Klar for nye hverdager: Klare mer sjøl!

Jeg vil bare fortelle deg om at du kan lenke deg over på den andre bloggen min og lese teksten

Klare sjøl - en enkel start.

Jeg gir enkle nyttårstips til å komme i gang - skritt for skritt - med å gjøre ting sjøl, kjøpe mindre, klare mer. Du trenger ikke si opp jobben og flytte til småbruk - eller gi bort alt du eier og bo i jordhytte. Begynn akkurat der du er.



(Den gang pus var mye mindre.... - men han klarer fortsatt å stappe seg ned i disse kurvene når han skal kose seg.... Klarer sjøl....)

Råd til skolestart

Så er vi i gang. Matbokser vaskes hver kveld, det går dobbelt så mye brød som om sommeren, bokbindrullene ligger på kjøkkenet, og hvem av dere har gym i morgen egentlig?

Med en sylta forkjøla tredjeklassing som måtte starte skoleåret hjemme på sofaen, en fersk sjetteklassing som både kan sykle til skolen, skal starte med skolekjøkken og være fadder for førsteklassingene - og rett og slett også en ungdomsskoleelev for første gang - så merker vi jo at vi har gjort dette før, - men samtidig så er hver skolestart en begivenhet i seg selv. Det er starten på et nytt arbeidsår for ungene, det er tilbakevending til skolehverdagens rutiner, det er møtet med mye kjent - men også alltid noe nytt, nye lærere, nye klasserom, nye fag, nye bøker - kanskje også nye klassekamerater - eller også (skrekk og gru) faktisk også noen i venneflokken som skal flytte. 

Vi tar bilder i porten, dette er første skoledag. Og vi er i gang.

Men starte, virkelig starte, på skolen - det gjør man jo en gang. Det er de knallferske fem-seksåringene, som tropper opp pyntet og klare, med utvalgte sekker og foreldre med lommetørklene klare - det er de som står for selve starten. Det er en merkedag som skiller seg ut. Fotoapparatene går varme, det er en dag å huske.

Augustukene fram til skolestart byr hvert år på postkasser fulle av reklame for hva som kan skaffes til skolestart. Hvert år kan vi lese artikler om hvordan du gjør barnet ditt klar til skolestart. Alt spisser seg fram mot denne dagen. DA må du være klar! DA må barnet ditt være klar! Forberedt! Utstyrt! Klar!

Men, vet du hva - det er ikke sånn. Første skoledag er ikke en deadline for forberedelser. Det er ikke et skille mellom før og etter. Det er en stor dag, en merkedag, en dag for å flagge, trille noen tårer og feire med noe godt - og det er moro å pynte seg og fint med ny sekk. Men det er ikke barna som skal gjøres klare - det er skolen som skal være klar for barnet ditt, for alle barna, uansett hvordan de er skrudd sammen, om de har lest franske romaner baklengs i sommer - eller om de må bæres baklengs inn i klasserommet.

Betyr det at jeg mener at du ikke skal bry deg? Nei, selvfølgelig ikke. Voksne skal alltid bry seg. Og foreldre skal bry seg med sitt barns utvikling og liv fra det blir til og resten av livet. Har du et barn som strever med noe spesielt, så engasjerer du deg selvfølelig i det hver eneste dag, hjelper og støtter dette barnet spesielt på dette feltet. Har du et barn med spesielle talenter og interesser så støtter du og stimulerer på dette feltet. Hele livet. Før og etter skolestart. 

Men hva med de ukonsentrerte, hva med hun som aldri kan sitte stille, hva med han som strever med å holde i en blyant, hva med hun som fort kan slå når hun blir sint, hva med han som aldri husker å ta på seg klærne uten masse masing? Er det ikke viktig å jobbe med dette før skolestart? Jo, du skal selvfølgelig hjelpe barnet ditt med alle barnets utfordringer, både før og etter skolestart, men ikke fordi barnet skal bli klar til en bestemt dato. Alt det jeg nevner her er vanlige utfordringer for vanlige seksåringer. Ingen skole forventer at det skal dukke opp bare stillestittende, konsentrerte barn med godt blyantgrep og fredsommelig temperament.

Tilpasset opplæring er et grunnleggende premiss for den norske skolen, det betyr at det er skolen som skal tilpasse seg barnet.

Skolelivet er også livet, livet er en eneste lang prosess - vi blir aldri ferdige - men vi lærer og utvikler oss, videre og videre... Og det gjør vi på ulike måter og i ulikt tempo. Det er ikke alt som kan forseres og tas tidlig for å være "klar". En sein og ukonsentrert femåring som viser lite interesse for papir og blyant, bokstaver og tegning, kan naturligvis gjerne stimuleres og oppmuntres - men det kan også hende at det beste er å sikre at han får nok tid til å løpe, sykle og lage veier i sandkassa, eller kanskje lære seg å svømme - det må også til i en barndom, på veien, underveis. Det kommer, det kommer etterhvert.

Det er ikke alt som kan forberedes og det er slett ikke alt som bør startes med i såkalt "god tid". Den gode tida er når tida er inne, det varierer fra barn til barn. Det er du som kjenner ditt barn. Selve det å gå på skolen er også et sentralt ledd i det å bli skoleklar for mange barn. Mange barn bruker hele førsteklasse på å "bli skolebarn". Kloke lærere forstår dette.

Foreldrejobben er ikke over selv om du får andre samarbeidspartnere. Nå er det skolen som er din samarbeidspartner. Det må du gjøre deg klar til. Gjør deg kjent med skolen. Finn ut hvordan du kontakter lærerene til barnet ditt. Skriv mailer, still spørsmål, møt på foreldremøter, gi innspill. Noen spørsmål tar du med avdelingsledelse og rektor - eller via klassekontakt eller FAU.

Men hva med utstyr, da! Da må jo forbrukskarusellmotstanderen i meg si et lite pip: Det er lov å bruke hodet, også når lommeboka er full. Ja, barnet ditt trenger en god sekk, et pennal og noen gråblyanter, et viskelær og en blyantspisser. Dette trenger barnet fordi det er arbeidsredskaper - ikke fordi det skal være statusredskaper. Og en førsteklassing trenger ikke et trelagspennal til firehundre kroner eller tjue forskjellige morsomme viskelær som allikevel bare forsvinner. Videre - ja, barnet ditt trenger klær, vanlige praktiske barneklær for allsidig vær- og føreforhold, akkurat som det har gjort før i livet. Det er heller ingen grunn til å ta av. Kanskje trengs det innesko på skolen, vask sommerens sandaler og vips blir de til vinterens innesko.

Hvis jeg skulle prioritere noe å øve på med en (såkalt) "umoden", sein, liten femogethalvtåring med lite kapasitet for "øving" sommeren før skolestart, så er det en ting: Greie seg sjøl på do. Tørking, håndvask, dra ned, hele prosessen. 

Resten får komme etterhvert. Livet ruller videre.
Ha en god dag, med og uten skoleliv.

Voksne må ta ansvar for Halloween!

Det er ytringsfrihet her i landet. Det er helt i orden å ikke ha sansen for verken realityserier, kjønnskoding av barnetøy, statsråders meninger om hvor ofte vi skal ha barnevakt - eller Halloween - og det er helt lov å si det høyt.Og det gjør folk.  Allikevel virker det som om Halloween-kritikken har dabbet av de siste åra. 

Kanskje vi venner oss til det? Kanskje er det verre problemer i verden....

Halloween var opprinnelig en ukjent skikk her i landet. Akkurat som juletreet var et utenlandsk påfunn en gang. Og Luciatogene er svenske. 17. mai har vi funnet på selv her i landet, men også det er funnet på - og Wergeland var klok som ville ha barna til å være sentrum for det nasjonale opptoget. At noen lager seg tradisjoner med en paljettglitrende kultursosiologs popkonserter i selveste førjulstida, er forlengst akseptert. At folk langs svenskegrensa tilbringer en av påskas helligdager med å shoppe flesk og alkohol i Sverige er visstnok også regnet som en "tradisjon".

Kultur er ikke statisk. Ingen ting er "opprinnelig" - fastlagt fra en eller annen evighetens opprinnelige urtid... Tradisjoner er ikke bare en ferdig boks med tilbehør og aktiviteter overlevert fra en generasjon til en annen. Levende tradisjoner er de vi gir liv og innhold og betydning. Vi begår ingen forbrytelser mot verken folkesjela eller julebukkene om vi finner på noe nytt i blant. (Og julebukk - det er to måneder til, det er bare å forberede seg - ikke kritiser andre for å droppe tradisjoner, hold på dem selv!)

Halloween er ikke viktig. Det er ingen kampsak for meg å  få allminneliggjort Halloween her i landet. Det ordner seg helt greit uten min røst. Men jeg synes den surmulende voksenkritikken i krokene av Halloween er smålig og unnasluntrende. 

Det er på tide at voksne tar ansvar for Halloween. Det er ikke rart at unger omfavner en skikk som innebærer kle seg ut, gå ute i mørket med lykter en hverdagskveld på senhøsten og få godteri av naboene! Det hadde vært en drømmekveld for meg som barn! 

Det er massevis av arrangementer, forventninger og krav som omgir ungene våre, som vi ikke har valgt selv - men som vi rett og slett må ta stilling til og ta ansvar for og bidra til at ungene selv og vi som samfunn får et greit forhold til det. Halloween er ikke av de største utfordringene her. Vi må håndtere kjøpepress, online-samfunnet, aldersgrenser på film når en er borte, press om å være kul og tøff, antall fritidsaktiviteter, hvor mye skal bursdagsgavene koste, mobbing, press om tenåringskultur langt nede i småskolen - you name it -  hele tida. Det er ikke én kveld med svart kappe og for mye godteri som er den største oppgaven eller belastningen i foreldreansvaret. 

Det kan til og med være litt moro. 

Men du som voksen - her og nå - i en tid da dette fortsatt er en ganske ny tradisjon, og garantert en du ikke vokste opp med selv, dersom du vokste opp her oppe i kroken - du trenger ikke sette deg i et hjørne og kritisere, du kan påvirke dette til å bli noe du synes er ok. Det er å ta ansvar. 

Hvis du bare overlater det til ungene selv - og til handelsstanden - ja, da er det som å ikke bruke stemmeretten. Da synes jeg ikke du skal fortsette å surmule, i hvertfall. Og handelsstanden vet hva de vil - dette er god butikk, dersom alle voksne resignerer.

• Unger kan trenge litt hjelp til å håndtere en slik skikk. Det er lurt å gå gjennom regler for oppførsel - hvert år.  "Knep" betyr ikke at vi har lov til å gjøre ugang. Hvis utelysene er slukket, ringer vi ikke på. Vi sier "takk". Vi går ALDRI inn i noe hus.

• Unger - ganske langt oppe i alder - trenger følge, når de skal gå rundt. Det er mørkt. De skal ringe på hos ukjente. Det er greit å følge med. Du kan gå i bakgrunnen.

• Du trenger ikke arrangere Halloweenfest. Virkelig ikke. Hvis du synes det er for mye styr, så dropp det, for all del. Det er for mye styr for ungene også. (De vil helst bare ut og gå!). Men det er jo greit å la noen venner bli med hjem etter skolen, gjøre lekser og spise noe helt vanlig og kle seg ut sammen. Og så følge dem...

• Du trenger verken kjøpe ferdige kostymer eller egne vesker og bøtter til å ha godteri i. Hvis du synes at kjøpepresset rundt dette er for stort, så kan du bidra til å få det hele litt mer moderat ved at du hjelper dine barn med å finne utkledningsklær av det dere allerede har hjemme, finner en skål eller kurv som innsamlingen kan foregå i. Noe sånt.

• Du trenger ikke kjøpe noe Halloweentilbehør. Det går helt fint uten (Særlig hvis du fortsatt er Halloween-motstander). Til og med gresskar er frivillig. Men det kan jo være gøy...

Den største utfordringen

Som forelder til mellomstore barn, så synes jeg at den største utfordringen hver Halloween er spørsmålet "hvem skal jeg gå med". Dette skaper en arena for både usikkerhet, mobbing og maktbruk ungene i mellom. 

Her har vi ikke ferdige oppskrifter som til bursdager der vi ofte forventer at "alle jentene" skal bli bedt. Med et virrvarr av Halloween-fest ("du er ikke invitert!") og "jeg skal gå med ham og ikke med deg" - så ligger det til rette for mye frustrasjon blant skolebarn i lokalmiljøet. Her trengs vi som voksne. Vi trengs til å lage gode inkluderende tradisjoner og skikker i eget lokalsamfunn. Vi hadde ikke akseptert så mye maktbruk og ekskludering på en fotballturnering eller på en utflukt med klassen. 

Her er vi på et nytt felt. Da må vi ta ansvar. Veilede ungene. Skape gode fellesarenaer og gode tradisjoner - her med våre unger i vårt nærmiljø. Det gjør vi ikke ved å melde oss ut.

Du trenger ikke ha Halloween-verksted. Men du trenger heller ikke kjøpe alt de har på Nille. Og, ja - det gresskaret der - for to år siden - var veldig stort....

masing

- Ikke mas!
- Nei, hvis du gjør det du skal, så slipper jeg å mase!

For jeg vil gjerne slippe. Jeg har mye annet jeg heller vil fordrive tida med enn å mase på mine kjære små. Men det blir en del allikevel.

Vi kan kalle det noe annet. For eksempel påminnelser. Det roer det hele, litt... (Men når det er tiende gangen, så heter det vel masing. Og når mamma er lei - så høres det også ut som masing.)

Det er noen triks en kan ty til.
For eksempel så må en sjøl være litt bevisst på å ikke være en automatisk masemaskin som fyller alle tomrom med gjentagelser. Ungene trenger ofte litt tid. Det kommer (kanskje) etterhvert. en trenger ikke gjenta oppdraget (Kan du finne lua di nå, -Plukk opp den brødskiva du mista, værsåsnill... - Kan du gå på badet nå...) om igjen og omigjen hele den tida det tar ungene å surre seg rundt.

Og - prioriter. Det er ikke sånn at vi mennesker greier alt på en gang. En kan ikke få til alt på en dag. Og verken voksne eller barn orker å høre "masing"/påminnelser om alt en har glemt og surra med hver eneste dag. Noe må overses, noe må en utsette til neste år. Sitte rolig ved bordet, for eksempel - det tror jeg at jeg kan glemme foreløpig...Vi er da bare mennesker alle sammen, og ungene er små mennesker med mange år foran seg til å få ferdighetene på plass.

Litt hjelp og oppfølging - og gjerne litt humor - hjelper mye mer enn masing. "Hvis du tar på den sokken, så kan jeg ta på deg den..." Selv store, somlete trøttinger greier så mye mer helt uten masing, når voksne er litt rause rundt dem.

Hvis du ikke kan følge opp - så prioriter enda nøyere. Det er ikke lurt å rope haugevis av masende oppdrag ut fra do, eller der en står låst med en baby på stellebordet. Akkurat da får en la andre ting seile litt - og være litt tålmodig - og så følge opp mer etterpå.

En ting til. Stort sett så står det mer på de voksnes "liste" enn på barnas. Skal vi alle sammen ut av døra på tur, så har jeg stort sett flere forberedelser å gjøre enn de små. Vent med å mase om at de skal delta til det trengs. Gå på do og kle på seg og pakke egen tursekk tar kortere tid enn det tar meg å pakke det jeg mener skal med og ordne opp de andre tinga jeg alltid mener må gjøres før vi låser døra. Og det tar meg enda lenger tid, hvis jeg skal fly rundt og mase på folk samtidig...

For masing tar tid. Og krefter.

Note to self:
- Jeg skal prøve å huske at det føles mye bedre for både meg og ungene når det som foregår kan gå under kategorien "vennlige påminnelser". For akkurat det tror jeg nok virkelig er min jobb. Det tar tid, men det er jobben min som forelder. Det skal ta litt tid å få til ting...
- Jeg skal prøve å huske at det kjennes godt å være litt tålmodig.
- Jeg skal prøve å huske at vi alle er noen feilbarlige små mennesker underveis.
- Jeg skal huske på humoren og rausheten. Da koser vi oss sammen. Selv når beskjeder må gjentas og rutiner må øves på - igjen og igjen...

Maser du?

De ti beste bursdagstipsene

(Nå har det vært mye melankoli og trøst og lys-i-mørket-innlegg fra denne kanten - nå får jeg slå til med et lyst og livlig gladinnlegg med brukbare tips!)

Vi har nettopp gjennomført vår 26. barnebursdagsfeiring på ti år. Hver bursdag feires kanskje med to-tre markeringer (et barneselskap, et familieselskap, kanskje noe mer...) - så da kan en jo gange opp og tenke at her er vi erfarne så det holder. Så hva med å øse ut noen tips fra all denne erfaringen... (Basically gjelder nok dette barneselskapsfeiringene - men noen tips egner seg nok for feiring med bestemor og onkel også)

• Ha et slikt selskap som passer hos dere! Ikke kopier - men kjenn etter hva bursdagsbarnet og resten av familien trives med og hva dere synes er litt ekstra stas når det skal være fest hos dere. Del dette med gjestene - det er flott for andre barn å oppleve hvordan det er hos andre, hva som er stas hos andre - og at det er forskjellig hos forskjellige familier. Stol på at det er bra nok. (Vi tviholder jo på at bursdagsfeiringer skjer hjemme og ikke på loppe-lekeland - og jammen er det koselig og spennende for gjestene også å komme hjem i "årntli selskap")
• La bursdagsbarnet få være i sentrum. Det er jo ikke den perfekte kakeglasuren egentlig vi feirer... Kos deg med at ditt barn feires av sine venner og at du får være med!
• Bruk de ressursene dere har. Finn på noe gøy basert på noe dere liker og er gode til hos dere. Morsom og rar voksen i utkledning er ganske enkelt og ufattelig gøy - ganske langt opp i alder. Er dere flinke til å lage ting - ha en lagebursdag. Er dere flinke med historier - lag en historie sammen - eller bygg opp et rollespill sammen med ungene. Kanskje dere liker å lage mat - kan dere lage kokkebursdag?  (og for alt dette - ha en plan, en plan som er basert på antall unger tilstede...).
• (oppfølger av den forrige - ) vær kreativ med resten. Har dere liten plass - kanskje ungene kan sitte på gulvet, hvis bordet er lite eller stolene er få, - eller kanskje dere kan være ute? Grille i hagen eller på lekeplassen. Det går an å være ute om vinteren også, ikke sant... Kanskje verst i oktober/april-søle.... En av de flotteste barnebursdagene vi har hatt var en oktoberbursdag med grilling på bål (i grillen) i mørke og regnvær ute i hagen - med lykter og varm drikke under presenningtak, og med hodelyktjakt på poser med marshmallows i epletrærne etterpå.. - det var ikke pga plassmangel - men fordi vi hadde lyst og plass ute....)
• Enkel mat. Hvis du skal servere pølser til tjue seksåringer, så legges de klar innpakket i lompe/brød - og deles ut, pang, pang, pang. Juicebokser ferdig med sugerør til. (Og så kan en øke kompleksiten med økende alder - i likhet med mengden mat som beregnes. Forrige ukes elleveårsdag var en matfest uten like - gjestene spiste fra de kom til de gikk - mens de fleste fireårsdager dreier seg om å spise en halv pølse, drikke fem glass saft og søle ut to - og plukke nonstop av kaka...)
• Gode (og få) kaker framfor kjempedekorasjoner som ungene bare sleiker glasuren av.... For mindre barn er kaker i  porsjonsbiter - altså boller, muffins, ispinner best, synes jeg.
• Skattejakt eller rebusløp - er gøy. Husk at ungene er langt mindre konsentrerte enn til vanlig - og tilpass oppgavene etter dette. Lag noen regler slik at ikke de kjappeste ødelegger moro for resten. (Skatten kan være veiviser til kakebordet, eller en kjølebag med ispinner etc - det trenger ikke være godteposer)
• Hvis du er motstander av godteposer - som mange voksne og ingen barn er - så må du rett og slett stå for det i dine egne barns bursdager, ikke bare surmule over det og allikevel opprettholde tradisjonen. Nemlig (jeg er streng nå, ikke sant, konsekvens, konsekvens). Og kjører dere godteposer - så har ingen voksne hos dere  lov til å klage etterpå, da må barna få nyte det hele med god samvittighet... Og hvis - hvis - så husk at det trengs jo virkelig ikke så mye da, etter all den sjokoladekaka osv....
• Og så finnes det noen alternativer. F.eks. popkorn i pose til hver (veldig stas etter kakene), morsom blyant og viskelær til hver, noen klinkekuler i en liten pose. Eller INGENTING. Det er også lov. Det er bursdagsbarnet som egentlig skal få gaver. 

• Og så - til slutt, det er stort sett lurt å vente med reingjøringa til etter barneselskapet. (Dette tipset trekker jeg tilbake når det gjelder familieselskapet. Da vasker jeg både før og etter...)

barnebursdag!

Barnebursdag er fantastisk!

Og etterhvert skaffer en seg litt erfaring - da er det enda mer fantastisk. (Med helgens selskap for femåringen rundet vi nå vårt 21. barneselskap, så nå er vi vel erfarne, vel.)

Og det går an å lytte til noen råd, her er mine:

- Gjør det enkelt. Hovedpoenget er allerede der: Det er BURSDAG!

- Gjør det morsomt. Det er forferdelig gøy med voksne som sier noe litt tøysete, eller kler seg ut eller noe sånt. Det huskes i årevis ("Husker du da pappaen til J. var rar mann ..."). Men la de små gjestene få varme opp litt først, før det blir tøysevoksne....

- Gjør det kompakt. To timer er absolutt nok for småbarns-barnebursdag.

- Ha en plan. Informer bursdagsbarnet om planen (eventuelt - ved et bursdagsbarn som klarer å stå i ro i to sekunder i en slik anledning, legg gjerne planen sammen med barnet - hurra!). For eksempel: A) Alle kommer. B) Vi tar flasketuten-peker-på-åpne-pakker MED en voksen og en pose til søppel. C). Mat - hurra. D) Lek - litt fri - litt organisert. E) Kake, bursdagssang. F) Eventuell overraskelse til gjestene - og ferdig, hadet.

- Ta styringa. Små barn trenger litt veiledning i en så fantastisk hendelse som en bursdag er. Send unger på do og bestem at hender skal vaskes. Bestem at nå må Trine vente på tur og Truls sitte rolig. Det går helt fint - vær voksen. Ungene blir tryggere da, når det er tydelige voksne der.

- Nyt dagen. Nyt festkledde små mennesker som sprudler over - det er jo fantastisk! Nyt fantastiske samtaler rundt bordet og alt det andre.

Og så en liten ytterligere utdyping av dette med "gjør det enkelt"

- En trenger ikke et lass med papp og plast fra Nille og dulle og dille for å lage bursdag. De fleste av oss har tallerkner og glass i skapet fra før. De fleste har også oppvaskmaskin. Så kan en heller slå seg løs og kjøpe noen fancy servietter.

- Ikke still med hundre sorter brus som barna må velge mellom. Det tar så mye tid og blir så komplisert. Her er det enten en boks med juice med sugerør ferdig på bordet - eller så står glassene der med sugerør og vi skjenker saft når de har satt seg (ikke før...., gjett hvorfor).

- Pølser er en gjenganger - og det er helt greit. Gjør klar fat med pølser ferdig i lompe/brød og send rundt.

- Det er ikke nødvendig med ti fantastiske kaker. De små sleiker av non-stopen og så må en kaste restene.... En flott variant er pyntede muffins - og så en stor is på et fat pyntet med bær og godteri og bursdagslys. Det er enkelt og det spises opp og nytes.

Skattejakt er et fantastisk alternativ til fiskedammer og slikt - men der også: Gjør det enkelt og ha en plan. Ungene er så oppspilt at de får med seg langt mindre enn vanlig.....

Godteposer - det er en kjempestor debatt. Men som med det meste annet - hvis en er "mot godteposer" - så er det kanskje en idè å droppe det i de bursdagene en selv arrangerer, altså ta konsekvensen av egne meninger selv. Men verden går ikke under av en godtepose heller. Det er ikke verdensfreden som står på spill.... Men prøv for eksempel en pose popcorn til hver som avslutning på festen - eller som hos femåringen nå sist - en liten tøypose med klinkekuler til hvert barn, hver måtte gå på en egen skattejakt på kjøkkenet og lete etter en liten blå pose.... Eller faktisk ingenting. Det går også bra. (Men ikke lag godteposer og stå og klag på det etterpå, stå for det du gjør, voksenfurting over sukkersaker er ikke passende i bursdag)

Og - kok to kanner ekstra med kaffe og hank inn noen av foreldrene til en skravlings på slutten, det er en av gevinstene - vi blir bedre kjent både store og små!

Sju skriveråd til framtidige eksamener

En trøtt skrive- og sensordame skal nærme seg slutten på denne dagen. Med henvisning til forrige innlegg der jeg skryter på meg veiledningsevner - og med bakgrunn i min lille pågående geskjeft med å vurdere strebende studenters prestasjoner på eksamen - så gir jeg her noen velmente råd til kommende eksamensskriverier. For mange er dette langt fram - uendelig langt fram. For noen kommer det før man aner det.

(og dette er nok råd som passer aller best på slike eksamener jeg selv har mest bakgrunn fra, lange essaybesvarelser på mange-timers-skriftlige eksamener....)

1) Les oppgaven. Les alle ordene. Det er ingen lureord der. Det er meningen at du skal forstå ordene og svare på akkurat det du blir spurt om.

2) Svar på oppgaven. Det er det aller viktigste, hele hovedpoenget, faktisk. Skriv dette rådet opp på et ark med det samme du setter deg ned - og sjekk underveis. Svarer du faktisk på oppgaven?

Dette betyr A) Du MÅ svare på alle spørsmål som du må svare på. Det er tydeligvis (ser jeg) lett å glemme at todelte spørsmål må svares på i alle ledd....

- og B) Det du skal gjøre når du skriver er "bare" å svare på spørsmålet. Ikke skriv alt du vet om alt på pensum. Alt passer ikke inn under dette spørsmålet. Vær kritisk. Vis vurderingsevne.

3) Skriv pent. Fortsatt skrives svært mange eksamensbesvarelser for hånd. Det er snart det eneste vi skriver for hånd, bortsett fra handlelapper... Dermed er mange uvant med å skrive særlig lange besvarelser med egne hender og egen penn. Vi som sensurerer er velvillige. Vi ønsker å forstå. Vi leser og søker forståelse av alle krefter. Men det er lurt for din egen del at det du skriver er leselig. Prøv.

4) Definer begreper.

5) Vis til hvor du henter kunnskapen fra, hvis du husker det... Hvilke teorier, hvilke teoretikere, hva slags forskning osv.

6) Disponer, strukturer og presiser hvordan du faktisk besvarer oppgaven. Jamfør nummer to ovenfor. Ikke bare skriv i vei om alt du kan og alt du mener.

7) Det er lov å tenke selv. Selvstendighet og vurderingsevne er av de kriteriene som skiller ut de aller beste i bunken. Men selvstendigheten må være saklig og faglig fundert. Sarkasme, politiske meninger, og tull og tøys trekker nok dessverre heller ned.

Lykke til.