Budskap til mine barn: Det teller hva du sier og gjør! Livet er politikk og etikk!

Vi forteller unger at de ikke skal mobbe. Vi forteller at det ikke er greit å snike seg inn i skapet og spise opp alt lørdagsgodteriet helt alene, slik at søsknene ikke får noe. Vi forteller at det er riktig å dele på arbeidsoppgavene i et hjem - eller i klasserommet. Vi forteller - og viser, håper jeg, at når noen har det vondt rundt oss skal vi trøste og hjelpe og prøve å forstå.

Vi oppdrar - stort sett, tror jeg - til ansvar, moralsk bevissthet og forhåpentligvis også til raus klokskap. Det tror jeg mange av oss er enige i!

Valgdagen er rett rundt hjørnet. Årets valg gjelder styre og stell i lokalsamfunnet, hvordan vi skal ha det der vi bor, i bydelen, kommunen og på fylkesnivå. Valget og valgresultatet gir uttrykk for det mangfoldet av meninger vi bærer med oss. Det er lov å være uenig i hvordan samfunnet burde innrettes. Debatt og ytringsfrihet og respekten for ulike meninger er en kjerne i demokratiet vårt. 

Men hvordan henger dette mangfoldet av meninger på samfunnsplan sammen med det faktisk mer enhetlige moralske budskapet mange av oss formidler til ungene våre?

Mener vi at den etiske bevisstheten vi formidler til ungene våre - tuftet på å dele likt, hjelpe og ta hensyn til hverandre - er en tidsbegrenset moral - gjelder bare inntil myndighetsalder, eventuelt utdateres den gradvis i løpet av tenåra?

Les gjerne det jeg skriver om rettferdighet i teksten Om barn, rettferdighet og fordeling.

Barn er selvstendige samfunnsborgere. De skal finne sin vei, sine overbevisninger og sine kampsaker. Men de finner dem ikke i et vakuum. Det å finne sin egen vei skjer alltid - uansett om vi er det bevisst eller ikke - i en kontekst. Der er du som forelder grunnleggende!

• Du har ansvar for å åpne døren til samfunnet omkring barnet ditt - gradvis og informativt. Barnet ditt hører til i et lokalsamfunn, i et land - og i en verden som henger sammen.
• Du har ansvar for å ledsage barnet ditt på veien ut i verden - forklare - sette ting i sammenheng - gi rom for samtaler om det som dukker opp på denne veien. Også det vanskelige.
• Du har ansvar for å fortelle barnet ditt om det voksenansvaret det er å ta vare på verden og hverandre. At det finnes ulike måter å tenke om samfunnet på. Men de voksne har ansvar. Og når barnet ditt blir voksent har hun/han det samme ansvaret. Og viktigst: Det er flott å ha ansvar - da kan en være med på å forme verden!
• Du har ansvar for å gi barna dine håp. Formidle et budskap om at det nytter å mene noe, det nytter å gjøre noe, problemer kan løses, en kan kjempe for en bedre verden der små treåringer i røde t-skjorter ikke ender opp på en strand i Europa.

Barna våre skal finne sin egen vei. Vi kan gjerne fortelle dem hvilke verdier og hvilken politikk vi selv står for - men vi må respektere at i et demokrati vil det være mange meninger. Barnet ditt kan velge en annen vei enn deg selv.

Men det budskapet jeg ønsker at mine barn skal ha med seg uansett, er at det teller hva de sier og gjør. Det er ikke likegyldig hva slags verdier vi står for, hva slags gjerninger vi gjør, hvilke ord vi sier. Akkurat som vi lærer barna at de ikke skal slenge ukvemsord til hverandre i gymgarderoben, ikke jukse på prøver, kaste stein på katter eller stjele sparkesykkelen de finner ulåst - så må vi alle lære at det teller hva vi sier og gjør.

Dette er et budskap også til alle oss voksne: Våre verdier teller. Våre gjerninger teller. Vår stemmeseddel teller. 

Det er ikke nok å klage. Sammen former vi verden.

- og store blir de! Noen tanker om å få større barn.

For noen år siden begynte jeg å skrive om "mellomstore barn". For de var jo ikke sååå store ennå, ikke tenåringer og sånn - men jeg måtte jo også innse at det heller ikke var tre små barn vi hadde her i huset. De var rett og slett mellomstore.  Skolebarn. Gående, syklende, lekselesende, aktive, taleføre og forhandlingskompetente barn som både kunne komme seg fra A til B på egenhånd og settes til å klippe plen, vaske trapper og stikke på butikken etter mer melk og løk. Men fortsatt barn. Fortsatt med familien som hovedsentreringspunkt. Et "vi"som favnet oss fem, fellesskapet som definerte hverdager, helger og ferier. Alle med egne aktiviteter og plikter utenfor familien - men fortsatt med familien som den definerende enheten.

På mange måter er det slik fortsatt. De er vel fortsatt "mellomstore", selv om vi er igang med både første tenåring og ungdomsskoletida, har hatt to avgårde på leirskole og opp på Galdhøpiggen og tilbake og jeg i løpet av sommeren  sikkert både blir fravokst i lengden av minst ett barn og ganske sikkert har den minste skostørrelsen i familien - for alltid....

(Og fortsatt er det helt klart slik at det er en minstemann i denne familien som får og tar rom for sin minstemann-tilværelse på en helt annen skala enn de eldste fikk mulighet til noen gang. Noen fordeler skal det da være med å være minst - og takk og pris for at jeg har en jeg fortsatt kan løfte.)

Men vi nærmer oss stadig mer den tida da "alle er store". Det ligger der - foran oss og med oss. Og det er verken skummelt eller fremmed - det er rett og slett akkurat som alle andre faser dette myldrende familielivet gjennom årene har brakt med seg, spennende, krevende og fylt av takknemlighet. Også dette får vi være med på. Følge med disse tre små menneskene vi har fått lov til å leve sammen med, i deres møte med en stadig større verden, i deres utvikling av seg selv, i deres prøving og feiling.

Joda, jeg sover mye mer enn da jeg hadde tre små. Og ja, de er jamt over mye friskere enn da alle var under skolealder.  Og armmusklene mine er slett ikke så fine som de åra jeg bar en (eller to) smårolling(er) på hofta konstant. Men det er ikke "lettere" å være forelder til tre mellomstore, snart store (og hvorfor skulle det være lett?!). Det er på ingen måte mindre tidkrevende (og igjen -hvorfor skulle det være det?) Tida fra siste kveldsprat på sengekanten er over til jeg selv burde stupe i seng er forsvinnende kort. Aksjonsradiusen til de ikke-så-små-lenger øker og øker - og dermed øker også det feltet jeg burde følge med på, det vi trenger å snakke om, forberede, eller trøste og debriefe om.  Det er ikke lett å være ni,ti,tolv, fjorten og sånn... Det er ikke forferdelig heller - men det er mye.

Og da er det mye vi som foreldre skal være landingsplass og avgangshall og omsorgs- og forståelsestasjon for.  Fortsatt.

Og takk og pris for det.
Igjen. Igjen. Igjen.

Verden er vanskelig - hva kan vi si til barna?

Det finnes ingen allmengyldige oppskrifter på hvordan en skal snakke med barn. Men vi trenger allikevel å reflektere over hvordan vi skal la ungene våre møte verdens vonde sider. Klokskap og forståelse av det enkelte barn er nødvendig.

Ungene våre skal lære å mestre verden. Det går gradvis. Vi må være med dem.

Les min tekst om dette her. Og husk å følge med på den nye bloggen min.

Denne  teksten inngår i et tema jeg er sterkt engasjert i, nemlig det å snakke med barn om politikk, foreldrenes ansvar for politisk oppdragelse og danning.

Er du opptatt av din egen rolle i barnets utvikling som ansvarlig samfunnsborger?

Halloween og voksenansvar, jeg ytrer meg.

Generelt mener jeg jo at det å være voksen det er meget nært forbundet med begrepet ansvar. Det er de voksne som har ansvaret. Det å være voksen er å ta ansvaret. Da må man ta noen valg. Og stå oppreist for valgene sine.

Og ikke minst må man også ta ansvar i situasjoner som man ikke nødvendigvis liker eller har valgt selv - men som man må håndtere på vegne av egne og andres unger. Voksenlivet renner over av utfordringer som vi muligens gjerne skulle sluppet - men nei det kan vi ikke. Det er vi som er voksne. Det er vi som har ansvaret.

Og så mener jeg at det er noen ting man ikke gjør. For eksempel furter over godteposer i bursdager. (Bare la være da, dropp posene - ta ansvar, lag bursdagene slik du mener de bør være. Det er ikke særlig voksent å gi ungene godteri og så klage litt så de får litt dårlig samvittighet på kjøpet). 

I dag kan dere lese min tekst om at voksne må slutte å surmule over Halloween, på NRK Ytring. Der kan du også være med og diskutere.

Du finner også teksten på "hovedbloggen" min. 

Ha en god onsdagskveld.

Neglelakk på SFO - hva er det egentlige problemet?

Dere har sikkert fått med dere at Kolbotn SFO måtte avlyse sin "Bli-ny-dag" - etter en massiv reaksjon i tradisjonelle og sosiale medier forrige uke.

Men det er noe som skurrer litt her - mener jeg - og det utdyper jeg i den teksten som du finner HER.

Hva tenker du?

Ha en god dag, som ny - eller som før!

"Held du av meg?"

Tretten år den dag i dag. Tretten år med gode og krevende dager, med regn og sol og mylder og mas. "Dette er et ordentlig liv" - sier han, mannen min. Vi som valgte hverandre den maidagen. Verdt å feire i dag også, midt mellom jobb, henting og følging, middag, sykkelreparasjon, leksehjelp, treningstransport og vanning i en solvarm hage.

En rabarbrapai for eksempel....

Og med et glimt fra Spelemann på taket, her i engelsk versjon. Tevje - som midt i døtrenes våknende selvstendighet og kjærlighetsvalg, vender seg mot Golde, kona gjennom 25 år - og spør - (på nynorsk): "Held du av meg?" For et spørsmål, mener hun - her har hun vasket og bakt og kranglet og stelt i 25 år, hva er det for et spørsmål å komme med etter alle disse årene!

De to så hverandre første gang under bryllupsbaldakinen. Andre valgte deres ekteskap. De ble fortalt at kjærligheten kom til å komme etterhvert. Nå har tida gått, nå spør Tevje om den kom, den kjærligheten - midt i mylderet.

Det krevende myldrende hverdagslivet dag for dag som virkelig er det store i livet. Forpliktelsene. Ansvaret. Avhengigheten.

Da holder vi av hverandre og holder sammen.

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

årlig-vårlig identitetskrise?

Før opplevde jeg alltid våren som et nytt håp, at alle dører åpna seg påny, at det igjen var mange muligheter å ta av, at en kunne gjøre nye valg, gå nye skritt, få nye krefter, realisere nye drømmer.

Noe sånt. Slik våren selv glitrer lysegrønn, med bristende knopper. Vekst. Muligheter. Håp.

Og så går nå åra, og jeg har livserfaring nok til å innse at våren alltid bare leder mot en sommer som rett og slett til slutt bare ender i en ny høst og vinter. Ny istid, ny stillstand, dører som lukkes, sorg over ikke-realiserte muligheter. 

Hva skal en med våren da? Er det bare lureri? Håp som ikke fører noe steds hen? En livsløgn, en illusjon?

Så blir våren en tid for uro i stedet for håp. Identitetskrise i stedet for tro på vekst og muligheter. Rynker mellom brynene, bekymringer, undringer, forkasting av egne prosjekter og drømmer som meningsløs sløsing med tid i dette livet som raser så fort avsted og på veien har så mange middager som skal på bordet og fotballkamper som skal heies på og regndresser som skal tørke til i morra...

Jeg stiller sikkert for vanskelige spørsmål til livet og for store krav til meg selv. Jeg vil få til noe, jeg vil ikke bare få dagene til å gå rundt mens åra løper sin vei. Det hadde sikkert vært enklere om jeg lot meg suge inn av alle normer og forventninger i omgivelsene, ikke hele tiden søkte min egen alternative vei som jeg både skal tro på og faktisk mestre. 

Det er jo for mye forlangt, ikke sant? Både forme min egen vei og klare å gå på den? Hvem tror jeg egentlig at jeg er?

Det er jammen godt at selve våren der ute ikke lar seg styre av en førtiårskrisedame som vakler på sin underveisvandring. For tross ulltrøyer og ullsokker, snøfall i går og to plussgrader på morgenen i dag, så står i hvertfall våren på med all sitt håp og all sin vekst og all sin forberedelse til hva-det-nå-er-som-skal-komme.

Og jeg får nok en gang holde meg fast i identiteten som hun som er underveis. Det kan vel hende hun kommer seg noe sted...

håpet?

En kan jo alltids håpe - ny måned, enda en vår, vi er med fortsatt, lever fortsatt, håpet er lysegrønt - enda en gang møter vi lyset og våren. Og kanskje håpet?

Hagen - og kjøkkenbordet - bugner av scilla, knoppene på buskene grønnes, det er sykler og joggesko, katten fryder seg over at det spennende hagelivet med graving og beskjæring og fallende kvister og annet staselig er i gang.

Karusellen svinger, programmet har vært tett de siste ukene -  og jeg vil gjerne hoppe av og bare grave i hagen og få ting til å gro. Jeg skriver fagartikkel om lyst og nytte fordelt på arbeid og fritid (hva hører sammen med hva), leverer i tide og setter en brøddeig.

Lyst og nytte - hva motiverer dine daglige gjerninger og hvem vet hva som er nyttig i det lange løp?

Vi har et drivhus som reiser seg gradvis, vi har to av fire kjøkkenhagekasser klare, vi har sådd i potter inne og har mer som straks skal ned i nye potter.

Dette er selvfølgelig fritid. Matauk-fritid. Nyttig matauk-fritid - som vi har lyst til å drive med.

Summen av forpliktelser i lokalsamfunn og organisasjoner stiger oss over hodet. Vi som mener vi prioriterer tid, merker at vi savner tid. Karusellen svinger, kabalene er tette. Arrangementene står i kø. Vi har ansvaret, koordinerer, stiller opp, sender mailer, purrer på andre, tar i alle takene, fyller våre egne forventninger - og er slitne og travle.

Det er fritid, forstått som den ulønnede tida vår. Men er det "lystbetont"? Først og fremst preget av forpliktelse. Det er slike folk vi gjerne vil være. De som sier ja og stiller opp. De voksne og ansvarlige.

Vi er nok ikke helt på plass. Det er litt for mye. Balansen bikker. Samtidig leter spesielt jeg etter mer. Rom for mine prosjekter. Noen flere som etterspør mine ord, vil trykke dem, lytte til dem. Plass for det jeg både har lyst til og mener jeg kan bidra med. Lyst og nytte.

Men arbeidet med jorda forankrer og forsikrer i hvertfall. Det er våren igjen. Håpet. Lyset.

Fredagstanker: Om mot og stengsler

"Ja visst gör det ont när knoppar brister

ont för det som växer och det som stänger"

Grunninnføringen i motivasjonspsykologi som jeg fikk for mange år siden, lærte oss om to skalaer for tilnærming til utfordringer - en skala for mestringsorientering, - og en skala for frykten for å mislykkes. Disse tilnærmingene må tenkes uavhengige av hverandre - og også av personens kunnskaper og ferdigheter forøvrig.

Så kan vi jo understreke at dette er en modell, dette er begreper utviklet for å forstå mennesker - ikke for å beskrive den reelle indre konstruksjonen av oss. Videre må vi huske at alle slike egenskaper befinner seg på en skala - få befinner seg på ytterpunkter, ingen av oss er like, alle forsøk på begrepsfesting blir mer firkantet enn livet og menneskene selv er. Men det kan jo gi litt mat til ettertanke allikevel. Slik kan det for eksempel se ut:

Den mestringsorienterte med lite frykt for å feile kan vi jo se for oss at suser fram. Tror på seg selv, er konkurranseorientert og har også ressursene til å mestre og seire, få overskrifter og suksess og applaus. Kanskje.

Selv med middelmådige ressurser kan den sterkt mestringsorienterte med liten frykt for mislykkethet vinne mye på sin pågåenhet. Dette kan i stor grad veie opp for begrensninger i evner. Og der personen allikevel faller igjennom har han sin mestringsorientering og pågangsmot i behold, og setter ikke seg selv tilbake på grunn av midlertidig motgang. Han går på igjen! Og kanskje faller han igjen, og igjen også. (Er det stort sett en "han"?)

Den fryktbaserte med liten mestringsmotivasjon kan slite mye - men kan også finne sin plass ved å sette ambisjoner til et realistisk nivå basert på egne evner og begrensede behov for å sprenge grenser.

Hva så med den fryktbaserte som samtidig er sterkt mestringsmotivert? Den som ønsker å få til mer - men som møter begrensningene ikke først og fremst i sine egne ressurser eller i rammebetingelser lagt av andre - men i sin egen frykt, sin egen mangel på mot, sin egen manglende evne til å stå på beina i motgang. Hva skjer med ham - eller henne? Hen kan legge lista lavt for seg selv for å minske fryktnivået, legge lista langt lavere enn egne ressurser tilsier. Det kan være bra, det kan sikre trygghet og stabilitet - og det kan på den andre sida oppleves tapspreget, at trygghetssøkingen fratar en muligheter. Det er en utfordrende balansegang.

"Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla."

Vi er oss sjøl. Ingen av oss er fullt og helt disse stereotypiene. Men vi kan være ulikt preget av slike varierende kombinasjoner av ressurser, frykt for fall og motivasjon for seier - og dette kan slå ulikt ut på forskjellige felt i livet. Noen felt kan du være suveren, trygg og vekstmotivert på - mens andre områder slår frykten beina vekk under deg og hindrer deg i både å stå og gå videre.

Det kan være vondere å leve med mye frykt enn med urealistiske høye vurderinger av egen evne til mestring, selv om det siste kan føre til flere reelle fall enn et liv med selvpålagte stramme rammer basert på frykt.

Derfor - mot slutten av ei uke der verden fortsatt er full av alvorlige utfordringer, hverdagen og menneskene rundt oss fortsatt trenger oss alle - og vi alle er skrudd litt ulikt sammen - så vil jeg si sånn litt høyt og lavt:

Vi trenger mot. 

Mot er bra. Kobla til klokskap og medmenneskelighet er mot det vi trenger.

Noen blant oss trenger mot til å leve. Noen blant oss trenger mot til å stå mot frykten for å mislykkes. Noen blant oss trenger mot for å være seg sjøl. Noen trenger mot for å reise seg etter motgang. 

Noen ser kanskje ut som de har fått for mye Møllers-tran-mot og durer fram uten hindringer - men hva vet du om hva de har kjempet med? Og får de til noe bra uten å være redde - så er det da verdt å heie, uansett. 

Og samtidig med å være rause i møtet med seire - så la oss også være rause i møtet med dem som sliter med stengslene og frykten. Se. Anerkjenne. Det fjerner ikke frykten - men kan kanskje gi litt mer mot til å leve med seg sjøl.

Noen ganger må en leve livet slik det er - med mot og frykt - hånd i hånd. Stengsler og kamp for å sprenge grensene. Hele livet. 

Slik Karin Boye skriver. 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.

Når kvinnene får stemmer

Overskrifta kunne vært "Når forkledamene får stemmer". Men mitt poeng er enda bredere - så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål - de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn - og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) - og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre.... Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt - hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently - omtrent i fjor på denne tida - dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser - så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten - at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil - men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer....)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer - og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen - men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så - hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer - men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet - pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer - så blir det tydelig at vi er mange - og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere - så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg - også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie - på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

Fredagstanker: Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål - frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester - hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne - eller hoppe i Holmenkollen - ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge - og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige - til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar - når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen - da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet - langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser - så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt - vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn - alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges - og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle - og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering - nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være. 



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel "Mer biologi. Mindre frihet." i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.




(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)

Skal det være så enkelt? På NRK Ytring nå.

På NRK Ytring akkurat nå ligger min tekst om "Lettvint og fredelig for de voksne" - om at barns økte nett- og skjermbruk er nettopp dette - lettvint og fredelig for oss voksne. Lite bråk, lite rot, lite styr. Alle ved hver sin skjerm.

Det er ikke noe galt i at noe er behagelig.
Men vi kan godt sette ord og søkelys på det.

God torsdag.

Hvor fort skal jentene (og gutta) bli store

(Sparket bak for å skrive dette i dag er at jeg har sett overskriften til VG om at jenter idag blir voksne tidligere enn før. Temaet har imidlertid opptatt meg lenge. Og det hører godt med i mitt ønske om å sette mer fokus på mellomstore barn i bloggverdenen. )

I gamle Agatha Christies romaner med store herskapshus befolket av ymse, lett beslektede mennesker, Miss Marple pluss minst en morder - der er det så godt som alltid en kvinne rundt tjue år som omtales som en "ung pike". Altså pike/jente, ikke kvinne. Hun er klossete og unett kledd, liker best å løpe på heia med bukser på eller henge rundt i stallen og sier rett som det er noe upassende. I hvertfall insisterer hun enormt på å være et barn, ikke føye seg etter voksne oppførselsregler, og i hvertfall ikke bli en velkledd og dannet ung dame. Foreldre er oppgitt og strenge og skjønner ikke hva de skal gjøre med en slik vill "pike".

Mot slutten av boka kan det hende at den 15-20 år eldre legen eller advokaten eller noe sånt har brutt gjennom hennes barnslige udannethet og han skimter den kvinnen hun er der inne. Noe sånt. Men hovedpoenget er naturligvis oppklaringen av mordet. Det er ikke love-stories dette her, det er klassisk krim med klassisk persongalleri - og dermed altså disse unge barnejentene på cirka tjue. 

Det har jo alltid forundret meg. På samme måte som eldstedatteren i Sound of Music, den sekstenårige Lisel, ble behandlet som et barn på linje med sine yngre søsken, med samme leggetid som femåringen Gretl, samme slags klær som de andre, med løping og leking og ramling i vannet. Vel har hun sin forelskelse i telegrambudet og det er riktig så vakkert, men budskapet etterhvert er jo at hun skal vente litt med sånt også... "wait a year or two". 

Jeg ser ingen tjueåringer eller sekstenåringer omkring meg som går rundt og er barn og blir behandlet som barn. Jeg ser dessverre i stedet mange ti-til-tolvåringer som folk tydeligvis synes er ungdommer. De kan kle seg som kule ungdommer, de utstyres med dyre smarttelefoner og annet utstyr. Utstyr som kan mistes og stjeles - og som er krevende sosiale instrumenter som kaster dem ut i krevende sosiale voksenutfordringer svært, svært tidlig.

Mange har ansvar selv for å ordne seg om morgenen og går hjem til timesvis med tomt hus hver ettermiddag. Det inviteres til klassedisco der åtte-ni-tiåringsjentene kommer sminket med paljettopper og bare skuldre De omsluttes med reklame og påvirkning fra sosiale medier som sender et budskap om å henge med i moteverden, med et snevert  og krevende kroppsfokus -  og i popkultur og kjendisverden.

Og jeg ser de jentene på 15-16 også - og de ser slett ikke ut som Lisel løpende rundt i lekeklær lagd av gamle gardiner med småsøsknene. De er jo så fancy og velsminkede, med pelskantede boblejakker av merker jeg ikke har greie på. On top of the world. Muligens, hva vet vel jeg. I hvertfall ikke barn.

Jeg ser mye annet også. Heldigvis. Jeg blir alltid så glad når ungene mine finner venner som fortsatt har lyst til å leke. Bygge snøhule, leke sisten eller spille et brettspill. Jeg ser andre tiåringer enn min som går i bobledress og polvotter til skolen og er klar for å hive seg i en snøhaug. (Men tolvåringer med boblebukse - det er nok for drøyt...)

Det handler ikke bare om jenter. Gutteverdenen er en parallell. Det er ofte et større rom for fysisk lek i forventningene rundt gutter - enn rundt jenter. Fotballen gir rom for herjing. Men voksenpresset, motepresset, kjøpepresset, kulhetspresset - er på mange måter det samme. Kanskje slipper de litt lenger unna det seksualiserte blikket, som stadig når yngre jenter. Motsatt er det gutter som i størst grad havner foran dataspill med voksen aldersgrense og dertilhørende voldsscener, i det voksentomrommet som etterskoletid-tida innebærer.

"Du blir voksen når du selv vil" - pleier jeg å si til mine barn. Det skal få være en prosess. Det er ikke en fast terskel som skal overstiges, det er en lang vei å gå. En skal få vokse seg gradvis større, modnes gradvis, stadig ha voksne rundt seg som backup. Slik vi alle trenger å ha støttespillere livet igjennom. 

Og det skal ta tid å være barn. Livet mister mye når vi som voksenverden pusher voksenhet på tiåringer.

Morsdagstanker

Morsdagstanker fra meg i dag har jeg fått æren av å få publisere som gjesteblogger hos selveste Lammelårtanker. Takk for at du spurte, Anne Helene!

Les innlegget Ansvar, kontroll, idyll og virkelighet her.

God morsdag - og  andre gode dager ønsker jeg deg.

Nettbruk og barn. Det vi IKKE snakker nok om.

For vi snakker og skriver jo mye om barn og nettbruk, ikke sant. Tidsbruk. Aldersgrenser. Vokseninnsikt og voksenkontroll. Ulike regler for ulike aldersgrupper.

Er vi flinke så tar vi oss også god tid på foreldremøtene og snakker om skikk og bruk på sosiale medier, hvordan en skal snakke/taste med hverandre - og hvordan det ikke er greit å kommunisere. Akkurat som vi lærer opp ungene i at det ikke er greit å si "Din drittsekk" eller "Da kommer ikke jeg i bursdagen din" når de krangler i barnehagen, så må vi lære dem opp i skikk og bruk på SMS, Instagram, Facebook og alle de andre greiene jeg ikke har greie på ennå.

Annenhver uke kommer det medieoppslag om at skjermbruk er henholdsvis skadelig - eller at det utvikler hjernen noe helt fantastisk. At vi må holde igjen - eller tvert i mot starte så tidlig som mulig! Aldri for tidlig, så jeg en påstå her om dagen.

Eksperter på det meste er det nok av her i verden. Vi foreldre må være det kloke mellomleddet uansett og ta valg og vurderinger og gi råd og utforme regler uansett. Strides ekspertene - eller morer media seg med slike kontrasterende oppslag i ett kjør - så slapp av! Det forandrer ingenting. Livet er like krevende - eller enkelt som før: Det er du som har ansvaret!

Og da er vi tilbake til det jeg vil peke på i kveld: Det vi ikke snakker om når det gjelder nettbruk/skjermbruk og barn. I hvertfall snakker vi ikke nok om det. Ikke nok til at jeg merker det.

Vi snakker ikke nok om hvor fredelig det er. Hvor lettvint det er - at ungene sitter med en skjerm og taster eller hva de nå gjør. Hvor mye handlingsrom voksne får av at ungene sitter med skjermene, spillene, tastene, nettoppkoblinga si. Hvor mye mindre rot og bråk det blir i de tusen hjem av at det er skjerm og ikke lego, fjernstyrt bil, hyttebygging, maling, krangling, papirflykonkurranse eller fotball på kjøkkenet som foregår.

Det synes jeg vi skal se mer i øynene og snakke mer om. For jeg tror dette er så befriende for mange, så avlastende for mange voksne at skjermer og nett er blitt en så stor del av ungenes hverdag.

OG vips - så er det jo det normale. Så leser vi helt udiskutert om en toåring som tilbringer en time om dagen på nettbrett. Vips. Normalt, liksom (hvor mye tid har en toåring mellom barnehagen og legging minus måltider og stell, tenk over det) Og ryddig, fredelig, ikke-krevende. (Jeg hadde i mange år et lite utvalg enhåndsmiddager som jeg rullerte, mens jeg hadde den til enhvertid tilstedeværende ettogethalvtåringen sutrende og sliten på venstrehofta (ja, det var en halvannetåring her stort sett i flere år, kom nye jevnlig) - og rørte/kokkelerte med høyre. Fikk overarmsmuskler til å vise fram. Men det er klart det kunne vært spenstigere retter dersom jeg hadde hatt et nettbrett eller tre å dele ut til småtassene og fikk begge armene fri på ettermiddagene)

Den teknologiske utviklingen har gått så raskt. Vi som fikk barn for over fem år siden, hadde ikke alle disse dingsene å la en utålmodig ettåring i vogna ordne med eller en sliten fireåring sitte med etter barnehagen. Vi møter utfordringen med eldre barn og deres ønsker og behov. OG mens jeg er helt sikker på at hjernene både til mine barn og foreldregenerasjonen har utviklet seg slik det som best kunne gå - uten alle dingsene -, så ser jeg at vi hadde færre passiviserende bli-rolig-og-få-fred-dingser å avlede ungene med. Jeg hadde med billedbøker og matpakke på t-banen. Jeg sang Lille Petter Edderkopp hundre ganger etter hverandre i bilen. Med fingerbevegelsene. Og jeg bar sutrende halvannetåringer på hofta i timesvis. Jeg skjønner kjempegodt at det er enklere å skru på en skjerm og få fred og to hender til disposisjon.

Men jeg mener at det må bli sagt høyt. Skjermbruk er fristende enkelt for de voksne.

Og så er det neste kapittel: Skal det være så enkelt? Hva gjør det med våre voksne vurderinger og reguleringer og oppfølging at det ligger så mye voksenro-og-fred i barnas nettbruk.

Jeg har ingen fasit her - men jeg har et spørsmål jeg synes vi burde sette mye mer fokus på.

Lev vel. Nå skrus skjermbruken av her for i dag.



(Bildet viser svært analoge og virkelighetsnære og ikke så veldig tidkrevende men varme ulluer, strikket som julepresanger.)

Indoktriner barna dine?

Noen år - de viktigste årene - får vi være nær ungene våre. Først så utrolig helt nær, døgnet-rundt-nær, så gradvis løsrivelse og selvstendiggjøring, gradvis mer tid fra hverandre, men fortsatt, fortsatt får vi være de nærmeste. De som hører mest sammen. Være det hjemmet, den tilhørigheten, være den som de små og små-store alltid kan vende tilbake til og lene seg til og søke trøst, trygghet og styrke hos. 

Og i en framtid vi ikke ennå klarer å forstå - så er det våre barn som skal ta ansvaret for verden, ta beslutningene, sette søkelys på utfordringer, vise vei, stemme, definere dagsorden i media, lære opp nye barn, stille til valg, dele ut fredspriser og hindre kriger.

Dette ansvaret vokser med barna. De har som små også ansvar for å bidra i familien, i dagliglivet, ta ansvar i venneflokken, ikke kaste søppel eller ødelegge i nabolaget.

Vi voksne har ansvaret for å vise dem hvordan dette nære ansvaret vokser videre til et ansvar på nasjonalt og globalt plan. At verden er et sted du skal være virksom. At verden utenfor eget kjøkkenbord og egen leksebunke også angår deg. At det er noe du kan gjøre - selv når verden virker vanskelig.

Det er en krevende balansegang. Det er mye jeg virkelig ikke egentlig ønsker å innlemme barna mine i - for tidlig - eller aller helst noensinne. Jeg skulle gjerne bare gitt dem ei blomstereng der de kunne være snille med hverandre og dyrket økologisk og levd i fred hele sitt liv. Men slik er ikke den verdenen de lever i og skal ta ansvar for. Da kan heller ikke jeg stikke hodet i sanda.

Jeg har lesende barn. Jeg gjemte Aftenposten ei uke etter 22. juli, 2011. Men ellers ligger avisa framme. Radioen står på. (Ikke tv-en). Men tilgangen til verden er der. Vi har hatt mange og lange samtaler om Syria, Libya, Nord-Korea, Kina, Somalia, Ukraina. Prøver å finne ut hva som foregår. Det er stort sett alltid på ungenes initiativ. Noen ganger tar vi voksne opp noe. Forteller om Mandela. Forteller om fredsprisen. Men stort sett er det ungene som spør -og så nøster vi i tråder, sporer opp, leter på verdenskartet på kjøkkenveggen. Tar oss tid. Følger ungenes tempo, begreper og modenhetsnivå. Snakker oss gjennom ting. Og ungene kommer med sine tolkninger og sine ideer til hvordan verdensproblemene burde løses.

Andre ganger er det nærmere temaer. Ting som burde løses på skolen, i nabolaget, blant vennene. Nabogutten. Flyktningevennen. Fjernadopsjonsbarnet. En innsamling. Det er godt for oss å bidra, tenke ut noe vi kan gjøre. Ikke bare kjenne på frustrasjon og avmakt.

Det er nå jeg kan gi dette grunnlaget. Det er også nå jeg kan fortelle dem om hva jeg mener er rett og galt. At jeg mener at vi må dele med dem som har mindre enn oss. At det er bra med skatt. At det er bra med en skole der det er plass til forskjellige barn. At flyktninger fra krig burde få være et trygt sted. Jeg forteller at det finnes mange forskjellige måter å tenke på, at det er derfor vi har debatt, valg, demokrati - for å være et rom for mangfoldet.
Men dette mener jeg.

Seinere blir de voksne og kan snu ryggen til dette. Det er en ordinær politisk mening  i Norge at skatter burde vært lavere eller grensene høyere. Demokratiet avgjør og demokratiet er vi for. Men foreløpig tar jeg det som mitt foreldreansvar å videreføre verdier jeg tror på. Jeg mener at vi har dette ansvaret. Være tydelige. Vise verdier.

Det er ikke indoktrinering - det er bevisstgjøring. Og så skal vi åpne opp for verden og gjøre - litt - mer forståelig.

Nok av tid!

Jeg pleier å understreke at tida er det mest demokratisk fordelte godet vi har - 24 timer i døgnet til hver, gratis levert så lenge det pågår dette livet. Nok av tid, altså!

Allikevel strever vi mange av oss med å få kabalene til å gå opp, med å få tid til det vi skal og vil

Det vi da egentlig strever med er å klare å forvalte disse 24 tildelte timene slik at vi blir tilfreds med innsats og produktivitet og måloppnåelse selv. Og før jeg pådrar meg kritikk for disse veldig tekniske termene - så vil jeg fortsette med å understreke at jeg naturligvis mener måloppnåelse i svært vid forstand. Nå de målene, ønskene, drømmene du har - eller redusere de frustrasjonene du har. Uansett om det dreier seg om å rydde mer i gangen, få mer tid til å snakke med kjæresten eller skrive ei bok.

Det er vel første poeng. Respekter dine egne mål og verdier. Ikke la deg forvirre av alt alle andre tilsynelatende mener om hva som er verdt innsatsen eller ikke. Dette er ditt liv.

Vi er friere enn vi tror. Det er også noe jeg pleier å påstå. Det er ikke like lett å erkjenne denne friheten alltid. Kravene, oppgavene, tilkortkommenheten kan stige noen og enhver over hodet. Utilstrekklighetsfølelse er en større stressfaktor enn anstrengelser som faktisk når målet, oppnår resultatet du ønsker.

Jeg er ganske forvirret sjøl for tida. Jeg er ikke fast ansatt noe sted. Det gir mye frihet og fleksibilitet - og mye ansvar for å ta riktige valg og gjøre riktige prioriteringer selv. Jeg skriver på ulike prosjekter. Noen er bestilt, andre søker jeg etter publiseringsmuligheter for og vet ikke hvordan de vil utvikle seg. Hjemmebasert skribenttilværelse er gunstig for familielivet - men det er lett å la det gli ut når små og store utfordringer dukker opp. Jeg tviholder også på at nyttig virksomhet omfatter mer enn det en tjener penger på og mer enn (i mitt tilfelle) skrivinga. Jeg baker brød, reparerer klær, syr nye klær, lager ordentlig mat fra grunnen av. Det tar tid, det skal det gjøre. 
Forvaltningen av mine egne timer er en daglig utfordring. Kan jeg snu ryggen til pc-en og finne symaskina, selv om det er pc-arbeidet som ligner mest på "jobb"? Den buksereparasjonen er jo også viktig. Kan jeg ta en skitur, jeg som er så fri og frank, og flytte på de uklare skriveprosjektene mine som jeg ikke får fasong på allikevel? 

Så - jeg trenger
a) Å virkelig anerkjenne betydningen av de tingene jeg sier at jeg vil, ønsker, synes er viktige. Respektere meg selv. Uansett om andre ikke legger opp livet slik eller om den ene og den andre uttaler seg offentlig om at det er bortkastet tid. Se i øynene at jeg synes det er verdifullt å kunne være i huset når tre skolebarn tramper inn på ettermiddagen, ta en prat når det trengs, mase om rydding av våte votter når det trengs. At jeg synes det er viktig at vi gjør ting fra bunnen av selv, at praktisk mestring er en del av hverdagen -  selv om vi aldri baker cupcakes (som visstnok er det ulitimate, lett kritiserbare bildet på hjemmearbeid).
OG
b) En plan. basert på egne prioriteringer og eget realistiske blikk på hva som er mulig. Langsiktig og overordnet - og detaljert for uke og dag. Noen ambisjoner som hjelper meg å løfte blikket, etablere rett og slett produksjonsmål for meg selv, frister, dagsplaner - uansett om et forlag biter på en krok eller ikke. Jeg må virkelig være min egen sjef! Juhu!

Så det har vært formiddagens produksjonsmål: Lage PLANEN. Så skal det bli sving på sakene, tenker jeg. For vi har jo nok av tid....?

Ha en god dag - med nok av tid!

Fredagstanker: Tung tids tale

I dag låner jeg en annens kloke, kloke stemme, Halldis Moren Vesaas fra 1945.

 (Kan en snakke om tunge tider i en tid som vår? Med all vår overflod og begivenheter som sprenger alle tidsskjemaer.... Ingen glasstak, ingen grenser, frislepp og velstand - hva kan vel være tungt?)

Livet i seg selv har tyngde hvis vi har tid til å kjenne etter. Og noen trenger deg - alltid, midt i travelheten din, der du løper mot helga, der du sjonglerer alle kabalene dine og lykkes med målene dine. 

Vi kan alltid løfte og trøste og bære og varme. Det er alltid tunge tider. Det er alltid tid for å ta seg tid til andre.

"Det hjelper da litt, nokre få forfrosne, at du er varm!"

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg - no lenger,
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt i mot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm.

Halldis Moren Vesaas (1945)

Fredagstanker: Respekt for at ting tar tid

Hva er stress?

Noe av det er følelsen av utilstrekkelighet. At uansett hvor fort vi løper så er det alltid så mye vi ikke rekker. At vi alltid bare rekker det som haster akkurat nå, det som må være klart om ti minutter  (eller for ti minutter siden).
At vi hele tida må riste på skuldrene og hodet og hva-det-nå-er, - og smile og si at neida-joda-det er da ikke så nøye da - når vi egentlig synes at det er noe vi gjerne skulle gjort og er lei oss for at det ikke går. Men vi må altså blåse det bort og si at detgårsåbraså. Og det går jo sikkert bra, bortsett fra at du blir stressa.

Jeg tenker at mange merker dette nå på denne tida. Når vi kjenner på at det er ganske mye som er ganske koselig både å gjøre og ha gjort. Og at dette ikke bare er urimelige pålegg fra avlegse tradisjoner eller forgange husmoridealer, i hvertfall ikke bare. Det er også fint. Fint å lage pepperkakehus med ungene. Eller en julekurv. Eller få vasket inni det kjøkkenskapet. Eller tent en lykt. Eller tatt en aketur i mørket eller sydd en julekjole for den saks skyld. (Og for all del, jeg sier ikke at DU SKAL verken gjøre eller like noe av dette, men det kan jo hende at det er noe julete, eller noe beslektet med en annen tid på året eller noe som helst, som du faktisk liker og verdsetter og trives med. Da er det det jeg mener, bytt det ut med eksemplene her, stryk det som ikke passer og les videre....)

Veldig mange av disse tingene som hadde vært fint, er knyttet til den såkalte fritida vår, altså den ikke-lønnede delen av tilværelsen. Vaske huset er en kjent fritidsaktivitet. Baking og kurvlaging også. Eller sy en presang. Det er fritid alt sammen. Og fritid er vi vant til å rangere lavere i verdi enn arbeidstid.

For jeg tror at mye av problemet bunner i at vi ikke høylydt og tydelig og markert i våre egne liv respekterer at ting tar tid, også i fritida vår. At en del av det vi verdsetter må prioriteres. Det må settes av tid, dersom vi skal få det til.

Arbeidsdagen din tar kanskje åtte timer av dagen din. Kanskje mer. Kanskje pluss nødvendig reise. Det vet vi. Den tida setter vi av og det gjør vi først - og så kan vi se på hva vi har igjen. Det føles ofte ikke som så mye. Derfor trøster vi hverandre med at det er ikke så greit, og det er ikke så nøye. Du trenger ikke gjør det, gjentar vi til oss selv og hverandre.

Jeg mener ikke at du skal prioritere noe du ikke verdsetter selv. Men jeg mener samtidig at det er en mulig nøkkel til  mindre stress og større følelse av tilstrekkelighet at vi begynner å respektere vårt eget ulønnede arbeid, vår egen aktive virksomhet  og realisering av mål uavhengig av lønn og ansettelsesforhold. Dermed må vi også opparbeide oss en respekt og raushet i forhold til oss selv basert på erkjennelsen av at ting tar (faktisk) tid. Det tar ikke dermed nødvendigvis urimelig mye tid. Det er helt mulig å få bakt en ladning med brød fra kl åtte til kl ti en tirsdags kveld, hvis hjembakt brød er noe du synes "hadde vært fint å få til". Men du må respektere din egen innsats, sette av tida som trengs og gi deg selv rom for å gjøre noe du selv verdsetter - selv om det verken er betalt, skattelagt eller glanset og markedsført.

Ved å være mer bevisst på å respektere vår egen innsats blir det lettere å sette av den tida som trengs.
Det er to hjelpetriks til: Det ene er å legge fullstendig til side enhver sammenlignende analyse av om innsatsen egentlig lønner seg, dersom en beregner timelønn. Slik er det ikke rimelig å tenke. Dette er fritida di. Den er ikke betalt. Egeninnsats er på en annen skala. Du "tjener ikke mer" på å sjekke sosiale medier i stedet for å bake det brødet, i hvertfall.
Det andre trikset er - planlegging. Når du vet hva du verdsetter, - OG har forstått at ting kan ta tid - så sett av tida. Finn den tirsdagskvelden.
Jeg tror på mindre stress både ved å bli ærlig med seg sjøl om hva som egentlig skal prioriteres  - og ved å verdsette egen praktiske innsats.

God siste adventshelg.