Klar for nye hverdager: Klare mer sjøl!

Jeg vil bare fortelle deg om at du kan lenke deg over på den andre bloggen min og lese teksten

Klare sjøl - en enkel start.

Jeg gir enkle nyttårstips til å komme i gang - skritt for skritt - med å gjøre ting sjøl, kjøpe mindre, klare mer. Du trenger ikke si opp jobben og flytte til småbruk - eller gi bort alt du eier og bo i jordhytte. Begynn akkurat der du er.



(Den gang pus var mye mindre.... - men han klarer fortsatt å stappe seg ned i disse kurvene når han skal kose seg.... Klarer sjøl....)

Praktisk arbeid. Ikke bare for moro skyld

Et av skrivearbeidene mine som er publisert i bok det siste året, er min artikkel til Folkeuniversitetets 150 års jubileum - i boka Folkedanningens vandringer. 

Det har vært et artig arbeid - og det har gitt en mulighet for meg til å sette fokus på et temafelt jeg er sterkt  engasjert, nemlig praktiske ferdigheters status i vår tid. Det er haugevis av praktiske kurs innenfor dagens kursportefølge - i kontrast til den opprinnelige vektleggingen av teoretiske skolefag. Men hva bruker vi de praktiske kursene til i dag - er det bare for å fylle fritida med noe artig? Kunne de likegjerne vært byttet ut med noe annet?

Vi er fysiske skapninger med fysiske, praktiske behov. Det må også gjenspeile seg i måten vi forvalter kunnskap og ferdigheter på i vår kultur. Les mer om dette her.

Skjer det mye praktisk rundt deg om dagen - nå før jul?

Hva er moderne selvberging?

Vil du lese om moderne selvberging? Skal vi alle tilbake i tømmerkoier og leve på saltsild og gammel kålrot?

Les det jeg skriver om begrepet moderne selvberging på bloggen min i dag.

Ble du skremt - eller inspirert?


Jeg har også lagt ut et nytt tekstutdrag fra Åse Gruda Skards "Ungene våre" - denne gang om å gå på kino. Relevant for dagens elleville mediebruksdebatter.

Ha en god dag!

innhøsting, takknemlighet

Rikdom fra egen hage og "egen" skog denne uka - gresskarsuppe (med blant annet løpstikke og kjørvel fra hagen), blåbærpai, trollkrem, bondebønnesalat, egne nypoteter, tomater hver dag, agurker i blant, bringebærsyltetøy, blåbærsyltetøy, kryddergrønt til alt... Glass med sylteagurk og ripsgelé på plass.

...............- men jordskokkene og eplene venter vi fortsatt på - og squashen har sneglene spist..........

Kampsak: Familien som produksjonsenhet!

Alle er så glad i familien sin, ikke sant. Spør du folk hva som er det viktigste i livet deres - så vil svært mange si at det er familien. (Kanskje med unntak av noen av de mellom 13 og 17 år - men at the end of the day, så teller nok familien ganske mye for dem også.)

Så familie verdsettes. Men hva skjer i familien? Hva er selve familielivet?

Familie er i vår tid et kjærlighetsfellesskap (håper vi jo!) og et tilhørighetsfelleskap. Og det er et fellesskap rundt eventuelle barns oppvekst (ja, jeg mener at voksne uten barn også er en familie, selvfølgelig). På sitt beste er familien en restitusjons- og omsorgsarena som vi alle trenger.

Og - både i samfunnsmessig forstand og sett ut fra den enkelte familie, så er det også en økonomisk enhet. Mye eies i fellesskap i familien, mye forbrukes i fellesskap og inntekter fra omverdenen går på den ene eller andre måten inn i familiens fellesskap.

Går vi bakover i tid, finner vi andre måter å forstå familien på. Tilhørighet og barns oppvekst vil fortsatt stå sentralt. Forutsetningen om et kjærlighetsfellesskap er imidlertid ikke alltid tilstede til ulike tider. Men kanskje den største forskjellen ligger i hvordan familien fungerer som et økonomisk fellesskap - til ulike tider og forsåvidt på ulike steder.

Dagens inntektssentral, eiendomsbesitter (og eventuelt gjeldsbesitter) og forbruksfellesskap er ikke en evig konstruksjon fra tidenes morgen. Ser vi utover vårt eget øyeblikk i historien - så framstår familien i stor grad som et produksjonsfellesskap. Produksjon for å overleve, rett og slett.

Overlevelse og forvaltning av det som var av gods og gråstein krevde egeninnsats fra alle i familien.  Mat skulle ikke bare tilberedes, også råvarene måtte i stor grad dyrkes, sankes, høstes, fiskes og jaktes selv. Hus skulle ikke først og fremst få nytt bad og fliser og gulvvarme  - de skulle rett og slett bygges fra grunnen av, av stein og tømmer en selv først hadde skaffet, og deretter ivaretas så de kunne stå til Dovre faller. Verktøy og hjelpemidler for å utføre alle slags arbeidsoppgaver måtte også i stor grad lages selv. Det samme gjaldt møbler og klær og annet utstyr. En sokk kom fra en sau som var foret og stelt og klipt og ulla var kardet og spunnet før strikkinga omsider kunne ta til.

Omsorg for pleie- og omsorgs- og oppdragelsestrengende var familiens oppgave, stort sett alene. Og alle familiemedlemmer, unge og gamle, måtte delta og yte det de kunne. Enhver familie var sin egen bedrift som sørget for seg og sitt fra a til nesten å.

Byttehandel og nabohjelp ga noe variasjon og muligheter. Økende pengeøkonomi ga etterhvert tilgang til andre goder, til ferdigprodusert stoff og klær, til verktøy, krydder, kaffe og tobakk.

Og derfra har det jo bare vokst - det vet vi jo. Nå kan alt kjøpes. Middager kommer ferdigkrydra, tekstilarbeidere langt fra oss selv leverer billige ferdigklær i en evig strøm, nok til allverdens loppemarkeder, polske professordamer vasker huset ditt og filipinske sykepleiere med fem barn hjemme passer barna dine - den tida de ikke er i den høyt subsidierte fulltidsbarnehagen. Hullete sokker kan kastes og erstattes med nye fra butikken. Og vi har dingser og duppeditter herfra og til månen som kan fylle ethvert ledig øyeblikk med for eksempel revemusikk eller kommunikasjon med folk du aldri ellers hadde møtt. Og dyrker du mat eller baker et brød - så er det kanskje strengt tatt for moro skyld og kan droppes nårsomhelst...

Vi skal ikke tilbake til gråsteinskampen for tilværelsen med det første, får vi tro. Og vi skal slett ikke romantisere kampen for tilværelsen, sårbarheten ved å måtte mestre alt selv for å kunne overleve. Men i en forholdsvis overskuelig framtid har vi et valg, vi har mange valg - mht hvilke løp vi vil velge, hvilke liv vi vil velge, hvilke samfunn vi vil bygge.

Det jeg er bekymra for er reduksjonen av familiefellesskapet til et rent forbruks- og underholdningsfellesskap. Hjemmet ender opp som bare stedet der forbruket samles og der skjermene lyser og der vi møtes i døra før vi fyker til de reelle produsksjonsarenaene utenfor hjemmet.

Dette innebærer en stor og betydelig funksjonstapping av familien som institusjon i samfunnet og som fellesskap for hver og en av oss.

Vi trenger tilhørigheten. Vi trenger avhengigheten. Vi trenger å være verdifulle aktive mennesker med betydning - for hverandre. Vi trenger å yte, prestere, delta, samarbeide og oppnå resultater. Fjerning av all felles produksjon i hjemmet gjør familiene sårbare for ytre press og ytre distraksjoner, alle oppgavene og alle aktivitetene som trekker oss ut og fra hverandre og som alltid der og da dominerer.

Det å produsere noe sammen gir familien en ekstra styrke, en ekstra ballast, en ekstra stolthet og en ekstra identitet. Det bidrar til opplevelsen av å være et fellesskap som teller, der sjuåringer og søttiåringer teller og der vi sammen gjør noe som er viktig. Det er ikke bortkastet og likegyldig og tilfeldig. Det er verdifullt, langt ut over den materielle eller økonomiske betydningen det har.  Som den viktigste sosiale rammen omkring den innerste tilhørigheten - og kjærligheten - og om oppveksten og danningen av våre små - så teller en slik robusthet og stolthet, det teller mye!

Så kan vi også huske på at videreføring og opprettholdelse av ferdigheter og praktisk kunnskap er enhver voksengenerasjons oppgave. Selv i vår tid.

Ha en god og produktiv dag!

Gjøre det selv?

"Du kan gjøre det selv."

Vi lærer ungene våre selvstendighet og mestring. Lar dem prøve om igjen og om igjen. Låse opp døra. Ta på tannkrem selv. Gå med søpla. Knyte skolissene. Skjære brødskiver. Smøre skiene. Huske gymtøyet. Lage middag. Tenne lys og fyre opp i ovnen.

Repertoaret utvides. Selvstendigheten øker. Vi vet at det er godt for dem. Det tar tid - men det gir noe godt til livet deres - og vårt.

Men vi voksne - utvider vi vår egen mestring? Eller plukker vi vekk ferdighet etter ferdighet og overlater det til markedet å sørge for oss. Kjøper ferdige varer og tjenester. Hever oss over praktiske arbeidsoppgaver, vier oss til vårt eget snevre yrke som vi tjener pengene våre på - og deretter vil vi ha fri. 

Yrke - og fritid - bidrar også til økt læring og økt mestring. Jeg er enig i det. Vi kvalifiserer oss i yrkessituasjonen og samler kunnskap og erfaringer og blir bedre gjennom å gjøre det vi gjør. Og økt fritid og frihet fra praktiske hverdagsoppgaver kan gi mulighet til å bli en bedre golfer/squashspiller/teaterkjenner/ eller vinekspert eller lære deg spansk eller mye annet. For all del. Og det er selvfølgelig bra.

Jeg tror allikevel det gjør noe med oss når vi fjerner oss fra hverdagslige praktiske oppgaver, når vi avlærer oss selv de nærmeste oppgavene i hjemmet og familien. Hvis vi ikke lenger kan stoppe sokker eller bake brød eller koke suppekraft. Hvis usynlige hjelpere vasker huset ditt mens du er borte. Hvis vi ser på disse oppgavene som noe som "hindrer oss" i å gjøre det som da regnes som "viktigere". Fordi det tar tid.

Akkurat som det gjør noe med ungene våre hvis vi fortsetter å skjære opp brødet for dem og pakke gymbagen for dem for alltid.

Og jeg tror også at vårt eget forhold til hverdagsmestring gjør noe med hva slags livsforventninger og beredskap vi viderefører til ungene våre.


Er det noe du har lyst til å lære deg for tida?

Hva kan du... - en oppfølger

Hvis en ser bort fra de gangene VG har "hjulpet meg" med å få mange lesere - så er det ett spesielt innlegg som skiller seg ut som det mest besøkte innlegget på denne bloggen. Nemlig spørsmålet mitt om kunnskap og ferdigheter som hadde vært nyttig for 200 år siden. De som kommenterte hadde mange tankevekkende innspill og viste stor interesse. Og mange flere har altså tydeligvis vært innom og lest.

Mange har påpekt at de hadde hatt store problemer med å greie seg - for eksempel hadde synshemminger vært en større utfordring for å være selvhjulpen i 1813 enn i dag. Andre listet opp ulike ferdigheter og kunnskaper som de har  - men så samtidig at dette som enkeltferdigheter ikke hadde vært tilstrekkelig.

Så kan en jo spørre - hva skal en nå med dette, da? Vi skal jo slett ikke på den tidsreisa tilbake i tid. Det er jo bare et tankeeksperiment. Vi trenger ikke kjenne noe nederlag fordi vi ikke kan "alt" fra en pre-Grunnloven-hverdag. I tillegg er det jo verdt å huske at vi besitter en hel masse kunnskap og ferdigheter som vi gjør oss nytte av i dag, men som ville vært helt meningsløs å ta med seg tilbake i tid. Orientere seg på internett. Kjøre bil. Bruke en støvsuger eller en elektrisk stekeovn. Få publisert en bloggartikkel.... At dette har tatt plassen til kunnskap om lagring av melk over tid uten strøm og kjøleskap eller hvordan vi bygger et gjerde for husdyr er forståelig.

Men kanskje et mer interessant spørsmål ville være å snu tidsperspektivet til: - hva slags "gamle" kunnskaper og ferdigheter kunne vi fortsatt trengt i dag? Kunnskaper og ferdigheter vi har lagt til side og fortrengt i vår travelhet og effektivitet, i vår verden av tilgjengelige tjenester og varer, i vår verden av kjøp-og-kast, i vår verden av å vise fram og oppdatere og klikke på likes...

For det er jo her og nå vi lever og trenger kunnskaper og ferdigheter for å mestre våre liv. Tidsreisen tilbake er en interessant tanke - men det avgjørende blir nåtids- og framtidsperspektivet. Har vi lagt til side for mange ferdigheter? Er vi rustet for ei framtid vi ikke kjenner?

Av svarene på innlegget mitt ser jeg at mange kan mye "gammelt" som de også har nytte av i dag. Kunnskaper om jakt og slakting, om lagring av mat, om vedkløyving og fyring, om søm, strikking og gjenbruk og sparsommelighet. Andre blir bekymret for hullene i egen kunnskap. Gjør det noe - i dag?
Er disse "gamle kunnskapene" nyttige for deg i dag - eller er det bare underholdning og hobby?

Noen nevner språkkunnskaper, lesing og skriving. Det er jo også en kilde til å skaffe seg flere kunnskaper og ferdigheter - også der en har hull! Vi kan jo dele kunnskaper med hverandre.

 

skrive og gjøre - mangfoldet beriker

 

Da jeg startet opp bloggen min - og trengte å presentere meg selv - så ga jeg meg selv betegnelsen "skrivedame". Jeg leste andre blogger skrevet av for eksempel sydamer - så jeg tenkte dette var en grei betegnelse på meg, skrivedama, som satt der og fullførte en doktoravhandling og som innerst inne hadde så mye annet som også skulle vært skrevet. 

Jeg er fortsatt skrivedame. Det synes ikke alltid så mye her på bloggen at jeg skriver andre ting enn bloggtekster. Men det gjør jeg altså. Noen av de tingene jeg skriver skal vurderes grundig av andre før jeg vet om det blir noe av. Jeg har jobbet intenst med flere slike prosjekter nå i høst - og levert fra meg til ulike tider - og så får vi bare se hva reaksjonene blir. Jeg jobber og drømmer videre uansett. Andre skriverier skal bli artikler i bøker - disse er avtalt på forhånd og jeg har frister og tidsplaner å forholde meg til.

Og så står jeg på og skriver og leverer - og skal videre med neste prosjekt, og så går det litt sakte. Jeg har vært gjennom dette før. Skrivesperra som stopper arbeidet, jeg har ideer - men har ikke helt knekt koden til gjennomføringa. Drøyer og drøyer. Og timene går og det blir lite produsert. Slik er status i den artikkelen jeg hadde tenkt å komme igang med denne uka. (Men det går bra, jeg skal ikke levere før i desember, det er en fagartikkel der jeg må gjør endel empirisk research og arkivarbeid - da kommer det til å løsne... I know...)

Da er det godt å løfte blikket og minne meg sjøl om det mangfoldige livet jeg lever. Vekk fra pc-en - og la dagene fylles av alle de andre viktige og spennende oppgavene jeg kan ta meg av. Det er ikke bare skrivedame jeg er. Jeg er og kan mye.

På mange måter tenker jeg at det er dette skarpe skillet mellom jobb og fritid som industrisamfunnet brakte med seg som har tullet det litt til for oss. Jobb får en mye høyere status, og det som er "ikke-jobb", det vil si ikke betalt av andre, blir regnet inn i denne mye mindre viktigere kategorien "fritid". Og der er det som kjent mye fjas og stas og unødvendig - ikke sant.... - eller? Og så underkjenner vi betydningen av både alt det viktige husarbeidet og familieliv-tida som fritida vår skal innebære. Det får ikke nok plass i timeplanen, det er noe vi skal greie på "ikke-tid" - den tida som er til overs. Og da blir vi stressa fordi oppgavene hoper seg opp, for alt vi aldri rekker, for samtalene vi aldri tar, for roen vi aldri finner. Det er ikke slik at alt er mulig å gjøre etter ni om kvelden. Det får vi ikke til.

Så får jeg - i min frie frilansertilværelse med lite penger og pensjonspoeng - i hvertfall ta dette på alvor. Ta fatt på praktiske oppgaver midt på blanke formiddagen når pc-en ikke er det mest produktive stedet (i stedet for å sitte og surfe og "liksom-jobbe".) Skrubbe badet. Høste eplene. Sylte og tørke epler (åå - det er mye gode eplesaker i vente.). Ta en tur på Fretex (hurra - enda flere gamle bokkupp og to flotte ullskjørt til meg!). Bake nyttige saker. Sy ferdig - endelig - den bestilte kanintunikaen til tiåringen.  Reparere enda flere olabukser. Synlig og usynlig.
Det hjelper - jeg gjør nyttige ting, jeg føler meg produktiv - og samler krefter og ideer til neste skrivedameøkt. Avveksling er bra - og lar oss få være allsidige mennesker.

(Denne har blitt skjøvet nedover i bunken i så mange uker. Nesten ferdig og så måtte den gjøres litt mindre - da havnet den ned i bunken igjen. Men nå! Stoff fra Stoff og Stil. Kombinasjon av et par mønstre fra Ottobre.)

Og så var det disse ferdighetene da. Jeg har tenkt å lære meg noen nye. Så jeg legger i vei. Denne fredagens læringsprosjekter er
- lage havremelk
- lage melkefri yogurt (Vi har et barn som ikke tåler melk)
- lage epleeddik
- lage sitrus-vaskemiddel

Det er læring. Jeg vet ikke hvordan det går.

Takk til alle som har vært innom forrige innlegg, det har vært mange - og takk for mange reflekterte kommentarer. Oppfølger kommer!
God fredag.

hva kan du som...

Hva kan du som hadde vært nyttig for 200 år siden?

Mange av skriveprosjektene mine dreier seg om kunnskap i en eller annen form. Jeg er opptatt av den posisjonen praktiske ferdigheter og praktisk mestring har i vårt samfunn i dag. (Jeg er litt bekymret for den lave statusen som jeg tror dette har.) Jeg er opptatt av forholdet mellom teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter - et forhold som jeg tenker at "i praksis" er nærmere og mer gjensidig avhengig av hverandre enn vi ofte oppfatter det som - men samtidig et forhold som preges av at teori ofte framheves som noe som er av høyere rang enn det praktiske og konkrete. Jeg synes det er spennende å se på hvordan vi oppfatter visse former for kunnskap eller visse ferdigheter som nyttige - og andre ferdigheter eller kunnskaper som  noe vi driver med "bare for moro skyld". Som den kvasihistorikeren og kvasidiskursanalytikeren jeg er - så synes jeg det er spesielt moro å se på dette med nytte i et tidsperspektiv. Hva som regnes som nyttig - og hva som regnes som ren overskuddsbeskjeftigelse (moro...) har endret seg sterkt gjennom historien.

(Jeg minner om at selve ordet skole - fra gresk - betyr "fritid". Det var jo når en var fri fra arbeidet for det daglige brød at en kunne ta seg tid til noe slikt som skole...)

Men tilbake til spørsmålet som jeg sender ut til dere i dag: Kan du noe som hadde vært nyttig for deg om vi her og nå plasserte deg to hundre år tilbake i tid?