Fredagstanker: Om mot og stengsler

"Ja visst gör det ont när knoppar brister

ont för det som växer och det som stänger"

Grunninnføringen i motivasjonspsykologi som jeg fikk for mange år siden, lærte oss om to skalaer for tilnærming til utfordringer - en skala for mestringsorientering, - og en skala for frykten for å mislykkes. Disse tilnærmingene må tenkes uavhengige av hverandre - og også av personens kunnskaper og ferdigheter forøvrig.

Så kan vi jo understreke at dette er en modell, dette er begreper utviklet for å forstå mennesker - ikke for å beskrive den reelle indre konstruksjonen av oss. Videre må vi huske at alle slike egenskaper befinner seg på en skala - få befinner seg på ytterpunkter, ingen av oss er like, alle forsøk på begrepsfesting blir mer firkantet enn livet og menneskene selv er. Men det kan jo gi litt mat til ettertanke allikevel. Slik kan det for eksempel se ut:

Den mestringsorienterte med lite frykt for å feile kan vi jo se for oss at suser fram. Tror på seg selv, er konkurranseorientert og har også ressursene til å mestre og seire, få overskrifter og suksess og applaus. Kanskje.

Selv med middelmådige ressurser kan den sterkt mestringsorienterte med liten frykt for mislykkethet vinne mye på sin pågåenhet. Dette kan i stor grad veie opp for begrensninger i evner. Og der personen allikevel faller igjennom har han sin mestringsorientering og pågangsmot i behold, og setter ikke seg selv tilbake på grunn av midlertidig motgang. Han går på igjen! Og kanskje faller han igjen, og igjen også. (Er det stort sett en "han"?)

Den fryktbaserte med liten mestringsmotivasjon kan slite mye - men kan også finne sin plass ved å sette ambisjoner til et realistisk nivå basert på egne evner og begrensede behov for å sprenge grenser.

Hva så med den fryktbaserte som samtidig er sterkt mestringsmotivert? Den som ønsker å få til mer - men som møter begrensningene ikke først og fremst i sine egne ressurser eller i rammebetingelser lagt av andre - men i sin egen frykt, sin egen mangel på mot, sin egen manglende evne til å stå på beina i motgang. Hva skjer med ham - eller henne? Hen kan legge lista lavt for seg selv for å minske fryktnivået, legge lista langt lavere enn egne ressurser tilsier. Det kan være bra, det kan sikre trygghet og stabilitet - og det kan på den andre sida oppleves tapspreget, at trygghetssøkingen fratar en muligheter. Det er en utfordrende balansegang.

"Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla."

Vi er oss sjøl. Ingen av oss er fullt og helt disse stereotypiene. Men vi kan være ulikt preget av slike varierende kombinasjoner av ressurser, frykt for fall og motivasjon for seier - og dette kan slå ulikt ut på forskjellige felt i livet. Noen felt kan du være suveren, trygg og vekstmotivert på - mens andre områder slår frykten beina vekk under deg og hindrer deg i både å stå og gå videre.

Det kan være vondere å leve med mye frykt enn med urealistiske høye vurderinger av egen evne til mestring, selv om det siste kan føre til flere reelle fall enn et liv med selvpålagte stramme rammer basert på frykt.

Derfor - mot slutten av ei uke der verden fortsatt er full av alvorlige utfordringer, hverdagen og menneskene rundt oss fortsatt trenger oss alle - og vi alle er skrudd litt ulikt sammen - så vil jeg si sånn litt høyt og lavt:

Vi trenger mot. 

Mot er bra. Kobla til klokskap og medmenneskelighet er mot det vi trenger.

Noen blant oss trenger mot til å leve. Noen blant oss trenger mot til å stå mot frykten for å mislykkes. Noen blant oss trenger mot for å være seg sjøl. Noen trenger mot for å reise seg etter motgang. 

Noen ser kanskje ut som de har fått for mye Møllers-tran-mot og durer fram uten hindringer - men hva vet du om hva de har kjempet med? Og får de til noe bra uten å være redde - så er det da verdt å heie, uansett. 

Og samtidig med å være rause i møtet med seire - så la oss også være rause i møtet med dem som sliter med stengslene og frykten. Se. Anerkjenne. Det fjerner ikke frykten - men kan kanskje gi litt mer mot til å leve med seg sjøl.

Noen ganger må en leve livet slik det er - med mot og frykt - hånd i hånd. Stengsler og kamp for å sprenge grensene. Hele livet. 

Slik Karin Boye skriver. 

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan 

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra  -

svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden  -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.