Dagens tekst. Om hvorfor vi blir så opprørt over pengebruk og barn.

Min kommentar og analyse av debatten om pengebruk, merkeklær og barn. På "trykk" på NRK Ytring i dag. 

Her er den opprinnelige teksten. Den er littegranne lenger - Ytring kortet litt og delte opp litt, greit nok. Og så du det flotte bildet de brukte - av han kjekke femtitallsgutten i nye bukser!

Løft blikket! Hvorfor blir vi så opprørt over pengebruk og barn?

Noen har oppdaget at det finnes kjempedyre barneklær å få kjøpt, og at dyre merkeklær til barn faktisk går unna i butikkene.

Dermed er debatten i gang. Er det galt eller greit med dyre merkeklær til barn? Og folk mener og mener. Noen mener at dette er forkastelig og bortkastet og noen mener at dette burde ikke andre mene noe om, for de som har råd kan vel bruke penga sine som de vil. Og det kan de jo; det har de alltid gjort. Men vi kan vel snakke om det allikevel?

(Straks får vi også årets debatt om adventskalendrene, om de er for store, for dyre, for hjemmelagede eller for kommersielle – eller om de påfører andre foreldre dårlig samvittighet.)

Det grunnleggende spørsmålet her er jo hvorfor vi blir så opprørte av slike saker?  Hva kommer det av at pengebruk eller annen form for ekstrainnsats på barnerelaterte saker blir så omstridt, så kritisert, her i et land som er preget av så stor overflod og velstand sammenlignet med bortimot alt annet både historisk og globalt? Der voksne stadig bytter telefoner og betaler dyrt for andre forbruksgoder. Der det brukes penger på alle kanter i bøtter og spann. Det burde jo være logisk at i et slikt land, fylt av melk og honning, så drypper det både honning og dyre boblejakker på de søte små.

Vi opplever ingen tilsvarende intens debatt om utslag av voksenforbruk, om biler og vinflasker og weekendturer og dyre støvletter. Men når det gjelder barna, så tar vi av. Noen angriper og noen forsvarer seg, og stor intensitet er det fra begge sider. Til dels kan vi forklare dette med den evige Janteloven som vi visst aldri kan frigjøre oss fra; individualisme, velstand og valgmuligheter til tross – så skal du fortsatt ikke tro at du er noe, du er ikke bedre enn oss som kjøper billige boblejakker! Så kom ikke her!

Men det er faktisk et enda mer overordnet perspektiv her. Vi trenger å løfte blikket og ta inn over oss at nettopp denne synlige uroen, forsvaret og angrepene i forhold til ekstravaganse og «for mye» for våre barn, den representerer en mer grunnleggende uro. Det er vår uro overfor framtida. Barna representerer framtida for oss alle. Den framtida som ungene våre og naboens unger skal leve i og ta ansvar for også om femti og seksti år. Den måten vi oppdrar barna våre på i dag, både som foreldre og som samfunn, marked, kultur og demokrati, den preger de perspektiver og de valgmuligheter og den etikk disse barna møter framtida og sitt eget voksenansvar med.

Derfor reagerer vi så sterkt. Fordi vi bærer på denne grunnleggende uroen.

Denne uroen er ansvarlig. Den er nødvendig. Når vi er urolige for framtida til dagens unger – så er det noe viktig på gang. Da kan det virkelig være på tide å stoppe opp og tenke seg om en gang til. Når vi blir så opprørte og urolige – eller eventuelt så defensive på forbrukets vegne - så mener jeg at dette stammer fra en slags felles uro over hva slags utrustning vi egentlig gir barna våre for å håndtere ei ukjent framtid. Ei framtid der vi jo alle forstår at det kan stilles flere krav enn at de kan dra kort og handle på nett.

Noen mener det er moralisme å diskutere barn og forbruk. Gjerne det. Moral er til for å brukes. Og vi kan faktisk godt diskutere det moralske ved høyt forbruk. Fråtseri var som kjent en av de opprinnelige dødssyndene. Mange av oss i dette hjørnet av verden ligger dårlig an, hvis det er tilfellet. Men da må vi naturligvis diskutere forbruk totalt sett, ikke bare knyttet opp mot barn.

Det er ansvarlig å være skeptisk til det høye forbruket vi ligger på i dag her i vårt rike hjørne av historien og kloden. Både for voksne og barn. Det å vasse i rikdom gir på ingen måte en moralsk rett til å forbruke mer og mer til seg selv. Vi må som foreldre og som samfunn ta stort og tungt ansvar for å skape både en barndom og en framtid som er bærekraftig for våre egne og resten av verdens barn.  Den veien går ikke gjennom de dyreste boblejakkene og rekordstore julepresanger.  Men heller ikke gjennom det enda større voksenforbruket.