utsikt mot nye tider

I morgen er det mars. Det drypper fra takene. Pelargoniane skyter nye skudd i kjøkkenvinduet.

Til sommeren er det stupebrett og badevann her hvor skiløypene går nå. Vi har nok gått vår siste tur over vannet i år, hvis værmeldinga framover nå slår til. Det er greit.

Og hver dag får en ta som den er.

God uke til deg.

vinterferie og hverdagsliv

Fin vinterferie!

Alt som det skal være.

Noen skiturer i skogen "vår". Pølsegrilling og bålrøyk. Fregner på nesa i solskinnet.

En skøytetur i nabolaget.

En tur i svømmehallen. Mamma og tre barn på kinotur.

Besøk.

Spille spill og lese bøker. Strikke. Sokk etter sokk...

Heie på Nortug og Bjørgen og de andre.

Fikse ting i huset. Grave snøhule i hagen. Steke vafler.

Gode dager.

Og mest av alt - feriefølelsen ved at det ikke er en haug med matbokser som skal fylles hver kveld, alt kan surre litt mer - vi har tid...

- Og så kommer en søndagskveld med matpakker og sekker klare igjen. Vi er klare for hverdag igjen. Vi er gode på hverdager også.

vårblomster i sofaen

Hurra. Stoff og Stil har åpnet ny butikk, ikke så langt unna. Slikt blir det nye puter av!

Vårblomster i sofaen er helt greit i snøkavet!

God lørdag.

årstidskrans

På veggen i stua henger en krans laget av mispelgreiner fra hagen. Et blondebånd og noen hvite fugler henger der fast. Resten av pynten skifter med årstidene. Nå er det vinter.

Gamle heklede snøkrystaller. Jeg har nok laget dem selv som småjente.

En "dusk" fra alpeklematisen sist sommer...

Her høstkransen, slik den var nå i høst.

En mer sommerlig variant - fra i sommer.

Jeg plukker ned og henger opp. Små saker fra skuffer eller fra naturen. Det liker jeg.

søskentid

Ferietid er søskentid.

Hverdagen innebærer mye fellesskap den også. Gode hverdagsritualer og samlinger rundt bord og aktiviteter.

Men helg og ferie - da er det virkelig søskentid.

Fri fra livet i de faste institusjonene, barnehage og ulike klasser på skolen, fri til å surre og leke og leke og surre og være søskenflokk i fart og spenning.

Det går i ett fra morgen til kveld. Den vesle flokken her i huset består av tre små tette - men selv en slik liten flokk innebærer mange muligheter for ulike konstellasjoner og ulike aktiviteter dagen gjennom. De to sammen - den tredje med puslerier alene - så to andre i tospann - så alle tre på hodet i snøhaugene, det bygges landsbyer, tunneler og veier - O glede!

(og jada, det sprekker her også innimellom, og noen kommer gråtende og klager på en annen og trenger hjelp til å nøste opp i kranglehistorier. Og vi gråter og trøster og splitter opp en stund - og så tyr de sammen som verdens beste søskenflokk allikevel)

Hva mener du er et A4-liv?

Hva ligger i uttrykket A4-liv?

Hva legger du i det? Det hadde vært interessant å høre!

Som den skrivedama jeg er må allikevel jeg skrible litt om det selv før jeg legger spørsmålet ut.

For det første - A4 innebærer noe veldig vanlig noe. Vanlig som et papirark, altså.... Samtidig er det et uttrykk som i sin referanse til vanlighet nesten har et kjedelighetsstempel ved seg. Og kjedelig - det betyr i mange sammenhenger noe negativt, ikke sant.

Men hvorfor det?

Hvis et A4-liv for eksempel betyr noe sånt som ekteskap (eller noe lignende), 2-3 barn, såkalt 9-4-jobb, eie en gjennomsnittsbolig og en gjennomsnittsbil og ta seg sånn greit og ordentlig av alt dette pluss kanskje et par verv i lokalsamfunnet - hva er kjedelig og negativt med dette?

Jeg tror at mye av det som knyttes til et A4-liv i virkeligheten er noe av det største og viktigste i mange menneskers liv - og dermed også av det mest dramatiske, spennende og også positive en kan gjøre og bli med på.

Velge å leve forpliktende sammen med ett eneste annet voksent menneske, kanskje og gjerne for resten av livet - finnes det noe mer krevende og dramatisk enn det?!

Ha ansvar for små som vokser opp, være med på et helt liv og ha ansvar og nærhet for utvikling og liv for et eller flere barn - finnes det noe flottere eller mer spennende enn det?!

Og det å leve i forpliktelser, ha ansvar for økonomi, jobb, et hjem, andre mennesker - det har også en storhet over seg som vi alle bør respektere.

A4 er store liv! Hvis vi vil se på det på den måten. Storheten i å ta valg. Storheten i å stå for valg og ta ansvar.

(og - for å være føre var - det er mye annet som er forpliktende og alt slikt også - men som kanskje ikke er fullt så A4, feltlege i Afrika - veldig, veldig bra at noen er det...)

(men på den annen side - noe av det som i blant blir framhevet som brudd med et "kjedelig" A4-liv må jeg driste meg til å betegne som ganske selvopptatte prosjekter (- ok - jeg får presse ut av meg et eksempel - krysse Sydpolen og sånt....) Men er man uten forpliktelser - så kan en velge å fortsette med det - for all del.

Men ikke tro at det er mer spennende å være alene og på vandring livet gjennom enn å være nært på andre mennesker som en har ansvar og forpliktelser for - døgnet rundt, livet rundt.)

Så - det var nå skrivedamas ord. Svært A4 på mange måter, når en ser bort fra at jeg velger å tjene lite penger, da... - og svært nær på storheten i det små i dette...

Men hva legger du i uttrykket?

oppfølger om valg, frihet, ideelle liv og sånn

Vi er alle underveis i våre liv. Ingen ting er ferdig og fullkomment. Det er ikke ferdig før det er over. I mellomtida får vi leve og velge og tenke som best vi kan.

Akkurat nå her i livet har jeg ingen lønnet jobb.

Jeg har masse utdanning og en gammel og synlig CV som kanskje kan brukes til noe. Vi får se.

Akkurat nå her i livet velger jeg å ikke søke ledighetsstrygd og skrive søknader. Det er mange grunner til det. Noen av dem hører ikke hjemme her i bloggen.

Uansett er det mine og våre grunner som ikke danner noen norm for noe annet enn oss og meg. Men jeg må tenke over det - selv. Også fordi jeg møter spørsmål rundt mine egne valg.

Det er et par ting jeg gjentar og gjentar i det jeg skriver - for eksempel at det er mange måter å leve på. - OG - at vi - ofte - er friere enn vi tror.

Dette henger sammen. Vi kan alle - ofte - bli klokere og tryggere og mer reflektert i forhold til våre egne valg her i livet ved å kaste et eller flere blikk utover, se variasjonene her i verden, se mulighetene, se at i det å si nei til noe så kan en si ja til noe annet. Ved å ikke velge noe som mange andre velger - så kan en få plass i livet til å velge noe som passer for en selv.

Det har sine omkostninger å ikke ha en lønnet jobb. Økonomi er jo èn ting. Voksennettverk i det daglige er en annen. Jeg savner voksentilbakemeldinger på egne prestasjoner. Jobbmuligheter i framtida er muligens også en omkostning. Jeg vet ikke. En gang tror jeg jo at jeg skal ha en betalt jobb "der ute igjen", ikke sant. Eller en eller annen fiks free-lance-kombinasjon som jeg klarer å lage selv. Jeg er usikker. Jeg må godta å være underveis i dette også.

Valg har kostnader og gevinster.

Men mange valg er mulige.

Jeg balanserer ofte i møtet med spørsmål om mine valg, også her på bloggen. Kunne snakke om hvordan vi innretter oss - uten at det skal misforstås som noe jeg skulle hevde som et ideal for alle. Noen bruker mye krefter på å argumentere mot at mine valg kan være en norm. Ingen grunn til å bruke krefter på det akkurat i forhold til meg i hvertfall, for dette mener jeg ikke. Det er mange valg, det er mange måter.... - jeg gjentar og gjentar det.

Men det jeg vil hevde som et ideal er det å kjenne etter hvordan en selv vil leve, og tørre å velge annerledes, hvis det kjennes riktig. Da er spørsmålene bra - og ens egne svar til seg selv enda mer viktige.

tilgjengelighet - er det latskap?

Nylig var jeg en halv dag i Lillebrors barnehage. Det skulle være VM-dag, vinteraktivitetsdag, med ski og aking og pølsegrilling - og Lillebror var svært tydelig på at det var absolutt helt obligatorisk at jeg var med for å se på - og heie.

(For ham dreier det meste seg om å gå fortest og vinne, alt hva vi gjør for å presisere at det er deltakelse som teller, bare preller av. Skiskolen - sammen med andre fireåringer - der han absolutt er en av de aller stødigste og raskeste - det mener han også handler om å vinne! Skal man jobbe hardt for å skrelle av ham vinnerinstinktet - eller skal han bare få kjøre på, tro... Nå har han skjønt hvem Petter Nortug er, og erklærer at han selv skal vinne over godeste Nortug også... Nuvel)

Så jeg kledte meg varmt og godt og var med. Og det er jo alltid godt med noen ekstra voksne hender, så jeg ordnet votter og skibindinger og heiet og oppmuntret småbarn overalt. Stor stas og riktig hyggelig - og kaldt....

Og så undres de små: "Hvorfor er du her?"

Jeg prøvde meg lenge med "Fordi dere har det så gøy, da har jeg lyst til å være med."

Men da det tiende eller femtende barnet undret seg over denne mammaen som bare ble og ble i timesvis i barnehagen, i stedet reiste spørsmålet: "Hvorfor er ikke du på jobb?", måtte jeg jo også vri litt på svaret.

- "Fordi man kan jo ikke jobbe hele tida, jeg har jo lyst til å være med dere her også."

Og så kom det som jeg prøvde å unngå, nemlig sammenligningen: "Men min mamma og pappa jobber hele tida." ("og min også" , "og min også...")

Jeg gjør en hel masse hele tida. Mye av det er ganske fornuftig og nyttig. Men det er bare litt av det som er det som heter "jobb", dvs noe som noen andre betaler meg for. Det innebærer at jeg altså kan være med når minstemann har et sterkt ønske om at jeg skal se ham gå på ski i barnehagen, og jeg kan tilby ekstra hender og fang når det trengs både her og der. Det betyr at jeg kan være mye sammen med mine unger. Nå for tida, når vi har valgt å ha det slik som vi har det nå.

Det betyr ikke at jeg mener noe bestemt om hvordan andre bør innrette seg.

Men jeg kan heller ikke gå i dekning og gjøre det usynlig at dette er en mulighet i tilværelsen. Slik har vi det.

Jeg opplever ofte at mange mener noe om det at jeg ikke er ute i full jobb. Hvordan går det an, liksom. Eller er det latskap? Eller er det noe andre kan irritere seg over, at ikke alle innretter seg etter A4-mest mulig jobb-mest mulig inntekt-malen. Til og med små barnehagebarn registrerer altså at dette er uvanlig og rart - hvorfor er du her?

- men - på den annen side hvorfor ikke?

hverdagsmorgener

Hverdagsmorgener er gull verdt. Jeg blir så glad av disse gode morgenene.

Morgenkos i dyner og varme tepper med et kaldt soveromsmørke omkring oss. Pusle og tusle seg opp. Vekke noen. Bære en liten andreklassing som trenger varme mamma-armer på vei til badet. Finne klesbunkene som ligger klare. Huske ullgenserne og ullsokker og tøfler, det er kaldt i det gamle huset vårt om morgenen før ovnsvarmen tar tak.

Tenne lys i kjøkkenvinduene i det mørke kjøkkenet, sette på tevann, skimte den flammende ovnsvarmen i stua, kjære pappa-mannen fyrer opp tidlig tidlig hver morgen. Frokosttallerkner og små trøttinger som våkner til, samles rundt bordet, starter dagen, samler kreftene, tester en vits, tenker over dagen som skal komme. Hår som skal flettes og tenner som skal pusses, matbokser i sekkene. I mens drikker jeg varm varm te med sitron og kjenner varmen kommer i meg selv.

Små skolebarn steller seg klare og ut i vintermorgenen, en rød og en blå, i hjemmestrikkede luer (det gjør meg så glad - der er mine barn med mine luer!). Vi vinker så lenge vi ser hverandre.

Lillebror og jeg har en ekstrafrokost og kanskje en rolig lesestund før verden krever mer innsats av oss også.

Det er hverdager vi har flest av. Så heldige vi er - som kan ha denne roen og denne gode stunden sammen.

Og så heldige vi er som har valgt å ha det slik....

middagen er dagens veikryss

Vi er ikke en turbofamilie med overbooket timeplan. Men vi er fem - med èn voksen-ute-av-huset-jobb, to skoleplasser og en barnehageplass, inntil videre et visst forhold til SFO, en skitrening to ganger i uka, et skolekor, diverse verv i det lokale livet rundt unger og skole, masse lekser og masse puslespill og tegning og strikking og skiturer og besøk hjem og rutineturer til Rema, noen løpeturer for de store og masse annet smått og stort som vi prøver å få til. Til frokost er vi stort sett fire - pappaen med den lange reiseveien drar tidlig tidlig. Midt på dagen er vi jo ofte beskjeftiget med hvert vårt. Noen kvelder er noen på trening eller skal hentes eller det er enda et foreldremøte... Vi samles alltid til kveldsmat, det er alltid lesing rundt bordet - men noen ganger er vi tre eller fire og ikke fem.

Men til middag - dagens veikryss - da krysses alle våre mangfoldige veier. Da møtes vi. Da er vi sammen.

Vi justerer noen ganger tidspunktet for å favne alle. Husets faste kokk styrer og ordner og får noen ganger hjelpsomme små hender med i dekking og kokking. Ofte er det heller lekselesing og annet styr og ståk. Så får vi alt på bordet, de siste ropes inn, pappaen kommer inn døra - og vi er samlet! Yeah! Vi beretter om dagen, vi spiser og vi søler og mister gafler og glemmer å sitte stille. Og er samlet.

Til en storebror skal på trening og må løpe og skifte - for eksempel.

Veikryss er bra. Vi - gjengen vår - vi hører sammen. Slik er det.

Helgene er også slike veikryss. Hele helga et eneste stort samlingspunkt. Da har vi uendelig av tid og kroer oss og koser oss og nyter fellesskap og god tid.

Og i morgen ettermiddag starter helga!

like vinteren?

Det er bare å innrømme det. Jeg er ingen stor vinterentusiast. Jeg fryser. Og fryser og fryser. Jeg savner lyset. Jeg savner varmen. Jeg savner tørre veier. Jeg kjenner fortsatt på meg alle årene jeg har slept vogn og småbarn over snøhaugene. Her oppe i grenda er vi nok nederst på hovedstadens prioriteringsliste når det skal brøytes.

Som barn var skidagen på skolen langt oppe på min "grue-seg-liste". Omtrent på samme sted som friidrettsdagen på høsten (da vi av alle ting løp sekstimeter på asfaltunderlag i kaldt oktobervær og blå turndrakt og gymsokker - hadde vi ikke funnet opp joggeskoene ennå?). Skidag, lange turer innover i skogen, redd for å være sist, redd for å ramle og bli ledd av.

Jeg var vant med ski hjemmefra, jeg hadde så godt utetøy som en søttitalls barneskoleunge kunne ha, jeg var sikkert ikke sist hele tida. Men allikevel gruet jeg meg hele året.

Jeg husker jeg påpekte for en voksen en gang, kanskje som niåring... - at det var èn dum ting med sommeren, det var myggene - men om vinteren, da var det SKIKORTET. Det dominerende skikortet der en skulle føre inn alle kilometer en gikk - og få merke til slutt. Det burde bli gull... Jeg syntes skigåing alene eller med Mor og Far var helt greit. Men når det skulle telles, observeres, måles - og ikke minst sammenlignes og premieres - da kom prestasjonsangsten og den vonde vinterklumpen i magen igjen.

Så sitter jeg her - har passert førti - fryser fortsatt, synes det er litt skummelt å kjøre bil på ubrøyta vinterveier her oppe i kroken der det fortsatt går to døgn før de brøyter...

Men jeg har tre små - som elsker snø! Som elsker aking! Som ruller seg i snøhaugene og bygger huler. Og som går på ski som noen små raketter. Og skriver kilometer på Barnas Skiklubb og jubler over hvor mye det blir.

Seier!

Det er så godt å se! Så har jeg greid å ikke overføre min vonde vinterklump. De lever nå her i vinterlandet - jeg unner dem så veldig et bedre forhold til vinter og uteliv om vinteren enn jeg har hatt.

Og jeg kler meg så varmt jeg kan - heier og følger opp, fyller varm saft på termos og planlegger nye utflukter og mer moro. For ungene. Og håper at det smitter - gradvis - over på en mamma underveis...

(Bildet: Lillebror smører underveispappaens ski - iført sin aller mest nystrikkede skilue!)

februar på hell

Februar er så kort, og så snart, snart er det mars - og vi kan nesten bare nyte det vi har igjen av vinter - for vi kan øyne slutten på den der langt framme i det fjerne.

Det er lyst når skolebarna går om morgenen og det er lyst når vi spiser middag. Glede!

Det er to guttefjes som samler fregner i dusinvis hver dag. Søtingene. (Hun som ikke får så mange fregner er jo like søt!)

Det er tre små sprekinger som samler skikilometer så mye som de klarer.

Det er kjempekaldt, men når sola skinner så drypper det av taket.

Det er de nye skistøvlene mine som bringer meg på lange oppdagelsesreiser alene i vår egen nære skog - så flott, så deilig, så spennende.

Og det er fortsatt temperatur og lysforhold ute som gjør lageaktivitetene vi koser oss med inne, til viktige deler av dagen og livet. Vi lager trolldeigfigurer og har tegnegjetttekonkuranser. Symaskina gjør sin jobb og det blir nye småplagg og nye puter. Jeg sleper på pinner og nøster og bunken av varmende ullplagg vokser og vokser.

Vi fyrer og bærer ved og tørker klær ved ovnen. Vi puster og peser over alle klesplaggene som skal av og på, og gleder oss til det bare er shorts og solkrem som trengs. Men vi snører støvlene og knyter skjerfene og går ut i sol og vind og snø -hver dag. Vinteren er der.

Det er en merkelig vinter - en overgangstid i mitt liv og kanskje dermed også i familiens liv. Men ting faller på plass gradvis.

Lage familietavle

Dette er ikke en vanlig oppslagstavle. Her henger vi ikke lappene fra SFO eller dugnader i idrettslaget eller tannlegeinkallingene. (De henger derimot med klesklyper på en snor under taket!)

Dette er en familietavle. Her skal vi henge opp viktige ord, tanker, drømmer og bilder. Alle kan skrive eller lage noe som er viktig å henge opp her.

I bunnen var det jo en skikkelig, men gammel og litt kjedelig oppslagstavle med striestoff og treramme. Med litt stoff, hobbylakk, og blonder ble den gamle tavla gjenfødt som "Familietavla".

Klar til opphenging og bruk.

Og så kan vi lese og minne hverandre om noe viktig eller verdifullt....

(Løsningslaget var noe vi fant på tidligere i vinter, jeg skrev om det her...)

Ha en fin dag!

barnets blikk på befolkningsveksten

Morgenstund. Frokostrot og lys i vinduene. Fireåringen er Robin Hood med pil og bue. Radioen durer - tema: Befolkningsvekst. Vi blir 13 milliarder mennesker i år 2100, sies det på radioen. Robin Hood spisser ører:

"Tretten milliarder mennesker, Mamma! På Jorda! Må vi ha en ny jord? Kanskje vi kan lage en. Jeg tror vi kan lage en av gummi, det er løsningen, Mamma!

Alle må ha et hus, Mamma. Alle!

Jeg vet det: Mamma, de kan bo hos oss!"

Så det så. Hørte dere det, Fremskrittspartiet!

Lytt til dem som skal arve jorda.

La rausheten leve!!

(etterpå tenkte han seg litt om og føyde til at kanskje noen kunne bo hos Petter, nabogutten også. Men plass til alle skal det bli i hvertfall.)

(Bildet: Samme fireåring på skitur. Nok snø og plass til noen milliarder til her, tenker jeg...)

lage settekassehyller selv

- eller nesten, i hvertfall.

Til en ung dame som fikk eget rom som følge av den store rombyttekabalen og påbyggingen i fjor, og som har ufattelig mange småting som skal pryde dette rommet - så er hyller helt nødvendig. Og småhyller til småting er i tillegg veldig morsomt!

Så da tager man (det vil si datterens kjære mor, altså jeg) et par gamle bestikkskuffer i tre, funnet i kjelleren. Skuffene ble malt. Deretter koste jeg meg med serviett-decoupage, limte på pyntebånd og glassmosaikk og små knapper - her og der.

Hyllene ble godt mottatt og innholdet i de ulike småhyllene skiftes stadig ut.

Og sammen pryder de veggen over frøknas seng.

venter på dommen?

Jeg drømmer om avhandlingen. At det kommer et brev. Om en stor mørkkledd mann som alvorlig leser opp. Dommen. Det er jo det det er - en bedømmelse. Holdt det? Er det bra nok? Hva skjer?

Det er lenge, lenge siden jeg fullførte og leverte. Mine avhandlingssider drukner i alt universitets- og forskningsarbeidet som utføres daglig, årlig. Mine små sider. Har de druknet helt? Finner de mine sider igjen der oppe?

Det var godt å være ferdig i høst. Men med denne ventetida, så er jeg jo ennå ikke ferdig. Klarer ikke helt sette strek, snu ryggen til det hele og gå videre.

Jeg venter. Og steller syke småbarn, strikker, henter, følger, henger opp tøy, er tilstede-underveis-mamma. Og venter - kanskje på et brev.

Er det det man får?

Og på det som kommer etter. Hva er jeg underveis til? Hva venter jeg på?

sy lommebok

Det var mange svært rolige syke-barn-dager de siste ukene. Forkjøla og rolige i heimen. Og med håndverkere i kjelleren... Vi pusler og tegner og leser høyt, og prøver å friste med noen gode matbiter - men mammaen må også ha noen egne prosjekter. Det frigjør de småsyke til å mase litt mindre og pusle med sitt. Godt for både store og små. Så da sydde Lillebror og jeg lommebok en dag.

Den gamle har vært i filler lenge - nå fikk fantasien og restebunkene med stoff vise vei til noe nytt.

Alle proffe symaskinfolk der ute vil sikkert kunne bekrefte at dette er amatørarbeid. Det er litt sånn "veien blir til mens en går"... Det passer jo meg som er "underveis"...

Men den har altså fine blågråtoner i lapp-på-lapp... - den har lommer til alle slags kort (dvs bibliotekkort, sånn samlekort for stempler på Indiska og sånne ting som jeg har, da - joda jeg har ett bankkort også...)

- og glidelåslomme til myntene...

- og utenpå ble det noen fine knapper fra knappesamlingen. En lang, lang stund holdt Lillebror og husets datter en grundig gjennomgang og foreslo hva som kunne passe. God hjelp og god sysselsetting...

Fornøyd!

å si "nei"

Det er så mye en kan ha lyst til her i verden. Det er en vrimmel av muligheter. Og vi skal naturligvis kunne kaste oss ut i det og si "JA" til livet og mulighetene - men jammen må en som foreldre si mye "nei" også. Det er en evig balansegang.

Jeg forsøkte et lite historikerblikk for min eldste sønn i kveld - som hadde så veldig lyst til noe som slett ikke er aktuelt ved leggetid, nemlig et aldri så lite dataspill - "Har så veeeeldig lyst!" - Og jeg prøvde å forklare følgende resonnement:

- da Mamma og Pappa var små så var det ikke så mye å si "nei" til. Det var ikke så mange forskjellige muligheter som nå. Det var en tv-kanal og en radiokanal. Det var INGEN dataspill. Det var ingen barn og ingen voksne (som vi kjente) som hadde mobiltelefon. Ingen eide noe sånt som en trampoline. Ingen vi kjente reiste lenger enn til Danmark eller Sverige på ferie.

- Døgnet var like langt den gangen som nå. Vi hadde like mye tid, og antagelig like mye oppfinnsomhet, krefter, fantasi osv som barn i dag. En kan godt tenke seg at vi fikk GJORT like mye som barn i dag.

- Men det var færre ting vi ikke fikk gjort. (Hvis en ikke begynner å regne inn alle slags uansett urealistiske alternativer....)

- Konklusjon: Barn i dag må altså leve med at det er flere ting de ikke får gjort, eid, vært med på osv. Det blir (eller bør bli...) "nei" til flere ting.

(Og det samme gjelder - eller bør gjelde - voksne. Vi bør også kunne klare oss uten mer. Det er nok igjen allikevel. Vi fyller døgnet og huset og kreftene og det meste allikevel...)

(Bildet: Noe fra hylla som en kan si "ja" til. Den gode frokostteen i grå boks, hele hvitløk - ikke til te, men til all slags middag - i den kinesiske, og nellikspikre som overlevde jul i den julete i midten...)

fotball - øvelse gjør mester.

Vi spiller fotball på kjøkkenet, fireåringen og jeg. Hver dag. Mange ganger om dagen. Fotballen er en ballong - veldig lurt når det er innendørs fotball - og ganske gøy, for ballongfotballer går litt dit de selv vil, ned trappa til kjellerstua for eksempel...

Vi har hvert vårt mål, mitt er sånn cirka definert av komfyren, Lillebror-superspiller har et litt mer udefinert målområde ute ved trappa. Og siden vi er keepere på hvert vårt lag, så har vi sannelig lov til å bruke henda hele tida også. Det er ordentlig gøy. Vi spiller i ett sett. Mens jeg rydder kjøkkenet og lager middag og passer målet mitt.

- Du er ikke så veldig god, Mamma - ikke sånn som meg. For jeg er BEST! Jeg er bedre enn Pappa! I sommer fikk jeg tolv mål og han bare ett!

- Åja.. jeg trodde jeg ikke var så verst jeg...

- Men du kan øve deg masse - da blir du bedre! Hvis du spør hver dag "Er det noen som vil spille fotball" - da får du øve masse og så blir du bedre, Mamma. Vi kan spille hver dag!

Godt råd. Han har skjønt det. Øve seg er nyttig til mye.

Og han har tatt på seg treneroppdraget!

Ha en fin kveld!

fredager berger oss

Fredager lander vi.

Til en leksefri og arrangementsfri ettermiddag. Til deilig, lettvin, fest-aktig og fast fredagsmiddag rundt det store bordet i stua. Til bittelitt lenger oppe og så i seng for de søte små.

Og så til Gullrekka, og sjokolade og rødvin for de to store.

Hver fredag.

Joda, jeg henger vel opp en vask den kvelden også og vi rydder opp på kjøkkenet. Men så er det fri. Ingen matpakkesmøring. Ingen kveldsjobbing. Ingen snekre-male-rydde-prosjekter. Ikke bare-en-tur på Rema-før-det-stenger.

Fri. Latskap. Være sammen. Et lavterskeltilbud, hjemme, lett tilgjengelig. Og fast. Sånn er det her.

Vi har vel hatt barnevakt ca ti ganger på ti år. Vi har stort sett hatt barn så lenge vi har kjent hverandre. Det kom tre stykker tett i tett. Det har ikke vært restaurantmiddager eller storbyweekender som har gitt oss tid til hverandre.

Hverdagskveldene er fylt med sitt gode styr og strev. Det er også limet i forholdet og livet, alt vi deler - alt vi har sammen. Men en må også ha fri - sammen. Det har vært viktig å skjerme en kveld i uka uten at noe skal skje. En date i uka er veldig bra!

fine og geniale duker

Jeg synes det er fint å ha duk på bordet. Selv om jeg har barn, faktisk... Og voksdukene bruker vi til maling og liming - når vi skal spise er det "ordentlig duk" (og lys og blomster).

Og med hauger og lass med heklede underverker fra kjære gamle bestemødre, er dette enkelt. Så heldige vi er!

Til hverdags ligger alltid heklede brikker midt på bordet hos oss - og til fest tar vi sengeteppene i bruk på langbordet. Genialt - også i barneselskaper med ketchup og sjokoladekake. Først og fremst ser det blondete og fantastisk ut. Dernest er det rett og slett praktisk. Smulene røsser igjennom, så det meste av sølet synes ikke - og etterpå er det 60 graders vask og ingen stryking.

Så takk takk til mine gamle bestemødrene som satte seg fore å utstyre alle barnebarn med flere sett med heklede sengetepper!

"Ankomstservice"

- et skilt på flyplasser - men her i huset er det mer det jeg kaller tida mellom to og fem på ettermiddagen

- det er ikke i grunnen så mye service - men det er mye tilstedeværelse, tilstedeværelse i mylderet...

- mens alle kommer og kommer. En barnehagegutt hentes, det går sakte... To skolebarn kommer hjem, stort sett hver for seg - en raskt og en omstendelig, med hvert sitt. Det er sekker og gymbager og støvler og våte votter og mye å fortelle. Og vi spiser matpakkerester og nye brødskiver og masse epler og er vi kalde blir det varme drikker ved ovnen. Og noen må hjelpes over kneiker. Og noen må slutte å krangle. Og kanskje må en hente en til. Eller det er med noen ekstra hjem. Og noen skal gjøre lekser. Og noen må mases til å gjøre lekser. Og noen må ligge under pledd og få varmen i kroppen igjen. Og det skal hentes ved og fyres i ovn og tørkes votter og skrelles poteter og oppmuntres og koses. Og alle klarer ting selv og er flinke og store, men må minnes på. Og energien stiger og synker og noen furter over mattestykkene og noen bråker for mye og fortsatt skal en lage litt middag innimellom. Og strikke litt mens en går til og fra med et nøste under armen. Og kanskje kan vi perle og kanskje kan vi male og kanskje kan vi lese høyt på snei - eller vi bare surrer rundt og det er greit...

Og vi koser oss og er sammen og det er hjemmetid og vi venter på en pappa som er underveis og en middag som er underveis.

Og så tenner vi lys og lander til middagen.

Og fortsatt er det så mye vinter at etter middagen så er det mørkt og nesten kveld.

Men det blir lysere....

livet og døden og fireåringen

- Du er verdens beste mamma som lager så mange varme klær til oss! Når jeg blir stor skal jeg strikke mange varme klær til deg - så fryser du ikke lenger.

- Å - så koselig det blir!

- Men når jeg er stor, så er jo du DØD! Du skal jo dø før meg!

Stor forskrekkelse og sorg i øynene. Døden er stor og skremmende. At vi voksne skal dø er skumlest av alt.

- Jeg skal love å leve så lenge jeg kan. Vi vet ikke når vi dør. Men nå lever vi. Nå er vi sammen. Nå er vi glade for det.

- Jaaa.

Livet og døden er store saker. Vi vet så lite. Både voksne og barn kan kjenne på dette.

Så dette er det jeg pleier å si når den skumle framtidige døden eller det mulige tapet av hverandre kommer opp hos de små: Vi vet ikke når - men vi vet at NÅ - NÅ - NÅ lever vi. Akkurat nå. Og så må vi leve fullt ut akkurat nå og være takknemlige for det.

på sengekanten med fireåring

- Natta, Mamma. Men du skal ikke synge.

- Skal jeg ikke synge nattasang i kveld?

- Nei. For det bestemmer jeg. Barn må også få bestemme noe.

- Ja, det er klart det. Du bestemmer det.

.....

- Men hvis jeg angrer, da, Mamma?

- Da kommer jeg og synger allikevel.

....

- Jeg angrer. Mamma!

effektiv og tålmodig

Jeg blir stadig minnet om mitt eget uttrykk "effektiv tålmodighet". Det beskriver mye av hverdagen min - og jeg tror det gjelder foreldre generelt. Mye skal ytes og leveres, det trengs tempo, effektivitet og organisasjonstalent - men samtidig en uendelig tålmodighet med alle de skiftende rammevilkårenes og familie-medmenneskenes egne påfunn og ikke minst alle disses egne ulike former for tempo og tidsoppfatninger....

Da tar det tid. Da er tålmodighet min viktigste egenskap og noen ganger min største mangelvare. Og jeg kjenner på dette at en gang, en gang i urtiden - da var jeg jo så kjempeeffektiv! Jeg kunne sette meg hvilke mål som helst og ta på meg all verdens ansvar der ute i verden og levere godt og på tid og til anerkjennelse. Og jeg levde alene og ingen var avhengig av meg.

Nå er det lite sånt. Nå er det hverdagsrytme og alt det småtterie-daglige som leveres. Mat. Klær. Tørre klær. Mat igjen. En viktig prat ved kjøkkenbenken. Rent sengetøy. Plaster. Koste brødsmuler - igjen. Et fang å sitte på. En ledsager ved lange mattestykker. Henting. Følging. Kveldssang. Marerittstrøsting. Nye matpakker.

Og når vintersykebarnedagene går nesten i ett i søskenflokken, så må jeg jo bare være enda mer tålmodig, enda mer i ro, pusle, stelle...

(Godt å ha strikkepinnene, de kan følge med fra gjøremål til gjøremål og ved sykestell i sofaen. Da får jeg gjort noe som jeg ikke må! Alle trenger å gjøre noe som de ikke må!)

Verden der ute er visst fortsatt sånn effektiv-effektiv. Det er lenge siden jeg hadde en vanlig jobb, (jeg har vel i grunnen mest hatt uvanlige jobber....). Hjemmeskriveprosjekter og hjemmejobbeprosjekter støtter godt oppunder et familieliv med tilstedeværelse, fleksible dager og mulighet for "effektiv tålmodighet". Men det føles ofte merkelig usynkronisert med verden forøvrig, der alle - også barn, forventes å gå så fort. Jeg gjør jo "så lite"!

Ingen har rett eller feil. Alle velger sin egen vei. Jeg er ofte usikker på min. Ikke på behovet for tålmodighet og tilstedeværelse i det livet jeg lever akkurat nå. Men på balansen, balansepunktet, valgene framover.