begrensningenes tid

Dette er vel den tida vi kjenner mest på at vi bare er noen små mennesker, og at naturen og årstidene er mektige krefter. Kort sagt, vi er ganske slitne ganske ofte ganske mange av oss. Smale i blikket om morgenene. Litt bleike både morgen og kveld. Ganske trøtte. 

Og ute mørkner det tidligere og tidligere.

Og så er det denne tida vi stiller så store krav til oss selv. Vi skal helst ta i et ekstra tak. Vi skal avrunde nok et år her på jorda og forberede oss på det neste. Vi skal tenke på dem som er våre både fjern og nær. Vi skal veldig, veldig gjerne tenke på alle dem som kunne trengt en utstrakt hånd. Vi skal arrangere og møte opp på alle avslutningene, klappe, bake, kjøpe lodd og legge trøtte barn. Arrangere julekonsert og stryke luciakjoler. Vi skal fullføre prosjekter. Vi burde vaske kjøkkenskapene. Skrive kort. Lage dørkrans og kalender. Strikke votter til alle. 

Vaske golvet og bære ved gjør vi daglig. Fuggelband og tre venter vi med.

Og samtidig skal det vanlige dagliglivet gå rundt. Med sine fulltids- og deltids-jobber og absolutt fulltidsliv. Med lekser og fotballtrening og vennegruppe og artikkelskriving og brødbaking og suppekoking og korøvelser og kveldsmøter og referater og jobbreiser. Til og med bygge drivhus, driver vi med. Det er jo ikke tomt og innholdsløst dette livet, akkurat!

Så da, disse små menneskene i denne mørkeste tida, vi små menneskene som gjør som best vi kan med å lage levelige livsfilosofier og verdiprioriteringer - og som faktisk vet at vi velger selv og bør legge vekt på det som er viktig, hva gjør vi da når vi ikke strekker til. (For vi har jo skylda og ansvaret sjøl når vi legger i vei med så mye, forplikter oss og tar på oss så mye og til og med også mener at noen ganger er jo kjøkkenskap også viktig (ikke nødvendigvis i desember, da, mye bedre i mars).)
Men - vi må også "puste på ei stund". Det hører med og det er lett å glemme i slike tider hvor det er så mye på alle lister. 

Men de smale øynene vet jo best. Så dette er begrensningenes tid. Vi kutter litt hver dag for tida. Alle kan ikke gjøre alt. Da henger vi ikke med i svingene og da bevarer vi ingen glede over innsats og aktiviteter og ingen krefter til neste dags tørn. Vi rasjonaliserer og planlegger og kutter ut litt. Det er ikke alltid så lett å innse at vi ikke greier alt. Vi vil så gjerne ta oss sammen og være flinke og strekke til. Men det er ansvarlig å innse begrensningene. Og så blir det mange varme kopper og mange telys og ganske tidlige kvelder for tida.

Så går det vel rundt fram til sola snur.

Strekker kreftene til hos dere på denne tida?

- og i blant kan en jo få med seg et solgløtt i en novemberskog....