beretninger om en tidligere jul, del I

-førjulsvinteren for to år sida...

Med toåring, femåring og sjuåring hadde vi voksne vært svært syke samtidig og kontinuerlig fra slutten av oktober. Hele november forsvant.

Livet må jo gå sin gang. Handling og middager og lekser og følging hit og dit. Skifte til vinterdekk i snøføyka med 40 i feber og sånn. Men akkurat veldig i rute med noe som helst blir man jo ikke.

Deretter tok de små over. Sykdom, sykdom. Jeg var nesten ikke ute av huset.

Lillebror slo til med vannkopper første halvdel av desember, deretter frisk to dager, vi rakk to Luciafeiringer i to barnehager - og så svært svært syk igjen, utstrakt i armene inn på legevakta, høy, høy feber - diagnose lungebetennelse.

Og han var så svak, han hadde sluttet å spise og drikke, ingen ting fristet ham, ikke en saftskvett, ikke en pepperkake. Ingen sjanse for å få ham til å gå med på å ta antibiotikakuren. Vi prøvde alt, han bare gråt, og sovnet av utmattelse og ble sykere og sykere.

Og nå har historien altså kommet til ca 20. desember.

Jeg sto på skolens julegudstjeneste - alene der vi egentlig skulle vært alle sammen - for å høre lille eldstemann synge solo i julespillet - og gråt og gråt. For jeg visste at nå var snart det eneste alternativet at Lillebror ble lagt inn for intravenøs behandling. Og jeg gråt av bekymring for min lille rødhårede energibunt som alltid er den som blir sykest og svakest når det først slår til. Og jeg gråt for de andre to som fortsatt tviholdt på forventningen om jul og fellesskap og pepperkakehus og alt sammen - alt som jeg ikke kunne forstå at vi kunne greie i denne situasjonen hvis vi måtte splittes opp og sende halve gjengen på sykehus

Og så kom mirakelet. Vi fikk i ham en dose. Og seinere en til. Og litt saft. Og bittelittegrann krefter kom tilbake i den vesle og han fikk styrke til å inngå en svært løfterik avtale om to non-stop for hver medisindose.

Og så ble det pepperkakehus og pakker i siste liten, og jul igjen. Den store heldags juletre-henteturen i min barndoms store skoger ble droppet, en får jo kjøpejuletrær på ethvert hjørne her i byen også!

Og den aller største gleden - som helt tilsidesatte alle hybelkaniner og alt som ikke var gjort dette året - var at vi fikk være sammen alle fem.

Den største gaven - å få være sammen.

Jeg har et strålende bilde fra denne julekvelden - lille toårige Lillebror i bare bunadsskjorte og strømpebukse - strålende fornøyd foran en lysende stjerne i vinduet mens han gaper over medisinskjea. Juleglede!

Han var svak og puslete framover vinteren, men kom seg igjen skritt for skritt.

(Bildet er et glimt fra Storebrors adventskalender, de er hengt opp alle tre i kveld...)

barnas glitrende øyne?

Jeg husker en januarsamtale med en etter-juls-andpusten kollega en gang for mange år siden (sånn - "hvordan har dere hatt det i jula, da?"). For for min kollegas familie, der de var utrustet med to sett skilte besteforeldre og tre små barn selv, hadde jula vært en endeløs reising rundt til nye og nye juler. For hos hver besteforelder måtte det jo være "julaften her også" - og ny ribbe og ny gang rundt juletreet, og alle pakkene og kakene som hørte til. Og så neste dag var det å pakke sammen og kjøre videre til en ny julaften.

For alle fire besteforeldrene (som ikke kunne møte hverandre, må vite) ville jo ha den ekte juleopplevelsen med de søte små. Se det glitre i øynene og høre alle skryte av kaker og pakker. Ingen ville nøye seg med bare et "tredjejuledagsbesøk". Kjære vene.

Så glitret det vel ikke så mye i øynene når det ble den tredje eller fjerde julaftenen i strekk, og kanskje var ikke barnas jubel like stor hele veien. Eller kanskje spilte de med. En anstrengende øvelse i å "levere jul via barna" må det i hvertfall ha vært. Min kollega var glad det var over og et år til neste gang.

Så ekstremt er det nok få av oss som har det.

Men en liten vær-varsom-plakat kan være verdt å ta med seg: Det er ikke barna "alene" som skal levere julen med sine glitrende øyne - (når bare vi voksne leverer alle rammefaktorene). Det kan vi faktisk ikke forlange av dem.

Den gode julestemningen og den gode julen er noe vi opplever sammen, store og små. Alle er med. Og barna går inn i det vi viser er verdifullt og godt. Det vi voksne vektlegger og viderefører. Det bygger seg opp, tradisjoner og forventninger over tid. Og så bærer vi dette videre som familie.

Mange julaftener, store og vidunderlige som de har vært, har fått sin bråslutt for de aller yngste her i huset, klokka bikket plutselig vanlig leggetid, øynene ble smale og det eneste som telte var med ett en vanlig skive med hjembakt brød og gulost og en kopp med melk og rett i seng. Mange år ventet de fleste pakkene til førstejuledagsfreden, julaften orket de rett og slett ikke mer. Men jul var det, og lysene skinte og treet var grønt og glitrende. Vi voksne bar julen videre.

Nå er de små plutselig så store alle tre. Husker og bærer med seg minnene og tradisjonene og lager førjulstid og juletid sammen med oss. Og det de husker og reflekterer over og bærer med seg, stammer jo fra disse tidligere årene, det vi sammen har lagt inn i forberedelser og feiring før. Vår jul - her hos oss.

forbrukerrefleksjon fra de små

- Hvorfor får vi så mange aviser om dagen, Mamma?

- Noe av det er ikke vanlige aviser - det er reklame...

- Men hvorfor får vi så mye av det nå, da?

- Det er vel fordi det snart er jul og da tenker de i butikkene at da skal de vise folk alt det de kan kjøpe til jul.

- Å. Men vi kjøper ikke så mye sånt, ikke sant. Vi lager selv til jul vi, ikke sant, Mamma!

Wow! Tenk det. Her glir budskapet inn.

Nå gjelder det bare å følge opp. Vi får lage og lage.....

tid til det gode

Det myldrer. Og noen ganger er det ro. Og både mylderet og roen hører sammen og hører til. En skal ha tid til å favne det hele.

Og noen ganger kan en mamma midt i mylderet få litt velsignet tid med ett av barna. Få tid til å snakke og utforske noe sammen. Litt tid midt i mylderet. En småsyk storegutt får en kosedag hjemme, Mamma leser til eksamenssensureringsjobb, Storebror skravler om alt mellom himmel og jord, hoster mindre og mindre - og nyter alenetid. Sjuåringen nyter å bli hentet for en gangs skyld og Mamma nyter å gå på vinterveier med en rødkledt nissejente med lange fletter som leier og skravler. Så har vi det godt.

Og Lillebror er på frier-besøk, så ham får vi savne - og glede oss til å nyte til kvelden. Imens gjøres lekser ved kjøkkenbordet, Mamma baker og ordner kranser til dørpynt og strikker hemmelige ting som ingen skjønner.

Og dagen er god - og vi har tid til å ta den imot.

"nytt" skap på en dag

En dag forrige uke ble brukt til å lage et nytt skap i gangen. Det ble så fint! Med de nymalte hvite panelveggene var det gamle, kjedelige bjørkefolie-pax-skapet fra Ikea en nedtur å se på. Men så praktisk innvendig. Plass til alle uteklærne til fem folk. Og har man skap, så har man skap. Men vi har også en kjeller full av malingsspann som burde brukes!

Slik var de blanke, kjedelige skapdørene før jeg startet.

Pusset over alle flater Malte tre strøk med fargen Skumring. Brukte Sens-maling som tørker superraskt, slik rekker man tre strøk på noen timer. Eneste investering var nye knotter.

Skru på alle dører og skuffefronter igjen. Veldig kjekt med Ikea da, dette kan vi. Og så var det nytt skap!

Maling er i likhet med strikking en veldig deilig, selvtillitsskapende, produktiv aktivitet. Enkel å gjennomføre - og raskt tydelig fysisk resultat. Og så blir man ferdig og da er det gjort! En gang for alle. Ikke som gulvvask (som straks er usynlig - og må gjentas i det uendelige) eller avhandlingsskriving (som i stor grad også er usynlig og som tar ufattelig med tid).

Ha en fin dag.

hva skal komme?

Advent betyr ikke vente - men ankomst - det husker vi jo...

Og så får vi vente på ankomsten, da - av hva det nå er som skal komme i livet vårt....

Hva venter vi på, her i livet?

På at sviblene skal vokse?

På sol?

På litt færre kuldegrader?

(for tidlig å vente på vår, da går en bare i stykker av lengsel....)

På vellykket bakst - på et helt måltid uten kriser - på en hel dag uten søskenkrangel - på et kjøkkengulv som holder seg rent i en hel dag?

På fred og ro? (Det kan en vel heller ikke lengte etter, det blir som å lengte etter stillstand og ikke-liv. Vi vil jo ha liv!)

På noen, noen som lytter og forstår?

På noe, noe som skal skje?

På noen skritt i riktig retning?

På meg selv?

På at julebarne-tv skal begynne... (det er høyest på lista over det sjuåringen venter på nå).

På å bli med Alicia (stor jente i barnehagen) hjem! (Lillebror er helt klar. De skal nemlig gifte seg (så jeg er visst ikke forlovet med en fireåring lenger. Det er bare litt dumt - "for vi vet ikke hvor vi skal bo, Alicia vil bo hos seg, og jeg vil jo bo hos deg, Mamma". Hmmmm - løser seg vel med åra....)

Noen dager må en vente på en annen dag.

Sånn er det med den saken.

Men lysene brenner. Det er varmt i ovnskroken. Og sviblene vokser, bittelitt....

før første søndag

Lørdagskveld. Finne adventsstjernene. De gamle smijernslysestakene har fått fire hvite lys hver. Noen sommerlige lykter byttes ut med mer vinterlige. I kveld skal jeg pakke kalenderpakker. I går kom julebøkene ned fra sin hemmelige krok i et skap, til stor glede for små lesere som forsvant ned i bunken og koste seg, - med juleevangeliet, Kaisa Krabat, nissehistorier av mange slag...

Dagen har vært fylt av baking, juleverksted, vanlige lørdagsreingjøringssysler, koselig matlaging, mye innelek i kulda. Det er tette dager for tida og krevende temperatur og vinterføre, vi er fem slitne folk om kveldene. Godt med rolige helgedager, pusle rundt hverandre, ta vare på hjem og liv.

Vi gleder oss til det gode ritualet med å tenne lys og synge lyssangen. Her i huset innledes så godt som alle måltider med tenning av lys og sang. Det har desembermåneden lært oss for mange år siden. Vi så hvor mye vi gledet oss over å samles i en sang i disse mørke ukene - at vi innførte måltidssynging til alle måltider. Om sommeren underholder vi vel nabolaget med vår sang - når alle måltider inntas ute. Jaja - det er vel bra.

(Bildet: Lyktene lagde veslejenta og jeg forrige helg, tomme fetaostglass med serviettdecoupage og pålimte perler og glassmosaikk. Denne helga har vi lagd lykter med engler og nisser på....)

barn og bøker

Her i huset er vi en gjeng lesehester!

Selv var jeg et svært lesende barn. Hadde jeg fått velge fritt i barndommen hadde jeg vel knapt gjort annet enn å lese (og tegne...). Jeg lærte meg å lese selv da jeg var fire. Leste store bøker lenge før jeg startet på skolen. Fikk grense på en stor bok om dagen - og ikke lesing før etter middag. (De ville vel at jeg skulle komme meg litt ut også...)

Vi var på biblioteket ofte, dro bæreposer fulle av nye skatter hjem. I et gammelt hus med mange, mange rom var det bøker i alle, alle, alle rom. Noen urgamle og skjøre - og så fra alle generasjoner framover. Alt var tilgjengelig. Jeg startet med Agatha Christie og de gamle Evi Bøgenæs-bøkene fra Mor og søstrene hennes tidlig på barneskolen. Etterhvert var det også de gamle bokhyllene inne i den kalde avstengte Storstua, alle de gamle klassikerene, Kielland, Skram, Hemmingway, Sandel. Hele verden og historien kom til meg gjennom bøkene.

70-talls barnelitteraturen var preget av krevende realisme, det var skilsmissebarn og mobbing på skoleveien. Litt tungt og trist, selv om budskapet alltid lysnet mot slutten, - hvis vi alle er greie og vi ser realistisk på det hele, så skulle vi vel kunne leve dette livet allikevel.... Jeg lengtet etter "Store Historier". Med helter og krevende oppgaver. Med prestasjoner og mot og store begivenheter. Da gikk jeg til tidligere tiders bøker.

Og så til Astrid Lindgren - og Maria Gripe! Broren min og jeg sparte til å kjøpe oss Brødrene Løvehjerte, en krone hver i ukelønn hver uke, bestille boka på den lokale bokhandelen, endelig kunne be om skyss til kommunesenteret og gå og kjøpe den - jeg husker fortsatt prisen - 42 kroner og 50 øre. Og så Tordivelen flyr i skumringen (Maria Gripe) - men den husker jeg mest som det fabelaktige hørespillet som gikk gang på gang på Lørdagsbarnetimen.

Mine små vokser også opp i et hus med bøker i alle rom. De drasser bøker med seg overalt, fryder seg over våre lass fra biblioteket, ser alltid fram til vår felles høytlesningsstund hver kveld til kveldsmaten, - og leser selv på sengen en liten stund før de sovner. Alltid en bok med i baksetet, alltid bok med på stranda. Sjuåringen er en spesielt stor lese-racer, leser alt, hele tida. Alle mine gamle bøker, - og Mormors - får en ny vår.

Eldstemann holdt selv i bøkene og frydet seg over at vi bladde om allerede som ganske liten baby. Alltid en bok i lekegrinda. De to yngre brukte litt lenger tid på å forholde seg til bøker som noe annet enn hva som helst en kan bite i og slå i gulvet. Men så skjønte de poenget - og så ble bøker også for dem en så sentral og verdifull del av livet som den er for oss andre.

For oss vinterfrosne er dette er en spesielt god årstid for å tenne et lys og krype opp i sofakroken og inn i armkroken og lese, sammen og selv. Vi gråter og ler og lever mange liv gjennom bøkene. Vi lærer - og vi lærer å innhente informasjon og forståelse gjennom tekst. Men mest av alt så gir lesingen opplevelse, et vindu ut av eget liv og inn i noe annet, et rom rundt og utenfor det nære, en mulighet til å forstå og se og kjenne mer enn sitt eget. Det er en gave til oss alle.

Hva leser du og dine barn nå i vinterkulda?

(Bildet: Ved og på kjøkkenbordet er det alltid en haug med bøker, - og i vinduskarmen står et lite leksikon, hvis vi plutselig lurer på hvordan det er med den fotosyntesen egentlig - eller hva hovedstaden i Paraguay er...)

det blir flere luer til jul!

Strikking av småplagg er kjekt, kan gjøres innimellom det meste, mens en hjelper til med lekser, lager middag, venter på barn. Og så er det meditasjon. Veldig enkel fingergymnastikk - og rask og produktiv produksjon. Til og med svært nyttig nå i kulda.

Så nå blir det mange luer til jul. Her er noen av de siste...

(her var bestillingen klar - mørke farger, gjerne svart og lilla, til en ung dame som fylte 11 år nylig. Den kom i bruk fra første dag! Hurra!)

Men denne er det ingen som får - for den er i full bruk av Lillebror allerede. Den har alle glad-farger en kan tenke seg!

God kveld

venting - en verdifull kunst

Innen psykologien lærer vi om utsatt behovstilfredsstillelse. Det nyfødte barnets skrik vitner om et menneske som ikke kan vente - som må ha mat nå, omsorg nå. Og det skal den lille få. Tidsnok kommer ventingen.

Men så utvikler vi oss, utvikler tidsbegrep, får oversikt over kulturelle mønstre, disiplineres av oss selv og andre - og lærer oss å vente, forhåpentligvis.

For det å vente på noe godt er en rikdom i seg selv. Lengselen etter det uoppnåelige eller sorgen over det tapte er noe annet. Men å vente på noe godt som (kanskje) kommer, gir det gode en større verdi og gir også ventetiden en verdifull dimensjon, en glede i seg selv.

I mer økonomisk knappe tider var kanskje venting lettere forklarlig. Det ga seg selv. Manges økonomi er i dag endret slik at mange ønsker kan oppfylles umiddelbart, "- en sjokolade her, et tegneseriehefte der, så fine klistremerker, og den genseren passer akkurat!" Forbrukskarusellen snurrer raskere. Hvorfor vente til helga eller til jul - når vi kan gjøre det nå, spise det nå, kjøpe det nå....?

Tapet av ventetid, glede-seg-tid, ønske-seg-tid er et reelt tap. Mener jeg.

Det er ikke stusslig og fattigslig å måtte vente på jul og bursdag og helg, måtte skrive ønskelister, måtte spare ukelønn for å samle opp til en høyt ønsket lego-trailer (det gjorde Storebror her i huset nylig, uke for uke telte han over til det var nok - en stor, stor dag!).

Tvert i mot: Det gir det ønskede en større verdi. Det blir verdt å vente på. Slik blir det store drømmer og ønsker - og store gleder.

Vi går snart inn i adventstiden. Advent kommer av ankomst, - det vi venter på er en ankomst. Vi får legge våre egne innhold og verdier i hva vi venter på, hva som skal komme. Men vi teller ned. Adventskalender og adventsstake er symboler for å telle ned, for å dele opp ventetiden og tydeliggjøre den - og dermed gi den en egen verdi. Tradisjonelt var den kristne adventstiden en fastetid, virkelig en tid for å vente og utsette behov. Min adventstid velger jeg å la være preget mer av skapende forberedelser og rikdommen i dette. Vanlig hverdagslig nøkternhet ligger i bunnen, men ventetiden skal vi bruke til å glede oss.

Adventskalendre kritiseres også for å være for preget av forbruk. Vi kan huske på hva de egentlig symboliserer - en nedtelling, som nellikspikrene som tas ut av appelsinen en for en... Vi skal ikke "slå i hjel" den julegleden det er å gi og få presanger med overlessede adventskalendre, - men heller ikke ha dårlig samvittighet for å gjøre en glede ut av nedtelling i en mørketid. Og vakre kan da også adventskalendre være - i likhet med adventslysestakene. Jeg viser våre en annen dag...

I min egen barndom skulle alt ventes på til jul. Ingen stjerne i vinduet før lille julaften. Ingen klementiner før den 24. desember. Alt kom natt til julaften og julaftens formiddag. Fra lilla til rødt og sju slag på noen timer. Det skulle nok fastes og holdes igjen på både pynting og smakebiter av julebaksten den gangen.

Så streng er jeg ikke. Akkurat nå gleder vi oss jo til helga når stjerner og lys skal tennes!! Så godt, så godt er det at vi har adventsstjernene lysende i vinduene og lysende småtrær i hagene nå i mørketida. Det fyller ventetida med mer godhet og glede. Og vi smaker mens vi baker. Og gleder oss.

God novemberdag til deg.

tenn lys, vær sammen

Noen ganger grubler de små over døden. Og vi tenker over våre døde. Sørger over våre døde. Tenker på hvordan livet og dagen i dag kunne vært om de fortsatt hadde dem med oss.

Livet er en gave. Vi har hverandre til låns. Selv når de små med tårer i øynene ber om oss å love at vi aldri skal dø - så må vi finne formuleringer og forståelser som bærer i seg at vi faktisk vet at livet er til låns. Mitt budskap pleier å være at jeg håper det er lenge, lenge til noen av oss dør... - og - viktigst av alt - at nå lever vi, det vet vi, i dag lever vi, i dag er vi sammen, i dag kan vi være gode mot hverandre. Hver dag.

Tenn lys. Vær sammen. Del dagen. Merk at du lever nå.

Min mormor samlet alltid sine døtre med familier, store og små, til adventsfrokost andre eller tredje søndag i advent. I alle alle år. Det var et av årets høydepunkt i storfamilien. Der ble nye familiemedlemmer introdusert for første gang og vi fikk vite hvordan året hadde vært. Den siste vinteren hun levde, kom den alvorlige diagnosen seinhøstes. En stor operasjon sto foran henne. Vi samlet oss til framskyndet adventsfrokost i november. Bekymret - men med det viktigste som samlet oss - akkurat nå er vi sammen. Akkurat nå.

Tenne lys. Synge. Dele en dag. Framtida kjenner vi ikke.

Hun levde fortsatt, vinteren og sommeren igjennom. Hun fikk møte min tredje baby og se ham bli døpt - og hun fikk oppleve den "beste sommeren i sitt liv". For hun var med og hun nøt hver dag.

Tenn lys. Vær sammen. Del dagen. Det er flest hverdager. Verdsett hver eneste en.

Hva kvinner vil?

I dag skriver Anne Bitsch i Aftenposten om "Kvinner som ikke vil".

Jeg synes generelt at debatt om kvinner og menn og valg og valgmuligheter og jobblivet versus ikke-jobb-livet og rettigheter og fordeling og prioriteringer - "og alt det der" - er viktig og interessant (og skriver om det rett som det er....som her og her...)

Vi er jo midt i det alle sammen. Vi er jo kvinner eller menn - og i livet med alle dets valg og valgmuligheter - alle sammen. Noen av oss har ansvar for barn, alene eller sammen med en annen voksen. Noen av oss har mye jobb, noen har lite jobb, noen har mye penger, noen har lite penger, noen har mye utdanning, men allikevel lite jobb og penger... og så videre. Det er da så forskjellig.

Og noen krangler om husarbeidet og at det aldri er noen fordeling på hvem som skal sørge for bursdagskaker og kalenderpresanger og hvem gjør egentlig reint i kjøleskapet....? Og noen gjør ikke det. Men sånn sett er vi midt i det alle sammen. Hva det nå er - livet - feministiske problemstillinger - hva det nå er...

Anne Bitsch trekker fram tilkortkommentheten til både "høyrefeministene" og "venstrefeministene". Javel. Hun peker først og fremst på problematikken rundt disse kvinnene som ikke vil - som ikke vil det feministiske prosjektet - slik leser jeg henne, altså de kvinnene som ikke vil ha alt den tradisjonelle manneverdenen kan by på - men for eksempel, slik en navngitt kvinne hun trekker fram, vil være "hjemme" eller jobbe deltid. Og slik jeg leser Bitsch, så er dette et problem. For disse kvinnene de "vil ikke".

Men hva om de faktisk "vil"! Hva om de faktisk vil det de velger? Har ikke feminismen, og andre frigjøringskamper og debatter hatt som mål å frigjøre til frihet, ikke til ny determinisme og faste fronter og posisjoner?

Hva om noe av det vi velger - også kvinner med utdanning og klassetilhørighet (i den grad det er relevant) - som tilsier valgmuligheter av stor rang - for eksempel velger sakte, ikke-veldig-produktiv tid med barn og familie, framfor karriere og mengder av penger og annen materiell rikdom, i noen år. Svikter vi da vårt kjønn -liksom? Kan vi ikke være kvinner fulle av bevissthet for jenters likeverd og rettigheter, og velge og ville et liv der det er plass og tid for barn?

Er feminisme virkelig et helt ahistorisk, statisk, uforanderlig begrep, et fast punkt som vi alle må tilpasse oss - i stedet for å benytte frigjøringsdebatter faktisk til frigjøring, til valg?

Jeg skjønner ikke helt hvor Bitsch vil. Jeg ser at det er mye hun er i mot og mye hun mener er feil. Men hva mener hun egentlig er veien å gå? Noe av det hun sier mot slutten er dette:

"kvinner må lære seg samfunnets spilleregler og ta kontrollen tilbake over sitt eget liv. Det innebærer å føre en politikk som gjør dem i stand til å tenke økonomisk smart," -

Jeg er enig i at kvinner - og menn - bør ta kontrollen over sine egne liv. Men - når man dertil velger å ha barn i livet sitt, så dreier ikke livet seg bare om å kontrollere og velge til eget beste. Som far og mor har en også et ansvar ut over dette, ikke på bekostning av den voksnes liv, men det er et annet liv, et liv i samspill, et liv der et fellesskap er primært, ikke bare den enkelte voksnes valg for bare seg selv. Vi har valgt et fellesskap. Det gir verdi og det forplikter.

Jeg er ikke enig i at kvinner - og menn - primært bør lære seg samfunnets spilleregler og følge disse. Deler av utfordringen og oppgaven med å være mennesker i et fellesskap er også å påvirke og skape samfunnets spilleregler, ikke bare tilpasse seg. Det kan innebære endring. Verdier er ikke statiske.

Jeg er ikke enig i at hovedmålestokk skal være å være i stand til å tenke økonomisk smart. Det er bra å kunne tenke og ta ansvar for økonomi. Men verden, livet og verdiene i livet og i det å være menneske favner langt videre. Vi er - som en gave og en oppgave - født i en del av verden og historien preget av stor økonomisk velstand, relativt sett. Det bør gi rom for og en forpliktelse til å tenke og regne med mer enn økonomi. Det finnes også andre verdier.

glede seg er en glede i seg selv

Tre søsken rundt bordet, slutten av november:

- Jeg gleder meg til lille julaften, når vi legger oss, for da gleder jeg meg så mye, da har vi nissepysjer og det er så koselig!

- Jeg gleder meg til julestrømpa mi, da får jeg et juleblad og en klementin og en pepperkake, - Lillebror vet du det - du får også det!

- Jeg får en kjempestor sokk! (stort smil)

- Ja!

- Jeg gleder meg til å komme ned om morgenen når det er mørkt og bare juletreet lyser.

- Jeg gleder meg til den dagen foran den store julen - den som er den mellomste julaften - den dagen.... (Lille julaften)

- Og på julaften får vi en juletrepynt i kalenderen, vet du det, Lillebror, det er så fint!

- Jeg gleder meg til å spise riskrem! Jeg skal ha mest krem.

- Jeg gleder meg til kalkun! Jeg kan godt lage sånne greier å ha på føttene dens.

- Jeg gleder meg til "Grevinnen og "hove-mesteren"" (Storebror, den eneste som har fått sjansen, de andre sovner som steiner lenge før...) - Hva er det for noe??? (de to andre)

- Jeg gleder meg til å pynte overalt. Jeg skal pynte rommet mitt!

- Vi skal ha grøt med mandel!

- Jeg husker da morfar var nisse!

- Jeg gleder meg til å gi bort alt jeg har lagd!

- Jeg gleder meg til å gå rundt juletreet og synge! Jeg vil velge "Glade Jul"!

- Og så skal vi lage pepperkakehus. - Men når skal vi spise det?

- Og juleverksted! Hver dag, Mamma, kan vi det?

For en sprudlende - gledende gjeng! Så stor glede en kan ha av å glede seg - lenge, lenge i forveien.

Og mye av det vi gleder oss til og gleder oss over er jo rett og slett kosen med forberedelsene, all kosen med klipping og liming og baking nå i vintermørket....

lagelørdag

Deilig, deilig lørdag. Lang god frokost med oss alle. Vi tegner og leser. Maler og pynter små esker som kan bli smykkeskrin til små venner. Dekorerer tomme glass med glansbilder og glitter. Bretter stjerner. Mange stjerner. Strikker ferdig nok en lue - og begynner på en til. Lager deig til glutenfrie tykke pepperkaker til baking i morgen. Lager middels vellykket fuglemat.

Aking for gutta. Innetid for forkjøla jenter. Male i gangen for pappa. Sjørøverbursdag for minstemann. Nye ski til eldstemann, de andre arver nedover i rekka... Nok kaffe for de store. Ettermiddagsgløgg til oss fire som liker det. Koselig lørdagsmiddag. Popcorn til alle. Barnevakt for liten nabojente som ble hentet sovende i soveposen sin i nattemørket. Lys og varme. Lykter i vinduene. Snøfjon ute. Sovende barn. Lørdagsnatt. Søndag snart.

alvor og raushet

Det første jeg gjør når jeg kommer ned i morgenmørket hver morgen for å stelle til frokost for mine små - er å tenne stearinlysene. Hver morgen skal vi ha disse blafrende lysene omkring oss og på bordet mellom oss. Noen av oss er litt morgenslitne, kjæreste-pappaen har fyrt opp i ovnen og reist allerede, fireåringen er som alltid i høygir, ute er det mørkt, dagen har sine utfordringer og krav - da trenger vi den varmen og den styrken og roen som lysene gir. Det er en liten ting - men en stor verdi - for oss...for meg.

Vi er mange som har meninger om mangt. Det er bra. Et levende demokrati og en verden fylt av utfordringer trenger folk som mener og tør å si i fra.

Men vi trenger også at vi tar våre egne meninger på alvor. At det ikke bare er prat. At det ikke bare er klaging.

Og skal vi ta våre meninger på alvor, kan det bli nødvendig å skille tydeligere - for oss selv - og i det vi sier til omverdenen - mellom "det store" og "det små". Mellom de store, viktige spørsmålene der vi må snakke med store bokstaver, holde på prinsippene, kjempe kampene til siste slutt - og de mindre sakene, der vi mener litt av hvert, men der vi åpner for kompromisser, andres løsninger, halvveise fullføringer og "det går greit det og" ... - live and let live...

Vi har meninger om mangt. Vi har likes- and dislikes om mangt. Vi synser og tenker og ønsker og fabulerer. Bra!! Vi er mennesker. Vi kan tenke og undres og lære og utvikle oss. Bra! Men alt trenger ikke være en kamp. Og i hvertfall ikke en klagekamp som vi ikke følger opp selv - det tjener verken en selv eller omgivelsene.

Jeg har de siste ukene skrevet litt om synspunkter på både Halloween og førjulstid. Det undrer meg hvor mye energi folk kan bruke på å være i mot slike ting som tidlig-julepyntede butikker eller utkledde godtesugne nabounger. Fint at folk har meninger, det har jeg også - men er dette virkelig så store saker? Det er fritt fram å velge sin egen vei. Og det gjør vi jo. Live and let live.

Noen vil rase rundt og kjøpe mest mulig - noen velger en annen vei. Det kan være krevende å gå mot strømmen. Men det dårligste alternativet er å surmule og klage - og så gå med strømmen allikevel! Ta deg selv på alvor!

Og velg hvor du vil bruke de store bokstavene. Noen kamper skal føres to the bitter end. Noe er alvor. Noen verdier skal kjempes for - for alltid.

Tenk over det. Hva er for eksempel de åtte viktigste sakene eller verdiene å kjempe for her livet? En slik liste laget jeg for meg selv da jeg var yngre og i et mer stadig offensivt kampmodus enn jeg kanskje er nå. Men grunnverdiene har holdt seg. Det jeg vil kjempe for. Dette er ingen fasit for andre. Men tenk over dine egne viktige saker.

Og så kan vi vel være litt rause med de andre sakene. Mene litt forskjellig, gjøre litt forskjellig, ha litt forskjellig smak, bomme litt og treffe litt, lære litt og rusle videre, finne vår vei blant de mange veiene....

forlova!

Ingen får tøyse med kjæresteri med minstemann. Storebror har hatt kjæreste i halvannet år, sjuåringen er ikke særlig interessert. Minstemann derimot - han har jo kjæreste - han har jo MAMMA!

Og vi har tydeligvis store planer. "Jeg skal gifte meg med MAMMA!"

Nemlig.

Og han koser og steller og viser slik uendelig omsorg for denne forloveden sin at underveismammaen smelter enda mer og enda mer. "Du er alltid så fin, du, Mamma".... tenk, det. Så får jeg ligge på armen, små runde armer - og blir strøket over håret. "Jeg skal stelle deg, jeg..."

Og så krangles det innimellom så busta fyker og fyren vil flytte og ha en annen mamma -

... men når det blir kveld og natt så er alt godt, Mamma er fin og vi er venner og alt er godt.

nytt liv til gammel settekasse

Denne settekassa er "ekte". Den er så ekte at den er fra min svenske onkels eget gammeldagse trykkeri, som hadde vært i familien i alle år - og som han til slutt måtte legge ned etter at gammeldags trykking ikke lenger kunne hamle opp med konkurransen fra alt som kan gjøres på data....

Det var alltid så fint å komme i trykkeriet. Spennende lukter. Store maskiner. Og alle bokstavene. Og så fine papirer han hadde. Jeg har forsatt bunkevis av de ulike papir og papptypene som jeg fikk som gave, til tegning og annen konstruksjon. Nå er vi mange - både store og små her i huset som nyter godt av disse gamle restene fra trykkeriet.

Og så settekassa. På håndtakssida står det "12 MIMOSA". Så det var den skuffen. Vi fikk den som bryllupspresang. En ekte gammel settekasse.

Nå har den fått nytt liv. På innsida av kleberstensovnen er en lekekrok. Her er bokhyllene - fulle av bøker og spill. Her er et tykt teppe på gulvet. Her er duplo-klossene og treklossene. Og på veggen i barne-sitte-på-knærne-høyde har vi skrudd opp settekassa. Her kan smådyrene og småmenneskene og andre småting bo, og forflytte seg rundt og gå på besøk til hverandre. Vi har også malt og kledd på noen små tremennesker som kan bo her.

Sjuåringen er den store systematikeren, som mener at like dyr må være sammen, insekter for seg, dinosaurer for seg... Og ingen skal egentlig flytte på seg. Ikke så lett i samarbeid med en fireårig aktiv lekegutt...

Orden og leking hånd i hånd. Og koselig i ovnskroken, så kan jeg sitte med strikketøyet ved siden av....

Ha en fin dag.

mandagsblues eller mandagsmuligheter

Grip dagen!

Nok en dag. En ny uke.

Nye muligheter. Mange plikter. Mange rammer som begrenser.

Mange muligheter for den som kan se.

Se det store i det små. Anerkjenne de små skrittene.

Utnytte begrensningenes muligheter.

Drømme og leve.

Ha en god mandag!

(Bildene er ikke fra i dag, i dag er det tungt snø-slapsevær her, - men de er fra i høst - av en klematis som insisterte på å blomstre igjen - i oktober - av en liten bekk som ble til en brusende elv - og av en rose som ble gitt som anerkjennelse for noe jeg har gjort....

Pågangsmot, styrke og anerkjennelse. Bra å ta med seg i dag!)

farsdag - og far hver dag

Farsdag.

Ungenes tegninger og selvlagde dikt. Lillebrors strålende glede over å overøse Pappa med kyss og klem og store omfavnelser. Og så en liten anbefaling - "Kanskje en barbering, Pappa, du stikker..."

Fireåringens figurative tegnekunster stiger og stiger, men frustrasjonen over at det alltid er mange skritt fram til storesøsknenes fedigheter, er stadig stor. Sjuåringen skriver dikt og lager Pappa-portrett ("....og så litt grått hår også, da, Pappa"). Niåringen tegner - som alltid - traktorer, eller et annet kjøretøy. ("...og her er det litt rust!")

Det er stor søndagsfrokost som alltid. Det er lys på bord og i vinduskarmene og fyr i ovnen. Ute er det grått snøslapsvær. Inne er det varme... Varme rundstykker og den store tekanna. Bacon og egg og syltetøy og honning og alt det gode. Vi slår på glassene og holder taler for dagen - for Pappa-mannen - og for hverandre. Vi er familie og har en god søndag sammen og det er godt.

Sammen er vi foreldre. Sammen startet vi denne familien. Sammen skal vi møte utfordringer og hjelpe hverandre. Det går opp og ned. Men vi er sammen.

Hos oss kom barna tidlig i forholdet - og de kom tett. Det var store mager og babyer og bæring og nattevåk og nye babyer i ett sett i en del år. Mye hverdag. Vi kan knapt huske en tid da vi bare var kjærester - uten å være foreldre, det har vært vårt liv. Vi var "Mamma"og "Pappa" og strakk til så godt vi kunne.

Sammen er vi denne familien. Vi skal holde sammen - og sammen lage dette livet med plass for oss alle, plass for å vokse og utvikle oss - og leve og være gode mennesker.

Med gode ønsker til alle i dag.

Fredagsmiddag

Ritualer. Rytme og mønster i livet. En skal kjenne at det er forskjeller. Mellom hverdag og helg - for eksempel.

Og fredag er viktig. Først en vanlig hverdag, med skole, jobb og barnehage. Og så - når vi kommer hjem - skal vi kjenne at det er helga, virkelig helga. Nå skal vi lande. Nå skal vi være sammen. Nå er det ikke noe som haster eller må gjøres klart til i morgen tidlig.

Veldig tidlig skjønte vi at vi ønsket å lage spesielle fredagsritualer - og knytte det til mat. For små barn er det det vi gjør som merkes - mer enn hva vi sier. Fredagsmiddag ble et begrep hos oss. Ved å ha spesielle tradisjoner knyttet til fredagsmiddagen ble det tydelig for oss alle at denne ettermiddagen var annerledes....

(lørdagsmiddag og søndagsmiddag er andre egne genrer - det kan jeg skrive om en annen gang).

I flere år lagde vi fredagspizza. Stor stas å lage for store og små - både baking og mange muligheter for å putte småbiter av ost og annet godt i munnen. Men så innså vi at når det kom til selve middagsspisingen så var ikke pizza så stas for de små her i huset (det er det nå - men det er jo en annen sak). Så vi la pizzaen på vent - for en stund.

Alternativet ble nybakt foccacia-brød med forskjellig godt tilbehør. En god spekepølse, eggerøre, litt laks, oppskåret melon, oliven, god ost. Noe for enhver - og stor suksess.

Og alltid på det store bordet i stua. Tente lys. Juice til de små og farris og til og med en lettøl til de store. Litt ekstra. Helg. Kos.

Så kom glutenintoleransen inn i familielivet. Jeg eksperimenterte og bakte - bakte to slags foccaciabrød hver fredag, forsøkte ulike oppskrifter... Men fant til slutt løsningen i en liten omlegging av menyen. Nå er det "Mammas pommes frites" (potetbåter stekt på bakepapir i ovnen med olje og maldonsalt) til alt det andre staselige tilbehøret. Vi tager hva vi haver. Godt, raskt, gjenkjennelig og koselig, godt for alle og litt fest på en fredag.

"graviditet er ingen sykdom...." - eller?

"Graviditet er ingen sykdom". Det er et så greit og lettformulert og selvfølgelig slagord - at alle kan jo bare nikke. Og så kan alle gravide stå på for fullt og ingen trenger sykmelding - for de er jo ikke syke!

Noen gravide blir så til de grader møtt med dette slagordet at de ikke blir tatt på alvor når de får andre - ikke-graviditets-relaterte - sykdommer.

Mange gravide føler at når de må legge inn årene, trappe ned arbeidsprosenten - så gjør de det med en viss beskjemmet følelse, for nå er det jo litt "late", kanskje - for gravide er jo ikke syke. (Og takk til Frøken Makeløs for at hun har inspirert til min skriving i kveld...)

Neida. Graviditet er ikke sykdom. Men det er en kjempejobb. Og det er ikke alltid en kan gjøre to jobber samtidig. Graviditet er en enorm fysisk innsats for å bære fram et nytt lite menneske. For noen går det helt uproblematisk, for andre er det enormt fysisk - og noen ganger også psykisk krevende. Det må det tas hensyn til.

Kanskje er sykmelding "feil ordning" for gravide med graviditetsplager. Kanskje burde det være en annen slags ordning, så ikke slagordet rammet like hardt.

Ulike samfunn har ulike ordninger for å ta hensyn til og ta vare på mammaen og barnet. Det er ikke et ideal i seg selv at det skal gå fullstendig upåaktet hen at et barn er på vei.

En mamma er også på vei. Jeg har vært sykmeldt i deler av alle mine tre svangerskap. Med førstemann tror jeg det var første gang jeg i hele mitt liv (ja, faktisk) faktisk tok hensyn til meg selv, mine egne krefter, min egen tilstand. Fordi jeg ikke lenger var alene - jeg var en mamma underveis - jeg kunne ikke lenger bare slite meg ut og være flinke-pike på alle kanter. Jeg måtte ta vare på meg selv for å ta vare på den lille. Det var et nytt ansvar.

Det er flott at mammar og pappaer, gutter og jenter, skal ha og har like muligheter til valg og utvikling i arbeidslivet. Det har vært en viktig kamp - og det er en viktig kamp.

Og syting og klaging og unnasluntring er ingen for. I hvertfall ikke jeg.

Men vi må også kunne stå rakrygget opp og stå for at det å bære fram et barn, det å føde og ta seg av bittesmå barn - også er noe, noe helt for seg selv, noe som kan kreve noe ekstra, noe som kan gjøre at ikke alt annet kan (eller skal) rulle og gå som før.

Barn skal ha plass. Ikke bare som små forbruksmonstre eller fulltids barnehageokkupanter. Men plass i sin families liv. En familie blir ny når et barn skal komme og kommer. Det skal vi få lov til å si og merke.

vinteren er lengst

Det er kaldt. Det fyker snøfiller i lufta. Ungene ser ut som månemenn der de stabber avgårde. Jeg har sjal etter sjal rundt hals og skuldre. Det er min tur til å hoste denne uka. Tenker positivt. Tenner lys. Alltid lys. Alltid fyr i ovnen. Varmt drikke til alle når vi kommer inn.

"Etter våren kommer sommer'n - og så kommer høsten!" forkynner minstemann. - "Og nå da, hva er det nå, synes du?" "Nå er det VINTER! Og den vinner, den er lengst!" hoier han frydefullt.

Jeg vet alt han gleder seg til. Ski. Akebrett. Snømann. Snøballer. Snøhule!!

Og brøytebilene og -traktorene når de brummer seg store og spennende gjennom den vesle skomaker-gata vår.

Og mamma fryser og skal holde ut. Enda skal det bli mørkere og kaldere. Og jeg skal glede meg til våren....

vente på noe godt.... (mer om tidlig førjulstid)

Det er grunnleggende i en kapitalistisk reinvesteringslogikk og i en norsk-pietistisk kultur. (Og nå kan man jo allerede innledningsvis reise spørsmålet om dette i det hele tatt er tankemåter som gjelder lenger, når det ser ut som forbruksfest og lørdag-hele-uka har tatt mer over...) - men altså - grunnleggende i denne tankegangen er en tilnærming der en skal yte før en skal nyte, en skal spare og vente, en skal utsette behov, og ekte glede er først den som kommer etter lang venting og hardt arbeid. Eller noe lignende.

Og til tross for forbruksnivå og kjøpehysteri - så finnes denne tankegangen fortsatt til en viss grad rundt i "oss" - og i tale-, tenke- og skrivemåter. Og den har sine gode og mindre gode sider.

Jeg er veldig for et skille mellom hverdag og fest, hverdag og helg, vanlig og ekstraordinært. Ellers mister vi det ekstraordinære. Ellers mister vi det store i det store. Alt - smått og stort blir hverdagslig. Dette vil jeg skrive mer om, mange ganger.

Jeg er ganske mye mindre for holdningen til at alt skal være utholdenhet og forsakelse - mens en venter på det store. For forventning og forberedelse må også kunne få og ha sin plass, sin gledesfylte betydning i våre liv!

For det er noe her, som stikker under som "dårlig samvittighet" eller surpompet klaging over alt dette med "for-tidlig-for- tidlig, jula kommer alt for tidlig"....

For ventetida skal vel ikke være bare tom tid, pregløs tid, forsakelsens tid? (Like lite som ventetida bør være en sammenhengende fest der pepperkaker ikke smaker godt lenger....)

Men ventetid kan vel være glede-seg-tid, og forberedelsestid, og forventningstid? Og da kan det vel synes. Og da er det ikke bare pietistisk utholdenhet - eller kjøpefest det dreier seg om - men at vi faktisk er midt i det vi er midt i. Gleder oss til noe og gleder oss over noe. Over å stelle og stulle og gjøre noe fint.

Det skal ikke være stusslig før jul. Det er ikke på den måten julelysa blir blankere. Nei vi skal fyre i ovn og brenne lys og spille julemusikk og henge opp stjerner, øve på sanger og klippe og lime og strikke og sy og smake på gløggen og bake så mel og glitterstøv aldri får legge seg. Eller hva vi nå vil.... Det er ikke å ta på forskudd - det er nettopp å være midt i det som er tida.

La det nå gjerne småstarte i november. Desember er kort nok som den er. Nå er det såååå kaldt ute, jeg fryser og fryser og fyrer og fyrer og pakker ungene inn. Dette er virkelig tida for å kose seg inne med førjulsgleder - uten dårlig samvittighet. Nå skal her strikkes!

Bildet er sterkt hverdagslig: Nybakte brød på kjøkkenbenken. Det kan en også glede seg til og glede seg over...

Førjulskos - i tide!

Underveismammaen har våget seg ned til den store byen. Fryser seg hjemover, med nytt påfyll til lageskapet og sy-kommoden - for her skal det julelages og juleverkstedes!

Klok av tidligere år, så vet jeg at alle de koselige lage-bake-kose-synge-syslene jeg har har lyst til å fylle førjulstida med, ofte ikke får plass alt sammen i en hektisk desember med desembersmale øyne og småtroll som har sine egne små prosjekter. Så vi skal ta oss god tid. Begynne i god tid. Kose oss med det. Og så gjøre noe helt annet innimellom, fordi vi har jo god tid.

Novemberbutikkene legger så smått om vindusutstillingene sine i retning jul. Dette har det vært skreket høyt om i Norge i årevis. Er det ikke på tide å slappe av med den "fortidligjul-kritikken". Jula kommer, den kommer. Julaften er fastsatt for ca 2000 år siden, alt er i rute. Men denne førjulstida, denne mørketida som vi gjerne kan fylle med lys og varme og forventning og husflidssysler og klipp og lim - den kan vi da vel forlenge uten at det er så farlig. Det er da ikke så farlig å glede seg og pusle litt i tide.

Og disse butikkene - de ordner seg da selv. Det er da en helt egen verden uansett. Vi kan da ikke være moralsk forarget i ett sett over alt det de skal selge oss og markedsføre overfor oss. Vi lever midt i et overflodssamfunn - og mange av oss kan vel føle at vi ikke hører helt hjemme her i denne shoppe-alderen - men det er ikke spesielt for jul og førjulstid, det er like "ille" året rundt.

La de nå ha utstillingene sine. De lever av det.

Vi er frie mennesker. Vi velger vår egen vei. Vår egen blanding av å kjøpe eller lage selv. Vi må velge å se eller ikke se alt kjøpehysteriet. Velge å la oss plage av julemas - eller finne vår egen glede og til og med frydes over at noen vil pynter litt vakkert der vi fryser oss gjennom gatene. Ikke skyld på handelsstanden. Velg din egen jul og førjulstid slik du vil ha den.

Her har vi planlagt at det skal lages mer enn det skal kjøpes. Og vi skal kose oss med det!

Ha en fin dag.

hører jeg til?

Les: Oda Ryghs debattinnlegg i Aftenposten i dag. "Jeg flytter!"

Hun skriver om at hun som akademiker ikke hører til på bygda. Ikke i oppveksten og ikke som utdannet hjemflyttet. Ikke får hun jobb - det er det ene - men viktigst: Hun hører ikke til. Sterke ord og svært på spissen. Nødvendig for å bli satt på trykk - kanskje.

Jeg kjenner meg igjen i en del av dette - men klarer ikke eller ønsker ikke å bruke så sterke ord selv.

Men - "Og som den eneste som satt med nesa i en bok, var jeg temmelig isolert i grisgrendte strøk. Det hjelper ikke å ha odel og å kjøre traktor om man har stort ordforråd. Da er man bare bondedatter på lissom. Og så går det som det går."

Joda. Svært gjenkjennelig. Lesehesten hørte aldri til. Selv innen familien fikk jeg bare høre om alt annet jeg kunne gjøre enn å bli på gården. Og jeg dro. Ut i verden - inn til byen. Og ble i byen. Og fant landet i byen - for hage og bringebærbusker og skogen i nærheten ville jeg ha når jeg skulle slå meg til ro.

Og jeg kommer nok aldri tilbake. Jeg falt for mye mellom alle stoler, fikk for mange 6-ere, skilte meg for mye ut den gangen.

Så slik sett er det gjenkjennelig.

Samtidig er Ryghs omtale av bygdefolket for parodisk ensidig og fordømmende. Mangfoldet og nyansene og mulighetene for gjensidig forståelse finnes alle steder. Til og med akademikere finnes alle steder, hvis nå det er et ideal i seg selv!

Jobber finnes ikke alle steder. Men det er en annen diskusjon - den tar jeg ikke her.

Jeg tror egentlig dette handler om noe mer allment enn hvorvidt det er plass til lesehestene eller akademikerne på bygda (eller om de må flytte...).

Jeg mener dette handler om tilhørighet. Om det utrolig vanskelige spennet mellom meg - og fellesskapet. At dette spennet, denne relasjonen mellom meg og et mulig vi - aldri kan bli fullkomment og harmonisk. For det ønsker vi vel heller ikke - en fullstendig sammensmeltning mellom jeget og vi-et...? Individuell og kollektiv identitet som to sider av samme sak? For totalitært for de fleste av oss. Så da er vi overlatt til denne vanskelige relasjonen - og alle de ufullkomne variantene. Hører jeg til? Føler jeg at jeg hører til? Forstår han meg? Forstår jeg ham. Forstår vi hverandre tilstrekkelig til at vi hører sammen som et fellesskap?

All tilhørighet er ufullkommen. Det vil alltid være mulig uro, mulige spørsmål, muligheter for oppløsninger av fellesskap, muligheter for utenforskap, for å føle seg utenfor, for å definere seg selv som utenfor, for å flytte.

- Eller eventuelt finne en måte å leve med oss selv som hele mennesker uten å bli forstått fullt ut, skli helt inn, unngå all motstand. Vi er individer og ulike. Men vi kan fortsatt være del av noe større.

Alt fellesskap må baseres på mangfold.

Hvis hele tida den minste grad av forskjell, uro over manglende gjensidig forståelse osv skal medføre at en trekker fellesskapets eksistens og verdi i tvil - så vil alle fellesskap oppløses. Slik er det jo ikke. Vi tilhører så mangt. Vi identifiserer oss med så mangt. Og innenfor alle disse fellesskapene og identitetsbegrepene må et mangfold kunne leve. Det er eksistensgrunnlaget til fellesskapet.

Harmoni kommer ikke av likhet og stillstand - men av et mer avslappet forhold til forskjell og dynamikk.

...så husk

Hverdag

"Når en morragretten unge

slår seg vrang og rekker tunge,

og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglassa veltes

og geitostmaten eltes

mellom fingre som er klønete og små....

Så husk at denne dag må du ta vare på.

Den forsvinner mellom fingra dine nå.

Engang vil du savne slitet.

Da er det for seint å vite -

det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet

blir litt mer enn du kan tåle,

og du kjefter på en glede og en lek.

Når du har glemt å leve

midt i hverdagen og strevet,

og tålmodigheten din har satt sin strek...

Så husk at denne dag må du ta vare på.

Den forsvinner mellom fingra dine nå.

Engang vil du savne slitet.

Da er det for seint å vite -

det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du er kysten som de engang seiler fra.

Si meg - hvem er stor og hvem er liten da?

Når framtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda'n blir til sønda',

og du ber en stille bønn da

om at unga ikke våkner klokken fem.

Men Vårherre kan'ke love

at du skal kunne sove

når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på.

Den forsvinner mellom fingra dine nå.

Engang vil du savne slitet.

Da er det for seint å vite -

det er du som gjør din dag og tinning grå."

Denne teksten til visa "Hverdag" henger på en liten vegg på badet mitt. Visa er skrevet av Louis Jacoby.

takknemlig for lærdommen fra barnet

Jeg hadde aldri trodd at noe kunne endre livet mitt så fullstendig.

Alt ble annerledes. Jeg ble ny. Livet ble nytt.

Vi ønsket oss nestemann raskt etter den første. Mer av det fantastiske. La livet endres igjen.

En stor rikdom.

Og nå - mylderet og mangfoldet. Tre framvoksende, sterke og svært forskjellige personligheter som er med og skaper vårt liv sammen og sin egen vei. Og så to voksne, da - vi er jo voksne, snart er vi vel gamle (Mamma du er vel 70 år, nå - sa Lillebror i går... - vel, ikke riktig ennå, kanskje...).

Vi er voksne i en familie. Vi har ansvar og tar de grunnleggende valgene. Vi finner også vår vei, skal veilede og ledsage. Men kan ikke styre og kontrollere. Livet må også få myldre. Egne veier må kunne finnes. Feil må kunne gjøres.

Og vi lærer av hverandre alle fem. Det krever lydhørhet og tid. Være tilstede sammen.

Aldri var jeg så nær og så tilstede for og med noen som med Storebror. Den første babyen. Den intense symbiosen. Jeg fulgte alle hans tegn, alle hans uttrykk, kjente hele ham så intenst nært. Tilpasset hele mitt liv til hans. Aldri var det mulig med en tilsvarende nærhet med småsøsknene. De har alltid måttet dele armene og fanget og livet. Sånn er det.

"Du gjorde meg til en mamma" - pleier jeg å fortelle ham. Det gjør ham så glad. Lille Storebror med sin spesielle varhet for livet og omgivelsene og alle påkjenningene. Lille Storebror som har strevd så mye med livet. Ingen har lært meg så mye som ham

Så takknemlige vi kan være for å ha fått et spesielt følsomt barn.

Mye av grunnlaget for hvordan vi lever som familie i dag, er basert på at vårt første barn alltid har trengt at vi tenker ekstra grundig gjennom hvordan vi innretter oss. Dette har gitt oss en forståelse av livet som menneske, som familie og livet med barn, som vi ikke hadde fått på samme måte uten denne lærdommen fra barnet vårt. Dette har vært viktig for oss alle sammen, store og små. Vårt barn har gitt oss en innsikt og en styrke til å gjøre våre valg og til dels gå mot strømmer og strømninger i verden omkring oss - og stå for det.

Det er en gave.

vintertid, sovetid...

"Denne helga kan du sove en time ekstra!" - sto det i avisene....

Jepp. Særlig. Mine små startet klokka fem på søndag.

Når klokka flyttes, flyttes ikke den indre klokka til små barn med det første.

Så nå er det ekstremt tidlig i seng om kveldene - som jo er en bra ting for både store og små. Og så nyter vi hverdagsmorgener da alle er ganske våkne av seg selv og ganske opplagte og klar for å ta fatt på dagen.

Og lysere om morgenen en kort liten stund - og mørkere om ettermiddagen.

Vintertid. Novembertid. Mørketid.

Ha en fin dag.

barndommens vilkår - mylder og ro?

Det er jo så flott og spennende å bli lest - og få kommentarer! Så tenker en mer og blir litt klokere selv også.

Jeg skrev i min fredagsvarme stue på fredag kveld en liten lykke- og ønskebetraktning om hjemmet mitt og vårt som et sted for ro. I mylderet og midt i alle aktivitetene - så ønsker jeg og håper jeg at hjemmet vårt skal være nettopp dette, et sted vi kommer og kjenner at vi er hjemme, vi hører til, vi kan møtes og finne vår egen ro. Ikke som alternativ til mylderet. Men kanskje som betingelse for å mestre mylderet og mangfoldet....?

Dette har noen lest og skrevet sine betraktninger om.... Takk! Og en leser og skribent forteller fra en barndom uten stort annet enn ro - og ønsker ikke dette for sitt og sine barns liv. Jeg forstår henne godt, det virker som om hun opplevde en stor tomhet i sin barndom... - og det får meg til å tenke over min egen barndom, igjen.... For den var nok ganske annerledes...

Jeg vokste opp på en stor østlandsgård, mange store hus, midt ute på store jorder, omgitt av store skoger. Livet var mye knyttet til livet på gården, med årstidenes skiftninger og arbeid og familieliv tett integrert i hverandre. Og for meg var det i tillegg et liv fylt av bøker, av tegning - og alt annet som kunne strikkes, sys, males, lages og fantaseres om... Og vi var ute. Skog og mark. Året rundt. - Men lekekamerater var det mindre av....

Hjemme var det bøker i alle rom og en kulturell kapital som lå i bunnen. Vi ble tatt med på opplevelser som ingen andre vi kjente fikk eller visste om. Vi var på alle kjente museer i Oslo og østlandsområdet gjennom barndommen, vi reiste til Oslo på kino og teater, klassiske konserter - og til og med i operaen - i Folketeaterbygningen - en stor opplevelse. Vi var på folkebiblioteket fast en gang i uka. Vi ble lest høyt for - bestandig. - Jules Verne-bøkene glemmer jeg aldri...

Jeg vokste opp en times kjøretur utenfor Oslo. Mange andre foreldre i nabolaget pendlet daglig til jobb i hovedstaden. Men ingen, ingen jeg kjente fikk en slik kulturell gavepakke i sin oppvekst som broren min og jeg. Det var rett og slett ikke noe en gjorde der - den gangen.

Og jeg er så takknemlig for disse opplevelsene. Jeg husker en gang mor hentet meg på ungdomsskolen, jeg skiftet til pent skjørt og hvit bluse i bilen, og vi skulle se "Kristin Lavransdatter" på Nationaltheateret - og vi gikk til og med på Theatercafeen. For en opplevelse! Vi var aldri i "Syden" - det var vel heller knapt noen andre - men vi var på "dannelsesreiser" til London, og rundt i Europa. Det fikk vi. Og mye mer.

Og jeg er sikker på at dette utsynet i min barndom var med på å forme oss og styrke oss som de menneskene som vokste fram. Som ville mer. Som reiste ut. Som tok lange utdanninger og lange reiser og krevende jobber, og ville noe mer. Vi hadde sett verden. Vi var en del av den.

Alle gjør sine valg. All respekt og forståelse for dem som aldri tok skrittene ut av grenda, som kanskje ikke så mulighetene - eller ikke ønsket det. De har nok i hvertfall vært i "Syden" nå - og har nok finere bil enn meg.....

Jeg er takknemlig for den kulturelle ballasten og det utsynet min barndom ga meg. Og det krevde en innsats den gangen, fordi det var så uvanlig.

Idag vokser de fleste barn opp - både i by og bygd - med et tilgjengelig mylder og mangfold av aktiviteter og tilbud som ikke fantes den gangen. Barn er fortsatt avhengig av foreldres og familiers valg og prioriteringer - men mulighetene er langt flere - og det er vanlig med et langt høyere aktivitetsnivå, underholdningsomfang, medietilbud, datatilbud, reiseomfang osv osv - enn noen av oss opplevde på 70-tallet.

Og det er vel og bra. Muligheter er jo fantastisk.

Men jeg tenker at dette stiller noen andre krav til oss foreldre i dag enn det ble stilt til våre foreldre. Jeg vil hylle mine foreldre for deres innsats for å åpne verden for oss barna den gangen. De gjorde noe uvanlig og det er jeg takknemlig for.

Vår utfordring i dag er mer å holde igjen - og velge. Det vanlige i dag er et så stort omfang av input at en viktig jobb ved å være voksen og ha ansvar for barn er nettopp å holde igjen.

Det er ikke lett. For det er jo så mye som er så gøy! Og kanskje viktig!

Og vi skal jo være med - og svinge oss! Og strekke oss. Og se verden.

Men også finne roen - og oss selv.

Kanskje må vi jobbe mer for å finne ro i dag. For å skape rammer der barna finner ro. I sandkassa, i skogen, rundt familiens bord, eller i en haug i sofaen mens vi ser barnetv...?

Vi har alle våre forskjellige liv og våre forskjellige behov. Noen verdier er lettere å realisere under rådende samfunnsbetingelser enn andre.

Jeg blir glad når mine barn av dette årtusen, midt i mylderet, midt i mulighetene - også velger ro - i blant. Og at dette er mulig. At det er noe av det et hjem er skapt av. At det er noe å komme hjem til fra den store verden der ute. At hjemmet ikke er et sted for kjedsomhet og tomhet, eller et sted der vi må sette på flest mulig maskiner for å fylle tid og tomrom.

Men et hjem. Med ro og innhold som vi selv former og velger. Og med et utsyn mot verden.