Hva er det å ha "fri"? Sommerferierefleksjoner

Jeg skriver om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer - dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet "fri" - i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late...

Jeg har skrevet om begrepene "arbeid", "jobb" og "fritid" mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av - for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som "jobb" og "fritid" opp som en dikotomi - som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen - så starter fritida. Når du har ferie fra jobb - da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar "jobb" stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør - og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i "fri"-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av "fri" så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er "fri" - dersom "fri" betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt - dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for "fri" - så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di - sikkert fint for deg - men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid - altså det jeg her kaller "jobb" -  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn - helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet - gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold - har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri - uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet - ulønnet arbeid - har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig - og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb - av cup-cakes-baking, og lattedrikking - overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv. En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb - så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie - og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner - så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet - men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

på en fredag i februar

På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg

Ferieprestasjonene?

Skoleferien er rett rundt hjørnet. Skoleavslutningsstafetten går mot slutten. De vanlige skoledagene har gått i oppløsning og blitt til turer, rydding og sommershow. Universitetsensurbunkene mine synker side for side. Andre prosjekter er en stund i tenkeboksen.

Det er en tid full av frister, fester og arrangementer som kaller på kakebakst, piknikkurv, tursekk og vemod og blanke øyne. For litt siden satt jeg og fant fram bilder fra sju skoleår til kavalkade for eldstemanns høytidelige  avskjed med barneskolen. Så bittesmå de var, den høsten de startet, denne langbeinte gjengen med nesten-ungdommer.

Og jeg har tre mellomstore som både er slitne, klare og også litt i vemodighetshjørnet over at skoleåret er over. Det går jo så fort!

Men ferie er vi glade for. Ferie er bra. At vi (fortsatt) har åtte ukers skolesommerferie her i dette vinterlandet er en gave til barnekropper som trenger å løpe i sola, samle fregner og D-vitaminer og myggstikk - og barnesjeler som trenger å ha en mellomfase i livet sitt, mellom femte og sjette klasse for eksempel - en overgang, en endringstid som både teller i erfaringer og opplevelser, men samtidig ikke teller med i det vanlige timeglassrennende tidsregnskapet som året ellers er fylt av. Fordi det er en annen slags tid. Blåklokkevikua, en gave.

Åtte uker er en hel liten evighet. En kan både lande etter det som har vært, oppleve noe nytt og noe kjent- og til slutt være ganske klar for det nye som skal komme. Men ennå, ennå er det lenge til.

Lang barne-sommer-ferie passer visstnok ikke inn i vår tids effektivitetsregnskap med voksenjobber og krav om resultater. Svime rundt og klø myggstikk og glemme gangetabellen og gjenoppdage gamle donaldblader slår ikke an hos dem som skal telle og beregne. Og hvert eneste år får vi høre klagesanger fra voksenverdenen om hvordan en i alle dager skal få sommerferiekabalene til å gå opp. Men jeg gir meg jo ikke - jeg kan ikke gå med på å vri ungers gavepakke av en sommerovergangstid i årets lyseste måneder til noe negativt, noe vi skal klage på.

Det er en gave - jeg tror den er et stort gode for små mennesker med så mange krav og rammer og planer rundt seg i livene sine - og så får vi bruke den gaven som best vi kan.

"Jeg liker best når vi ikke skal noen ting" - sier en av de små her i huset. "Det er den beste ferien."

Her lar vi liksom den pågående prestasjons-ferie-debatten gå litt forbi oss. Vi har for lenge siden funnet ut av vi virkelig nyter fri-feriedager- dager uten program og forpliktelser. Det er de dagene som virkelig gir oss både nye krefter, tid til hverandre og sommerfølelse langt uti tærne. At ungene har denne lange ferien legger grunnlaget. Vi voksne har både jobbeting og andre ubetalte arbeidsoppgaver vi trenger å få gjort. Men fri fra skole, lekser og fritidsaktiviteter gir dager med mye fleksibilitet og mange muligheter for oss alle fem.

Men - allikevel noen ord om denne feriedebatten: Den må deles i to, mener jeg. For det første må vi slutte å se ned på hverdagsferie-fridagene, de prestasjonsløse, presentasjonsfrie, pretensjonsløse bare-fri-dagene. Det er ikke synd på verken store eller små som skal "ingenting", dvs rett og slett ha fri!

At folk har ulike preferanser i ferien bør være en grei sak. Også i vår tid med personlige promoteringer på sosiale medier. Noen lengter etter en sydenstrand - andre lengter etter en joggetur i en mørk granskog - eller en kopp te på egen balkong. Live and let live. Og la deg sjøl leve med dine egne prioriteringer og preferanser - og muligheter. For de fleste av oss har noen økonomiske begrensninger - både med hensyn til ferie og andre ting - men vi har ikke vondt av å ha drømmer om ferier som vi ikke har råd til. Det er ikke mer synd på de ungene som bruker sommeren på å fiske i det lokale tjernet og lære kortkunster av en onkel på en campingplass enn det er på de som er på rundreise i Kenya. Det er tull å tro at folk er lykkeligere over det som er dyrt enn det som er billig og lett tilgjengelig. (og snur vi det rundt - så er det ikke gitt at en er lykkeligere om en bader i Mjøsa enn om en bader i Stillehavet heller, jeg har vel bare gjort det siste faktisk av akkurat de to alternativene - og det var jo fantastisk..., men da har jeg jo Mjøsa til gode)

Men, den andre siden, den faktisk alvorlige siden av denne feriedebatten, er det som gjelder dem som lever i en materiell - eller på andre måter så stor ressursfattigdom - at barna virkelig lider. Men da snakker vi ikke om de som ikke har råd til å dra på safari eller til Sverige. Da snakker vi om de som ikke har mulighet til å ta med seg ungene på tur til stranda, på biblioteket, på besøk til slektninger. Det kan være materiell nød - men antagelig også sterke begrensninger på krefter, overskudd og kunnskap. For det er ikke slik at vi lever i et samfunn der alt koster. Svært mange av de viktigste ferieaktivitetene for både mine unger og mange andre er så godt som gratis. Det er naturen, friheten, fridagen, leken, ta med maten ut, plukke blomster, lete etter skjell, bygge ei hytte i et tre. Hvis barn også hindres i tilgangen til dette, så vitner det om en ressursfattigdom som er alvorlig og der det trengs hjelpetiltak.

Dette handler da ikke bare om ferie - men om hele livssituasjonen og antagelig om voksne som trenger hjelp til mye for å håndtere livet. Det er et solidaritetsansvar som vi alle bør ta.

Men når det gjelder ferie forøvrig - så la humla suse - la naboen reise dit han vil og finn egen fri-ferie-modus slik du vil.

Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)

Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)

Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?

Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.

Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

høstferie her i skogkanten

Høstferie. Glad katt som kan smyge seg mellom ungene hele dagen. Brødre som kan bygge lego sammen halve dagen. Ei venninne i nabolaget som tiåringen kan sparkesykle til. Radioen durer, sola skinner, jeg sylter og tørker epler og rydder i bokhyller.

 

Og så tar vi syklene fatt etter formiddagsmaten. Ut i sola - ut i høstværet. Kaldere enn vi trodde. Men allikevel sovner jeg der i solskinnet ved vannet, med boka mi - mens ungene leker og klatrer og løper. 

 

 Vi er nesten aleine her i skogen. Nesten.

Og så tråkker vi hjemover og nedover bakkene til pusen og middagslaging og fyring i ovnen og kveldsstell og kos.

 Håper du har hatt en fin dag også!

Mitt beste Danmarkstips!

- Dere skal vel til Legoland, da, spurte folk før i tida når vi sa at vi skulle en tur til Danmark i sommerferien. Stort sett skulle vi jo ikke det. Danmark har mye mer å by på.

Og det området vi alltid drar tilbake til - ser det ut til - det er Djursland. Det er "nesa på Danmark" - den lille tuppen som stikker ut på østsiden midt på Jylland. Her er det små landsbyer og dansk landbrukslandskap - og gode strender rundt det hele.

Og så drar vi til den vesle landsbyen Gjerrild og tar inn hos Torben og Dorthe på vandrerhjemmet der - og blir hjertelig mottatt som alltid.

Vandrerhjem kan være så mangt. Dette vandrerhjemmet er i særklasse. Å joda - det er enkle køyesenger og enkle rom.(Men det finnes også noen større rom, hvis en ønsker det - vi velger det enkle, mindre å holde orden i, rett og slett mer ferie....).

Hvis du vil kan du også overnatte i en gammel jernbanevogn!

Torben og Dorthe legger stor vekt på at alle skal føle seg vel og hjemme og at det skal være mange muligheter for aktiviteter for både store og små,. Spesielt flott er det at tilrettelegging for barn her ikke betyr at det er masse dataspill eller tv-tilbud tilgjengelig, tvert i mot er alle andre slags aktiviteter vektlagt. Peisestua har lesestoff for alle aldre, lekekrok og masse brettspill. Ute finnes det sykler, sparkesykler og lignende til alle aldre av barn - til å farte rundt med ved selve vandrerhjemmet. Og sykler du kan leie for å sykle til stranda. Hvis en ikke vil spille volleyball, fotball, badminton - eller leke i sandkassa. Det finnes også et stort lekerom for barn under 12  - fullt av lego (naturligvis) og puter en kan bygge hytte av. Og overalt er det mulig å finne seg en ny venn...

Vandrerhjemmet er tilrettelagt for selvhusholdning - med et kjekt felleskjøkken, vaskemaskin og tørketrommel. Men - ikke finn på å lage maten selv på dette stedet! Dette er det vandrerhjemmet i verden der du absolutt må spise husets mat - både til frokost og til middag. Du finner ikke noe lignende noe sted - til den prisen og til den kvaliteten. Og for en som er vant til å lage masse skikkelig mat selv hver eneste dag året rundt er det stor luksus å gå rett til bords - til slik fantastisk mat - både morgen og kveld.

Det serveres en rikelig frokostbuffet hver morgen - og middagsbuffet til en svært rimelig penge hver kveld kl 1830. Da kommer vi susende fra stranda - får vasket hendene og hengt opp badetøyet og stiller oss opp og hører Dorthe berette hva hun har laget i stand i dag. Hver kveld har et eget tema - og det er alltid store valgmuligheter enten du er vegetarianer, storspist kjøttelsker, en småspist treåring med sære vaner eller for eksempel må ha gluten- og melkefri kost, slik som et av våre barn. Det er økologisk og kortreist og hjemmelagd og velsmakende så det holder. Spis og nyt. Våre tre unger - som er vant til allsidig og hjemmelaget mat - kan finne på å dagdrømme om disse oppdekningene midt på mørke vinteren og be om at vi må love å dra til Danmark igjen neste sommer.... (Les noen av menyene her....)

Og vil du ha en flaske vin eller noe slikt til - så selges det til svært rimelige priser også. Eller en økologisk juice til de små.

Vi drar tilbake om igjen og om igjen. Fordi det er en avslappende ferie på en enkel måte. Fordi det er dansk landsbygd og strandliv. Fordi vi er kjent - vi vet at vi trives. Vi vet mye om ulike aktiviteter en kan delta i. Mest drar vi rundt og bader  og hopper i havet og plukker uendelige mengder med steiner og skjell og titter innom små garasjesalg og loppemarkeder langs veiene. Men vi passer også alltid på å dra til Gammel Estrup med Herregårdsmuseet og Dansk Landbrugsmuseum - det er en stor og verdifull opplevelse hvert år.

En del ganger har vi vært på Kategatsenteret som lar deg møte både haier og seler og stort sett alt annet som lever i havet. Eller du kan dra til Skandinavisk Dyrepark - en dyrepark der du selv vandrer rundt blant dyrene som alle stammer fra Skandinavia. Vi har ikke valgt å dra til Djurs Sommerland - men der er det sikkert også artig. I år tok vi en tur til Ebeltoft for å se den gamle fregatten Jylland, det var også en flott opplevelse. Men så på stranda!

Reisa dit er enkel. Vi pleier å ta ferje fra Göteborg. Så er det drøyt to timer å kjøre fra Fredrikshavn. Hjem igjen passer det godt med ferje fra byen Grenaa på Djursland, bare et kvarter fra vandrerhjemmet - over til Varberg i Sverige.

Enkelt liv passer oss. Køyesenger og spisesal er ganske deilig. Ungene møter nye danske venner. Vi kan sitte rolig med et glass vin og en bok om kvelden - eller spille badminton med minstemann før vi får spylt av sand og solkrem på de små før leggetid. Vi liker å være en gjeng på farten i egen bil, med bøtter og spader og våte håndklær. Regntøyet får alltid ligge i fred når vi er der.

Det ble en liten tur i år også. Den var fin, som alltid!
Har du noen fine Danmarkstips?

tilbake!

Det er sommernatt. Den første vasken er hengt ut i den mørke sommerlufta. De første jordbærene i hagen vår er spist og markjordbærstedene i nabolaget er høstet for kvelden. De halvtømte koffertene står fortsatt i gangen. Storebror gikk rett til grasklipperen da han kom hjem. Det bugner av roser og kaprifol i hagen.
Tre små sover. To store leser gamle norske aviser og drikker vin. Vaskemaskina går. Fotografiene som fingerferdige Lillebror slettet fra kameraet nest siste dagen av ferien, er mirakuløst reddet etter noen timers arbeid på datamaskinen. Ferieturbøkene ligger ferdiglest i bunker i trappa. Sjokolade til naboen som har vannet og vannet og vannet i det varme været, står klar til i morgen...
Jeg tror det er første gang jeg har kommet fra ferie og egentlig ikke sett fram til å komme hjem. "Det er jo bare fordi vi har hatt det så fint ... " sier kjæresten min. Ja, jo. Det er jo det også. Og så er det noe mer også. For en god reise setter igang så mange tanker. Det gir kontraster til det vante. Det gir luft til drømmer og lengsler.
Men det er også godt å komme hjem. Tusle over egne tregulv. Vanne blomstene. Glede oss til å gå til tjernet vårt i skogen. Det er her vi er nå.

Jeg håper du har det godt der du er nå!

rettferdighet

Gode vårdager. Snart kommer knoppene på alle de brune stilkene som skal bli grønne busker. Noen krokus stikker opp. Scillaen skal snart farge plena nesten blå. Vi har snekret sykkelskur. Vi har raka gammalt løv og klipt busker. Vi har sådd i mange potter og kar - inne. Vi er snart ferdig med å snekre den nye uteplassen. Vi sparker mye fotball. Vi gjør i stand til potetåker. Dokkestua er vaska og dukene og filleryene der inne er kommet fram. Vi har stekt vafler ute og vi har startet grillinga for i år. Men det er fortsatt luer og ulltrøyer på. (Og vinterdekka også...) Og til kvelden fyrer vi opp i ovnen fortsatt..

I dag har vi prata om første mai. Om hvorfor det er fri fra skolen i dag. Vi har snakket om en festdag - det er derfor vi flagger - og en rettferdighets- og protestdag. Om solidaritet. (Det er et vanskelig ord, så vi starter med rettferdighet...). Om historiske forskjeller mellom de som eier og de som ikke eier. Om avhengighet og hvem som skal bestemme. Om urimelige arbeidsvilkår. Og rettferdighet nok en gang.
Og om Norge og verden. Og at rettferdighet - og solidaritet - alltid er viktig. Vi i Norge er de rike. Vi skal være takknemlige for de goder og de vilkår og den rettferdighet som er kjempet fram. Men vi skal ikke gi oss - vi er en privilegert del av en urettferdig verden.

Jeg er så glad i sånne dager med familien min. Vi jobber sammen, ler sammen, surrer rundt sammen, spiser god mat og føler at vi har mye tid. Det er et myldreliv - og det er gode samtaler. 
Jeg er så glad i sånne samtaler der jeg kan ta de småstore ungene mine med på refleksjoner om fortid og nåtid, vår nære verden og den store verden, skritt for skritt, tilpasset deres forståelse og interesse og nysgjerrighet. Gi små drypp av forståelse. Noen begreper. Noen kontraster. Noe å vokse på.

søndagsro

Søndagsmorgen. To små fortsatt i seng med hver sin bok, lesehestene mine. Lillebror og Pappa steker bacon og koker egg. Vårsola skinner. Påskepynten skal vel plukkes vekk i dag, men de grønne kvistene skal få stå. I går kom syklene fram og ble pusset og gnidd. Snøen ligger fortsatt i krokene - men det finnes tørre veier her og der.

Underveismammaen skal drikke te og lese søndagsavis og hoste og nyse og samle krefter - og så skal de bli vaffelsteking i sola seinere i dag. På tur med de som er friske. Eller hakke isklumper i hagen. Og samle fregner. Og prøve nye vårluer - jeg fikk sydd noen i går kveld i en stille stund...

Gode søndagsønsker til alle - med alle sine prestasjoner og alle sine krav i livet - og med de mennesker som er gitt oss i livet, som gave og oppgave.

(Litt skjelven etter å ha ligget to dager på VG - og nervøs for at det ikke skal gå tydelig nok fram av mine tekster at jeg har stor respekt og anerkjennelse for folks innsats i de tusen hjem. Det kommer jo så mye rart av kommentarer. Jaja. Det er jo litt artig med 8000 treff også.)

det gode mylderet

I går kveld, pust ut -pust inn. Nyvaskede gulv over hele huset, ingenting er så effektivt som en barnebursdag - da er en jo nødt, etterpå, sjokoladekake og ketchup på alle gulv... Kjæresten vasker opp, alle de rare koppene våre og de blomstrete loppemarkedskaketallerknene som ikke går i oppvaskmaskina. Jeg ser  bursdagsvimplene under taket og i porten ute - 

og klessnora med alle påskemaleriene. Syrintreet på kjøkkenet fullt av malte egg. Mellom huset og lekehuset henger en snor med ballonger.  Sånn er det hos oss.

Lyktene brenner. Vi glemmer å ta inn flagget før det blir mørkt.

20 klassekamerater - alle guttene og alle jentene, alle må med -  til vår strålende sjuåring har vært samlet til pølser og kaker og lek. Alle foreldre invitert på hentekaffe midt i kakesmulene en halvtime før selskapsslutt. Folk blir kjent, får skravlet litt, noen vil ha mer kake - alle kan være med i mylderet. Det er rebus og en skatt som finnes i stekeovnen.... Det er tegnebord på kjøkkenet og langbord i stua. Alle er med. Dagen før var det slekt og andre venner. Gode dager da en kan fylle huset.

Og jeg er så glad for at dette er livet vårt. Det er ikke styla og stilig. Det er myldrete og fargerikt og romslig. Vi har kopper og plass til alle. 

Det ble malt noen påskeegg i år også. Tre syke barn brettet opp ermene, jeg blåste egg, og etterpå stekte vi pannekaker. 

Og mannen malte kjøkkengulvene. Sjokoladebrune. Nå blir det sjokolade hver dag....

Tre syke små har holdt oss litt i ro. (Med mange bøker, med maling, med strikketøy og brettspill. Og sånn.) Men ikke bare inne. Vi har fått vårsol og fregner så det holder. Sol hver dag, uansett hvor vi var! 

(Vårtur til Huk - vi som holder til i skogkanten fryder oss over en tur til sjøen - og har lagd oss denne påsketradisjonen. For to år siden satt jeg her på Langfredag og skrev prøveforelesning om Foucault. Det glemmer jeg vel heller ikke....)

Alle de gamle påskekyllingene er framme, det er en skokk med gule isoporkuler som fortsatt pryder hver en krok... Og litt ny karse. Og pelargoniar som spretter ut.

Mylderet er på plass. Nå er hverdagen tilbake også. Og april. Det skal bli bra, tenker jeg.

Ha en fin etter-påske-dag.

(Disse bittesmå harepusene var skatten som bursdagsgjestene fant i går...)

barns tid og barns fritid

God telefonprat med min egen gode mor.
- Men barn har vel mye mer fritidsaktiviteter nå om dagen enn dere hadde før? Det blir jo veldig travelt.

("Før", - det var da min egen lillebror og jeg var barn - på søtti- og åttitallet...)

- Hmmm - det var da litt før også...
Så minner jeg henne på speideren og 4H og den selvdrevne hobbyklubben og noen svømmekurs jeg husker - og var det noe skøyter også.. - og at de ungene som gikk på fotball den gangen også måtte trene og spille kamper rett som det var. Og de som sang i koret, måtte stille på øvelse og konsert. Det var da fritidsaktiviter da de store var små også.

- Men, mor - vet du hva som er forskjellen....

Det er to ting jeg tenker på: De voksne i en familie jobber tilsammen mye mer utenfor hjemmet enn i gjennomsnittsfamilien på søttitallet. OG - (og som en konsekvens av dette) - barna, særlig de mellom ett og ti år - er svært lange dager i egne barneinstitusjoner (barnehage, skole/sfo) hver dag. (Jeg gikk på skolen annenhver dag de tre første årene!)
Når det så kommer litt fotball og skitrening på toppen av dette - og lekser og middagslaging på samme tid som alle kommer hjem og skal ut igjen - så blir det travelt. Det er ikke fritidsaktivitetene i seg selv som tipper det hele over ende. Det er summen. Når all tid er fylt opp - ja, så blir det fullt, da. (Og når skal en egentlig få mast om å rydde rom og tømme gymbagen selv, hvis en knapt nok er hjemme samtidig...)

Det som faller vekk er overgangene. Tomrommene. Tida som ikke er planlagt inn i en kabal. Og som dermed gjør at det hele kan gå opp, fordi vi også får puste, surre, finne på noe....

Tid som er fri.

Jeg merker at jeg kjemper for at ungene mine skal ha en slik frihet. Ikke frihet fra krav, utfordringer og forventninger. Slett ikke. Det må vi alle lære oss å møte. Lekser skal gjøres og husarbeid skal vi dele på. Rydde opp etter seg selv. Ta i et tak. Være til å stole på. Huske det en har lovet. Og prestere litt ekstra når det trengs.
Men de skal ha frie rom i livet sitt - der de med trygghet kan utfolde seg og gjøre, lære, skape noe som ikke er uttenkt på forhånd.

Her i huset er ungene vant til at voksne har ting som skal gjøres. Mange ting. Mye skrivejobb ved pc'en. Hus og hage. Noe skal snekres eller plantes eller bakes eller repareres. Eller den voksne vil rett og slett lese en avis. Vi har vårt. Vi står ikke på pinne for ungene - eller finner på noe for dem hele tida.  Men vi er tilgjengelige. Det holder. Det er en base, vi bare er der med vårt. Påfunnene kommer fra ungene selv. Prestasjonene også. For de vil jo så mye!

Vi har "mellomstore barn". De har fortsatt sin hovedbase hjemme. Denne basen gir dem et utgangspunkt for kreativitet og selvstendighet. Det synes jeg er viktig.

Vi suger til oss krefter fra disse tomrommene i timeplanene - og merker at vi sliter som enkeltpersoner og som familie når timeplanen blir presset og tomrommene forsvinner. Da blir det kortere lunter og flere tårer.
For tomrommene er jo slett ikke tomme! De fyller seg av påfunn og kreativitet. Vi får snakket sammen. Vi får lest noe vi ellers ville gått glipp av. Huske litt - eller ake litt. Gått løs på en arbeidsoppgave vi har hatt dårlig samvittighet for lenge. Vi senker skuldrene og orker mer, både store og små.

Denne sikringen av frie rom betyr ikke å si nei til alle fritidsaktiviteter. Det begrenser seg litt selv, fordi ungene selv ser verdien av å ikke overbooke seg selv. For oss betyr det å flytte litt jobb for de voksne hjem, og gi rom for at det er et liv i huset på tidlig ettermiddag.

(Bildet: Niåring og viktig oppgave - mate fuglene. I julesydd kappe inspirert av Reisen til julestjernen...)

fri

Det er rolig vinterferie. Noen har vært pjuske i helga, men er på beina igjen, en familieskitur på ganske få kilometer - og med bål og pølser og tulleskihoppkonkurranse - ble gjennomført på søndag. En pappa er avgårde på jobb igjen noen dager. 

En generell spørreundersøkelse blant de gjenværende beboerne  her i huset tilsa at denne dagen i hovedsak skal domineres av å  leke hjemme. Ute og inne. Ingen behov for store utflukter. Det er et hyttebyggingsprosjekt med tepper og puter som pågår mellom sofaen og pianoet i stua. De to minste vil tegne. Niåringen skriver bok. Vi passer nabokaniner. Elleveåringen har store legoprosjekter på gang. Det er snø som skal måkes. Og kanskje en snøborg i haugen av vekkmåket snø! Det er akebrett som gjerne vil ut og skli. Noe skal bakes. 

Det er absolutt ferie.

luciasjåfør, fridag

En fridag er fint. Da kan man være sjåfør i nabolaget, hente skolens luciakapper og lucialys i mange kartonger og kasser - stappe inn i bilen (som noen ikke har tømt for gamle rustne hjulkapsler og nyinnkjøpt veeldig stor snøskuffe; svært praktisk å transportere sammen med hvite kapper), få vært på postkontoret og sendt en del av det som skal sendes før Posten sier at vi må, få kjøpt mer gråpapir, få kjørt hjem og dratt ut den snøskuffa, få hentet skolebarn tidlig, få strøket egne luciakapper og funnet batterier til lysene, få lagd en gryte som kan stå på ovnen resten av ettermiddagen, kjørt skolebarn omdannet til korbarn til kirka til halv fire, kle på nitti barn luciadrakter til første akt og svarte antrekk med røde juleskjerf til andre akt, se en sikkert fantastisk konsert og etterpå klare å samle sammen nitti drakter og lys og få de levert til bake riktig sted.
Og så kan jeg sikkert slippe å vaske huset i kveld også.

Og jeg rakk å klippe stoff til et og et halvt hemmelig sydame-juleprosjekt før sjåførjobben startet. Det går seg til...

fri

En helg slik vi trenger det - gjengen her i huset. Rett og slett fri.

Og når det er fri skjer det så mye. For da kan vi finne på ting. Det er da det blir invitasjoner til rockekonsert i kjelleren, utdeling av hjemmelagde billetter på forhånd og streng kontroll av en henslengt Aftenposten-Junior-lesende dørvakt med spiderman-solbriller i døra. Det er da det blir funnet opp nye leker som ingen har hørt om før. Det er da en endelig får raket opp litt mer av det som ligger igjen i hagen, der det visstnok ikke skal bli frost ennå - og det er på samme sted tre små finner opp en ny ballek som en kan gjøre på en gjørmete plen og opp og ned en bergskrent. Det er da lillebror setter igang med nye eksperimenter - som tilsist blir forvist ut i forventning om interessante vanneksplosjoner.... Det er da det blir syverksted på en lørdag og pepperkakebakst og julekurvverksted på en søndag. (Erfaring tilsier at desember er hektisk og vi har enda mindre krefter enn i november, derfor prøver vi å starte i tide - dessuten smaker jo pepperkakene best nå). Det er tid til hemmelige prosjekter i kriker og kroker. Og det er da det blir lange frokoster og nok klesvask og mye lesing for store og små ("Jeg leser" - utbryter førsteklassingen i jubel, der han sitter og blar i et donaldblad og plutselig ikke bare ser på bildene - "Det står "kløne"! - kjempegøy). Det er unger som kryper opp i hverandres senger på morgenene og leser i armkrokene til hverandre - mens en mamma og en pappa får sove litt lenger. (Åja - det blir tid til søskenkrangel også - så gjennomført idyllisk er det nok ikke.).

Godt og etterlengtet.

Pust ut - pust inn. Brett ermene opp og heng opp klesvaska. Sove - stå opp - om noen timer er mandagsmorgenen her. God mandag til deg.

- noen ganger er det ålreit...

Det var strofen jeg kjente klang i meg og rundt meg denne helga.

- Noen ganger er det ålreit - 

Kjære Odd Børretzen - takk til deg - som sang seg inn i min studenttid og ble der for resten av tida -  med din rustne røst og tunge og lette hverdagsvisdom - rett i hjertet og til å leve etter. 
Ikke alle ganger - men noen ganger - er det ålreit. Og da rusler vi videre. Fordi det noen ganger er ålreit, i livet. 

Utfordringer og motgang og uro finnes i bøtter og spann. det er nok for oss alle. Men noen ganger er det ålreit - allikevel. Og det må også være lov og mulig - å lete etter og kjenne etter denne følelsen, denne rytmen, denne tilstedeværelsen - av at nå, nå, nå er vi i takt med noe, kanskje oss selv, kanskje hverandre, kanskje dette øyeblikket, denne stunden, kanskje denne helga. 

Slik var det. Vi skulle ingenting, vi var nære, vi var rolige, vi var nedpå. Vi landet på fredagen - og ble der. Vi fikk snakket sammen, vi fikk alle måltidene sammen, vi fikk litt oversikt og litt rom for tanker og gjerninger. Alle kunne få realisert noen små drømmer, sy- og strikkedag var bestilt av frøkna, finne de vekkryddede bilkassene på loftet sto på ønskelista til Lillebror. Sy- og strikkeønsket var høyt på min liste også. Symaskin på kjøkkenbordet, stoffbiter overalt. Niåringen sydde stolt ørevarmer og skjerf av fleecestoff til seg selv. Regnvær ute - stearinlys og durende radio inne, pizzasaus kokende på ovnen, epleskiver som blir hengt til tørk, eller kokt til syltetøy. Og nye og gamle lekebiler nok til alle. Storebror fant ståltråd og begynte å finne opp ekstrautstyr til bilene. (og jeg orker ikke forsvare den kjempetradisjonelle kjønnsrolleinndelinga disse aktivitetene våre representerer, vi gjorde bare det vi hadde lyst til...). Og pappakjæresten satt og skrev foredrag "hele helga", men han var midt iblant oss, alt henger sammen. Det er en gjeng rundt bordet, den faste og hverdagslige, tre små og to litt store, som alle er store nok og rolige nok til at vi kan sitte lenge, for det er bare det vi skal - og både kose oss med maten - drømme om noe, tulle med noe, leke "20 spørsmål" og drøfte amerikansk politikk eller forbruksmentalitet - for eksempel. (Det er så moro med så "store og tenkende barn"!) Vi fikk vært en liten skogsrunde i søleværet på søndagen (liten - sånn man egentlig tar med toåringer - men alle regndressene fikk havne i vaskemaskina etterpå ihvertfall). Ovnen glødet og det ble kake til dessert.
Det var en god helg. Noen ganger er det ålreit.

Jeg strever med søndagskvelder. Mandagsangsten kommer farende når ungene er i seng. Adskillelsen, kaballeggingen, prestasjonspresset, tidspresset - jeg vet at det kommer. Og det setter seg rett i mellomgulvet og i skuldrene. The week must go on.

Men noen ganger er det ålreit. Jeg tviholder på det.
Fortsatt god uke til verden. Det blir en spennende natt for internasjonal politikk....

Positiv i pøsende regn...

Bildet er fra en annen høstdag. Hagtornen i skinnende sol. I dag har det vært pøsregn.
(Til dem som etterspør mer negativitet i bloggverdenen, kan jeg informere om at det har vært tungt å være produktiv på pc-en i dag. Sånn er livet. Det har jeg egentlig ikke tid til. Det betyr at jeg må skrive mer en annen kveld. Men noen sider ble det jo... Sånn - ferdig med det negative for denne posten.......)

To-tre unger (egne og lånte) har hatt juleverksted på kjøkkenet i dag! På eget initiativ (jeg er ikke helt klar ennå!) I hele dag. Bare avbrutt av et par timer ute - i full entusiasme da også i pøsregn og søle. Så da er det i gang - masse nisser og julekort er produsert. Storebror har støvsugd og stekt speilegg til hele gjengen til lunsj. Jule-jentene ryddet ordentlig etter seg på kjøkkenet. Lillebror gledet seg hele dagen til å kjøpe fotballstøvler - for snart, snart, etter høstferien starter fotballtrening... Da blir livet enda mer verdt å leve for minstemann, ser det ut til - ikke at det er så lite å ta av fra før heller. ("Det er godt av vi kan kose, tenk om vi ikke visste at vi kunne kose, Mamma.")

Det er godt å være omgitt av små mennesker som er glad for så mye.

Det er fyr i ovnen. Det er ulltøy til tørk. Mannen har vasket huset. Jeg har fått sjokolade. Møkkete regndresser får henge til en ny regnværsdag. Det er et nybakt glutenfritt brød til Storebror på kjøkkenbenken. Jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor - eller etter jul. Men jeg har mye fint garn i skuffer og kurver... Det var lov å lese lenge på senga for små høstferieunger. Jeg har fått ryddet vekk litt av sommertøyet.

Nå sover alle.

God høstferie - enda noen dager - til deg. Med eller uten juleverksted, pøsregn, klesvask eller fotballstøvler.

hverdagsferie

Nå er det hverdagsferie. Det er unger som surrer i pysj om morgenen, det er ingen matpakker å smøre, ingen lekser, ingen foreldremøter. Vi voksne har hendene fulle med jobb (jaja) - men det går greit med en på pc-en hjemme - og en som drar avgårde.

Det er unger som trenger dette lille glimtet av fridager sånn passelig etter skolestart. Det er fantasi og prosjekter og krangling som skal bli gjort. Og så husker vi på noen av de gode hverdagsferiegrepene - at det å ha noen faste punkter, noen arbeidsoppgaver som trengs og kreves - det gjør at stemningen og fellesskapsfølelsen og roen øker (og kranglinga og masinga reduseres). Tre oppgaver til fordeling i formiddag - en tok oppvasken, en tok klesvaskrydding og opphenging av ny vask, og en tok støvsuging i en støvete kjeller. Og jeg skal omstrukturere et førtisiders kapittel - jepp.
Og snart kommer Mormor og Morfar med et lass ved til oss - da skal det bli en god tekopp å få!

ingenting, hurra!

- Du mamma, skal vi noe i helga - er det noe spesielt som skal skje, liksom?
Tre spente kveldsmatunger...

- Hmm, la meg tenke, nei jeg tror ikke det er noe spesielt denne helga...

Tre små i kor:-ÅÅÅ så fint!! Da kan vi gjøre hva vi vil!

Ja - det kan vi - vi kan ha fri. (Jeg tror at for denne familien er det de aller fineste helgene - de som er åpne og klare for å ha fri. )Og ideer har vi jo...

Storebror mener at vi skal ta en tur i en skog på den andre siden av byen - der han vet at det ligger et elgskjelett som vi kan grave opp. (Tja....)

Den nystarta førsteklassingen vil drikke sjokolademelk. (Hele helga?)

Niåringen lister opp alt hun har av planer. Hun trenger virkelig en hel helg. Hun skal rydde nye og gamle ting på rommet. Hun skal skrive brev til en sommerskolevenninne. Hun har planer om å lage en larve av filt og perler. Hun har ny pianolekse. Og...

Vi er to av samme slag. Jeg vil også gjerne rydde. (Det gjør godt å få gjort det i blant - selv om jeg forkynner det glade budskap om å leve i og akseptere mylder og rot...) Og få oljet symaskina og sydd litt. Og så er det masse epler som trenger litt behandling på kjøkkenet for å gå en god vinter i møte. Og hvem vet, kanskje vi kan finne et loppemarked (jeg vil gjerne slippe elgskjelettet...)

Mest av alt gleder vi oss til at pappakjæresten kommer tilbake etter en lang uke med mye reising. Og så skal vi fyre i ovnen og sove lenge og være sammen.

Ambivalens

Vi byr på røde torp over grensa. Jeg undrer meg på hvordan det vil føles - hvis det slår til. Lykke eller panikk?

Jeg er grunnleggende glad over våre fleksible dager og hva det har å gi til familielivet - men er grunnleggende lei av å ta regningen ved å måtte sette meg med utredningsjobbing etter leggetid mange kvelder i uka.

Jeg er så glad i den grønne og frodige og blomstrende hagen min og kommer på hvor gøy det egentlig er å krabbe rundt og luke (jeg mener det) - og jeg er sliten av at hagen er tett omgitt av alle andres trampoliner med alle andres hylende barn. Litt ro med min egen blomstrende-hylende-skravlete-frodige ungeflokk - det trenger jeg.

Blir det ro på torpet?
Er det en flukt? En illusjon?
Burde vi forlate dette kombinasjonslivet her i Bakkebygdgrenda i hovedstadens skogkant -  og søke selvbergings-mangesysleri-livet fullt ut et sted uten tette hagegjerder og trampolinekaos?
Er løsningen for å slippe kveldspliktjobbinga å ha full dagjobb med dertilhørende outsourcing av omsorg og nærvær? Eller er løsninga mer fleksibilitet og mer sjølstyrt jobb?


Eller kanskje trenger vi bare - bare!!! - sommer nå. Sommerferie. (Og så kan alle de andre trampolinebarna ta litt ferie også, kanskje...)

Jobbekveld. Kjærestemannen vasker opp og dreper brunsnegler.
Ny sommerdag med ambivalens og fleksibilitet og mylder og ståk i morgen. Og hvem vet - kanskje en telefon fra en svensk megler....

vårferien!

Det er den beste ferien. Det er vår. Det er fri. Vi er sammen. Vi skal ikke reise noe sted, vi skal bare gå på fine turer og stelle i hagen og så i potter og male noen egg og ha litt besøk og lese noen bøker og lage god mat og sove lenge og jogge voksenturer i vårskog og leke og sykle og sparke fotball. Og feire verdens viktigste seksårsdag!

I dag har vi fløyet med drage! Og vært stille og nær tre vakre rådyr i skogkanten. Noen av eggene er malt. Litt av verandarekkverket er klart. Jeg har løpt langt alene i skogen. Lørdagspizzaen ble kjempegod. Vi har hatt filmkveld med de gamle Huset på prærien-episodene og masse popcorn.
En god dag.