Den nesten faste fredagsspalten på denne bloggen - Fredagstanker - endte jammen meg opp som Lørdagstanker i dag. Det siste døgnet har jeg fått oppleve å få et litt større publikum enn jeg er vant til - og det er jammen moro, men det tar også litt tid. Min kronikk på NRK Ytring ble lagt ut på torsdag ettermiddag og fikk en del debatt på nettsiden. Samtidig ble jeg oppringt av NRK Ukeslutt om å komme i radiodebatt med Aslak Borgersrud - og mens jeg både debatterte på NRK Ytring, på Twitter, forberedte radiodebatt, vasket huset og bakte brød i går formiddag, så ble jeg oppringt av TV2 Nyhetskanalen som ville ha meg i studio for å kommentere nyhetsbildet tidlig lørdag morgen. Så der har jeg vært nå på morraskvisten og blitt sminket vent og vakkert og sendt direkte mens jeg kommenterer språkbruk i abortdebatten og andre saker i nyhetsbildet sammen med stortingsrepresentant Jan Bøhler. Artig. Artig. Fortsatt fiks og sminka, hører Ukeslutt på radioen (vi tok opptak av vår vesle debatt på NRK i går ettermiddag) - nå vil jeg ta for meg et av temaene jeg er blitt utfordret på både her og der det siste døgnet:
Gjør det virkelig noe at noe blir mer lettvint?! Skal det også være et problem!
Forenklinger av livets mange oppgaver - gjennom måten vi organiserer oss på, fordeler arbeidsoppgaver på nye måter, utvikler ny teknologi, eller eventuelt reduserer forventninger og krav til hvordan ting skal være - alt dette har gitt menneskene nye muligheter, stort sett til bedre liv. Jeg er veldig glad for at jeg lever i en tid med vaskemaskin og slipper å drive storvask i elva eller i bryggepanna. Det er klart vi skal sette pris på at vi utvikler nye, bedre og kanskje mer lettvinte løsninger på ganske mye.
Samtidig så må vi kunne stille noen spørsmål:
Hva gjør vi med det overskuddet som skapes når noe som tidligere var mer tidkrevende og vanskeligere ender opp med å bli mer lettvint. Hva bruker vi den tida, de kreftene, den oppmerksomheten til?
Og
Mister vi noe på veien? Det kan jo hende. Det er verdt å stille spørsmålet i hvertfall.
I veldig mange tilfeller kan du sikkert svare deg sjøl beroligende på disse punktene i ditt eget liv. Da er det jo ikke det jeg pirker i her. Jeg har ingen plan om å spre mest mulig dårlig samvittighet til folk.
Men - som samfunn - og på samfunnsnivå - så trenger vi i blant å ta et overblikk, gjøre noen vurderinger. Ikke bare dure på og si at enklest og mest lettvint er best.
For eksempel - all denne velstanden vår - hva bruker vi den til? Hva bruker vi overskuddet til? Frigjør det noen krefter, noe tid? Eller durer vi videre for å tjene enda flere penger og kjøpe enda flere ting og blir enda travlere og enda mer avhengig av å løpe fortere og fortere?
En kunne jo tenke seg at alle de mer lettvinte løsningene vi omgir oss med, all teknologien, alle mulighetene, - - faktisk genererte mer tid til ro, felleskap, samtale, refleksjon. Kunne vært sånn. Er det sånn? Eller gjør alle disse lettvinte løsningene at vi faktisk mister roen på veien. Ingen ting skal ta tid. Vi skal ikke vente uten å gripe etter en "dings". Vi lærer også ungene at de skal gripe etter en "dings" med en gang det finnes ledig tid. Mister vi noe - eller ikke?
Så er det et siste spørsmål jeg synes vi skal stille - og det er hvorfor det er så deilig med alle de lettvinte løsningene. Og mitt svar på det er at det er faktisk svar på ganske vanskelige spørsmål. Raske måltider, ferdigkjøpte løsninger, ungene roet ned med en kjeks og et nettbrett, - enkle løsninger på et mye vanskeligere spørsmål - nemlig at folk faktisk sliter med tidskabaler og tidsklemmer og (u-)tilstrekkelighetsstress.
Og da undrer jo jeg meg - når vi finner lettvinte løsninger på vanskelige og sammensatte spørsmål - skyver vi ikke da bare problemene under teppet? Tar en paracet og durer videre, liksom. Symptomfjerning - ikke årsakshåndtering?
Så - til alle som har spurt meg det siste halvannet døgnet om hvorfor jeg av alle ting finner på å stille spørsmålstegn ved at noe blir mer lettvint - jo - det er fordi jeg synes det er noen spørsmål vi skal stille og vurdere. Hvis svarene på alle disse spørsmålene beroliger - så for all del - jeg vil gjerne beholde både vaskemaskina og mange andre oppfinnelser og ordninger omkring meg, jeg. Men ellers - så kanskje vi skal pirke litt videre. Uten dårlig samvittighet...!
God lørdag.
Jeg har holdt på med symptomfjerning i flere år. Det har resultert i bråstopp med hue i en snøfonn og jeg jobber nå med årsaker. Og noe kan jeg ikke gjøre noe med, da må jeg fokusere på måten å håndtere tng på. Det du skriver der, kjenner jeg meg veldig godt igjen i.
SvarSlettEllers er jeg i dag omsvermet av en gutt som uler.... hva skal jeg gjøøøøøreeeee (nett, tv, spill-nekt). Forslag om baking, manuelle spill etc blir møtt med rungende taushet...
Til det første - jeg ønsker deg veldig lykke til og du må ta den tida som trengs. Slike ting tar tid. Dessverre.
SlettTil det andre - hahaha :-) (Du får be ham vaske badet i stedet, da, det pleier å hjelpe her....)
På tide å vise litt av sin useriøse side? ;-) Sjekk ut http://eventyrelin.com/2014/02/24/hva-torr-du-ikke-gjore-og-liebster-award/ og bli overrasket, eller rørt, eller redd…. :)
SvarSlettTakk for anerkjennelse, Elin :-)
SlettJeg har fått så mye ut av å lese bloggen din. Er glad for at du tar opp de vanskelige og sammensatte spørsmålene, og håper du vil fortsette med det. Jeg kjenner meg veldig ofte igjen i det du skriver. Selv har jeg tre barn i barnehagealder og føler meg godt plantet i den nærsynte tida. Det er imidlertid ikke så lenge til skolestart for eldstejenta, og jeg ser på mange måter fram til at hun og vi andre skal møte verden mer enn det vi gjør i dag. Og så gruer jeg meg litt også. Godt å lese dine betraktninger rundt det å ha mellomstore barn. Men det jeg egentlig ville fram til her er at jeg synes kronikken din om skjermbruk er veldig god. For hvem er barnas skjermbruk egentlig godt for? Vi bruker innimellom skjerm som lettvint barnevakt, og alltid med et stikk av dårlig samvittighet. Det stikket er jeg glad for, det gjør at vi skjerper oss og gjenoppdager hvor mye spennende ungene finner på når de ikke sitter som fjetret foran skjermen. Det klippes, limes, bygges, krangles, danses, males, mases og lekes i hele huset. De lærer masse av det, vi voksne lærer barna våre bedre å kjenne - fordi vi må (og vil!) forholde oss til hverandre. Det er så mye jeg gjerne skulle diskutert med deg, Guri, men jeg får nøye meg med å fortsette å følge bloggen din, og innimellom bruke kommentarfeltet:)
SvarSlettSå hyggelig at du setter pris på å lese her! Jeg blir så glad for å få sånne tilbakemeldinger. Og diskuterer gjerne!
SlettVi må jo ikke tenke så firkantet at alt mht skjermbruk er feil. Det mener i hvertfall ikke jeg. Det er moro, nyttig, lærerikt - og mye annet bra. Og i blant så må jo både store og små få bruke tid på noe som bare er fjas også :-)
Men det er vår voksne jobb å sørge for at livet inneholder mye forskjellig, selv om det eventuelt er mer krevende for oss enn å skaffe nettbrett til alle... Barn - og voksne - trenger varierte liv.
ha en god dag, Lene!
Ser at jeg formulerte meg som om vi alltid får dårlig samvittighet når skjermene er i nærheten.. det gjør vi altså ikke:) Helt enig i at det er mange positive aspekter ved skjermbruk også, men kunsten er vel egentlig å kunne begrense seg. Merker jo også som voksen hvor lett det er å bli dratt inn i macen min og hvor utrolig daff jeg føler meg når jeg har brukt lang tid der. Variasjon er helt klart tingen. God dag til deg også, Guri!
Slett