årlig-vårlig identitetskrise?

Før opplevde jeg alltid våren som et nytt håp, at alle dører åpna seg påny, at det igjen var mange muligheter å ta av, at en kunne gjøre nye valg, gå nye skritt, få nye krefter, realisere nye drømmer.

Noe sånt. Slik våren selv glitrer lysegrønn, med bristende knopper. Vekst. Muligheter. Håp.

Og så går nå åra, og jeg har livserfaring nok til å innse at våren alltid bare leder mot en sommer som rett og slett til slutt bare ender i en ny høst og vinter. Ny istid, ny stillstand, dører som lukkes, sorg over ikke-realiserte muligheter. 

Hva skal en med våren da? Er det bare lureri? Håp som ikke fører noe steds hen? En livsløgn, en illusjon?

Så blir våren en tid for uro i stedet for håp. Identitetskrise i stedet for tro på vekst og muligheter. Rynker mellom brynene, bekymringer, undringer, forkasting av egne prosjekter og drømmer som meningsløs sløsing med tid i dette livet som raser så fort avsted og på veien har så mange middager som skal på bordet og fotballkamper som skal heies på og regndresser som skal tørke til i morra...

Jeg stiller sikkert for vanskelige spørsmål til livet og for store krav til meg selv. Jeg vil få til noe, jeg vil ikke bare få dagene til å gå rundt mens åra løper sin vei. Det hadde sikkert vært enklere om jeg lot meg suge inn av alle normer og forventninger i omgivelsene, ikke hele tiden søkte min egen alternative vei som jeg både skal tro på og faktisk mestre. 

Det er jo for mye forlangt, ikke sant? Både forme min egen vei og klare å gå på den? Hvem tror jeg egentlig at jeg er?

Det er jammen godt at selve våren der ute ikke lar seg styre av en førtiårskrisedame som vakler på sin underveisvandring. For tross ulltrøyer og ullsokker, snøfall i går og to plussgrader på morgenen i dag, så står i hvertfall våren på med all sitt håp og all sin vekst og all sin forberedelse til hva-det-nå-er-som-skal-komme.

Og jeg får nok en gang holde meg fast i identiteten som hun som er underveis. Det kan vel hende hun kommer seg noe sted...