Tid for kalenderprat

Jeg har jo unger som følger med og er taleføre så det holder. Og jul har vi snakket om (har de snakket om) i et par måneder. Og de sørger for å få bekreftet at vi skal ha kalendere i år også. Ikke sant, Mamma.?

De aner nok ikke hvilken stor debatt de relaterer seg til. Tenk de aner ikke konsekvensen av det de sier! De tenker rett og slett på en hyggelig tradisjon - uten å relatere dette til barnepsykologens vurderinger av om dette er skadelig for barn -  eller om dette fører til at deres travle mor blir a) utslitt - eller b) uglesett i Blogglandia fordi jeg lager en pakkekalender selv og dermed ødelegger for de som ikke gjør det. (Ikke en. Tre.)

De bryr seg slett ikke om dette der de sitter og fjaser. De bare liker at det er som i fjor. Og året før. (Og de bryr seg slett ikke om dette er dyrt, for det tror jeg de skjønner at det faktisk ikke er og ikke kommer til å bli her i huset.)

Og slik har jeg tenkt å forholde meg til de fleste av våre juletradisjoner. I år også. Vi gjør våre små og store greier fordi vi synes det er koselig. Og noen ganger snur vi om og dropper noe eller lager nye tradisjoner. Og noen ganger er det litt mye og litt strevsomt også, eller det blir noen litt for seine kvelder på Nissemor selv. Det kan jeg godt innrømme. Men det blir det mange ganger ellers i året også.

Vi hadde adventskalender da jeg var barn også. En liten sjokolade pakket inn i rød serviett og festet på hver av de 24 hønseringene sydd oppover den grønne strieløperen. Den samme hvert år, men nye sjokolader! Annenhver dag til Lillebror og meg. Og en vakker pappkalender med små krybbefigurer av plast, gjetere, dyr, konger og Maria med Jesusbarnet. Også der den samme hvert år. Tradisjon og hyggelig i mørke morgenstunder. Som mellomstort barn laget jeg en liten stall der alle de små figurene kunne plasseres inn underveis i desember. Det var kjempefint. Men samtidig var jeg bittelitt misunnelig på klassekamerater som hadde pappkalender med sjokoladefigurer kjøpt på Samvirkelaget. Det fikk jeg ikke før jeg var 25 år og bodde i kollektiv og studievenninna mi forbarmet seg over meg....

Og jammen er jeg så vanskelig at jeg ikke kjøper ferdigkalender til ungene mine heller. Stakkars små. Enda det finnes alt mulig der ute - har jeg hørt...

En stund etter at det hadde blitt tre unger her i huset så hadde jeg så lyst til å lage det som skulle være disse ungenes faste minneverdige adventskalender - Selveste Kalenderen. Til hvert barn. Så da sagde mannen og jeg malte og lakka og ordna og spikra. Og vi hang opp og pakkene ble pakket. Så nå har vi den tradisjonen. Slipper å tenke på det. Før disse kalendrene flyttet inn hos oss hang det småpakker på snor under ei bokhylle for eksempel. Det var også stas.

(Denne skrivedamevarianten av adventskalenderne ble realisert for to år siden, du kan lese om det her. Den blir kanskje gjentatt - men ikke i år...)

Men litt tanke på innholdet er det jo. Og selv om det bare er småtterier å få - så har jeg altså ordnet meg slik at det finnes 72 småspikre å henge disse småtingene på. Så da gjør jeg jo det - selv om det er litt mye. Fordi jeg gjorde det i fjor. Og det er jo litt koselig også. Det er kanskje en blyant eller et viskelær, det må skolebarn ha uansett. En klinkekule eller et glansbilde er jo en fin skatt å starte dagen med. En liten sjokoladebit er stor lykke. Hvis jeg vet at noen trenger nye vanter, så kan jeg jo pakke inn en om gangen i to pakker. I fjor var det en del diktstrofer og ordspråk med noen dager, fint rullet sammen.

Pakkekalender betyr ikke at det må være dyrt eller at en må kjøpe masse fjas. Det slår jeg bare fast. Vi legger terskelen selv i eget hjem. Det er vi som lærer ungene hvordan det skal være.

Det er fritt valg om man har adventskalender. Men det er lov. Og det er lov å kose seg med å lage den - og det er lov å kose seg med å åpne den. Og det er lov å være like bevisst i forhold til innhold og pris osv som en er med andre ting resten av året.

Og jeg gjentar: Det er lov å kose seg. Det er lov å lage små magiske øyeblikk med småtroll. Før jul og ellers i året. Det er lov å tenne lys og skrelle en klementin og være takknemlig. Det er lov å la det kile i magen over en bitteliten pakke med en glitrende klinkekule i en mørk desembermorgen.