Hva er det å ha "fri"? Sommerferierefleksjoner

Jeg skriver om rikdommen ved hjemmeferiedager uten fastlagte planer - dager som fylles av det vi velger og blir til mens vi går.

Men hvordan blir det egentlig lest av dere som leser? Hva betyr egentlig ordet "fri" - i vår tid?

Det høres jo mest ut som om vi gjør ingenting. Eventuelt drikker kaffe og ligger langstrake og late...

Jeg har skrevet om begrepene "arbeid", "jobb" og "fritid" mange ganger før. Det er interessante og viktige begreper å forstå varierende betydninger av - for å gripe egen samtid, fortid og aktuell politisk debatt.

Det virker jo så enkelt hvis vi kan stille to begreper som "jobb" og "fritid" opp som en dikotomi - som to gjensidig utelukkende kategorier. Enten jobber du - eller så har du fri. Ingen mellomting, ingen gråsoner. Når jobben er slutt for dagen - så starter fritida. Når du har ferie fra jobb - da er det fri.

Dette er enkelt så lenge vi vi lar "jobb" stå utelukkende for den lønnede virksomheten du gjør - og putter all ulønnet virksomhet i samme haug, nemlig i "fri"-haugen.

Det som ikke er så enkelt med dette, er jo at  i den haugen av "fri" så ligger det så utrolig mye forskjellig. Sitte på bussen hjem, gulvvask, blogging, rensing av sluk, sette nye strikker på regnbukser og stå i kassakøen på Rema. Tur i skogen og bleieskift, lakke negler, måke snø for naboen, være hjelpetrener for fotballaget og brette klesvask.  Alt er "fri" - dersom "fri" betyr alt som ikke er lønnet av en arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Ubetalt - dermed fri.

Og når vi kaller alt dette for "fri" - så høres det jo veldig lett og valgfritt og nærmest litt overflødig ut. Lakke negler er jo en valgfri og ikke særlig vesentlig og verdensreddende oppgave. Alt annet som plasseres i samme kategori kan lett få samme stempel. Det er fritida di - sikkert fint for deg - men innebærer ikke noe særlig annet enn avslapping og avveksling fra det som egentlig er viktig, altså jobben.

Lønnsarbeid - altså det jeg her kaller "jobb" -  som den dominerende virksomheten for å sørge for egen familie, er et relativt kortvarig fenomen historisk sett. Det å ivareta sin egen familie gjennom det direkte praktiske arbeidet, helt uavhengig av lønn - helt avhengig av det praktiske fysiske resultatet - gjennom å dyrke jorda, gjennom jakt, fangst og fiske, tilvirkning av klær og mat og brensel, bygging og vedlikehold - har en mye lengre historie bak seg en vår tids bytte av tid mot penger som igjen byttes i varer og tjenester.

En svart-hvitt dikotomi der vi setter jobb opp mot fri - uten nyanser - tilslører denne lange historien, der ulønnet arbeid har vært vesentlig og viktig. Men det tilslører også den betydningen ulønnet virksomhet - ulønnet arbeid - har også i dag. All den nødvendige og viktige virksomheten som forgår utenom jobb og som holder hjulene, familiene, hjemmene og lokalsamfunnene i gang. Alt dette arbeidet skyves tilside som mindre viktig, mindre vesentlig - og egentlig litt tullete å bruke særlig mye tid på. Denne tilsløringen får en sentral politisk funksjon blant annet i debatter om deltid og om arbeidslinja. Latterliggjøringen av virksomhet utenom lønnet jobb - av cup-cakes-baking, og lattedrikking - overskygger det at folk flest henger opp tøy og skrubber badekar langt mer enn de baker rosa kaker. At folk velger å bruke tid på å utføre arbeidsoppgaver som ikke gir lønn og pensjonspoeng blir ofte sett ned på og kalt både latskap og dumhet.

For folk gjør jo fortsatt mye sjøl. Folk bygger hytter og garasjer og baker brød og har ripsbusker i hagen og hekler lappetepper. I hvertfall vasker vi klærne sjøl og de fleste av oss lager middag til en eller flere hver eneste dag. Jeg har lenge vært en forkjemper for å ivareta mer praktisk hverdagskunnskap og -ferdigheter, gjennom praktisk arbeid i eget liv. En viktig del av dette er å anerkjenne at praktisk arbeid tar tid - og det er helt greit.

Hverdagen min er alltid fylt av arbeidsoppgaver. De dagene jeg drar avgårde til en lønnet jobb - så er jeg i sving flere timer før jeg drar med praktisk arbeid i eget hjem. Når jeg kommer tilbake bruker jeg en full arbeidsdag til til å videreføre oppgavene. Drivhus og hage. Hus og kjøkken. Symaskin og strikkepinner. Baking og middagslaging. Reparere. Rydde og vaske. Nå som det er sommerferie - og helt fri fra lønnsarbeid og skolens timeplaner - så er også dagene fylt av mye av det samme. Men dagsrytmen og planene er opp til oss selv. Vi er i sving fra morgen til kveld. Mannen har akkurat ryddet sammen verktøyet etter verandasnekringa i kveld. Jeg skal fryse ned litt syltetøy og rydde annet av dagens produksjon på kjøkkenet. Men vi har pauser når vi vil, vi skal ikke rekke noe sted, vi styrer rytmen selv og tar gjengen med i skogen når vi er klare alle sammen. Det er fri for oss. Ikke uvirksomhet - men tid til mye virksomhet. Det er den gode rytmen.

Neglelakk på SFO - hva er det egentlige problemet?

Dere har sikkert fått med dere at Kolbotn SFO måtte avlyse sin "Bli-ny-dag" - etter en massiv reaksjon i tradisjonelle og sosiale medier forrige uke.

Men det er noe som skurrer litt her - mener jeg - og det utdyper jeg i den teksten som du finner HER.

Hva tenker du?

Ha en god dag, som ny - eller som før!

Ferieprestasjonene?

Skoleferien er rett rundt hjørnet. Skoleavslutningsstafetten går mot slutten. De vanlige skoledagene har gått i oppløsning og blitt til turer, rydding og sommershow. Universitetsensurbunkene mine synker side for side. Andre prosjekter er en stund i tenkeboksen.

Det er en tid full av frister, fester og arrangementer som kaller på kakebakst, piknikkurv, tursekk og vemod og blanke øyne. For litt siden satt jeg og fant fram bilder fra sju skoleår til kavalkade for eldstemanns høytidelige  avskjed med barneskolen. Så bittesmå de var, den høsten de startet, denne langbeinte gjengen med nesten-ungdommer.

Og jeg har tre mellomstore som både er slitne, klare og også litt i vemodighetshjørnet over at skoleåret er over. Det går jo så fort!

Men ferie er vi glade for. Ferie er bra. At vi (fortsatt) har åtte ukers skolesommerferie her i dette vinterlandet er en gave til barnekropper som trenger å løpe i sola, samle fregner og D-vitaminer og myggstikk - og barnesjeler som trenger å ha en mellomfase i livet sitt, mellom femte og sjette klasse for eksempel - en overgang, en endringstid som både teller i erfaringer og opplevelser, men samtidig ikke teller med i det vanlige timeglassrennende tidsregnskapet som året ellers er fylt av. Fordi det er en annen slags tid. Blåklokkevikua, en gave.

Åtte uker er en hel liten evighet. En kan både lande etter det som har vært, oppleve noe nytt og noe kjent- og til slutt være ganske klar for det nye som skal komme. Men ennå, ennå er det lenge til.

Lang barne-sommer-ferie passer visstnok ikke inn i vår tids effektivitetsregnskap med voksenjobber og krav om resultater. Svime rundt og klø myggstikk og glemme gangetabellen og gjenoppdage gamle donaldblader slår ikke an hos dem som skal telle og beregne. Og hvert eneste år får vi høre klagesanger fra voksenverdenen om hvordan en i alle dager skal få sommerferiekabalene til å gå opp. Men jeg gir meg jo ikke - jeg kan ikke gå med på å vri ungers gavepakke av en sommerovergangstid i årets lyseste måneder til noe negativt, noe vi skal klage på.

Det er en gave - jeg tror den er et stort gode for små mennesker med så mange krav og rammer og planer rundt seg i livene sine - og så får vi bruke den gaven som best vi kan.

"Jeg liker best når vi ikke skal noen ting" - sier en av de små her i huset. "Det er den beste ferien."

Her lar vi liksom den pågående prestasjons-ferie-debatten gå litt forbi oss. Vi har for lenge siden funnet ut av vi virkelig nyter fri-feriedager- dager uten program og forpliktelser. Det er de dagene som virkelig gir oss både nye krefter, tid til hverandre og sommerfølelse langt uti tærne. At ungene har denne lange ferien legger grunnlaget. Vi voksne har både jobbeting og andre ubetalte arbeidsoppgaver vi trenger å få gjort. Men fri fra skole, lekser og fritidsaktiviteter gir dager med mye fleksibilitet og mange muligheter for oss alle fem.

Men - allikevel noen ord om denne feriedebatten: Den må deles i to, mener jeg. For det første må vi slutte å se ned på hverdagsferie-fridagene, de prestasjonsløse, presentasjonsfrie, pretensjonsløse bare-fri-dagene. Det er ikke synd på verken store eller små som skal "ingenting", dvs rett og slett ha fri!

At folk har ulike preferanser i ferien bør være en grei sak. Også i vår tid med personlige promoteringer på sosiale medier. Noen lengter etter en sydenstrand - andre lengter etter en joggetur i en mørk granskog - eller en kopp te på egen balkong. Live and let live. Og la deg sjøl leve med dine egne prioriteringer og preferanser - og muligheter. For de fleste av oss har noen økonomiske begrensninger - både med hensyn til ferie og andre ting - men vi har ikke vondt av å ha drømmer om ferier som vi ikke har råd til. Det er ikke mer synd på de ungene som bruker sommeren på å fiske i det lokale tjernet og lære kortkunster av en onkel på en campingplass enn det er på de som er på rundreise i Kenya. Det er tull å tro at folk er lykkeligere over det som er dyrt enn det som er billig og lett tilgjengelig. (og snur vi det rundt - så er det ikke gitt at en er lykkeligere om en bader i Mjøsa enn om en bader i Stillehavet heller, jeg har vel bare gjort det siste faktisk av akkurat de to alternativene - og det var jo fantastisk..., men da har jeg jo Mjøsa til gode)

Men, den andre siden, den faktisk alvorlige siden av denne feriedebatten, er det som gjelder dem som lever i en materiell - eller på andre måter så stor ressursfattigdom - at barna virkelig lider. Men da snakker vi ikke om de som ikke har råd til å dra på safari eller til Sverige. Da snakker vi om de som ikke har mulighet til å ta med seg ungene på tur til stranda, på biblioteket, på besøk til slektninger. Det kan være materiell nød - men antagelig også sterke begrensninger på krefter, overskudd og kunnskap. For det er ikke slik at vi lever i et samfunn der alt koster. Svært mange av de viktigste ferieaktivitetene for både mine unger og mange andre er så godt som gratis. Det er naturen, friheten, fridagen, leken, ta med maten ut, plukke blomster, lete etter skjell, bygge ei hytte i et tre. Hvis barn også hindres i tilgangen til dette, så vitner det om en ressursfattigdom som er alvorlig og der det trengs hjelpetiltak.

Dette handler da ikke bare om ferie - men om hele livssituasjonen og antagelig om voksne som trenger hjelp til mye for å håndtere livet. Det er et solidaritetsansvar som vi alle bør ta.

Men når det gjelder ferie forøvrig - så la humla suse - la naboen reise dit han vil og finn egen fri-ferie-modus slik du vil.

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

Fredagstanker: Om mot og stengsler

"Ja visst gör det ont när knoppar brister

ont för det som växer och det som stänger"

Grunninnføringen i motivasjonspsykologi som jeg fikk for mange år siden, lærte oss om to skalaer for tilnærming til utfordringer - en skala for mestringsorientering, - og en skala for frykten for å mislykkes. Disse tilnærmingene må tenkes uavhengige av hverandre - og også av personens kunnskaper og ferdigheter forøvrig.

Så kan vi jo understreke at dette er en modell, dette er begreper utviklet for å forstå mennesker - ikke for å beskrive den reelle indre konstruksjonen av oss. Videre må vi huske at alle slike egenskaper befinner seg på en skala - få befinner seg på ytterpunkter, ingen av oss er like, alle forsøk på begrepsfesting blir mer firkantet enn livet og menneskene selv er. Men det kan jo gi litt mat til ettertanke allikevel. Slik kan det for eksempel se ut:

Den mestringsorienterte med lite frykt for å feile kan vi jo se for oss at suser fram. Tror på seg selv, er konkurranseorientert og har også ressursene til å mestre og seire, få overskrifter og suksess og applaus. Kanskje.

Selv med middelmådige ressurser kan den sterkt mestringsorienterte med liten frykt for mislykkethet vinne mye på sin pågåenhet. Dette kan i stor grad veie opp for begrensninger i evner. Og der personen allikevel faller igjennom har han sin mestringsorientering og pågangsmot i behold, og setter ikke seg selv tilbake på grunn av midlertidig motgang. Han går på igjen! Og kanskje faller han igjen, og igjen også. (Er det stort sett en "han"?)

Den fryktbaserte med liten mestringsmotivasjon kan slite mye - men kan også finne sin plass ved å sette ambisjoner til et realistisk nivå basert på egne evner og begrensede behov for å sprenge grenser.

Hva så med den fryktbaserte som samtidig er sterkt mestringsmotivert? Den som ønsker å få til mer - men som møter begrensningene ikke først og fremst i sine egne ressurser eller i rammebetingelser lagt av andre - men i sin egen frykt, sin egen mangel på mot, sin egen manglende evne til å stå på beina i motgang. Hva skjer med ham - eller henne? Hen kan legge lista lavt for seg selv for å minske fryktnivået, legge lista langt lavere enn egne ressurser tilsier. Det kan være bra, det kan sikre trygghet og stabilitet - og det kan på den andre sida oppleves tapspreget, at trygghetssøkingen fratar en muligheter. Det er en utfordrende balansegang.

"Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla."

Vi er oss sjøl. Ingen av oss er fullt og helt disse stereotypiene. Men vi kan være ulikt preget av slike varierende kombinasjoner av ressurser, frykt for fall og motivasjon for seier - og dette kan slå ulikt ut på forskjellige felt i livet. Noen felt kan du være suveren, trygg og vekstmotivert på - mens andre områder slår frykten beina vekk under deg og hindrer deg i både å stå og gå videre.

Det kan være vondere å leve med mye frykt enn med urealistiske høye vurderinger av egen evne til mestring, selv om det siste kan føre til flere reelle fall enn et liv med selvpålagte stramme rammer basert på frykt.

Derfor - mot slutten av ei uke der verden fortsatt er full av alvorlige utfordringer, hverdagen og menneskene rundt oss fortsatt trenger oss alle - og vi alle er skrudd litt ulikt sammen - så vil jeg si sånn litt høyt og lavt:

Vi trenger mot. 

Mot er bra. Kobla til klokskap og medmenneskelighet er mot det vi trenger.

Noen blant oss trenger mot til å leve. Noen blant oss trenger mot til å stå mot frykten for å mislykkes. Noen blant oss trenger mot for å være seg sjøl. Noen trenger mot for å reise seg etter motgang. 

Noen ser kanskje ut som de har fått for mye Møllers-tran-mot og durer fram uten hindringer - men hva vet du om hva de har kjempet med? Og får de til noe bra uten å være redde - så er det da verdt å heie, uansett. 

Og samtidig med å være rause i møtet med seire - så la oss også være rause i møtet med dem som sliter med stengslene og frykten. Se. Anerkjenne. Det fjerner ikke frykten - men kan kanskje gi litt mer mot til å leve med seg sjøl.

Noen ganger må en leve livet slik det er - med mot og frykt - hånd i hånd. Stengsler og kamp for å sprenge grensene. Hele livet. 

Slik Karin Boye skriver. 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.

Hva mer trenger vi enn raushet og ros?

Det virker jo som verdens underligste geskjeft - at vi skal diskutere grensene for raushet og ros!

Her i Jantelovens og pietismens avkrok av verden - der vi har et språk som nesten tvinger oss til uhøflighet med sin mangel på passende standardformuleringer - kan vi da ikke bare omfavne raushet og ros og lære litt av de gode ordene som folk tydeligvis klarer å både formulere og dele i alle slags fora!

Ros og raushet er gode saker.
Men det er ikke alt. Og allerede her så går jeg over i risikosporten  som er å kritisere det erklært gode. Kritisere ros - det faller jo på sin egen urimelighet, det må jo være noe galt med noen som ikke anerkjenner ros og raushet og positiv tenkning som gode krefter som bringer menneskeheten framover.

Det er ikke noe galt med meg. Og jeg anerkjenner og verdsetter sterkt rosens og raushetens betydning for å det å være store og små mennesker, alene og i fellesskapet, på livets landevei. Alt det der. Men jeg vil peke på to mangler, to felt som blir blinde flekker når vi stirrer for lenge og intenst på raushetens lovende lys.

Det ene er at individperspektivet tar helt av.
Det andre er at vi lukker øynene for det ikke ros-bare. Det som ikke lar seg rose. Rausheten strekker seg ikke så langt at den omfavner det ikke-ros-bare. Når vi kommer dit er det medlidenhet (i beste fall) og ydmykelse (litt verre) som tar over.

Men først om individet. Individet roses for sine prestasjoner, for sin innsats, for sine resultater, for sin vilje, for sin godhet - ellerhvadetnåskullevære. Det roses og heies - og budskapet om at alle kan realisere drømmene sine hvis bare de tenker positivt, tror nok på seg selv (og vi andre støtter og heier nok!) forkynnes. Men det er ikke sant! Det er ikke så enkelt at alt er opp til individet. Et slikt perspektiv tilslører at det finnes praksiser, kulturer, strukturer og systemer som hindrer og holder folk nede. Systemer og kulturer som er menneskeskapte og kan endres av mennesker (og det skal vi virkelig gjøre) - men ikke alltid av ett individs tro. Men med et slikt intenst positivt individperspektiv - så er det ikke rom for slike analyser. Dersom du mislykkes, så er det fordi du ikke trodde nok på deg selv, tenkte positivt nok osv - eventuelt fordi jeg ikke heiet nok på deg. Det blir for spirituelt for meg. Jeg savner et perspektiv på at vi OGSÅ må jobbe strukturelt, kjempe mot strukturelle og kulturelle hindringer. Ikke bare heie. Det går ikke alltid bra.

Og da er vi over på det andre. Det går nemlig ikke alltid bra. Det er mange liv som heller er preget av tap og mislykkethet og manglende drømmerealisering - enn av det ros-bare. Hva med dem som ikke greide det? Rausheten er ikke raus nok til å omfavne dem. Rausheten er for det ros-bare. Når vi møter det mislykkede, det strandede, tapet og smerten, det uopprettelige, togene som har gått for godt - så er det ikke rausheten vi trekker fram. Det er medlidenhet, offerperspektiv og stakkarsliggjøring. Eller eventuelt ydmykelse og usynliggjøring.
Smerten og tapene har blitt gitte en sentral plass i raushetsberetningene når de representerer en fase som går over. Når en etterpå - fra seierens utsynspunkt - kan skue tilbake og si at "jeg greide det, jeg kom meg gjennom det". Og det er fint å si at da er det håp for alle. Men alle kommer seg ikke gjennom. Noen sitter fast. Noen blir der, med bøyd nakke og egen skam. Alle feil og bommerter er ikke slik designet at de leder til klokskap og et bedre liv etterpå, det er ikke så enkelt. Noen tap skader for livet. Noen reiser seg ikke igjen. Deres beretning blir ydmykende sosialpornografi. For de kan ikke roses, de greide det ikke. Da stopper også rausheten.

Jeg ønsker meg både ros og raushet i bøtter og spann her i verden. Men jeg ønsker meg da også en raushet som favner det som ikke gikk bra. Det som ikke ble snudd til noe bra etterpå også. Det ikke-ros-bare. Og da må vi i tillegg til å rose driftige individer også se  på strukturer og kulturer som ivaretar oss alle - uten ydmykelser.

Når kvinnene får stemmer

Overskrifta kunne vært "Når forkledamene får stemmer". Men mitt poeng er enda bredere - så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål - de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn - og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) - og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre.... Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt - hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently - omtrent i fjor på denne tida - dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser - så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten - at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil - men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer....)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer - og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen - men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så - hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer - men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet - pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer - så blir det tydelig at vi er mange - og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere - så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg - også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie - på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.

Lørdagstanker: Er det ikke greit at noe er lettvint, da?

Den nesten faste fredagsspalten på denne bloggen - Fredagstanker - endte jammen meg opp som Lørdagstanker i dag. Det siste døgnet har jeg fått oppleve å få et litt større publikum enn jeg er vant til - og det er jammen moro, men det tar også litt tid. Min kronikk på NRK Ytring ble lagt ut på torsdag ettermiddag og fikk en del debatt på nettsiden. Samtidig ble jeg oppringt av NRK Ukeslutt om å komme i radiodebatt med Aslak Borgersrud - og mens jeg både debatterte på NRK Ytring, på Twitter, forberedte radiodebatt, vasket huset og bakte brød i går formiddag, så ble jeg oppringt av TV2 Nyhetskanalen som ville ha meg i studio for å kommentere nyhetsbildet tidlig lørdag morgen. Så der har jeg vært nå på morraskvisten og blitt sminket vent og vakkert og sendt direkte mens jeg kommenterer språkbruk i abortdebatten og andre saker i nyhetsbildet sammen med stortingsrepresentant Jan Bøhler. Artig. Artig. Fortsatt fiks og sminka, hører Ukeslutt på radioen (vi tok opptak av vår vesle debatt på NRK i går ettermiddag) - nå vil jeg ta for meg et av temaene jeg er blitt utfordret på både her og der det siste døgnet:

Gjør det virkelig noe at noe blir mer lettvint?! Skal det også være et problem!

Forenklinger av livets mange oppgaver - gjennom måten vi organiserer oss på, fordeler arbeidsoppgaver på nye måter, utvikler ny teknologi, eller eventuelt reduserer forventninger og krav til hvordan ting skal være - alt dette har gitt menneskene nye muligheter, stort sett til bedre liv. Jeg er veldig glad for at jeg lever i en tid med vaskemaskin og slipper å drive storvask i elva eller i bryggepanna. Det er klart vi skal sette pris på at vi utvikler nye, bedre og kanskje mer lettvinte løsninger på ganske mye.

Samtidig så må vi kunne stille noen spørsmål:

Hva gjør vi med det overskuddet som skapes når noe som tidligere var mer tidkrevende og vanskeligere ender opp med å bli mer lettvint. Hva bruker vi den tida, de kreftene, den oppmerksomheten til?

Og
Mister vi noe på veien? Det kan jo hende. Det er verdt å stille spørsmålet i hvertfall.

I veldig mange tilfeller kan du sikkert svare deg sjøl beroligende på disse punktene i ditt eget liv. Da er det jo ikke det jeg pirker i her. Jeg har ingen plan om å spre mest mulig dårlig samvittighet til folk.

Men - som samfunn - og på samfunnsnivå - så trenger vi i blant å ta et overblikk, gjøre noen vurderinger. Ikke bare dure på og si at enklest og mest lettvint er best.

For eksempel - all denne velstanden vår - hva bruker vi den til? Hva bruker vi overskuddet til? Frigjør det noen krefter, noe tid? Eller durer vi videre for å tjene enda flere penger og kjøpe enda flere ting og blir enda travlere og enda mer avhengig av å løpe fortere og fortere?

En kunne jo tenke seg at alle de mer lettvinte løsningene vi omgir oss med, all teknologien, alle mulighetene, - - faktisk genererte mer tid til ro, felleskap, samtale, refleksjon. Kunne vært sånn. Er det sånn? Eller gjør alle disse lettvinte løsningene at vi faktisk mister roen på veien. Ingen ting skal ta tid. Vi skal ikke vente uten å gripe etter en "dings". Vi lærer også ungene at de skal gripe etter en "dings" med en gang det finnes ledig tid. Mister vi noe - eller ikke?

Så er det et siste spørsmål jeg synes vi skal stille - og det er hvorfor det er så deilig med alle de lettvinte løsningene. Og mitt svar på det er at det er faktisk svar på ganske vanskelige spørsmål. Raske måltider, ferdigkjøpte løsninger, ungene roet ned med en kjeks og et nettbrett, - enkle løsninger på et mye vanskeligere spørsmål - nemlig at folk faktisk sliter med tidskabaler og tidsklemmer og (u-)tilstrekkelighetsstress.

Og da undrer jo jeg meg - når vi finner lettvinte løsninger på vanskelige og sammensatte spørsmål - skyver vi ikke da bare problemene under teppet? Tar en paracet og durer videre, liksom. Symptomfjerning - ikke årsakshåndtering?

Så - til alle som har spurt meg det siste halvannet døgnet om hvorfor jeg av alle ting finner på å stille spørsmålstegn ved at noe blir mer lettvint - jo - det er fordi jeg synes det er noen spørsmål vi skal stille og vurdere. Hvis svarene på alle disse spørsmålene beroliger - så for all del - jeg vil gjerne beholde både vaskemaskina og mange andre oppfinnelser og ordninger omkring meg, jeg. Men ellers - så kanskje vi skal pirke litt videre. Uten dårlig samvittighet...!

God lørdag.

Nyttårstanker - de offentlige (Kongens Tale)

- og det var det jeg tenkte og twitret i går kveld: At dette er det vi har konger for. Holde en tale som ber folket løfte blikket og feste fotfestet og stå støtt og ta ansvar for verden og forandringer. Talen skulle handle om fundamentet vårt, innledet han - og jeg skjerper ørene og sansene - for dette er sentrale ord som brukes og misbrukes rett så ofte i offentlig diskurs. Og så talte han. Om Grunnloven og Kjærligheten.

That's it. Det er fundamentet. Verken mer eller mindre. Godt sag!

Det ligger mer makt enn folk ofte tenker over i å definere "vårt" felles fundament, "våre" felles verdier - hvem "vi" er og hvem vi burde være. Det som erklæres som sant og riktig oppfattes ofte som nettopp sant og riktig og de stadig gjentagne utsagnene bekrefter seg selv.

Forskjelligheter har alltid vært til. Mange kamper har blitt kjempet gjennom århundrene om å nedkjempe menneskeskapte regler om ulike vilkår for ulike folk. Kvinners stemmerett, fattigungers rett til skolegang, arbeideres rett til forhandlinger og rimelige arbeidsvilkår, eiendomsrett til naturressurser, tale- og ytringsfrihet, jøders adgang til riket, homofiles rett til et legalt samliv, romfolks rett til å overhodet synes i gatebildet...

Kampene er ikke over. Stadig, stadig behandles forskjeller på mennesker som om de skulle være rimelige årsaker til forskjellsbehandling, diskriminering, utestengelse.

Alle slags forsøk på å definere et folks felles identitet som en definert og avklart folkesjel, historisk og kulturelt forankret, etnisitetsfundamentalistisk videreført og sammensydd - alle disse forsøkene, uavhengig av velmenthet og referansegrunnlag - bærer med seg denne muligheten for maktovergrep, utestengelsen, undertrykkelsen, utelatelsen. Ethnos rekker ikke fram. Aller minst i vår mobile, globale, trådløse tid. Skal vi berge et fundament, så er de demos som teller. Folket som demos. Som et folkestyre-folk, med regler vedtatt av folket og folkets representanter, regler som styrer og regulerer og som igjen kan endres, demokratisk. En sikring av ytringsfrihet, livssynsfrihet og forsamlingsfrihet. Det sikrer ikke fred og fordragelighet. Ytringsfrihet er fundament for mangt slags bråk. Men det er et fundament vi kan bygge både bråk og fordragelighet på.

Et fundament å bygge et mangfold på. Mangfoldet og forskjellighetene som alltid har vært der og som gir oss trøbbel, utfordringer, fargerikdom og kreativitet.

- Så - på årets første dag heier jeg på Kongens tale. Og jeg ønsker deg en god start på 2014. 

ingen av oss er normale

Ingen av oss er "normale"!

Fordi normalitet ikke finnes. Det finnes ikke én enkeltstående måte å være menneske på - være mann eller kvinne på - være voksen, være forelder på - være barn på. Det normale finnes ikke. Det normale er variasjon. Variasjon og forskjellighet er det normale for menneskene.

Du kan godt slå til med statistikk. Bare kom igjen! Det kan komme mye fornuft (og ufornuft) ut av det. Vi kan sikkert slå fast at de fleste mennesker i Norge har både to armer og to øyne. Og så kan vi si at det - DET - er normalt det!

Men holder det for oss?

For vi kan være vriene - sånn som diskursanalytikere og samfunnsforskere og vriompeiser som meg - og minne om at alle disse armene er korte og lange og hårete og glatte - og i alle farger - og sterke og svake og neglelakkede og gipsede og skrubbsårede og fregnete og kalde og varme og tynne og tjukke og pløsete og stramme - og noen har sikkert seks eller fire fingre. Dette er langt utenfor SSBs område. Men da blir det plutselig ikke den enarmede som er unormal - det er variasjonen som er det normale!

Og så kan vi gå videre og se på mer kompliserte saker og forhold enn å telle kroppsdeler.

For hva er det normale livet,  liksom?! Hva er malen - hva er normen - hva er vanlig?
(og når er det vi skal begynne å føle oss unormale - eller når er det vi virkelig skal se ned og kanskje skamme oss - fordi vi er så unormale?!)

Skal vi begynne med statistikken - så kan vi gjøre det enkelt for oss - vi kan se på aldersfordeling, siviltilstand, bosted, utdanningsnivå og inntektsnivå og antall barn og sikkert på antall alkoholenheter per uke, antall digitale dingser per bolig og antall sydenturer per liv.

Men finner vi et bilde av det normale da? Viser statistikken oss hva det normale livet er? Ja, hvis vi igjen bygger på min tolkning: Vi ser variasjonen. Vi ser at det er variasjon som er det normale.

Normalitet kan forveksles med norm. Gjennomsnitt kan forveksles med ideal.

Jeg advarer igjen: Dette er feil.
Det rette kan (i teorien) finnes alle steder (både du og jeg vet at det er noen steder det rette ikke er. Det finnes ting som er helt spinnvilt feil og galt). Det rette og gode og ansvarlige livet finnes ikke bare i flertallsløsningene eller i gjennomsnittene eller i det du har hørt om fra før. Det rette og gode og ansvarlige livet er basert på de kloke løsningene du finner i ditt eget liv - innenfor en samfunnsramme der vi tar ansvar ut over oss selv.

Jeg leser om og jeg møter daglig mennesker som tar disse ansvarlige valgene i sitt eget liv. Tilpasser sine valg til det som fungerer best for dem selv - og for familien. Som trapper ned og trapper opp, endrer ambisjoner og prosenter og tar grep. Ofte snakker vi ikke så høyt om det. Ofte holder vi det for oss selv, når vi gjør valg som vi tror er litt utenom dette såkalte "normale". Bøyer hodet litt, er litt stille.

Men det må være lov å snakke om disse ulike valgene, alle disse variasjonene av liv. På den måten viser vi hverandre at det er en stor verden av normalitetsvariasjoner å velge blant.

Det er ikke noe å skamme seg over at vi tar egne ansvarlige valg - i våre ugjennomsnittlige, unike, fantastiske liv!

Vi er alle mislykka!

En av mine hovedkjepphester her i verden, som fagperson, samfunnsborger og privatperson, er å utfordre forsteinede normalitetsbegreper. 

Hør her: Det er ikke et argument i seg selv at noe er "normalt" eller "vanlig"!

Vanlig betyr ikke "riktig". Det kan selvfølgelig være at det vanlige er helt ok, helt supert til og med - for noen. Men kanskje er det akkurat i ditt liv det trengs en uvanlig, en ugjennomsnittlig, en helt spesiell løsning! Da er det det rette for deg - eller for ditt barn  - eller for din familie. Normalitet har ingen ting med det å gjøre. Det er ikke unormalt  å være spesiell. Det er ikke unormalt å tenke selv. Det er helt normalt at folk er forskjellige og lever forskjellige liv og finner ulike gode og ansvarlige måter å innrette seg på.

For eksempel - (og ikke helt tilfeldig valgt eksempel!) - hvordan innretter man seg som en familie med et eller annet antall barn og voksne, hvordan lever vi - sånn når det kommer til hjemmetid og bortetid, inntektsnivå og prosentandeler lønnet jobb og ulønnet virksomhet, aktivitetsnivå for de ulike familiemedlemmene, oppholdstid i ulike institusjoner for små, hjemme-alene-om ettermiddagentid for mellomstore, hvem gjør husarbeidet og hvem smører matpakkene - alt det der.

Hvordan gjør vi det - alle sammen?

Jo - her er svaret: Vi gjør det forskjellig! Det er helt normalt.

Jeg er så lei av at vi alle skal måles opp mot en konstruert ferdig normalitetsforestilling av hvordan dette skal være. En slik ensidig målestokk har bare en eneste effekt: At vi alle er mislykka! (Fordi vi er så unormale liksom, alle sammen!). Så blir vi tause og skamfulle. Fordi vi ikke matcher mønsteret....

At alle voksne er fulltidsarbeidende i inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet fem dager i uka samtidig med barnehagens åpningstider, for eksempel. Det er millioner av helt forsvarlige og normale avvik fra den modellen. Massevis av slike jobber som en faktisk tjener helt normale penger på, er delt inn på en helt annen måte, innebærer helt andre døgn eller uker. Folk jobber turnus og vakter, driver egen gård seint og tidlig, skriver en artikkel om natta, kjører flytoget eller holder kveldskurs tre dager i uka. Det er normalt.

Og i tillegg finnes det massevis av ikke-inntektsbringende svært viktig vokseninnsats som gjøres til alle mulige slags tider. Folk tar seg av idrettslag og kor og FAU og dugnader og syke og gamle og er støttekontakter og får eget hjem til å gå rundt. Og midt oppe i dette så tar vi oss av unger og nærmiljø - på mange forskjellige måter. Kanskje ved å jobbe deltid en periode. Kanskje med au pair, eller med naboen som bakvakt når du må gå fra ungene lenge før skolen starter. Kanskje ved å holde de kveldskursene i stedet for å ha dagjobb i en periode. Kanskje ved å finne en måte å flytte noe jobb hjem noen dager, slik at tiåringen slipper fem aleneettermiddager i uka. Kanskje ved at tiåringen henter treåringen i barnehagen eller får middagsansvaret to dager i uka. Det er helt normalt.

Se deg rundt. Vi lever ulike liv. Det er ikke et uttrykk for at vi "ikke har greid det", at vi er mislykka alle sammen. Det er nettopp et uttrykk for at vi er kreative og ansvarlige mennesker.

Det er absolutt forskjell på rett og galt, men det er en lang skala fra "helt feil og forferdelig" til "helt perfekt". (Det sistnevnte tror jeg forøvrig ikke finnes. Det er en annen diskusjon.) Vi har ansvar for å ta bevisste og ansvarlige og gode nok valg for våre små liv.

Men vi har ikke ansvar for å følge noen ferdige modeller for "normalitet".

hva kan du som...

Hva kan du som hadde vært nyttig for 200 år siden?

Mange av skriveprosjektene mine dreier seg om kunnskap i en eller annen form. Jeg er opptatt av den posisjonen praktiske ferdigheter og praktisk mestring har i vårt samfunn i dag. (Jeg er litt bekymret for den lave statusen som jeg tror dette har.) Jeg er opptatt av forholdet mellom teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter - et forhold som jeg tenker at "i praksis" er nærmere og mer gjensidig avhengig av hverandre enn vi ofte oppfatter det som - men samtidig et forhold som preges av at teori ofte framheves som noe som er av høyere rang enn det praktiske og konkrete. Jeg synes det er spennende å se på hvordan vi oppfatter visse former for kunnskap eller visse ferdigheter som nyttige - og andre ferdigheter eller kunnskaper som  noe vi driver med "bare for moro skyld". Som den kvasihistorikeren og kvasidiskursanalytikeren jeg er - så synes jeg det er spesielt moro å se på dette med nytte i et tidsperspektiv. Hva som regnes som nyttig - og hva som regnes som ren overskuddsbeskjeftigelse (moro...) har endret seg sterkt gjennom historien.

(Jeg minner om at selve ordet skole - fra gresk - betyr "fritid". Det var jo når en var fri fra arbeidet for det daglige brød at en kunne ta seg tid til noe slikt som skole...)

Men tilbake til spørsmålet som jeg sender ut til dere i dag: Kan du noe som hadde vært nyttig for deg om vi her og nå plasserte deg to hundre år tilbake i tid?

adgang, medbestemmelse og mangfold

Vi går mot 17. mai. Og om et år skal vi feire Grunnlovens 200-års jubileum.

Den norske Grunnloven var et stort skritt for selvstendighet og demokrati. Målt med datidens målestokker var 1814-grunnloven den mest radikale og demokratiske i Europa. Utviklingen i de nesten tohundre årene siden da viser oss imidlertid at demokrati og demokratisk ikke er gitte begreper en gang for alle - men rett og slett en retning for utvikling og debatt. Begrepenes materielle innhold endrer seg. Stemmeretten er utvidet - til også menn uten eiendom, den er utvidet aldersmessig  og - ikke minst -  til kvinner. Begrepet om hvem som har rett til å være med og bestemme over dette landets politikk, over velstand og velferd, fordeling og rettferdighet - har altså endret seg.

Adgangen til riket har også vært under endring - i alle år. Dette gjelder hvem norsk politikk, goder, rettigheter og plikter skal gjelde for. Vi kan fortsatt kjenne skammen over at vår opprinnelige grunnlov nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Men reglene våre for adgang til riket i dag er fortsatt meget strenge - og langt mer intrikate.

Begrunnelsene for de opprinnelige paragrafene var knyttet til den tidens tankegang og kultur. Reglene for stemmerett var som nevnt radikale i sin egen samtid. At man måtte være mann for å ha en betydelig posisjon i samfunnslivet og kunne delta i kollektive beslutninger gjennom stemmeretten var en selvfølge. Samtidig var det også en selvfølge at man måtte være en mann med en viss posisjon, enten ut fra eiendom eller yrke. Dette var de ansvarlige borgerne, det var disse som kunne styre.

Begrunnelsene for adgangsbegrensninger var hovedsaklig kulturelle, sterkt knyttet til skjerming og bevaring av den evangelisk-lutherske statskirkelige religionen som både sto sterkt i folket og i statsstyret. Slik var paragrafen formulert: "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Det danskstyrte eneveldet hadde innført en streng kirketukt med strenge plikter til deltakelse og tilhørighet til kirken. Den sterke koblingen mellom stat og kirke gjennom enevoldstiden gjorde disse adgangsbegrensningene og disse strenge reglene til et gitt og gyldig kulturelt og religiøst fundament for den norske selvstendigheten. Begrensningene gjaldt ikke bare utad. Også innenfor rikets grenser var det strenge rammer for religion. Religionsfrihet har hatt en lang vei å gå i det norske samfunnet.

Kanskje kan vi si at identitetsfriheten også har hatt en lang vei? Kan vi være oss selv på mange måter - og allikevel si at vi er norske, at vi hører til, at vi er en del av fellesskapet? Åpner det norske fellesskapet for et mangfold?

Vi går mot nok en 17. mai. Det er tida for å stryke skjorter og pusse sko - og vaske regnjakker. Og det er tida for å diskutere hva - og noen ganger hvem - vi vil ha med i toget. Hvem skal være med og hvordan skal vi se ut og hva får vi lov til å holde i hendene. Symbolet - ett av mange - på fellesskapet i dette landet, det lange, lange, lange 17.mai-toget som skritter og marsjerer seg fram landet rundt til all slags vær og all slags korpsakkompangement.  Hvordan skal vi se ut, hvordan ser fellesskapet vårt ut?

Vi har gått en lang vei. Det lenge, lenge siden jentene ble en selvfølgelig del av toget. Men fortsatt er demokratiet avhengig av at vi er innstilt på en kontinuerlig debatt og utvikling - demokrati er aldri en statisk endelig "ferdig" størrelse. Vi blir alltid stilt overfor nye og utfordrende spørsmål, utfordringer av det kollektive selvbildet og av gårsdagens politikk. Nye tider med Schengenåpenhet, europeisk økonomisk krise, verdens flyktningeproblemer og stor norsk oljevelstand gir oss utfordringer politisk og moralsk og demokratisk.

17. mai bør være en feiring av demokrati. Og da må debattene og ansvaret fortsatt tas. Hver dag.

mot

Noen ganger trengs det mot. Mot til nye dager. Mot til det som er litt - eller veldig ukjent. Mot til det som er usikkert. Det som kanskje ikke går.

Noen ganger kan en late som en er modig. Rette opp ryggen. Se folk i øya. Vite at en kan smile og kontrollere stemmen. (Jeg gjennomførte en maratondag med prøveforelesning og disputas for to vårer siden, der jeg etterhvert holdt armene over kors, fordi jeg skalv sånn - men der jeg la stemmen ned to hakk og var stødig og fast og ingen så eller skjønte hvor nervøs og sliten jeg var. Men modig - det var jeg jo, på ekte!)

Noen ganger må en minne seg selv om at dette kan jeg i hvertfall, dette har jeg gjort før. (Det hjelper ikke alltid at alle andre har gjort det før.)

Noen ganger må en bruke det min gamle norsklærer ga meg som trøst på veien da jeg var usikker på hvordan det hadde gått til eksamen og det enda var lenge å vente til sensur... Han nikket rolig og ga meg det litt ironiske smilet sitt - og minnet meg på at når en er usikker og redd, så merker en i hvertfall at en lever!

Noen ganger må en bygge det mulige motet på det som forhåpentligvis ligger i bånn - det som ikke er usikkert, det som ikke er på spill - det som er der. Hverdagen. Folka mine. Det er her jeg er.

Og kanskje går jeg modige skritt. Men det er dette jeg har. Det er dette jeg er. Det mister jeg ikke selv om jeg er både modig og redd.
Og jeg merker at jeg lever.

rettferdighet

Gode vårdager. Snart kommer knoppene på alle de brune stilkene som skal bli grønne busker. Noen krokus stikker opp. Scillaen skal snart farge plena nesten blå. Vi har snekret sykkelskur. Vi har raka gammalt løv og klipt busker. Vi har sådd i mange potter og kar - inne. Vi er snart ferdig med å snekre den nye uteplassen. Vi sparker mye fotball. Vi gjør i stand til potetåker. Dokkestua er vaska og dukene og filleryene der inne er kommet fram. Vi har stekt vafler ute og vi har startet grillinga for i år. Men det er fortsatt luer og ulltrøyer på. (Og vinterdekka også...) Og til kvelden fyrer vi opp i ovnen fortsatt..

I dag har vi prata om første mai. Om hvorfor det er fri fra skolen i dag. Vi har snakket om en festdag - det er derfor vi flagger - og en rettferdighets- og protestdag. Om solidaritet. (Det er et vanskelig ord, så vi starter med rettferdighet...). Om historiske forskjeller mellom de som eier og de som ikke eier. Om avhengighet og hvem som skal bestemme. Om urimelige arbeidsvilkår. Og rettferdighet nok en gang.
Og om Norge og verden. Og at rettferdighet - og solidaritet - alltid er viktig. Vi i Norge er de rike. Vi skal være takknemlige for de goder og de vilkår og den rettferdighet som er kjempet fram. Men vi skal ikke gi oss - vi er en privilegert del av en urettferdig verden.

Jeg er så glad i sånne dager med familien min. Vi jobber sammen, ler sammen, surrer rundt sammen, spiser god mat og føler at vi har mye tid. Det er et myldreliv - og det er gode samtaler. 
Jeg er så glad i sånne samtaler der jeg kan ta de småstore ungene mine med på refleksjoner om fortid og nåtid, vår nære verden og den store verden, skritt for skritt, tilpasset deres forståelse og interesse og nysgjerrighet. Gi små drypp av forståelse. Noen begreper. Noen kontraster. Noe å vokse på.

kjenner vi hverandre?

De ringer fra Norstat og vil ha en liten undersøkelse. (Hvor liten da - spør jeg - for ofte sier de liten og så tar det 20 minutter... - da kan dere heller si lang undersøkelse, sier jeg.)

De spør hvor gammel jeg er og jeg har ikke lyst til å tenke meg om og finne det ut. (Det vanskeligste spørsmålet). De spør hva jeg jobber med. (Nest vanskeligste).  Og antall hjemmeboende barn. (Lett)

Så spør hun litt om partier - og jeg svarer det jeg tror jeg mener nå (jeg får lov til å si flere heldigvis...) og det jeg vet jeg stemte sist. Og om bilbruk. Og hvilke pålegg vi pleier å ha i huset. Ja, vi har vanligvis tubeost, fordi ingen spiser den opp - så den ligger bare der... Nei, vi har ikke sjokoladepålegg i huset. Ja, vi har syltetøy, hvis hjemmelaget teller? Jo, det teller, mener hun. Veldig hyggelig dame.

Nå vet hun omtrent alt om meg, tror jeg. Ikke sjokopålegg og bare hjemmelaget syltetøy og vurderer å stemme De Grønne. Jepp. Tydelig bilde. Vi har henne nå.... 

Jeg er innom noen faste blogger jevnlig. Noen lesere er innom meg jevnlig. Kjenner vi hverandre? 

Vi vet vel lite om de tubeostene som bare ligger der i kjøleskapet (men nå vet dere det!!) - men vi leser tanker og refleksjoner, meninger om mangt, bastante utsagn og brede nyanseringer hos hverandre. Jeg har en slags forståelse av hver og en av dem jeg leser jevnlig eller ser spor etter jevnlig her hos meg. Et bilde - my impression, i hvertfall, av bloggpersonligheten. 

Sannhet og identitet er ikke entydig. Det er ikke ett sant og gyldig bilde av hvem jeg er (selv om jeg følte meg ganske satt i boks i telefonsamtalen i kveld). 
Det sanne er det sammensatte. Det samme gjelder dem jeg møter og dem jeg leser (det må jeg minne meg selv om - ikke sant, alle er like sammensatte, vi ser ikke alt, vi vet ikke alt.) 
Det sanne er det sammensatte - men også det sammensatte har røde tråder. Nyanser og mangfasetterte bilder gir også helhet og tydelighet - gjennom de røde trådene som organiserer framstillingen, som gjenfinnes her og der og gir et mønster.

Så da kan vi kanskje kjenne hverandre - litt - allikevel?

Hva tror du? Kjenner vi hverandre?

det mislykkede?

Jeg nøster videre på disse prestasjonene. Livet som en prestasjon. Livet som en hinderløype, der vi må - i hvertfall bør - passere alle hindre med stil og og stas og gode karakterer - og gjerne poste det på Facebook etterpå... Hvert hinder, hver post på programmet er en prestasjon - den kan graderes, den kan bestås, den kan vises fram. Selv det å ha barn - kan det bli en slik prestasjon som karaktersettes?

Eller ikke...? Hva når det ikke er så strålende? Når det ikke glitrer av hverdagslivet, når lesestunden blir masestund, når ingen har vasket badet og alle regndressene ligger i en gjørmehaug i gangen og det er fortsatt ingen som har ryddet vekk skiene. Når en glemmer at det skulle være med en tom skoeske til juleverkstedet!  Når ditt barn har kranglet og slått. Når babyen gråter til halv fem på natta og da starter toåringen dagen.... Når sykdom og bekymring gir deg tunnelsyn og ingen framtid kan skimtes. Når en smugspiser sjokolade. Når tålmodigheten tar slutt og en blir for streng. Når noen gråter og krangler - kanskje er det til og med de voksne...? Eller når en er motløs og lei.

Når en ikke presterer med glans og stil - midt i dette prestasjonsløypelivet. Hva da? 

Hvis alt er en prestasjon - ja, så har vi vel mislykkes, da. Det ble ikke bra. Det ble mislykket. Den og den og den posten på dagens program. Ikke stas. Ikke fotoverdig. Ikke egnet for skryt og omtale. En prestasjon som feiler.

Mislykket?

Livet er langdistanse. Og det er mye mer. Det er helhet. Det er samspill. Det er å ta ansvar, stort ansvar. Men livet med andre mennesker gir deg ikke tilsvarende mengder kontrollmuligheter som det ansvaret du sitter med. Selve døgnet-rundt-livet gir deg heller ikke supermann-krefter og engletålmodighet. Det betyr ikke at det er mislykket. Det betyr ikke at du må plukke ut bit for bit av hverdagshistorien og feste "mislykket-merkelappen" til disse. Det betyr at du lever et vanlig menneskeliv.

(Det finnes virkelig ille, forferdelige ting man kan gjøre her i verden. Da snakker vi ikke om å mislykkes med prestasjonene - da handler det om å gjøre virkelig gale, gale ting. Slikt som aldri skal skje. Det er helt utenfor vanlige skalaer for hva som kan gjøres. Det er ikke det jeg snakker om her.)

Men å være et sårbart og feilbarlig og unikt og fantastisk menneske - som tar ansvar - gjør en innsats - og ikke alltid består på en skala fra en til whatever - det er å leve et virkelig liv. Vi kan ikke leve et liv som halvveis mislykkede dag for dag. Hvordan skal vi kunne bære det?

Det finnes ingen som kan leve ditt liv for deg eller bedre enn deg, det finnes ingen vikar som kan steppe inn når du "mislykkes". Derfor skal vi  løfte oss og gå videre og leve i mylderet. Med ansvar og vilje til å mestre motgang og medgang.


(Bildet - veldig vellykka prestasjon, Lillebrors drageprosjekt for et par år siden. Fantastisk fin - men strevde  nok litt i lufta...)

ekstraordinært omsorgsansvar?

Som jeg skrev i forrige innlegg, så er jeg egentlig letta etter barneministerens forsideoppslag på kvinnedagen. Det blir så mye enklere å argumentere nyansert når noen uttrykker seg så bastant og firkanta. (Aftenposten må jo ha jublet over å få et slikt sitat ferdig levert - oppsiktsvekkende utsagn selger!)

Så vi kan stå oppreist og si at vi taper penger noen av oss - fordi vi også prioriterer noe annet enn høy inntjening til enhver tid. Noe har vi valgt - og noe har vi ikke valgt, men det er gitt oss som krav og oppgaver i vårt liv og vi tar disse oppgavene, fordi de er våre.

Forståelsen for økt tilstedeværelse øker visstnok dersom en kan skilte med en eller annen form for ekstraordinært omsorgsansvar. (Fem barn under skolealder, tror jeg holder for å vekke forståelse for at en er delvis hjemmeværende....)

Ved alvorlig sykdom i familien, med langvarig sykehusinnleggelse - da øker forståelsen. Og kanskje hvis barnet ditt kan plasseres under en diagnose av noe slag, en funksjonshemming, en utviklingshemming eller -forstyrrelse. Men det bør nok være ganske alvorlig, og gjerne litt sjeldent.., hvis du skal få forståelse for at det krever en tilstedeværelse, at ikke alt kan overlates til et varierende hjelpeapparat eller artige medisiner. Vi skal være takknemlige for at diagnoser og problemer anses som utfordringer som fellesskapet skal stille opp for - men det er en stor felle å tro at det som finnes av tiltak og hjelp fjerner behovet for ekstra innsats i familien. Mange familier erfarer at nettopp arbeidet med å få nødvendig hjelp og støtte til barnet er så krevende at det forutsetter stor arbeidsinnsats fra familien, parallelt med den daglige, døgnlige omsorgen. (Og hvis barnet ditt faktisk fungerer helt fint utad - fordi det får tilstrekkelig hjelp og oppfølging hjemmefra - så er det jo ingen som kan forstå poenget med tilstedeværelsen allikevel.)

Og helt vanlige treåringer som kunne ha godt av litt avlastning i barnehagelivet, eller aktive femåringer som gjerne skulle løpt litt mer i skogen på ettermiddagene for å få kontroll på temperamentet, og åtteåringer som har hemmeligheter å fortelle og gruer seg til noe i morgen og våkner med mareritt, og elleveåringer som trenger et spark bak med leksene og synes det er utrivelig å være alene tre timer på ettermiddagen - det er jo ikke ekstraordinært. Det får gå inn i det store kjøret, kabalen som skal gå opp. Ikke sant?!

For det er jo bare "vanlig" - og det "vanlige" må jo alle greie. Da forteller vi oss selv og barna at "sånn er det".

For hvor ekstraordinært omsorgsbehov må det egentlig være for at det skal veie tungt nok?

Definisjonen på ekstraordinær, uvanlig - er avhengig av et "vanlighetsbegrep". Et begrep om hva som er normalt. Disse to begrepsforståelsene er avhengig av hverandre og styrker hverandre gjensidig.

Men hva som er vanlig - og hva som er uvanlig - er ikke faste størrelser. Det er historisk og kulturelt foranderlig. Og politisk relevant. At det er "vanlig" en familie skal levere 15-18 timers arbeid utenfor hjemmet hver eneste dag, uansett, er et ganske nytt fenomen. At det er "vanlig" at ettåringer som ikke kan gå eller snakke, skal være samfunnets omsorgsansvar åtte timer om dagen - det er en veldig ny konstruksjon. At det er uvanlig at en aktiv familie med flere barn setter av noe av potensiell inntektsinnbringende tid til å få familiekabalen og livet og oss selv og samtalene og tilstedeværelsen til å gå rundt - det er heller ikke en gitt og evig konstruksjon.

Det er ikke ekstraordinært at vi trenger tid til å få livet til å gå opp. Noen har definerte ekstraordinære behov. Det er svært, svært bra når det blir respektert. Men det betyr ikke at alle andre ikke har noe behov for å prioritere tilstedeværelse og omsorg. Det vanlige trenger også prioritering.

Tips til oss alle: Vær på vakt for vanlighets- og normalitetsbegrepene. De kan forandres. Du kan ta stilling til dem selv i ditt eget liv, og du kan ytre deg politisk for å påvirke samfunnsdebatten og fellesbegrepene våre.

sammenligninger er bra

Sammenligninger er bra. Det klargjør og åpner øyne og hjelper oss å finne veien.

Så det er helt greit at barneministeren sier at det ikke er like verdifullt å være hjemme med barn som å jobbe. Det går bra. Hun kjører en rent økonomisk basert sammenligning - og det gir et tydelig resultat. Både sammenligningen og kriteriene hun bruker er tydelige. She made her point. 

Da kan vi andre bli mer klar over våre kriterier. Sammenligninger - og kontraster - blir tydeligere. Og noen av oss blir mer overbevist om at vi gjør det rette. Ikke fordi vi tjener mest penger og pensjonspoeng. Men fordi vi ser at vi bruker "verdifullhetsbegrepet" annerledes enn hennes økonomiske begrep OG det er helt greit. Kanskje vi kan bli tryggere og tydeligere av dette. Det hadde vært artig.

Ha en fin kveld.