Fredagstanker: Valgfriheten og ansvaret. Ord for kvinnedagen.

For meg er dette helt fundamentalt: Valgfrihet og ansvar er to sider av samme sak. 

Historiens mange frigjøringskamper har hatt dette som mål - frigjøre individet til å kunne gjøre egne valg, ikke bare være styrt, tvunget, determinert til å evig vandre i ferdig oppkjørte løyper (for å ta en vintermetafor her i snøfattige østlandssøle) - som ikke gir rom for egne valg.

Den sterke tvilen om kvinner egentlig kunne få stemme ved valg, være stortingsrepresentanter eller prester - hvilte på tvilen om de faktisk kunne ta kloke nok vurderinger til å bære dette ansvaret. Friheten til å kunne stemme, representere, forkynne - eller hoppe i Holmenkollen - ga kvinnene ansvaret for å vurdere dette selv.

Tvilen om folket kunne forstå seg på sitt eget beste og søke sin egen tro og overbevisning holdt religionsfriheten nede i århundrer her i landet. Fram til 1814 var det den eneveldige Kongen som regulerte tros- og kirkeliv i Danmark-Norge - og forordnet type religion (evangelisk-luthersk), religiøse plikter og forbud. Det var Kongen som tok valget og ansvaret for folkets religion, og dermed også deres tilslutning til geistlig og verdslig øvrighet i det dennesidige og rett og slett frelsen i det hinsidige. Også etter Grunnlovens første frigjøring av landet var individets rett til religiøs valgfrihet begrenset. Staten visste best og forbød visse religioner og religiøse forsamlinger utenom statskirken. (Først i 1964 ble religionsfrihet en eksplisitt del av norsk Grunnlov.)

Tar vi det videre fra individplanet, så har frigjøringskampen i alle kolonialiserte og undertrykkede land dreiet seg nettopp om dette, retten til å bestemme selv og ta ansvaret for egen framtid og ikke være underlagt andre makters definisjoner av den rette vei, andre makters utnyttelse av naturressurser, andre makters forming av kultur og språk.

Barns rettigheter til å velge og påvirke sider ved sine liv har gått fra å være minimale og tilfeldige - til å bli forankret i lovverk og internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon gir en klok avveining av dette, der det presiseres at barn som kan uttrykke synspunkter, har rett til å gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene skal tillegges vekt i tråd med barnets alder og modenhet. Voksnes totalansvar avtar gradvis. Barn skal gis valgmuligheter gradvis, men avstemt mot det ansvaret de faktisk er i stand til å ta.

Poenget mitt med dette er å understreke at vi skal ikke ha valgfrihet som ikke ledsages av ansvar. Og der vi sitter med ansvar, så må vi respektere valgfrihet, innen noen rammer.

Vi lever i et hjørne av verden der vi er nedsyltet i potensielt valgfrihetsskapende privilegier. Demokratiske rettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet sikrer oss retten til å kjempe for både videreføringen av rettighetene, for våre valg og prioriteringer, til å kjempe de kampene vi mener bør kjempes. Tilgang til utdanning på alle nivåer gir oss en posisjon i verden og verdenshistorien der vi kan velge å vite, velge å bli kloke, og velge å ha kloke og reflekterte debatter med hverandre. Økonomisk sprenger vi alle tidligere tiders normalitetsskalaer, vi har mette barn og fulle boder og diskuterer hva vi skal gjøre med alle dingsene i stedet for om vi trenger dem.

Alle disse privilegiene gir valgmuligheter av en annen verden. Men de gir også det tilsvarende ansvaret. Jeg gjentar - når vi vasser i alt dette, når vi har utdanningsmulighetene, ytringsfriheten, stemmeretten, de varme vinterstøvlene og ikke bare har mette barn, men også kan velge hva vi vil gi dem å spise i morgen - da har vi et stort, stort ansvar. Ansvar
 - for de beslutningene vi tar privat i våre egne små liv
- for de beslutningene vi tar gjennom stemmerett og ytringsfrihet på samfunnsplan -
-  for de konsekvensene dette har både for dem vi har ansvar for nær oss, slik som for eksempel barna dine
- og konsekvensene for samfunnet, framtida, verden og livet - langt utover det private.

Valgfriheten vi erobrer er ikke bare vår egen. Slik som barnet som erobrer stadig større myndighet og rett til å påvirke sin situasjon etterhvert som evnen til å ta ansvar vokser - så er vi alle med vår valgfrihet bundet av vårt ansvar, som strekker seg langt ut over å sørge for oss selv.

I morgen er det 8. mars. Igjen et fokus på og en kamp for kvinners plass, kvinners frihet, kvinners valg. Som alle frihetskamper er den nødvendig å opprettholde, det har vist seg med stor tyngde i år. Men kampen stopper ikke med valgfriheten. Ansvaret hører med. Ansvaret som setter rammer, men også gir mål og mening til friheten. Friheten til å skape en bedre verden må gå hånd i hånd med ansvaret for det samme. Og sirkelen går helt rundt - vi skal ha frihet og myndighet fordi vi har ansvar og forpliktelser.

Jeg vil ha alle valgfrihetskampene på bordet og opp på bannerne og i debattene. Men jeg vil at vi skal gå videre og sette ord på vårt ansvar for miljø og overforbruk av ressurser, kommersialisering av barndommen, institusjonalisering og tidsklemmer, normalisering av å outsource praktiske oppgaver i et hjem til lavtlønnsgrupper, fordeling og rettferdighet både nasjonalt og globalt, voksnes ansvar for barn - alle barn, fellesansvaret vi har for at for mange faller utenfor og føler at de mislykkes i de løpene og kabalene som legges - og masse annet!

Jeg vil ikke ha en frihet som bare handler om meg.

Kvinnefrigjøringskampen har blant annet gitt meg mulighet til å velge utdanning og yrke og ha likeverdige rettigheter og lik rett til å bidra med noe viktig i det lønna og skattbare arbeidslivet som en mann. Selvfølgelig og takk og pris. Men jobb og lønn er ikke løsningen på alt vi har ansvar for i livet eller i verden. Markedet løser ikke alt. Jeg vil ikke bare ha en frihet til å jobbe og tjene så mange penger og pensjonspoeng jeg kan (selv om både betalt jobb, viktige jobbprestasjoner og pensjon er bra og ansvarsfulle saker, for all del), mens jeg glipper det øvrige ubetalte, ikke-prestisjefylte og ikke-karrierefremmende ansvaret og forpliktelsene som livet mitt også handler om, som alle kvinneliv og manneliv tross alt også handler om. Jeg vil mer enn å sprenge glasstak. Det er bare starten. Jeg vil jobbe både for en bedre verden for oss alle - og en god hverdag for dem jeg har ansvar for i det nære - fordi det er mitt ansvar.

Mange kritiserer og latterliggjør i disse dager kvinners bruk av den erobrede valgfriheten i den grad den for eksempel brukes til å ikke velge å arbeide fulltid. (Cupcakes-retorikken når stadig nye høyder, som om det primært er baking av rosa kliss folk driver med når de ikke tjener penger.) Det er enkle hersketeknikker som tilslører det mangslungne ansvaret mennesker har. Vi har ansvar for å forsørge oss selv og vår familie, men et valg om å ikke tjene mer penger eller forbruke mer enn en trenger i en familie og i stedet ha litt mer tid til ulønnet praktisk arbeid og omsorgsoppgaver og tilstedeværelse i hjem og lokalsamfunn er ikke å feile, svikte eller mislykkes. Det er et valg basert på at ansvaret er sammensatt, forpliktelsene er mange her i livet og valgfriheten gir en mulighet til å ta dette ansvaret. At andre velger andre kabaler og andre løsninger på å ivareta sine ansvar er nettopp et resultat av den valgfriheten vi har og bør kjempe for.

Og for å avrunde med det som har blitt den største kampsaken for morgendagens kvinndagsmarkering - nemlig faktisk abortsaken, knyttet til reservasjonsrettsspørsmålet. Til syvende og sist sitter kvinner med ansvaret. For sin kropp. For barnet. For framtid for begge. Hun har det endelige ansvaret. Når et valg skal først skal treffes er det hennes valg det må være. 



Les mer:
Mens jeg jobbet med denne teksten dukket Nina Bjørks artikkel "Mer biologi. Mindre frihet." i Morgenbladet opp i postkassa. Supert sammentreff. Inspirerende. Les den!

Linn Stalsberg publiserte denne uka en klok artikkel om sekstimersdagen. Les den her.




(Bildet viser et alternativ til skumle, muligens-feminismeundergravende cupcakes. Bål og pinnebrød. Tar tid. Koster lite. God helg og god 8. mars!)