Jeg - og vi. Fri til å bestemme sjøl. Sommerutfordringer.

De siste tre somrene har jeg kjent sterkt på akkurat dette dilemmaet.

Jeg - og vi - her i huset mener jo veldig sterkt at en av våre oppgaver som foreldre er å beskytte barnas frie tid, tid som ikke er ferdigdisponert, tid som kan brukes til surr, påfunn og egne ideer. Henge opp ned i et tre, lese på toppen av lekehuset, sparke rundt på sparkesykkelen og se om en kompis er hjemme eller snekre mer på olabilen. Eller ligge strak på kjøkkengulvet og trille klinkekuler mellom beina på meg som prøver å balansere rundt der. Sånne viktige ting.
Og vi mener videre sterkt at nettopp sommerferien er den tida da dette virkelig skal slå til. Ungenes sommerferie bør være lang og ganske fri. Det er en viktig modningsfase mellom to skoleår - det er en tid for endring, vekst, tanker og læring som tilhører en annen del av livet enn den ferdigstrukturerte skoleuketida som dominerer resten av året. Etter en sommerferie vender ungene tilbake - flere centimeter høyere og mange erfaringer rikere. Det er verdifullt.

Så ja, - jeg er en sterk forkjemper for ungenes frihet til å finne på ting sjøl. Og mine tre er gode på nettopp det. Hvorfor kjenner jeg da i så stor grad på et dilemma knyttet til dette?

Jo. For med mellomstore unger - som kan klare alt mulig sjøl. Og som vil masse. Og kanskje i tilsvarende grad ikke vil en del andre ting - så kommer utfordringen: Hva så med fellesprosjektene? Nå går vi på tur! Nå skal vi plukke blåbær! Hvem vil spille et spill i kveld? Nå drar vi og bader! I morgen sykler vi til Nøklevann, dere..., eller....?

For da kan det lett skje at ... "Jammen, jeg hadde tenkt meg til Pelle..." - "Jeg har ikke lyst - jeg vil helst sitte inne og lese." "Jeg tenkte å sykle meg en tur alene." "Ikke akkurat nå...." Og - Så - Videre!

Sånn var det jo ikke før. Da kunne jeg ta tre unger under armen og stappe et par av dem i vogna og ta med niste i sekken og dra avgårde på det jeg tenkte og alle var glade og fornøyde og plukket pinner og steiner og blåbær og lekte at de var sjørøvere/nybyggere på prærien/lavamonstre etc - og tok dagen som den kom. Fortsatt frie unger med masse påfunn - men jeg kunne sette rammene. 

Nå er det ikke så enkelt lenger. Alle fem i familien har - som de alltid har hatt, naturligvis, - sin rett til å være med og påvirke hva som er familiens fellesprosjekter. Men samtidig er vi minst fire nå - og en femte som også gjerne ønsker samme posisjon - som alle er i stand til å helt på egen hånd håndtere dagen på egen hånd og lage sine helt individuelle rammer og ta ansvar for egne valg. Og som faktisk også har rett til å gjøre dette. Det er klart at nesten-7.-klassingen og nesten-9.-klassingen kan bestemme seg for at i dag er dette min plan og sånn er det. (Hvis det ikke er bestemors 70-års dag naturligvis, eller et fly som skal rekkes og slikt noe.)

Men hvordan sørger da jeg - mater familias - for fellesprosjektet, familien, familiesommeren? Tja!

Hvis alle skal bestemme så inmari mye sjøl hele tida - så får vi - VI - jo ikke gjort noen ting!

Svaret er vel - vi gjør så godt vi kan, holder på noe - og slipper løs på noe, med så mye stødighet og raushet vi har. Drøfter individuelle og felles planer for dagen. Avtaler måltider og hvem som har ansvar for disse. Fordeler arbeidsoppgaver. Avtaler i fellesskap når det er badetur og hvem som er med. (De fleste blir jo med uansett, da...) Tar med oss gamle tradisjoner i familien - men fornyer og løser opp der det trengs. Nyter og beundrer den framvoksende selvstendigheten og de valgene disse mellomstore gjør. Gir råd og oppfordringer i blant - slik vi jo alle trenger. Og forventer faktisk, nemlig, fortsatt frammøte til felles måltider.

Og lever så godt vi kan - midt i mylderet - med de dilemmaene det alltid innebærer for oss mennesker - å være både enkeltindivider og tilhøre et fellesskap.


I dag starter skolen igjen. Rutinelivet tar seg opp igjen. Friheten innskrenkes og dermed også en del av dilemmaene - det er ikke lenger hele tida et valg hva en skal finne på. Skole, lekser, trening, aktiviteter, møter, plikter definerer det meste. 

Og nettopp det er jo også et dilemma....

- og store blir de! Noen tanker om å få større barn.

For noen år siden begynte jeg å skrive om "mellomstore barn". For de var jo ikke sååå store ennå, ikke tenåringer og sånn - men jeg måtte jo også innse at det heller ikke var tre små barn vi hadde her i huset. De var rett og slett mellomstore.  Skolebarn. Gående, syklende, lekselesende, aktive, taleføre og forhandlingskompetente barn som både kunne komme seg fra A til B på egenhånd og settes til å klippe plen, vaske trapper og stikke på butikken etter mer melk og løk. Men fortsatt barn. Fortsatt med familien som hovedsentreringspunkt. Et "vi"som favnet oss fem, fellesskapet som definerte hverdager, helger og ferier. Alle med egne aktiviteter og plikter utenfor familien - men fortsatt med familien som den definerende enheten.

På mange måter er det slik fortsatt. De er vel fortsatt "mellomstore", selv om vi er igang med både første tenåring og ungdomsskoletida, har hatt to avgårde på leirskole og opp på Galdhøpiggen og tilbake og jeg i løpet av sommeren  sikkert både blir fravokst i lengden av minst ett barn og ganske sikkert har den minste skostørrelsen i familien - for alltid....

(Og fortsatt er det helt klart slik at det er en minstemann i denne familien som får og tar rom for sin minstemann-tilværelse på en helt annen skala enn de eldste fikk mulighet til noen gang. Noen fordeler skal det da være med å være minst - og takk og pris for at jeg har en jeg fortsatt kan løfte.)

Men vi nærmer oss stadig mer den tida da "alle er store". Det ligger der - foran oss og med oss. Og det er verken skummelt eller fremmed - det er rett og slett akkurat som alle andre faser dette myldrende familielivet gjennom årene har brakt med seg, spennende, krevende og fylt av takknemlighet. Også dette får vi være med på. Følge med disse tre små menneskene vi har fått lov til å leve sammen med, i deres møte med en stadig større verden, i deres utvikling av seg selv, i deres prøving og feiling.

Joda, jeg sover mye mer enn da jeg hadde tre små. Og ja, de er jamt over mye friskere enn da alle var under skolealder.  Og armmusklene mine er slett ikke så fine som de åra jeg bar en (eller to) smårolling(er) på hofta konstant. Men det er ikke "lettere" å være forelder til tre mellomstore, snart store (og hvorfor skulle det være lett?!). Det er på ingen måte mindre tidkrevende (og igjen -hvorfor skulle det være det?) Tida fra siste kveldsprat på sengekanten er over til jeg selv burde stupe i seng er forsvinnende kort. Aksjonsradiusen til de ikke-så-små-lenger øker og øker - og dermed øker også det feltet jeg burde følge med på, det vi trenger å snakke om, forberede, eller trøste og debriefe om.  Det er ikke lett å være ni,ti,tolv, fjorten og sånn... Det er ikke forferdelig heller - men det er mye.

Og da er det mye vi som foreldre skal være landingsplass og avgangshall og omsorgs- og forståelsestasjon for.  Fortsatt.

Og takk og pris for det.
Igjen. Igjen. Igjen.

I dag...

I dag plasker det mot ruta. Dette vinterværet som aldri kan bestemme seg. Pøsregn og issvuller overalt har overtatt etter snøeventyret fra helga. Men det er mer snø og masse kuldegrader i vente. Fortsatt håp for flere flotte skiturer. Mellomstore unger kan gå langt!

I dag er vaskemaskina frisk igjen. Jess!! Etter ei og ei halv uke uten vaskemaskin begynte det å gå ganske kort tid mellom hver gang jeg inderlig uttrykte at jeg gledet meg såånnn til å få vaskemaskin igjen!! Det er jo min kjæreste hobby å bære klær opp og ned, henge opp og sortere..., målt i antall timer i uka i hvertfall. Håndvask av undertøy og ulltøy  har tatt unna litt - men bunkene med olabukser og sengetøy og treningstøy vokser raskt uten maskin. Mellomstore barn skifter ikke tøy like ofte som bittesmå (bortsett fra treningstøy) - men det er mange flere kilo klær per skift...

Og kjære, vene, så takknemlig jeg er for at det går an å reparere på en ti år gammel vaskemaskin! Det er sånn jeg vil ha det. Reparere og ta vare på. (Og nå skal den få gå kontinuerlig et par dager...)

I dag forbereder jeg meg på et møte i byen i morgen som kan bety nye spennende utfordringer for tida framover .........
- og et annet møte om kvelden, som klassekontakt på 6. trinn. Foreldremøtene er den eneste gangen i året hele foreldreflokken møtes og kan snakke på tvers, uavhengig av egne barns vennevalg og fritidsaktiviteter. Vi har en stor skole, det er 60 barn på hvert trinn - og med mellomstore skolebarn som strener avsted i livet er det viktig at vi benytter anledningen til å få snakket med hverandre om det som "foregår" - også utenom skoletid. Det er vi - familiene - som er lokalsamfunnet og oppvekstmiljøet. Skolen er en viktig del, men bare en del. I fjor hadde vi en god samtale om dataspill og bruk av sosiale medier. Som klassekontakt er jeg opptatt av å bidra til at vi får rammer for slike samtaler på tvers på møtene - at de ikke bare handler om at lærerne orienterer om livet på skolen.

I dag vil jeg anbefale en titt på tv-programmet Free-Range Parenting - An International Perspective, som du finner linket opp på den danske bloggen Smilerynker - som også er vel verdt å følge, både for bildene, tekstene og innholdet! Og kanskje du gjør som meg - puster lettet over å leve i en krok av verden der det ikke anses som uansvarlig foreldreskap å lære ungene å greie seg selv. Tvert i mot. - Og samtidig lever både-og- perspektivet i meg. For jeg er 100% for å lære ungene å klare ting sjøl. Gradvis. Tilpasset situasjon og person. Men samtidig synes jeg deler av oppvekstdiskursen i dag i for stor grad etterlater ungene alene, uten veiledere, uten nyttige arbeidsoppgaver, bare med "underholdning og forbruk". (Og dette har jeg skrevet om mange ganger, hvis du vil ha en gjenoppfriskning så sjekk gjerne både her og her og her.)

I dag blir det nybakt brød når ungene kommer fra skolen. Og kanskje vi smeller til med en havrekjeksbakst også etterpå. Litt variasjon til brødmåltidene. (og jadda, som den bakstreverske dama jeg er, så bakte jeg knekkebrød i går. For å ikke snakke om at jeg lagde eget peanøttsmør i helga. Jadda. Gjøre sjøl....)

I dag vil jeg prøve å gjøre ferdig den ulljakka jeg lager til meg selv av en gammel diger (XL - hvordan fant jeg på det!) svart, høyhalset ullgenser. Klipte opp og sydde om i går. Skal stashe litt i dag. Blir nett og fin - i stedet for posete og ubrukelig og nederst i skuffen. Gjenbruk og redesign.

Og kanskje klipper jeg til en lappe-kjøkkengardin til... Litt annerledes enn den første, har jeg tenkt.

I dag leser jeg antagelig mer i Helle Aarnes Tyskerjentene. Og forskrekkes over den fortiede og skammelige historien - og over hvordan kvinners seksualitet gjennom tidene har blitt ansett som en nasjonal eiendom. Brudd på denne eiendomsretten ble straffet umenneskelig hardt og rammet både kvinnene og barna deres - for resten av livet.

I dag plukker jeg fortsatt ikke opp Stoner av John Williams - som jeg har begynt på og begynt på så mange ganger nå - men som er så fylt av tristhet og gjenklangen av et liv som aldri ble forløst - at jeg ikke har godt av å lese videre.

I dag skal jeg høre min yngste (sønn) og min eldste (ekte-) mann spille gitar sammen.

I dag skal jeg sikkert - som alle dager - bistå med oppmuntring, litt masing og høring under tre barns lekselesing midt i middagslaginga.

I dag kommer også den supre 18-åringen vi følger opp med hjelp med videregående-matten. Det er mange språklige uttrykk i matte som ikke er så lett å sjonglere når en kom til Norge først på slutten av barneskolen...

I dag skal vi fylle kjelleren med mer ved.

I dag skal vi igjen samles rundt bordet til måltidene. Og til kveldsmat skal jeg lese videre høyt i Den uendelige historien (Michael Ende).

Og til slutt skal jeg nok sitte litt med stearinlys og mørke kjøkkenvinduer og strikke videre på Valdresgenseren til minstemann og snakke litt med kjæresten min om mylderet og livet.

*

Og i går - skrev jeg en tekst i anledning Holocaust-dagen. Den kan du finne her: Hva kan vi lære av historien? Ord til Holocaust-dagen.

ritualer

Myldreliv med mellomstore unger kan bli ganske oppstykket. Det er mange interesser og aktiviteter på ulike kanter. Uka igjennom fylles med treninger, øvelser, venner, lekser - og foreldremøter og annet voksenansvar, ikke minst... Helga kan lett bli nesten likedan, det er så mange ønsker og behov. Ungdomsskolestarten i høst har medført at lekser har blitt fast innslag i helgene også. I blant må også voksenjobbing flyttes litt rundt både i uka og i døgnet. 

Takk og pris, sier jeg da for at alle de små ritualene og vanene vi la oss til gjennom småbarnsåra. Vi visste virkelig ikke hvor mye vi kom til å trenge dette når livet skulle begynne å trekke oss til fem ulike kanter uka igjennom. Etablering av noen møteplasser i løpet av dagen og i løpet av uka, noen faste ting som er slik - "sånn har vi det hos oss", det er gull verdt føler jeg nå.

Hvilke vaner og ritualer en har vil jo variere fra familie til familie. Ulike folk trives med ulike ting. Dette er noe av det hverdagslig viktigste hos oss:
Kjøkkenbordet, med lys og felles måltider dagen igjennom. Inkludert landinga etter skoletid...
Kveldsmat - ved det samme bordet - med høytlesning, te, tegning, strikking og surr før legging. (Det at vi sammen deler opplevelsen av en bok som engasjerer alle fem er virkelig en givende og spennende opplevelse, det lå langt fram den gangen vi på bestilling leste Karius og Baktus omigjen dag etter dag!)
Helgefrokoster. Lange. Noen kommer - noen går. Noen setter igang med en gitar- og sangkonsert midt i det hele. Noen får lest avisene. Lagt noen planer. Diskutert noe som tar tid å tenke over.
Fredagsmiddag ved det store bordet i stua. Innleder helga. Føles annerledes. Både landing etter uka - og innledning til noe annet - til helga. Snakke om det som har vært og det som skal komme.
Filmkveld på lørdager, etter pizzaen. Et barn velger en film, alle stabler seg opp i sofaen. Lørdagsgodt og popcorn. 
Turene. Så mange - ulike, men gjenkjennelige. Badeturene. Skiturene. Bare-gå-en-tur-i-skauen-turene. Sekk, bål, sykkel, skismøring, badetøy. Inkluderer også i blant landinga etter tur, hjemme igjen med noe varmt å drikke - og "så skal vi spille et spill!" insisterer Lillebror. Søndag etter søletur i novemberskog ble det gløgg og "Den forsvunnene diamanten".

I tillegg til disse daglige og ukentlige ritualene - så finnes jo de som er mer sesong- og høytidsbetonte, knyttet til bursdager, jul, ferier, 17. mai, fast vårtur til ei bestemt strand - eller vårrydding eller eplehøst i hagen. Tida nå før jul (snart kan vi vel si det!) er jo stappfull av slike gjenkjennende elementer. Lillebror mente i går at det var på tide å henge opp adventskalenderene, det er bra han passer på!

Ungene skal reise seg opp og gå. De skal velge sin vei - og forlate dette hjemmet en dag. Ta stilling til meningsfylte og meningsløse aktiviteter. Ritualer og vaner skal ikke binde dem fast. Men de skal få lov til å ha en ramme rundt og en tilhørighet til dette livet de lever nå - før de gjør alle valgene selv.

Akkurat her og nå i livet - med tre mellomstore og to voksne - med alt vårt hver for oss - så er det så godt av vi alle kjenner disse små holdepunktene i familielivet vårt, at vi opprettholder oss selv som familie ved å ha disse holdepunktene som knagger. Dette er ikke en tvangstrøye. I blant blir det naturligvis så mye som skjer at noe faller ut. Hver eneste uke legger vi kabaler for å få ting til å gå opp. Men vi vet da en del om hva vi prøver å få til. Vi justerer middagen, for å få med flest mulig, Vi forbereder ungene på hvordan vi gjør ting i dag. Og vi kommer oss ut i den novembersøla på en søndag da det egentlig aldri blir lyst - fordi vi vet at vi virkelig, virkelig, virkelig trenger den turen for å tømme hodene, løse opp i skuldrene og leke litt i skogen på en grå søndag før styret tar fatt igjen.

Om Malala, fredsprisen og barns helter!

Fredag var vi spente alle sammen. Verden over, faktisk. Dagen for offentliggjøringen av hvem som er tildelt Nobels fredspris for dette året.

Ungene mine var spente også. Og de gjettet på Malala alle tre. Hvis du klikker deg inn på den andre bloggen min kan du lese innlegget jeg skrev om barns helter  nettopp denne dagen - om behovet for at barn har noen å se opp til, noen som gjør og mener store og gode ting her i vår vanskelige verden. 

Ha en god uke :-)

(Bilde fra en av utallige gatesalg-aksjoner ungene har arrangert gjennom tidene, med inntekt til Redd Barna...)

Høstbalansering

Det er høst, kalde netter, varme dager, stua er full av kasser og korger med eplehøsten, vi spiser ti epler hver om dagen og det vanker eplekake på en helt vanlig tirsdag. Jordskokkblomstene lyser blant røde epler i treet, de høster vi seinere - men jordskokker til middag vanker det også ganske ofte nå om dagen. Jeg tørker nyper, sylter nyper, sylter epler, skal snart henge snorer under kjøkkentaket til epletørking. Drivhuset bød på færre tomater enn jeg håpet - men det gir vel lærdom til nye år. Og endelig, endelig blomstrer erteblomstene!

 Det er fortsatt rett etter skolestart, det er fortsatt mange nye rutiner å bryne seg på, det er ettermiddager med lange lekser, det er en storebror på ungdomsskolen, det finnes bestevenner som skal flytte, det er noen dager som er for lange og kveldene er blitt mørke igjen. Vi kjenner alle fem hvor mye søvn vi trenger i denne tida, hvor lite det plutselig er å gå på. Snart må vinterdynene fram. Vi lengter etter helgene og tar i mot alle timene vi får.

Midt i mylderet leter jeg etter mine høstrutiner og min plass i dette mangesyslerilivet mitt. Balansen mellom jord og ord - de praktiske oppgavene, det skapende fysiske arbeidet - og arbeidet med ordene, formulere dem, nå fram med dem. Alt krever sin egen porsjon med innsats, balansene går fort i ubalanse. Organisasjonsarbeid krever sitt, orden, referater lister og møter. Samtidig kjenner jeg at omsorg og tilstedeværelsen for folka rundt meg - det er det som ikke kan balanseres, det er og skal alltid være der, og det er en styrke og en trygghet for alt det andre.

Høsten byr på to invitasjoner til boklanseringer der jeg har bidratt med fagartikler, skrevet i fjor, ting tar tid. Sommerens sensorjobb ble avsluttet i august. Jeg er fornøyd med å ha laget en ny blogg. Jeg får løpt i skogen. Jeg har endelig begynt å sy på en bluse til 6.-klassingen.  Jeg skriver lister med oppgaver til meg selv, praktiske og teoretiske, hver dag skal ha en liste å holde seg fast i. Særlig mandager! Jeg skriver tekster, jeg utvikler prosjekter, jeg sender avgårde, jeg venter på svar,  jeg er underveis.

Det er sol og tjue grader på ettermiddagene, tøyet kan fortsatt tørke ute. Shortsene er ikke ryddet bort. Vi suger soltimene til oss før vi går løs på ei ny uke.

Hvordan er dine høstdager?

Spelemann på taket!

For tida går den kjente musikalen Spelemann på taket på Det Norske Teatret i Oslo. 

Hvis du overhodet har mulighet til det, så få det med deg!

Musikalen handler om den fattige jødiske melkemannen Tevje i landsbyen Anatevka i nåværende Ukraina. Året er 1905. Tevje og kona Golde har fem døtre. De må giftes bort for å få en trygg framtid. Giftemål ordnes etter tradisjonen, det er parmakeren som kobler parene og fedrene som gjør avtalene om giftemål. Alt etter gammel skikk. Landsbylivet leves etter den jødiske schtetl-kulturen. Tradisjonen forteller folket hvordan de skal leve. Og musikken, den gjennomtrengende, rytmetunge, mektige musikken - og dansen - preger det hele.

Tittelen Spelemann på taket er en metafor. En spelemann - som står oppe på et tak, til og med på ett bein - gir et tosidig bilde. På den ene sida er det gleden og det gode livet, knyttet til musikken - på den andre sida er det balansen, usikkerheten, det som faktisk kan gå galt der en står øverst på taket. Slik er dette balanserende landsbylivet, fylt av glede og tilhørighet til den gamle tradisjonen, samtidig ytterst på balanselinja, truet både av moderne tider og av russernes pogromer og jødeutryddelser.

Moderne tider innebærer blant annet at døtre ønsker å gjøre egne valg, på tvers av farens avtaler - eller til og med på tvers av tradisjonene. Hvordan skal den tenkende, tradisjonstilknyttede, religiøse og godhjertede Tevje håndtere det...?

Vi lurte på om vi kunne ta med ungene. Dette er ikke et spesielt barnetilpasset stykke. Ble det for mye for dem. Kom spesielt minstemann til å kunne sitte i ro og henge med på 2,5 timers musikkteater? Men vi ville så gjerne. Jeg har gledet meg til dette i hele vinter. Og i går kveld var vi der. Med vår 8-åring, som satt ytterst på stolen i pur entusiasme og musikkglede hele forestillingen til han endte storgråtende i armene mine under applausen "fordi det er så fint", med vår 12-åring som lente seg tilbake for å slappe av før det startet, men som jammen havnet ytterst på stolen han også, lo av alle humoristiske poenger og gråt over tapene og truslene mot det vesle landsbysamfunnet, - og med 10-åringen som har religioner som stor interesse og hang med på alle jødiske ritualer, og spesielt engasjerte seg i de fem døtrenes valg og skjebner og sto på setet sitt til stående applaus. Og jeg -jeg satt nå med musikken i magen, og tårene i øynene - hele kvelden jeg også. 

Søndagsfrokosten i dag gikk til nye samtaler og tanker om alt vi opplevde i går. Vi blar i programmet, husker og tenker. Om mennesker, slekt, tilhørighet og identitet - om kultur, religion og sivilisasjon, om varighet og brudd, om enkeltmenneskets valg, og andres aksept, respekt eller avstand. Om makt og undertrykkelse. 
Og vi har sunget og sunget og gjenskapt dialoger vi husker fra i går.

Vi har virkelig delt en stor, stor opplevelse. Anbefales!

Ta vare på de gyldne åra!

Ta vare på de gyldne åra med mellomstore unger! Det vil jeg si noe om i dag - på en vinterferiedag med tre skoleunger.

Og dette er som du skjønner, ikke et innlegg for å hevde at det er like hektisk å få kabalen med lekselesing ganger tre +middag til rett tid samtidig med skismøring + fotballtrening (med treneroppdrag) +skirenn (med supporter/smører/transportjobb)+ foreldremøte (som må ledes hvis man nå er klassekontakt eller noe sånt) + hiphopdans (bare kjøring) med en bil, en til to voksne og litt avstander og fortsatt mørke kvelder... i løpet av tre kveldstimer... til å gå opp - som det er å bytte bleier ørti ganger på tre slitne småtroll og koke grøt og mate med begge henda og bade og synge og legge tre små før halvåtte.

For det jeg minst av alt vil delta i her er et kappløp om å "ha det mest slitsomt". Det er da ikke det livet primært handler om! Takk og pris for at huset er fullt og livet er innholdsrikt og at vi trengs i alle disse ulike fasene av livet.

Alle faser av livet har sine gode glimt og sine tyngre sider. Og alle faser har sine rammebetingelser og varierende valgmuligheter.
Det å ha mellomstore barn gir mange valgmuligheter. Det gir et handlingsrom som er større enn da de samme barna var under fem år. Det gir mulighet til å drikke varme kopper uten avbrudd og muligheter til å lese avisa (hvis ikke ungene tar den først). Det gir muligheter til lange familieturer med alle på egne bein. Det gir muligheter til å være flere som tar ansvar for alt som skal gå rundt. Livet er like fullt som før. Men annerledes.

Mellomstore unger kan mye mer enn bittesmå unger. Du kan få hendene fri. Du kan snu ryggen til. Du kan være borte. Du kan dra på trening før leggetid. De kan ha nøkkel selv. De bør og kan ta ansvar for ganske mye. Og de er kanskje vel så interessert i å henge med venner, taste på mobilen eller glane inn i en skjerm som å henge i beina på deg.

Hva bruker du så disse valgmulighetene til? Lar du ungene glippe fra deg - fordi de ikke lenger må bæres og mates? Det lar seg gjøre. De økte valgmulighetene kan brukes til å trappe opp på jobb, ha flere reisedager, flere møtekvelder - eller få mer fred og ro ved å tilrettelegge for mer adskilt voksen-/og barntid; ungene greier seg jo sjøl - så da kan de jo gjøre det mens du får mer tid til noe annet... eller?

Ta vare på den gyldne tida, sier jeg da. Grip disse årene. Mellomstore unger greier mye, så dette er virkelig tida for et innholdsrikt familieliv til glede for både deg og ungene. Lange sykkel- og skiturer sammen. Teaterforestillinger, konserter og høytlesning - møte med kulturinnhold som treffer både store og mellomstore og beriker oss alle. Dele praktisk ansvar i huset. Spille avanserte brettspill sammen en hel kveld. Diskutere verden og verdier og viktige ting. Det er akkurat nå - disse gyldne mellomåra - dette er mulig. Ungene kan så mye - OG - de vil fortsatt være midt i familien, hvis vi passer på at vi er der vi også!

Jeg mener jo ikke at vi skal sitte oppå dem eller late som om de fortsatt var tre år. Unger skal slippes fri, gradvis. Og det skal være tid for oss alle i en familie, tid til mors bok og mors trening til og med i blant. Men familielivet har faktisk en strålende tid i disse åra, you shouldn't miss it!

Jeg har vinterferie med mine tre mellomstore. I går la vi i vei i ganske snøfattige Østmarka. Alle pakket og bar egne sekker, vi delte på utstyret. Vi kan gå langt. Ingen klager. Alle er med og tar beslutninger om retning og tempo. Ved og pølser og kniv var med. Vi samarbeider om bålbygging og pinnespikking. Etterpå var det grilla marshmallows! I et solgløtt satt jeg med boka mi mens ungene hang oppe i noen trær (så jada, det blir tid til noe bare-for-meg også!!). Veien hjem går også av seg sjøl. Vi skravler, ler, får tid til noen store temaer på veien. Ingen som mener at de ikke orker mer og må bæres. 
Vi kan så mye nå - som vi ikke kunne for noen år siden. Jeg hadde ikke gått en slik tur alene som voksen for fem år sida. Men nå kan jeg det. Ungene vil være med og vi klarer alt. 
Dette er den gyldne tida.

Hvor fort skal jentene (og gutta) bli store

(Sparket bak for å skrive dette i dag er at jeg har sett overskriften til VG om at jenter idag blir voksne tidligere enn før. Temaet har imidlertid opptatt meg lenge. Og det hører godt med i mitt ønske om å sette mer fokus på mellomstore barn i bloggverdenen. )

I gamle Agatha Christies romaner med store herskapshus befolket av ymse, lett beslektede mennesker, Miss Marple pluss minst en morder - der er det så godt som alltid en kvinne rundt tjue år som omtales som en "ung pike". Altså pike/jente, ikke kvinne. Hun er klossete og unett kledd, liker best å løpe på heia med bukser på eller henge rundt i stallen og sier rett som det er noe upassende. I hvertfall insisterer hun enormt på å være et barn, ikke føye seg etter voksne oppførselsregler, og i hvertfall ikke bli en velkledd og dannet ung dame. Foreldre er oppgitt og strenge og skjønner ikke hva de skal gjøre med en slik vill "pike".

Mot slutten av boka kan det hende at den 15-20 år eldre legen eller advokaten eller noe sånt har brutt gjennom hennes barnslige udannethet og han skimter den kvinnen hun er der inne. Noe sånt. Men hovedpoenget er naturligvis oppklaringen av mordet. Det er ikke love-stories dette her, det er klassisk krim med klassisk persongalleri - og dermed altså disse unge barnejentene på cirka tjue. 

Det har jo alltid forundret meg. På samme måte som eldstedatteren i Sound of Music, den sekstenårige Lisel, ble behandlet som et barn på linje med sine yngre søsken, med samme leggetid som femåringen Gretl, samme slags klær som de andre, med løping og leking og ramling i vannet. Vel har hun sin forelskelse i telegrambudet og det er riktig så vakkert, men budskapet etterhvert er jo at hun skal vente litt med sånt også... "wait a year or two". 

Jeg ser ingen tjueåringer eller sekstenåringer omkring meg som går rundt og er barn og blir behandlet som barn. Jeg ser dessverre i stedet mange ti-til-tolvåringer som folk tydeligvis synes er ungdommer. De kan kle seg som kule ungdommer, de utstyres med dyre smarttelefoner og annet utstyr. Utstyr som kan mistes og stjeles - og som er krevende sosiale instrumenter som kaster dem ut i krevende sosiale voksenutfordringer svært, svært tidlig.

Mange har ansvar selv for å ordne seg om morgenen og går hjem til timesvis med tomt hus hver ettermiddag. Det inviteres til klassedisco der åtte-ni-tiåringsjentene kommer sminket med paljettopper og bare skuldre De omsluttes med reklame og påvirkning fra sosiale medier som sender et budskap om å henge med i moteverden, med et snevert  og krevende kroppsfokus -  og i popkultur og kjendisverden.

Og jeg ser de jentene på 15-16 også - og de ser slett ikke ut som Lisel løpende rundt i lekeklær lagd av gamle gardiner med småsøsknene. De er jo så fancy og velsminkede, med pelskantede boblejakker av merker jeg ikke har greie på. On top of the world. Muligens, hva vet vel jeg. I hvertfall ikke barn.

Jeg ser mye annet også. Heldigvis. Jeg blir alltid så glad når ungene mine finner venner som fortsatt har lyst til å leke. Bygge snøhule, leke sisten eller spille et brettspill. Jeg ser andre tiåringer enn min som går i bobledress og polvotter til skolen og er klar for å hive seg i en snøhaug. (Men tolvåringer med boblebukse - det er nok for drøyt...)

Det handler ikke bare om jenter. Gutteverdenen er en parallell. Det er ofte et større rom for fysisk lek i forventningene rundt gutter - enn rundt jenter. Fotballen gir rom for herjing. Men voksenpresset, motepresset, kjøpepresset, kulhetspresset - er på mange måter det samme. Kanskje slipper de litt lenger unna det seksualiserte blikket, som stadig når yngre jenter. Motsatt er det gutter som i størst grad havner foran dataspill med voksen aldersgrense og dertilhørende voldsscener, i det voksentomrommet som etterskoletid-tida innebærer.

"Du blir voksen når du selv vil" - pleier jeg å si til mine barn. Det skal få være en prosess. Det er ikke en fast terskel som skal overstiges, det er en lang vei å gå. En skal få vokse seg gradvis større, modnes gradvis, stadig ha voksne rundt seg som backup. Slik vi alle trenger å ha støttespillere livet igjennom. 

Og det skal ta tid å være barn. Livet mister mye når vi som voksenverden pusher voksenhet på tiåringer.

Lese for og med mellomstore barn

Vi har alltid lest masse i denne familien. Bokhyllene er fulle - både i stua, i kjellerstua, i trappegangene og på alle soverommene. Og enda laster vi opp mange ganger i måneden på biblioteket og saumfarer loppemarkeder både høst og vår.

Så det leses. Bøker. Blader. Aviser. Flere bøker. Faglitteratur og skjønnlitteratur.

Og nå har vi jo tre lesende barn. Alle barna leser litt for seg selv på senga før de slår av lyset om kvelden - hvor lenge er avhengig av hvor raske de er til å komme seg i seng, for lyset skal av til fast tid. Når de kommer hjem fra skolen på ettermiddagene og er slitne - så er det gjerne bøker og blader de tyr til, rundt kjøkkenbordet eller langflat i sofaen. Og på helgemorgenene leses det i timesvis på senga før seine frokoster...

Og så har vi den stunden vi gleder oss til alle sammen hver dag - kveldsmatlesingen med ei felles høytlesningsbok som vi samler oss rundt. Minstemann er ofte allerede i pysjen, lysene er tent, teen er varm og det er mat til ungene, te til de voksne og frukt til alle. Og pappakjæresten leser - mens jeg strikker eller stopper og det er ofte rett så idyllisk. ("Jeg liker så godt å lese høyt!" - Sier han. Så fint! Det gjør jeg og - men jeg nyter også at jeg kan bli lest for mens jeg strikker). Joda. Og før noen kritiserer for mye idyll - så kan jeg jo nevne både at tranflaska også står på bordet, noen ganger er det noen som krangler og noen ganger er det noen som tuller så mye at det blir lite lesing - så det så. Men stort sett er det veldig fint.

Vi valgte denne tida til felles høytlesning for mange år siden, vi strevde med at det ble alt for mange faste poster på kveldsprogrammet og så at vi måtte slå sammen noe - kveldsmat og bok ble naturlig. Dessuten - med tre sengekanter ble det vanskelig å lese for hver og en på hver sengekant. (Men egen godnattasang på hver kant blir det fortsatt!)

Så kan en jo tenke at med tre mellomstore, lesende barn, så ville høytlesinga falle bort. Ikke ennå i hvertfall. Egentlig har den fått enda større verdi, fått en enda mer sentral plass i familielivet nå - nettopp fordi vi er forholdsvis likestilte - alle kan også "egentlig" lese selv. Men når vi leser en bok høyt sammen - så er det en opplevelse vi deler, sammen. Vi er spente sammen, vi ler sammen, vi gråter i blant sammen og vi har en hel haug med litterære fellesopplevelser som danner en felles referanseramme i familien. Husker du Veien til Agra, husker du det som skjedde i den andre Harry Potter-boka, - vi kjenner ei som er blind, det er Mary, søsteren til Laura Ingalls i Huset på prærien-bøkene, vi har sammen kjent på skrekken for Tengil og Katla, og vi har sammen trillet noen tårer når Rasmus på loffen får et hjem og en kattunge på slutten av en lang vandring.....

Nå leser vi Frendeløs av Hector Malot. Jeg fant den på et bruktsalg og ungene fikk den av oss til jul. Jeg husket den fra egen barndom - men var spent på hvordan ungene ville oppleve denne ganske gamle boka. Den er skrevet i 1878 og handler om hittebarnet Remi som blir leid ut til gatesangeren Vitalis og vandrer rundt i Frankrike med ham og dyrene hans. Det er en spennende og rørende historie som går rett inn hos oss alle fem. Det er samtidig et rått bilde av en tid der fattigfolk og særlig foreldreløse fattigunger ikke var stort verdt. Vergeløse barn sulter, tigger, blir forlatt, blir slått. Mange av Remis nærmeste dør rundt ham. Fattigfolk - som har ingenting - mister resten og blir satt i gjeldsfengsel og fratas barna sine. Jeg ser at ungene  mine rystes av skjebnene og av det manglende sikkerhetsnettet. Det gir mye rom for å snakke om før og nå - om verdier i det samfunnet vi selv lever i - og samtidig parallellene til hvordan mange fortsatt har det i dag. Fattigdom, utnyttelse og tragedie er dessverre ikke bare fortidige fenomener.

Og det gir stor spenning, store opplevelser og store forventninger til neste kapittel - i morgen.
Så lesning med mellomstore barn - det fortsetter vi med!

(Bildet - er verken fra kveldsmatbordet vårt eller fra Remis vandringer. Det er fra våre egne vandringer i Irland i sommer -fra Valentia Island på Atlanterhavskysten av Irland. På vår rundreise i sommer leste vi fra Røvet av vikinger og Flukten fra vikingene (av Torill Thorstad Hauger) - om to irske barn som ble røvet til Norge av vikinger - og som til slutt kom hjem igjen til den grønne øya og familien sin.)

Det gleder vi oss til hver dag!

Det er mye som er bra hver dag. Det er mye vi gleder oss til og gleder oss over. Heldigvis.

Men noe vi virkelig gleder oss til alle fem hver dag - er selveste kveldsmaten! For da er det lesestund og kosestund. Nå går det mot slutten med den fjerde Harry Potterboka - og vi har det så spennende og gleder oss virkelig til neste høytlesning hele tida. (Jeg har ikke vært så engasjert i de tre forrige. Det har vært greit nok - og moro for ungene. Men nå har det vært et taktskifte i serien, merker jeg. Det har nok vært riktig at vi har ventet litt med å gå videre i serien, selv om det har vært etterspurt fra ungene.)

Dette er barnas kveldsmat før leggetid. Stort sett er Lillebror allerede i pysjen, ferdig badet og klar. Maten er enkel - hjemmelaget grynblanding, yogurt, melk, syltetøy fra hagen, frukt - og tran og vitaminer.  Og varm te til de voksne. Pappakjæresten har lesejobben. Jeg reparerer tøy - eller strikker - eller jobber videre med det enorme prosjektet jeg ikke helt var klar over at jeg begynte på i sommer, nemlig heklelappeteppet mitt. (Jeg har snart heklet alle lappene. Men de skal også sys sammen. Og så har jeg regnet ut at jeg skal stoppe ca 1300 trådender. Og hekle rundt. Det tar sin tid. Men det går nok til slutt. Og hvis jeg lager et slikt teppe igjen  noen gang, og det gjør jeg nok - så har jeg jo lært et par ting som jeg tar med meg.)

Et par av barna - nevner ikke navn - får mange slags behov for å finne på noe, klå på noe og ikke minst røre ganske mye på seg når de er ferdige med å spise. Da blir det vanskelig å få til det som vi alle har lyst til - nemlig lese litt til! I det siste har vi vært ekstra lure. I stedet for å ha noen som danser rundt og tuller med katten og river ned melkeglassa eller ligger under bordet - og virkelig i stedet for å ha noen (meg) som maser om at de små skal sitte stille - og alt annet som fungerer ganske dårlig sammen med høytlesning - så har vi dratt fram kreative sysler for de små som har lyst også. Det er godt å ha noe å fingre med når det er vanskelig å sitte stille. Vi kan ha et brett eller en kurv klar på benken og sette fram når tallerknene er tomme og klokka ennå ikke tilsier leseslutt.

Og så vokser julepresanglageret samtidig. Så det er litt hemmelig hva som lages....

De to store har hver sine kvelder ansvar for å rydde bordet etter kveldsmat. Minstemann går strakt i seng etter tannpussen. 

Vi leser høyt hver kveld. Men den felles fortsettelsesboka vi holder på med til enhver tid, leser vi bare når alle barna er hjemme. Så varierer vi med andre kortere bøker hvis en av de eldste barna er på trening. 

Har dere noe dere gleder dere til hver dag?

Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er ytringsfrihet her i landet. Det er helt i orden å ikke ha sansen for verken realityserier, kjønnskoding av barnetøy, statsråders meninger om hvor ofte vi skal ha barnevakt - eller Halloween - og det er helt lov å si det høyt.Og det gjør folk.  Allikevel virker det som om Halloween-kritikken har dabbet av de siste åra. 

Kanskje vi venner oss til det? Kanskje er det verre problemer i verden....

Halloween var opprinnelig en ukjent skikk her i landet. Akkurat som juletreet var et utenlandsk påfunn en gang. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv her i landet, men også det er funnet på - og Wergeland var klok som ville ha barna til å være sentrum for det nasjonale opptoget. At noen lager seg tradisjoner med en paljettglitrende kultursosiologs popkonserter i selveste førjulstida, er forlengst akseptert. At folk langs svenskegrensa tilbringer en av påskas helligdager med å shoppe flesk og alkohol i Sverige er visstnok også regnet som en "tradisjon".

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er "opprinnelig" - fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid... Tradisjoner er ikke bare en ferdig boks med tilbehør og aktiviteter overlevert fra en generasjon til en annen. Levende tradisjoner er de vi gir liv og innhold og betydning. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om vi finner på noe nytt i blant. (Og julebukk - det er to måneder til, det er bare å forberede seg - ikke kritiser andre for å droppe tradisjoner, hold på dem selv!)

Halloween er ikke viktig. Det er ingen kampsak for meg å  få allminneliggjort Halloween her i landet. Det ordner seg helt greit uten min røst. Men jeg synes den surmulende voksenkritikken i krokene av Halloween er smålig og unnasluntrende. 

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween. Det er ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer kle seg ut, gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og få godteri av naboene! Det hadde vært en drømmekveld for meg som barn! 

Det er massevis av arrangementer, forventninger og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv - men som vi rett og slett må ta stilling til og ta ansvar for og bidra til at ungene selv og vi som samfunn får et greit forhold til det. Halloween er ikke av de største utfordringene her. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser på film når en er borte, press om å være kul og tøff, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, mobbing, press om tenåringskultur langt nede i småskolen - you name it -  hele tida. Det er ikke én kveld med svart kappe og for mye godteri som er den største oppgaven eller belastningen i foreldreansvaret. 

Det kan til og med være litt moro. 

Men du som voksen - her og nå - i en tid da dette fortsatt er en ganske ny tradisjon, og garantert en du ikke vokste opp med selv, dersom du vokste opp her oppe i kroken - du trenger ikke sette deg i et hjørne og kritisere, du kan påvirke dette til å bli noe du synes er ok. Det er å ta ansvar. 

Hvis du bare overlater det til ungene selv - og til handelsstanden - ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva de vil - dette er god butikk, dersom alle voksne resignerer.

• Unger kan trenge litt hjelp til å håndtere en slik skikk. Det er lurt å gå gjennom regler for oppførsel - hvert år.  "Knep" betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier "takk". Vi går ALDRI inn i noe hus.

• Unger - ganske langt oppe i alder - trenger følge, når de skal gå rundt. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Det er greit å følge med. Du kan gå i bakgrunnen.

• Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!). Men det er jo greit å la noen venner bli med hjem etter skolen, gjøre lekser og spise noe helt vanlig og kle seg ut sammen. Og så følge dem...

• Du trenger verken kjøpe ferdige kostymer eller egne vesker og bøtter til å ha godteri i. Hvis du synes at kjøpepresset rundt dette er for stort, så kan du bidra til å få det hele litt mer moderat ved at du hjelper dine barn med å finne utkledningsklær av det dere allerede har hjemme, finner en skål eller kurv som innsamlingen kan foregå i. Noe sånt.

• Du trenger ikke kjøpe noe Halloweentilbehør. Det går helt fint uten (Særlig hvis du fortsatt er Halloween-motstander). Til og med gresskar er frivillig. Men det kan jo være gøy...

Den største utfordringen

Som forelder til mellomstore barn, så synes jeg at den største utfordringen hver Halloween er spørsmålet "hvem skal jeg gå med". Dette skaper en arena for både usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. 

Her har vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager der vi ofte forventer at "alle jentene" skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fest ("du er ikke invitert!") og "jeg skal gå med ham og ikke med deg" - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant skolebarn i lokalmiljøet. Her trengs vi som voksne. Vi trengs til å lage gode inkluderende tradisjoner og skikker i eget lokalsamfunn. Vi hadde ikke akseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. 

Her er vi på et nytt felt. Da må vi ta ansvar. Veilede ungene. Skape gode fellesarenaer og gode tradisjoner - her med våre unger i vårt nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut.

Du trenger ikke ha Halloween-verksted. Men du trenger heller ikke kjøpe alt de har på Nille. Og, ja - det gresskaret der - for to år siden - var veldig stort....

En fin dag!

Vi smyger oss stille opp i mørket. Pus blir - som alltid - med på badet, enormt lykkelig over at den stille natta er over og det endelig igjen er kosete mennesker å smyge seg inntil. Minstemann kommer inn med olebrummpysj og et strålende smil og øyne som går i kryss (han prøvde seg klokka elleve i går kveld også  - trodde det var morgen da også... har gledet seg så veldig). Vekker jenta vår, sier hun kan få fem minutter til - så skal vi være klare. Alt ligger klart.

Og så blir det helt mørkt. Virkelig helt mørkt. For klokka er enda ikke halv sju - så morgenlyset er langt unna. Og ute er det ikke lys i en eneste gatelykt eller fra en eneste nabo. Hele byen er mørk.

Vi putter den minste i storesøsters seng og famler oss fram til trappa, passer oss for åpne dører. Hvorfor har vi ikke lommelykter klare på soverommene... Og hvorfor er det ikke batterier i alle lyktene... Men vi finner både fyrstikker og lys, en sykkellykt og noen hodelykter og kan se hvor vi går. Og samler troppene og lyktene og lysene og åpner døra. Og synger.

For Storebror. Vår storegutt. Som er 12 år i dag!

Og som tross vennefeiring på fredag, og slekt på besøk på søndag - absolutt holder på selve dagen som selve dagen. Det er jo akkurat i dag han er tolv. Og litt stor - men ikke større enn at det var vanskelig å sove i går kveld, spenningen var så stor!

Det første barnet. Det var uvirkelig. Jeg bar på den store og større og større magen. Jeg telte spark og holdt rundt ham. Vi hadde et guttenavn og et jentenavn klart. Vi hadde satt opp den gamle sprinkelsenga fra jeg selv var baby, og hadde arvet små klær. Jeg hadde strikket en liten jakke. Til og med bleier og ammeinnlegg hadde vi. Men det var fortsatt uvirkelig - at det faktisk, virkelig, på virkelig-ordentlig skulle komme et barn til oss. Selv midt under den uendelige fødselen (for ja, det var en lang jobb) - var det vanskelig å forstå. Inntil det plutselig slo meg, så tårene spratt - der - mellom riene - "Vi skal visst kanskje få et barn i dag!"

"For du skjønner, mammaen din har ikke alltid så lett for å tro på at gode ting kan skje for henne," fortalte jeg den store snart-tolvåringen-som-ikke-kunne-sove - i går kveld, da han spurte igjen om hvordan det var, da han kom.  Til akkurat oss. Akkurat han! Uvirkelig-virkelig!

Gode ting kan skje!

Og så er det gaver og kos på senga og en lykkelig gutt og en ivrig pus og strømmen kommer tilbake, og vi skal ha frokost og klærne må på og bursdagsbarnet skal først i vei og rekke å stå skolepatrulje før skolestart og til og med ha med seg en stor langpannesjokoladekake han lagde i går kveld - og overtales til å droppe sykkelen i dag - og det skal visst regne så alle må ta med regnfrakker og støvler og pus må ikke ut nå for jeg rekker ikke finne ham igjen akkurat nå og pappakjæresten skal på kurs og må visst finne en eller annen buss siden strømmen har rotet til t-banen i hele byen - og jeg skal på MR med den slitne skulderen min og må kjøre i morgenrush og løpe før de andre - og alle kommer seg avgårde

og dagen i dag er i gang.

de mellomstore

En av de små ekspedisjonene våre denne høstferien var til den lokale svømmehallen. Halvveis i vår egen svømmeøkt så kom det inn en flokk med babysvømmere, stort sett to og to foreldre med en liten lubben klump med badebleie. Babysvømming. Så da tittet vi litt da, på de små bollene - og på hvordan nå en slik babysvømming egentlig foregår. (For jada, vi innrømmer, vi innrømmer - det gjorde vi aldri med våre tre.)

Og så fikk vi litt å tenke på. For der var de to og to foreldre - da er det sikkert førstemann, de har bare en, ikke sant - sa jeg. "Det er bare med førstemann man går på babysvømming," mente mannen. Kanskje det.

Og så så vi flokken vår. Som hopper fra stupebrettet. De tre som svømmer og leker og dykker. Sjuåringen som startet sommeren med å insistere på å ikke ta av armringene - men som denne dagen tok svømmeknappen i bassenget, to hundre meter i god stil. Og vi husker tilbake til egen babytid, særlig den første babytida for snart tolv år sida, - hvor nærsynte vi selv var. Hvor enormt fokuset var på denne vesle gutten som vi hadde fått ansvaret for. Hvor lenge vi kunne snakke om gulp! Hvor lite viktig alt annet var. Og hvor store alle andre barn så til å være. Selv naboens pjokk på ti måneder så kjempestor ut den gangen, han hadde jo snekkerbukse og sko!

Våre tre på sju og ti og elleve, der på stupebrettet og under og over vann med svømmebriller på snei, hoiende og jublende - de ser sikkert ut som slike "store barn" - sett fra babysvømmekroken. (Hvis de i det hele tatt ser dit, da - det ville vel ikke jeg gjort hvis jeg sto der med mitt eget førstefødte marsipanklumpbarn i armene.) Men - altså - slike store barn, som en kan forvente mye av, som kan klare seg selv og stå til ansvar for det de gjør - liksom. Det ser jo sånn ut.  Og det er jo slik vi også forholder oss til de "mellomstore barna"  - vi som er foreldrene. Men samtidig vet vi at de er små. At det slett ikke alltid er så greit. At det er så mange slags erfaring de ikke har. At tårer, skuffelser og sinne triller på. At en ikke vet hvordan en skal løse uventede situasjoner. At det blir feil og kriser. At råd og trøst og oppmuntring og veiledning fortsatt trenges. (Egentlig tar det vel aldri slutt - vi voksne trenger også det)

Ofte tenker jeg at "mellomstore barn" blir litt usynlige i mamma-foreldre-familie-bloggverdenen. Fokuset er gjerne på babyer og barnehagebarn. Det er vel og bra, for all del. Men de litt større er også barn. Vi er også foreldre. Vi står i mange av de samme - men også mange andre nye utfordrende og krevende situasjoner. Foreldreansvaret blir ikke lettere eller mindre tidkrevende når barnet kan gå, skrive og lese og sykle på fotballtreninga selv. Det blir bare annerledes. Og til dels mer komplisert - fordi de glipper ut av armene dine, disse små-store mellomstore.

Jeg visste ikke det - den gangen jeg hadde bare babyer og små. Jeg trodde virkelig at "alt" ble enklere når bæring og mating og amming og bleier og dagsoving og nattevåk og alt det tok slutt. Noen ganger nå tenker jeg at det tross alt var enklere med de en kunne ta under armen og bære med seg fra en vanskelig situasjon. Og at smokk og pupp var gode og enkle løsninger - som en nesten kunne savne. Men bare nesten. For nå er nå. Nå har vi mellomstore barn. Og det er stort og fantastisk og givende og krevende - som alle andre faser.

Jeg vil prøve å skrive litt mer om dette med mellomstore barn. Men jeg ser den åpenbare grunnen til at de mellomstore er ganske usynlige i bloggverdenen. - Fordi vi ikke vil utlevere dem. Det blir for personlig, for utleverende, for nært nå når de har blitt så store Et mellomstort (eller stort) barns ensomhet, mobbehistorie, sykdomshistorie, skoleproblemer, adferdsproblemer, skulking, stress, møte med puberteten, frykt eller skam, prøving og feiling i livet - det er ikke offentlig (Og eksemplene er tilfeldige - ikke relatert til mine tre). Jeg tror mange kjenner mer på dette med de mellomstore barna - enn når det gjelder bittesmå barn.  Jeg synes det er enklere selv - en artig historie om tissing på stellebordet, en oppgitt historie om en natt med oppkastsjau eller refleksjoner om tilvenning i barnehage - er enklere å dele. Med de mellomstore blir det kanskje mer at en bare holder seg til å dele det positive, det ressurssterke. Men da igjen ser det så enkelt ut, ikke sant - som om det går helt av seg selv, liksom (akkurat som jeg trodde!) - bare masse spreke barn på sykkeltur, aktive i middagslaging og hagestell og i interessante samtaler om verden og rettferdighet. Eller svømmeknappen.... Så forsterker vi det ensidige bildet...

Vi får se. Jeg deler noe - både historier og refleksjoner. Men jeg vil og må bevare grensen som skjermer mine.

Over - spillkveld med eplekake. Alle kan skrive og lese - da kan vi spille Scrabble! Flott.

morgenstund

I mørket, under dynene, hver morgen, det grå lyset gjennom gardinene, en varm sjuåring på puta mi - jeg famler etter den indre kalenderen, hvilken dag er det egentlig - onsdag, mandag - det kan vel ikke være lørdag (stort sett er det jo ikke det)? Neste famling - hva er det i dag? Er det noen som skal noe spesielt? Er det noen som skal noe vanskelig eller noe de gruer seg for? Så skrur jeg på mammaberedskapen. Smyger meg opp for å ikke vekke den varme gutten. Tar med katten på badet, han vil gjerne ha morgenselskap. Tenner stearinlysene på kjøkkenet. Setter på vask, koker opp vann. Fyrer i ovnen. Får dagen i gang. Vekker tre skolebarn. 

Vi har hvert vårt tempo om morgenen, noen spretter opp og er raske med morgenstellet, noen trenger lang tid. Noen er selvgående, men trenger en prat på fanget, noen trenger mer påminnelser underveis. Noen er gretne til den første brødskiva er spist. Noen er så morgenfriske at det er vanskelig å få gjort noen ting. Det fungerer best når alle får starte i eget tempo. Huske det som skal huskes. Gymtimene starter klokka åtte, da må en gå ekstra tidlig. Noen skal ha tursekk og termos. Er det skolepatruljevakt på eldstemann i dag? Matpakkene smører de selv. Vannflasker, skapnøkler og lesebriller. Trengs det regntøy i dag, tiåringen sjekker yr.no? Ekstra ull på morgenen. Ungene ordner selv, har stort sett oversikten selv, men vi snakker om hva som er lurt og hva som trengs. 

Selvstendighet kommer ikke av seg selv fra den ene dagen til den andre. Selvstendighet og ansvar modnes ved å få passe med hjelp til rett tid og mulighet til å bli mer bevisst på det en selv gjør gjennom å ha noen å snakke med om det som skal gjøres og ordnes, 

Jeg pusler rundt og drikker te og skrubber gulrøtter til matpakkene og maser litt om å følge med på klokka når praten rundt frokostbordet får oss til å glemme oss bort. Snakke litt om en prøve, det går bra... Tid til kos og trøst til den som har stått opp med galt bein først. Det er godt vi har kort vei til skolen, det går an å løpe. Pusen sitter i minstemanns vindu og ser etter dem, en etter en.
Så er vi i gang.  

sårbarheten har våknet, høsten er her

Det har vært en nærmest uendelig sommer. Sommertøyet fyller fortsatt skuffene, barbeinte unger, solvarme ettermiddager med middag ute. Til og med bading! I september! På lørdag svømte hele familien lange turer i skogstjernet vårt. Valgdagen på kvelden stakk de to store ungene og jeg opp for en ny dukkert. Da var det blitt ordentlig kaldt. Da var det nok siste gangen i år.

Og nå er morgenene kalde. Storebror fant lue og vanter da han syklet tidlig avgårde for å ta skolepatruljejobben sin lenge før skolestart i dag. Vi finner ullpledd om nettene. Vinterdynene venter fortsatt. Regntøyet vet vi jo nesten ikke hvor er lenger. Kanskje trengs det større gummistøvler til noen. Denne høsten har vi liksom ikke trengt å være i beredskap - vi har bare dratt med oss denne uendelige sommeren.

Men med høsten kommer sårbarheten. Sommerens uendelighet gir et frihetsrom som vi lever i så lenge. Det er stadig nye muligheter, det er stadig tid. Høsten strammer rutinene igjen, tidsplanene, kabalene, karusellene snurrer raskere - og vi må henge med, alt må være klart i tide. Vi er flinke og hardtarbeidende folk, både store og små, men det er mange krav og mange frister og så mye å huske på og i blant er det lite som skal til før det rett og slett er for mye.

Mine små er ikke så små lenger. Det er mye de må klare, huske og mestre alene. Samtidig er det mye erfaring og ferdigheter de rett og slett ikke har ennå; det er lett å tråkke feil, glemme, misforstå - og så blir det vanskelig og dumt og leit. Så blir det tårer og stive skuldre eller korte lunter i gjengen.  Og jeg kjenner på utilstrekkeligheten min. Jeg vil så gjerne hjelpe over kneiker. Ikke at livet ikke skal være krevende og utfordrende - det tror jeg jo at gode liv er. Men jeg vil så gjerne klare å hjelpe dem i tide, hjelpe dem å få til dager som går opp, se de ulike behovene til de tre kjempeforskjellige ungene mine samtidig og klare å være nok tilstede for alle. Bistå med den styrken og selvstendigheten som de må erobre. Være bakkemannskap når de letter og ha åpne mottaksarmer når de krasjlander innimellom.

Det er ikke lett. Men hvem har sagt at det skulle være lett? Sårbarhet er å være åpen for livet. Å leve tett på små oppvoksende mennesker er jo virkelig livet.

(- Og solsikka som skinner over her, er vel mer et eksempel på sommerens robusthet i møte med høsten - enn en illustrasjon av sårbarhet. Det henger vel sammen...)

karusell og landingsplasser

Høstkarusellen er i gang. Med tre mellomstore barn og to aktive voksne med mange verv og oppgaver og interesser - så merker vi det nå. For hver og en av oss er planer og aktiviteter absolutt på det overkommelige - men tilsammen blir vi en familiekabal som krever sitt. Ja - vi er mye hjemme - men vi har absolutt vår andel av karusell vi også.

Jeg tror det bare er den tida vi er inne i. Ungene er mellom sju og elleve. De er ikke bittesmå som skal rett i seng etter barnetv, de må få ha noen egne aktiviteter og interesser utenfor huset, noe som ikke er bundet til skole og lekser -  men de er heller ikke så store at de følger opp alle fritidsaktiviteter selv.

Så - da trenger vi struktur og landingsplasser. For eksempel:

En stor familiekalender for et halvår av gangen, printet ut og teipet på siden av skapen i gangen. Der skal ALT stå. Så vi kan oppdage kollisjonene i tide. Dugnader, henting, møter, trening, øvelser...

Vi vil gjerne spise middag og kveldsmat sammen hver dag. Og vi vil spise ordentlig mat. Da trenger vi gode middagsplaner som lar seg gjennomføre på den tida som er til rådighet den dagen.

Vi trenger struktur på handling og vasking. Vi orker ikke ha det som et evig stress over oss at "åååå- vi skulle ha... - men nå orker vi ikke...." Det er ikke så viktig for oss hvem som gjør tingene - men at vi får det gjort, i tide. Slipper å lure eller stresse. Et godt lager av alt som kan lagres hindrer mye av stresset og krisehandleturene. Det er like lett å kjøpe fem ruller bakepapir, eller ti tomatbokser som én - og så har vi det der. Alt er i hus. Vi kan roe oss.

Lekser skal gjøres, selv om dagene er travle. Det å ha en fast leksetid hjelper oss. Da er det ingen diskusjon - det er nå det er. Alle unger som er i huset, mine og andres, sammen rundt kjøkkenbordet - eller utvidet med noen i stua når vi er mange. Eplebåter og gulrøtter. Blyanter i en gammel boks. Og så skal det jobbes. Hos oss passer det best med leksetid fra klokka fire, da er det stort sett en voksen på kjøkkenet som lager middag - og som kan oppmuntre og hjelpe. Alle har fått hatt litt fri og fått surre med sitt etter skoleslutt. Målet er å være ferdig til middag. Det er godt å ha det gjort.

Og så de landingsplassene - jeg føler vi virkelig høster av de tradisjonene vi har sådd gjennom årene som familie. Da alle små var bittesmå, syntes jeg at familielivet endret seg hver eneste halvår, en ny baby, en ny graviditet, et vognbarn, en som slutter å sove på dagen, en ny en som kan gå.... Hva vi "pleide å gjøre" som familie endret seg i takt med familien. Men vi fant ut av ting - hva vi likte som familie, hvilke tradisjoner og ritualer som passet oss og den vesle voksende ungeflokken. Noe falt vekk, andre tradisjoner og ritualer kom til. Slik vil det alltid være. Men det at vi har disse gode mønstrene i livet vårt gjør at vi takler de travle og annerledes dagene bedre.

Ritualer og vaner binder ikke - de frigjør. For vi vet hva vi vender tilbake til når vi har vært ute på farten og alt har vært annerledes og rart og kanskje litt slitsomt. Da kan vi lande. Mange av ritualene handler om måltider, møtes, samles rundt bordet, sitte ned, kjent og godt. Møtes til middagen, dagens veikryss, høre hva alle har gjort i dag, før noen skal på et møte eller på trening. Møtes til kveldsmatlesning med stearinlys og tekanne på kjøkkenet. Fredagsmiddagen som starter helga. Lørdagspizzaen som innleder ordleker og moro. Helgefrokostene som varer lenge med avis og lange samtaler.

Eller en skogstur til de kjente stedene. Så får vi inn rytmen vår igjen og orker mer karusell en annen dag.

demokratiprat og frihet

Sakte søndagsfrokost - tenk, fortsatt kan vi ha lange søndagsfrokoster utendørs. Fortsatt kan vi ha nyplukkede bringbær på bordet. Og vi koker en tekanne til og blar i avisene mens de to minste durer rundt og organiserer morgengymnastikk. Storebror tar det med ro og leser med oss. 

Aftenposten viser oss fire nordiske sjefredaktørers  sterke protestbrev til den britiske statsministeren. Elleveåringen undrer seg. Vi nøster i saken med ham, er glade for tidslinja i avisa som repeterer og setter sammen brokkene fra denne sommeren for oss.

Og så får vi igjen denne gode samtalen med et nysgjerrig og klokt barn som utfordrer oss og spør og får oss til å reflektere over begreper og sammenhenger. Forsøke å forklare betydningen av den frie presse. Forklare demokratibegrepet - dette idealet vi alle må kjempe for daglig og ikke ta for gitt. Vi snakker mye om høstens valg for tida her hjemme - og om hva det betyr å stemme, forhold mellom Stortingsvalg og regjeringskonstellasjoner osv. -  men dette er større, dette dreier seg om demokrati på systemnivå, om balanse, om makt på et overordnet plan. Om betydningen av at selv demokratisk valgte myndigheter må kunne bli kritisert og vurdert. Fritt! At demokrati må forutsette at politiske myndigheter ikke styrer media.

Det lar seg forklare. Det lar seg forstå. Vi snakker ofte om hvor viktig det er at en sier fra, dersom det er noe som er galt, dersom en vet at noen andre barn har det vondt, dersom noe er feil. Sier fra til lærere, til rektor, til foreldre. Medias ansvar er det samme. Det kan ikke knebles. Det er en farlig vei å gå.

Demokrati, ansvar og deltakelse forutsetter at vi alle tar dette ansvaret og at vi også lærer ungene våre om retten og plikten til å si fra. Selv når det krever noe. Spesielt da.

"Fred er ei det beste, men at man noget vil."

andre, femte og sjuende

Lange bein. Spissede blyanter. Fylte matbokser og vannflasker. Ny plass i systemet. Ny merkelapp. Andreklassing, femteklassing, sjuendeklassing. Minstemann er ikke lenger av de minste på skolen. Eldstemann har siste år på barneskolen. Det er ny høst. Ny start.

Ofte pleier det å kjennes ut som det er på høy tid å la høsten begynne. Ofte har det vært ganske ivrige barn som har telt ned til de endelig skal i gang igjen. Det var ikke helt slik i år. Det hastet ikke. Det kunne godt vært ei uke til. (Eller mer!)
Men det er allikevel godt å kjenne at vi kan dette. Vi har gjort det før. Hverdager er vi gode på. 

Og solskinnet ser det nå ut til at vi skal få ta med oss enda en stund til. Bringebærhekken bugner fortsatt. Vi kan sette oss utendørs når vi samles til middag igjen på ettermiddagen. 

Og ved siden av oss der vi spiser strekker solsikkene seg enda lengre enn barna!

stor - og liten

Plutselig er de så store! Det er et lite blaff - og så er de så store. Alle svømmer som fisker og hopper uti fra berget - og jeg kan dukke ned i boka mi - eller ta meg lange svømmeturer selv uten at noen drukner mens jeg er borte.

Den vesle turen gjennom skogen går som en røyk - ingen klager over lang vei og tung sekk. Storebror har gressklippersommerjobb hos naboer. De store kan stikke på biblioteket selv og bestille og hente enda mer etterlengtet sommerlesning. Eller sykle bort på butikken og kjøpe en sitron for meg. De leser avisene - og grubler over togulykker i Europa. Vi diskuterer fattigdom og fordeling. Plutselig får jeg høre hva de vil studere ("Kinesisk, arabisk og russisk, Mamma, det er bare tre språk - det blir gøy!")- og om Storebrors planer om bilkjøp....

Men jeg klipper fortsatt noen negler og renser sår. Jeg tar på fanget når tårene spretter, synger på sengekanter og maser om rydding. Tiåringen svinser i den blomstrete kjolen fra i fjor, med lange brune bein, for kjolen har visst blitt så kort -  og vil slett ikke bli særlig stor, vil være barn, lenge lenge. Minstemann prøver å hyle seg til sjokolademelk og danser ute i  Olebrummpysj  hele formiddagen og holder rockekonsert med fluesmekkeren som mikrofon. Joda, de er fortsatt små også.

Og så deler jeg av menneskeerfaringen - at vi alle er både små og store - at slik er det å være menneske. Slik er det lov å være som menneske - være både liten og stor. Samtidig. Mestre og ta ansvar - og være den lille som trenger støtte og hjelp. Begge deler samtidig. Det ligger ikke en skummel voksenframtid der framme der en må greie alt helt alene, aldri tøyse og ha konsert med fluesmekkeren, aldri mer løpe barbeint og glemme å rydde opp etter seg, eller der en aldri mer får trøst og hjelp når alt blir dumt. Vi skal ha mennesker rundt oss og hjelpe hverandre og gi hverandre utviklingsmuligheter - til å vokse og bli store og sterke og flinke - og til å være nære, støttende og trøstende. Stor og liten.