mandag 26. mai 2014

"Held du av meg?"


Tretten år den dag i dag. Tretten år med gode og krevende dager, med regn og sol og mylder og mas. "Dette er et ordentlig liv" - sier han, mannen min. Vi som valgte hverandre den maidagen. Verdt å feire i dag også, midt mellom jobb, henting og følging, middag, sykkelreparasjon, leksehjelp, treningstransport og vanning i en solvarm hage.

En rabarbrapai for eksempel....

Og med et glimt fra Spelemann på taket, her i engelsk versjon. Tevje - som midt i døtrenes våknende selvstendighet og kjærlighetsvalg, vender seg mot Golde, kona gjennom 25 år - og spør - (på nynorsk): "Held du av meg?" For et spørsmål, mener hun - her har hun vasket og bakt og kranglet og stelt i 25 år, hva er det for et spørsmål å komme med etter alle disse årene!

De to så hverandre første gang under bryllupsbaldakinen. Andre valgte deres ekteskap. De ble fortalt at kjærligheten kom til å komme etterhvert. Nå har tida gått, nå spør Tevje om den kom, den kjærligheten - midt i mylderet.






Det krevende myldrende hverdagslivet dag for dag som virkelig er det store i livet. Forpliktelsene. Ansvaret. Avhengigheten.

Da holder vi av hverandre og holder sammen.

søndag 25. mai 2014

Spelemann på taket!



For tida går den kjente musikalen Spelemann på taket på Det Norske Teatret i Oslo. 

Hvis du overhodet har mulighet til det, så få det med deg!

Musikalen handler om den fattige jødiske melkemannen Tevje i landsbyen Anatevka i nåværende Ukraina. Året er 1905. Tevje og kona Golde har fem døtre. De må giftes bort for å få en trygg framtid. Giftemål ordnes etter tradisjonen, det er parmakeren som kobler parene og fedrene som gjør avtalene om giftemål. Alt etter gammel skikk. Landsbylivet leves etter den jødiske schtetl-kulturen. Tradisjonen forteller folket hvordan de skal leve. Og musikken, den gjennomtrengende, rytmetunge, mektige musikken - og dansen - preger det hele.

Tittelen Spelemann på taket er en metafor. En spelemann - som står oppe på et tak, til og med på ett bein - gir et tosidig bilde. På den ene sida er det gleden og det gode livet, knyttet til musikken - på den andre sida er det balansen, usikkerheten, det som faktisk kan gå galt der en står øverst på taket. Slik er dette balanserende landsbylivet, fylt av glede og tilhørighet til den gamle tradisjonen, samtidig ytterst på balanselinja, truet både av moderne tider og av russernes pogromer og jødeutryddelser.

Moderne tider innebærer blant annet at døtre ønsker å gjøre egne valg, på tvers av farens avtaler - eller til og med på tvers av tradisjonene. Hvordan skal den tenkende, tradisjonstilknyttede, religiøse og godhjertede Tevje håndtere det...?

Vi lurte på om vi kunne ta med ungene. Dette er ikke et spesielt barnetilpasset stykke. Ble det for mye for dem. Kom spesielt minstemann til å kunne sitte i ro og henge med på 2,5 timers musikkteater? Men vi ville så gjerne. Jeg har gledet meg til dette i hele vinter. Og i går kveld var vi der. Med vår 8-åring, som satt ytterst på stolen i pur entusiasme og musikkglede hele forestillingen til han endte storgråtende i armene mine under applausen "fordi det er så fint", med vår 12-åring som lente seg tilbake for å slappe av før det startet, men som jammen havnet ytterst på stolen han også, lo av alle humoristiske poenger og gråt over tapene og truslene mot det vesle landsbysamfunnet, - og med 10-åringen som har religioner som stor interesse og hang med på alle jødiske ritualer, og spesielt engasjerte seg i de fem døtrenes valg og skjebner og sto på setet sitt til stående applaus. Og jeg -jeg satt nå med musikken i magen, og tårene i øynene - hele kvelden jeg også. 

Søndagsfrokosten i dag gikk til nye samtaler og tanker om alt vi opplevde i går. Vi blar i programmet, husker og tenker. Om mennesker, slekt, tilhørighet og identitet - om kultur, religion og sivilisasjon, om varighet og brudd, om enkeltmenneskets valg, og andres aksept, respekt eller avstand. Om makt og undertrykkelse. 
Og vi har sunget og sunget og gjenskapt dialoger vi husker fra i går.

Vi har virkelig delt en stor, stor opplevelse. Anbefales!



lørdag 24. mai 2014

Fredagstanker: Om tida, mangesysleri og hva som styrer oss

(Jeg har jo vist noen knopper av alpeklematisen ved porten de siste ukene - nå må dere få se hvordan den er i full blomst. Folk stopper jo opp her når de går forbi, den dekker et helt lindetre med sine blå blomster)

I dag har jeg spurt folk på twitter om hva som styrer tidsbruken deres, hvor stor andel av tida deres er basert på inngåtte forpliktelser, hvor mye er avhengig av det som skjer her og nå, hvor mye opplever du at du velger, hvor mye må du bare la styres av annet og andre?

Det er ikke et lett spørsmål å besvare. De fleste klarer ganske godt å svare på hva de bruker tida på - men ikke så lett på spørsmålet om hvorfor


Statistisk Sentralbyrås tidsbruksundersøkelser viser oss hvordan nordmenns timer fordeles mellom ulike typer virksomhet - også fordelt på kjønn og over tid. Hvor mye brukes på husarbeid, transport, fjernsyn, lesing, lønnet arbeid osv.

Slike oversikter kan vi sette opp selv også. Men hvorfor fordeler vi virksomheten vår slik? Hvem eller hva styrer og velger?

Min utfordring med å skulle sette opp en slik fordeling selv, ville være å klare å skille de ulike oppgavene. Hverdagen min kan best betegnes som kontinuerlig mangesysleri. Mange oppfatter det som hjemmekontorets felle at en sitter midt i hjemmets mylder av andre krav og oppgaver. Jeg velger å se på det som et privilegium. Rett og slett en av grunnene til å ha en slik hverdag. Jeg får gjort mange ting om hverandre. Noe blir halvveis, mye blir avbrutt, mange baller må holdes i lufta samtidig. Det er ikke noe markert skille mellom (potensielt) lønnet arbeid, familieliv og familieomsorg, organisasjonsarbeid og frivillig arbeid, hage- og husarbeid - alt er ting jeg gjør. Helst når det trengs. Tilsammen har jeg mulighet til å være borti mye av det jeg har ansvar for i løpet av en dag, fordi jeg ikke trenger å sortere dagen strikt etter skillet "jobb" og "fritid". Jeg kan sette på en vask innimellom skrivinga, jeg kan henge ut samme vaska i solskinnet et par timer etterpå og tilogmed berge den inn igjen når ei regnskur kommer  -(slik at svart-grønne fotballstrømper faktisk blir hvite igjen til neste kamp samme ettermiddag) --- eller sette på vanning i hagen hvis jeg ser at det er for tørt. Jeg har to minutter å løpe til skolen hvis det trengs akutt - eller det er et møte. Jeg er her for min gode flyktningevenn når hun trenger en prat. Og det er ingen arbeidsgiver som stiller spørsmål om tidsbruk om jeg ordner klassekontaktgreier og organiserer sommeravslutninger eller kordugnader eller-jeg-vet-ikke-hva av alle mine lokalsamfunnsverv midt i den såkalte arbeidstida. Jeg kan "nyte" det store privilegiet det er å plukke onde brunsnegler i hagen min en morgenstund før pc-en er skikkelig i sving, men også ta meg en tekopp på trappa omkranset av syriner. Og jeg kan pusle rundt skoleunger som kommer og går i ett sett hele ettermiddagen, fange opp kriser i tide, få minstemann tidlig hjem når jeg vet han er sliten og det er fotball i kveld igjen - mens jeg multitasker mellom skriving og husmorjobbing. Jeg har noen grenser for hva jeg gjør på dagtid, noen grenser som skjermer skrivetida mi - jeg vasker ikke huset (det gjør mannen og jeg sammen en kveld i uka), jeg vasker ikke opp etter frokosten før ungene kommer tilbake fra skolen (det er en ideell oppgave å ta mens en skravler om skoledagen og smører ei skive etter skoletid), jeg gjør ikke storhandling på dagtid, og begrenser andre ærender ut av huset så mye som mulig. Jeg holder meg nær skrivinga og det andre hjemlige. Men jeg løper meg en tur i skogen noen morgener i uka, rett etter at ungene har dratt på skolen. Og ettermiddagene og kveldene - vel de er nå en salig blanding av lekser, matlaging, fotballkamper, unger avgårde på trening og tilbake, mer brunsnegler, planting, gjødsling og hagestell, kveldsmat, høytlesning, strikking, klesreparasjoner, oppvask, sengekantsamtaler og -sanger, mer klesvask, brødbakst, og så alle disse møtene i lokalsamfunnet som henger sammen med at vi tar på oss (for mye?) ansvar.. - og i blant, i blant lander vi sammen og får skravla litt på en snei ved kjøkkenbordet før vi legger oss. Innimellom kveldspusleriet gjør jeg ganske sikkert noe som tilhører skrivejobbinga mi. Tenker. Leser. Diskuterer med mannen. Skriver til og med. Bak i hodet modnes en tekst eller en tanke. Mens jeg bærer ei vaskebalje til eller flytter vannsprederen i hagen. Mangesysleri.

Men det er nå meg.

Kanskje er det lett å se på en slik mangesysleri-frilansvirksomhet som relativt fri? Jeg er jo det. Jeg er min egen arbeidsgiver. Men jeg er også min eneste arbeidstaker, prosjektleder og sekretær i mine egne prosjekter. Det kan være ensomt, sårbart og bundet og mye ansvar alene. Jeg kan godt savne tryggheten ved å ha en arbeidsgiver, fellesskapet ved å ha kollegaer. Det gir muligheter - men mangler en del individuelle sikkerhetsnettfaktorer. Det passer ikke for alle. Kanskje passer det for meg. Jeg har vanskelig for å legge fra meg og dele opp livet i bolker. Jeg trenger mylderet.

Og en kan også tenke at livet alltid innebærer en del valg som får konsekvenser for tidsdisponeringen dag for dag. Har du en fast jobb - eller en frilansjobb - eller har du barn, har du et styreverv, har du en forpliktelse i forhold til noen som trenger deg - så binder det tida di. Har du høy gjeld, så binder det tida di. Du kan gjøre valg som innskrenker framtidig valgfrihet mye. Så kan det oppleves som om det er rammene som styrer deg,og du glemmer at noen av disse rammene valgte du selv en gang i tida - og med rammer følger forpliktelser og bindinger.

Og det kan skje ting i livet ditt som du ikke har valgt - men som også gjør valgmulighetene få og små. Din sykdom, eller dine barns eller andre familiemedlemmers sykdom eller krevende liv. Sorg. Tap. Savn. Det er risikabelt å leve. Menneskelivet innebærer avhengighet og sårbarhet. Alt kan ikke velges og kontrolleres. 


Mens jeg tuslet rundt i skumringen i kveld og drev sneglekrig, etter fotballkamp, middag, kveldslesing og klesvask og oppvask og sengekanter  - og mannen var vandret avgårde som lokalsamfunns-Natteravn (vandring fra 22 til 0100, noen må stille ) - møtte jeg en nabo over gjerdet. En nabo med mye yngre barn enn mine mellomstore. "Jeg tenker jo at det blir lettere", sa hun. "Men jeg skjønner jo at det ikke er helt sånn." 
Nei - mylderet og oppgavene forsvinner ikke, selv om alle kan stå og gå og spise og kle på seg selv og vi voksne rekker å drikke teen før den blir kald. På mange måter øker de - fordi barnas radius øker, og våre voksenoppgaver spres tilsvarende. 

Men idealet er vel ikke å ha det lettere.
Tida fylles hver dag. Det meste er meningsfylt og godt. Det er godt å høre til og ha oppgaver, å trengs, å gjøre noe som teller. Det er godt at forpliktelsene krever noe av meg. Et liv med forpliktelser og ansvar er et liv jeg har valgt.

fredag 16. mai 2014

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  






fredag 9. mai 2014

Fredagstanker: "lurt" eller "rett"?



Det er sterke røster i samfunnsdebatten som forteller oss hva som er strategisk lurt, hva vi bør velge for å oppnå bestemte mål og goder. Den enkle målestokken på hva som er lurt, er som regel økonomi. Rett og slett egen vinning, på individuelt eller kollektivt nivå. Spørsmålet blir hva som lønner seg i kroner og øre; hva gir størst avkastning her og nå eller eventuelt på sikt i form av pensjonspoeng - eller for eksempel handelsavtaler med - la oss si et tilfeldig land som Kina. Eventuelt kan man tenke seg andre kostnader og vinninger, f.eks. å unngå kritikk, bruke minst mulig krefter eller tid.

Alle bør jobbe fulltid, fordi det gir størst Bnp. Alle barn bør være i fulltidsbarnehage - av samme grunn - siden ulønnet barnepass ikke genererer Bnp-overskudd, i motsetning til lønnet barnepass. Vi bør kjøpe det vi trenger - i stedet for å lage og reparere dem selv - for da sysselsetter vi flere, øker samlet overskudd og samlede skatteinnbetalinger - og tenk da sikrer vi til og med velferdsstaten dersom vi kaster sokkene våre og kjøper nye i stedet for å reparere dem!

Når de samme resonnementene blir gjentatt mange nok ganger av mange nok debattanter - så skapes sannhetsforståelser. Det høres sant ut - både at dette er lurt - og det høres til og med rett ut.

Og så har vi rett og slett en regjering som standhaftig har hevdet om igjen og om igjen de siste ukene - i møtet med en nesten samlet opinion og kritisk presse - at det er lurt å ikke hilse på en tibetansk munk som kommer på besøk til Norge, at det er lurt for Norges interesser. Økonomiske interesser.

Og de forteller oss at dette er så lurt at det til og med er rett.

Det er ikke noe galt å gjøre noe som er målrettet og lurt.

Men det er ikke sant at lurt alltid er rett. Eller at egen vinning er målestokk på rette valg.

Det er klart at det ikke er "lurt" for oss som land å ta i mot flyktninger med krigstraumer og skader. Det er klart at det innebærer utgifter og stor usikkerhet med hensyn til hvorvidt disse noen gang kommer i skattebetalende jobber. Det betyr imidlertid ikke at det er rett av oss å sette så strenge grenser for hvor mange og hvem vi vil ta imot som Norge gjør i dag, i en verden full av konflikter og dramatiske flyktningesituasjoner.

Det er klart at det ikke er "lurt", rent økonomisk sett, at det fødes barn med merkelige syndromer som kanskje innebærer store helse- og omsorgskostnader. Dette betyr ikke at det på noen måte tilsier at det er rett å sortere barn.

Det er klart at det ikke er "lurt" å jobbe deltid for å være tilstede for egne barn. Det betyr økonomisk tap, karrieremessige tilbakeskritt, og så disse pensjonspoengene da. Det betyr ikke at det ikke kan være rett valg for den som har omsorg for barn i en konkret situasjon(Og hvis noen regner ordentlig på kostnadene så tror jeg nok at regnestykket faktisk også kan peke på at det sparer samfunnet for mange utgifter. Men det er allikevel ikke det avgjørende.)

Det er klart at det ikke er "lurt" å ha et offentlig system som ivaretar at det finnes norsk matproduksjon og et levende norsk landbruk, hvis vi skal se helt kortsiktig, nærsynt og rent pluss-og-minus-økonomisk på det. Men det betyr på ingen måte at det er rett å nærme seg landbruksforhandlingene uten å også ha vektlegg matvaresikkerhet, miljøspørsmål og ren mat.

Og det er klart det ikke er "lurt" for en tiåring å stille seg vedsiden av klassens mobbeoffer og stå i mot trykket fra flertallet. Men det er rett. 

Det kan være krevende å stå for det rette. For tiåringen - og for oss voksne. Også for oss som nasjon kan de rette valgene være krevende og ha omkostninger. Det er mange rette valg som har store kostnader. Det gjør ikke valgene gale.

Det er jo egentlig ganske enkelt, da:  Dersom lurt og rett står i motsetning til hverandre - i våre egne små liv - eller i det politiske liv - så skal vi velge det som er rett. Det er det som står seg på sikt. Selv når det koster.

torsdag 8. mai 2014

årlig-vårlig identitetskrise?


Før opplevde jeg alltid våren som et nytt håp, at alle dører åpna seg påny, at det igjen var mange muligheter å ta av, at en kunne gjøre nye valg, gå nye skritt, få nye krefter, realisere nye drømmer.

Noe sånt. Slik våren selv glitrer lysegrønn, med bristende knopper. Vekst. Muligheter. Håp.

Og så går nå åra, og jeg har livserfaring nok til å innse at våren alltid bare leder mot en sommer som rett og slett til slutt bare ender i en ny høst og vinter. Ny istid, ny stillstand, dører som lukkes, sorg over ikke-realiserte muligheter. 

Hva skal en med våren da? Er det bare lureri? Håp som ikke fører noe steds hen? En livsløgn, en illusjon?

Så blir våren en tid for uro i stedet for håp. Identitetskrise i stedet for tro på vekst og muligheter. Rynker mellom brynene, bekymringer, undringer, forkasting av egne prosjekter og drømmer som meningsløs sløsing med tid i dette livet som raser så fort avsted og på veien har så mange middager som skal på bordet og fotballkamper som skal heies på og regndresser som skal tørke til i morra...

Jeg stiller sikkert for vanskelige spørsmål til livet og for store krav til meg selv. Jeg vil få til noe, jeg vil ikke bare få dagene til å gå rundt mens åra løper sin vei. Det hadde sikkert vært enklere om jeg lot meg suge inn av alle normer og forventninger i omgivelsene, ikke hele tiden søkte min egen alternative vei som jeg både skal tro på og faktisk mestre. 

Det er jo for mye forlangt, ikke sant? Både forme min egen vei og klare å gå på den? Hvem tror jeg egentlig at jeg er?


Det er jammen godt at selve våren der ute ikke lar seg styre av en førtiårskrisedame som vakler på sin underveisvandring. For tross ulltrøyer og ullsokker, snøfall i går og to plussgrader på morgenen i dag, så står i hvertfall våren på med all sitt håp og all sin vekst og all sin forberedelse til hva-det-nå-er-som-skal-komme.

Og jeg får nok en gang holde meg fast i identiteten som hun som er underveis. Det kan vel hende hun kommer seg noe sted...


torsdag 1. mai 2014

Første mai!




Da jeg vokste opp var det alltid våronn og hagearbeid på 1. mai. Ved de mindre brukene og husene rundt omkring ble det flagget. Antagelig trakk karene også i blådress og samlet seg til markeringer. På storgårdene - som mitt eget barndomshjem - sto flaggstengene nakne, det var kjeledress og felleskjøplue og durende traktorer.

Det er ikke så rart. Hver tids ideer må forstås ut fra sine premisser. De gamle klasseskillene sto fortsatt sterkt på østlandsbygdene på 1970-tallet. Eiendomsbesitterene på bygda var jo fra gammelt av nettopp storgårdsfolket. Skillelinjene basert på forlengst forlatte motsetninger og tilbakelagte forskjeller i levekår, satt fortsatt i folks forestillinger og preget de valgene en gjorde. (Og i tillegg måtte jo våronna faktisk gjøres hvis været la til rette for det, det hendte da at såmaskina gikk på 17. mai også, - men da var flagget heist....)

Og slik var det selv i ei tid uten både husmenn eller ansatte gårdsgutter, ei tid da små søttitallskjernefamilier med nok av møkk under negla, et nedarvet forvalteransvar for jorda - og lange arbeidsdager for å dyrke og drive gamle gårder som sine egne arbeidsfolk. Selv i denne nye tida var det gamle klasseskillet så tydelig tilstede at 1. mai ikke framsto som vår dag, en dag vi kunne og skulle delta i.

I dag flagger jeg. Selvfølgelig. I dag regner jeg 1. mai som min dag, som samfunnsborger og verdensborger med nok av kampsaker på agendaen. Alle frigjørings- og rettferdighetskamper har sin berettigelse. Alle slike kamper angår oss alle. Og klassekampens kamp til alle tider har vært nettopp en slik kamp - for rettferdighet, anerkjennelse og likeverd, for å få en lønn til å leve av, rimelige arbeidsvilkår og et levelig liv. Og mest av alt for alle menneskers likeverd, at livet og mulighetene ikke skulle være bundet til uoverstigelige og medfødte klassekategorier.

Vi har andre sentrale kamper som er kjempet gjennom tidene. Kampen for at kvinner skulle være like mye verdt og ha like muligheter som menn. Kampen mot rasediskriminering, mot etnisk og religiøs diskriminering eller diskriminering basert på seksuell orientering, alder eller funksjonsnivå. Alle kampene er verdt å kjempe og ingen av dem er over. Klassekampen viste på mange måter vei for andre frigjørings- og rettferdighetskamper og gir oss sentrale lærdommer for å se og kjempe for fortsatt rettferdighet og likeverd.

Det er fortsatt klasseskiller og stor urettferdighet i verden. Mest av alt mellom oss i den rikeste kroken av verden og alle med dårligere vilkår både med hensyn til helsestell, inntektsmuligheter, utdanning og demokratiske rettigheter. Vår velstand og våre muligheter forplikter.

Uansett hvor du kommer fra og om du heiser flagget, stiller i tog eller raker i hagen, så er denne dagen din. Vi deler en kalender der noen dager er markert og gitt et innhold. Men ingen eier bestemte dager. Alle dager er for alle. Du kan alltid fylle alle disse dagene med ditt innhold, det du mener er viktig.

Uansett vil jeg hevde at rettferdighetskamp alltid angår alle. Også resten av året.

God 1. mai!! Tro på noe viktig og kjemp for det.