Nettbruk og barn. Det vi IKKE snakker nok om.

For vi snakker og skriver jo mye om barn og nettbruk, ikke sant. Tidsbruk. Aldersgrenser. Vokseninnsikt og voksenkontroll. Ulike regler for ulike aldersgrupper.

Er vi flinke så tar vi oss også god tid på foreldremøtene og snakker om skikk og bruk på sosiale medier, hvordan en skal snakke/taste med hverandre - og hvordan det ikke er greit å kommunisere. Akkurat som vi lærer opp ungene i at det ikke er greit å si "Din drittsekk" eller "Da kommer ikke jeg i bursdagen din" når de krangler i barnehagen, så må vi lære dem opp i skikk og bruk på SMS, Instagram, Facebook og alle de andre greiene jeg ikke har greie på ennå.

Annenhver uke kommer det medieoppslag om at skjermbruk er henholdsvis skadelig - eller at det utvikler hjernen noe helt fantastisk. At vi må holde igjen - eller tvert i mot starte så tidlig som mulig! Aldri for tidlig, så jeg en påstå her om dagen.

Eksperter på det meste er det nok av her i verden. Vi foreldre må være det kloke mellomleddet uansett og ta valg og vurderinger og gi råd og utforme regler uansett. Strides ekspertene - eller morer media seg med slike kontrasterende oppslag i ett kjør - så slapp av! Det forandrer ingenting. Livet er like krevende - eller enkelt som før: Det er du som har ansvaret!

Og da er vi tilbake til det jeg vil peke på i kveld: Det vi ikke snakker om når det gjelder nettbruk/skjermbruk og barn. I hvertfall snakker vi ikke nok om det. Ikke nok til at jeg merker det.

Vi snakker ikke nok om hvor fredelig det er. Hvor lettvint det er - at ungene sitter med en skjerm og taster eller hva de nå gjør. Hvor mye handlingsrom voksne får av at ungene sitter med skjermene, spillene, tastene, nettoppkoblinga si. Hvor mye mindre rot og bråk det blir i de tusen hjem av at det er skjerm og ikke lego, fjernstyrt bil, hyttebygging, maling, krangling, papirflykonkurranse eller fotball på kjøkkenet som foregår.

Det synes jeg vi skal se mer i øynene og snakke mer om. For jeg tror dette er så befriende for mange, så avlastende for mange voksne at skjermer og nett er blitt en så stor del av ungenes hverdag.

OG vips - så er det jo det normale. Så leser vi helt udiskutert om en toåring som tilbringer en time om dagen på nettbrett. Vips. Normalt, liksom (hvor mye tid har en toåring mellom barnehagen og legging minus måltider og stell, tenk over det) Og ryddig, fredelig, ikke-krevende. (Jeg hadde i mange år et lite utvalg enhåndsmiddager som jeg rullerte, mens jeg hadde den til enhvertid tilstedeværende ettogethalvtåringen sutrende og sliten på venstrehofta (ja, det var en halvannetåring her stort sett i flere år, kom nye jevnlig) - og rørte/kokkelerte med høyre. Fikk overarmsmuskler til å vise fram. Men det er klart det kunne vært spenstigere retter dersom jeg hadde hatt et nettbrett eller tre å dele ut til småtassene og fikk begge armene fri på ettermiddagene)

Den teknologiske utviklingen har gått så raskt. Vi som fikk barn for over fem år siden, hadde ikke alle disse dingsene å la en utålmodig ettåring i vogna ordne med eller en sliten fireåring sitte med etter barnehagen. Vi møter utfordringen med eldre barn og deres ønsker og behov. OG mens jeg er helt sikker på at hjernene både til mine barn og foreldregenerasjonen har utviklet seg slik det som best kunne gå - uten alle dingsene -, så ser jeg at vi hadde færre passiviserende bli-rolig-og-få-fred-dingser å avlede ungene med. Jeg hadde med billedbøker og matpakke på t-banen. Jeg sang Lille Petter Edderkopp hundre ganger etter hverandre i bilen. Med fingerbevegelsene. Og jeg bar sutrende halvannetåringer på hofta i timesvis. Jeg skjønner kjempegodt at det er enklere å skru på en skjerm og få fred og to hender til disposisjon.

Men jeg mener at det må bli sagt høyt. Skjermbruk er fristende enkelt for de voksne.

Og så er det neste kapittel: Skal det være så enkelt? Hva gjør det med våre voksne vurderinger og reguleringer og oppfølging at det ligger så mye voksenro-og-fred i barnas nettbruk.

Jeg har ingen fasit her - men jeg har et spørsmål jeg synes vi burde sette mye mer fokus på.

Lev vel. Nå skrus skjermbruken av her for i dag.



(Bildet viser svært analoge og virkelighetsnære og ikke så veldig tidkrevende men varme ulluer, strikket som julepresanger.)