høstferie her i skogkanten

Høstferie. Glad katt som kan smyge seg mellom ungene hele dagen. Brødre som kan bygge lego sammen halve dagen. Ei venninne i nabolaget som tiåringen kan sparkesykle til. Radioen durer, sola skinner, jeg sylter og tørker epler og rydder i bokhyller.

 

Og så tar vi syklene fatt etter formiddagsmaten. Ut i sola - ut i høstværet. Kaldere enn vi trodde. Men allikevel sovner jeg der i solskinnet ved vannet, med boka mi - mens ungene leker og klatrer og løper. 

 

 Vi er nesten aleine her i skogen. Nesten.

Og så tråkker vi hjemover og nedover bakkene til pusen og middagslaging og fyring i ovnen og kveldsstell og kos.

 Håper du har hatt en fin dag også!

dagens tekst

Dette er teksten jeg fikk "på trykk" på NRK Ytring i dag. Skrevet og sendt inn for over ei uke sida, mens jeg satt hjemme med sovende barn og kosete katt og ventet på mannen som gikk natteravn en fredagskveld i nabolaget. Forsøk på nyansering av en debatt. Antagelig gjenkjennelig stoff for dere som følger bloggen her:

Familielivet – en tredje vei

Debatter blir tabloide og enkle når en stiller to motsetninger opp mot hverandre og forteller at de utelukker hverandre gjensidig. Men særlig mye klokere blir vi jo ikke.

Lise Christensen i organisasjonen med det hyggelige navnet Tid for barn fronter nok en gang sitt forslag om mammalønn på astronomiske 262 000 kroner, som skal finansiere nettopp tid for barn. Christensens motsats er bl.a. Susanne Kaluzas innlegg, der budskapet er at småbarnslivet er travelt for alle, ingen kan få alt og at foreldre trengs i arbeidslivet. Og så diskuterer de hvor mye bollebaking det egentlig er som foregår hjemme. Bollebaking brukes som symbol på hjemmetid, men først og fremst som et uttrykk for unyttig kos, som ingen burde drive med. 

Denne polariseringen av debatten fører ingen vei. Tid for barns insistering på at det å ta seg tid til barn må innebære gigantoverføringer til friske og arbeidsdyktige foreldre som velger å jobbe deltid eller være bare hjemme, gjør det lett for Kaluza og co å argumentere i mot. Slik undergraver Tid for barn helt på egenhånd det som burde vært hovedpoenget – nemlig at det å ta seg av barn og ta seg av et hjem er faktisk er viktig og tidkrevende virksomhet som det er verdifullt at vi bruker tid på her i livet uansett hvor mye vi jobber utenfor hjemmet. 

Det at noe er viktig betyr at det bør prioriteres. Men det betyr jo ikke umiddelbart at samfunnet skal ta regningen.

For det finnes flere enn to alternativer i denne debatten. Det er ikke slik at enten er du for å ta deg tid til barna – med eller uten bollebaking – og da bør staten betale deg for det. Eller så er du mot både tid og boller og overføringer. Både Christensen og Kaluza og vi andre lever stort sett et sted i mellom disse ytterpunktene. 

Jeg støtter Christensens vektlegging av å ta seg tid til egne barn – og gjerne også nærmiljø og lokalsamfunn og nabounger. Og jeg støtter Kaluzas og mange andres hevede øyenbryn over ideen om å overføre hundretusenvis av kroner for at folk skal velge å ikke jobbe, i et land som allerede er langt forbi alle sammenligningsgrunnlag i relativ velstand.

Men vi kan ikke la denne kritikken av det meningsløse i å betale folk for la være å jobbe få ende som nok en bekreftelse på at hjemmearbeid bare er dill og dall og unyttige boller. Det finnes en tredje vei – som anerkjenner allsidigheten og mangfoldet i voksenansvar hjemme og ute – men som ikke lar penger være eneste verdimålestokk for alt og alle.

Den tredje veien er denne: Bli voksen nok til å innse at det å prioritere noe viktig i livet kan innebære at noe som er mindre viktig faller ut av lista. Kanskje voksne folks kreativitet og krefter kan brukes til mer enn å skaffe enda mere penger til enda flere oppussinger og enda flere dingser?

Velstand gir valgmuligheter og ansvar for å ta valg. Det går an å velge bort noen materielle goder og velge å bruke tid og krefter på noe annet. Frivillig innsats i lokalsamfunnet. Mer tid rundt egne og andres unger.  Mer tid til å skape og gjøre selv i stedet for å kjøpe. Vi som er voksne har ansvar for mer enn å tjene penger, ikke sant! Vi, som mennesker, betyr mer, kan mer enn bare å skaffe kroner og ting. Vi husker det, gjør vi ikke?

Da blir det meningsløst å mene at det å velge å trappe ned på «jobbe-for-å-tjene-penger-delen av livet» for å få mer tid til «innsats-for-andre-viktige-formål-delen av livet» skal utløse offentlig finansiering! Vi skal gjøre viktige ting fordi de er viktige og ta konsekvensene av dette. Hvis alt skal betales, undergraver vi selve fundamentet for valgfriheten. Vi bygger oss et helt bakvendt system dersom alle mulige valg skal finansieres av fellesskapet for at vi skal opprettholde vårt hellige, beskyttede privatforbruk - i stedet for ved å regulere litt på dette forbruket.

Vi må åpne øynene og se oss om. Vi har allerede et valg og et ansvar for å velge selv.

Vi har mange muligheter. 6-timers dag er en glimrende idé, som bør normaliseres som en helt ordinær og akseptabel valgmulighet og finansieres av arbeidstakere selv. Den etablerte retten til ulønnet permisjon for foreldre er flott, men bør slett ikke undergraves ved å ledsages av Christensens «foreldrelønn». Og i tillegg burde en families pensjonspoeng kunne fordeles fritt mellom familiens voksne, år for år, uavhengig av hvordan en familie for øvrig fordeler hjemme- og borteinnsats i løpet av året.

Vi må utvikle et mer fleksibelt begrep om hva som er nyttig virksomhet og vi må se at livet faktisk går i faser. Vi må utvikle en forståelse for at det å ha ulike grader av tilknytning til et arbeidsliv gjennom ulike faser i livet eller det å ha ulike fordelinger av lønnet arbeid og hjemmebasert virksomhet i en familie, skaper en fleksibilitet som gir bærekraft over tid.

Jeg ønsker meg at vi skal kunne si høyt til hverandre at det er mange måter å leve skikkelige og ordentlige liv på. De er mange ansvarlige valg. Også det å velge seg mer tid framfor mer penger.

jeg ytrer meg

http://www.nrk.no/ytring/prioriteringer-for-familielivet-1.11266968

God søndag!

skrive og gjøre - mangfoldet beriker

 

Da jeg startet opp bloggen min - og trengte å presentere meg selv - så ga jeg meg selv betegnelsen "skrivedame". Jeg leste andre blogger skrevet av for eksempel sydamer - så jeg tenkte dette var en grei betegnelse på meg, skrivedama, som satt der og fullførte en doktoravhandling og som innerst inne hadde så mye annet som også skulle vært skrevet. 

Jeg er fortsatt skrivedame. Det synes ikke alltid så mye her på bloggen at jeg skriver andre ting enn bloggtekster. Men det gjør jeg altså. Noen av de tingene jeg skriver skal vurderes grundig av andre før jeg vet om det blir noe av. Jeg har jobbet intenst med flere slike prosjekter nå i høst - og levert fra meg til ulike tider - og så får vi bare se hva reaksjonene blir. Jeg jobber og drømmer videre uansett. Andre skriverier skal bli artikler i bøker - disse er avtalt på forhånd og jeg har frister og tidsplaner å forholde meg til.

Og så står jeg på og skriver og leverer - og skal videre med neste prosjekt, og så går det litt sakte. Jeg har vært gjennom dette før. Skrivesperra som stopper arbeidet, jeg har ideer - men har ikke helt knekt koden til gjennomføringa. Drøyer og drøyer. Og timene går og det blir lite produsert. Slik er status i den artikkelen jeg hadde tenkt å komme igang med denne uka. (Men det går bra, jeg skal ikke levere før i desember, det er en fagartikkel der jeg må gjør endel empirisk research og arkivarbeid - da kommer det til å løsne... I know...)

Da er det godt å løfte blikket og minne meg sjøl om det mangfoldige livet jeg lever. Vekk fra pc-en - og la dagene fylles av alle de andre viktige og spennende oppgavene jeg kan ta meg av. Det er ikke bare skrivedame jeg er. Jeg er og kan mye.

På mange måter tenker jeg at det er dette skarpe skillet mellom jobb og fritid som industrisamfunnet brakte med seg som har tullet det litt til for oss. Jobb får en mye høyere status, og det som er "ikke-jobb", det vil si ikke betalt av andre, blir regnet inn i denne mye mindre viktigere kategorien "fritid". Og der er det som kjent mye fjas og stas og unødvendig - ikke sant.... - eller? Og så underkjenner vi betydningen av både alt det viktige husarbeidet og familieliv-tida som fritida vår skal innebære. Det får ikke nok plass i timeplanen, det er noe vi skal greie på "ikke-tid" - den tida som er til overs. Og da blir vi stressa fordi oppgavene hoper seg opp, for alt vi aldri rekker, for samtalene vi aldri tar, for roen vi aldri finner. Det er ikke slik at alt er mulig å gjøre etter ni om kvelden. Det får vi ikke til.

Så får jeg - i min frie frilansertilværelse med lite penger og pensjonspoeng - i hvertfall ta dette på alvor. Ta fatt på praktiske oppgaver midt på blanke formiddagen når pc-en ikke er det mest produktive stedet (i stedet for å sitte og surfe og "liksom-jobbe".) Skrubbe badet. Høste eplene. Sylte og tørke epler (åå - det er mye gode eplesaker i vente.). Ta en tur på Fretex (hurra - enda flere gamle bokkupp og to flotte ullskjørt til meg!). Bake nyttige saker. Sy ferdig - endelig - den bestilte kanintunikaen til tiåringen.  Reparere enda flere olabukser. Synlig og usynlig.
Det hjelper - jeg gjør nyttige ting, jeg føler meg produktiv - og samler krefter og ideer til neste skrivedameøkt. Avveksling er bra - og lar oss få være allsidige mennesker.

(Denne har blitt skjøvet nedover i bunken i så mange uker. Nesten ferdig og så måtte den gjøres litt mindre - da havnet den ned i bunken igjen. Men nå! Stoff fra Stoff og Stil. Kombinasjon av et par mønstre fra Ottobre.)

Og så var det disse ferdighetene da. Jeg har tenkt å lære meg noen nye. Så jeg legger i vei. Denne fredagens læringsprosjekter er
- lage havremelk
- lage melkefri yogurt (Vi har et barn som ikke tåler melk)
- lage epleeddik
- lage sitrus-vaskemiddel

Det er læring. Jeg vet ikke hvordan det går.

Takk til alle som har vært innom forrige innlegg, det har vært mange - og takk for mange reflekterte kommentarer. Oppfølger kommer!
God fredag.

hva kan du som...

Hva kan du som hadde vært nyttig for 200 år siden?

Mange av skriveprosjektene mine dreier seg om kunnskap i en eller annen form. Jeg er opptatt av den posisjonen praktiske ferdigheter og praktisk mestring har i vårt samfunn i dag. (Jeg er litt bekymret for den lave statusen som jeg tror dette har.) Jeg er opptatt av forholdet mellom teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter - et forhold som jeg tenker at "i praksis" er nærmere og mer gjensidig avhengig av hverandre enn vi ofte oppfatter det som - men samtidig et forhold som preges av at teori ofte framheves som noe som er av høyere rang enn det praktiske og konkrete. Jeg synes det er spennende å se på hvordan vi oppfatter visse former for kunnskap eller visse ferdigheter som nyttige - og andre ferdigheter eller kunnskaper som  noe vi driver med "bare for moro skyld". Som den kvasihistorikeren og kvasidiskursanalytikeren jeg er - så synes jeg det er spesielt moro å se på dette med nytte i et tidsperspektiv. Hva som regnes som nyttig - og hva som regnes som ren overskuddsbeskjeftigelse (moro...) har endret seg sterkt gjennom historien.

(Jeg minner om at selve ordet skole - fra gresk - betyr "fritid". Det var jo når en var fri fra arbeidet for det daglige brød at en kunne ta seg tid til noe slikt som skole...)

Men tilbake til spørsmålet som jeg sender ut til dere i dag: Kan du noe som hadde vært nyttig for deg om vi her og nå plasserte deg to hundre år tilbake i tid?

høstdag i nabolaget!

I dag har jeg hatt det så gøy! Vi har gravd opp forvillede bringebær, gjenfunnet druknede solbær- og ripsbusker midt i det forvillede landskapet, spadd opp lassevis med fin kompost til jordforbedring, flyttet et par stikkelsbærbusker, og nyplantet to rips og to solbær.  Vi har gravd og vanna og sagd ned trær som skygger og det har vært så gøy. Storebror tok på seg gressklipperjobb hos nyinnflyttede naboer som ikke har hatt tid til å tenke på hagen i høst. Og katten har hoppet blant oss fem i hagen og demonstrert at han faktisk vet hvor han bor nå.

At the end of the day - summerer jeg opp:  Vi har gitt bort bringebærplanter til naboene på vestsida. Sønnen har brukt dagen på å få redusert det lange graset hos naboen på sørsida. Han måtte til slutt låne grasklipperen til naboen på østsida, siden vår gamle skranglekasse ikke klarte det lange høstgraset. Naboene på østsida - på sin side - sendte ned en av ungene for å låne tolv suppetallerkner til familieselskap i kveldinga.
Og for noen dager siden plukka vi plommer hos naboen på nordsida.
Bra nabolag - ikke sant!

Og flott høstdag! Håper du har hatt en fin dag også.

morgenstund

I mørket, under dynene, hver morgen, det grå lyset gjennom gardinene, en varm sjuåring på puta mi - jeg famler etter den indre kalenderen, hvilken dag er det egentlig - onsdag, mandag - det kan vel ikke være lørdag (stort sett er det jo ikke det)? Neste famling - hva er det i dag? Er det noen som skal noe spesielt? Er det noen som skal noe vanskelig eller noe de gruer seg for? Så skrur jeg på mammaberedskapen. Smyger meg opp for å ikke vekke den varme gutten. Tar med katten på badet, han vil gjerne ha morgenselskap. Tenner stearinlysene på kjøkkenet. Setter på vask, koker opp vann. Fyrer i ovnen. Får dagen i gang. Vekker tre skolebarn. 

Vi har hvert vårt tempo om morgenen, noen spretter opp og er raske med morgenstellet, noen trenger lang tid. Noen er selvgående, men trenger en prat på fanget, noen trenger mer påminnelser underveis. Noen er gretne til den første brødskiva er spist. Noen er så morgenfriske at det er vanskelig å få gjort noen ting. Det fungerer best når alle får starte i eget tempo. Huske det som skal huskes. Gymtimene starter klokka åtte, da må en gå ekstra tidlig. Noen skal ha tursekk og termos. Er det skolepatruljevakt på eldstemann i dag? Matpakkene smører de selv. Vannflasker, skapnøkler og lesebriller. Trengs det regntøy i dag, tiåringen sjekker yr.no? Ekstra ull på morgenen. Ungene ordner selv, har stort sett oversikten selv, men vi snakker om hva som er lurt og hva som trengs. 

Selvstendighet kommer ikke av seg selv fra den ene dagen til den andre. Selvstendighet og ansvar modnes ved å få passe med hjelp til rett tid og mulighet til å bli mer bevisst på det en selv gjør gjennom å ha noen å snakke med om det som skal gjøres og ordnes, 

Jeg pusler rundt og drikker te og skrubber gulrøtter til matpakkene og maser litt om å følge med på klokka når praten rundt frokostbordet får oss til å glemme oss bort. Snakke litt om en prøve, det går bra... Tid til kos og trøst til den som har stått opp med galt bein først. Det er godt vi har kort vei til skolen, det går an å løpe. Pusen sitter i minstemanns vindu og ser etter dem, en etter en.
Så er vi i gang.  

fra det ene til det andre - helhet er bra!

 

På fredag avsluttet jeg et spennende skrivedame-forprosjekt og sendte avgårde. Utboks - send. Puuuh. Så får vi se hva de som skal vurdere dette, mener.  Jeg tror det kan bli bra. 

  

 Jeg har flere skriveprosjekter i bunken og skal straks kaste meg over mer tastatur. Men først vil jeg igang med noen prosjekter som ikke primært er skriving. På fredag satte jeg igang i hagen i finværet. Jeg har store planer for å få til mer matdyrking framover. Vi har ikke så stort areal å ta av, så da trengs en god plan og en del innsats. Det blir artig.

I helga - innimellom fotballkamper og bursdagshentinger og et lite loppemarkedsbesøk (fire fagbøker til meg, en haug lekebiler til gutta, danseskøyter og sommerkjole til frøkna, trauste kjøkkenglass til oss alle) og sykling hit og dit og all den vanlige helgekosen med store og små - så fikk jeg faktisk gjort et viss innhogg i reparasjonsbunkene. Mange barnebukser fikk lapper på knærne (noen synlige og tydelige, tøft til yngstemann  - andre så usynlig som mulig til eldstemann), slitte gensere fikk fikset opp nederst på ermene, en av kjærestens skjorter som jeg har lappet haugevis av ganger i sommer, ble omsider definert som "stoff" - kan resirkulers som nye fine ting!

Og i pøsregnet i dag blir det seriebaking, fint å få fylt opp med forskjellig brød, rundstykker, knekkebrød, frokostblanding osv i fryser og bokser, og så blir det nok flere reparasjoner (bunken er uendelig!)- og så igang med litt nysøm.

Så kommer skrivekreativiteten og flere skrivedametimer etterhvert. Mangesysleri passer meg!


- og han vesle følgesvennen min her på bildene - han tar seg av avslappinga for oss begge to. Midt i "innimellom-kveldstids-avslappings-heklelappeteppe-prosjektet" mitt)

sårbarheten har våknet, høsten er her

Det har vært en nærmest uendelig sommer. Sommertøyet fyller fortsatt skuffene, barbeinte unger, solvarme ettermiddager med middag ute. Til og med bading! I september! På lørdag svømte hele familien lange turer i skogstjernet vårt. Valgdagen på kvelden stakk de to store ungene og jeg opp for en ny dukkert. Da var det blitt ordentlig kaldt. Da var det nok siste gangen i år.

Og nå er morgenene kalde. Storebror fant lue og vanter da han syklet tidlig avgårde for å ta skolepatruljejobben sin lenge før skolestart i dag. Vi finner ullpledd om nettene. Vinterdynene venter fortsatt. Regntøyet vet vi jo nesten ikke hvor er lenger. Kanskje trengs det større gummistøvler til noen. Denne høsten har vi liksom ikke trengt å være i beredskap - vi har bare dratt med oss denne uendelige sommeren.

Men med høsten kommer sårbarheten. Sommerens uendelighet gir et frihetsrom som vi lever i så lenge. Det er stadig nye muligheter, det er stadig tid. Høsten strammer rutinene igjen, tidsplanene, kabalene, karusellene snurrer raskere - og vi må henge med, alt må være klart i tide. Vi er flinke og hardtarbeidende folk, både store og små, men det er mange krav og mange frister og så mye å huske på og i blant er det lite som skal til før det rett og slett er for mye.

Mine små er ikke så små lenger. Det er mye de må klare, huske og mestre alene. Samtidig er det mye erfaring og ferdigheter de rett og slett ikke har ennå; det er lett å tråkke feil, glemme, misforstå - og så blir det vanskelig og dumt og leit. Så blir det tårer og stive skuldre eller korte lunter i gjengen.  Og jeg kjenner på utilstrekkeligheten min. Jeg vil så gjerne hjelpe over kneiker. Ikke at livet ikke skal være krevende og utfordrende - det tror jeg jo at gode liv er. Men jeg vil så gjerne klare å hjelpe dem i tide, hjelpe dem å få til dager som går opp, se de ulike behovene til de tre kjempeforskjellige ungene mine samtidig og klare å være nok tilstede for alle. Bistå med den styrken og selvstendigheten som de må erobre. Være bakkemannskap når de letter og ha åpne mottaksarmer når de krasjlander innimellom.

Det er ikke lett. Men hvem har sagt at det skulle være lett? Sårbarhet er å være åpen for livet. Å leve tett på små oppvoksende mennesker er jo virkelig livet.

(- Og solsikka som skinner over her, er vel mer et eksempel på sommerens robusthet i møte med høsten - enn en illustrasjon av sårbarhet. Det henger vel sammen...)

nå er vi spente!

Nå er vi spente på morgendagen. Det diskuteres og twitres og leses og skrives og blogges og publiseres og undres og prates. Familiemiddagen med besteforeldre, bror og svigerinne og små søskenbarn blir nok en god ramme for å snakke om vårt alles ansvar for å bry oss om hvordan det går. Noen har stått på stand. Noen får en sms fra lokalpolitikeren mens vi prater. Og alle skal vi stemme og noen har bestemt seg og andre tenker mer. Men vi forstår hverandre. Og vi må velge. En stemme på det partiet betyr en mindre stemme på et annet. Det må en tenke over. Og vi snakker om rettferdighet og asylbarn og matsikkerhet og miljø og ungene lurer på om det virkelig skal bli karakterer fra femte klasse.

Og så stormer de over alle hauger med søskenbarna på slep og kommer seg svette og slitne hjem til en kveld som mørkner og lys som tennes og en lykkelig pus.

Godt valg!
Stem!

karusell og landingsplasser

Høstkarusellen er i gang. Med tre mellomstore barn og to aktive voksne med mange verv og oppgaver og interesser - så merker vi det nå. For hver og en av oss er planer og aktiviteter absolutt på det overkommelige - men tilsammen blir vi en familiekabal som krever sitt. Ja - vi er mye hjemme - men vi har absolutt vår andel av karusell vi også.

Jeg tror det bare er den tida vi er inne i. Ungene er mellom sju og elleve. De er ikke bittesmå som skal rett i seng etter barnetv, de må få ha noen egne aktiviteter og interesser utenfor huset, noe som ikke er bundet til skole og lekser -  men de er heller ikke så store at de følger opp alle fritidsaktiviteter selv.

Så - da trenger vi struktur og landingsplasser. For eksempel:

En stor familiekalender for et halvår av gangen, printet ut og teipet på siden av skapen i gangen. Der skal ALT stå. Så vi kan oppdage kollisjonene i tide. Dugnader, henting, møter, trening, øvelser...

Vi vil gjerne spise middag og kveldsmat sammen hver dag. Og vi vil spise ordentlig mat. Da trenger vi gode middagsplaner som lar seg gjennomføre på den tida som er til rådighet den dagen.

Vi trenger struktur på handling og vasking. Vi orker ikke ha det som et evig stress over oss at "åååå- vi skulle ha... - men nå orker vi ikke...." Det er ikke så viktig for oss hvem som gjør tingene - men at vi får det gjort, i tide. Slipper å lure eller stresse. Et godt lager av alt som kan lagres hindrer mye av stresset og krisehandleturene. Det er like lett å kjøpe fem ruller bakepapir, eller ti tomatbokser som én - og så har vi det der. Alt er i hus. Vi kan roe oss.

Lekser skal gjøres, selv om dagene er travle. Det å ha en fast leksetid hjelper oss. Da er det ingen diskusjon - det er nå det er. Alle unger som er i huset, mine og andres, sammen rundt kjøkkenbordet - eller utvidet med noen i stua når vi er mange. Eplebåter og gulrøtter. Blyanter i en gammel boks. Og så skal det jobbes. Hos oss passer det best med leksetid fra klokka fire, da er det stort sett en voksen på kjøkkenet som lager middag - og som kan oppmuntre og hjelpe. Alle har fått hatt litt fri og fått surre med sitt etter skoleslutt. Målet er å være ferdig til middag. Det er godt å ha det gjort.

Og så de landingsplassene - jeg føler vi virkelig høster av de tradisjonene vi har sådd gjennom årene som familie. Da alle små var bittesmå, syntes jeg at familielivet endret seg hver eneste halvår, en ny baby, en ny graviditet, et vognbarn, en som slutter å sove på dagen, en ny en som kan gå.... Hva vi "pleide å gjøre" som familie endret seg i takt med familien. Men vi fant ut av ting - hva vi likte som familie, hvilke tradisjoner og ritualer som passet oss og den vesle voksende ungeflokken. Noe falt vekk, andre tradisjoner og ritualer kom til. Slik vil det alltid være. Men det at vi har disse gode mønstrene i livet vårt gjør at vi takler de travle og annerledes dagene bedre.

Ritualer og vaner binder ikke - de frigjør. For vi vet hva vi vender tilbake til når vi har vært ute på farten og alt har vært annerledes og rart og kanskje litt slitsomt. Da kan vi lande. Mange av ritualene handler om måltider, møtes, samles rundt bordet, sitte ned, kjent og godt. Møtes til middagen, dagens veikryss, høre hva alle har gjort i dag, før noen skal på et møte eller på trening. Møtes til kveldsmatlesning med stearinlys og tekanne på kjøkkenet. Fredagsmiddagen som starter helga. Lørdagspizzaen som innleder ordleker og moro. Helgefrokostene som varer lenge med avis og lange samtaler.

Eller en skogstur til de kjente stedene. Så får vi inn rytmen vår igjen og orker mer karusell en annen dag.

mer ydmyke

Jeg tror de har blitt litt mer ydmyke enn vi var. 

De gode vennene rundt bordet. Studievennene som fikk barn lenge før oss og som nå har voksne og nesten voksne unger på vei ut i livet og selvstendigheten. Ungdommer som havnet midt i tapene og begravelsene sommeren for to år siden. Som også har opplevd andre tap nær seg, mistet venner midt i livet, sett at alvoret finnes.

De kloke voksne ser og beretter. Om ungdommer som tidlig tidlig har forstått at det ikke er sånn at alt går bra til slutt. Ungdommer som har forstått at ungdom ikke betyr udødelighet. Som har forstått at livet først og fremst er alvor.

Jeg var nok en ganske tankefull og alvorlig ungdom selv. Men jeg la i vei uten å se meg tilbake. Skulle redde verden og ordne opp. Det var nok av tunge saker å gå løs på - atomkrig og menneskerettighetsbrudd og fattigdom, jeg holdt da på! Men jeg så ingen alvorlig ramme om mitt eget liv. Bekymringene og ydmykheten har kommet først mye seinere.

Jeg tror han har rett, min venn. Norsk ungdom etter 22. juli, vokser opp med et helt annet alvor  og bevissthet om det sårbare, dyrebare og kortvarige ved livet.

nøkkelen til å komme forbi "skal-bare-barrieren"

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om hvordan "skal-bare..."-holdningen hemmer noen av oss, særlig om hvordan jeg selv sliter med å komme forbi alle de barrierene som jeg på en eller annen måte synes jeg bør passere før jeg kan sette av tid til egne prosjekter.

En del kommentarer pekte på betydningen av å fokusere på "livet her og nå" og nyte øyeblikkene tross øyeblikkenes kaos. Det er jeg så enig i - og jeg er også enig i at det å få barn for mange av oss nettopp har denne gode bonuseffekten at vi lærer å gripe øyeblikkene mye bedre enn i voksenlivet før barn. Her-og-nå-gleden er viktig og grunnleggende, og det er så bra at vi minner hverandre på dette. Det er også mye av grunntanken min i det livet jeg lever og det jeg prøver å skrive om i tekstene mine her på bloggen. At vi er underveis alle sammen - og at det på mange måter er livet nettopp underveis, i alle øyeblikkene underveis, som er selve poenget. Leve i det mylderet som et liv med andre mennesker  innebærer. Være takknemlig for at en ikke kontrollerer alt, men rett og slett får være med og oppleve mer enn en noensinne kunne skapt og tenkt ut selv. 

Så ja - det er et budskap jeg absolutt vil støtte!

(og det var altså ikke det jeg prøvde å skrive om i innlegget mitt, så da var jeg kanskje litt uklar. Men uansett er det godt å minne hverandre på det å få med oss livet underveis, uavhengig av de store eller små målene...)

Budskapet mitt i skal-bare-innlegget var først og fremst knyttet til de prosjektene som jeg er fristet til å kalle mer egoistiske prosjekter, mine egne prosjekter, de jeg har lyst til å drive med. Det som på en måte føles som "det som er meg". Ikke å ta en tekopp på trappa i solskinnet - det er vi gode på, men et prosjekt er det knapt nok. Det jeg - underveismammaen, underveisjenta her midt i livet,  på en eller annen måte, selv gjerne gjerne vil bruke mer tid på - men ikke vet om jeg kan eller bør eller har tid til eller noe sånt. Så derfor skyves det gjerne vekk fordi det alltid er noe annet en må eller bør.

For meg er dette først og fremst knyttet til det å skape. Til å skape tekster og tekstiler og andre ting. Skrive, sy, strikke. Med mer... Det vil jeg så gjerne. For det er sånn jeg er, egentlig.


Og nå har jeg skjønt noe. Skjønt noe om hva som er barrierene som gjør at jeg skyver disse prosjektene vekk. Og dermed hva som er nøkkelen til å gi disse prosjektene plass. Det er ganske enkelt faktisk.

Mange av de tingene jeg ønsker å gjøre er nemlig ikke umiddelbart definert som "jobb". Men - som jeg har skrevet om før - dette skillet mellom "jobb" og "ikke jobb" er et historisk og kulturelt variabelt skille, som ikke burde brukes til å avgjøre hva som er nyttig eller verdifullt eller ikke. Mange aktiviteter som i dag regnes som fritidsaktiviteter var for ikke så mange år siden regnet som helt nødvendige arbeidsoppgaver for å holde hverdagslivet i gang i en familie, som å sy klær til familien, eller bake familiens brød. Varene og tjenestene som disse aktivitetene frambringer er fortsatt nødvendige i en eller annen forstand i våre liv, men vi har gjort oss selv avhengige av å selge egne spesialiserte arbeidstimer for å kjøpe alle disse varene og tjenestene ferdiglaget. Dermed defineres eventuell egeninnsats på slike områder ofte som unødvendig - og eventuelt også unyttig.

I tillegg så er det jo dette med å ha lyst til noe. Da er det jo kanskje gøy. Og da burde jo en pietistisk nordmann skyve det langt ned på lista, for gøy - det hører til fritid, etterjobb, etter hard innsats. Dette er et resonnement som knapt nok passer hjemme i vår tid (hvor det tydeligvis skal være så veldig gøy på de fleste jobber...), men det sitter nok i kroppen på mange av oss allikevel.

Så der er barrierene. Det som er definert som fritid og som lystbetont har ikke en berettigelse i den ordinære tidsplanen. Det kan bare skje dersom det av seg selv åpner seg en tidsluke i løpet av dagen. Det gjør det jo knapt nok. Jeg har stor glede av å ha et strikketøy tilgjengelig for små luker, mens jeg hjelper med lekser eller venter på noen. Men noe seriøs skriving eller store syprosjekter blir det jo ikke uten å sette av litt tid. Og anerkjenne kreativt arbeid som viktig. Viktig nok, i hvertfall.

Og der ligger nøkkelen. Nøklene:

Punkt 1. Anerkjennelse av egen virksomhet, som noe som er viktig nok til at "det burde bli gjort". Det å sy barneklær, reparere familiens klær, sy et lappeteppe for varme og trivsel - er noe virkelig, og "viktig nok". Det å skrive noe som noen kan lese er jo også "viktig nok". Selv om det ikke blir penger av alt....
Punkt 2. Sette av virkelig tid. Ikke bare forhåpningstid - "hvis det blir noe tid til overs" - "hvis jeg orker i kveld...". Bestemme at dette kvarteret, eller denne timen, eller denne formiddagen skal jeg skrive. Eller sy ferdig dette prosjektet. Det er 24 timer i døgnet. Det finnes tid.


Det er bra å erobre litt mer innsikt og klokskap for min egen del. Jeg synes jeg har kommet noen skritt videre med dette. Kanskje er dette enkelt for alle andre....?