årlig-vårlig identitetskrise?

Før opplevde jeg alltid våren som et nytt håp, at alle dører åpna seg påny, at det igjen var mange muligheter å ta av, at en kunne gjøre nye valg, gå nye skritt, få nye krefter, realisere nye drømmer.

Noe sånt. Slik våren selv glitrer lysegrønn, med bristende knopper. Vekst. Muligheter. Håp.

Og så går nå åra, og jeg har livserfaring nok til å innse at våren alltid bare leder mot en sommer som rett og slett til slutt bare ender i en ny høst og vinter. Ny istid, ny stillstand, dører som lukkes, sorg over ikke-realiserte muligheter. 

Hva skal en med våren da? Er det bare lureri? Håp som ikke fører noe steds hen? En livsløgn, en illusjon?

Så blir våren en tid for uro i stedet for håp. Identitetskrise i stedet for tro på vekst og muligheter. Rynker mellom brynene, bekymringer, undringer, forkasting av egne prosjekter og drømmer som meningsløs sløsing med tid i dette livet som raser så fort avsted og på veien har så mange middager som skal på bordet og fotballkamper som skal heies på og regndresser som skal tørke til i morra...

Jeg stiller sikkert for vanskelige spørsmål til livet og for store krav til meg selv. Jeg vil få til noe, jeg vil ikke bare få dagene til å gå rundt mens åra løper sin vei. Det hadde sikkert vært enklere om jeg lot meg suge inn av alle normer og forventninger i omgivelsene, ikke hele tiden søkte min egen alternative vei som jeg både skal tro på og faktisk mestre. 

Det er jo for mye forlangt, ikke sant? Både forme min egen vei og klare å gå på den? Hvem tror jeg egentlig at jeg er?

Det er jammen godt at selve våren der ute ikke lar seg styre av en førtiårskrisedame som vakler på sin underveisvandring. For tross ulltrøyer og ullsokker, snøfall i går og to plussgrader på morgenen i dag, så står i hvertfall våren på med all sitt håp og all sin vekst og all sin forberedelse til hva-det-nå-er-som-skal-komme.

Og jeg får nok en gang holde meg fast i identiteten som hun som er underveis. Det kan vel hende hun kommer seg noe sted...

Fredagstanker: Om oppgjør med skam

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer

                              och det som stänger.

Mestring gir anerkjennelse - fra både en selv og andre. Dagens samfunn byr på mange mestringskrav, mange slags mål, mange hindre som skal passeres. Nåløyet er ikke bare trangt - det er en hel nålepute full av ulike nåler med ulike øyne. Vi har alle felt vi faller igjennom på. Og i vår nettpubliserte hverdag så blir både fallene og seirene synlige. Det vakre. Det smertefulle. Livet på en scene. Livet som burde fungere. Livet med alle sine mangler og alle sine gyldne små øyeblikk.

Skammen er mestringens motstykke. Ikke-mestringen. Feilingen. Bomme på målene. De synlige seirene viser at det er mulig - for de andre. For alle? Da burde også du klare det! Vi lever liv preget av muligheter og valg. Med fokus på individenes prestasjoner og seire. Feilene er dermed også dine egne. Den som ikke mestrer kan skamme seg. Det er du som feiler.

Veien mot målene er en vei for alle. Med humper, sperringer, tilbakeskritt og fall. Få går en glatt mestringsvei som glitrer fra start til mål. 

Det norske samfunnets tradisjon for å forstå seg selv som homogent og likhetsvektleggende medfører en bevaring av Janteloven som like verneverdig som Grunnloven. Du skal ikke skille deg ut. Du skal ikke tro at din alternative vei, dine trinn på en liten sti utenom allfarvei, eller aller minst dine feiltrinn og fall på veien gjør deg verdt noe som helst. Skam deg. Du skiller deg ut. 

Ønsket for denne fredagen og alle andre dager: La skammen tilhøre ondskapens gjerninger alene - ikke menneskelivets variasjoner, valg og vrimmel av alternativer, seire og fall. 

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

                              som skapar världen.

(Karin Boye)

Fredagstanker: Om mot og stengsler

"Ja visst gör det ont när knoppar brister

ont för det som växer och det som stänger"

Grunninnføringen i motivasjonspsykologi som jeg fikk for mange år siden, lærte oss om to skalaer for tilnærming til utfordringer - en skala for mestringsorientering, - og en skala for frykten for å mislykkes. Disse tilnærmingene må tenkes uavhengige av hverandre - og også av personens kunnskaper og ferdigheter forøvrig.

Så kan vi jo understreke at dette er en modell, dette er begreper utviklet for å forstå mennesker - ikke for å beskrive den reelle indre konstruksjonen av oss. Videre må vi huske at alle slike egenskaper befinner seg på en skala - få befinner seg på ytterpunkter, ingen av oss er like, alle forsøk på begrepsfesting blir mer firkantet enn livet og menneskene selv er. Men det kan jo gi litt mat til ettertanke allikevel. Slik kan det for eksempel se ut:

Den mestringsorienterte med lite frykt for å feile kan vi jo se for oss at suser fram. Tror på seg selv, er konkurranseorientert og har også ressursene til å mestre og seire, få overskrifter og suksess og applaus. Kanskje.

Selv med middelmådige ressurser kan den sterkt mestringsorienterte med liten frykt for mislykkethet vinne mye på sin pågåenhet. Dette kan i stor grad veie opp for begrensninger i evner. Og der personen allikevel faller igjennom har han sin mestringsorientering og pågangsmot i behold, og setter ikke seg selv tilbake på grunn av midlertidig motgang. Han går på igjen! Og kanskje faller han igjen, og igjen også. (Er det stort sett en "han"?)

Den fryktbaserte med liten mestringsmotivasjon kan slite mye - men kan også finne sin plass ved å sette ambisjoner til et realistisk nivå basert på egne evner og begrensede behov for å sprenge grenser.

Hva så med den fryktbaserte som samtidig er sterkt mestringsmotivert? Den som ønsker å få til mer - men som møter begrensningene ikke først og fremst i sine egne ressurser eller i rammebetingelser lagt av andre - men i sin egen frykt, sin egen mangel på mot, sin egen manglende evne til å stå på beina i motgang. Hva skjer med ham - eller henne? Hen kan legge lista lavt for seg selv for å minske fryktnivået, legge lista langt lavere enn egne ressurser tilsier. Det kan være bra, det kan sikre trygghet og stabilitet - og det kan på den andre sida oppleves tapspreget, at trygghetssøkingen fratar en muligheter. Det er en utfordrende balansegang.

"Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla."

Vi er oss sjøl. Ingen av oss er fullt og helt disse stereotypiene. Men vi kan være ulikt preget av slike varierende kombinasjoner av ressurser, frykt for fall og motivasjon for seier - og dette kan slå ulikt ut på forskjellige felt i livet. Noen felt kan du være suveren, trygg og vekstmotivert på - mens andre områder slår frykten beina vekk under deg og hindrer deg i både å stå og gå videre.

Det kan være vondere å leve med mye frykt enn med urealistiske høye vurderinger av egen evne til mestring, selv om det siste kan føre til flere reelle fall enn et liv med selvpålagte stramme rammer basert på frykt.

Derfor - mot slutten av ei uke der verden fortsatt er full av alvorlige utfordringer, hverdagen og menneskene rundt oss fortsatt trenger oss alle - og vi alle er skrudd litt ulikt sammen - så vil jeg si sånn litt høyt og lavt:

Vi trenger mot. 

Mot er bra. Kobla til klokskap og medmenneskelighet er mot det vi trenger.

Noen blant oss trenger mot til å leve. Noen blant oss trenger mot til å stå mot frykten for å mislykkes. Noen blant oss trenger mot for å være seg sjøl. Noen trenger mot for å reise seg etter motgang. 

Noen ser kanskje ut som de har fått for mye Møllers-tran-mot og durer fram uten hindringer - men hva vet du om hva de har kjempet med? Og får de til noe bra uten å være redde - så er det da verdt å heie, uansett. 

Og samtidig med å være rause i møtet med seire - så la oss også være rause i møtet med dem som sliter med stengslene og frykten. Se. Anerkjenne. Det fjerner ikke frykten - men kan kanskje gi litt mer mot til å leve med seg sjøl.

Noen ganger må en leve livet slik det er - med mot og frykt - hånd i hånd. Stengsler og kamp for å sprenge grensene. Hele livet. 

Slik Karin Boye skriver. 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.

Hva mer trenger vi enn raushet og ros?

Det virker jo som verdens underligste geskjeft - at vi skal diskutere grensene for raushet og ros!

Her i Jantelovens og pietismens avkrok av verden - der vi har et språk som nesten tvinger oss til uhøflighet med sin mangel på passende standardformuleringer - kan vi da ikke bare omfavne raushet og ros og lære litt av de gode ordene som folk tydeligvis klarer å både formulere og dele i alle slags fora!

Ros og raushet er gode saker.
Men det er ikke alt. Og allerede her så går jeg over i risikosporten  som er å kritisere det erklært gode. Kritisere ros - det faller jo på sin egen urimelighet, det må jo være noe galt med noen som ikke anerkjenner ros og raushet og positiv tenkning som gode krefter som bringer menneskeheten framover.

Det er ikke noe galt med meg. Og jeg anerkjenner og verdsetter sterkt rosens og raushetens betydning for å det å være store og små mennesker, alene og i fellesskapet, på livets landevei. Alt det der. Men jeg vil peke på to mangler, to felt som blir blinde flekker når vi stirrer for lenge og intenst på raushetens lovende lys.

Det ene er at individperspektivet tar helt av.
Det andre er at vi lukker øynene for det ikke ros-bare. Det som ikke lar seg rose. Rausheten strekker seg ikke så langt at den omfavner det ikke-ros-bare. Når vi kommer dit er det medlidenhet (i beste fall) og ydmykelse (litt verre) som tar over.

Men først om individet. Individet roses for sine prestasjoner, for sin innsats, for sine resultater, for sin vilje, for sin godhet - ellerhvadetnåskullevære. Det roses og heies - og budskapet om at alle kan realisere drømmene sine hvis bare de tenker positivt, tror nok på seg selv (og vi andre støtter og heier nok!) forkynnes. Men det er ikke sant! Det er ikke så enkelt at alt er opp til individet. Et slikt perspektiv tilslører at det finnes praksiser, kulturer, strukturer og systemer som hindrer og holder folk nede. Systemer og kulturer som er menneskeskapte og kan endres av mennesker (og det skal vi virkelig gjøre) - men ikke alltid av ett individs tro. Men med et slikt intenst positivt individperspektiv - så er det ikke rom for slike analyser. Dersom du mislykkes, så er det fordi du ikke trodde nok på deg selv, tenkte positivt nok osv - eventuelt fordi jeg ikke heiet nok på deg. Det blir for spirituelt for meg. Jeg savner et perspektiv på at vi OGSÅ må jobbe strukturelt, kjempe mot strukturelle og kulturelle hindringer. Ikke bare heie. Det går ikke alltid bra.

Og da er vi over på det andre. Det går nemlig ikke alltid bra. Det er mange liv som heller er preget av tap og mislykkethet og manglende drømmerealisering - enn av det ros-bare. Hva med dem som ikke greide det? Rausheten er ikke raus nok til å omfavne dem. Rausheten er for det ros-bare. Når vi møter det mislykkede, det strandede, tapet og smerten, det uopprettelige, togene som har gått for godt - så er det ikke rausheten vi trekker fram. Det er medlidenhet, offerperspektiv og stakkarsliggjøring. Eller eventuelt ydmykelse og usynliggjøring.
Smerten og tapene har blitt gitte en sentral plass i raushetsberetningene når de representerer en fase som går over. Når en etterpå - fra seierens utsynspunkt - kan skue tilbake og si at "jeg greide det, jeg kom meg gjennom det". Og det er fint å si at da er det håp for alle. Men alle kommer seg ikke gjennom. Noen sitter fast. Noen blir der, med bøyd nakke og egen skam. Alle feil og bommerter er ikke slik designet at de leder til klokskap og et bedre liv etterpå, det er ikke så enkelt. Noen tap skader for livet. Noen reiser seg ikke igjen. Deres beretning blir ydmykende sosialpornografi. For de kan ikke roses, de greide det ikke. Da stopper også rausheten.

Jeg ønsker meg både ros og raushet i bøtter og spann her i verden. Men jeg ønsker meg da også en raushet som favner det som ikke gikk bra. Det som ikke ble snudd til noe bra etterpå også. Det ikke-ros-bare. Og da må vi i tillegg til å rose driftige individer også se  på strukturer og kulturer som ivaretar oss alle - uten ydmykelser.

Bry deg. Bland deg inn.

Jeg synes jeg var "flinkere" før. Til å hive meg rundt og rekke ut hender og armer og tid. Før jeg hadde egne barn å mette og egne sengekanter å sitte på hver kveld og ørten møkkete regndresser som måtte tørke til i morgen og alltid for lite søvn. Det var lettere å stille opp og melde seg og ta i et tak både her og der. Og jeg pusset opp andres kjøkken og var barnevakt og kom med mat og organiserte flytting for slitne folk som ikke skjønte at de ikke greide det selv. Det er ikke så mye av det nå.

Men jeg blander meg fortsatt inn når jeg havner midt oppi noe. Mener og involverer meg. Griper inn i skolegården og på T-banen. Og baker til nybakte foreldre. (Men drar kanskje ikke spontant på besøk for å hjelpe til folk med å komme i mål med oppussing lenger...)

VG skriver i dag om det vanskelige og viktige med å be om hjelp - og om å tilby hjelp når en familie er i krise, for eksempel ved alvorlig sykdom. Det burde være en vekker for oss alle. Til å se oss rundt og tørre å banke på. Noen ganger vet vi at det er alvor. Det er krise. Selve krisen, smerten, frykten og sorgen kan vi kanskje ikke gjøre noe med. Men vi kan avlaste i det vanlige praktiske livet. Lufte bikkja, hente i barnehagen, vaske til jul eller ta over handling eller levere ferdig middag en gang i uka.

Og vi burde jo alltid gjort mer. Ofte glir en tilbake i sine egne rutiner etterhvert. Det gjør ikke familien som er i krise. For noen går krisene aldri over. Det er lett å glemme at vi fortsatt trengs - at når kriser er varige er behovet enda større.

Og ser vi ingen kriser rundt oss - så kan vi allikevel bry oss og blande oss inn og tilby en hjelpende hånd. Det er mange behov rundt oss alle.

Snart tid for nyttårsforsetter. Men vi kan begynne i dag.

begrensningenes tid

Dette er vel den tida vi kjenner mest på at vi bare er noen små mennesker, og at naturen og årstidene er mektige krefter. Kort sagt, vi er ganske slitne ganske ofte ganske mange av oss. Smale i blikket om morgenene. Litt bleike både morgen og kveld. Ganske trøtte. 

Og ute mørkner det tidligere og tidligere.

Og så er det denne tida vi stiller så store krav til oss selv. Vi skal helst ta i et ekstra tak. Vi skal avrunde nok et år her på jorda og forberede oss på det neste. Vi skal tenke på dem som er våre både fjern og nær. Vi skal veldig, veldig gjerne tenke på alle dem som kunne trengt en utstrakt hånd. Vi skal arrangere og møte opp på alle avslutningene, klappe, bake, kjøpe lodd og legge trøtte barn. Arrangere julekonsert og stryke luciakjoler. Vi skal fullføre prosjekter. Vi burde vaske kjøkkenskapene. Skrive kort. Lage dørkrans og kalender. Strikke votter til alle. 

Vaske golvet og bære ved gjør vi daglig. Fuggelband og tre venter vi med.

Og samtidig skal det vanlige dagliglivet gå rundt. Med sine fulltids- og deltids-jobber og absolutt fulltidsliv. Med lekser og fotballtrening og vennegruppe og artikkelskriving og brødbaking og suppekoking og korøvelser og kveldsmøter og referater og jobbreiser. Til og med bygge drivhus, driver vi med. Det er jo ikke tomt og innholdsløst dette livet, akkurat!

Så da, disse små menneskene i denne mørkeste tida, vi små menneskene som gjør som best vi kan med å lage levelige livsfilosofier og verdiprioriteringer - og som faktisk vet at vi velger selv og bør legge vekt på det som er viktig, hva gjør vi da når vi ikke strekker til. (For vi har jo skylda og ansvaret sjøl når vi legger i vei med så mye, forplikter oss og tar på oss så mye og til og med også mener at noen ganger er jo kjøkkenskap også viktig (ikke nødvendigvis i desember, da, mye bedre i mars).)
Men - vi må også "puste på ei stund". Det hører med og det er lett å glemme i slike tider hvor det er så mye på alle lister. 

Men de smale øynene vet jo best. Så dette er begrensningenes tid. Vi kutter litt hver dag for tida. Alle kan ikke gjøre alt. Da henger vi ikke med i svingene og da bevarer vi ingen glede over innsats og aktiviteter og ingen krefter til neste dags tørn. Vi rasjonaliserer og planlegger og kutter ut litt. Det er ikke alltid så lett å innse at vi ikke greier alt. Vi vil så gjerne ta oss sammen og være flinke og strekke til. Men det er ansvarlig å innse begrensningene. Og så blir det mange varme kopper og mange telys og ganske tidlige kvelder for tida.

Så går det vel rundt fram til sola snur.

Strekker kreftene til hos dere på denne tida?

- og i blant kan en jo få med seg et solgløtt i en novemberskog....

Fredagstanker: Foreldre til spesielle barn

Jeg tror det er noen år siden sist. Men i går var mannen og jeg på teater - alene - og det var ikke Hakkebakkeskogen. Vi så Stort og stygt av Olaug Nilsen på Det Norske Teateret. Og lo og gråt. Og gråt litt mer etterpå. Og det var fint med en voksenkveld i byen med kjæresten min.

Vi møter to par som er naboer i samme bygård, Maria og Sverre med barnet Arve på nesten tre år og med et nytt barn på vei, og høygravide Silje og Ole som venter sitt første barn. Silje har lest alt, forberedt alt, kan barneoppdragelsesteori utenat og hun har strøket babystrømpebuksene. Og hun reagerer på måten naboparet håndterer sitt skrikende lille barn. Maria og Sverre er slitne og bekymrede. Barnet Arve er lite tilgjengelig, det er ingen øyekontakt, knapt noe språk, det er repetitive bevegelser, sære vaner, selvskading og slåing av andre. Men helsestasjonen sier at "alt er normalt".

Stykket har gått lenge og jeg har lenge ønsket å se det. På en måte handler det om å være forelder til spesielle barn, barn som en som forelder med en gryende uro i magen og stadig høyere skuldre må se at er ikke helt som alle andre. Så er de vel spesielle da. Kanskje med en diagnose en gang der i framtida. Men her og nå og for alltid ditt barn som trenger deg 24 timer i døgnet, uansett hva som en gang ville vært dine tanker og ønsker om livet ditt. Du kan ikke sove når barnet gråter og slår seg selv natta igjennom. Du kan ikke ta en kaffekopp med en skravlete venninne, du må alltid være på dette barnet.

Ja - på den ene siden handler det om dette. Dette som noen kan kjenne seg sterkt igjen i - og som kanskje andre kan tenke at jaja, det er heldigvis ikke oss.

Men på den annen side handler om det om å bli foreldre - i det hele tatt. Siljes overkontrollerte og bedrevitende tilnærming og lite fleksibilitet overfor det uventede eller det som ikke stemmer overens med bøkene og nettinformasjonen - ja, den kaller både latter og gjenkjennelse. Det er en frigjørende latter, fordi vi jo samtidig ser den uendelige sårbarheten i å tilstrebe en så stor grad av kontroll over dette, livet, det nye livet, familielivet, fødselen, kroppen - og barnet - den nye som kommer og som du ikke kontrollerer, uansett hvor mange bøker du har lest og hvor pent du har brettet strømpebuksene på forhånd.Vi vet det jo, vi sitter der i publikum, et svært voksent og kvinnedominert publikum (kjære vene - ta med mennene deres!) - vi er sikkert foreldre de fleste av oss. Vi vet jo at Silje balanserer på ei tynn tynn line. At hun kommer til å falle. At ingen kan forbli oppe på den lina. (Heldigvis har hun da Ole, som både er raus nok til å si "Da er vi ferdig med det" når hun omsider ber om unnskylding for både det ene og det andre - men som også smeller til og forteller henne hvor sneversynt hun også er. Og så er han der, uansett. Fin fyr.). Og når Silje tredje natta etter fødselen vakler inn på et vaktrom på sykehuset og sier at "jeg har ikke sovet på tre timer..." - så ryster vi, erfarne publikumsmammaer og -pappaer, på hodet. Hva trodde du, da, Silje! Tre timer! Hva med noen år?

Denne sårbarheten for oss alle. Barnet som ikke er slik bøkene sier eller slik drømmene våre var. Barnet som er seg selv. Alle barn er spesielle.Og vi foreldre har dette helt spesielle ansvaret for dem, uansett hvordan de er. Vi skal  forstå dem, kjempe for dem, bære dem og bære dem. Fordi de er våre.

Og der står gravide Maria, og ser på nesten-treåringen- som utfører merkelige ritualer med knekkebrød og pålegg, om igjen og omigjen. Helt utilgjengelig. Uten blikk og respons. Mens radioen bringer debatt om tidlig ultralyd og kvinners valg. Rett til å velge. Rett til å vite.
Og det er en egen debatt. Men stykket viser oss jo denne sårbarheten - at til tross for kontroll og forberedelse og googling og kunnskap, så møter vi det usikre, det avvikende, det ukontrollerbare - det vi ikke kunne forutse og det vi ikke kunne velge (og aldri ville valgt) - alle sammen. Og det er vårt barn. Uansett.

Stykkets tittel kommer av Halldis Moren Vesaas sitt dikt om byttingen. Ut fra gammel folketro var de "umulige ungene" byttinger, forbyttet med det egentlige gode barnet. Oppskrifta på å få tilbake det egentlige barnet ditt, det gode (det du ønsket deg!) var å slå og plage det vanskelige barnet, til det blir byttet tilbake igjen.
Men det gjør jo ikke foreldre. Vi kjemper for de vanlig-spesielle barna våre alle sammen. Og elsker dem. Og lever dette livet som vi fikk.

Voggesang for ein bytting

Halldis Moren Vesaas

Bysse bysse stort stygt barn.

Troll blir du kalla med rette.

Digraste gryta må hengast i jarn

om du skal få din mette.

Vogga du ligg i er snart for trang,

du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.

Tung er du, tung – og natta blir lang

for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,

men eitt som er på meg tvinga.

Mitt barn var lite og vakkert og blidt,

og vermde så mjukt mot bringa.

Alle som ser deg, gir meg det råd

at eg burde plage deg, lugge og slå,

så vart du vel henta, så kunne eg få

tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg

-sjå ikkje såleis på meg.

Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,

og ingen skal ta deg frå meg.

Den andre er kvarmanns gull der han er,

men du, du er hata av alle her,

så trengst det da visst at eg har deg kjær.

- No trur eg du endeleg sovnar…

sårbarheten har våknet, høsten er her

Det har vært en nærmest uendelig sommer. Sommertøyet fyller fortsatt skuffene, barbeinte unger, solvarme ettermiddager med middag ute. Til og med bading! I september! På lørdag svømte hele familien lange turer i skogstjernet vårt. Valgdagen på kvelden stakk de to store ungene og jeg opp for en ny dukkert. Da var det blitt ordentlig kaldt. Da var det nok siste gangen i år.

Og nå er morgenene kalde. Storebror fant lue og vanter da han syklet tidlig avgårde for å ta skolepatruljejobben sin lenge før skolestart i dag. Vi finner ullpledd om nettene. Vinterdynene venter fortsatt. Regntøyet vet vi jo nesten ikke hvor er lenger. Kanskje trengs det større gummistøvler til noen. Denne høsten har vi liksom ikke trengt å være i beredskap - vi har bare dratt med oss denne uendelige sommeren.

Men med høsten kommer sårbarheten. Sommerens uendelighet gir et frihetsrom som vi lever i så lenge. Det er stadig nye muligheter, det er stadig tid. Høsten strammer rutinene igjen, tidsplanene, kabalene, karusellene snurrer raskere - og vi må henge med, alt må være klart i tide. Vi er flinke og hardtarbeidende folk, både store og små, men det er mange krav og mange frister og så mye å huske på og i blant er det lite som skal til før det rett og slett er for mye.

Mine små er ikke så små lenger. Det er mye de må klare, huske og mestre alene. Samtidig er det mye erfaring og ferdigheter de rett og slett ikke har ennå; det er lett å tråkke feil, glemme, misforstå - og så blir det vanskelig og dumt og leit. Så blir det tårer og stive skuldre eller korte lunter i gjengen.  Og jeg kjenner på utilstrekkeligheten min. Jeg vil så gjerne hjelpe over kneiker. Ikke at livet ikke skal være krevende og utfordrende - det tror jeg jo at gode liv er. Men jeg vil så gjerne klare å hjelpe dem i tide, hjelpe dem å få til dager som går opp, se de ulike behovene til de tre kjempeforskjellige ungene mine samtidig og klare å være nok tilstede for alle. Bistå med den styrken og selvstendigheten som de må erobre. Være bakkemannskap når de letter og ha åpne mottaksarmer når de krasjlander innimellom.

Det er ikke lett. Men hvem har sagt at det skulle være lett? Sårbarhet er å være åpen for livet. Å leve tett på små oppvoksende mennesker er jo virkelig livet.

(- Og solsikka som skinner over her, er vel mer et eksempel på sommerens robusthet i møte med høsten - enn en illustrasjon av sårbarhet. Det henger vel sammen...)

forsommerens sårbarhet

Det er så mye spenning i lufta. Det er så mye som vokser og gror. Det er så mye lengsel og håp. Det er et markert år i et barns liv som er omme - det året jeg begynte på skolen, det året jeg gikk i fjerde... - Det er avslutningen - og det er åpningen mot en sommer som er et lyst, åpent hav av barbeinte opplevelser (håper vi), noe nytt, noe lyst. Og det er lenge, lenge lenge til sokker og jakker skal på igjen og sekken pakkes igjen til høsten. Lenge, lenge. Det tenker vi ikke på. Bare litt. Usikkerheten, spenningen her på tampen av året favner også dette - hvilken base og gruppe plasseres jeg i på mellomtrinnet? Hvilken lærer får jeg? Hvor havner bestevennen? 

Vi er jo vant til det nå, vi voksne. Vi har sett så mange lærerbytter og omorganiseringer av barna. Men det er like sårbart og spent når det skjer. Midt i disse slitne siste skoledagene, midt i lengselen etter fri og åpenhet, så er det også så mye spenning på det som skal skje, kanskje skal skje. For de forlater en grunnleggende sosial enhet, et grunnleggende fellesskap de har i hverdagen sin og en voksen de har stor tillit til - og de vet ikke hva de skal vende tilbake til etter denne lange, lyse, åpne sommertida. 

Slik merker en jo at en lever. At en er i bevegelse. At en er sårbar for livet At noe skjer og skal og kan skje. Spenning og skjelving og håp og lengsel. Mens vi ser jordbærblomstene blomstre og syrinene falme og håper at badevannet i tjernet varmer seg opp for hver dag og sandalene er klare.

mot

Noen ganger trengs det mot. Mot til nye dager. Mot til det som er litt - eller veldig ukjent. Mot til det som er usikkert. Det som kanskje ikke går.

Noen ganger kan en late som en er modig. Rette opp ryggen. Se folk i øya. Vite at en kan smile og kontrollere stemmen. (Jeg gjennomførte en maratondag med prøveforelesning og disputas for to vårer siden, der jeg etterhvert holdt armene over kors, fordi jeg skalv sånn - men der jeg la stemmen ned to hakk og var stødig og fast og ingen så eller skjønte hvor nervøs og sliten jeg var. Men modig - det var jeg jo, på ekte!)

Noen ganger må en minne seg selv om at dette kan jeg i hvertfall, dette har jeg gjort før. (Det hjelper ikke alltid at alle andre har gjort det før.)

Noen ganger må en bruke det min gamle norsklærer ga meg som trøst på veien da jeg var usikker på hvordan det hadde gått til eksamen og det enda var lenge å vente til sensur... Han nikket rolig og ga meg det litt ironiske smilet sitt - og minnet meg på at når en er usikker og redd, så merker en i hvertfall at en lever!

Noen ganger må en bygge det mulige motet på det som forhåpentligvis ligger i bånn - det som ikke er usikkert, det som ikke er på spill - det som er der. Hverdagen. Folka mine. Det er her jeg er.

Og kanskje går jeg modige skritt. Men det er dette jeg har. Det er dette jeg er. Det mister jeg ikke selv om jeg er både modig og redd.
Og jeg merker at jeg lever.

det mislykkede?

Jeg nøster videre på disse prestasjonene. Livet som en prestasjon. Livet som en hinderløype, der vi må - i hvertfall bør - passere alle hindre med stil og og stas og gode karakterer - og gjerne poste det på Facebook etterpå... Hvert hinder, hver post på programmet er en prestasjon - den kan graderes, den kan bestås, den kan vises fram. Selv det å ha barn - kan det bli en slik prestasjon som karaktersettes?

Eller ikke...? Hva når det ikke er så strålende? Når det ikke glitrer av hverdagslivet, når lesestunden blir masestund, når ingen har vasket badet og alle regndressene ligger i en gjørmehaug i gangen og det er fortsatt ingen som har ryddet vekk skiene. Når en glemmer at det skulle være med en tom skoeske til juleverkstedet!  Når ditt barn har kranglet og slått. Når babyen gråter til halv fem på natta og da starter toåringen dagen.... Når sykdom og bekymring gir deg tunnelsyn og ingen framtid kan skimtes. Når en smugspiser sjokolade. Når tålmodigheten tar slutt og en blir for streng. Når noen gråter og krangler - kanskje er det til og med de voksne...? Eller når en er motløs og lei.

Når en ikke presterer med glans og stil - midt i dette prestasjonsløypelivet. Hva da? 

Hvis alt er en prestasjon - ja, så har vi vel mislykkes, da. Det ble ikke bra. Det ble mislykket. Den og den og den posten på dagens program. Ikke stas. Ikke fotoverdig. Ikke egnet for skryt og omtale. En prestasjon som feiler.

Mislykket?

Livet er langdistanse. Og det er mye mer. Det er helhet. Det er samspill. Det er å ta ansvar, stort ansvar. Men livet med andre mennesker gir deg ikke tilsvarende mengder kontrollmuligheter som det ansvaret du sitter med. Selve døgnet-rundt-livet gir deg heller ikke supermann-krefter og engletålmodighet. Det betyr ikke at det er mislykket. Det betyr ikke at du må plukke ut bit for bit av hverdagshistorien og feste "mislykket-merkelappen" til disse. Det betyr at du lever et vanlig menneskeliv.

(Det finnes virkelig ille, forferdelige ting man kan gjøre her i verden. Da snakker vi ikke om å mislykkes med prestasjonene - da handler det om å gjøre virkelig gale, gale ting. Slikt som aldri skal skje. Det er helt utenfor vanlige skalaer for hva som kan gjøres. Det er ikke det jeg snakker om her.)

Men å være et sårbart og feilbarlig og unikt og fantastisk menneske - som tar ansvar - gjør en innsats - og ikke alltid består på en skala fra en til whatever - det er å leve et virkelig liv. Vi kan ikke leve et liv som halvveis mislykkede dag for dag. Hvordan skal vi kunne bære det?

Det finnes ingen som kan leve ditt liv for deg eller bedre enn deg, det finnes ingen vikar som kan steppe inn når du "mislykkes". Derfor skal vi  løfte oss og gå videre og leve i mylderet. Med ansvar og vilje til å mestre motgang og medgang.


(Bildet - veldig vellykka prestasjon, Lillebrors drageprosjekt for et par år siden. Fantastisk fin - men strevde  nok litt i lufta...)

endelig?

- Ja, det er vel godt å ha fått alle tre på skolen?!

Jeg tar sjansen - selv om jeg ikke kjenner denne med-mammaen:
- Vet du, jeg tenker liksom ikke sånn jeg. Jeg tenker ikke på at de skal fortest mulig over i nye faser og at det er "så godt å være ferdig med ditt og datt". Jeg er opptatt av hvordan vi har det her og nå.

- Åja, du vil helst at de skal være så små som mulig for alltid? Hun smiler.

- Nei. Ikke det heller. Ikke statisk. Jeg vil bare ikke alltid sammenligne faser og mene noe liksom "utenfra" om hva som er bedre eller verre. Alle tider har sine sider. Nå er vi her.

Og så får vi en fin samtale. Om faser og livet og her-og-nå og sånn.

Og jeg tenker videre.

Med førstemann leste jeg babybøker og grublet over alt. Tenkte i faser, slik alt jeg leste om barn og babyer ble formidlet. Lengtet etter noe. Lengtet etter sammenhengende søvn. Lengtet etter å forstå mer av barnet mitt. Redd for å feiltolke, redd for å gjøre feil. Trodde på påstandene om at med fast føde kom nattesøvnen (neida!). Var litt lettet da jeg kunne sette på ham sko og plassere ham i en sandkasse - et mer håndterlig barn, liksom. 
Neste baby - 21 måneder etter førstemann - innledet kompromissets tid. Jeg fikk slutte å være redd - for feil og mellomløsninger ble det vanlige. To å bære - to å mate - to å legge i hver sin vogn på dagtid og hver sin seng (gang på gang) om natta - to med bleier - en som løp og klatret mens den andre måtte støttes under nakken - to som gråt og skrek. Det var knallhard læring i å være flerebarnsmamma og erkjennelsen vokste i meg: Dette er mitt liv. Det er ikke noe utenfor meg som jeg skal måle og vurdere. Det er det livet jeg lever nå, og jeg håndterer det. En unge under hver arm og albuen på dørhåndtaket. Mate to i kryss med hver sin skje. Amme i sandkassa. Jeg ventet ikke lenger på at strevsomme faser skulle gå over. Jeg landet midt i det hele. 
(Med tredjemann var vi jo bare der. Og sykdommene og bekymringene hadde krevd så mye at friske og krevende småbarn var en gave. Og jeg priste meg uendelig lykkelig over å ha en ny levende liten baby å bære på igjen, mens toåringen og fireåringen bidro med sitt mylder og ståk.)

Jeg har visst lite på forhånd om alle faser. Det ser jeg nå. Det er ikke sånn at "alt blir så mye lettere" når de begynner på skolen. Barna blir større og greier mer - og det stilles også større krav til dem. Bakkemannskapet - foreldrene - trengs like mye som før. Det er spennende å være med på ferden.

Jeg lengter ikke tilbake - og jeg er i hvertfall ikke opptatt av å få ungene større fort, kjære vene. Men jeg skulle gjerne hatt en større flokk. En liten en til på hofta og en som stabber rundt. Jaja. Og så tenker jeg i blant - med litt sorg - over hvor mye en glemmer så fort. De intense småbarnsåra - glipper de fra meg i minnet også? Fordi hver ny dag som kommer også er så full og rik og krever sitt. Det blir litt som svarthvite bilder, eller de falmede 70-tallsbildene fra egen oppvekst. Glimt.

Mens vi er her og nå.

(Der og da, sju år sida. Nyfødt Lillebror, og to andre på fanget)

løse barnas konflikter?

Rett som det er kommer noen hjem med hengende hode og har leie historier å berette fra dagen. Eller noe kommer fram på sengekanten. Noe som var dumt, noe som var vanskelig, noen som har gjort og sagt noe. Egne unger kan være del av det - eller observatører. Og de vet ikke hva de skal gjøre.

Men de forteller. Takk og pris så lenge de vil dele både det gode og det vanskelige med oss her hjemme. 

Så kommer jo spørsmålet - hva gjør vi så? Trøster og sender ut i verden igjen for å ordne opp selv? Eller går inn i konfliktene og  problemene med våre voksne ressurser?

Det er ikke ett svar på dette - det er mange. Men start med det gode, med at vi deler, lytter, forsøker å forstå, leter i historiene etter mønster, forståelser, forklaringer. Det gir både barnet og den voksne en større ramme rundt det som er vanskelig. Kanskje kan vi gi våre små en bedre forståelse av hvor komplisert og vanskelig det er å være menneske, se noen nyanser, se at det kanskje ikke er så greit for "Petter" å være grei på skolen nå som det er vanskelig hjemme hos ham, at det er lett for "Hamda" å misforstå situasjonene fordi hun er ny på skolen. Noe sånt.

Men uansett forståelsesgrad så skal ungene våre avgårde igjen neste dag - og greie seg - "aleine". Sånn er det. De må gjøre valg og løse konflikter i sitt eget liv.

Men det er da for all del er lov å gi råd. Medmenneskelige råd, fra oss som forhåpentligvis har samlet oss noen erfaringer gjennom livet.

Husk at de barna som ditt barn går på skole - eller i barnehage og fritidsaktiveter - sammen med - de er ditt barns oppvektstmiljø. Uansett. Det er et ansvar for oss alle å bidra til at alle barna får det best mulig, møter forståelse både blant voksne og barn og får utvikle sine beste sider. Jeg har opplevd at andre foreldre "fordømmer" enkeltbarn som håpløse, mener at egne barn ikke får være sammen med dette barnet  ("hun lyver, akkurat som moren hennes"). Hjelpe meg - disse barna forsvinner ikke fra ditt barns liv! De sitter i det samme klasserommet. Og hvis voksne stempler små barn og formidler dette til egne barn, så legger de grunnlag for selvoppfyllende profetier. Barn er i utvikling. De skal alltid ha nye sjanser. Også andres barn skal ha denne retten.

(Men noen ganger kan det være lurt - særlig med småskolebarn som havner i tottene på hverandre ofte og forstår hverandre dårlig, å gi et råd om at de kanskje finner noen andre å leke med akkurat nå.... De kan være for små til å klare å løse konfliktene selv, og kanskje må de ikke klare det akkurat nå - de kan bare få litt pause fra hverandre.)

Et hovedråd - og en grunnleggende tolkning jeg legger vekt på med mine barn - er å skille meget, meget tydelig mellom handling og person. "Han er en dust!" - "Nei, han er et vanlig barn akkurat som deg - som gjør dumme ting og bra ting.  Akkurat som deg. Og det han gjorde i dag var dumt. Men han er ikke dum." Jeg aksepterer aldri "dumming-uttalelser" om andre barn - men jeg støtter på at bestemte handlinger absolutt var dumme.

Et annet viktig råd -etter en dag med kompliserte intriger og konflikter (jenter i prepubertet er eksperter på å lage seg slike dager visstnok...) - er å starte neste dag på nytt. Verden består, selv om konfliktene raser. Og jeg gjentar og gjentar at de må jo huske at de egentlig er venner. Det er normalt at venner krangler  - i blant - det betyr ikke at de slutter å være venner, de trenger ikke løfte intrigene på et slikt nivå der de hele tida skal tenke over om de "egentlig" er venner....

Ofte kan det holde å veilede og gi råd til egne barn. Men du har også ansvar for å være en voksen i lokalsamfunnet - i voksensamtaler med andre foreldre og overfor skole/barnehage, bidra til å dra lasset sammen dersom noe eller noen er helt på utur. Det er ikke å overkjøre barna eller curling-polstre for dem - det er å gjøre det voksne skal gjøre - blant annet å snakke sammen. Og vær en ansvarlig varsler dersom du hører noe på sengekanten som er alvorlig. Det er ikke allitd mobbeofrene selv som betror seg - det kan være ditt barn som ser hva som skjer og varsler deg. Da er det ditt ansvar å følge opp.

Raushet er en komplisert kunst i mellommenneskelige forhold. Det er ikke nødvendigvis noe vi er født med! Men vi kan lære det. Det hjelper å ha noen å snakke med. Bygge forståelse. Få råd. Få begynne på nytt. Vær en slik voksen!

Ha en fin dag.

lurt eller skamfull

For kanskje åtte-ni år siden leste jeg et innlegg i A-magasinet. Det var skrevet av en doktorgradsstipendiat med to små barn. Og hun skrev at hun følte seg lurt. For det gikk ikke opp. Livet gikk ikke opp (slik hun hadde trodd). Hun var lurt. Skrev hun.

Og så vendte jeg blikket mot meg selv. For her var det jo gjenkjennelighet så det holdt. Jeg var også doktorgradsstipendiat. Og jeg hadde også to bittesmå barn (minstemann klarte jeg knapt nok drømme om den gangen...) - og det gikk vel egentlig ikke rundt her heller. (Mer om det nedenfor)

Men - og dette måtte jeg jo tenke over, siden min anonyme kollega uttrykte dette så sterkt - jeg følte meg ikke lurt. Jeg klarte ikke å identifisere meg med dette å være lurt, at noen skulle ha lovet meg noe jeg ikke fikk.

For jeg trodde det var min egen skyld. At det var jeg som ikke strakk til.

Jeg hadde arbeidet i nesten to år med doktorgraden da jeg ble sykmeldt i første svangerskap. Det gikk ikke rundt. Men babyen kom med all sin medbrakte lykke og bekymringer og våkenetter og et intenst annerledes liv. Høyt ønsket. Intenst levde minutter og uker og måneder. Fra han var ni måneder var pappaen hjemme. Jeg trodde vi var "flinke og tidsriktige og likestilte" (husk at pappapermisjonen var fire uker den gangen!) - men ble møtt med undring om hvorfor jeg gikk fra babyen min.
 Jeg (vi) hadde trodd at når fødselspermisjonen var over - så skulle han vel i barnehage. Jeg visste ikke hvor små barn på elleve måneder var. Jeg visste heller ikke at det var umulig å få barnehageplass. Så vi delte resten av høsten mellom oss og koste oss med babyen vår som lærte å gå og som lagde flotte fingermalingskunstverk som julepresanger til slekta. Etter sykmelding og permisjon ble deltidsarbeid nok en bekreftelse på at jeg ikke var en akademiker å regne med på jobben. Da han var fjorten måneder sluttet jeg å amme, da var jeg to måneder på vei med nestemann og tynn og tom for krefter.  Litt etter - da han var 14 og en halv måned begynte han i en liten familiebarnehage fire dager i uka. Vi voksne jobbet 90 % hver, likestilte og flinke. Og den nye vesle i magen vokste og krevde mer og det ble ny sykmelding. Og folk hadde sluttet å snakke fag med meg på jobb.
Det er 21 måneder på dagen mellom mine to store. Det var to babyer, men med ulik rytme. Det var ny stor lykke, og snart ingen søvn. Det er rart hva som går. 

Denne gangen skulle pappaen ta over etter åtte måneder. (Husk fortsatt at dette er snart ti år siden, det var tidlig den gangen...) Jeg ringte på jobb litt før jeg skulle tilbake - og fikk beskjed om at det passet veldig dårlig om jeg kom tilbake nå. Pappaens jobb la på sin side hindringer i veien for at hans permisjon kunne begynne. Vi la om planene, holdt meg hjemme lenger, og så prøvde vi igjen. Universitetets svar var at jeg ikke kunne få kontorplass, siden jeg hadde vært borte. Bakerst i køen på grunn av fødselspermisjon. Det gikk et halvt år før jeg fikk et sted å være der jeg kunne ha bøkene mine og en pc. Og en stipendiats liv er et timeglass, du har bare den tida du har, den renner ut uansett hvem som legger hindringer for deg...
Vesla fikk heller ingen barnehageplass. Vi syntes det var godt å ha henne hjemme og jobbet 50 % hver. Storebror var også hjemme mange dager, det var gode søskendager. Slik vi ønsket. På jobb tetnet det seg til. Mannens jobb nektet ham redusert arbeidstid. På min jobb var jeg utdefinert som fagperson, og etter å ha blitt nektet kontorplass snek jeg meg bare forsiktig rundt i gangene og turte ikke møte folks blikk de dagene jeg var der. Vi vant sak i Arbeidstilsynet om mannens deltidsordning (det var også den gangen en lovbestemt rett). Vi ble sykmeldt av å krangle med arbeidsgivere for å få lov til å både ta oss av barnet (hun uten barnehageplass)/barna våre - og få gjøre en skikkelig jobb. Vi takket tilslutt ja til en elendig og lovbrytende familiebarnehage for vesla, tre dager i uka, ble regnet som litt mer hederlige arbeidstakere da vi gikk opp til 4 dagers arbeidsuke hver. Og fikk heldigvis tatt vesla ut igjen. 
Så ble jeg gravid igjen. Og holdt kjeft og dro inn magen på jobb. Og var lykkelig over to barn i samme ordentlige og gode barnehage, og vi voksne jobbet fire dager og barna hadde tre barnehagedager og to hjemmedager hver uke og det gikk rundt og vi var lykkelige. Til jobben fant ut at jeg skulle ha barn igjen. Og truet meg med oppsigelse. Jepp. Samtidig var eldstemann alvorlig og svært langvarig syk. Og jeg ble sykmeldt igjen. Primært av krysspresset - mellom å få være en anstendig og ansvarlig arbeidstaker, som kunne gjøre jobben min og ikke bruke all tida på å be om å få anledning til å gjøre den - og det helt nødvendige omsorgsansvaret jeg hadde hjemme og i min egen kropp. Det gikk ikke rundt. Og da måtte jeg prioritere det som var hjemme. Det var såvidt det gikk rundt allikevel. Egentlig gjorde det vel ikke det. Men en lærer seg å ikke kjenne etter. Leve med bekymring og frykt - og omsorg.
Da Lillebror kom, og var frisk - så ble det vår og lykke igjen. Men jeg hadde gitt opp å jobbe.  Gitt opp å være stipendiat. Kampene hadde vært for mange. Jeg var knekt. Knekt - og med tre barn under fire år, så var regnestykket og valget ganske enkelt.

Og på mange måter var det skamfullt. Det var jo det. Jeg greide det ikke. Jeg klarte ikke universitetsjobben og omsorgsansvaret samtidig. Og jeg følte meg ikke lurt - jeg følte meg knekt og skamfull.

Jeg kom meg aldri ordentlig tilbake på universitetet.  Men jeg fullførte doktorgraden min - mellom lego og klesvask - her hjemme og med brask og bram utad. Så det så! Det var en oppreisning. Og livet går videre - og det går rundt - på vår måte. Og jeg har lært meg å anerkjenne den innsatsen og den balansegangen vi har valgt og delvis vært nødt til. Men fortsatt kjenner jeg at det kan være skam som vanskeliggjør dette.

Og skammen ligger i dette. At vi tror at det er vår skyld. Det er jeg som ikke greier det - det som man burde greie her  i verden. Balansegangen - få være en skikkelig og anstendig arbeidstaker, som yter det en kan og får respekt for det - og samtidig være en ansvarlig forelder i det mangfoldet av utfordringer både vanlige og uvanlige småbarnsfamilieliv innebærer.
Skammen ved å ikke klare det ene - eller det andre - eller begge deler.

Jeg mener fortsatt ikke at jeg på noen måte er blitt lurt. Det er meg selv som gjør og bør gjøre mine valg og vurderinger i mitt liv - jeg kan ikke la noen andre lure meg eller skylde på noen andre.

Men jeg mener heller ikke at jeg skal skamme meg.
Jeg balanserer videre.

tilstrekkelighet og utilstrekkelighet

Jeg synes at en av de store utfordringene med voksenlivet og livet som forelder har vært og er spørsmålet om tilstrekkelighet. Kampen mot følelsen av utilstrekkelighet. Avgrensningen av hva jeg må, hva jeg prioriterer - og hva jeg kan ta lett på eller hoppe over uten at det gjør meg utilstrekkelig.

Vi vet jo alle at vi må velge og prioritere. Jeg argumenterer for valg i et sett. Lære oss å si "nei" til mange av verdens og markedets muligheter. Stå for egne valg. Alt det der.

Men det er ikke så lett. Det er ikke alle slags valg som finnes. Det er ikke alltid en kan si at "jeg prioriterer en rolig stund (med plastelina/høytlesning/baking) med småtrollene framfor husarbeid". For bleiene må skiftes og middagen lages og noen må hentes og noen må plastres og det kan ikke bare prioriteres vekk. Selv med større barn kjenner en på det - ofte - en må utsette den dype samtalen med det rolige barnet, fordi noen andre skriker, eller jeg er nødt til å ta en telefon .... Balanse balanse....

En kan heller ikke velge mengden av sykdomsutfordringer og andre belastninger som kan ramme en familie. Belastninger og alt det en ikke har valgt, kan tårne seg opp og hindre både prioriteringsmuligheter og noen som helst tilstrekkelighetsfølelse.

Det største sjokket etter å ha fått baby nummer to - lenge før baby nummer en ble to år.... - var nettopp utilstrekkelighetsfølelsen. At jeg ikke lenger klarte å være en "tilstrekkelig mamma" (i mine øyne) - selv om jeg på alle måter prioriterte det, valgte det, brukte 24 timer i døgnet på det. Allikevel følte jeg meg utilstrekkelig - døgnet rundt. At jeg ikke kunne ta opp babyen min hver gang hun trengte det - slik jeg hadde kunnet med storebroren året før... At storebroren sluttet å henvende seg til meg, fordi han så at han måtte dele meg med dette nye lille vesenet. 
(Det tok ni måneder før jeg kom til overflaten igjen. Følte at jeg mestret dette. Selv når det var kaos. Og storebror snakket med meg igjen. Familen var reetablert. På vei til litt mer tilstrekkelighetsfølelse).

Hjemmearbeid er i stor grad evighetsarbeid. Gulvet er like møkkete dagen etter, skittentøydunken like full, alle like sultne noen timer etter, og barn må bæres og stelles og trøstes på nytt og på nytt. Ingen fullførte rapporter eller publiserte artikler eller ros for ferdig arbeid der, nei. Bare pånnigjen!

(og utover hjemmearenaen så kjenner vi alle den lange lista vi må klare å prioritere våre egne liv i forhold til - jobbambisjoner og -prestasjoner, trening, venner, omsorg for øvrig familie, engasjement i lokalsamfunn og frivillig arbeid, ferier, invitasjoner, hage og hus, sosiale medier og kulturelle opplevelser- og naturligvis "ta vare på oss selv"...Prioriter i vei - og balanser!)

Jeg har skjønt at jeg trenger noen grep som hjelper meg å leve gjennom denne tilstrekkelighets- utilstrekkelighets-balansegangen.

- Kreativitet og ikke-nødvendighet. I all utilstrekkelighets- og evighetsarbeidsfrustrasjonen er det en så tilfredsstillende kilde til ro og tilstrekkelighet når jeg faktisk drar rundt på strikketøy, har symaskina på kjøkkenbordet, klipper og limer noen bilder - noe sånt. Jeg lager noe ikke-nødvendig (vi greier oss jo uten, det er ikke livet om å gjøre med selvstrikkede sokker og hjemmesydde pysjer) - og jeg fullfører noe. Tilstrekkelig. Nemlig. Stort smil.
I noen av de søvnløse åra gjorde jeg noe så meningsløst som å sitte oppe og se på tv når alle var i seng og alt nødvendig var gjort og jeg sikkert burde lagt meg selv - men jeg bare trengte, trengte, trengte så inderlig å gjøre noe ikke-nødvendig etter en hel dag og før en hel natt med bare nødvendigheter (og utilstrekkelighet). Det ga meg enda mindre søvn, men i hvertfall litt mer følelse av å ha noen valg i løpet av en dag. Jeg tror det var lurt - for jeg trengte det.... Nå dropper jeg tv-en - men trenger alltid noe ikke-nødvendig!

- Leve med mylderet -som formulering på et ideal. Det innebærer at jeg godtar at jeg ikke styrer og har kontroll med alt. Det skjer mye her i dette livet, det er mange initiativ og tiltak fra andre enn meg her i huset - som påvirker veien vi går. Det er et mylder jeg er for. Selv om det kan føre til at jeg alltid vil måtte la ryddighet og rengjøring være et prosjekt som møter veggen av papirklipp og legobygging og "skal bare.."... (og så rydder vi og koster igjen og evighetsrundansen er i gang....). Det hjelper meg å huske at nettopp dette mylderet av mennesker, ideer og aktivitet - er noe av det jeg ønsker i livet mitt - det er prioritert - da blir noen andre ting nødvendigvis nedprioritert. Og det er greit.

- Underveis-tankegang (jada, jada derfra kommer ideen til bloggens navn). Godta at jeg ikke får til alt - tross alle mine idealer, ønsker og håp. Godta at jeg sjøl surrer det til noen ganger, at målene og ønskene og idealene mine langt overstiger kapasitet og muligheter.... Godta at det "ble som det ble" - uten å bli knekt, men kunne reise meg og gå videre...
Holde ut år med motgang og belastninger som ingen bestiller frivillig og som hindrer valg og prestasjoner så det holder - men som også er et liv som skal leves.Være takknemlig for at jeg - med feil og mangler og utilstrekkelighet - faktisk får være med underveis på livets landevei.

Være raus med meg sjøl (og andre) - gi oss alle sjansen til å begynne på nytt - i morgen....

God helg!

slippe mandagsangsten?

Jeg spøker litt for tida om at "jeg skal jo være litt arbeidsløs nå...". Siden alle spør. Det er mye annet jeg kan kalle det. For stille sitter jeg jo ikke. Og travel skal jeg nok være. Men akkurat nå har jeg helt frivillig ikke noen fast ordning for lønnet arbeid, og det har jeg tenkt å bruke til mye bra. Så jeg mangler ingenting - selv om det virker som om mange tror det.
Jeg er heller ikke "arbeidsfri". Det er nok å ta av av meningsfylte sysler. Sliten skal jeg nok bli hver dag nå også.

Men det som har slått meg nå i denne gode helga, fylt av lange frokostkafeer på kjøkkenet, med interessante samtaler med store og små, besøk hos venner, jentetur til Stoff og Stil for å skaffe diverse til den arbeidsløses sysler, kalde turer ut, nok søvn, en ny strikkelue til fjerdeklassingen, et ferdigklippet prosjekt for symaskina i morgen, to gode filmer og i det hele tatt mye bra - ja så har det slått meg at kanskje skal det være en tid uten mandagsangsten nå framover. Uten den klumpen i magen søndag kveld over at nå må alt strammes til, nå må alt være klart, nå må vi bare trå til og greier jeg det egentlig??? - og det er alt for lenge å lengte etter fredagen.
Kanskje skal jeg klare meg uten den klumpen i magen nå?

Det er fortsatt nok av kabaler å legge for ukene som kommer. Det er nok som må leveres og det er mange poster på programmet. Jeg har ting jeg gruer meg til. Men jeg har sjansen til å finne balansen mer sjøl. Og jeg har sjansen til å være en som bidrar til balansen her hjemme litt mer. Det håper jeg. Det trenger vi just nu.

Samtidig er uroen - og kanskje angsten - i livet også en del av det å være menneske underveis. Det skal vel også være med. Det skal gjøres valg og vurderes. Skrittene skal tas - eller ikke. Jeg grubler over mitt - og holder fast i mine - og går videre.

Ja - hvem har sagt deg....

Det ble prat om slitsomme unger rundt kantinebordet. Unger som bråker. Unger med bokstavdiagnoser. Unger som skriker rett ut på gata. Noen mente at det kan jo ikke foreldrene orke. At det er umulig.

Slik jeg kjenner foreldre, så orker de. Det er deres egne unger. En går alle de skrittene en må, tar de løftene som må til. Hjelp er viktig, bli sett, få støtte. Men med egne unger, er det ikke et alternativ å "ikke orke". 

Det er ingen garantier med mennesker. Det er ingen bytterett på barn. Livet er sårbart. Hva med det barnet som får kreft - skal foreldrene orke det? Selvfølgelig, langt langt forbi grensene for hva som går. Det er ingen som spør deg hva du orker. Det ingen garantier for smertefrie, lytefrie, diagnosefrie liv. Det samme gjelder andre ting som rammer barnet ditt. Du bærer det. Det er ingen alternativer.

Men det gjelder også i det dagligdagse. I livet uten diagnoser. I nattevåkingen med en baby som må bæres og bæres. Det er ditt barn - her og nå. Det er ikke spørsmål om hva du orker - men hvilke løsninger du kan finne for ditt barn. Det er bekymringen for det redde barnet med alle marerittene. Det er alle oppkastnettene. Det er den velsignede trassen fra sterke, friske barn som greier seg bra. (For alle som har hatt alvorligere ting å bekymre seg for - så kan det være gjenkjennelig den følelsen over hvor godt det er å ha et barn som utvikler seg slik det skal - og har krefter og helse til å være trassig og skrike fra seg - eller hvor godt det er at det eneste som skal til i en nattestund er litt bæring og trøst, ikke årevis med kamp for et bedre liv.)

Vi skal gjøre alt vi kan for å løse problemer. Barn og foreldre skal få hjelp. Men ingen kan love deg et liv eller et barn uten utfordringer, smerte og problemer...

Så lenge skuta kan gå så lenge hjerte kan slå

Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå

Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå

Og det finns mange som aldri et lysglimt kan nå

Og hvem har sagt deg at du kom til verden

For å få solskinn og lykke på ferden

At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands

Å ta en kyss eller to, i en yrende dans

Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn

Og at livet skal holde hva det lover

Og hvem har sagt at det beste som står på menyen

Skal bli ditt til seilasen er over?

- noen ganger er det ålreit...

Det var strofen jeg kjente klang i meg og rundt meg denne helga.

- Noen ganger er det ålreit - 

Kjære Odd Børretzen - takk til deg - som sang seg inn i min studenttid og ble der for resten av tida -  med din rustne røst og tunge og lette hverdagsvisdom - rett i hjertet og til å leve etter. 
Ikke alle ganger - men noen ganger - er det ålreit. Og da rusler vi videre. Fordi det noen ganger er ålreit, i livet. 

Utfordringer og motgang og uro finnes i bøtter og spann. det er nok for oss alle. Men noen ganger er det ålreit - allikevel. Og det må også være lov og mulig - å lete etter og kjenne etter denne følelsen, denne rytmen, denne tilstedeværelsen - av at nå, nå, nå er vi i takt med noe, kanskje oss selv, kanskje hverandre, kanskje dette øyeblikket, denne stunden, kanskje denne helga. 

Slik var det. Vi skulle ingenting, vi var nære, vi var rolige, vi var nedpå. Vi landet på fredagen - og ble der. Vi fikk snakket sammen, vi fikk alle måltidene sammen, vi fikk litt oversikt og litt rom for tanker og gjerninger. Alle kunne få realisert noen små drømmer, sy- og strikkedag var bestilt av frøkna, finne de vekkryddede bilkassene på loftet sto på ønskelista til Lillebror. Sy- og strikkeønsket var høyt på min liste også. Symaskin på kjøkkenbordet, stoffbiter overalt. Niåringen sydde stolt ørevarmer og skjerf av fleecestoff til seg selv. Regnvær ute - stearinlys og durende radio inne, pizzasaus kokende på ovnen, epleskiver som blir hengt til tørk, eller kokt til syltetøy. Og nye og gamle lekebiler nok til alle. Storebror fant ståltråd og begynte å finne opp ekstrautstyr til bilene. (og jeg orker ikke forsvare den kjempetradisjonelle kjønnsrolleinndelinga disse aktivitetene våre representerer, vi gjorde bare det vi hadde lyst til...). Og pappakjæresten satt og skrev foredrag "hele helga", men han var midt iblant oss, alt henger sammen. Det er en gjeng rundt bordet, den faste og hverdagslige, tre små og to litt store, som alle er store nok og rolige nok til at vi kan sitte lenge, for det er bare det vi skal - og både kose oss med maten - drømme om noe, tulle med noe, leke "20 spørsmål" og drøfte amerikansk politikk eller forbruksmentalitet - for eksempel. (Det er så moro med så "store og tenkende barn"!) Vi fikk vært en liten skogsrunde i søleværet på søndagen (liten - sånn man egentlig tar med toåringer - men alle regndressene fikk havne i vaskemaskina etterpå ihvertfall). Ovnen glødet og det ble kake til dessert.
Det var en god helg. Noen ganger er det ålreit.

Jeg strever med søndagskvelder. Mandagsangsten kommer farende når ungene er i seng. Adskillelsen, kaballeggingen, prestasjonspresset, tidspresset - jeg vet at det kommer. Og det setter seg rett i mellomgulvet og i skuldrene. The week must go on.

Men noen ganger er det ålreit. Jeg tviholder på det.
Fortsatt god uke til verden. Det blir en spennende natt for internasjonal politikk....

lys i mørket

Når kreftene egentlig har vært oppbrukt i mange mange uker, så det går rundt for en stakkars underveisdame - når snøværet slett ikke er så hvitt og vakkert, men klissbløt sørpe som gjør at alle under en viss alder er gjennomvåte uansett hvor mye regntøy de har på,
når det som gir stress og stiv rygg så en verken kan sitte eller gå er hele den haugen med jobb som slett ikke blir noe mindre av at verken kan sitte (foran pc) eller komme seg på jobb - hva skal en skrivedame gjøre da! - men.....

- så er det godt allikevel, da - at en faktisk er hjemme når de store skoleungene kommer inn med alt sitt våte tøy, og slett ikke jobber, men kan slå seg ned sammen med dem til en matbit og skravling og strikketøy midt på blanke ettermiddagen - tid til oss
- og så er det godt at ovnen varmer og tørker alle våte votter
- og det er godt at en kan ha "lov" til å ligge på en sofa i et stille hus i mange timer en helt vanlig mandag
- og så er det godt at vi finner igjen nesten alle Lillebrors våte klær når vi skal hente på skolen
- og det er godt at det er gode middagsrester og kakebiter igjen fra helgas familiefeiring av elleveåringen

- og så er det godt at sørpa fryser på til kvelden, så småtassene får lagt snølykta si. Nå skinner den der ute i mørket

litt mye nå...

Det er litt mye nå. Det blir kvelds- og nattarbeid hver kveld. Det er frister og stress. Det er kabaler som legges nøye - og de går jo opp, vi får det til - det går rundt og ingen lider. Men mammaen er for sliten nå.

Heldigvis er det noen som ser. Heldigvis har jeg et hjem å komme hjem til. Noen som fyrer i ovnen for meg. En sliten fotballgutt som trenger å sitte på fanget til kveldsmaten. En niåring som legger mammaen i sin egen seng og synger nattasanger så vakre at jeg må både gråte og smile og sovne. En storebror som bærer ved og dekker bord og ser og trøster og forteller. En pappakjæreste som bare ordner den husvasken som jeg allikevel ikke hadde orket.

Så det går jo bra. Og det går jo rundt. Det er jo ikke det. En kan jo være fornøyd med at det går rundt - og la det fortsette slik.

Men jeg vil ikke venne meg til å ha det sånn som dette her. Jeg kjenner jo det.
Så hva velger jeg da?