kjenner vi hverandre?

De ringer fra Norstat og vil ha en liten undersøkelse. (Hvor liten da - spør jeg - for ofte sier de liten og så tar det 20 minutter... - da kan dere heller si lang undersøkelse, sier jeg.)

De spør hvor gammel jeg er og jeg har ikke lyst til å tenke meg om og finne det ut. (Det vanskeligste spørsmålet). De spør hva jeg jobber med. (Nest vanskeligste).  Og antall hjemmeboende barn. (Lett)

Så spør hun litt om partier - og jeg svarer det jeg tror jeg mener nå (jeg får lov til å si flere heldigvis...) og det jeg vet jeg stemte sist. Og om bilbruk. Og hvilke pålegg vi pleier å ha i huset. Ja, vi har vanligvis tubeost, fordi ingen spiser den opp - så den ligger bare der... Nei, vi har ikke sjokoladepålegg i huset. Ja, vi har syltetøy, hvis hjemmelaget teller? Jo, det teller, mener hun. Veldig hyggelig dame.

Nå vet hun omtrent alt om meg, tror jeg. Ikke sjokopålegg og bare hjemmelaget syltetøy og vurderer å stemme De Grønne. Jepp. Tydelig bilde. Vi har henne nå.... 

Jeg er innom noen faste blogger jevnlig. Noen lesere er innom meg jevnlig. Kjenner vi hverandre? 

Vi vet vel lite om de tubeostene som bare ligger der i kjøleskapet (men nå vet dere det!!) - men vi leser tanker og refleksjoner, meninger om mangt, bastante utsagn og brede nyanseringer hos hverandre. Jeg har en slags forståelse av hver og en av dem jeg leser jevnlig eller ser spor etter jevnlig her hos meg. Et bilde - my impression, i hvertfall, av bloggpersonligheten. 

Sannhet og identitet er ikke entydig. Det er ikke ett sant og gyldig bilde av hvem jeg er (selv om jeg følte meg ganske satt i boks i telefonsamtalen i kveld). 
Det sanne er det sammensatte. Det samme gjelder dem jeg møter og dem jeg leser (det må jeg minne meg selv om - ikke sant, alle er like sammensatte, vi ser ikke alt, vi vet ikke alt.) 
Det sanne er det sammensatte - men også det sammensatte har røde tråder. Nyanser og mangfasetterte bilder gir også helhet og tydelighet - gjennom de røde trådene som organiserer framstillingen, som gjenfinnes her og der og gir et mønster.

Så da kan vi kanskje kjenne hverandre - litt - allikevel?

Hva tror du? Kjenner vi hverandre?

det mislykkede?

Jeg nøster videre på disse prestasjonene. Livet som en prestasjon. Livet som en hinderløype, der vi må - i hvertfall bør - passere alle hindre med stil og og stas og gode karakterer - og gjerne poste det på Facebook etterpå... Hvert hinder, hver post på programmet er en prestasjon - den kan graderes, den kan bestås, den kan vises fram. Selv det å ha barn - kan det bli en slik prestasjon som karaktersettes?

Eller ikke...? Hva når det ikke er så strålende? Når det ikke glitrer av hverdagslivet, når lesestunden blir masestund, når ingen har vasket badet og alle regndressene ligger i en gjørmehaug i gangen og det er fortsatt ingen som har ryddet vekk skiene. Når en glemmer at det skulle være med en tom skoeske til juleverkstedet!  Når ditt barn har kranglet og slått. Når babyen gråter til halv fem på natta og da starter toåringen dagen.... Når sykdom og bekymring gir deg tunnelsyn og ingen framtid kan skimtes. Når en smugspiser sjokolade. Når tålmodigheten tar slutt og en blir for streng. Når noen gråter og krangler - kanskje er det til og med de voksne...? Eller når en er motløs og lei.

Når en ikke presterer med glans og stil - midt i dette prestasjonsløypelivet. Hva da? 

Hvis alt er en prestasjon - ja, så har vi vel mislykkes, da. Det ble ikke bra. Det ble mislykket. Den og den og den posten på dagens program. Ikke stas. Ikke fotoverdig. Ikke egnet for skryt og omtale. En prestasjon som feiler.

Mislykket?

Livet er langdistanse. Og det er mye mer. Det er helhet. Det er samspill. Det er å ta ansvar, stort ansvar. Men livet med andre mennesker gir deg ikke tilsvarende mengder kontrollmuligheter som det ansvaret du sitter med. Selve døgnet-rundt-livet gir deg heller ikke supermann-krefter og engletålmodighet. Det betyr ikke at det er mislykket. Det betyr ikke at du må plukke ut bit for bit av hverdagshistorien og feste "mislykket-merkelappen" til disse. Det betyr at du lever et vanlig menneskeliv.

(Det finnes virkelig ille, forferdelige ting man kan gjøre her i verden. Da snakker vi ikke om å mislykkes med prestasjonene - da handler det om å gjøre virkelig gale, gale ting. Slikt som aldri skal skje. Det er helt utenfor vanlige skalaer for hva som kan gjøres. Det er ikke det jeg snakker om her.)

Men å være et sårbart og feilbarlig og unikt og fantastisk menneske - som tar ansvar - gjør en innsats - og ikke alltid består på en skala fra en til whatever - det er å leve et virkelig liv. Vi kan ikke leve et liv som halvveis mislykkede dag for dag. Hvordan skal vi kunne bære det?

Det finnes ingen som kan leve ditt liv for deg eller bedre enn deg, det finnes ingen vikar som kan steppe inn når du "mislykkes". Derfor skal vi  løfte oss og gå videre og leve i mylderet. Med ansvar og vilje til å mestre motgang og medgang.


(Bildet - veldig vellykka prestasjon, Lillebrors drageprosjekt for et par år siden. Fantastisk fin - men strevde  nok litt i lufta...)

ganske vanlig greie...

Helga for ei uke sida ga denne bloggen over 14000 treff på innlegget Det er ikke en prestasjon å ha barn - etter at VG la innlegget på sin forside. Det er over ti prosent av denne bloggens samlede treff gjennom drøyt to og et halvt år! Det er spennende og litt skummelt å ligge på VG i tre dager! En litt provoserende og litt tabloid overskrift kan lett misforstås. Men både forståelser og misforståelser kan i hvertfall skape interessant debatt.

Stort sett ble det interessante og interesserte kommentarer. Det er fint å få synspunkter også fra de som ikke leser bloggen til vanlig.

Det er mye vi mennesker både må og vil klare her i verden - og som kan puttes i boksen for prestasjoner. Og rett i ryggen og klapp på skulderen bør vi unne både oss selv og andre.

Mitt poeng er å normalisere, vanliggjøre - det å leve med barn. Ikke fjerne bevisstheten om at det krever en innsats. (Spesielt ikke når vi har ansvar for noen som ikke kan ta dette ansvaret selv - ennå...)

Men er man forelder - så er man det. Hele tida. Da er det vanlig. Ikke noe "utenfor vårt egentlige jeg" - ikke noe vi bretter opp ermene for og setter igang med - og så blir vurdert på en skala fra 1 til 10 etterpå. (Frøken Makeløs skriver om ekspertrådene i dag, jeg henger meg på - trenger vi faktisk å leve det vanlige livet vårt etter ekspertenes råd?)
Vanlig og hverdagslig. Ofte vanskelig - akkurat som andre deler av livet. Men vanlig.

Det er veldig vanlig å ha barn. Vanligere enn å ha hund eller ha symaskin eller spille golf. (Og nå har jeg ikke sjekket SSB - jeg bare gjetter - jeg kan ta feil). Det inngår i mange vanlige forskjellige liv. Det er mange måter å leve ansvarlige liv med (og uten) barn.

Egentlig tror jeg det er lettere å være en selvstendig forelder som styrer sine egne valg i dag - fordi det finnes så mange slags råd og varianter i den offentlige samtalen. Ja - de kan være motstridende - og det er en utfordring. Men det er en mye større utfordring dersom det bare finnes EN offisielt godkjent måte å leve på, erklært av lærer og prest og avisa og ferdig med det. Tror jeg, da.

Råd er bra - når vi vil ha det og trenger det. Ettertanke og verdibaserte valg her i livet er nødvendig - uansett om du har barn eller ikke. Men ikke gjør livet med barn til noe "utenfor ditt eget liv". Det er mitt råd, ikke ekspertbasert - bare livsbasert.

Ha en fin hverdag!

(her er det klestørk etter dagens regnskyll, tre sekker og en gymbag slengt i gangen, to som tipper over av søsken-leke-glede i kjelleren, rester av eplepai fra i går, en som har brukt halvannen time på skoleveien hjem fordi det er en så fin hund å kose med på veien, ikke leksetid eller middagslagetid ennå, både skitrening (!!) og fotballtrening i kveld, et ferdig pinnsvinkostyme laget, en full vaskemaskin, store bunker med loppemarkedsbøker fra helga... og varm te til hun som skriver og syr,  -og passe vanlig i kriker og kroker...)

Rasmus på loffen og dagens barn på vandring

Det er kveldsmat og høytlesning - hver kveld. Nå er det Astrid Lindgrens Rasmus på loffen. Og det er spennende med alt som skjer på landeveien og rørende med den vesle barnehjemsgutten Rasmus som lengter etter en familie, en far og en mor.

Såvidt jeg husker var dette den første lange kapittelboka som minstemann hos oss hang med i svingene på - sammen med de andre til kveldsmaten. Det er mange år siden nå. Det ble Den Store Boka for ham den gangen. Nå er vi tilbake igjen.

Og Rasmus og landstrykeren Oskar rømmer fra både tjuver og lensmannen og gjemmer seg  i ødegårdshusene. Oskar forklarer at disse husene sto tomme igjen etter amerikafarerne, de som reiste fra alt for små og trange kår for å forsøke å få det bedre i Amerika. Og vi finner USA på verdenskartet over kjøkkenbordet. Og husker alle Huset på prærien-bøkene vi har lest om Laura og Mary og familien deres som reiste og fant nytt land i Amerika. Slik var det - det var en tid en kunne reise og finne nye muligheter og egen jord.

Og så spør jeg ungene om de tror noen reiser slik i dag. Avgårde - vekk fra fattigdom - for å finne muligheter et annet sted i verden. Først tenker de at svaret må være "nei". For det er jo så ofte vi understreker avstanden i tid, at det er annerledes nå, at barnehjemsbarn i dag ikke lever som på Rasmus sin tid -eller at det ikke er lov i dag å slå barn og stenge dem inne slik far til Emil i Lønneberget gjør. Det er annerledes nå - pleier vi å si....

Men så tenker de etter. Nevner Somalia. Flere av barna har flyktningebarn fra Somalia i klassen sin - det er et land de vet at noen reiser fra. Og vi tenker videre - på mange som reiser for å finne nye muligheter - i Norge. På polakker og svensker - og europeere fra hele kontinentet som søker lykken i Norge, fordi vilkårene har blitt for vanskelige i hjemlandene. At mange unge mennesker ikke får arbeid og kanskje ikke tør å stifte familie. At andre reiser avgårde med familien sin for å få det bedre et annet sted. Akkurat som amerikafarerne i forrige århundre.

Ungene følger med, spør og har innspill. Vi peker på kart og drøfter. Og vender tilbake til Rasmus og Oskar.

Bøker kan vise oss kontraster og annerledeshet. Sammenligningsgrunnlag og forståelse fordi noe var så annerledes "før" - eller "der".

Men alt er ikke annerledes. Bøkene kan også gi oss en forståelse for trekk ved vår egen samtid, ved å reflektere over paralleller og bruke skjønnlitteraturens rike tilgang på forståelse som kilde for å bli klokere også på vår egen tid.

Dette gjelder også barns lesning og lesingen med barn.

endelig?

- Ja, det er vel godt å ha fått alle tre på skolen?!

Jeg tar sjansen - selv om jeg ikke kjenner denne med-mammaen:
- Vet du, jeg tenker liksom ikke sånn jeg. Jeg tenker ikke på at de skal fortest mulig over i nye faser og at det er "så godt å være ferdig med ditt og datt". Jeg er opptatt av hvordan vi har det her og nå.

- Åja, du vil helst at de skal være så små som mulig for alltid? Hun smiler.

- Nei. Ikke det heller. Ikke statisk. Jeg vil bare ikke alltid sammenligne faser og mene noe liksom "utenfra" om hva som er bedre eller verre. Alle tider har sine sider. Nå er vi her.

Og så får vi en fin samtale. Om faser og livet og her-og-nå og sånn.

Og jeg tenker videre.

Med førstemann leste jeg babybøker og grublet over alt. Tenkte i faser, slik alt jeg leste om barn og babyer ble formidlet. Lengtet etter noe. Lengtet etter sammenhengende søvn. Lengtet etter å forstå mer av barnet mitt. Redd for å feiltolke, redd for å gjøre feil. Trodde på påstandene om at med fast føde kom nattesøvnen (neida!). Var litt lettet da jeg kunne sette på ham sko og plassere ham i en sandkasse - et mer håndterlig barn, liksom. 
Neste baby - 21 måneder etter førstemann - innledet kompromissets tid. Jeg fikk slutte å være redd - for feil og mellomløsninger ble det vanlige. To å bære - to å mate - to å legge i hver sin vogn på dagtid og hver sin seng (gang på gang) om natta - to med bleier - en som løp og klatret mens den andre måtte støttes under nakken - to som gråt og skrek. Det var knallhard læring i å være flerebarnsmamma og erkjennelsen vokste i meg: Dette er mitt liv. Det er ikke noe utenfor meg som jeg skal måle og vurdere. Det er det livet jeg lever nå, og jeg håndterer det. En unge under hver arm og albuen på dørhåndtaket. Mate to i kryss med hver sin skje. Amme i sandkassa. Jeg ventet ikke lenger på at strevsomme faser skulle gå over. Jeg landet midt i det hele. 
(Med tredjemann var vi jo bare der. Og sykdommene og bekymringene hadde krevd så mye at friske og krevende småbarn var en gave. Og jeg priste meg uendelig lykkelig over å ha en ny levende liten baby å bære på igjen, mens toåringen og fireåringen bidro med sitt mylder og ståk.)

Jeg har visst lite på forhånd om alle faser. Det ser jeg nå. Det er ikke sånn at "alt blir så mye lettere" når de begynner på skolen. Barna blir større og greier mer - og det stilles også større krav til dem. Bakkemannskapet - foreldrene - trengs like mye som før. Det er spennende å være med på ferden.

Jeg lengter ikke tilbake - og jeg er i hvertfall ikke opptatt av å få ungene større fort, kjære vene. Men jeg skulle gjerne hatt en større flokk. En liten en til på hofta og en som stabber rundt. Jaja. Og så tenker jeg i blant - med litt sorg - over hvor mye en glemmer så fort. De intense småbarnsåra - glipper de fra meg i minnet også? Fordi hver ny dag som kommer også er så full og rik og krever sitt. Det blir litt som svarthvite bilder, eller de falmede 70-tallsbildene fra egen oppvekst. Glimt.

Mens vi er her og nå.

(Der og da, sju år sida. Nyfødt Lillebror, og to andre på fanget)

gjøre det sjøl!

Det er godt å gjøre ting sjøl. Det gir en valgfrihet og uavhengighet.

Det gir en mulighet til å velge tid (tid ganske fylt av   nettopp disse gjøre-sjøl-oppgavene, riktignok) - framfor penger - i en del situasjoner. Dette valget gjør det også mulig å velge tilstedeværelse, et familieliv som ikke bare er en kabal der alle tidspunkter og alle steder alle skal og må være  strever med å få plass i døgnets og ukas timer.

Vi er sterkt integrert i en kapitalistisk økonomi, der spesialisering og kjøp av varer og tjenester står sentralt.
Men selv i denne situasjonen, sterkt integrert, med lett tilgang til Rema og Biltema og XXL og mye annet - så er dette en vei vi ønsker å gå. Vi ønsker å klare mer sjøl. Lære oss grunnleggende ferdigheter. Lage selv og reparere selv. Øke dette feltet i livet vårt. Og formidle det videre til ungene. At de ser at dette er vanlig - at en gjør ting sjøl.

Det blir mindre handling av det. Det blir mindre forbruk av det. I perioder blir det kanskje mindre skatteinnbetaling også, fordi vi kan greie oss på lavere stillingsprosenter. (Sorry, finansminster.)

Men det gir oss ferdigheter. Det gir oss valgfrihet. Det gir oss  hverdagsprodukter vi står for selv. Det gir mindre belastning på miljøet.

Og så tror jeg på at det gir ungene mine en valgfrihet i ei ukjent framtid, ei framtid som ikke bare kan dreie seg om å taste koder og dra kort....

søndagsro

Søndagsmorgen. To små fortsatt i seng med hver sin bok, lesehestene mine. Lillebror og Pappa steker bacon og koker egg. Vårsola skinner. Påskepynten skal vel plukkes vekk i dag, men de grønne kvistene skal få stå. I går kom syklene fram og ble pusset og gnidd. Snøen ligger fortsatt i krokene - men det finnes tørre veier her og der.

Underveismammaen skal drikke te og lese søndagsavis og hoste og nyse og samle krefter - og så skal de bli vaffelsteking i sola seinere i dag. På tur med de som er friske. Eller hakke isklumper i hagen. Og samle fregner. Og prøve nye vårluer - jeg fikk sydd noen i går kveld i en stille stund...

Gode søndagsønsker til alle - med alle sine prestasjoner og alle sine krav i livet - og med de mennesker som er gitt oss i livet, som gave og oppgave.

(Litt skjelven etter å ha ligget to dager på VG - og nervøs for at det ikke skal gå tydelig nok fram av mine tekster at jeg har stor respekt og anerkjennelse for folks innsats i de tusen hjem. Det kommer jo så mye rart av kommentarer. Jaja. Det er jo litt artig med 8000 treff også.)

Flink nok!

Menneskelivet er krevende og bør kreve tanke og omtanke. Ikke bare følge opptråkkede stier og fastlagte mønstre - men tenke sjøl. Bruke valgmuligheter. Ta ansvar. Gjøre en innsats. 

Reaksjonene på gårsdagens innlegg har vært interessante. Det er et sjansespill å hive ut et innlegg som forsøker å nyansere prestasjonsbegrepet. Det er så lett å bli misforstått. Havne blant de ikke-anerkjennende, de som ikke forstår hvor krevende livet er. Hvor mye ansvar det er å ta vare på de små her i verden.

Jeg argumenterer alltid tungt for ansvar. Ansvar som menneske i verden. Ansvar som voksen.

Ansvaret som forelder dreier seg om mer enn å fokusere på mine prestasjoner. Det er ikke slik at jeg står opp om morgenen og begynner å "prestere" som mamma. Jeg ER mamma, uansett, alltid. Det er en gave og en grunnleggende (og utfordrende) del av livet mitt. Barna er mennesker jeg lever sammen med og har ansvar for - de er ikke gjenstander som jeg forbedrer med mine prestasjoner, de er ikke produkter av mine prestasjoner. 

Jeg argumenterer også sterkt for raushet. Raushet og anerkjennelse. Det er mange måter å leve gode og skikkelige og ansvarlige liv på. Og jeg skulle ønske vi alle delte mer ros og raushet. Men livet skal leves - ikke bare presteres. Det er ikke alltid det synlige som er det mest krevende. Det er ikke gitt at de (tilsynelatende) harmoniske og flinke barna har de "flinkeste" foreldrene, de som gjør størst innsats.... 

Jeg argumenterer også for det å være underveis. Ikke alltid måle seg selv og livet opp mot et eller annet ferdig perfeksjonsmål. I dag er vi her, underveis, midt i mylderet - med all vår innsats og alle våre utfordringer. Livets mål - når når vi egentlig dit - når er det fullendt og perfekt? (Og hva gjør vi da?).

Livet med nære mennesker, spesielt med barn som er avhengige av deg, er et slikt liv - underveis. Det har verdi her og nå. Vi er på vei, vi jobber med utfordringer, vi knekker lesekoder og slutter med bleier, får malt en vegg, får ryddet litt mer, lærer å lage eggerøre eller lappe sykkelen.... Men jeg kan ikke måle mitt daglige døgnet-rundt-liv og ansvar med barn opp mot ett "mål". Hva skulle det vært? Når de klarer alt som jeg har tenkt ut? Når de flytter hjemmefra? Er det målet med barnelivet?? Livet må også leves, skritt for skritt.

Det er mye innsats og mange enkeltstående prestasjoner her i livet. Mye å være stolt av og mye å gi anerkjennelse for. Men selve livet - er det også en prestasjon? Hva slags liv lever vi da?

Det er ikke en prestasjon å ha barn

Det er ikke en prestasjon å ha barn. Det er ikke noe å skryte av eller vise fram. Det er ikke noe å være "flink til".

Det betyr ikke at det er lett. Eller at det er likegyldig. Langt i fra. Livet som menneske i verden er krevende for mange av oss. Ansvar for små mennesker er langt fra likegyldig. Det å få bli foreldre og få denne gaven og dette ansvaret er for mange av oss det største som skjer i løpet av livet. Det forandrer livet, det gjør noe med egen identitet, det gjør noe med hverdagene og prioriteringene. Det er viktig. Og det krever sitt.

Og det bør ta tid. 

Men det er allikevel ingen sensasjon eller prestasjon. Det er et liv som leves. Som mye annet som tilhører menneskelivet, det å leve, det å leve sammen med andre mennesker.

Skillet mellom det å leve med andre voksne, selvstendige mennesker - og det å leve med barn som du har ansvar for - er nettopp dette; du har ansvaret. Det er noen i din nærhet som er ditt ansvar, og de har i utgangspunktet ikke de samme ferdighetene, erfaringene og forutsetningene som du har til å håndtere ditt og datt her i livet. Derfor er de ditt ansvar. Når en av dere er syke, eller det er nattevåk og uro, når det er vondt i magen og høye skuldre og noen som mobber og vanskelig matte og snørr og blod renner. Så er det du som har ansvaret. Ikke for å ordne alt. I høy grad også for å lære og gjøre barnet i stand til å ta mer og mer ansvar selv. Dette foreldreansvaret for barnets utvikling og gradvise adgang til og mestring av verden er krevende og spennende og bør være tankevekkende. Men det er heller ikke en prestasjon.

Barnet er ikke et produkt av de voksnes prestasjoner. Barndommen skal heller ikke være det. Det er en sum av det livet vi lever - ikke noe vi viser fram til andre for at de skal se hvor "flinke vi er". 

I bloggverdenen og i medieverdenen forøvrig handler det ofte om å vise fram. Vi skriver og fotograferer - glimt fra det gode eller pene i livet, ofte. Og så kommer kritikken - om at dette blir for glanset, for overfladisk, det er et narrebilde av det reelle livet, nattevåket, hybelkaninene, snørr og oppkast. Så skal en heller vise fram det tunge, være solidariske i slitet, vise hvor strevsomt det er - og få klapp på skulderen og skryt for det, for at en holder ut og holder på. 

Da er vi jo tilbake ved livet som en prestasjon vi viser fram - igjen....

Det kan høres utakknemlig ut. Skal en ikke få skryt? Skal en ikke føle seg flink? Etter seks-sju år uten sammenhengende søvn? Eller verdensrekord i antall vaskemaskiner på et døgn. Eller etter en fantastisk flott sjørøverkake eller luciakjole - eller hva det nå er. Joda. JODA! 

Verden burde være rausere. Både med å unne folk med fine bilder litt skryt og å anerkjenne det tilnærmet usynlige evighets-hverdags-slitet (som bare må gjøres omigjen i morgen) som grunnleggende for alle. Alle trenger anerkjennelse, - for mattelekser og gulvvask og et nesten ryddig rom...

Men - ich wiederhole - det er ikke en prestasjon å ha barn. Å ha barn er ikke noe jeg presterer som forelder.

Det er en gave. Det er krevende. Det er utfordrende. Det er et liv. Et liv sammen med mennesker - barn - i utvikling. Ikke noe jeg presterer - noe jeg "får til" eller "ikke får til". Barna mine er selvstendige individer - mitt (vårt) ansvar - men med egne valg, egne rettigheter, egne veier å gå.

Når vi har det fint - så er det vårt. Det er oss. Det er vårt liv. Ikke noe jeg presterer. 

Når jeg bærer de tyngre mammabyrdene, så er det bare sånn det er. Ikke en prestasjon. Bare slik livet nå en gang er.

(Men jeg legger til noen skrytebilder allikevel, da. Tunika - designet av fjerdeklassingen - sydd av meg. Buksene ble sydd tidligere i vinter...)

Andre tekster om noe av det samme - om å klage eller idyllisere eller noe annet... og om barn er noe "vanlig" eller noe "ekstraordinært.....

Fint tilbud

En morgen før påske, da Lillebror var syk og hanglete og måtte hvile hjemme. Pappa sier hadet før han går avgårde:

- Og god bedring, Lillebror!

- Takk for tilbudet!



Godt svart. Det tok sin tid, men nå er alle tre friske og i farta. Så nå er det jeg som må samle opp restene av sykdom og slitenhet. Tar også  imot tilbudet, gjerne raskt! 
Ha en fin dag.

det gode mylderet

I går kveld, pust ut -pust inn. Nyvaskede gulv over hele huset, ingenting er så effektivt som en barnebursdag - da er en jo nødt, etterpå, sjokoladekake og ketchup på alle gulv... Kjæresten vasker opp, alle de rare koppene våre og de blomstrete loppemarkedskaketallerknene som ikke går i oppvaskmaskina. Jeg ser  bursdagsvimplene under taket og i porten ute - 

og klessnora med alle påskemaleriene. Syrintreet på kjøkkenet fullt av malte egg. Mellom huset og lekehuset henger en snor med ballonger.  Sånn er det hos oss.

Lyktene brenner. Vi glemmer å ta inn flagget før det blir mørkt.

20 klassekamerater - alle guttene og alle jentene, alle må med -  til vår strålende sjuåring har vært samlet til pølser og kaker og lek. Alle foreldre invitert på hentekaffe midt i kakesmulene en halvtime før selskapsslutt. Folk blir kjent, får skravlet litt, noen vil ha mer kake - alle kan være med i mylderet. Det er rebus og en skatt som finnes i stekeovnen.... Det er tegnebord på kjøkkenet og langbord i stua. Alle er med. Dagen før var det slekt og andre venner. Gode dager da en kan fylle huset.

Og jeg er så glad for at dette er livet vårt. Det er ikke styla og stilig. Det er myldrete og fargerikt og romslig. Vi har kopper og plass til alle. 

Det ble malt noen påskeegg i år også. Tre syke barn brettet opp ermene, jeg blåste egg, og etterpå stekte vi pannekaker. 

Og mannen malte kjøkkengulvene. Sjokoladebrune. Nå blir det sjokolade hver dag....

Tre syke små har holdt oss litt i ro. (Med mange bøker, med maling, med strikketøy og brettspill. Og sånn.) Men ikke bare inne. Vi har fått vårsol og fregner så det holder. Sol hver dag, uansett hvor vi var! 

(Vårtur til Huk - vi som holder til i skogkanten fryder oss over en tur til sjøen - og har lagd oss denne påsketradisjonen. For to år siden satt jeg her på Langfredag og skrev prøveforelesning om Foucault. Det glemmer jeg vel heller ikke....)

Alle de gamle påskekyllingene er framme, det er en skokk med gule isoporkuler som fortsatt pryder hver en krok... Og litt ny karse. Og pelargoniar som spretter ut.

Mylderet er på plass. Nå er hverdagen tilbake også. Og april. Det skal bli bra, tenker jeg.

Ha en fin etter-påske-dag.

(Disse bittesmå harepusene var skatten som bursdagsgjestene fant i går...)