onsdag 23. oktober 2013

En fin dag!



Vi smyger oss stille opp i mørket. Pus blir - som alltid - med på badet, enormt lykkelig over at den stille natta er over og det endelig igjen er kosete mennesker å smyge seg inntil. Minstemann kommer inn med olebrummpysj og et strålende smil og øyne som går i kryss (han prøvde seg klokka elleve i går kveld også  - trodde det var morgen da også... har gledet seg så veldig). Vekker jenta vår, sier hun kan få fem minutter til - så skal vi være klare. Alt ligger klart.

Og så blir det helt mørkt. Virkelig helt mørkt. For klokka er enda ikke halv sju - så morgenlyset er langt unna. Og ute er det ikke lys i en eneste gatelykt eller fra en eneste nabo. Hele byen er mørk.

Vi putter den minste i storesøsters seng og famler oss fram til trappa, passer oss for åpne dører. Hvorfor har vi ikke lommelykter klare på soverommene... Og hvorfor er det ikke batterier i alle lyktene... Men vi finner både fyrstikker og lys, en sykkellykt og noen hodelykter og kan se hvor vi går. Og samler troppene og lyktene og lysene og åpner døra. Og synger.

For Storebror. Vår storegutt. Som er 12 år i dag!

Og som tross vennefeiring på fredag, og slekt på besøk på søndag - absolutt holder på selve dagen som selve dagen. Det er jo akkurat i dag han er tolv. Og litt stor - men ikke større enn at det var vanskelig å sove i går kveld, spenningen var så stor!

Det første barnet. Det var uvirkelig. Jeg bar på den store og større og større magen. Jeg telte spark og holdt rundt ham. Vi hadde et guttenavn og et jentenavn klart. Vi hadde satt opp den gamle sprinkelsenga fra jeg selv var baby, og hadde arvet små klær. Jeg hadde strikket en liten jakke. Til og med bleier og ammeinnlegg hadde vi. Men det var fortsatt uvirkelig - at det faktisk, virkelig, på virkelig-ordentlig skulle komme et barn til oss. Selv midt under den uendelige fødselen (for ja, det var en lang jobb) - var det vanskelig å forstå. Inntil det plutselig slo meg, så tårene spratt - der - mellom riene - "Vi skal visst kanskje få et barn i dag!"

"For du skjønner, mammaen din har ikke alltid så lett for å tro på at gode ting kan skje for henne," fortalte jeg den store snart-tolvåringen-som-ikke-kunne-sove - i går kveld, da han spurte igjen om hvordan det var, da han kom.  Til akkurat oss. Akkurat han! Uvirkelig-virkelig!

Gode ting kan skje!

Og så er det gaver og kos på senga og en lykkelig gutt og en ivrig pus og strømmen kommer tilbake, og vi skal ha frokost og klærne må på og bursdagsbarnet skal først i vei og rekke å stå skolepatrulje før skolestart og til og med ha med seg en stor langpannesjokoladekake han lagde i går kveld - og overtales til å droppe sykkelen i dag - og det skal visst regne så alle må ta med regnfrakker og støvler og pus må ikke ut nå for jeg rekker ikke finne ham igjen akkurat nå og pappakjæresten skal på kurs og må visst finne en eller annen buss siden strømmen har rotet til t-banen i hele byen - og jeg skal på MR med den slitne skulderen min og må kjøre i morgenrush og løpe før de andre - og alle kommer seg avgårde

og dagen i dag er i gang.


10 kommentarer:

  1. Gratulerer med dagen! Jeg har en "liten" gutt som blir 17 idag, hvor har tida blitt av...

    SvarSlett
  2. Gratulerer med dagen til 12 åringen! Og til deg som har vært mamma i 12 år i dag;) det er stort! Jeg kjente meg så godt igjen i beskrivsen av hvor uvirkelig det var. Helt utrolig, rett og slett. Håper dere har hatt en fin dag!

    SvarSlett
  3. Gratulerer med dagen til den "lille"! Tolv år har du vært mamma..

    Fin fortelling fra hverdagslivet.

    SvarSlett
  4. Gratulerer til 12-åringen! Enig med han at det er i dag som er selve dagen! Og takk til deg for fine ord rundt forventning og uvirkelighet når en blir mamma for første gang :-)

    SvarSlett
  5. Gratulerer med tolvåringen! Snart ungdomsskole, tenk det!

    SvarSlett
  6. Gratulerer med tolvåringen! Høres ut som en fin start på en god dag. :-)

    SvarSlett
  7. Åh snufs og tårer Underveis. Og grattis i bøtter og spann. I januar får jeg min egen tolvåring, også min første! Så var du også gravid 9/11 og kjente på at verden ristet i grunnvollene mens vi skulle slippe et bitte-lite menneske inn.
    God helg og klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det var jeg. Og det er selve overskriften på min opplevelse av den dagen. Dette barnet jeg bar på som skulle fødes inn i denne verden og i en framtid som jeg ikke kunne trygge for ham.

      Slett
  8. Takk for alle gratulasjoner! :-)

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)