.. den draumen

Det er vel bare sånn noen av oss er. Streifer ordene våre en gang sånn midt i desembermørket slike fenomener som snøsmelting, hagestell, joggesko, hestehov og rett og slett våren - så blir jeg blank i øynene med det samme. Og nesten stum. Fordi jeg lengter sånn. Jeg lengter sånn at jeg ikke tør å tenke på det. Orker ikke snakke om det. Tør ikke tro at jeg en gang til skal komme dit, komme til våren, leve til våren, rett og slett. Så mye lengter jeg.

Og så er vi der. Midt i det hele. Det grønnes mer for hver dag. Det er kalde netter og varme dager. Den grå plena har vært full av krokus i ukevis. Nå er den blå av scilla. Jeg følger med på hver knopp på buskene mine. Stuebordet og vinduskarmene fylles - av pelargoniaer som slapp ut av kjellerlageret sitt i slutten av februar og nå er lubne og store - av såpotter, håpefulle med fuktig jord, og små spirer, og større stiklinger og noen tomatplanter som vokser i høyden og bredden hver eneste dag.

Det er møkk under neglene og mange håp for tida som kommer. Det klør i øynene, men pollen er bare én del av livet, jeg gir meg ikke. Jeg skriver. Jeg leser. Jeg sykler. Jeg baker brød, graver i hagen og gråter over Middelhavsflyktningene og synger i takknemlighet ungene mine i søvn. Jeg gir meg ikke.

Det er ute-og-inne-tida. Det er grus i gangen og sko satt igjen i hagen. Vi bærer maten ut og glemmer å bære duken inn igjen. Ungene spør ikke lenger om de kan gå barbeint. Ulltrøyene får hvile, shorts og sommerkjoler er tatt fram. Jeg sykler gjennom en hvitveisskog hver morgen. Jeg løper kveldstur i en blåveisskog. Jeg våkner til fuglesang "midt på natta". Pus vil ut og rangle om kveldene. Jeg forstår ham godt. 

Hver vår bærer i seg så mye håp. Ennå er alt foran oss. Ennå en gang fikk vi leve til våren.

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje, 

at det må skje - 

at tidi skal opna seg, 

at hjarta skal opna seg, 

at dører skal opna seg, 

at kjeldor skal springa

at me ein morgonstund skal glida inn 

på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

årlig-vårlig identitetskrise?

Før opplevde jeg alltid våren som et nytt håp, at alle dører åpna seg påny, at det igjen var mange muligheter å ta av, at en kunne gjøre nye valg, gå nye skritt, få nye krefter, realisere nye drømmer.

Noe sånt. Slik våren selv glitrer lysegrønn, med bristende knopper. Vekst. Muligheter. Håp.

Og så går nå åra, og jeg har livserfaring nok til å innse at våren alltid bare leder mot en sommer som rett og slett til slutt bare ender i en ny høst og vinter. Ny istid, ny stillstand, dører som lukkes, sorg over ikke-realiserte muligheter. 

Hva skal en med våren da? Er det bare lureri? Håp som ikke fører noe steds hen? En livsløgn, en illusjon?

Så blir våren en tid for uro i stedet for håp. Identitetskrise i stedet for tro på vekst og muligheter. Rynker mellom brynene, bekymringer, undringer, forkasting av egne prosjekter og drømmer som meningsløs sløsing med tid i dette livet som raser så fort avsted og på veien har så mange middager som skal på bordet og fotballkamper som skal heies på og regndresser som skal tørke til i morra...

Jeg stiller sikkert for vanskelige spørsmål til livet og for store krav til meg selv. Jeg vil få til noe, jeg vil ikke bare få dagene til å gå rundt mens åra løper sin vei. Det hadde sikkert vært enklere om jeg lot meg suge inn av alle normer og forventninger i omgivelsene, ikke hele tiden søkte min egen alternative vei som jeg både skal tro på og faktisk mestre. 

Det er jo for mye forlangt, ikke sant? Både forme min egen vei og klare å gå på den? Hvem tror jeg egentlig at jeg er?

Det er jammen godt at selve våren der ute ikke lar seg styre av en førtiårskrisedame som vakler på sin underveisvandring. For tross ulltrøyer og ullsokker, snøfall i går og to plussgrader på morgenen i dag, så står i hvertfall våren på med all sitt håp og all sin vekst og all sin forberedelse til hva-det-nå-er-som-skal-komme.

Og jeg får nok en gang holde meg fast i identiteten som hun som er underveis. Det kan vel hende hun kommer seg noe sted...

på årets nest siste dag

... så stod den en rødmalt gyngestol på Fretex og søkte et nytt hjem. En ekte Jærstol-gyngestol. Og jeg har ønsket meg en gyngestol så lenge jeg kan huske - men det er jo ikke av verdens nødvendigste ting og vi har jo "alt" - og "ting" er vi jo opptatt av å minske betydningen av og vi går jo igrunnen ikke ut og kjøper "ting" -  og det er tilogmed nettopp vært fullt av pakker under treet ... og alt det der. Alt det der!!!

Men enden på visa er at den ble med hjem. Til vårt hjem der den virkelig hører hjemme. Der den bidrar til å gjøre hjemmet vårt til det det er - et hjem. 

Den  har knapt nok vært tom et minutt! 

(Jeg har allerede gitt beskjed til gemalen at om vi noensinne overhodet finne på noe så dumt som å skulle skille lag - så blir stolen med meg (den, symaskina og ungene!) Men det satser vi på at ikke blir aktuelt....)

På årets nest siste dag er jeg igang med å tenke store tanker om året og livet og tida som har gått - og den tida som vi håper skal komme. Jeg er igang med å tenke og snakke alvorlig om livet, om valgene og verdiene, savn, lengsler og håp. 

Jeg gruer meg til rakett-bråke-sløseriet i morgen natt. Og jeg vasker opp og vasker klær og tenner lys morgen og kveld og steller for mine. Og leser julegavebøkene og de andre bøkene og er i gang med nye strikkeprosjekter og med sensurbunken for universitetet som skal leveres rett over nyttår. 

Jeg er takknemlig for en romjul preget av seine morgener, mange sølete og solfylte turer i skauen, mange gode folk i livet vårt som har samlet seg rundt bordene våre i dag etter dag, mye god mat, mange brettspill og mange bøker.

Sola har snudd. Jeg har nok en gang et håp om å leve til våren, vinter-pysa som jeg er. Jeg skal gå noen skritt og jeg skal gjøre meg selv modig. Håper jeg.

Jeg er i gang. Men det er fortsatt litt tid for ro.

Fortsatt god romjul til deg. Liker du nyttårsaften? Og ønsker du deg en gyngestol?

Solan og den røde lenestolen

På søndag hadde vi en spesiell utflukt. I stedet for å gå i skogen i det fine været dro vi til Colosseum kino og så Jul i Flåklypa. Midt på dagen, i selveste byen, under den store kuppelen, med bittelitt godteri og en god film. (Den er verdt å se - for alle aldre. Den gamle Flåklypa-filmen har vi kost oss med haugevis av ganger. Denne nye er ny - men linker seg allikevel godt opp mot den gamle. Det er humor og handling og spenning og finurligheter filmen igjennom. Og "ordentlig gammeldags" dukkeanimasjon er godt å se!)

Og jeg synes at de har det så koselig, Reodor, Solan og Ludvig - i den vesle skakke hytta med Reodors like skakke verksted ved siden av, høyt oppe på fjellet. De har det de trenger, et par rom, en god vedovn, bøker og lys og varme, litt kaffe - og det de mangler finner Reodor opp. Ute er det skog og harepus og utsikt og kanskje kommer snøen.

Så var det lenestolen da. For, voksen som jeg er, så er det rett og slett lenestolen til Solan som sitter mest igjen etterpå. Der sitter Solan i fred og ro på ettermiddagene. En rød ørelappstol til å lene seg tilbake i. Og konjakk-glasset har han klart. Det er så jeg tenker at sånn vil jeg også ha det. Sitte der i lenestolen på ettermiddagene og småprate, puste ut etter dagens dont. (Jeg kan godt droppe konjakken. En tekopp - og i blant en liten skvett rødvin er også bra.) 
Men denne fredelige, tilfredse og nestentilenhvertid pågående sittinga - den var sterk for meg.

Er det virkelig så sjelden at jeg bare setter meg? Vi har jo både myke (vel, en da) og harde (flere) stoler - og et par sofaer. Det kan jo sittes. Men det er svært sjelden jeg bare sitter. Jeg setter meg litt med ungene ved kjøkkenbordet og hjelper med lekser - og strikker samtidig - og spretter opp og fortsetter med middagsstellet. I blant sitter vi igjen litt ved bordet vi voksne - får truffet hverandre endelig - men ofte så må noen fyke avgårde og følge på fotballtrening eller gå på FAU-møte eller noe annet. Noen ganger lander vi voksne ved kjøkkenbordet seint på kvelden etter alt og når vi egentlig burde sove og ta opp brød og ved og... Jeg sitter jo ned ved kveldsmaten og reparerer og hekler, strikker og spretter opp og henter en klut eller tranflaska og fyller på mer mat til pus. En gang i blant i helgene setter vi oss i sofaen og ser en film.

Men å bare sette seg ned på ettermiddagen og "puste på ei stund" uten at jeg skal noe annet - slik Solan virkelig gjorde i halve denne filmen! Tenk at det er så tydelig og etterlengselsfullt for meg. Det må jeg virkelig tenke på.

Så nå har jeg et nytt uttrykk. Jeg har stunder med "den røde lenestolen" - "røde-lenestols-moments" rett og slett. Jeg merker meg de stundene. Når jeg bare setter meg og lar det andre fare, småprater, tar opp ei bok,  puster på ei stund.

Dermed merket jeg at jeg faktisk kunne sette meg "i den røde lenestolen" (i den blå sofaen) i går ettermiddag. Etter middagen. Med tekopp. Med egen bok, selv om klokka bare var seks på ettermiddagen. Med en tiåring som øver til korets julekonsert med toner som får tårer til å trille. Med en lesende tolvåring ved siden av meg. Med noen flere tårer over skjebner og kamp og menneskers styrke i Roy Jacobsens Seierherrene - alt rører meg virkelig så sterkt for tida.
Bare sitte. Ganske lenge. Flere tekopper.
Helt til jeg også måtte på styremøte.

Har du nok røde-lenestols-moments i livet?

nøkkelen til å komme forbi "skal-bare-barrieren"

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om hvordan "skal-bare..."-holdningen hemmer noen av oss, særlig om hvordan jeg selv sliter med å komme forbi alle de barrierene som jeg på en eller annen måte synes jeg bør passere før jeg kan sette av tid til egne prosjekter.

En del kommentarer pekte på betydningen av å fokusere på "livet her og nå" og nyte øyeblikkene tross øyeblikkenes kaos. Det er jeg så enig i - og jeg er også enig i at det å få barn for mange av oss nettopp har denne gode bonuseffekten at vi lærer å gripe øyeblikkene mye bedre enn i voksenlivet før barn. Her-og-nå-gleden er viktig og grunnleggende, og det er så bra at vi minner hverandre på dette. Det er også mye av grunntanken min i det livet jeg lever og det jeg prøver å skrive om i tekstene mine her på bloggen. At vi er underveis alle sammen - og at det på mange måter er livet nettopp underveis, i alle øyeblikkene underveis, som er selve poenget. Leve i det mylderet som et liv med andre mennesker  innebærer. Være takknemlig for at en ikke kontrollerer alt, men rett og slett får være med og oppleve mer enn en noensinne kunne skapt og tenkt ut selv. 

Så ja - det er et budskap jeg absolutt vil støtte!

(og det var altså ikke det jeg prøvde å skrive om i innlegget mitt, så da var jeg kanskje litt uklar. Men uansett er det godt å minne hverandre på det å få med oss livet underveis, uavhengig av de store eller små målene...)

Budskapet mitt i skal-bare-innlegget var først og fremst knyttet til de prosjektene som jeg er fristet til å kalle mer egoistiske prosjekter, mine egne prosjekter, de jeg har lyst til å drive med. Det som på en måte føles som "det som er meg". Ikke å ta en tekopp på trappa i solskinnet - det er vi gode på, men et prosjekt er det knapt nok. Det jeg - underveismammaen, underveisjenta her midt i livet,  på en eller annen måte, selv gjerne gjerne vil bruke mer tid på - men ikke vet om jeg kan eller bør eller har tid til eller noe sånt. Så derfor skyves det gjerne vekk fordi det alltid er noe annet en må eller bør.

For meg er dette først og fremst knyttet til det å skape. Til å skape tekster og tekstiler og andre ting. Skrive, sy, strikke. Med mer... Det vil jeg så gjerne. For det er sånn jeg er, egentlig.


Og nå har jeg skjønt noe. Skjønt noe om hva som er barrierene som gjør at jeg skyver disse prosjektene vekk. Og dermed hva som er nøkkelen til å gi disse prosjektene plass. Det er ganske enkelt faktisk.

Mange av de tingene jeg ønsker å gjøre er nemlig ikke umiddelbart definert som "jobb". Men - som jeg har skrevet om før - dette skillet mellom "jobb" og "ikke jobb" er et historisk og kulturelt variabelt skille, som ikke burde brukes til å avgjøre hva som er nyttig eller verdifullt eller ikke. Mange aktiviteter som i dag regnes som fritidsaktiviteter var for ikke så mange år siden regnet som helt nødvendige arbeidsoppgaver for å holde hverdagslivet i gang i en familie, som å sy klær til familien, eller bake familiens brød. Varene og tjenestene som disse aktivitetene frambringer er fortsatt nødvendige i en eller annen forstand i våre liv, men vi har gjort oss selv avhengige av å selge egne spesialiserte arbeidstimer for å kjøpe alle disse varene og tjenestene ferdiglaget. Dermed defineres eventuell egeninnsats på slike områder ofte som unødvendig - og eventuelt også unyttig.

I tillegg så er det jo dette med å ha lyst til noe. Da er det jo kanskje gøy. Og da burde jo en pietistisk nordmann skyve det langt ned på lista, for gøy - det hører til fritid, etterjobb, etter hard innsats. Dette er et resonnement som knapt nok passer hjemme i vår tid (hvor det tydeligvis skal være så veldig gøy på de fleste jobber...), men det sitter nok i kroppen på mange av oss allikevel.

Så der er barrierene. Det som er definert som fritid og som lystbetont har ikke en berettigelse i den ordinære tidsplanen. Det kan bare skje dersom det av seg selv åpner seg en tidsluke i løpet av dagen. Det gjør det jo knapt nok. Jeg har stor glede av å ha et strikketøy tilgjengelig for små luker, mens jeg hjelper med lekser eller venter på noen. Men noe seriøs skriving eller store syprosjekter blir det jo ikke uten å sette av litt tid. Og anerkjenne kreativt arbeid som viktig. Viktig nok, i hvertfall.

Og der ligger nøkkelen. Nøklene:

Punkt 1. Anerkjennelse av egen virksomhet, som noe som er viktig nok til at "det burde bli gjort". Det å sy barneklær, reparere familiens klær, sy et lappeteppe for varme og trivsel - er noe virkelig, og "viktig nok". Det å skrive noe som noen kan lese er jo også "viktig nok". Selv om det ikke blir penger av alt....
Punkt 2. Sette av virkelig tid. Ikke bare forhåpningstid - "hvis det blir noe tid til overs" - "hvis jeg orker i kveld...". Bestemme at dette kvarteret, eller denne timen, eller denne formiddagen skal jeg skrive. Eller sy ferdig dette prosjektet. Det er 24 timer i døgnet. Det finnes tid.


Det er bra å erobre litt mer innsikt og klokskap for min egen del. Jeg synes jeg har kommet noen skritt videre med dette. Kanskje er dette enkelt for alle andre....?

- skal bare...

Albert Åberg skulle hele tiden "bare".

Det skal mine barn også. Bare lese ut dette donaldbladet før leksene. Bare huske litt mer før håndvask og middag. Bygge ferdig denne legoen. Tegne ferdig. Sjekke om det fortsatt er bringebær nederst i hagen. Leke litt med katten.  Skal bare....

Og som den strenge og kloke mor - sier jeg at "først må du gjøre det du må gjøre". Leksetid, middagstid, på tide å gå på skolen, puss tennene først... osv.

Men nå lurer jeg virkelig på: Hvor mye er det man egentlig må gjøre "først"? Når begynner tida for å gjøre det andre? For lista over ting en må eller burde "først" har egentlig ingen ende.

Jeg har vært så inmari flink jente hele livet. Jeg har gjort leksene først og ryddet rommet og lest til prøver og eksamener og stilt opp i alle styrer og råd og skrevet alle referatene fra alle møtene og ryddet etter alle arrangementene. Sagt "ja" og tatt tunge oppgaver.Og stått på for å få det gjort. "Først". Jeg vet at jeg har vært flink. Men jeg vet også at det til tider har kostet meg for mye. Fordi "først" aldri gikk over.

Og lista på hjemmefronten er alltid uendelig. For gulvet burde alltid vaskes. Og det er alltid mer klesvask. Og kjøleskapet burde tas. Og barneklærne merkes. Og kjellergangen ryddes. Først.

(For å ikke snakke om alle de andre "først"-greiene jeg hører fra andre folk  - "bare vi blir ferdig med å pusse opp, til sommeren, etter ferien, etter neste ferie..., når ungene blir større, når vi har kjøpt ny sofa, når jeg er ferdig med dette jobbprosjektet..". Etterpå skal det visst bli tid til så mangt. Folk skal invitere oss på besøk og greier har jeg hørt - bare de får malt alt og kjøpt den sofaen.... da blir det så mye tid...visstnok. Akkurat sånne ting har jeg hatt mitt eget oppgjør med for mange år siden. Nå er nå. Kom midt i rotet og livet...)

I mange år av livet mitt hang det en uferdig doktoravhandling over meg som jeg "burde fullføre først". Før "det andre". Før det andre livet begynner. "Det andre" som jeg ikke engang orket å tenke på eller lengte etter, fordi det ble for sårbart å si eller tenke høyt om noe annet enn det jeg måtte. (Men da avhandling og disputas var tilbakelagt sildret motløsheten over meg igjen. For det var jo fortsatt fullt på "må først"-lista. Jeg ble ikke så fri som jeg trodde. Eller jeg grep ikke friheten slik jeg skulle ha gjort...)

Det er jo en enkel leveregel: Før jeg kan velge - så må jeg gjøre det jeg må. Det er bare det at lista aldri blir tom. "Først" går aldri over. "Må" og "burde" går aldri over.  Etterpå kommer aldri. Tida for å velge, for å utfolde seg, for å finne mine egne prosjekter kommer aldri - hvis jeg alltid "først" skal tømme listene for må-oppgaver.

Det krever organisering og disiplin  å håndtere dette. For veien å gå for flinke piker på over førti med arbeidsplass midt i familiemylderet er ikke bare å blåse i alt og la alle må-oppgaver seile og si at det gjør ikke noe om alt er på halv tolv. For det gjør det jo. Men det hjelper å organisere. Gi oppgavene tidsfrister og det som ikke er ferdig til klokka x får vente - for da har jeg nye prosjekter. Presisere når "etterpå" er - hver dag. Gi ikke-må-prosjektene som er viktige for meg status og plass i timeplanen og ukeplanen.

 Og bli tydeligere og flinkere (!) til å si høyt - minimum til meg selv -  at dette vil jeg.


For det er noe som er vel så viktig som organisering og disiplin for å få dette til. Det er livsglede og vilje. Ikke slutte å drømme og lengte og ha lyst til å gjøre noe. Gjerne nå.

Livet er for kort til å hele tida vente på at alt er gjort. Vi må få det viktige med oss underveis.

Bli oss selv i tide.

(Og inviter oss gjerne på middag før kjøkkenet ditt er ferdigmalt....)

forsommerens sårbarhet

Det er så mye spenning i lufta. Det er så mye som vokser og gror. Det er så mye lengsel og håp. Det er et markert år i et barns liv som er omme - det året jeg begynte på skolen, det året jeg gikk i fjerde... - Det er avslutningen - og det er åpningen mot en sommer som er et lyst, åpent hav av barbeinte opplevelser (håper vi), noe nytt, noe lyst. Og det er lenge, lenge lenge til sokker og jakker skal på igjen og sekken pakkes igjen til høsten. Lenge, lenge. Det tenker vi ikke på. Bare litt. Usikkerheten, spenningen her på tampen av året favner også dette - hvilken base og gruppe plasseres jeg i på mellomtrinnet? Hvilken lærer får jeg? Hvor havner bestevennen? 

Vi er jo vant til det nå, vi voksne. Vi har sett så mange lærerbytter og omorganiseringer av barna. Men det er like sårbart og spent når det skjer. Midt i disse slitne siste skoledagene, midt i lengselen etter fri og åpenhet, så er det også så mye spenning på det som skal skje, kanskje skal skje. For de forlater en grunnleggende sosial enhet, et grunnleggende fellesskap de har i hverdagen sin og en voksen de har stor tillit til - og de vet ikke hva de skal vende tilbake til etter denne lange, lyse, åpne sommertida. 

Slik merker en jo at en lever. At en er i bevegelse. At en er sårbar for livet At noe skjer og skal og kan skje. Spenning og skjelving og håp og lengsel. Mens vi ser jordbærblomstene blomstre og syrinene falme og håper at badevannet i tjernet varmer seg opp for hver dag og sandalene er klare.

Det kommer, det kommer!

Det er iskaldt og nordavind og snøfokk fra alle kanter og alle varme klær og tepper og støvler og sjal er i full bruk.
 Men sola skinner og noen påskeliljer får vi vel overtale til å stå på trappa til helga allikevel...

Og så kan vi lukke øynene og se for oss dette:

lov til å ville?

Nye tider!
Tida etter at mitt forrige store prosjekt ble avsluttet i januar har gått i rykk og napp. Det var en intens og krevende jobb og et omfattende prosjekt å avslutte, samtidig som det var en jobb der vi var svært klar over at det som ble lagt fram ville bli møtt med omfattende oppmerksomhet (og det er jo meningen!). Fra oktober og framover var det tydelig at kreftene ikke strakk til. Det er utrolig hva en kan presse fram allikevel, fordi en må, fordi det er frister, fordi vi var få som kunne dra dette i land
 - og hjem og liv og barn må uansett få sitt.
Men å gå på minus i lang tid, det koster. Jeg har trengt litt tid for å komme meg på beina igjen. Jeg ser det nå, men det er ikke alltid så lett å akseptere når en er midt i det og kjenner på at alt går sakte.

Men noe har tross alt skjedd disse ukene. Jeg har skrevet en fagartikkel som er antatt (skal bare flikke litt til denne uka). Jeg har sydd en haug med langbukser til niåringen og sydd om en del andre småplagg ("redesign" - juhu!), reparert bunkevis med klær, strikket en del luer etc til familien. Startet et omfattende ryddeprosjekt i huset, inspirert herfra og fra egen frustrasjon over alt som hoper seg opp. Og jeg har vært den tilstedeværende mammaen. Jeg er takknemlig for det. Det er jeg.

Jeg merker nå at kreftene begynner å vende tilbake. Vårsol og varmere dager hjelper også. Kanskje jeg skal tørre å ha litt større planer igjen? Planer og drømmer.

Det er skummelt å sette ord på planer og drømmer. Offentliggjøre dem. Si at jeg vil prøve... - jeg skal.... - Det gir fallhøyde, offentlig fallhøyde. Det er lettere å bare la dagene gå og bli fornøyd med det en får til...

Jeg får prøve en kombinasjon. Si det høyt til meg selv. Skrive det tydelig for meg selv - i første omgang.

Det er lov å ville noe - ikke sant?

God vårvinterdag til deg!

(Bildet over er fra det vinterkledde sommerhuset, nå i vinterferien. Bildet under er fra gyllent vårlyst solskinnn som rekker helt innerst i stua...)

det var de åra, da....

I kveld har jeg fulgt eldstemann på skirenn. Fakler og røde kinn. Minus 13 på gradestokken og minus 20 effektive grader i snøfokket. (Det er jammen bra gutten min har så mye glede av dette - ellers hadde jeg ikke holdt ut, så mye fryser jeg....)

Og så ser jeg meg rundt. På andre innpakkede foreldre. På tidtagerne og startmannskapet og trenerne og han som deler ut varm solbærsaft. Og alle de grønnkledde skiløperne, unger i alle aldre - og noen voksne - som stiller til start og spurter rundene sine inn i skogen, oppover og nedover bakkene. Noen kommer strålende i mål. Noen gråtende av forfrosne fingre. Her er gutten min kjent, han kjenner alle svinger og bakker, her har han hatt utallige treninger - og også mange klubbrenn. Han klager ikke på kulda. Han vet at hjemmestrikka ullvotter er best til skigåing (for det sier treneren, ikke jeg - jeg bare strikker). 

Dette er er hans sted.

For en del av dem jeg har rundt meg er dette et fast punkt i tilværelsen. For noen er det slik i noen år. Som aktiv selv, eller som sjåfør og støtteapparat. Og så - seinere - så blir det "de åra, da jeg trente langrenn med det laget" - "husker du hvor kaldt det var på det klubbrennet i januar...". For noen er det en epoke. For noen av dem som ser mest entusiastiske ut rundt meg så er det en stabil faktor i livet.

Men med mange ting så  er det slik vi har det alle sammen. "Det var de åra, da...- jeg var student, var single, bodde på Grünerløkka, jobbet døgnet rundt, reiste mye, trente mye (lite), bodde utenlands, var mye syk, jobbet i Operasjon Dagsverk, lengtet ut/hjem/bort/etter deg, var barnløs, jobbet på Stortinget, hadde tre barn under skolealder, var gravid hele tiden, aldri sov...." Det var de åra.

(Slik tenkte jeg der jeg sto og mistet kontakten med bena mine).

Det var de åra. Og så - etter noen år - så sklir kategoriene litt over i hverandre. Det blir nye kategorier. Vi forstår livet på andre måter. Vi ser sammenhenger og brudd og overganger på andre måter. Lettest er det å forstå og kategorisere i ettertid. Midt i er vi så opptatt av alt som skal skje, kabalene som skal gå opp, eksamen, barnevakt, frister - og frosne ben.... Og slik skal det være. Vi er midt i.

Men jeg tenker også at dette blikket utad - "det var de åra"-blikket - kan gi noe til her-og-nå-kavet. (Der jeg står og fryser og fryser og er glad for at pappakjæresten kommer til å ta neste renn...) Det er det at "dette er disse åra" - "dette er denne tida". Jeg har akkurat nå små-store aktive barn. De vil forsatt være midt i familien og delta i fellesskapet, vi har alt vårt av tradisjoner og ritualer og felles måltider og lange helger og en seksåring som omfavner meg hver natt - men de har også hver sine prosjekter og tilhørigheter som trekker dem ut, utover fra dette familienavet. Jeg får lov til å være midt i familielivet og trekke oss sammen - men jeg får også være med på det som er utenfor, jeg får farte rundt og hente og bringe og se forestillinger, kamper og renn og delta i dugnader og bake kaker og selge lodd.

Dette er de åra. Det er aktive og tette år og dager i familien vår. Vi får mye av opplevelser og fellesskap - både hjemme og ute. For vi hører sammen alle steder. Det er travelt - og noen ganger så forferdelig kaldt. 
Men det gir så mye også.

Dette er de åra. Dette er den tida jeg får lov til å være midt i nå. Takk.

sårbarhet og styrke

Gjennnom hele jula har jeg hatt et blogginnlegg på fingrene (man har det jo ikke "på tunga"...) - et innlegg om sårbarhet. Jula som sårbarhetens tid.
Desembertida, mørketida, ventetida, fryse- og varme seg-tida, utslitt-tida, vente på snø-tida, stearinlystida, forventningstida, prestasjonspresstida, bli-ferdig-til-jul-tida, lengselstida...  

For mange av oss lengter - og mange venter - og vi ordner og styrer og prioriterer og velger. Og så er vi der. Og tenner lysene og er der. Ikke i vår egen barndoms jul - men i denne tidas jul. Med egne voksne valg og sammen med dem vi har valgt eller dem som valgte oss eller bare var der..., eller i lengsel etter dem vi savner, den som aldri kom. Og det er fortid med idealer og minner bak oss - og en framtid vi ikke kjenner, men vet at vi må skape foran oss. Det er noen tårer - over det som er der og over det som ikke er der.
Og så vil vi så gjerne ha det bra og gjøre det bra og godt - og trenger dette lysstreifet midt i vintermørket, det fellesskapet som kan være mulig, kanskje litt stas og noe ekstra, et brudd med hverdagen - hvordan det nå går til, - og kanskje vi trenger å oppfylle noen idealer vi har skapt eller føyet oss inn under - om det nå er den svoren alle snakker om eller gråpapir på pakkene eller å slå fast at en ikke følger noen tradisjoner - noe trenger vi alle.

Og vi greier noe og noe annet greier vi ikke - og det er sårbarhet igjen. Lengsel, sårbarhet, noe nært, noe godt, noe langt vekk. En underlig tid.

Så avrundes det hele med fyrverkeri og ståk - og en ny dag og et nytt år kommer og jeg begynner å rydde vekk de røde dukene og gjøre dagene klare for det nye, det vinterhvite og januarblanke, vi går en kald tur og det blir brødbakst for det nye årets matpakker og varm fiskesuppe og en tidlig kveld. Så er vi kanskje klare. Møte verden igjen - etter disse juledagenes avbrekk og rom for sårbarhet, lengsel og annerledeshet. Bære det med oss - og hente styrken i sårbarheten og i de nye dagene.

pappa på vei!

Jeg får tekstmelding om at han snart skal lette, forsinket flyavgang på grunn av snø på Gardermoen. Vi gleder oss alle. Pappakjæresten har vært langt avgårde hele uka - på kurs i langt mer sol og varme enn her hos oss. Nå er det fire timers flytur - og så litt mer reising med tog og bane - så er han hjemme. I god tid til farsdag.

Hverdagskabalen med tre barn alene og stort leveringspress på jobb går jo bra - men det går jo i ett. Den dagen som ikke skulle være hjemmekontordag endte med syke barn og hjemme den også. Vi holder sammen og hjelper hverandre. Vi kjenner hverandre og livet vårt. Noen aktiviteter utgår når det bare er en voksen til å følge. Det går bra. Vi trenger egentlig den ekstra tida hjemme nå i november Alle er slitne. Jeg tenker ekstra grundig gjennom kabalene - og det blir seine kvelder for å få skrevet ferdig tekst den dagen også - etter nattasang og brødbakst og klesvask.

Noen har dette som hverdag hver dag. Alene med barn og ansvar. Det slår meg hver gang jeg som alene voksen låser døra og tar kveldsrunden alene, bærer ved, dekker på til frokost, henter opp brød fra fryseren, ser om ungene, brer over, legger fram, rydder opp - jeg ser at hverdagen greier jeg, men hva med å være virkelig alene om å ta beslutningene, ansvaret, planleggingen, prioriteringene 

-  alene voksen om å lage hele dette livet?? Hver dag. Tanken gjør meg jo redd. Og takknemlig.

Vi savner ham som er borte - og gleder oss nå. Lillebror har ekstra mange koser klare.  Vi andre også.

(Bildene er fra sjøen ved sommerhuset - en skikkelig far-og-barn-aktivitet, ikke sant - fisking!)

høstmelankoli og høst-trøst

Det er meldt frost om nettene framover. Vi har fylt opp kjelleren med ved, og høstet alle eplene vi rekker fram til fra toppen av stigen. Uteplassen er nesten ferdigsnekret - så kan vi glede oss til soldager der igjen til våren. Fryseren er full av bær. Ungenes boblejakker fra i fjor passer fortsatt. Strikkevotter og ullsokker har vi også. Det er alltid brennende lys. Vi bor i et varmt hus og har mat og trygghet. Kleberstensovnen er husets sentrum og holder oss alle varme og tørker alle våte votter - hele vinteren.
Sommeren som vi har lagt bak oss brakte med seg et spennende og virkelig ikke akkurat i orden sommerhus  -  som vi kanskje kan glede oss over i årene framover og der vi finner skatter når vi leter - både ute og inne - slik som gamle lykter i verkstedet og forvokste rosebusker og spennende trær å klatre i - og vi har holdt varmen der om nettene i høstferien.

Det er håp - selv om det mørkner. Det blir vår igjen en gang.

Ambivalens

Vi byr på røde torp over grensa. Jeg undrer meg på hvordan det vil føles - hvis det slår til. Lykke eller panikk?

Jeg er grunnleggende glad over våre fleksible dager og hva det har å gi til familielivet - men er grunnleggende lei av å ta regningen ved å måtte sette meg med utredningsjobbing etter leggetid mange kvelder i uka.

Jeg er så glad i den grønne og frodige og blomstrende hagen min og kommer på hvor gøy det egentlig er å krabbe rundt og luke (jeg mener det) - og jeg er sliten av at hagen er tett omgitt av alle andres trampoliner med alle andres hylende barn. Litt ro med min egen blomstrende-hylende-skravlete-frodige ungeflokk - det trenger jeg.

Blir det ro på torpet?
Er det en flukt? En illusjon?
Burde vi forlate dette kombinasjonslivet her i Bakkebygdgrenda i hovedstadens skogkant -  og søke selvbergings-mangesysleri-livet fullt ut et sted uten tette hagegjerder og trampolinekaos?
Er løsningen for å slippe kveldspliktjobbinga å ha full dagjobb med dertilhørende outsourcing av omsorg og nærvær? Eller er løsninga mer fleksibilitet og mer sjølstyrt jobb?


Eller kanskje trenger vi bare - bare!!! - sommer nå. Sommerferie. (Og så kan alle de andre trampolinebarna ta litt ferie også, kanskje...)

Jobbekveld. Kjærestemannen vasker opp og dreper brunsnegler.
Ny sommerdag med ambivalens og fleksibilitet og mylder og ståk i morgen. Og hvem vet - kanskje en telefon fra en svensk megler....

Sommerdrømmer

Åtteåringen som skal bli ni år i sommer, - har pakket ferdig allerede og sier hvert femte minutt at hun gleder seg SÅNN til vi skal til Danmark. Jeg har verken telt dagene, eller ukene - for det er faktisk over en måned til vi drar. Men da kan vi jo glede oss i mange dager!
Vi har jo en kjent og fast sommerdrøm vi reiser tilbake til i Danmark. Og vi har mange andre sommerdrømmer vi holder på og lengter til. Det litt hemmelige stedet vårt ved tjernet i skogen. Koia vi har gått til så mange ganger og overnattet i. Faste utfluktsteder. Og nye planer - nå klarer vi lange sykkelturer i marka sammen alle fem, mye lengre enn i fjor! Rundt det store vannet. Inn til det stedet.
Og så har vi en drøm til som vi har hatt lenge. Og som kanskje er nærmere enn før. Vi ønsker oss et sted å reise til. Vårt sted. Et slitt småbruk eller et lite svensk torp, kanskje.... Vi leter. Vi nærmer oss. Veslejenta legger planer for oss alle sammen, møblerer ferdig før budrundene er i gang. Kanskje, kanskje nærmer vi oss....

I hvertfall nærmer vi oss sommeren og sommerferien! God hverdagskveld til deg!

(og bildet er et løfte om det som kommer, vi har ikke utsprungne erteblomster her ennå, nei - men de kommer vel i år også)

hold fast! hold ut!

det finnes - der framme - hold fast - hold ut!