Solan og den røde lenestolen

På søndag hadde vi en spesiell utflukt. I stedet for å gå i skogen i det fine været dro vi til Colosseum kino og så Jul i Flåklypa. Midt på dagen, i selveste byen, under den store kuppelen, med bittelitt godteri og en god film. (Den er verdt å se - for alle aldre. Den gamle Flåklypa-filmen har vi kost oss med haugevis av ganger. Denne nye er ny - men linker seg allikevel godt opp mot den gamle. Det er humor og handling og spenning og finurligheter filmen igjennom. Og "ordentlig gammeldags" dukkeanimasjon er godt å se!)

Og jeg synes at de har det så koselig, Reodor, Solan og Ludvig - i den vesle skakke hytta med Reodors like skakke verksted ved siden av, høyt oppe på fjellet. De har det de trenger, et par rom, en god vedovn, bøker og lys og varme, litt kaffe - og det de mangler finner Reodor opp. Ute er det skog og harepus og utsikt og kanskje kommer snøen.

Så var det lenestolen da. For, voksen som jeg er, så er det rett og slett lenestolen til Solan som sitter mest igjen etterpå. Der sitter Solan i fred og ro på ettermiddagene. En rød ørelappstol til å lene seg tilbake i. Og konjakk-glasset har han klart. Det er så jeg tenker at sånn vil jeg også ha det. Sitte der i lenestolen på ettermiddagene og småprate, puste ut etter dagens dont. (Jeg kan godt droppe konjakken. En tekopp - og i blant en liten skvett rødvin er også bra.) 
Men denne fredelige, tilfredse og nestentilenhvertid pågående sittinga - den var sterk for meg.

Er det virkelig så sjelden at jeg bare setter meg? Vi har jo både myke (vel, en da) og harde (flere) stoler - og et par sofaer. Det kan jo sittes. Men det er svært sjelden jeg bare sitter. Jeg setter meg litt med ungene ved kjøkkenbordet og hjelper med lekser - og strikker samtidig - og spretter opp og fortsetter med middagsstellet. I blant sitter vi igjen litt ved bordet vi voksne - får truffet hverandre endelig - men ofte så må noen fyke avgårde og følge på fotballtrening eller gå på FAU-møte eller noe annet. Noen ganger lander vi voksne ved kjøkkenbordet seint på kvelden etter alt og når vi egentlig burde sove og ta opp brød og ved og... Jeg sitter jo ned ved kveldsmaten og reparerer og hekler, strikker og spretter opp og henter en klut eller tranflaska og fyller på mer mat til pus. En gang i blant i helgene setter vi oss i sofaen og ser en film.

Men å bare sette seg ned på ettermiddagen og "puste på ei stund" uten at jeg skal noe annet - slik Solan virkelig gjorde i halve denne filmen! Tenk at det er så tydelig og etterlengselsfullt for meg. Det må jeg virkelig tenke på.

Så nå har jeg et nytt uttrykk. Jeg har stunder med "den røde lenestolen" - "røde-lenestols-moments" rett og slett. Jeg merker meg de stundene. Når jeg bare setter meg og lar det andre fare, småprater, tar opp ei bok,  puster på ei stund.

Dermed merket jeg at jeg faktisk kunne sette meg "i den røde lenestolen" (i den blå sofaen) i går ettermiddag. Etter middagen. Med tekopp. Med egen bok, selv om klokka bare var seks på ettermiddagen. Med en tiåring som øver til korets julekonsert med toner som får tårer til å trille. Med en lesende tolvåring ved siden av meg. Med noen flere tårer over skjebner og kamp og menneskers styrke i Roy Jacobsens Seierherrene - alt rører meg virkelig så sterkt for tida.
Bare sitte. Ganske lenge. Flere tekopper.
Helt til jeg også måtte på styremøte.

Har du nok røde-lenestols-moments i livet?