene våre en gang sånn midt i desembermørket slike fenomener som snøsmelting, hagestell, joggesko, hestehov og rett og slett våren - så blir jeg blank i øynene med det samme. Og nesten stum. Fordi jeg lengter sånn. Jeg lengter sånn at jeg ikke tør å tenke på det. Orker ikke snakke om det. Tør ikke tro at jeg en gang til skal komme dit, komme til våren, leve til våren, rett og slett. Så mye lengter jeg.

Og så er vi der. Midt i det hele. Det grønnes mer for hver dag. Det er kalde netter og varme dager. Den grå plena har vært full av krokus i ukevis. Nå er den blå av scilla. Jeg følger med på hver knopp på buskene mine. Stuebordet og vinduskarmene fylles - av pelargoniaer som slapp ut av kjellerlageret sitt i slutten av februar og nå er lubne og store - av såpotter, håpefulle med fuktig jord, og små spirer, og større stiklinger og noen tomatplanter som vokser i høyden og bredden hver eneste dag.

Det er møkk under neglene og mange håp for tida som kommer. Det klør i øynene, men pollen er bare én del av livet, jeg gir meg ikke. Jeg skriver. Jeg leser. Jeg sykler. Jeg baker brød, graver i hagen og gråter over Middelhavsflyktningene og synger i takknemlighet ungene mine i søvn. Jeg gir meg ikke.

Det er ute-og-inne-tida. Det er grus i gangen og sko satt igjen i hagen. Vi bærer maten ut og glemmer å bære duken inn igjen. Ungene spør ikke lenger om de kan gå barbeint. Ulltrøyene får hvile, shorts og sommerkjoler er tatt fram. Jeg sykler gjennom en hvitveisskog hver morgen. Jeg løper kveldstur i en blåveisskog. Jeg våkner til fuglesang "midt på natta". Pus vil ut og rangle om kveldene. Jeg forstår ham godt. 

Hver vår bærer i seg så mye håp. Ennå er alt foran oss. Ennå en gang fikk vi leve til våren.

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje, 

at det må skje - 

at tidi skal opna seg, 

at hjarta skal opna seg, 

at dører skal opna seg, 

at kjeldor skal springa

at me ein morgonstund skal glida inn 

på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

årlig-vårlig identitetskrise?

Før opplevde jeg alltid våren som et nytt håp, at alle dører åpna seg påny, at det igjen var mange muligheter å ta av, at en kunne gjøre nye valg, gå nye skritt, få nye krefter, realisere nye drømmer.

Noe sånt. Slik våren selv glitrer lysegrønn, med bristende knopper. Vekst. Muligheter. Håp.

Og så går nå åra, og jeg har livserfaring nok til å innse at våren alltid bare leder mot en sommer som rett og slett til slutt bare ender i en ny høst og vinter. Ny istid, ny stillstand, dører som lukkes, sorg over ikke-realiserte muligheter. 

Hva skal en med våren da? Er det bare lureri? Håp som ikke fører noe steds hen? En livsløgn, en illusjon?

Så blir våren en tid for uro i stedet for håp. Identitetskrise i stedet for tro på vekst og muligheter. Rynker mellom brynene, bekymringer, undringer, forkasting av egne prosjekter og drømmer som meningsløs sløsing med tid i dette livet som raser så fort avsted og på veien har så mange middager som skal på bordet og fotballkamper som skal heies på og regndresser som skal tørke til i morra...

Jeg stiller sikkert for vanskelige spørsmål til livet og for store krav til meg selv. Jeg vil få til noe, jeg vil ikke bare få dagene til å gå rundt mens åra løper sin vei. Det hadde sikkert vært enklere om jeg lot meg suge inn av alle normer og forventninger i omgivelsene, ikke hele tiden søkte min egen alternative vei som jeg både skal tro på og faktisk mestre. 

Det er jo for mye forlangt, ikke sant? Både forme min egen vei og klare å gå på den? Hvem tror jeg egentlig at jeg er?

Det er jammen godt at selve våren der ute ikke lar seg styre av en førtiårskrisedame som vakler på sin underveisvandring. For tross ulltrøyer og ullsokker, snøfall i går og to plussgrader på morgenen i dag, så står i hvertfall våren på med all sitt håp og all sin vekst og all sin forberedelse til hva-det-nå-er-som-skal-komme.

Og jeg får nok en gang holde meg fast i identiteten som hun som er underveis. Det kan vel hende hun kommer seg noe sted...

Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)

Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)

Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?

Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.

Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

håpet?

En kan jo alltids håpe - ny måned, enda en vår, vi er med fortsatt, lever fortsatt, håpet er lysegrønt - enda en gang møter vi lyset og våren. Og kanskje håpet?

Hagen - og kjøkkenbordet - bugner av scilla, knoppene på buskene grønnes, det er sykler og joggesko, katten fryder seg over at det spennende hagelivet med graving og beskjæring og fallende kvister og annet staselig er i gang.

Karusellen svinger, programmet har vært tett de siste ukene -  og jeg vil gjerne hoppe av og bare grave i hagen og få ting til å gro. Jeg skriver fagartikkel om lyst og nytte fordelt på arbeid og fritid (hva hører sammen med hva), leverer i tide og setter en brøddeig.

Lyst og nytte - hva motiverer dine daglige gjerninger og hvem vet hva som er nyttig i det lange løp?

Vi har et drivhus som reiser seg gradvis, vi har to av fire kjøkkenhagekasser klare, vi har sådd i potter inne og har mer som straks skal ned i nye potter.

Dette er selvfølgelig fritid. Matauk-fritid. Nyttig matauk-fritid - som vi har lyst til å drive med.

Summen av forpliktelser i lokalsamfunn og organisasjoner stiger oss over hodet. Vi som mener vi prioriterer tid, merker at vi savner tid. Karusellen svinger, kabalene er tette. Arrangementene står i kø. Vi har ansvaret, koordinerer, stiller opp, sender mailer, purrer på andre, tar i alle takene, fyller våre egne forventninger - og er slitne og travle.

Det er fritid, forstått som den ulønnede tida vår. Men er det "lystbetont"? Først og fremst preget av forpliktelse. Det er slike folk vi gjerne vil være. De som sier ja og stiller opp. De voksne og ansvarlige.

Vi er nok ikke helt på plass. Det er litt for mye. Balansen bikker. Samtidig leter spesielt jeg etter mer. Rom for mine prosjekter. Noen flere som etterspør mine ord, vil trykke dem, lytte til dem. Plass for det jeg både har lyst til og mener jeg kan bidra med. Lyst og nytte.

Men arbeidet med jorda forankrer og forsikrer i hvertfall. Det er våren igjen. Håpet. Lyset.

den niende

Den virkelig seineste våren vi har hatt her i kroken vår på alle årene vi har bodd her. For første gang har vi hatt en niende mai uten rabarbra stor nok til rabarbrapai! Men den kommer, den kommer - og scillaen blomstrer overalt - både ute og inne, det er små grønne skudd på greiner og kvister ute og store skudd i såpottene inne. 
Og jeg har fått begge de to tingene jeg ønsket meg - både settepoteter som er lagt til lysgroing og en varmkompostbinge som skal leveres seinere i vår, 
og så mange overraskelser i tillegg - et nydelig perlekjede designet av min niårige datter, fine tegninger, flere blomster og bøker, et varmt sjal og en tekannevarmer fra mor og et gammelt tinnfat som min mormor en gang laget selv. 
Alt vel. Vi var mange rundt bordet og det var latter, lek og prat og lys og varme. Jeg får være glad for de åra jeg får selv om tallet som står der blir vel høyt etterhvert!

rettferdighet

Gode vårdager. Snart kommer knoppene på alle de brune stilkene som skal bli grønne busker. Noen krokus stikker opp. Scillaen skal snart farge plena nesten blå. Vi har snekret sykkelskur. Vi har raka gammalt løv og klipt busker. Vi har sådd i mange potter og kar - inne. Vi er snart ferdig med å snekre den nye uteplassen. Vi sparker mye fotball. Vi gjør i stand til potetåker. Dokkestua er vaska og dukene og filleryene der inne er kommet fram. Vi har stekt vafler ute og vi har startet grillinga for i år. Men det er fortsatt luer og ulltrøyer på. (Og vinterdekka også...) Og til kvelden fyrer vi opp i ovnen fortsatt..

I dag har vi prata om første mai. Om hvorfor det er fri fra skolen i dag. Vi har snakket om en festdag - det er derfor vi flagger - og en rettferdighets- og protestdag. Om solidaritet. (Det er et vanskelig ord, så vi starter med rettferdighet...). Om historiske forskjeller mellom de som eier og de som ikke eier. Om avhengighet og hvem som skal bestemme. Om urimelige arbeidsvilkår. Og rettferdighet nok en gang.
Og om Norge og verden. Og at rettferdighet - og solidaritet - alltid er viktig. Vi i Norge er de rike. Vi skal være takknemlige for de goder og de vilkår og den rettferdighet som er kjempet fram. Men vi skal ikke gi oss - vi er en privilegert del av en urettferdig verden.

Jeg er så glad i sånne dager med familien min. Vi jobber sammen, ler sammen, surrer rundt sammen, spiser god mat og føler at vi har mye tid. Det er et myldreliv - og det er gode samtaler. 
Jeg er så glad i sånne samtaler der jeg kan ta de småstore ungene mine med på refleksjoner om fortid og nåtid, vår nære verden og den store verden, skritt for skritt, tilpasset deres forståelse og interesse og nysgjerrighet. Gi små drypp av forståelse. Noen begreper. Noen kontraster. Noe å vokse på.

søndagsro

Søndagsmorgen. To små fortsatt i seng med hver sin bok, lesehestene mine. Lillebror og Pappa steker bacon og koker egg. Vårsola skinner. Påskepynten skal vel plukkes vekk i dag, men de grønne kvistene skal få stå. I går kom syklene fram og ble pusset og gnidd. Snøen ligger fortsatt i krokene - men det finnes tørre veier her og der.

Underveismammaen skal drikke te og lese søndagsavis og hoste og nyse og samle krefter - og så skal de bli vaffelsteking i sola seinere i dag. På tur med de som er friske. Eller hakke isklumper i hagen. Og samle fregner. Og prøve nye vårluer - jeg fikk sydd noen i går kveld i en stille stund...

Gode søndagsønsker til alle - med alle sine prestasjoner og alle sine krav i livet - og med de mennesker som er gitt oss i livet, som gave og oppgave.

(Litt skjelven etter å ha ligget to dager på VG - og nervøs for at det ikke skal gå tydelig nok fram av mine tekster at jeg har stor respekt og anerkjennelse for folks innsats i de tusen hjem. Det kommer jo så mye rart av kommentarer. Jaja. Det er jo litt artig med 8000 treff også.)

det gode mylderet

I går kveld, pust ut -pust inn. Nyvaskede gulv over hele huset, ingenting er så effektivt som en barnebursdag - da er en jo nødt, etterpå, sjokoladekake og ketchup på alle gulv... Kjæresten vasker opp, alle de rare koppene våre og de blomstrete loppemarkedskaketallerknene som ikke går i oppvaskmaskina. Jeg ser  bursdagsvimplene under taket og i porten ute - 

og klessnora med alle påskemaleriene. Syrintreet på kjøkkenet fullt av malte egg. Mellom huset og lekehuset henger en snor med ballonger.  Sånn er det hos oss.

Lyktene brenner. Vi glemmer å ta inn flagget før det blir mørkt.

20 klassekamerater - alle guttene og alle jentene, alle må med -  til vår strålende sjuåring har vært samlet til pølser og kaker og lek. Alle foreldre invitert på hentekaffe midt i kakesmulene en halvtime før selskapsslutt. Folk blir kjent, får skravlet litt, noen vil ha mer kake - alle kan være med i mylderet. Det er rebus og en skatt som finnes i stekeovnen.... Det er tegnebord på kjøkkenet og langbord i stua. Alle er med. Dagen før var det slekt og andre venner. Gode dager da en kan fylle huset.

Og jeg er så glad for at dette er livet vårt. Det er ikke styla og stilig. Det er myldrete og fargerikt og romslig. Vi har kopper og plass til alle. 

Det ble malt noen påskeegg i år også. Tre syke barn brettet opp ermene, jeg blåste egg, og etterpå stekte vi pannekaker. 

Og mannen malte kjøkkengulvene. Sjokoladebrune. Nå blir det sjokolade hver dag....

Tre syke små har holdt oss litt i ro. (Med mange bøker, med maling, med strikketøy og brettspill. Og sånn.) Men ikke bare inne. Vi har fått vårsol og fregner så det holder. Sol hver dag, uansett hvor vi var! 

(Vårtur til Huk - vi som holder til i skogkanten fryder oss over en tur til sjøen - og har lagd oss denne påsketradisjonen. For to år siden satt jeg her på Langfredag og skrev prøveforelesning om Foucault. Det glemmer jeg vel heller ikke....)

Alle de gamle påskekyllingene er framme, det er en skokk med gule isoporkuler som fortsatt pryder hver en krok... Og litt ny karse. Og pelargoniar som spretter ut.

Mylderet er på plass. Nå er hverdagen tilbake også. Og april. Det skal bli bra, tenker jeg.

Ha en fin etter-påske-dag.

(Disse bittesmå harepusene var skatten som bursdagsgjestene fant i går...)

Det kommer, det kommer!

Det er iskaldt og nordavind og snøfokk fra alle kanter og alle varme klær og tepper og støvler og sjal er i full bruk.
 Men sola skinner og noen påskeliljer får vi vel overtale til å stå på trappa til helga allikevel...

Og så kan vi lukke øynene og se for oss dette:

er vi der nå?

De rolige dagene. Den stille uka. En stille gate. Rolige morgener. En familie med senkede skuldre, lange frokoster hver dag. Tid til å kjenne etter, tid til å gjøre ferdig, tid til å ta oss tid. Søskentid og familietid. Bokbunker, spill og legoprosjekter. Ta de kjente turene våre og noen nye i det kalde vårværet. Lange lesekvelder for de voksne. 

Er vi der nå? Endelig? Godt? Når denne roen senker seg, når vi ikke skal noe - men allikevel er og vil og kjenner så mye. Er vi der nå? Littegrann - kan vi kjenne det?

Og så er det noe som holder igjen i meg når jeg kjenner på dette. Når jeg ønsker å bare kjenne denne roen og gleden. For jeg skrev en tekst i sommer, etter urolige uker og famling. En tekst med denne tittelen - "Vi er der nå". Da vi endelig kjente sommerroen og sommerrytmen. Endelig var vi der. 

Trodde jeg.

Datoen var 21. juli, 2011. 

Vi vet aldri hvor lenge det varer. Ingenting varer. Men akkurat nå, akkurat nå har vi det vi har. Ta i mot. Være der vi er. Er vi der nå?

God påskeaften til deg.

vårferien!

Det er den beste ferien. Det er vår. Det er fri. Vi er sammen. Vi skal ikke reise noe sted, vi skal bare gå på fine turer og stelle i hagen og så i potter og male noen egg og ha litt besøk og lese noen bøker og lage god mat og sove lenge og jogge voksenturer i vårskog og leke og sykle og sparke fotball. Og feire verdens viktigste seksårsdag!

I dag har vi fløyet med drage! Og vært stille og nær tre vakre rådyr i skogkanten. Noen av eggene er malt. Litt av verandarekkverket er klart. Jeg har løpt langt alene i skogen. Lørdagspizzaen ble kjempegod. Vi har hatt filmkveld med de gamle Huset på prærien-episodene og masse popcorn.
En god dag.

egentlig vil jeg ha det sånn!!

Det er følelsen av at det er sånn jeg egentlig vil ha det. Sjaue ute, grave og bære og stelle, legge planer for en vår og en sommer som skal komme. Møkk under negla. Unger som henger opp ned i trærne, skaper egne små "verdener" av pinner, jord og steiner innimellom busker og trær - eller sykler rundt i finværet. Ei helg full av dette - det er en gave til en tidvis småmotløs skrivedame.
Våren, sola, ungene, jorda, spirene, skuddene og fregnene som spretter fram! Takk og pris.

Vi har raka, og klipt og gravd fram hagemøblene. Vi har spadd opp og skrudd ned en av de gamle sandkassene (vi har fortsatt en igjen, den får få stå...). Vi har sådd mer til vinduskarmspiring. Vi har drømt og planlagt. Vi har hatt mange måltider og mange kaffekopper ute. 

Maten må enten lage seg selv der inne, der som vi ikke er....(dvs gode gryter som får god tid i stekeovnen mens vi holder ute), eller vi lager den ute. Gutta tok seg av vaffelsteikinga på verandaen på lørdag. (Den utekontakta kostet flesk og er gull verdt.)

Og så fyrer vi opp inne om kvelden etter en lang solskinnsdag, skurer jorda av never og neser og putter i seng  rister grus ut av joggeskoene og kjører fem-seks jordete bukser i vaskemaskina. 

Og litt av våren vokser videre i vinduskarmen. Så får en bake brød og rydde litt etter dagens mylder....

Og så kommer vel mandagen, som den pleier. Det skal skrives og leses og utredes og følges frister. Det er ikke fristende akkurat nå.
Er jeg nå egentlig en skrivedame? Hva med grave-i-jorda-dama og lage-dama?

Jeg skulle vel hatt det småbruket, egentlig, og så enda et par-tre unger til til å myldre rundt. Skrive og sy litt halve året - og så sjaue ute og dyrke nyttig og vakkert for resten.... Myldreliv og masse matsjau og utesjau - og så en vedovn til kvelden. 


Drøm eller virkelighet?

det er da i hvertfall vår

Det er nå i hvertfall vår. Det støver i veiene allerede og tulipanspirene stikker opp i bedene. To never med hestehov i dag. Ungene graver fram skatter som var gjemt under snøen og har kroker i hagen og i veikantene der de lager seg små verdener av pinner og mose og steiner. Magisk og fantastisk... Syklene er framme. Bobledressene er borte. Jeg kan sitte på verandaen på ettermiddagen før middagsstyret og leksetida tar oss - og drikke te og lese om ny kirkelov og slikt noget.
Det er i hvertfall vår. Naturen tvinger sitt eget framtidshåp på oss - det er da enda godt, takk og pris - vi slipper ikke unna!

vårhelg, gamle og nye prosjekter - og en pust i bakken

Duverden som vi trengte denne helga! 

Mammaen som har levert og levert og vært borte på jobbreise og så til de grader daler ned i skjul en fredagskveld - og resten av gjengen som også så virkelig trenger en helg nesten uten fastlagt program, en helg med mange mange timer sammen med disse som vi hører aller nærmest sammen med - en helg der påbegynte prosjekter fra langt tilbake kan fullføres og nye prosjekter kan startes. Nå har til og med voksensyklene fått en vårpuss - og den første fellessykkelturen er gjennomført - helt opp i skogkanten der det fortsatt ligger snø.  Fregner og røde kinn. 

Og jeg har fått sydd ferdig kjolen min, kjempefornøyd! 

Og vi jentene har skaffet såjord og flere frøposer. De første frøene fikk vi i jorda i dag, i solskinnet ute - nå står pottene foran stuevinduet. Jeg har fått plantet noen nye pelargoniastiklinger, nye sorter - hurra! Kaffekopp i sola og skravling med naboer. 

Noen har vært snekkere og gjort ferdig en liten lastebil som ble påbegynt for mange uker siden. Vi har til og med pusset støvlene, og funnet fram flere vårjakker og tynne luer fra vekklagringen her og der... og fått ryddet unna noen gi-bort-poser med det som er for smått...

Og etter alle sokkeparene til mine egne tre barn i det siste - så fikk jeg i kveld en bestilling på hvit strømpebukse til yndlingsdokka her i huset - så da er nye prosjekter i gang også.

Søndagskveld. Sovende barn. Et glass vin med den kjære. Ny krevende uke på trappene. Det skal nok gå.

vårlys-takknemlighet!

Takknemlig for vårlyset som flommer inn gjennom vinduene. Takknemlig for skinnende solskinns-felter på et støvete gulv. Takknemlig for veier og skråninger som tørker. Takknemlig for tre små som travet avgårde med joggesko (endelig!!) i dag tidlig - og kommer stormende hjem, sølete og fregnefrydefulle med de første hestehovene i hendene!

 Takknemlig for varmen. Vi fyrer ikke opp i vedovnen før langt på kveld nå om dagen - sola gir oss nok varme hele ettermiddagen. Takknemlig for at det grønnes i vinduskarmene - og snart også ute. Takknemlig for å ha levd gjennom nok en vinter, helt til våren. Nok en runde rundt sola. Nok en vår. Vi er med fortsatt, med alt vårt, med ballast og bekymringer - men i sola i hvertfall!

Takknemlig for nok en dag med armer fulle, timer fulle, livet og hjertet fullt.