Jeg synes jeg var "flinkere" før. Til å hive meg rundt og rekke ut hender og armer og tid. Før jeg hadde egne barn å mette og egne sengekanter å sitte på hver kveld og ørten møkkete regndresser som måtte tørke til i morgen og alltid for lite søvn. Det var lettere å stille opp og melde seg og ta i et tak både her og der. Og jeg pusset opp andres kjøkken og var barnevakt og kom med mat og organiserte flytting for slitne folk som ikke skjønte at de ikke greide det selv. Det er ikke så mye av det nå.
Men jeg blander meg fortsatt inn når jeg havner midt oppi noe. Mener og involverer meg. Griper inn i skolegården og på T-banen. Og baker til nybakte foreldre. (Men drar kanskje ikke spontant på besøk for å hjelpe til folk med å komme i mål med oppussing lenger...)
VG skriver i dag om det vanskelige og viktige med å be om hjelp - og om å tilby hjelp når en familie er i krise, for eksempel ved alvorlig sykdom. Det burde være en vekker for oss alle. Til å se oss rundt og tørre å banke på. Noen ganger vet vi at det er alvor. Det er krise. Selve krisen, smerten, frykten og sorgen kan vi kanskje ikke gjøre noe med. Men vi kan avlaste i det vanlige praktiske livet. Lufte bikkja, hente i barnehagen, vaske til jul eller ta over handling eller levere ferdig middag en gang i uka.
Og vi burde jo alltid gjort mer. Ofte glir en tilbake i sine egne rutiner etterhvert. Det gjør ikke familien som er i krise. For noen går krisene aldri over. Det er lett å glemme at vi fortsatt trengs - at når kriser er varige er behovet enda større.
Og ser vi ingen kriser rundt oss - så kan vi allikevel bry oss og blande oss inn og tilby en hjelpende hånd. Det er mange behov rundt oss alle.
Snart tid for nyttårsforsetter. Men vi kan begynne i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)