godt nytt år

Godt nytt år.

Nyttårsaften bør være tida for  ro og refleksjon - for å tenke helhet - hvis det går an,

 - framover og bakover i tid. 

Holde rundt - holde av - holde sammen.

(Fyrverkeri og  festståk er ikke helt min greie denne dagen - men en lever jo i verden... og får holde ut, 

vi spiller kinasjakk og holder ut.....)

Vi gikk mørketur i skogen vår i kveldsmørket, hadde bål, lykter og pølsegrilling ved vannkanten. Havnet midt i en redningsaksjon etter to guttunger, ble observert av varmesøkende helikopter som vel så at vi var fem varme sjeler - ikke to forfrosne og bortkomne. Før vi kom ut av skogen traff vi to joggere som fortalte at de to barna var blitt funnet, etter mange timer. 

Så blir det vel et godt nytt år, får vi tro....

Alt det beste til deg.

Jula er for alle

Stille senker natten seg... 
og stille senker julen seg.  Den hektiske, forventningens dag, julaften, er tilbakelagt - nå kan vi nyte roen...

Vi trenger denne tida. Vi lever forskjellige liv og jul betyr ikke det samme for oss alle. Men det gir et rom og en mulighet - i hvertfall for mange av oss - til en liten pause, en lys markering i en mørk og kald tid. Et lite rom for å stoppe opp.

Vi bruker denne juletida til så mangt. Det er greit. Det er rom for det. Noen trenger ro - noen søker sammenkomstene. Noen får mer ro og alenetid enn de kunne ønske, andre får flere obligatoriske familiesammenkomster enn en egentlig søker. Men et rom som kan fylles med noe vi ønsker, er det for de fleste av oss.
Kanskje tid til å lese en bok,  gå en tur, stirre inn i et lys eller ut i et uvær, lese høyt for et barn eller snakke til bunns med en nær. Søke englene eller nissene, stillheten eller ståket. Bunad, paljetter eller olabukse. Grøt, ribbe, kalkun eller pizza. Noen velger kirken, noen velger skogen, sofakroken eller kjøpesentrene. Ingen av oss kan avgjøre hva som er den  rette jula for andre. Jula er en tid for raushet. Se at andre trenger og kan få noe annet enn du selv ville valgt...

Og så kan vi søke noe av verdi for oss selv, våre nærmeste og med ansvar for samfunnet omkring oss.

For oss her i huset er det lange morgener, mange spill og bøker, turer i ruskevær, mange gode armkroker, gode samtaler, latter og fjolleri - og mange tente lys...

lillejulaftens refleksjoner

Lillejulaften. Slik den vel skal være. Det blir juletre, lysene virker, pynten er funnet. Det er god julemat på gang. Strykebunken ble tatt i kveld, de andre kveldene har gått til julesøm og julestrikk.... Gardinene til det siste stuevinduet er halvsydd og blir vel slik i morgen også. Det går bra. Julaften kommer den 24., uansett prestasjonsnivå. 

Og det er jo verdt å tenke over. Et enklere liv står på lista her i huset. Allikevel styrer og ståker vi til langt på natt i desember. Vi er ikke de som sliter ut kjøpesentrene, men "selvlaget og hjemmelaget" krever en innsats som tar svært mye tid.  

I tillegg er tradisjoner bygget opp gjennom årene. Alt skal være som i fjor - pluss litt mer... 

Det er en balansegang og en utfordring. Ikke fylle en slik mørketidshøytid med unødvendig "må-må-må-stress", ikke falle i den grøfta der det som skulle være enklere blir et krav som vokser en over hodet. Klare å kutte ut noen tradisjoner, velge noen enklere veier noen ganger.

De klassiske juletradisjonene vokste fram en gang da hverdagslivet var svært så enkelt. Litt overdådighet i juletida var etterlengtet og påkrevet. I dag kan det hende at vi bør søke det motsatte. Kanskje. La hverdagens styr og strev og materielle overflod møte en motsats... La hverdagens krav møte en fristund, en enklere feiring. 

Jeg vet ikke. Vi har ikke løsningen. Vi er underveis. Jeg synes jeg må stryke og pusse, jeg synes jeg må ha krans på døra, jeg vil lage til alle, jeg vil skrive til alle.  

Jeg velger meg ikke nok frihet og ro. Men kanskje er jeg underveis til noe med fabuleringene mine.

Enn så lenge er jeg her. Strykebrettet i stua. Et halvpyntet tre. Tre julestrømper som skal ha noe i seg. En kalkun til tining, en kirsebærsaus til avkjøling, et halvt rødvinsglass til de voksne, julemusikk og stearinlys...

God jul fra oss!

den største gaven...

Første barn i seng: "Du er den besteste mammaen. Selv om du hadde vært dobbelt så stygg (!) så hadde jeg elsket deg!"
Andre barn i seng: "Det beste er å sovne på fanget ditt mamma. Kan du synge tretti julesanger for meg nå?"
Tredje barn i seng: "Skal jeg synge for deg også, Mamma?
- Kjære gode mammaen min - kom og rekk meg hånden din - ingen er det i verden her, som holder av deg som jeg - Lykke, solskinn og livets glede, gid jeg kunne dem alltid sprede, over hele din fremtids vei - gooode mammaen min."

Den største gaven. Disse tre.

underveis mot jul

Sola har snudd. Ungene har skolefri. Vi har vært i de store skoger der jeg vokste opp og hugget og kjørt hjem et stort og vakkert tre.
Støvsugeren og vaskefillene skal få jobbe litt i dag. Symaskina har kjørt til halv ett noen kvelder og nå har jeg lært meg mye nytt på syfronten - gøy. Mange av julebrevene er skrevet, noen er ikke. Det er fortsatt juleverksted i hver en krok, papir og saks og lim og garn og tegnesaker og stoff og garn. Det kommer vel på noen juleduker i løpet av morgendagen. Det kommer, det kommer, vi er underveis. Den 24. kommer hvert år - uansett innsats og tilstand - jul blir det. Radioen spiller, lysene brenner, sviblene strekker seg, kalenderhistoriene går mot slutten, og dagen er fortsatt kort denne første dagen etter solsnu også...

Det er såvidt litt snødekke ute og glade og litt vinterbleke barn som snart skal inn og få noe varmt i kroppen.

Kveldene fylles av hyggelige reisenisser, kjente og kjære på farten med julekort og pakkeposer. En gang tenkte jeg at det er synd at folk kommer bare akkurat nå midt i stria, nå tenker jeg at det er jammen en fin tradisjon det også, folk setter seg ned, midt i ståket, vi får kokt litt mer kaffe og smakt på pepperkakene, skravlet litt, midt i alt - møtes uten forberedelser, det er en god tradisjon.

Og roen skal nok komme. I dag vasker vi, i morgen pynter vi, og så passer vi på hverandre og holder rundt hverandre og så kommer da denne julaftenen også, slik den alltid gjør og det blir da også godt...

God bittelille julaften til deg.

ny dag, nye muligheter

Ny dag, ny uke - nye muligheter!

Det kjennes som en styrke å være voksen, ha vært med en stund, grått og ledd, våket og drømt noen år før, - tatt valg, vært usikker, gjort rett og feil og angret og ordnet opp før. En vet litt, - (jeg understreker litt, for vi er alltid på vei, alltid underveis) - altså en vet litt fra før. Det kjennes tryggere.

Det trengs i denne verden - her er det krevende nok....

God dag med gode muligheter ønskes deg!

den fjerde adventshelga - pust ut, pust inn

Etter en maratonuke med tre tusen juleavslutninger, luciaarrangementer, korkonserter, korøvelser, store beslutninger å ta, seine kvelder og tidlige morgener - kom fredagen som en velsignelse av en annen verden. Her er det en gjeng som er klar for å dale ned i skjul any time!

Lista lå lavt og listene for helga lot vi være. Nå var det hvile, ro, hente seg inn og samle krefter som var viktigst. Maratonuker synes godt i et hus, her flyter det meste... - men det fikk bare være. Det kommer nye dager.

Men en ting har vi fått gjort. I tillegg til å tenne lys, synge for det fjerde lyset, leke ekornsisten hele familien i solnedgang, og se Blåfjell arm i arm... Vi har fått bakt, montert og pyntet et pepperkakehus. Denne gangen en pepperkakekirke. Med klokketårn, halvmåneformede takvinduer, engel og stjerne på taket.

Takket være vår nye fantastiske glutenfrie pepperkakeoppskrift har vi klart å lage noe vi er skikkelig fornøyd med (- i kontrast til de to foregående årenes smuldrete, takras-prosjekter....). Svært lykkelige barn sleiket melis av fingrene og strålte over resultatet.
Nå skal jeg bare sy et nisseskjegg til barnehagegutten.....

velge det rette?

Noen ganger skal en ta store valg. En jakter og jakter på det "rette". Grubler og grubler. Er redd for å velge "feil".

Kanskje må en bare leve med at i mange av livets spørsmål er det ikke et hemmelig "rett" alternativ der ute, som vi kan finne dersom vi bare leter lenge nok, løser alle de hemmelige rebusoppgavene på veien liksom. Det er ikke en ting som er rett og en som er feil. Men det er ulike valg - og så velger en - og så lever en med valget og gjør det beste ut av det.

God midt-i-desember-dag til deg.

julesøm i full fart

Dagene flyr. Jeg må sy! Store bunker med stoff frister. Men innimellom får en ta noen smårester og klippe på kjøkkenbordet - også blir det en julevimpelrekke til trappeoppgangen.

Stoffet er (blant annet) rester etter kjapp masseproduksjon av jule-grytelapper til halve slekta. "Da blir de sikkert glad!"

om noen dager....

Denne familien trenger en dag uten juleavslutningsarrangementer nå.

Den kommer snart. Bare noen dager igjen av denne uka nå.... Vi er underveis. Ikke perfekt, ikke i mål. Adventsambisjonene om ro og fellesskap oppnås stykkevis og delt - vi griper stundene og tenner lysene og suser videre i desember...

God 14. desember til deg.

kritikk og egne valg

Vi lever våre liv på vår måte. Vi er i et utrolig priviligert hjørne av verden og verdenshistorien, dersom en vurderer det materielt sett, i forhold til velferdsordninger, i forhold til ernæring, i forhold til utdanningsnivå og -muligheter, spebarnsdødelighet - you name it. Vi har mange valg - og vi velger - mer eller mindre bevisst...

Så er vi alle rammet av og rammet inn av en rekke rammebetingelser og begrensninger. Egen og familiens helse og funksjonsnivå. Personlig økonomi. Gamle og nye sår, sorger og belastninger. Begrensninger i mot og selvtillit. Alt finnes. Vi velger - men vi velger ikke uavhengig av rammebetingelser og begrensninger. Jeg har mitt. Du har ditt. Selv i vårt priviligerte hjørne.

Et av mine mantraer i denne bloggen har etter hvert blitt at "folk er friere enn de tror". Det kan jo høres litt provoserende ut. Som om jeg vet best, liksom, som om jeg vet noe om folks muligheter og friheter som de ikke vet selv. Det vet jeg selvfølgelig ikke i det enkelte konkrete tilfellet - men jeg forsøker allikevel å fremme dette som en frigjørende tanke - en måte å tenke på.

For blant begrensningene og rammebetingelsene i livene våre, så er det mer enn det personlige som jeg nevner eksempler på ovenfor. Det er også overgripende fenomener som normer innenfor det eksisterende økonomiske system - og generelt "normalitetsbegreper" - allmenne ideer om hva som er normalt og vanlig. Dette er noen ganger ubehagelig å pirke i. Mange trekker ubevisst linjer mellom det som regnes som normalt eller vanlig - og det som er "riktig" i en mer moralsk forstand. For det normale må jo være et riktig valg, ikke sant.... Og så slipper vi å tenke selv, tenke til bunns. Vi bare gjør det vanlige.

Det er her denne "friere enn en tror"-ideen min hører til - i de mulighetene som ligger i å utfordre det vanlige. At det finnes mange mulige ansvarlige og gode måter å leve voksne og skikkelige liv på.

Så er det det med å føre en debatt på flere nivåer. At en både tenker og gjør valg i sitt eget personlige liv - uten å mene at alle andre skal hoppe etter. Men at en også kan føre en debatt på samfunnsplan, mene noe om normalitetsbegreper, utfordre noen normer - for eksempel i det eksisterende økonomiske systemet - uten at det skal bety at en ikke respekterer at andre velger sine liv på en måte som passer inn med det en kritiserer. Det er stor forskjell mellom å diskutere samfunnsorganisering, overordnede normer og begreper - og å gå inn og mene noe om hvordan enkeltmennesker tilpasser seg sine egne rammebetingelser.

Jeg forsøker to ting. Det ene er å nøste i egen valg, forstå bedre, gripe dagen og livet bedre og klokere og klare å gjøre valg i samsvar med mine egne verdier. Det andre er å føre en debatt og analyse på samfunnsplan - også for å forstå bedre på egne vegne - og kanskje for å gi noen andre noen ideer og perspektiver. Ingen av disse to tilnærmingene innebærer at jeg mener at jeg har løsninger for andres konkrete virkelige rammebetingelsesinnrammede og selvvalgte liv. I møtet med andres liv og valg er det raushet som må gjelde.

"Det er mange måter å leve på..." - gjentar jeg igjen -

God Luciakveld!

gjøre selv!

Sett at vi skiller mellom tradisjonelle kvinnesysler og tradisjonelle mannssysler. Bare for resonementets skyld. Ikke fordi det er enkelt eller mulig - eller for å på noen måte hevde at det er forskjell på hva menn og kvinner kan gjøre. Men altså - la oss nå si rent teoretisk - at det finnes en haug med praktiske oppgaver som det tradisjonelt, gjennomsnittlig osv har vært vanligst at kvinner drev med - og tilsvarende for menn...

Enklest er det med kvinneoppgavene. Vask. Matstell. Småbarnsstell, og i stor grad også sykestell. Strikke, sy, veve - klesproduksjon. I stor grad også klesreparasjon - stoppe og lappe, sy i en knapp, legge opp en bukse. Og så de oppgavene som kan knyttes til pynt og utsmykking, - gjøre det koselig i hjemmet, sette opp blomster, legge på en duk, hekle en hyllebord eller en pen grytelapp til både pryd og nytte. I sum er slikt ordentlig hjemmearbeid fra bunnen av noe en burde få være stolt over å prestere.

Hvis nå den teoretiske motsatsen til disse tradisjonelle kvinneoppgavene skulle være for eksempel jakt- og fiske (for overlevelse, ikke for gutteturen), vedhugst, bygge eget hus osv. - så er det noe som blir tydelig: Utviklingen har i stor grad fjernet de tradisjonelle mannsoppgavene. De har gått ut på dato. Få lever av egen jaktfangst, få driver direkte naturalhusholdning på den måten.

Men kvinneoppgavene (de tradisjonelle, teoretiske - husk jeg sier ikke at bare kvinner kan gjøre dette....) - de har vi der fortsatt. Husene våre må fortsatt vaskes, maten lages, småbarna stelles og klærne repareres. (Lage klærne er nok en annen sak i vår tid). Går vi i en retning der også disse kvinneoppgavene outsources og fjernes fra folks egne liv? Er det noen andre som vasker, kjøper vi maten ferdig, tilbringer småbarna dagene i andres omsorg, kaster vi i stedet for å reparere? Hva gjør denne fjerningen av sentrale praktiske oppgaver i så fall med oss?

Kvinneoppgaver har ofte gjennom historien vært lavere rangert enn menns oppgaver og prestasjoner. Vi ser at de tradisjonelle praktiske mannsoppgavene er blitt erstattet av jobber der vi bytter innsats mot penger, slik at varer og tjenester igjen kan kjøpes på et marked. Dette er noe som har arvet nettopp preget av å ha høyere rang og verdi. For både kvinner og menn ser det ut til at det som regnes som av høyest verdi, er å selge vår arbeidskraft på et marked og tjene penger for å kjøpe mer på markedet. Dette rangerer over å ta fatt på oppgavene direkte selv, stoppe en sokk selv, bake brød selv.

Slik holdes markedet, pengekarusellen, tredemølla, tidsklemma, institusjonaliseringen av barndommen og kapitalismen i gang....

Vi trenger å opparbeide en ny respekt for det grundige og ordentlige hjemmearbeidet. Gjerne både kvinne- og mannsvariantene av disse. Hvem som gjør hva er underordnet ( - men viktig nok i den enkeltes liv...). Reparasjoner er bærekraftig og miljøriktig. Ordentlig mat er viktig både for miljøet og oss. Være sammen med egne barn trenger ingen ekstra begrunnesle.

Disse oppgavene er ikke overflødige eller verdiløse. Vi trenger dem - og vi burde ikke alltid gå via et marked for å løse disse oppgavene. Det har en egen verdi å holde i livets oppgaver selv.

Mer om dette - se for eksempel denne om jobb og fritid....

Familieliv må ta tid

En familie er ikke bare enkeltmennesker med felles bosted og ellers ulike timeplaner og liv. En familie er og skal være noe mer. Det å leve sammen som familie må også få plass i den travle dags- og ukeplanen.

Jeg har veldig begrenset erfaring med det å ha bare ett barn. Jeg hadde først en baby - og før han kunne gå var nestemann på vei, og da er en med en gang flerbarnsforelder, en har flere å ha ansvar for. Men jeg tror - legg merke til "tror" - at familier med ett barn ofte kan klare flere aktiviteter, mer farting hit og dit - og fortsatt beholde roen og fellesskapsopplevelsen - fordi hele familielivet blir med på lasset. Når både mamma og pappa kan være med på håndballkampen en lørdag, med fullt fokus på sitt ene barn, så er familielivet med. Familielivet foregår der familien er - og hele familien er lett å samle.

Men med flere barn, og etterhvert ganske aktive og bittelittegrann store barn, så må vi passe på å legge familielivstid inn i programmet. Det kommer ikke av seg selv. For Storebror skal på trening, og Pappa på butikken og Mamma skal jobbe litt på pc-en og Storesøster skal på besøk og Lillebror surrer for seg selv.... - og slik går nu dagan - hvis en ikke passer på!

"Om noen år har jeg fire tenåringer," sa nabolagsmammaen med fire barn mellom sju og ti. "Hvis vi ikke spiser felles frokoster og middager nå, så kommer vi ikke til å kunne starte med det da."

Jeg heier på familieritualer, dags- og ukesrytmer og faste holdepunkter i hverdagslivet. Noe å vende tilbake til, noe å holde fast på. Noe vi gjør en innsats for å få til. Vi tilpasser middagstidspunktet så godt vi kan - så alle kan være med. Vi samles til kveldsmat og høytlesing hver kveld. Hverdagsfrokosten er enkel - men rundt et felles bord med tente lys, noen kommer, noen går - men bordet og fellesskapet er der. Helgene har sine ritualer, innledet hver fredag ettermiddag med å rydde det store bordet i stua for lagesaker, bøker og puslespill og servere Fredagsmiddagen. Høytider, bursdager og andre anledninger har sine egne ritualer og rytmer som vi gleder oss til og henter fram.

Vi er ikke firkantete. Noen ganger gjør vi noe annet. Vi tilpasser når vi skal noe spesielt, ved reiser, ved besøk. Men når vi kan og det kan vi stort sett - så får vi til fellesskapsritualene eller en modifisert variant. Det er godt å hente fram en kveldsmatlesningsbok på en reise, vise at nå har vi dette fellesskapet - her, underveis, et annet sted. Jeg håper disse holdepunktene og den rammen de gir, er noe mine små tar med seg som trygge faste byggesteiner for sin opplevelse av tilhørighet og helhet her ved starten av livet.

Vi er ikke alene. Vi hører sammen.

travle barn

Barna er de travleste før jul. De skal spille julespill og holde julekonserter - og øve til alt. De skal være med på egen klasses juleavslutning og alle søsknenes juleavslutninger. De skal gå i Luciatog og være på juleverksted og julegudstjeneste og turnavslutning og skiavslutning og jeg vet ikke hva...

Et av mine adventsløfter for familielivet var - og er - å forsøke å holde igjen litt. Ikke delta på alt. Vi prøver. Det er ikke en enkel ambisjon å ha.

Men dette er den slitneste tida på året, mørketid, forventningstid, ordne-og-fikse-tid. Alt kan ikke skje der "ute". Det må leves et desemberliv her hjemme, rundt kjøkkenbordet, med kjevle eller lim og saks - eller langflat i sofakroken, eller i snøhaugen hjemme sammen med egne søsken. Også.

Hver for seg er alle disse barne-jule-arrangementene stort sett vel og bra. Men summen er overveldende. Og alt dette overveldende tar også noe vekk. Det er ikke bare et pluss. Det blir også noe vi glipper tak i midt i alt ståket og alle arrangementene. I disse mørke, korte dagene oppunder jul trenger vi også litt ro hjemme. Tid til å pusle. Tid til å gjøre lite. Tid til å tenke. Tid til å være stille. Tid til de nærmeste. Tid til å tenne et lys og et og et til.

hjemme borte uavgjort

Det er ikke så rolig og harmonisk som man kanskje skulle tro - å ha en hjemmearbeidende mamma og skoleunger som kan komme tidlig hjem og barnehagegutt som kan ha gullkantede fridager og rolige surremorgener. Det gir oss mye tid til å teste hverandres grenser, irritere dem som kan irriteres, krangle om bagateller og mase og kjase. Alt som hører til når noen lever tett sammen og er mye sammen.

Akkurat som det gir oss tid til å ha de gode pratene - når anledningen byr seg, lære hverandre godt å kjenne, dele gleder og opplevelser med hverandre og være der for hverandre når noen trenger et fang og en skulder, lage mat sammen, løse praktiske problemer sammen. Mye tid sammen blir mye av alt - på godt og vondt.

Kanskje hadde det vært mer gjennomsnittlig harmoni dersom vi hadde valgt et liv der familien tilbrakte mer tid fra hverandre? Det vet jeg ikke. Kanskje hadde det vært omvendt. Eller så hadde vi alle måttet finne noen andre der ute å ha som våre nærmeste støttespillere og kranglepartnere.

Disse dagene har gitt meg mye å tenke på. Jeg suger til meg de gode morgenene og ettermiddagene. Jeg ser hvor godt det er for en oversliten julestressa tredjeklassing å kunne synke ned på kjøkkenet og få varm melk og få prate når hun vil og være stille når hun vil. Skoledagen er lang og hektisk nok. Femåringen kan gå på ski i hagen eller ha lesestund på kjøkkenet i lang tid før vi begir oss ut i verden. Jeg er takknemlig for at jeg får være den som de vet er der.

Jeg tenker at dette kan jeg ikke gi fra meg.

Gruble, gruble....

møte seg sjøl i døra - eller?

Noen har ringt og ment at de kanskje har et jobbtilbud til underveisdamen. Sånn "årntli jobb" med full arbeidstid og et fast arbeidssted og sikkert både pc-er og kaffemaskin og sånn. En jobb jeg er kjempekvalifisert for, som er viktig og sikkert litt spennende. Som gjør at en kan måtte få på seg lebestift og pene sko på en vanlig tirsdag. Som en sikkert får sånne pensjonspoeng for til og med....

Og som gjør at en ikke kan ha lange surremorgener og fine fridager med Lillebror eller ta i mot slitne skolebarn rett fra skolen til varme kopper og skravling på kjøkkenet, eller ha sydameambisjoner i sykroken i kjelleren, eller skrivedameambisjoner i vilden sky - med symbolske inntekter og liten belastning av ligningsvesenet...

Et annet liv der den tilstedeværelsen som jeg har en tendens til å hause opp, faktisk kan smuldre opp litt. Mindre tilstede. Mer et annet sted.

Jeg har ikke snakket med dem på denne jobben ennå. Jeg skal ta på meg den lebestiften og gjøre det en dag snart.

Men jeg tenker. Hva er drømmen egentlig? Hva vil jeg? Hva og hvem er jeg? Jeg har jo mye på gang i det livet jeg lever nå også!

(Drømmen er kanskje litt av alt her i livet, sånn som mylderet her i vinduskarmen: Selvlagde lykter av gamle glass, gammel små-harry nisse, ny-arvet skikkelig-harry (potter)-lego...)

den mest forberedte kalenderen

I august var vel første gangen ungene begynte å snakke om jul og kalendere og sånt noe. I september begynte åtteåringen med å lage en egen adventskalender for hele familien. "For jeg visste jo ikke hvor lang tid det ville ta."

Så da har den ligget klar en stund. Den har hyggelige små dikt, hilsener og tegninger bak hver luke. Det er en stor glede å åpne disse hver dag.

Og den henger fint i kjellertrappa ved siden av historiene.

glutenfrie pepperkaker

Jakten på en brukbar gluten- og melkefri pepperkakedeig kan kanskje avsluttes! Hurra! Smulete og utkjevlings-håpløse deiger har forfulgt oss i de tre årene vi har bakt glutenfritt. Et tips førte meg til denne damen og denne oppskrifta - en testporsjon ble bakt i helga - og den fungerte og smakte strålende!

Da vet vi hva vi skal gjøre - og hvilken deig vi skal bruke til pepperkakehuset i år.

alvor på jorden

Jeg drømmer fortsatt om Utøya. Natt etter natt.

Og så holder jeg rundt ungene mine og synger Deilig er jorden for dem når de skal sove.

den fineste kransen!

- Jeg skal ha med noe hjem til deg i dag, Mamma. Noe jeg har laget i skogen bak skolen.

Så kom hun da - på ettermiddagen 1. desember, strålende i mørket, med denne store store halmkransen rundt skuldrene. Det var den eneste måten å få den hjem på!

Så fantastisk. Den fineste kransen!

Adventshelg

Adventshelg.

Behov for å dale ned i skjul for både store og små. Forventninger og forpliktelser er store og menneskene og kreftene er små i disse mørke vinterukene.

Vi kan ikke ha store planer. Vi får følge mammas adventsplan om å legge lista lavt. Ta det som det kommer. Det er mye hverdagsliv og tunge tak også i desember. Alt kan ikke glitre. Ingen julegardiner strykes. Symaskina står i fred. En angrer nesten på at en satte en ny utprøvings-glutenfri-pepperkakedeig...

Men vi kan ta krybba ned fra loftet. Den som vi lagde sammen og befolket gradvis med gjetere og konger og engler og slik i løpet av desember i fjor. Veslejenta tilbrakte lørdagen med å arrangere aktørene i ulike tablåer. Jesus mangler foreløpig. Han får ligge i kjøkkenskapet til julaften...
Så fordelte de tre små kongene og gjeterne mellom seg - kongene har jo allerede navn, men våre tre gjetere ble døpt Peter, Ruben og Arkinam. Så vet vi det.

Juleverksteder får vi ta når de på en måte kommer av seg selv. Erfaring fra tidligere travle og trøtte desembre tilsier at organiserte juleverksteder bør være unnagjort i november. (Men tegneverksted er det hver formiddag, de tre adventsbøkene blir stort sett illustrert fortløpende av entusiastiske kalenderåpnere) Men plutselig søndag formiddag - da vi egentlig tenkte at vi skulle ut i solskinnet - så var det julekurv-verksted i stua. Så da grep vi dagen og kurvet i vei.

Så var det bittelitt solskinn igjen til oss etterpå. Men helgene og dagene er korte nå. Mørket senker seg. Vi får holde fast i det vi har.

en skrivedames adventskalender

Jeg liker å lage en hjemmelaget adventskalender til ungene mine. I år har jeg tatt min erklæring om å være en skrivedame på alvor - og jeg har skrevet en julekalender. Det vil si - jeg har skrevet tre. Tre kalendre med 24 episoder på ca en A4-side hver - altså rett og slett en liten julebok til hver. Hjemmelaget - men altså svært lite materialistisk, og på ingen måte noen konkurrent til eventuelle gaver fra nissen og andre den 24.

- hvis jeg nå absolutt skal plassere meg i den generelle adventskalender-ideologi-debatten som dukker opp hvert år.

(Men hvis man vil ha en kalenderidé som er kjapp og enkel - så er vel ikke dette greia. Det tar jo noen timer å skrive en liten bok. Men gøy er det! Den tredje boka ble skrevet de siste to nettene, sånn cirka... Tror den ble bra den også.

Et alternativ er jo å ta en ferdigskrevet historie fra en annen bok og bare kopiere opp biter og kapitler...)

Selve kalendrene laget jeg for noen år siden - etter flere år med ymse pakkekalender-girlandere hengende i gardinstenger etc. Disse tre - en til hver - inngår nå som del av den faste julepynten vi gleder oss over å ta fram.

Men alle disse papirrullene var en ny vri og en overraskelse i dag tidlig. Ungene rullet opp og leste sine egne historier, så leste de hverandres og så gikk skravla - alle var rett og slett ganske begeistret. Ideen om å produsere tegninger som passer til hvert kapittel kom umiddelbart.

Hvert barn har sin egen historie. Siden forfatteren - jeg - kjenner disse barna særdeles godt, så er hver historie tenkt ut og skrevet spesielt rettet mot det enkelte barnet - hva han og hun er interessert i, hva slags historier jeg vet de koser seg spesielt godt med. Alle historiene er en slags adventshistorier - og de finner sted dag for dag i desember. Og de har med seg både spenning og utfordringer og noen "gode julebudskaper" om fellesskap og solidaritet.

De tre bøkene heter:

Oppfinneren som skulle ta fri i adventstida.

Førjulstid på nye trakter - Ellisiv flytter til Rød gård.

Den gode julehjelperen og en eventyrlig desember.

Hvert kapittel kan limes inn i et album for hver historie. Her er det også plass til å lime inn litt "stæsj" - når vi har lyst - og ungenes egne illustrasjoner.

Albumene er det materialistiske innslaget i denne kalenderen. 69 kroner på Nille. Jeg står for det.
Fri fra pakkemas, nesten gratis (timelønn gjelder ikke for mammaer), - og med mange spennende føljetonger som vi skal lese, vente på og tegne og fantasere til - det er vel et ganske bra bidrag til en god advent!

Selvlaget, en falsk idyll?

Desember og førjulstid er "lage-tid" for meg. Det er noe jeg har lyst til året rundt og som stimuleres av ekstra motivasjon i forhold til gaver og pynt og fellesskap med ungene mine på denne tida. Og når vi først bor på denne kalde enden av jordkloden - så er jo lagetid en god side av innelivet i denne årstida.

Så kan en jo lure på om en skal vise fram ting en lager, som slett ikke er makeløse og fantastiske, men rett og slett verdifulle for min egen lagelyst - og kanskje for en og annen mottaker. Faller jeg rett i cup-cakes-fella, da? Blir jeg en feminist-dødare, svikter jeg likestillingen fordi jeg strikker, gjør jeg ikke nok ære på min lange universitetsutdanning fordi jeg syr og klipper og limer? Bidrar jeg til en idealisering av tanketomt pyntefjas (ved å ta bilde av votter??)

Og ikke minst - mister jeg taket på å være en seriøs og politisk bevisst borger i verden?

Mange tunge spørsmål der en sitter med saks og garn...

Vi mennesker er sammensatte. Å ta ansvar og være seriøs og nyansert nødvendiggjør ikke at en utelukker synåler og strikketøy i livet. Å skape noe kreativt er et ganske menneskelig behov, som mange av oss har. Min vektlegging av å lage ting selv er delvis ut fra et slikt behov og en interesse og delvis tungt innvevd i et ønske om lavere forbruk, mindre "kjøping" og mer "sjølberging" (å være sjølforsynt med papirstjerner er jo kanskje ikke avgjørende, å være sjølforsynt med ullvotter og luer er jo ikke så ille...). Bildet over - etter litt hverdagslig klipp og lim og lagevirksomhet ved min yngste sønn og meg, bør gjøre det åpenbart at særlig pyntefjasete idealer ønsker jeg ikke å fremme. Legg tydelig merke til papirhaugen på gulvet. Vi er underveis. Skal fortsette. Trenger en egentlig å koste for hver gang?

Og merk at dette er mer og mindre slik det store stuebordet ser ut hele uka for tida, før vi rydder til fredagsmiddagen. En del andre kroker av huset også. Så et nærbilde av ferdige votter lyver naturligvis. Rundt ligger rotet. Rundt er livet. Og vi er underveis hele gjengen.

Ha en fin dag.

Jeg har laget kalendre også forresten. Skal våge meg på å legge ut innlegg om dem seinere, etter denne fortalen.

novemberskriving

Litt stiv rygg og ganske stiv høyreskulder. Sånne voksne skrivedamer må vel regne med litt sånt... På denne koselige spisestuestolen fra min Farmor og ved dette skatollet her i stua, midt i mylder og rot, skrev jeg en doktoravhandling for et drøyt år siden. Nå skal jeg jo bare skrive tre bøker (!) innen i morgenkveld sånn omtrent.. (forklaring følger en annen dag....) Det må jo kunne gå - og det gjør det jo. Selvvalgt er det også.

Dagens unge tirsdagskokk imponerte både seg selv og familien og ble lykkelig glad over resultatet. Nå er det mørk kveld, novembervinden uler rundt hushjørnene, vi lar lysene brenne, kokken og de to andre ungene sover, pc-ene (jada begge to!) knitrer, brødene dufter i ovnen, klesvaska tørker vel og livet går rundt.

God novemberkveld til deg.

adventsløfter

Den første av fire søndager. Vi tenner lys og synger lyssang og undres over at denne tida er her allerede. Ute møter vi advent med ti varmegrader og sterk sol. Vi går tur i grønn eventyrskog, klatrer over bekker, juv og skrenter og er på spennende ekspedisjon.

Adventsløfter og adventsambisjoner, note to self, dette året:

• Tenne lys hver dag, tidlig og seint. La dem skinne.
• Synge - hver dag. Øve på julesangene. Alene og med de som vil være med. Bringe julesangene inn i godnatt-sang-ritualet.
• Gjøre unna det som må gjøres tidlig. Og huske at det som står igjen på lista faktisk godt kan droppes. Det viktigste er at vi har hverandre. Tidligere juler har lært oss dette.
• Gjøre streng prioritering av hva en egentlig må møte opp på av adventsarrangementer og juleavslutningstilstelninger. Noe er fint. For mye er for mye. Vi må ha tid til å stelle og stulle her hjemme.
• Pynte gradvis i desember. Litt nå og da når vi har lyst. Kose oss med det. Jamfør punktet om å gjøre ting unna når en kan (Men full jul blir det først når treet kommer i hus seint den 23. desember, vi venter med det, altså)
• Fortsatt jakte på en god glutenfri pepperkakeoppskrift
• Lage julegodsaker med lite/mindre sukker
• Være ute hver dag, i all slags vær, suge til meg dagslys hver dag.

• Ha tid til hver av de tre små. Dette er den slitneste tida hvert år. Lite lys, lite krefter, mange forventninger, mange arrangementer. Da trenger vi alle å bli sett og ha en armkrok å krype inn i.
• De fleste julepresangene hjemmelaget? Kanskje. Tror det blir rundt 50% i hvertfall.

• Vise og leve i det at jul og juleforberedelser er noe vi først og fremst gjør selv, ikke noe vi stresser rundt og kjøper.

treige og fornøyde

Pappakjæresten maler vegger og trappestolper i trappa. Den har stått halvmalt i snart to år. Det er jo slikt man venner seg til.

Det er en koselørdag etter en strevsom uke. Det er langvarig "kafé" på kjøkkenet - hele formiddagen, voksne med avis og varme kopper og tid til å prate. Det er noen timer ute i solskinnet, stelle med fuglebrett, henge opp lyslenker i trærne. Tenk allerede! Den første søndag er i morgen! Det er leting etter den hvite advensstjerna og vasking av staker og jammen lager vi noen småkakedeiger. Mormor og morfar er innom og tar en kopp te. Og pappakjæresten maler altså litt innimellom.

Og dette er i grunnen noe jeg er skikkelig fornøyd med i livet vårt - selvstendig og sært som det er - vi maler når det passer, vi lar ikke halvmalte vegger stresse oss. Vi prioriterer varme kaffekopper og juleverksted og tur i skogen og folk på besøk - og da tar det sin tid å få malt ferdig det vi har tenkt.

Sånn går det an å prioritere, sånn velger vi. Og tenk - det blir jeg så glad av.

At vi er treige til å få malt ferdig - hurra!

jentestund før første advent

Vi er mye sammen her i huset. Mye alle sammen. Noen ganger trenger vi litt tid bare to og to. Jentene for eksempel. Hente fine jenta mi på skolen, sliten og blek etter ei uke med så mangt. "Jeg trenger å tenke litt på ingenting, jeg Mamma."

Så er vi stille sammen, går hjem sammen. Og det er neste to timer til de tre kjekke mannfolka her i huset kommer hjem - så da har vi en rolig pusle-lage-stund sammen. Vi tar til og med sjansen på å finne fram jule-cd-ene.

I år kjøpes det ingen pakkelapper her i huset. Og inspirert av den fine bloggen Alt godt - så ble det pakkelappverksted for oss to jentene i dag.

God første adventshelg!