onsdag 27. juni 2012

bokklubben vår

Vi har vår egen bokklubb. Slik kjennes det i hvertfall. Når moren min kommer på besøk har hun med en haug med bøker hun har lest i det siste - og jeg sender med henne de fra mine hyller jeg tror hun vil like. Mannen finner gode bøker til meg - og jeg lager bunker og lister til ham med de jeg synes han bør gå løs på. Så kan vi hele tiden glede oss til det som ligger foran oss. Mannen har sommerlektyren klar etter alle de gode bøkene jeg har lest i det siste. Øverst på lista hans ligger nå:
Kane og Abel av Jeffrey Archer (Stor og vellykket roman om to menn gjennom et helt århundre. Fra 1979. Lang god sommerlesning)
Det siste barnet av John Hart (Vond (fordi den handler om barn), spennende, velskrevet krim)
Dette er mine gamle dager av Tore Renberg. (Den siste Jarle Klepp-boka. 40-års krise å kjenne seg igjen i...)

Så leser vi jo alle noen bøker som vi enten ikke vil anbefale videre til noen, eller som vi kjenner hverandre godt nok til at vi vet ikke er helt det som passer for den andre. Så da blir det kortversjonen - en bokanalyse under tannpussen på badet - en utlegging av sterke og svake sider og avsløring av alt det som en jo ikke avslører dersom den andre faktisk ikke skal lese boka etterpå.

En av de gode bøkene fra mors bunker som jeg har lest i det siste - og som ikke ligger på mannens liste er Graverens datter av Joyce Carol Oates. (Følger en fattig immigrantjentes vilje til å greie seg - i USA fra andre verdenskrig og i tiår på tiår framover - gjennom egen og historiens utvikling). Kanskje den passer for deg?

Akkurat nå blar jeg litt i bøkene på jakt etter neste bok ut i bokklubben.... Leser gamle noveller av Herbjørg Wassmo så lenge...

Hva leser du?

onsdag 20. juni 2012

vi som lever...


Dette året er arbeidsplassen min i Regjeringskvartalet. Jeg skriver en utredning for et regjeringsoppnevnt utvalg - og er midlertidig ansatt ut året. Midlertidig ansatte får gjerne midlertidige kontorer - men det er vi mange som får. Hele departementer er stadig på flyttefot. Det har sin forferdelige årsak som vi alle kjenner til.

Jeg brukte mange måneder i vinter på å venne meg til å gå forbi de grønne gjerdene som sperrer av oppover Akersgata rundt området rundt Høyblokka, klare å gå forbi uten å få øynene fylt av tårer. VG-tavla står der fortsatt knust, med avisa fra 22. juli, slik den ble montert en helt vanlig julimorgen i fjor.

Nå har ruta mi blitt endret. Et nytt midlertidig kontor. I et bygg som har vært avstengt siden den dagen. For å komme inn må jeg passere en kodelåst dør i det grønne gjerdet. Det henger oppslag om hva slags verneutstyr som er påkrevet. Høyblokka reiser seg over meg med gapende tomme vinduer. Det kjennes alt for nært. Tårene renner igjen. En ny kontorvei å venne seg til. Klarer jeg det?

Jeg får noen dager å komme meg på, siden IT-gjengen trengte flere dager på å få oss på nett. Hjemmekontor er jeg vant til. Jeg venner meg nok til å gå gjennom gjerdet også. I november kanskje?

Nettoppkobling ordner seg, jeg undrer meg da ikke over at det tar tid å ta et tomt bygg tilbake. Ingenting å klage på. Flytteeskene dukket opp. Til og med stoler finnes det der.

Tårene vet jeg ikke om ordner seg - men uansett - jeg kan jo ha trillende tårer, jeg og. Jeg er ikke den eneste. For det jeg tenker - den tanken som overdøver alt annet, alt annet - er at "Det er vi som lever". Det forplikter. Det gir et ansvar. I disse byggene og i disse gatene døde noen. På Utøya døde enda flere. Over hele landet er det noen som må bære savnet og sorgen for alltid.

Men vi som lever, vi kan ikke klage på småting. Vi kan ikke klage. Vi kan gråte. Kanskje må vi gråte lenge. Og så må vi ordne opp. Med verden og sånn.

Og hjemme blomstrer skjærsminene.

søndag 17. juni 2012

sommer og middelalder


Jeg kjenner at jeg har hatt en sommerhelg. En ordentlig sommerhelg. En lykkehelg. Hentet krefter.

Med sol og regn. En frodig hage, en myldrende familie, et hus som har rom for oss og ideer og rot. En gjeng med sommerforkjølelser som går over. En mann som snekrer en ny kjøkkenhylle av en gammel kjøkkenskuff.  Jeg får sydd litt og synes ikke den nye kjolen blir helt topp - men, men. Får stelt i hagen men ikke klipt plena. Mye lykke. Lange morgener. Unger som stort sett er venner. En budrunde vi gir opp - men vi taper ikke motet. Neida. Det blir hytte engang....

En utrolig søndag på Oslo Middelalderfestival - med hele gjengen, betatt av musikk, gjøglere, riddere, markedsboder.... (vesla mi fikk kjøpe kaninskinn, som jeg rett og slett skal sy en muffe av - stor lykke - gutta var like fornøyde, en med armbrøst - som kan skyte vinkorker! - en med tresverd og skjold.. Og jeg fikk meg rett og slett en ullkappe med hette til alle kalde kvelder!). 

En søndagskveld i en grønn, grønn, grønn hage som tettes og samler seg og lager vegger rundt livet vårt - og der de tre middelalderinspirerte ungene ikler seg kapper (delvis Halloween-kapper som jeg sydde i høst, en med Rødhettekappe, - og jammen en kongekappe på minstemann) - griper sverd og skjold og armbrøster, og er en "gjeng med gode venner i middelalderen". Eventyret er i gang. 

Og fuglekassa utenfor vinduet - der vi dag for dag har fulgt med på kjøttmeis-mamma og kjøttmeispappa som har flydd ut og inn uavbrutt med mark og andre godsaker - og der vi så ungene henge med hodet og nebbet sultent ut gjennom hullet i hele går - og der vi til slutt satte opp et nett bakenfor for å hindre grådige katter nå den siste tida - der er det i dag tomt. Fuglene er fløyet. Ungene var klare. Slik går det.

Sommer. Godt. Enda mange timer til mandag.



onsdag 13. juni 2012

noen ganger - og allikevel...

 - noen ganger - eller ofte - kan en kjenne på alt en ikke klarer. All utilstrekkeligheten. Alle tekstene en ikke ennå har grep på. All skrivingen som skulle vært gjort forrige uke. (Er jeg ikke disiplinert nok? Målretta nok?) Skuffene som visstnok ikke rydder seg selv. Grusen i gangen. At hjemmearbeidsdager slett ikke er så effektive med syk og kranglete seksåring og syk og grei mann og solskinn ute.

Men så har en noen en hører sammen med. Som mest av alt vil ha et fang og en klem. En som jubler over noe så fantastisk som ostesmørbrød av tørt-gammelt-hjembakt brød til lunsj - og vannmelon til dessert. En som har noe å fortelle. En som har med blomster fra veikanten hjem hver dag. Opptil flere som rydder ut av oppvaskmaskina uten å mukke. Og jeg har klesvask jeg kan henge opp og mer mat og høytlesning som er ønsket. Og en hage å gjødsle og luke litt i en kald kveldsstund.
Og en kjærestemann som sikkert friskner til snart - og en seksåring som snart kryper opp i senga vår for å få nok timer med kos i natt. Krangling tar han bare på dagtid - natta er til for kos.

Og jeg kjenner at jeg duger og trengs og hører til i verden - allikevel.


(Bildene er fra hagen min i kveld. Bjørkebladspirea, Kirgisløk og knopper på skjærsminen.)

mandag 11. juni 2012

Ambivalens

Vi byr på røde torp over grensa. Jeg undrer meg på hvordan det vil føles - hvis det slår til. Lykke eller panikk?

Jeg er grunnleggende glad over våre fleksible dager og hva det har å gi til familielivet - men er grunnleggende lei av å ta regningen ved å måtte sette meg med utredningsjobbing etter leggetid mange kvelder i uka.

Jeg er så glad i den grønne og frodige og blomstrende hagen min og kommer på hvor gøy det egentlig er å krabbe rundt og luke (jeg mener det) - og jeg er sliten av at hagen er tett omgitt av alle andres trampoliner med alle andres hylende barn. Litt ro med min egen blomstrende-hylende-skravlete-frodige ungeflokk - det trenger jeg.

Blir det ro på torpet?
Er det en flukt? En illusjon?
Burde vi forlate dette kombinasjonslivet her i Bakkebygdgrenda i hovedstadens skogkant -  og søke selvbergings-mangesysleri-livet fullt ut et sted uten tette hagegjerder og trampolinekaos?
Er løsningen for å slippe kveldspliktjobbinga å ha full dagjobb med dertilhørende outsourcing av omsorg og nærvær? Eller er løsninga mer fleksibilitet og mer sjølstyrt jobb?


Eller kanskje trenger vi bare - bare!!! - sommer nå. Sommerferie. (Og så kan alle de andre trampolinebarna ta litt ferie også, kanskje...)

Jobbekveld. Kjærestemannen vasker opp og dreper brunsnegler.
Ny sommerdag med ambivalens og fleksibilitet og mylder og ståk i morgen. Og hvem vet - kanskje en telefon fra en svensk megler....

torsdag 7. juni 2012

den som skal velge, må tenke litt i blant...



Det er nå så mangt som  får en til å tenke over livet, valgene, ønskene, lengslene og tilkortkommenhetene her i verden. Og bra er vel det. At vi tenker. Ettertanke og noen overblikk kan være godt å ty til når dagene og ukene og karusellene og tidsklemmene snurrer fortere og fortere og noen-og-enhver kan glemme helt å tenke og kjenne etter - fordi alt fokus rettes utover mot nye frister, nye krav, timeplaner som skal følges og andres behov som skal dekkes.

Så vi får gripe de mulighetene som kommer - til å tenke litt. Og kjenne litt etter.

For noen uker siden ble vi som familie invitert til å dele noen av våre tanker og erfaringer omkring det å ta seg tid, det å ta det litt med ro - med barn, i en familie. Det var en spennende utfordring - (som tilslutt endte med både sminke og tv-kameraer og direktesending og selvfølgelig følelsen av å slett ikke få sagt så mye av alt en har tenkt...) - og noe av gevinsten med en slik forespørsel merket vi var rett og slett det at vi fikk en god sjanse til å sette ord på en del av tankene og prioriteringene våre overfor hverandre her i familien. Snakket litt om hva vi tenker, hva vi liker, hva vi synes er viktig - og hva vi gjør for å få det til. Det var nyttig og fint for oss alle. Vi ble litt klokere selv (helt uavhengig av hva vi egentlig fikk sagt der foran de kameraene). Vi ble litt tryggere - på at vi velger noe vi står for.

For det er vi som velger vårt liv. Og parallelt med all lydhørhet overfor barnas ønsker og behov og all slags familiedemokratiske beslutningsprosedyrer - så er det tross alt vi voksne som først og fremst gjør de grunnleggende valgene for rammene for denne familien. Så litt tenking er helt på sin plass.

Noen ganger når noen lurer (for folk lurer så inmari, virker det som) hvorfor vi ikke jobber fullt, hvorfor jeg heller vil avspasere enn å få overtidsbetalt, hvorfor vi ikke har unger på SFO, hvorfor vi legger vekt på at noen skal være hjemme når skoleungene kommer hjem, hvorfor vi lar minstemann komme seint i barnehagen mange dager (og bli henta tidlig omtrent alle dager), hvorfor samme minstemann rett og slett har fridager uten at vi skal noesomhelst spennende, bare surre her og bygge lego og brette papirfly og spise grovbrød... hvorfor, hvorfor (hvorfor lurer folk så mye?) - så trenger vi ikke lete etter avanserte forklaringer (hva er det liksom som er så spesielt at akkurat våre unger ikke kan komme til tomt hus, være på SFO til halvfem, at vi har hjemmekontor på skift de fleste arbeidsdagene i uka, at vi sier nei til full jobb osv osv...)....

Vi har skjønt at vi med hånden på hjertet og hodet løftet kan si at Det er fordi det er et slikt liv vi vil leve.
Det er begrunnelse som står seg, det. Greit å skjønne det selv.

onsdag 6. juni 2012

Sommerdrømmer





Åtteåringen som skal bli ni år i sommer, - har pakket ferdig allerede og sier hvert femte minutt at hun gleder seg SÅNN til vi skal til Danmark. Jeg har verken telt dagene, eller ukene - for det er faktisk over en måned til vi drar. Men da kan vi jo glede oss i mange dager!
Vi har jo en kjent og fast sommerdrøm vi reiser tilbake til i Danmark. Og vi har mange andre sommerdrømmer vi holder på og lengter til. Det litt hemmelige stedet vårt ved tjernet i skogen. Koia vi har gått til så mange ganger og overnattet i. Faste utfluktsteder. Og nye planer - nå klarer vi lange sykkelturer i marka sammen alle fem, mye lengre enn i fjor! Rundt det store vannet. Inn til det stedet.
Og så har vi en drøm til som vi har hatt lenge. Og som kanskje er nærmere enn før. Vi ønsker oss et sted å reise til. Vårt sted. Et slitt småbruk eller et lite svensk torp, kanskje.... Vi leter. Vi nærmer oss. Veslejenta legger planer for oss alle sammen, møblerer ferdig før budrundene er i gang. Kanskje, kanskje nærmer vi oss....

I hvertfall nærmer vi oss sommeren og sommerferien! God hverdagskveld til deg!

(og bildet er et løfte om det som kommer, vi har ikke utsprungne erteblomster her ennå, nei - men de kommer vel i år også)

vemod og videre

Det er kalde junidager med varme solstråler innimellom. Et lite skybrudd midt i barnehagens sommerfest ødelegger ikke gleden for en strålende seksåring som synger verdens vakreste avskjedssang i den gode barnehagen vår (der vi har vært sammenhengende i ni år). Og regn og sol gir nye håp - for vekst i hagen og en regnbue som kanskje fører et sted hen....

Døren lukkes, porten låses, alt er gjort for aller siste gang. 
Gi meg hånden - før du reiser - sett deg ganske stille på mitt fang. 
Om det som er forbi er forbi, da har jeg noe vakkert å si: 
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg - aldri skal jeg glemme alt du var for meg.

Være sammen, siden skilles - det er veien hver og en må gå.
 La oss ikke være triste, selv om det er oss det gjelder nå. 
Om det som er forbi er forbi, da har jeg noe vakkert å si: 
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg - aldri skal jeg glemme alt du var for meg.

Døren lukkes, porten låses, alt er gjort for aller siste gang. 
Om vi siden aldri møtes, skal jeg være hos deg i min sang.  
Om det som er forbi er forbi, da har jeg noe vakkert å si: 
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg - aldri skal jeg glemme alt du var for meg.

Dette er skolestarternes avskjedssang i barnehagen vår. For niende gang så jeg en slik ring av kjempestolte seksåringer, klar for verden utenfor, synge - hånd i hånd. Og for tredje - og antagelig siste gang... - var det min egen vesle-store skolestarter som sto med i ringen.
Trygge og sikre og stolte og glade. De virker så klare for det nye (i hvertfall her og nå i den fortsatt kjente, trygge ringen her i sandkassa...).

Det er vi voksne - med kameraene og solbrillene - som står med trillende tårer og vemod i halsen.