skamme seg!

Jeg skjønte noe i går som jeg skal skrive mer om etterhvert. Jeg har lest Anne Hildes tekst om sine valg. Jeg har sett travle mammar i vanlige liv i en dokumentar. Jeg ser Gunhild Maria Hugdal Marchens kloke tekst. Og jeg tenker litt. Og suser videre selv.

OG så stopper jeg opp - for jeg ser et nytt ord som jeg ikke har koblet til alt dette før. Nemlig SKAM!

Jeg har ikke helt skjønt det - eller sett det. At vi - så mange av oss - som vet at vi har så mange valg og muligheter - vi tror at det er noe med oss selv, med MEG, når det ikke går opp. Når det ikke går rundt. Når full jobb og mange barn og hus og hjem og liv ikke går opp. Når vi blir utslitt og sykmeldt av "vanlige liv". Når det er vondt å gå fra barna. Når det føles feil at det skal være vanskelig å få kabalen til å gå opp når en fireåring blir syk. Når vi for eksempel velger å trappe ned, jobbe mindre, lette presset for at det skal ha noen sjanse til å gå opp - da er det også feil! Og så skammer vi oss. For vi tror at det er bare oss. Det er bare meg som ikke får det til. Og da snakker vi ikke om det. Det vi skammer oss over, det snakker vi ikke om. Bare veldig stille. For vi vil jo ikke klage. Og i hvertfall ikke når det sikkert er bare meg som ikke får det til, som føler, tenker, sliter på en annen måte. Da er jeg stille. Og så er du stille. Og så later vi som om det skal være sånn.
Og tausheten hindrer oss i å se at vi er flere. Og det hindrer oss i å kritisere, endre, bevege oss. Skam holder oss fast.

Nå har jeg skjønt noe. Så da skal jeg begynne å snakke. Og skrive.
Vi høres!

mammaliv-dokumentar

Jeg har sett dokumentaren "Dagane flyg" av Liv Berit Gilberg. Se den! Det er en god tematisering av mammaliv i Norge i 2013, den er hverdagsorientert med gode og gjenkjennelige glimt fra vanlige liv. Uten syting og klaging. Uten pekefinger. Det traff meg.

Det er mange gode grep i denne dokumentaren. Jeg vil nevne to.
Jeg likte godt at de to familiene vi følger spesielt både er en "barnehagebarn-familie" og en "skolebarnfamilie". Vi trenger å se på småbarnstida, ettåringenes liv - alt det - men vi trenger også å se at livet med skolebarn også trenger foreldre med tilstedeværelse og tid.
Det andre jeg vil nevne er de historiske linjene som trekkes - vi får korte beskrivelser av et mammaliv slik det kunne være til ulike tider gjennom de siste 130 årene. Barnearbeid i fabrikk. Barn som må greie seg selv gjennom foreldres lange arbeidsdager. Husmortida på 1950-tallet. Demonstrasjonstog for større valgfrihet og en vei ut av husmorlivet på 1970-tallet. Disse glimtene kan vise oss mye vi ikke ønsker oss tilbake. Forhåpentligvis kan vi også se hvilke valg vi har i vår tid, at vi har så mange flere valgmuligheter enn tidligere tiders mammaer. At det ikke bare er én modell for livet i 2013 - bite tenna sammen og løpe videre, fordi "sånn må det bare være".

Dette er politikk og det er våre egne liv. Vi trenger både samfunnsdebatt om hva slags samfunn vi bygger midt i all vår valgfrihet - og vi trenger å støtte hverandre på å kunne gjøre gode og kloke valg i hver våre liv.

påminnelse

HVERDAG

(Louis Jacoby)

Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet
blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek...

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du erkysten som de engang seiler fra.
Si meg hvem er stor og hvem er liten da
når fremtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil. 

Når lørda'n blir til sønda',
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan'ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite
det er du som gjør din dag og tinning grå. 

Et avisutklipp med denne viseteksten har hengt på badet vårt i mange, mange år. Kan godt være en påminnelse - hver eneste dag. Livet består av mange utfordringer og kabaler - men det er en stor verdi å få være med på dette - og få sørge for alle de små bitene som får hverdagen til å henge sammen. Melka som tømmes i glasset og melka som tørkes opp fra gulvet. En håndsrekning her, en bok som leses høyt på en snei der, øve engelskgloser her og svippe på skitrening der - en familie som henger sammen og hører sammen. 

Ta vare på denne myldretida - da mange trenger deg. 

Og så er det gode, gyldne glimt overalt - hvis en vil se etter!

 Alle de våte vottene er våte - eller de leirete buksene er leirete - fordi det har vært så gøy ute! 

  

lov til å ville?

Nye tider!
Tida etter at mitt forrige store prosjekt ble avsluttet i januar har gått i rykk og napp. Det var en intens og krevende jobb og et omfattende prosjekt å avslutte, samtidig som det var en jobb der vi var svært klar over at det som ble lagt fram ville bli møtt med omfattende oppmerksomhet (og det er jo meningen!). Fra oktober og framover var det tydelig at kreftene ikke strakk til. Det er utrolig hva en kan presse fram allikevel, fordi en må, fordi det er frister, fordi vi var få som kunne dra dette i land
 - og hjem og liv og barn må uansett få sitt.
Men å gå på minus i lang tid, det koster. Jeg har trengt litt tid for å komme meg på beina igjen. Jeg ser det nå, men det er ikke alltid så lett å akseptere når en er midt i det og kjenner på at alt går sakte.

Men noe har tross alt skjedd disse ukene. Jeg har skrevet en fagartikkel som er antatt (skal bare flikke litt til denne uka). Jeg har sydd en haug med langbukser til niåringen og sydd om en del andre småplagg ("redesign" - juhu!), reparert bunkevis med klær, strikket en del luer etc til familien. Startet et omfattende ryddeprosjekt i huset, inspirert herfra og fra egen frustrasjon over alt som hoper seg opp. Og jeg har vært den tilstedeværende mammaen. Jeg er takknemlig for det. Det er jeg.

Jeg merker nå at kreftene begynner å vende tilbake. Vårsol og varmere dager hjelper også. Kanskje jeg skal tørre å ha litt større planer igjen? Planer og drømmer.

Det er skummelt å sette ord på planer og drømmer. Offentliggjøre dem. Si at jeg vil prøve... - jeg skal.... - Det gir fallhøyde, offentlig fallhøyde. Det er lettere å bare la dagene gå og bli fornøyd med det en får til...

Jeg får prøve en kombinasjon. Si det høyt til meg selv. Skrive det tydelig for meg selv - i første omgang.

Det er lov å ville noe - ikke sant?

God vårvinterdag til deg!

(Bildet over er fra det vinterkledde sommerhuset, nå i vinterferien. Bildet under er fra gyllent vårlyst solskinnn som rekker helt innerst i stua...)

søndagsoptimisme

Dagens skitur i vårsol! Siste vinterferiedag. To av oss gikk langt og tre gikk litt kortere og alle var fornøyd. Skolesekkene står klare for morgendagen. Mer sol er i vente. Jeg skal løfte blikket mot lys og vår. Jeg skal prøve å realisere drømmer - og holde fast på hverdagen.

God søndagskveld herfra!

(og se - jeg har lagt til en mailadresse her på sida - hvis du vil ha direkte kontakt med meg en gang...)

få noe ut av tida! - eller....?

De goder som det er knapphet på, må en forvalte godt.
Bevissthet om de valgene en gjør øker - sannsynligvis - med bevissthet om knapp tilgang og dermed om nødvendigheten av klok forvaltning.

Det er i stor grad ikke materielle goder det er knapphet på i vårt lille hjørne av verden. Og det merkes.
Kanskje trenger ikke folk å ta vare på matrester og lage nye retter av gårsdagens. Kanskje trenger de ikke stoppe sokker, for nye kan kjøpes. Kanskje trenger ikke folk å lete etter den tapte votten på SFO (eller til og med boblebuksa!), for skapet hjemme er fullt.. La eplene falle i bakken... Kanskje...

Men ett gode er det tydeligvis knapphet på også hos oss - og der finnes det mange meninger og drøftinger om hvordan dette godet bør forvaltes. TID - er vår tids  knappe gode. Derved øker også bevisstheten - og prestasjonspresset med hensyn til hvilke valg vi gjør og hvordan vi forvalter denne tida, denne såkalt knappe ressursen.
(og - ja - jeg kan jo ikke dy meg, men må jo minne om at tid er det absolutt mest demokratisk fordelte godet  noensinne - 24 timer i døgnet tildeles hver og en, Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, før og nå....)

Så vi "vet" at vi må forvalte tida godt. Vi "vet" at det teller hvilke valg vi gjør. Vi vet at vi "burde få noe ut av tida". Det er vår tids bevissthet. At vi burde være målrettede og utnytte tida, velge det som er det beste, for voksne og barn. Og det er samtidig en grunnleggende kilde til dårlig samvittighet - påstår jeg  - når vi føler at vi kanskje prioriterer feil, ikke får nok ut av tida, ikke forvalter rett....

Jeg lurer noen ganger på hva jeg skal svare når folk spør "hva vi skal" (i helga, i dag, til sommeren, når jeg henter minstemann tidlig ... ) Man skal liksom alltid "skulle noe". Vi burde skulle gjøre noe som heter noe. Et skikkelig svar er "vi skal i svømmehallen" - eller "vi skal på teater" - "vi skal på hytta, kommer igjen natt til mandag.." Vi har ikke alltid sånne svar. Vi skal liksom bare "hjem". Ha fri.

Her i huset har vi ikke alltid en sånn plan som heter noe. Men vi gjør jo noe hele tida. Masse. Mye gøy, mye nyttig. Om hverandre, sammen, hver for oss. Her og der. Og ungene bygger den teppehytta i stua eller graver ut den fantastiske snøhuleborgen i hagen, eller drar fram planker og spiker, eller alle papirdukene eller hva det nå er. Jada, de krangler også i blant. Men de kjeder seg ikke. Og de gjør ting vi aldri hadde klart å planlegge. De utnytter tida til fulle til det som er av verdi for dem her og nå, det deres kreativitet skaper her og nå. Det er en fryd å se. Må jeg virkelig si. Og er takknemlig for at de kan boltre seg slik i barndommene sine.

Det er ikke enten eller. Eller, det bør ikke være enten eller. Selvfølgelig skal en kunne forhåndsplotte inn begivenheter og opplevelser i programmet. De teaterbilettene. Turen til Mormor og Morfar. Snekre ferdig sykkelskuret. Korøvelsen. Skirenn på søndag. Alt det der. Men det trenger jo ikke være fullt!  Vi trenger ikke alltid vite på forhånd hva vi skal gjøre. Tvert i mot så trenger vi også tid da vi ikke skal noe spesielt, tid vi kan fylle. (Dette innebærer også en anerkjennelse av at det finnes et hverdagsarbeid som skal gjøres i en familie - det er ikke en strålende begivenhet som krysses av i kalenderen eller som vi forteller om, men det er en trygg og traust hverdagsrutine som involverer alle og som tar tid.)

Behovet for å ha åpen tid som kan fylles, brukes, skapes, gjelder spesielt barn, som skal surre rundt og finne ut av livet og seg selv - det tar faktisk tid! Det hadde ikke vært dumt om vi voksne gjenoppdaget denne kunsten også. Kanskje en kan få mer ut av livet - totalt sett...

("Det er omveiene, sidesporene og forsinkelsene der beriker ens liv" - Nils Kjær) 

fri

Det er rolig vinterferie. Noen har vært pjuske i helga, men er på beina igjen, en familieskitur på ganske få kilometer - og med bål og pølser og tulleskihoppkonkurranse - ble gjennomført på søndag. En pappa er avgårde på jobb igjen noen dager. 

En generell spørreundersøkelse blant de gjenværende beboerne  her i huset tilsa at denne dagen i hovedsak skal domineres av å  leke hjemme. Ute og inne. Ingen behov for store utflukter. Det er et hyttebyggingsprosjekt med tepper og puter som pågår mellom sofaen og pianoet i stua. De to minste vil tegne. Niåringen skriver bok. Vi passer nabokaniner. Elleveåringen har store legoprosjekter på gang. Det er snø som skal måkes. Og kanskje en snøborg i haugen av vekkmåket snø! Det er akebrett som gjerne vil ut og skli. Noe skal bakes. 

Det er absolutt ferie.

skal vi gi blaffen, slappe av, eller?

Thorgeir Kolshus fikk i gang en god debatt med sitt innlegg om "slapp-av-foreldre" forrige uke. Aftenpostens oppfølgingsartikkel kontekstualiserte og åpnet for fagkommentarer, blant annet om hvordan oppfordringen til å "slappe av" kan berøre arbeidsfordelingen mellom far og mor (det er lettere å "slappe av på krava" hvis en baserer seg på at "mor" ordner opp....)

Det er en bra debatt. Men det er litt mange ting som blandes sammen her.

- Vi som er voksne, og særlig vi som har ansvar for noen som ikke er fullt så store, vi har ansvar for å tenke og velge og prioritere og stå for noe. Det betyr at vi har ansvar for å blåse i ekspertråd og "alle-andre-gjør-sånn"-regler - hvis vi mener det selv. Kolshus må selvfølgelig ikke sette den ullgenseren på barnet sitt, hvis han mener at hun blir for varm med den. Det er å ta ansvar for et barn som blir lett varm, ikke å slappe av. Det er å tenke selv.

- Så - ja - slapp av med alle rådene og kravene utenfra. Ingen kan følge alt.Vi lever i en tid med en overflod av eksperter og aktiviteter og meninger om hva som skal være bra for både store og små. Det gir oss mange muligheter  og en stor tilgang på informasjon. Og det gir oss nettopp oppgaven med å tenke selv og velge selv.

- Vi skal selvfølgelig slappe av med hensyn til hva alle andre mener - hvis vi selv mener noe er bra, - eller greit - for vårt barn i vårt liv. Det er å være voksen og styre eget liv, ikke bare bli utenfrastyrt og normstyrt. Det er mange måter å leve gode familieliv på og bygge opp rundt gode barndommer på. Men jeg synes ikke vi skal slappe av med å mene noe selv. Livet er ikke så likegyldig at vi skal bare la alt seile.

- Så når det er snakk om å gi blaffen (som vel og merke ikke Kolshus sier selv...) - så må en jo trekke en grense. Ingen av oss har rett til å gi blaffen i barna eller i å tenke over hva som er bra for barna. (Og det er virkelig uendelig sjelden at noen faktisk gir blaffen i egne barn....). Men vi kan gi litt blaffen i alle andres meninger om hva som er bra. Hvis vi faktisk mener noe selv. Og det gjør jo de fleste av oss. Så får vi mene noe da. At det er lurt å  begrense datatid, eller sukkertilgang - eller at det ikke spiller noen rolle.... , at det gjør noe om en treåring har varme nok klær - eller ikke...., at det er viktig at alle er med og rydder etter middagen - eller om det er greit at en sniker seg unna.... Noe får vi jo mene. Det får jo være grenser for å slappe av. (Og, bare for å ha sagt det, vi må alle inngå kompromisser, det er mye å ta hensyn til her i verden - også ut over "barns beste" -  og de ideelle valgene er en illusjon. Men vi kan gjøre så godt vi kan og faktisk mene noe om noe. Det mener jeg..)

- En annen dimensjon ved å "slappe av" er hvem som faktisk har ansvar for barnet de fleste timene av dagen i en vanlig barndom i Norge i dag. Når barn er i barnehagen åtte timer om dagen, er det for lettvint for foreldre å si at en blåser i råd om påkledning, eller om en har sendt med termos til turen, eller om en egentlig husker å ta med skiftetøy eller støvler. Det er ikke deg som forelder som kan improvisere løsningene og dekke opp for det som mangler underveis i løpet av dagen. Barnet ditt er sendt ut i verden med det du har sørget for - eller ikke. Konsekvensene må bæres av barnet ditt. Det er en ordning som de voksne har valgt. Det stiller noen krav til foreldrene som de ikke bare kan velge vekk med henvisning til at det ikke er så nøye.

- Når det er sagt så er det kanskje nettopp litt tid til å slappe av, surre rundt som familie, uten aktiviteter, uten frister, uten institusjonsrammer som kan trenges. Det heier jeg på! Men selv det er noe som de voksne velger. 

Jeg støtter Kolshus på at vi må tenke selv. Velge en ansvarlig vei. Gjerne en mer avslappa vei i vår overorganiserte tid.

unger, nettbruk og sårbarhet

Nylig klarte Aftenposten å lage en overskrift om at begrensning av nettbruk kunne skade barna våre.
Det er slik en må lage overskrifter - få en vinkling som er ny, oppsiktsvekkende og gjerne litt skremmende også. For skade barna våre vil vi jo ikke, så da må vi følge med på alle overskrifter og underskrifter...

Poenget i avisens framstilling er at de barna som mangler erfaring, veiledning og vurderingskriterier når de beveger seg på internett - de er mer sårbare.

Jepp. Det er det samme som barn som mangler erfaringer, veiledning og vurderingskriterier i andre situasjoner. Barn som mangler erfaringer med å bevege seg i trafikkerte strøk, eller de som mangler erfaringer i skog og mark i all slags vær - eller de som mangler erfaringer med litt svevende ustrukturerte sosiale sammenkomster eller bruk av øks og kniv og fyrstikker - de blir mer sårbare. Det er ikke så greit å mangle erfaring. Det er en del av det å vokse til, det å være et menneske som vokser og utvikler seg - at vi samler erfaringer, får veiledning (forhåpentligvis) - og etterhvert lager oss vår egen bank av vurderingskriterier slik at vi kan håndtere nye utfordringer.

Det betyr ikke at vi hiver ungene våre ut i hva som helst, i "så mye som helst" av alle slags erfaringer  i hauger og lass og så tidlig som mulig. Det er ikke på den måten vi hjelper dem å bli mindre sårbare. Vi sender ikke treåringen ut i skogen alene i åtte timer i januar for å samle erfaringer og "bli mindre sårbar". Og femåringer kan sykle langt og flott - men kanskje ikke samle erfaringer langs med hovedveien sånn helt alene. Og skal tiåringen ligge ute i telt med kamerater, eller reise alene med fly så kommer vi vel med noen råd eller litt veiledning. Og kanskje har de gjort det før sammen med oss, samlet litt erfaringer sammen med noen voksne i første omgang, kanskje.

Det er ikke så annerledes. Barn trenger å samle erfaringer. Men erfaringer skal samles over tid, erfaringer bør være varierte og vi lærer mye mer når vi faktisk har noen å drøfte erfaringene med. Og noen erfaringer bør en få slippe, hvis det er mulig. Det er ikke alle erfaringer som gjør oss sterkere og mindre sårbare - det  motsatte er absolutt også tilfelle.

En forskjell på barns nettbruk og andre aktiviteter for barn er at for mange foreldre så er dagens nettbruk noe vi ikke kjenner igjen fra vår egen barndom. Det kan slå begge veier. Noen kan kanskje tenke at dette er noe barn ikke trenger og lage forbudssoner som kan forårsake den type sårbarhet som artikkelen advarer mot. En mye større fare er at vi som foreldre (og lærere) lar nettbruk og databruk være et område der vi resignerer som voksne, der vi ikke vet hvordan - eller om - vi skal regulere. Det blir en voksenfri sone. At vi mangler erfaringer fra egen oppvekst som vi kan bruke til å veilede våre barn. Dette mener jeg er en mye større risiko - som også overskriften på artikkelen kan stimulere til. At en tror at en ikke kan være voksen og lage regler, begrense bruk eller delta - fordi det liksom kan hemme barna!

Nettbruk er nyttig. Og gøy. Det hører med i dag. Det gjør også treklatring og legobygging og gjemsel og steking av speilegg og fisking og perling og skrelling av poteter og sterke verb. Variasjon må til. Og vi må være voksne nok til å veilede, så lenge de små er små. De blir store og må greie seg selv, jada. De må bygge på de erfaringene de selv har, jada. Men vi har et ansvar for å velge og veilede mens erfaringene samles.

familiens ønskebok

Jeg har funnet fram en liten hvit notatbok - den har ligget litt glemt inne i en hylle - nå er den på plass igjen i kjøkkenvinduet sammen med oppslagsbøker og fuglebøker og dagens høytlesningsbøker. Med penn. Klar til bruk.

Det er familiens ønskebok.

Vi er to voksne her i familien som etterhvert i livet har skjønt at vi begge er gode til å gjøre det vi må og ta hensyn til andre - men ikke så gode til å kjenne etter hva vi egentlig vil selv. Hva har jeg lyst til? Hvordan vil jeg at livet skal være. Faktisk tørre å la egne tanker og følelser få plass.

Og så er vi to store - og etterhvert også tre taleføre og meningsberettigede små - som skal klare å ta valg og forme et liv der vi både får til det meste av det vi må, men der vi også klarer å realisere noen av drømmene. Vri livet litt i riktig retning. Legge vekt på det gode. Det vi ønsker. Ikke bare gå blindt videre i faste spor og tro at vi må det alle andre gjør.

Og da må vi faktisk finne ut hva det er vi ønsker!
Det kan vi skrive inn her. Så blir det synlig - for oss alle. Vi kan snakke om det. Finne ut hva vi kan gjøre for å få det til - eller foreløpig la det stå der som en synlig drøm. Noe som gjør det litt klarere.

Det står dato og navn. Og noe. En drøm. Et ønske. Et håp. Noe vi tør å sette ned svart på hvitt.

Vi begynte med denne boka for åtte år siden. Da hadde vi en treåring, en halvannetåring, to halve jobber med mange frustrasjoner, et doktorgradsprosjekt som ikke hadde stor progresjon, et gammelt og lite hus vi ikke visste om vi skulle fortsette å bo i eller pusse opp eller bygge på....

Det står mye fint der. Mange ønsker har vi faktisk realisert. Vi bygde ei dokkestue og vi har fått til enda mer dyrking av mat i hagen. Piano. Mer plass i huset (det samme, gamle..). Sykkelturer med hele familien.

Det går veldig tydelig fram at et av mine store, store ønsker gjennom disse årene er (mer) rom for kreativitet her i livet, plass og tid og samvittighet til å prioritere å lage ting. Og skrive.

Ungene har skrevet ønsker om å dra mye i svømmehallen. Eller til Nordpolen. Bygge en gapahuk. Og drikke saft. Og ha kanin.

Jeg har høytidelig sagt til Lillebror at det aller viktigste som står i denne boka er det vi skrev i mars 2005 - at vi ønsket oss flere unger! Et år etter kom han til oss.

Innimellom i disse åra har boka ligget glemt. Nå har den gjenoppstått.  Det blir spennende!

privilegert

Jeg tenker på det hver eneste gang jeg tar en varm dusj - og vet at den kan vare så lenge jeg selv ønsker. Jeg tenker på det nesten hver gang jeg ser mine tre små gå ut i vinterkulda i mange lag ull og vinterdresser og varme luer og votteskift i sekkene. Jeg tenker ofte på det når jeg fyller middagsbordet med noe som er både godt og sunt og allsidig, og vi kan skrelle appelsin på appelsin til dessert. Jeg glemmer det kanskje litt når jeg snubler over alle støvler, skistøvler og alt annet i gangen. Men jeg vet det jo.

Jeg tenker på hvor utrolig privilegerte vi er. Som kan være varme og mette. Som kan gi barna våre nye vinterstøvler når føttene vokser. Som kan skru på en kran og bruke så mye varmt vann vi vil. Som har boliger med sengeplass og varme dyner til alle - og til og med kan danse og leke sisten innendørs i tillegg.

Og så tenker jeg på om det kan vare. Alt jeg vet om historie og alt jeg vet å sammenligne med globalt sett, tilsier at det er vi som lever i en annerledestilværelse, en boble av utrolig velstand og overflod. Jeg klarer ikke se for meg at all denne velstanden skal vare. At mine barns liv skal bli like lett og fylt av materielle goder og enkle tekniske løsninger. 

Og så er jeg glad for at jeg selv på denne vesle plassen her i skogkanten også kan dyrke noe mat. Det er i hvertfall en rikdom som kan vare.